Stress,Stress,Stress, vel stressedagen er over.
Men i dag ble den litt annerledes.
Litt sent utpå kvelden kom nemlig min kjære på besøk. Jeg har ikke sett han på tre dager nå, så det var deilig å møte han igjen. Vi koste oss skikkelig med Tv, kosing og prat. Jeg lagde også en kjærlighetserklæring til han. Det er ikke så ofte jeg er i godt humør, men i dag..eller kveld, hadde jeg visst kvelden.
Det er gir meg gode føleleser når jeg kan glede han med små ting innimellom, og han elsker hvert sekund av slike moments,like mye som meg.
Kjærlighetserklæringen i kveld var :
et meget pent pyntet brødmåltid, med eplebiter skjært ut i hjerter(eplehjerter),
friske grønnsaker og godt pålegg.
Det fallt i smak for å si det sånn. Ingen ting gjør meg mer glad.
Han reiser på russefeiring sammen med en hel flokk for å drikke og feste i Åre. Jeg håper virkelig han klarer å kose seg, glemme alt styret med meg og alt som skjer her hjemme, og bare gi alt for å leve skikkelig i helga.
Tro meg, han fortjener det.
Det vil si at jeg er hjemme alene i helga. Jeg skjønner jo hva det innebærer. Jeg gruer meg til BP, men jeg skal prøve å få gjort noen andre fornuftige ting også. Jeg har planlagt at jeg skal prøve å male litt, skrive litt dikt, kanskje gå en tur med bikkja og slappe av med gode filmer. Litt positive ting må jeg gjøre mellom alle rundene i kjøleskapet og toalettet. Jeg skal prøve...
Ellers vil jeg bare takke min kjære, for at han fortsatt står ved min side, jeg forteller han det hver dag, og han står støtt. Vi skal nå drømmen vår. :)
hva har du gjort i dag?
~Lea Amalie~
fredag 21. januar 2011
torsdag 20. januar 2011
"pausedag"
Jeg overlevde natten, på tross av den brølende stemmen som plutselig dukket opp i hodet mitt i går kveld. Jeg skjønner ingenting av hva det var, men skremmende var det. Jeg har opplevd lignende tidligere, men aldri så intenst.
Jeg fikk også sovet ordentlig ut i dag, så jeg har vertfall fått en brukbar dose søvn.
Grunnen til at jeg ikke er på skolen i dag, er fordi jeg har søkt om permisjon for 2 termin. Så jeg er offisielt utskrevet fra skolen, men jeg skal likevel delta på undervisningen hver tirsdag, onsdag og fredag, så jeg ikke gror fast her hjemme med sykdommen og tanker. Jeg er veldig fornøyd med den ordningen egentlig, selv om perfeksjonisten i meg er veldig uenig, og foretrekker at toppkarakterene skal fortsette uansett hvor utmattet og dårlig jeg er. Men som man sier, "ta vare på seg selv", ikke sant?
Ellers har jeg brukt formiddagen på å pakke. Jeg skal nemlig "flytte" til pappa for to uker. To uker krever mye utstyr, klær, ting og tang, så det tar sin tid å pakke. Ikke minst å pakke ut. "flyttedagen" er den såkalte stressedagen fra min side, for å si det sånn. Men jeg er nesten ferdig nå, og det er godt.
Jeg "flytter" annenhver uke mellom mamma og pappa, så det er heldigvis ikke så ofte.
Ellers har jeg tenkt å bruke dagen på å få tilbake litt krefter etter gårsdagen. Den var "frisk", men slitsom.
Hva skal dere gjøre i dag?
~Lea Amalie~
Jeg fikk også sovet ordentlig ut i dag, så jeg har vertfall fått en brukbar dose søvn.
Grunnen til at jeg ikke er på skolen i dag, er fordi jeg har søkt om permisjon for 2 termin. Så jeg er offisielt utskrevet fra skolen, men jeg skal likevel delta på undervisningen hver tirsdag, onsdag og fredag, så jeg ikke gror fast her hjemme med sykdommen og tanker. Jeg er veldig fornøyd med den ordningen egentlig, selv om perfeksjonisten i meg er veldig uenig, og foretrekker at toppkarakterene skal fortsette uansett hvor utmattet og dårlig jeg er. Men som man sier, "ta vare på seg selv", ikke sant?
Ellers har jeg brukt formiddagen på å pakke. Jeg skal nemlig "flytte" til pappa for to uker. To uker krever mye utstyr, klær, ting og tang, så det tar sin tid å pakke. Ikke minst å pakke ut. "flyttedagen" er den såkalte stressedagen fra min side, for å si det sånn. Men jeg er nesten ferdig nå, og det er godt.
Jeg "flytter" annenhver uke mellom mamma og pappa, så det er heldigvis ikke så ofte.
Ellers har jeg tenkt å bruke dagen på å få tilbake litt krefter etter gårsdagen. Den var "frisk", men slitsom.
Hva skal dere gjøre i dag?
~Lea Amalie~
Kategorier
familie,
SF,
skole,
tanker og følelser
Frisk-slitsom dag
NÅ - er det lenge siden jeg har følt meg så sliten og utmattet.
Nei, ikke utmattet av slike vanlige "hverdagslige" ting som å overspise, kaste opp, sulte osv. (hehe)
Jeg er sliten fordi jeg har gjort noe "uhverdagslig", i hele dag.
Dagen begynte med at jeg måtte stå opp KLOKKEN 06.00(!), tro meg jeg våknet ikke.
Jeg klarte merkelig nok å få gjort alt jeg skulle av morgenrutiner før jeg satte meg i bilen, der jeg sov videre. Det var nemlig 15 mil til Levanger, så der fikk jeg resten av nattesøvnen min <3
Når vi ankom Levanger var jeg utrolig spent...nervøs...redd....? osv.
Men når en smilende mann med tittel psykolog, kom å ønsker oss velkommen, føltes det litt bedre.
Deretter hadde jeg en samtale med han først. Jeg merket fort at denne karen var kjempe god å snakke med, og kunne faget sitt.
Jeg fortalte hele historien min, litt om selvskading, deperesjoner, tvangstankene, destruktive tanker, skammen, og selvfølgelig alt om hvordan min situasjon er nå.
Han satt bare å gapte (så mye psykologer har lov til å gape) og svarte: Ja, men du lever enda, og det er håp for deg. Så fortsatte vi å snakke om motivasjonen min til å bli frisk. Han skulle bare lest bloggen min.
Der finner man nok håp og motivasjon for alle.
Konklusjonen er: Jeg er høyt prioritert på behandlingsplass, men vet fortsatt ikke når.
Det gjør meg redd, jeg er redd for at jeg kommer for langt ned i vekt, at den friske delen som er igjen, forsvinner. Darnet!
Men, møtet gikk bra, og jeg skal tilbake om to uker.
Ellers brukte jeg og mamma resten av dagen til å shoppe.
Jeg kjøpte klær,sminke og selvfølgelig mat til helga.
1500 kr BORTE! (bokstavlig talt, foruten klærne. De kaster jeg ikke i do.)
Når vi omsider kom oss hjem måtte selvfølgelig en speilblank is ødelegge to slitne mennesker med nervesammenbrudd. Jeg hater is, og jeg er livredd den. Det hele endte med at vi måtte være alle disse handleposene, veskene, maten osv opp en meget ustrødd og glatt is. KOSLIG!
Vi kom oss i hus, endelig.
Etter vi kom hjem har jeg allerede klart å overforsvømme badet, etter en lang dusj.( en times opptørking og vasking etterpå).
Jeg fikk også tidenes smell her i stad.
Spiseforstyrrelsen bestemte seg nemlig for å protestere noe voldsomt mot meg, fordi jeg er i ferd med å ta imot behandling og bli kvitt den. Den er sinna på meg nå. I DON'T CARE!
Smellen innebar: En BRØLENDE stemme i hodet, som aldri tok slutt. Jeg klarte ikke å få stemmen til å slutte uansett hva jeg gjorde. Den holdt på så lenge at jeg besvimte. Dette er helt nytt, og det var forferdelig ubehagelig. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Hva ville stemmen? At jeg skulle overspise, sulte, kutte, dø?
Jeg vet ikke, jeg endte opp med å ta 1 zopiclone + 1 nozinan. Stemmen kom bort litt, men nå er jeg dødstrøtt.
Er det lov?
Hva synes du om hvordan jeg taklet dagen? Noen som har hatt lignende stemmer i hodet?
i såfall God natt:)
~Lea Amalie~
Nei, ikke utmattet av slike vanlige "hverdagslige" ting som å overspise, kaste opp, sulte osv. (hehe)
Jeg er sliten fordi jeg har gjort noe "uhverdagslig", i hele dag.
Dagen begynte med at jeg måtte stå opp KLOKKEN 06.00(!), tro meg jeg våknet ikke.
Jeg klarte merkelig nok å få gjort alt jeg skulle av morgenrutiner før jeg satte meg i bilen, der jeg sov videre. Det var nemlig 15 mil til Levanger, så der fikk jeg resten av nattesøvnen min <3
Når vi ankom Levanger var jeg utrolig spent...nervøs...redd....? osv.
Men når en smilende mann med tittel psykolog, kom å ønsker oss velkommen, føltes det litt bedre.
Deretter hadde jeg en samtale med han først. Jeg merket fort at denne karen var kjempe god å snakke med, og kunne faget sitt.
Jeg fortalte hele historien min, litt om selvskading, deperesjoner, tvangstankene, destruktive tanker, skammen, og selvfølgelig alt om hvordan min situasjon er nå.
Han satt bare å gapte (så mye psykologer har lov til å gape) og svarte: Ja, men du lever enda, og det er håp for deg. Så fortsatte vi å snakke om motivasjonen min til å bli frisk. Han skulle bare lest bloggen min.
Der finner man nok håp og motivasjon for alle.
Konklusjonen er: Jeg er høyt prioritert på behandlingsplass, men vet fortsatt ikke når.
Det gjør meg redd, jeg er redd for at jeg kommer for langt ned i vekt, at den friske delen som er igjen, forsvinner. Darnet!
Men, møtet gikk bra, og jeg skal tilbake om to uker.
Ellers brukte jeg og mamma resten av dagen til å shoppe.
Jeg kjøpte klær,sminke og selvfølgelig mat til helga.
1500 kr BORTE! (bokstavlig talt, foruten klærne. De kaster jeg ikke i do.)
Når vi omsider kom oss hjem måtte selvfølgelig en speilblank is ødelegge to slitne mennesker med nervesammenbrudd. Jeg hater is, og jeg er livredd den. Det hele endte med at vi måtte være alle disse handleposene, veskene, maten osv opp en meget ustrødd og glatt is. KOSLIG!
Vi kom oss i hus, endelig.
Etter vi kom hjem har jeg allerede klart å overforsvømme badet, etter en lang dusj.( en times opptørking og vasking etterpå).
Jeg fikk også tidenes smell her i stad.
Spiseforstyrrelsen bestemte seg nemlig for å protestere noe voldsomt mot meg, fordi jeg er i ferd med å ta imot behandling og bli kvitt den. Den er sinna på meg nå. I DON'T CARE!
Smellen innebar: En BRØLENDE stemme i hodet, som aldri tok slutt. Jeg klarte ikke å få stemmen til å slutte uansett hva jeg gjorde. Den holdt på så lenge at jeg besvimte. Dette er helt nytt, og det var forferdelig ubehagelig. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Hva ville stemmen? At jeg skulle overspise, sulte, kutte, dø?
Jeg vet ikke, jeg endte opp med å ta 1 zopiclone + 1 nozinan. Stemmen kom bort litt, men nå er jeg dødstrøtt.
Er det lov?
Hva synes du om hvordan jeg taklet dagen? Noen som har hatt lignende stemmer i hodet?
i såfall God natt:)
~Lea Amalie~
tirsdag 18. januar 2011
Første samtale på RKFS
I morgen venter en veldig spennende dag for meg. Jeg vet ikke hva jeg føler, men det er en blanding av nervøsitet, spenning, angst og lettelse(utrolig nok).
Jeg vet ikke hva jeg får se, høre eller oppleve, men jeg håper det kommer noe positivt ut av det.
Jeg skal nemlig på min første samtale på RKFS Levanger. Der skal jeg snakke med en psykolog, som skal vurdere meg, min tilstand og sannsynligvis legge en plan for meg fremover.
Det er skummelt... Jeg klarer ikke helt å skjønne at jeg skal dit, for denne tilværelsen har vart så lenge nå, og det er liksom det jeg gjør og kan. Jeg har liksom ingen meninger om det, jeg har bare ambivalens.
Likevel, som jeg har skrevet mange ganger før, JEG ønsker en endring.
Jeg vil leve, jeg håper bare jeg klarer det. Jeg håper jeg får plass der, før alt som er friskt i meg forsvinner sammen med vekten min. Gud, jeg håper bare det går bra i morgen. Det må gå bra. Jeg må takle det.
Wish me luck :-)
~Lea Amalie~
Jeg vet ikke hva jeg får se, høre eller oppleve, men jeg håper det kommer noe positivt ut av det.
Jeg skal nemlig på min første samtale på RKFS Levanger. Der skal jeg snakke med en psykolog, som skal vurdere meg, min tilstand og sannsynligvis legge en plan for meg fremover.
Det er skummelt... Jeg klarer ikke helt å skjønne at jeg skal dit, for denne tilværelsen har vart så lenge nå, og det er liksom det jeg gjør og kan. Jeg har liksom ingen meninger om det, jeg har bare ambivalens.
Likevel, som jeg har skrevet mange ganger før, JEG ønsker en endring.
Jeg vil leve, jeg håper bare jeg klarer det. Jeg håper jeg får plass der, før alt som er friskt i meg forsvinner sammen med vekten min. Gud, jeg håper bare det går bra i morgen. Det må gå bra. Jeg må takle det.
Wish me luck :-)
~Lea Amalie~
mandag 17. januar 2011
Hvil i fred, lille venn
Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive, for jeg vet ikke hva jeg føler.
Jeg er bare trist, redd og sjokkert.
Mange har skrevet et innlegg på grunn av det forferdelige og utenkelige som har skjedd. En ung, vakker og fanget skjebne har endt. En jente på 17 år, som hadde hele livet foran seg, tapte kampen mot det monsteret jeg og mange andre lever med hver dag. Det er ufattelig, det er sjokkerende og det har fått opp øynene mine, og mange andres. Likevel klarer jeg ikke helt å forstå hvordan det går an, fordi det er ikke akseptabelt eller greit at dette skulle skje. Det skal ikke skje! Aldri!
Men det skjedde, dessverre. Min dypeste og innerste medfølelse går til familien og vennene til denne jenta. Jeg klarer ikke å forestille meg hvordan de har det nå, for det er ubegripelig smertefullt å tenke på.
Det som har skjedd er smertefullt og trist, men kanskje.. jeg håper at alle andre som kriger og kjemper mot dette monsteret hver dag, klarer å forstå at dette er konsekvensen. Den verste konsekvensen på denne evige dansen i spiseforstyrrelsens klør. Dette er en hendelse som bekrefter det vi alle frykter, nemlig at man kan tape kampen mot monsteret. De fleste tenker ” det skjer ikke meg”, men sjokkerende og trist må dessverre si at.. Jo, det har skjedd, og det kan skje.
Jeg skal ikke si så mye mer. Jeg har sagt nok, men jeg må igjen skrive at mine tanker og medfølelse går til jentas nærmeste, og jenta.
Jeg håper? Inderlig at hun har fått fred, selv om det ikke er greit, som Denne jenta beskriver veldig godt.
Jeg benytter anledningen til å tenne et lys, for denne krigeren, som nå sover trygt.
Krigeren har fått nye gode følelser å henge på "FRISK-knaggen"
En sliten kriger på en evig jakt etter gode følelser. Det er meg det.
Vel, Gode følelser har jeg nå. Jeg fant dem i kveld.
Kryss i taket!
Hurra!
Jadda! osv.
En sliten kriger tok tidlig i dag et valg om å trosse tvangstanker, destruktivt spisemønster og ambivalensen.
Vanligvis på en søndag kveld sitter jeg fanget i en kropp som styres av bulimi, og gjør meg klar for nok en uke med utfordringer og ...dritt(kort oppsummert).
Men ikke i kveld. JEG VALGTE nemlig(med en god del ambivalens) å "skulke" den siste delen, den viktigste delen i helgens tvangsritualer, for å dra på kino sammen med kjæresten min, søsteren min og kjæresten hennes.
Jeg så for meg en katastrofal krig av en kveld. Jeg så for meg en slitsom runddans av skam, smerte og rop fra spiseforstyrrelsen. Men jeg valgte(nok en gang) å legge fra meg "fordommene" for kvelden.
Jeg gikk litt usikker med på utfordringen. Noe jeg er kjempe glad for nå.
For her ligger jeg, en søndagsnatt med gode følelser. Det kan ikke bli bedre vel?
Jeg skal prøve å utdype litt. Jeg har nemlig en evne til å leve meg veldig inn i filmer. Kanskje er det fordi det er godt å "være" i filmens virkelighet, istede for min egen eller spiseforstyrrelsens virkelighet. Men det er ikke nødvendigvis negativt. Ikke i kveld vertfall. Filmen var enormt bra. Jeg fikk delta på en reise til Venetzia med Johnny Depp og Angelina Jolie. En mystisk, spennende, fengende og enormt farlig reise som til syvende og sist endte bra. Filmen heter "The tourist", og anbefales på det sterkeste.
Når filmen dessverre tok slutt, ventet virkelighetens virkelighet på meg, uheldigvis(tenkte jeg).
Men det var ikke som jeg ventet meg. Virkeligheten og jeg var fylt med mestringsfølelser, gode følelser, en enormt fin reise og frihet. Det var greit. (greit er BRA!)
Så nå ligger jeg her i senga mi, og vil ikke sove, Jeg vet jeg burde siden en ny uke venter meg. Men disse følelsene er så gode å kjenne på. Krigeren i meg finner de ikke så lett, og når de er funnet og er i meg, er det tungt å vite at de sannsynligvis er litt mindre i morgen. Jeg vil kjenne!
Men likevel, VELGER JEG å henge de på "Frisk-knaggen" sammen med de andre funnene av gode følelser krigeren i meg har funnet i det siste. For jeg vet at den knaggen skal bli den eneste snart. Jeg vet at de følelsene skal kjennes på når jeg ønsker å kjenne på de.
Så takk for gode følelser, takk for en fin kveld, og takk for et nytt funn.
<3
~Lea Amalie~
Vel, Gode følelser har jeg nå. Jeg fant dem i kveld.
Kryss i taket!
Hurra!
Jadda! osv.
En sliten kriger tok tidlig i dag et valg om å trosse tvangstanker, destruktivt spisemønster og ambivalensen.
Vanligvis på en søndag kveld sitter jeg fanget i en kropp som styres av bulimi, og gjør meg klar for nok en uke med utfordringer og ...dritt(kort oppsummert).
Men ikke i kveld. JEG VALGTE nemlig(med en god del ambivalens) å "skulke" den siste delen, den viktigste delen i helgens tvangsritualer, for å dra på kino sammen med kjæresten min, søsteren min og kjæresten hennes.
Jeg så for meg en katastrofal krig av en kveld. Jeg så for meg en slitsom runddans av skam, smerte og rop fra spiseforstyrrelsen. Men jeg valgte(nok en gang) å legge fra meg "fordommene" for kvelden.
Jeg gikk litt usikker med på utfordringen. Noe jeg er kjempe glad for nå.
For her ligger jeg, en søndagsnatt med gode følelser. Det kan ikke bli bedre vel?
Jeg skal prøve å utdype litt. Jeg har nemlig en evne til å leve meg veldig inn i filmer. Kanskje er det fordi det er godt å "være" i filmens virkelighet, istede for min egen eller spiseforstyrrelsens virkelighet. Men det er ikke nødvendigvis negativt. Ikke i kveld vertfall. Filmen var enormt bra. Jeg fikk delta på en reise til Venetzia med Johnny Depp og Angelina Jolie. En mystisk, spennende, fengende og enormt farlig reise som til syvende og sist endte bra. Filmen heter "The tourist", og anbefales på det sterkeste.
Når filmen dessverre tok slutt, ventet virkelighetens virkelighet på meg, uheldigvis(tenkte jeg).
Men det var ikke som jeg ventet meg. Virkeligheten og jeg var fylt med mestringsfølelser, gode følelser, en enormt fin reise og frihet. Det var greit. (greit er BRA!)
Så nå ligger jeg her i senga mi, og vil ikke sove, Jeg vet jeg burde siden en ny uke venter meg. Men disse følelsene er så gode å kjenne på. Krigeren i meg finner de ikke så lett, og når de er funnet og er i meg, er det tungt å vite at de sannsynligvis er litt mindre i morgen. Jeg vil kjenne!
Men likevel, VELGER JEG å henge de på "Frisk-knaggen" sammen med de andre funnene av gode følelser krigeren i meg har funnet i det siste. For jeg vet at den knaggen skal bli den eneste snart. Jeg vet at de følelsene skal kjennes på når jeg ønsker å kjenne på de.
Så takk for gode følelser, takk for en fin kveld, og takk for et nytt funn.
<3
~Lea Amalie~
søndag 16. januar 2011
"Frisk-lea" når jeg er overtrøtt. komisk
Shubaduuuh!
En min egen måte å si hei på,
en litt glad måte å si hei på.
Er jeg glad da? Ja, det er jeg.
Jeg fikk nemlig en ganske fin og gledelig avslutning på dagen,
som jeg trodde skulle ende like rævva som den var tidligere.
Men når Min kjære kom på besøk kl.00.00 ,
og rett fra en fantastisk spillejobb og er ganske oppgira,
Og jeg i tillegg er i overtrøttsfase 2,
Ble dette sene besøket ganske morsomt og trivelig.
Masse tull, masse friskt, masse latter og håp.
Takk kjære, for at du kom på besøk, ved midnattJ
Det er egentlig da jeg er mest ”tilstede” og i god form.
Når jeg er overtrøtt liksom.
Ingen tanker, ingen bekymringer,
bare latter og mer latter. Herlig!
Det skulle vært slik vær dag.
Men jeg er nøtt til å gå gjennom alle tvangstankene,
alle krigene, alle må-gjøre-tingene
og alt styret med anoreksitrollet og bulimitrollet.
Da er jeg så sliten at jeg blir overtrøtt,
å først da er jeg fri til å gjøre hva jeg vil.
Da er det liksom greit å ha det moro med kjæresten sin.
Dvs. Spiseforstyrrelsen tar hele dagen fram til ca kl 22.
da er jeg fri til å gjør til jeg vil.
Vurderer å snu døgnet.
Kanskje jeg bli frisk da?
Syke syke tanker fra en syk kropp og sjel.
Nå tenker jeg at søvn ville vært lurt,
hvis jeg ska stå opp i morgen å klare
å gjøre, gjøre, gjøre
og tenke, tenke, tenke
og spise, spise, spise,
rense, rense, rense.
Dere skjønner tegninga?.
Irriterende å tenke på, men slik er det nå.
Og jeg kan ikke gjøre noe med det.
Fordi spiseforstyrrelsen er større enn meg, akkurat nå.
Så god natt, alle krigere.
~Lea Amalie~
lørdag 15. januar 2011
En historie og håp - I bilder og ord.
En historie og håp – I bilder og ord.
I løpet av min ”reise” i en hverdag preget av spiseforstyrrelser, har mange ord og setninger fra tanker og følelser blitt skrevet ned. Dikt om håpløshet og lengsel, dikt om skammen, dikt om håp.
Håp har alltid vært viktig for meg. Selv i de mørkeste dalene har jeg på en eller annen måte fått en dose med nødvendig med håp, håp til å ikke stoppe og gi opp, håp til å gå videre. Håpet har ofte kommet fra andre. Gjenstander og symbol på håp fra andre til meg. Disse gjenstandene og symbolene jeg har fått fra mine kjære, har alltid gitt meg et håp slik at jeg ikke har gitt opp.
Jeg vil gjerne dele noen håpefulle og kjære ting med dere.
En nøkkel med håp. En nøkkel jeg fikk av en behandler jeg hadde for noen år siden. Denne nøkkelen gav meg håp om at det finnes en vei ut av mørket. Denne nøkkelen viser at jeg kan velge å lukke dørene til mørket, og åpne nye dører til livet.
Et symbol på tro, håp og kjærlighet. Et dyrebart smykke jeg fikk av min kjære mor. Smykket viser at med tro, håp og kjærlighet kan man oppnå alt.
Troen er et verktøy for å drømme, og tro på at de kan oppfylles.
Håpet er kilden til drømmene, kilden til troen, kilden til tanken om at mørket skal forsvinne, og bli erstattet med lyset.
Kjærligheten er størst og sterkest. Sterk kjærlighet gir både tro og håp. Kjærligheten er så sterk at intet mørke kan slukke den. Kjærligheten jeg har fått på min reise gjennom mørket, har vært så sterk at både troen og håpet har overlevd.
Farger
Jeg bor i et hus som er omringet med farger. Farger symboliserer muligheter. Fargerike muligheter. Farger gir meg varme, håp, drømmer og gode tanker. Tanker om at det finnes en verden av muligheter der ute som venter på meg. Tanker om at jeg kan velge blant disse fargerikt mulighetene, og være hva jeg vil og hvem jeg vil. Farger gir håp til å drømme.
Jeg holder fast på fargene! Jeg holder fast på drømmene og håpet!
Ord med håp
Ord om en påminnelse om at man må ta vare på øyeblikkene og tiden.
Den fine blandingen av håp, ord og gjenstander fra andre, har hjulpet meg opp når jeg har falt.
Jeg er evig takknemmelig for alt.
- - - - - - - - - - - - - -- - - - - - - - - - - - - - - - - - -
Jeg har alltid trengt å håpe. Håpe på at mørket skal forsvinne, håpe at jeg overlever, håpe at jeg en dag får leve. Selv har jeg skrevet og tegnet mye håp. Det har hjulpet meg mye å reflektere over håpet som har gjemt seg i meg, og enten tegne eller skrive om det, slik at jeg har kunnet sett det i levende live.
En gang skrev jeg et dikt som skulle motivere meg til å spise en brødskive. Brødskiva var uoverkommelig. Men når jeg tenkte over hva denne brødskiva betydde for meg, hvis den ble spist, kom dette:
Jeg delte brødskiven i åtte biter, og spiste hver del med håp.
Slik føltes det ofte. Jeg ville så gjerne, men føttene mine var bundet. Malekosten og fargene viste meg at drømmene ligger der fremme, men jeg må selv løsne på det som hindrer meg i å nå dem.
Vet dere hva det er? Vet dere hva som hindrer meg å leve?
Det er denne:
En djevelsk sykdom som binder føttene mine, og tar fra meg livet mitt. Den holder meg fanget og gjør meg vondt. En dag skal jeg nok fange den, og kaste den der den hører hjemme. Nemlig ingen plass! Eller helvetet, det funker også!
Men fåreløbigt, kjennes det slik:
Men hjertet slår.
Det er ganske mørkt rundt meg nå, men langt der inne et sted, finnes håpet. Og rundt meg er det farger. Jeg tror dette vil gå bra jegJ
Nå lukker jeg diktboka for denne gang, men jeg åpner den gjerne igjen.
~Lea Amalie~
sonata artica - shy
NYDELIG SANG!
hva synes du?
~Lea Amalie~
hva synes du?
~Lea Amalie~
fredag 14. januar 2011
STEMPLET!
Jeg er stemplet, Igjen!
”Veid og funnet lett”, var det et uttrykk som jeg kom borti en gang. Den gang var det helt greit å ha den statusen. Den lille jenta som var syk, den lille jenta som var uskyldig, den lille jenta som var lita og svak og som det var synd på. Stakkars lille jente. Masse oppmerksomhet, Som jeg takket og bukket så mye for. Endelig, Endelig ble jeg sett. Uansett hvor tynn og lita jeg var, ble jeg sett. Jeg var stemplet som ”den syke lille stakkars jenta”.
I dag er ting litt annerledes. Jeg vil ikke være den jenta. Jeg vil ikke være ”den syke lille stakkars jenta”, men nå har jeg plutselig blitt det igjen. Alle behandler meg som om jeg bare er sykdom. HALLO, JEG TRENGER AT DERE SNAKKER TIL MEG! Ikke om sykdommen min. Jeg vet veldig godt at fettprosenten min ikke er så høy, jeg vet godt at føttene mine minner om fyrstikker, jeg vet godt at jeg er tynn nå. Men jeg er fortsatt meg. Jeg vil ikke bli stemplet som sykdom.
Det er akkurat som det står ”ANOREKTIKER, VÆR SNILL OG VARSOM” i panna mi, og jeg vil ikke at venner og familie skal lese det hver gang de ser meg. Jeg vil at de skal se MEG, snakke med MEG, være akkurat som de pleide når jeg var litt mer normalvektig. Jeg liker det ikke, jeg har lyst å pakke inn hele meg i alt jeg finner av klær, slik at jeg ser normal ut.
Det handler ikke om tynnhet hos meg nå. Det handler ikke om vekt, oppmerksomhet og kilo. Vektnedgangen skylles spisemønsteret mitt, som jeg akkurat nå finner en slags fred og ro inni meg med. Jeg har hatt en krig inni meg i mange år nå, og endelig har jeg funnet et sted og en tilstand som gjør at anorektikeren og bulimimikeren ikke skriker og roper dagen lang. Handlingene mine er deres, men jeg har fred i hodet mitt, så lenge jeg følger dem. Og det er den følelsen jeg søker, og har søkt etter lenge nå. Det er ikke friskt, det er bare spiseforstyrrelsen som styrer, men akkurat nå trenger jeg den følelsen for å roe meg litt, slappe av litt. Jeg er så sliten.
Dette høres kanskje helt borti natta ut, men det er faktisk slik det føles akkurat nå, og jeg vet det gjør meg sykere, men jeg vil bli frisk, og jeg skal i behandling snart. Når jeg kommer så langt som den dagen jeg skal bli innlagt på Levanger, skal jeg gjøre alt. ALT for å bli frisk. Men akkurat nå orker jeg ikke å kjempe imot. Spiseforstyrrelsen er så mye større enn meg akkurat nå, og jeg orker ikke å bruke den lille energien jeg har igjen på å trosse, kjempe og krige. Det skal jeg gjøre snart likevel.
Så greit, jeg ser kanskje ut som ”Den syke, lille og svake jenta” igjen nå, Men jeg vil ikke være det. Jeg vil at folk skal behandle meg som Lea. Den Lea som ble behandlet på lik linje som andre folk.
I to år levde jeg i en bulimisk hverdag, men jeg hadde også en vanlig hverdag. Jeg hengte vonde følelser på bulimien, og hadde en stort sett vanlig hverdag sett bort i fra det. Jeg klarte å skape meg en identitet, der sykdom ikke var i fokus. Jeg var Lea, og alle behandlet meg som Lea. Så hvorfor kan de ikke gjøre det nå også? Selv om kroppen min har forandret seg, er jeg ikke mindre den personen jeg var før. Jeg trenger bekreftelser på den personen, og hvis hvordan jeg ser ut tar alt fokus, vil da den identiteten jeg brukte så mye energi på å oppbygge, forsvinne?
Jeg vil ikke ha det røde og store stemplet i panna.
Jeg vil bli sett som LEA!
I’M HERE! Noen som føler det samme?
~Lea Amalie~
BRADAG - solarium, artig tanteunge og brownies
Har hatt en utrolig bra dag i dag.
Skolen var pyton, men etter skolen spanderte kjæresten min en soltime på meg.
Jeg gikk inn i solariumet, gikk ut svidd.
Neida, men jeg tror jeg fikk litt farge.
Når jeg lå inni solariumet, fikk jeg den følelsen av å ligge på stranda og la sola varme kroppen, springe å bade innimellom, kos med god drikke, venner, SOMMER<3
Så slo plutselig sola seg av, PANG! tilbake til virkeligheten! TAKK!
Uansett var det veldig deilig å få litt farge, og sommerstemning i ISTIDA!
Resten av kvelden gikk med på et koslig besøk fra min søster, og min høyt elskede tanteunge. Hun er i en alder der alt som kommer ut av andres munn, kommer også ut av hennes i lang tid etterpå.
I dette tilfellet, satt jeg i sofaen med varmeputa under genseren som vanlig,
og hun spurte meg:" Ka e derre,tate?"
trøtt og sliten som jeg var, svarte jeg: "baby".
Min lillegullunge svarte: "kanj æ tan ut?"
Jeg svarte: "nei, ikke enda, æ må varm mæ litt mer på den"
Så løp lillegull inn på kjøkkenet og skrek: " æ får itj ta ut ongen te a tante!"
Mamma kommer løpende inn i stua med forskrekket annsikt: " E DU GRAVID Å NO?"
Dere skjønner greia. Alltid morsomt med en stykk tanteunge i den beste alder:)
Ellers har jeg bakt browines, vaska hele kjøkkenet og ryddet til mamma kommer hjem.
Nå er det på tide å komme seg i seng, for jeg skal nemlig opp kl. 06.00 for å dra på skolen.
Men etter det er det for gudsskyld, herlige HELG!
plaserer dagens godfølelser i samleboksen inni meg<3
God natt<3
~Lea Amalie~
Skolen var pyton, men etter skolen spanderte kjæresten min en soltime på meg.
Jeg gikk inn i solariumet, gikk ut svidd.
Neida, men jeg tror jeg fikk litt farge.
Når jeg lå inni solariumet, fikk jeg den følelsen av å ligge på stranda og la sola varme kroppen, springe å bade innimellom, kos med god drikke, venner, SOMMER<3
Så slo plutselig sola seg av, PANG! tilbake til virkeligheten! TAKK!
Uansett var det veldig deilig å få litt farge, og sommerstemning i ISTIDA!
Resten av kvelden gikk med på et koslig besøk fra min søster, og min høyt elskede tanteunge. Hun er i en alder der alt som kommer ut av andres munn, kommer også ut av hennes i lang tid etterpå.
I dette tilfellet, satt jeg i sofaen med varmeputa under genseren som vanlig,
og hun spurte meg:" Ka e derre,tate?"
trøtt og sliten som jeg var, svarte jeg: "baby".
Min lillegullunge svarte: "kanj æ tan ut?"
Jeg svarte: "nei, ikke enda, æ må varm mæ litt mer på den"
Så løp lillegull inn på kjøkkenet og skrek: " æ får itj ta ut ongen te a tante!"
Mamma kommer løpende inn i stua med forskrekket annsikt: " E DU GRAVID Å NO?"
Dere skjønner greia. Alltid morsomt med en stykk tanteunge i den beste alder:)
Ellers har jeg bakt browines, vaska hele kjøkkenet og ryddet til mamma kommer hjem.
Nå er det på tide å komme seg i seng, for jeg skal nemlig opp kl. 06.00 for å dra på skolen.
Men etter det er det for gudsskyld, herlige HELG!
plaserer dagens godfølelser i samleboksen inni meg<3
God natt<3
~Lea Amalie~
torsdag 13. januar 2011
Slankereklamer in my ***!
STOPP EN HALV!
Jeg sitter å funderer over hvor utrolig mye reklame om slankeprodukter det er OVERALT!
Det er slankepiller, og det er slankeoperasjoner og hva det ikke er.
Jeg er sjokkert. Er det rart at vekt er et repeattema og har gnags seg fast i hodene til folk? Er det rart at 11-12 åringer vil slanke seg? Er det rart at helt uskyldige,vakre mennesker som leter etter feil på seg selv, ender opp med slankeprodukter? Er det rart verden er et slankehysteri?
Nei, det vil jeg ikke si du. Ta foreksempel i går, da jeg satt i kanskje 5 timer koste meg foran tv-en. Minst 1 time av de 5 timene var slankereklamer, og det på helt vanlige kanaler som alle folk i alle aldre ser på til vanlig.
Jeg ble rett å slett sint, for hver jævla reklame som kom. Heldigvis dukket stratoskua og Tine-kuene opp innimellom og fikk meg på andre tanker. Men jøss, jeg blir litt sjokkert over hvor mye fokus det er på slanking i disse dager. Ikke "trening og fokus på kosthold-slanking". Neida, slanking i form av piller, og de lover deg at de virker.
Det skulle heller vært mer fokus på kosthold og trening, istede for slanking. Slanking betyr å redusere vekten, og det er det mange som ønsker. De tenker ikke på at hvis man begynner å trene og spise sunnere, vil det faktisk skje mange postitve endringer, hvis man ser bort fra vekten.
Jeg hater slankepiller, så beklager utblåsningen!
Hva synes du om dette?
~Lea Amalie~
Jeg sitter å funderer over hvor utrolig mye reklame om slankeprodukter det er OVERALT!
Det er slankepiller, og det er slankeoperasjoner og hva det ikke er.
Jeg er sjokkert. Er det rart at vekt er et repeattema og har gnags seg fast i hodene til folk? Er det rart at 11-12 åringer vil slanke seg? Er det rart at helt uskyldige,vakre mennesker som leter etter feil på seg selv, ender opp med slankeprodukter? Er det rart verden er et slankehysteri?
Nei, det vil jeg ikke si du. Ta foreksempel i går, da jeg satt i kanskje 5 timer koste meg foran tv-en. Minst 1 time av de 5 timene var slankereklamer, og det på helt vanlige kanaler som alle folk i alle aldre ser på til vanlig.
Jeg ble rett å slett sint, for hver jævla reklame som kom. Heldigvis dukket stratoskua og Tine-kuene opp innimellom og fikk meg på andre tanker. Men jøss, jeg blir litt sjokkert over hvor mye fokus det er på slanking i disse dager. Ikke "trening og fokus på kosthold-slanking". Neida, slanking i form av piller, og de lover deg at de virker.
Det skulle heller vært mer fokus på kosthold og trening, istede for slanking. Slanking betyr å redusere vekten, og det er det mange som ønsker. De tenker ikke på at hvis man begynner å trene og spise sunnere, vil det faktisk skje mange postitve endringer, hvis man ser bort fra vekten.
Jeg hater slankepiller, så beklager utblåsningen!
Hva synes du om dette?
~Lea Amalie~
onsdag 12. januar 2011
Sitat om livet
"Jeg forestiller meg at livet er et vidunderlig skuespill som jeg har skrevet til meg selv - og der min oppgave er å nyte min egen rolle."
Shirley MacLaine
Jeg skulle virkelig ønske at dette sitatet kom fra min munn. Det sier så mye, og forteller alt om hvordan enhver burde tenke. Det er jo sant. Man har fått utdelt denne gaven for at den skal åpnes og brukes. Livet er en gave. Det tenker jeg ofte på, men får selvfølgelig dårlig samvittighet over måten jeg bruker den på. Jeg er lei av å overleve, når skal jeg leve?
Jeg velger å tro at alle møter motgang, noen mer enn andre. Jeg velger også å tro at etter motgang,kommer medgang. Men det må jobbes hardt, for livet er ikke bare vidunderlig og vakkert. Man må selv velge om man vil pakke opp denne gaven kalt livet, og man må selv velge hva man vil bruke den til.
Jeg tror nok at livet kan sammenlignes med et evig skuespill. Man spiller ulike roller i løpet av livet, både triste og gode. Men er det en ting jeg er sikker på, er det at livet er ikke et vidunderlig skuespill. Jeg tror at det vidunderlige er noe man opplever imellom motgangen, og etter motgangen. Valgene man tar underveis er avhengig av hvor vidunderlig det blir.
Man kan velge å ha det fokuset, man kan velge å jobbe hardt for at livet skal bli vidunderlig, slik at man nettopp kan gjøre sin oppgave her i livet. Nemlig å nyte sin egen rolle.
Det kreves mye for å finne sin rolle, men jeg velger å tro på at det er mulig for hvem som helst, bare de ønsker det selv.
Jeg ønsker det! Jeg ønsker å leve mer enn noe annet. Men som sagt, jeg velger å tro at etter motgang, vil det komme medgang. Også for meg.
~Lea Amalie~
tirsdag 11. januar 2011
Forandring fryder?..
Forandringer er vanskelig. Å gjøre endringer selv er enda vanskeligere.
I dag gjorde jeg noe jeg har hatt lyst til å gjøre lenge, men som jeg ikke har turt å gjøre.
For mange er dette det enkleste i verden, men for meg er hver minste forandring en tøff prosess.
Jeg klippet meg. Håret mitt! Forandringer på hele meg gjennom en ny hårsveis.
Det gikk ganske greit. Jeg var redd jeg kom til å begynne å grine da jeg fikk speilet foran meg, eller når jeg omsider fikk se alt håret mitt ligge på gulvet. Men neida, det gikk greit. Og jeg sitter igjen med et nytt hodet.
Vertfall på utsiden. Hadde det vært så greit å bytte hele hodet, ville jeg gjort det for lengst.
Jeg gir det noen dager, så får jeg se. Jeg vet jeg blir vant med det etterhvert.
Ifølge mamma var det kjempefint, så jeg stoler på henne.
Det å forandre på utseende mitt er en stor utfordring for meg, for hvis jeg ikke blir fornøyd, blir jeg utrygg og får panikk, og verden raser sammen osv.
Jeg tror jeg ble fornøyd. vi får se :-)
En forandring i dag, en ny seier?
(kanskje uforståelig for noen, men begripelig for meg)

~Lea Amalie~
I dag gjorde jeg noe jeg har hatt lyst til å gjøre lenge, men som jeg ikke har turt å gjøre.
For mange er dette det enkleste i verden, men for meg er hver minste forandring en tøff prosess.
Jeg klippet meg. Håret mitt! Forandringer på hele meg gjennom en ny hårsveis.
Det gikk ganske greit. Jeg var redd jeg kom til å begynne å grine da jeg fikk speilet foran meg, eller når jeg omsider fikk se alt håret mitt ligge på gulvet. Men neida, det gikk greit. Og jeg sitter igjen med et nytt hodet.
Vertfall på utsiden. Hadde det vært så greit å bytte hele hodet, ville jeg gjort det for lengst.
Jeg gir det noen dager, så får jeg se. Jeg vet jeg blir vant med det etterhvert.
Ifølge mamma var det kjempefint, så jeg stoler på henne.
Det å forandre på utseende mitt er en stor utfordring for meg, for hvis jeg ikke blir fornøyd, blir jeg utrygg og får panikk, og verden raser sammen osv.
Jeg tror jeg ble fornøyd. vi får se :-)
En forandring i dag, en ny seier?
(kanskje uforståelig for noen, men begripelig for meg)
~Lea Amalie~
Alt eller ingenting - en evig tvang?
Mange som sliter med spiseforstyrrelser,sliter med angst for "å spise". Altså putte maten i munne, tygge og svelge. Slik var det for meg tidligere. Jeg klarte aldri å føre noe som helst inn i munnen, uten at hjertet gikk som i hundreogti. Nå er alt annerledes. Jeg har ikke angst for selve spisingen. Angsten ligger mer i det å begynne å spise, og det å ikke klare å slutte. For er det en ting jeg klarer relativt fint, så er det å spise litt mer enn jeg egentlig psykisk klarer å holde i magen. Uansett hva det er for noe som går inn, om det er salat, vann, brødmat,frukt hva som helst, så klarer jeg aldri å slutte før det enten ender med overspising eller mange ubehagelige anoreksifølelser. Det er utrolig irriterende, jeg har mangler stoppknappen.
Dette gjelder spesielt tyggis, det har jeg skrevet et innlegg om tidligere. (les her: Tyggisavhengigheten)
Hvorfor det er slik tror jeg handler om den følelsen jeg har som sier at det skal være alt eller ingenting.
Slik er det med alt. Om det er trening, mat, lekser, fest, alkohol, tyggis...
Jeg har ingen mellomting. Mellomtingen er der, men den gir meg angst. Pluss at jeg har en slags tvangstanke som har gnagd seg fast i pannelappen om at det ALLTID skal være alt eller ingenting. Hvis jeg ikke følger instruksene, resulterer det i angst. Jeg kan ikke si at jeg har prøvd så ofte å gjennomføre en handling sånn middels, og det er fordi jeg ikke tørr. Angsten blir så stor, og følelsene så vonde hvis jeg ikke følger tvangstankene.
Når jeg graver litt dypere i fornuften min, VET jeg godt at nøkkelen på denne rare sykdommen,ligger nettopp i det å finne en mellomting og akseptere. Jeg vet at matinntaket skal være sånn passe, treningen skal være sånn passe, alt skal være sånn passe, og jeg skal føle at det er greit. Det skal føles ok med sånn passe.
Akkurat nå grøsser jeg bare ved tanken. Det er jo umulig. Alt eller ingenting er det eneste som eksisterer for meg akkurat nå, så hvordan i all verdens land og rike skal JEG klare å gjøre noe som er midt i mellom, OG samtidig føle at det er GREIT?
he he he, jeg ler av angst bare ved tanken.
Samtidig ønsker jeg at det skal være greit, jeg vil at det skal være og føles greit.
Tanken på veien til at det skal bli sånn, skremmer meg. Jeg vil, men jeg får det ikke til.

Uansett, så vet jeg at dette er noe jeg skal få til en dag. Nettopp fordi jeg skal bli frisk en dag.
Frisk for meg innebærer nettopp dette med å akseptere denne mellomtingen i alle ting.
Frisk innebærer at jeg selv kan klare å velge og kjenne på hva som er greit, og det som skal kjennes på skal være denne middelstingen (jeg føler jeg har nevnt ordet mellomting nok).
Frisk innebærer at alt og ingenting ikke skal være en tanke en gang.
Men hvordan komme dit?
Er det flere som kjenner på det samme?
~Lea Amalie~
Dette gjelder spesielt tyggis, det har jeg skrevet et innlegg om tidligere. (les her: Tyggisavhengigheten)
Hvorfor det er slik tror jeg handler om den følelsen jeg har som sier at det skal være alt eller ingenting.
Slik er det med alt. Om det er trening, mat, lekser, fest, alkohol, tyggis...
Jeg har ingen mellomting. Mellomtingen er der, men den gir meg angst. Pluss at jeg har en slags tvangstanke som har gnagd seg fast i pannelappen om at det ALLTID skal være alt eller ingenting. Hvis jeg ikke følger instruksene, resulterer det i angst. Jeg kan ikke si at jeg har prøvd så ofte å gjennomføre en handling sånn middels, og det er fordi jeg ikke tørr. Angsten blir så stor, og følelsene så vonde hvis jeg ikke følger tvangstankene.
Når jeg graver litt dypere i fornuften min, VET jeg godt at nøkkelen på denne rare sykdommen,ligger nettopp i det å finne en mellomting og akseptere. Jeg vet at matinntaket skal være sånn passe, treningen skal være sånn passe, alt skal være sånn passe, og jeg skal føle at det er greit. Det skal føles ok med sånn passe.
Akkurat nå grøsser jeg bare ved tanken. Det er jo umulig. Alt eller ingenting er det eneste som eksisterer for meg akkurat nå, så hvordan i all verdens land og rike skal JEG klare å gjøre noe som er midt i mellom, OG samtidig føle at det er GREIT?
he he he, jeg ler av angst bare ved tanken.
Samtidig ønsker jeg at det skal være greit, jeg vil at det skal være og føles greit.
Tanken på veien til at det skal bli sånn, skremmer meg. Jeg vil, men jeg får det ikke til.
Uansett, så vet jeg at dette er noe jeg skal få til en dag. Nettopp fordi jeg skal bli frisk en dag.
Frisk for meg innebærer nettopp dette med å akseptere denne mellomtingen i alle ting.
Frisk innebærer at jeg selv kan klare å velge og kjenne på hva som er greit, og det som skal kjennes på skal være denne middelstingen (jeg føler jeg har nevnt ordet mellomting nok).
Frisk innebærer at alt og ingenting ikke skal være en tanke en gang.
Men hvordan komme dit?
Er det flere som kjenner på det samme?
~Lea Amalie~
monstertrollet vant i dag...
Jeg tapte...
I morges sto jeg opp som vanlig, ordnet meg som vanlig, men følte meg ikke som vanlig.
Jeg visste ikke hva det var, men jeg skjønte fort at noe var galt/annerledes. Jeg tenkte ummidelbart at jeg ikke kunne dra på skolen hvis noe var galt. Kanskje kunne det føre til et slikt angstanfall som jeg hadde sist fredag. Og det vil jeg helst unngå, spesielt på skolen.
Jeg er jo vant til å føle meg dårlig eller at jeg hele tiden er noe som ligger å gnager inni brystet, men akkurat nå er jeg ikke trygg på meg selv. Tidligere hadde jeg kontroll på følelsene, men da var de fint plassert på innsiden i spiseforstyrrelsens klør. Nå vil alt ut, og jeg har ikke kontroll på når.
Så kom tanken om at jeg må være hjemme i dag. Jeg overbeviste meg selv om at å dra på skolen, ville vært både pest og kolera. Tanken var nok, jeg ble hjemme. Dermed, jeg tapte.
Fordi, jeg føler meg bedre nå. Det var bare en forbigående følelse som tilfeldigvis kom i morges. Det var en angstfølelse. Angstfølelsen var knyttet til noe jeg skulle gjøre på skolen i dag. Men jeg valgte å overse hele problemet, sende melding til læreren om at jeg var syk, og leve på enkeltløsninger.
Det jeg skulle ha gjort, var å dratt på skolen, trosset angsten og SAGT I FRA om at jeg ikke var i form til å bli med på denne greia som visstnok var så skummel for meg, deretter vet jeg at jeg ville følt meg bedre. Så jeg tapte... Tapte mot angsten, og for å være helt ærlig. Jeg føler meg som en redd trassunge som det ikke er håp for.
Trassunge fordi jeg var som en trassunge da jeg i morges klarte å overbevise meg selv og mamma om at jeg ikke skulle på skolen i dag.
Lurer på hva det er inni meg som får meg til å være trassunge? Jo, jeg vet det. Jeg aksepterer det ikke.
J***a monstertroll!
Hadde jeg bare sett deg, hadde du bare vært en person.
Jeg ville mørbanka deg. Men du er for feig til å komme ut, du innvanderer MEG, og får meg til å gjøre dine handlinger istede. DU ER TRASSUNGE!
bah...
Vel, nå som jeg er hjemme likevel, kan jeg liksågodt gjøre noe fornuftig. Tv-en er min beste venn:)
~Lea Amalie~
I morges sto jeg opp som vanlig, ordnet meg som vanlig, men følte meg ikke som vanlig.
Jeg visste ikke hva det var, men jeg skjønte fort at noe var galt/annerledes. Jeg tenkte ummidelbart at jeg ikke kunne dra på skolen hvis noe var galt. Kanskje kunne det føre til et slikt angstanfall som jeg hadde sist fredag. Og det vil jeg helst unngå, spesielt på skolen.
Jeg er jo vant til å føle meg dårlig eller at jeg hele tiden er noe som ligger å gnager inni brystet, men akkurat nå er jeg ikke trygg på meg selv. Tidligere hadde jeg kontroll på følelsene, men da var de fint plassert på innsiden i spiseforstyrrelsens klør. Nå vil alt ut, og jeg har ikke kontroll på når.
Så kom tanken om at jeg må være hjemme i dag. Jeg overbeviste meg selv om at å dra på skolen, ville vært både pest og kolera. Tanken var nok, jeg ble hjemme. Dermed, jeg tapte.
Fordi, jeg føler meg bedre nå. Det var bare en forbigående følelse som tilfeldigvis kom i morges. Det var en angstfølelse. Angstfølelsen var knyttet til noe jeg skulle gjøre på skolen i dag. Men jeg valgte å overse hele problemet, sende melding til læreren om at jeg var syk, og leve på enkeltløsninger.
Det jeg skulle ha gjort, var å dratt på skolen, trosset angsten og SAGT I FRA om at jeg ikke var i form til å bli med på denne greia som visstnok var så skummel for meg, deretter vet jeg at jeg ville følt meg bedre. Så jeg tapte... Tapte mot angsten, og for å være helt ærlig. Jeg føler meg som en redd trassunge som det ikke er håp for.
Trassunge fordi jeg var som en trassunge da jeg i morges klarte å overbevise meg selv og mamma om at jeg ikke skulle på skolen i dag.
Lurer på hva det er inni meg som får meg til å være trassunge? Jo, jeg vet det. Jeg aksepterer det ikke.
J***a monstertroll!
Hadde jeg bare sett deg, hadde du bare vært en person.
Jeg ville mørbanka deg. Men du er for feig til å komme ut, du innvanderer MEG, og får meg til å gjøre dine handlinger istede. DU ER TRASSUNGE!
bah...
Vel, nå som jeg er hjemme likevel, kan jeg liksågodt gjøre noe fornuftig. Tv-en er min beste venn:)
~Lea Amalie~
mandag 10. januar 2011
Jeg savner å være barn..
Hadde jeg fått valgt mellom å være evig barn eller voksen, hadde valget vært lett.
Jeg ville vært et evig barn.
Åh, hvor jeg savner det å være barn. Jeg savner å være et barn.
Den enkle virkeligheten, den ukompliserte forståelsen, den evige leken, den lette hverdagen, den friheten.
Hadde jeg vært barn en gang til, ville jeg gjort dette hver dag, jeg ville vært fri hver dag.
En bekymringsfri og enkel hverdag uten utfordringer som er farlige.
Ingen triste tanker, som ikke kan trøstes.
Ingen fangenskap, bare frihet.
Ingen ukjente terreng, man har alltid noen ved siden av seg.
Så mange spørsmål, og så mange svar.
Så enkelt, så greit.
Jeg savner det å ikke tenke, bare gjøre.
Jeg savner det å aldri tvile.
Jeg savner det å gråte, for trøsten var alltid nær.
Gud, hvor jeg savner det. Den tiden av livet mitt er forbi, og kommer aldri mer tilbake.
Det er så trist. Jeg lengter sånn etter å være et barn.
Hva tenker dere om dette? savner dere det å være barn?
Jeg tenker på det ofte når ting er litt mørkt.
Men vi har jo alle et barn i oss, vi kan leve like fritt som barn, men som voksen.
Det er lov til å være barnslig, som voksen.
Men vi får aldri tilbake de gode følelsene vi hadde da vi var barn.
Perfeksjonisme...
Hvorfor klarer jeg ikke å tro på at jeg er bra nok? Hvorfor klarer jeg ikke å tro på at det jeg gjør er bra nok?
Jeg har resultatene i skriftlig form. Det går ikke an å få det til noe bedre. Det finnes ingen karakter 7. Når karakterene mine sier svart på hvitt at jeg gjør det så bra som overhodet mulig, går det ikke an å gjøre det bedre. Hvorfor kan jeg ikke bare forstå det? Dumme perfeksjonisme! Hvor perfekt må det være da? Hva er bedre enn perfekt? Hva er bedre enn karakter 6?
Jeg har akkurat fått tilbake nok en innleveringsprøve. Læreren hadde som vanlig bare positive tilbakemeldinger, og ingenting å sette fingeren på. Dette var en helt klar 6-er, nok en gang.
Det er greit det, jeg synes det er ok å få 6-ere, men jeg burde jo egentlig fly i taket av glede. Jeg får jo bekreftelse på at det jeg gjør er veldig veldig bra nok.
Hvorfor gjør jeg ikke det? Hvorfor kan ikke jeg kjenne inni meg at dette er kjempe bra, og at jeg er fornøyd. Jeg har all grunn til å være det, men jeg føler det ingen plass i hele kroppen, eller hodet. Kanskje jeg skjønner det etter hvert. Akkurat nå har hodet mitt fått for seg at det ikke skal skjønnes, fordi det skulle vært en 7-er.
~Lea Amalie~
søndag 9. januar 2011
INGEN "frisk-lea" å se idag nei...
Jeg slites i stykker.
bulimien og anoreksien er forferdelig forbanna på hverandre fordi jeg aldri gjør nøyaktig hva jeg blir programmert til å gjøre. I ukedagene er det greit, da gjør jeg bare som anoreksien vil.
I helgene er det et helvete, for da skal bulimien være hovedfokus, men anoreksien bøller med følelsene mine likevel.
Siden anoreksien er så sterk nå, har jeg problemer med å følge de bulimiske tvangstankene i helgene.
Det har jeg virkelig hatt i helga.
Så nå sitter jeg i senga mi, og kjenner at lårene mine eser ut, rompa blir større og vekta går opp, fordi jeg har vært slem pike, mener anoreksien.
Derfor har kvelden vært en utrolig berg og dalbane i forhold til følelser.
Så Jeg har ærlig talt sittet innespærret i det buret, spiseforstyrrelsen plasserte meg i, i hele dag.
Ingen "frisk-lea" å se i dag. INGEN!
Hvor er hun da? kommer hun fram snart? er hun borte?
hmm...slitsomt!
I morgen er det faktisk mandag igjen, noe som betyr skole.
HEHEHE! jeg har ikke vært på skolen siden Tirsdag i forrige uke, og har egentlig ikke vært så mye utenfor husets fire vegger.
Så det vil vise seg hvordan det går.
ÅH, Latterlig hele greia! Jeg er lei, fy FAAN, jeg er lei!
tips?
~Lea Amalie~
bulimien og anoreksien er forferdelig forbanna på hverandre fordi jeg aldri gjør nøyaktig hva jeg blir programmert til å gjøre. I ukedagene er det greit, da gjør jeg bare som anoreksien vil.
I helgene er det et helvete, for da skal bulimien være hovedfokus, men anoreksien bøller med følelsene mine likevel.
Siden anoreksien er så sterk nå, har jeg problemer med å følge de bulimiske tvangstankene i helgene.
Det har jeg virkelig hatt i helga.
Så nå sitter jeg i senga mi, og kjenner at lårene mine eser ut, rompa blir større og vekta går opp, fordi jeg har vært slem pike, mener anoreksien.
Derfor har kvelden vært en utrolig berg og dalbane i forhold til følelser.
Så Jeg har ærlig talt sittet innespærret i det buret, spiseforstyrrelsen plasserte meg i, i hele dag.
Ingen "frisk-lea" å se i dag. INGEN!
Hvor er hun da? kommer hun fram snart? er hun borte?
hmm...slitsomt!
I morgen er det faktisk mandag igjen, noe som betyr skole.
HEHEHE! jeg har ikke vært på skolen siden Tirsdag i forrige uke, og har egentlig ikke vært så mye utenfor husets fire vegger.
Så det vil vise seg hvordan det går.
ÅH, Latterlig hele greia! Jeg er lei, fy FAAN, jeg er lei!
tips?
~Lea Amalie~
Kategorier
helg,
hverdag,
SF,
skole,
tanker og følelser
Trillende latter i tre timer...Herlig, men normalt? hmm...
Lørdagskvelden begynner å nærme seg slutten, og det merkes.
Det at jeg i det hele tatt har en liten følelse av trøtthet/søvninghet er jo helt utrolig.
Jeg har nemlig hatt et lite prosjekt de siste dagene.
Et "få-døgnrytmen-på-rett-kjør-prosjekt". Med andre ord har jeg altså tatt kvelden ganske tidlig de siste dagene, i håp om å få en liten endring i topplokket. Og faktisk har det fungert ganske bra. Mandag - torsdag gikk ikke bra, da sov jeg ingenting omtrent, men der hadde nok influensaen en finger med i spillet. Etter alt styret som foregikk på Fredag, var jeg mersom ganske utslitt, og sovnet rolig og behagelig inn i dyp søvn,ved hjelp av god musikk ganske tidlig. Det var utrolig å våkne i dag og faktisk ha sovet hele natten. Og det er bare helt utrolig herlig å tenke på at jeg er trøtt nå, fordi da vet jeg at jeg får sove like godt i natt også.
Dvs. PROSJEKT I BOKS! JESS

Ellers har dagen stort sett vært ganske utfordrende. Det er jo helg, noe som betyr at det er bulimitrollet som skal få tilfredsstilt sine behov. Anoreksien får det i ukedagene. Men I helga har disse to trollene kranglet fælt, fordi det Anoreksitrollet vil egentlig ikke ha bulimitrollet der i det hele tatt, men bulimitrollet må være der fordi DET ER HELG(tvangstanker). Så i helga har jeg virkelig hatt problemer med å ha bulimihelg, fordi anoreksien er så sterk. Den vil få bort all mat. Men jeg må overspise og kaste opp i helgene fordi det er endel av tvangstankene mine. Så i kveld har jeg virkelig slitt med anorektiske tanker, speil som gjør meg gal, og angst for å overspise. Dette virker sikkert helt ulogisk å lese, slik er det bare. Jeg har alvorlig anoreksi og tvangstanker om at jeg må overspise i helgene. Rart hva hjernen kan klare å få til egentlig. hehe.
MINDFREAK!

Men sett bort fra alt som har med mat, sykdom å sånne ting, har jeg hatt besøk av kjæresten min. Vi hadde en koslig prat og en liten butikktur, før han fløy videre for å møte noen kompiser. Jeg unner han alle slike muligheter, han kan ikke være med meg hele tiden, det vil bare bli vondt for han til slutt. Vertfall nå som sykdommen er så sterk. jeg fikk en koslig telefon fra han i sted, om at han koste seg skikkelig, men tenkte på meg osv. Jeg blir bare glad når han er glad og har det bra der han er, svarte jeg. Og det blir jeg.
Ellers har jeg og mamma nettopp sett en film. "YES man" het den, utrolig arti.
hehe, når man ikke har kontroll over de vonde følelsene sine, har man heller ikke kontroll over de gode. Det fikk jeg erkjent i dag. Hvis noe er artig, får jeg plutselig den latterbølgen, og blir supergira. Dette skjedde selvfølgelig under filmen. Jeg hadde latterkramper til jeg ble utslitt altså.
Det er så rart. Jeg har serriøst problemer med hvordan jeg skal takle alle følelser jeg.
Men det er jo positivt også det da, sjelden jeg får slike latterkuler trillende i timesvis slik som i dag, og de er jo gode moments, vil jeg si. Ja!

(kanskje ikke helt meg "sånn i kroppen altså", men lattisen, JA)
Ellers føler jeg at jeg har så mye å skrive om, men jeg klarer ikke å sette ord på ting. Jeg har lyst å legge ut noen av tegningene jeg har tegnet, diktene jeg har skrevet osv.
Det kommer etterhvert.
I dette innlegget var det egentlig den latterbomba jeg fikk idag, jeg skulle fram til, men det ble en del andre ting også.
Innlegg = rotete
Takk for i dag, Har tenkt å holde prosjektet mitt med søvn i gang. FLINK? oh yes!
God natta :-)
~Lea Amalie~
Det at jeg i det hele tatt har en liten følelse av trøtthet/søvninghet er jo helt utrolig.
Jeg har nemlig hatt et lite prosjekt de siste dagene.
Et "få-døgnrytmen-på-rett-kjør-prosjekt". Med andre ord har jeg altså tatt kvelden ganske tidlig de siste dagene, i håp om å få en liten endring i topplokket. Og faktisk har det fungert ganske bra. Mandag - torsdag gikk ikke bra, da sov jeg ingenting omtrent, men der hadde nok influensaen en finger med i spillet. Etter alt styret som foregikk på Fredag, var jeg mersom ganske utslitt, og sovnet rolig og behagelig inn i dyp søvn,ved hjelp av god musikk ganske tidlig. Det var utrolig å våkne i dag og faktisk ha sovet hele natten. Og det er bare helt utrolig herlig å tenke på at jeg er trøtt nå, fordi da vet jeg at jeg får sove like godt i natt også.
Dvs. PROSJEKT I BOKS! JESS
Ellers har dagen stort sett vært ganske utfordrende. Det er jo helg, noe som betyr at det er bulimitrollet som skal få tilfredsstilt sine behov. Anoreksien får det i ukedagene. Men I helga har disse to trollene kranglet fælt, fordi det Anoreksitrollet vil egentlig ikke ha bulimitrollet der i det hele tatt, men bulimitrollet må være der fordi DET ER HELG(tvangstanker). Så i helga har jeg virkelig hatt problemer med å ha bulimihelg, fordi anoreksien er så sterk. Den vil få bort all mat. Men jeg må overspise og kaste opp i helgene fordi det er endel av tvangstankene mine. Så i kveld har jeg virkelig slitt med anorektiske tanker, speil som gjør meg gal, og angst for å overspise. Dette virker sikkert helt ulogisk å lese, slik er det bare. Jeg har alvorlig anoreksi og tvangstanker om at jeg må overspise i helgene. Rart hva hjernen kan klare å få til egentlig. hehe.
MINDFREAK!
Men sett bort fra alt som har med mat, sykdom å sånne ting, har jeg hatt besøk av kjæresten min. Vi hadde en koslig prat og en liten butikktur, før han fløy videre for å møte noen kompiser. Jeg unner han alle slike muligheter, han kan ikke være med meg hele tiden, det vil bare bli vondt for han til slutt. Vertfall nå som sykdommen er så sterk. jeg fikk en koslig telefon fra han i sted, om at han koste seg skikkelig, men tenkte på meg osv. Jeg blir bare glad når han er glad og har det bra der han er, svarte jeg. Og det blir jeg.
Ellers har jeg og mamma nettopp sett en film. "YES man" het den, utrolig arti.
hehe, når man ikke har kontroll over de vonde følelsene sine, har man heller ikke kontroll over de gode. Det fikk jeg erkjent i dag. Hvis noe er artig, får jeg plutselig den latterbølgen, og blir supergira. Dette skjedde selvfølgelig under filmen. Jeg hadde latterkramper til jeg ble utslitt altså.
Det er så rart. Jeg har serriøst problemer med hvordan jeg skal takle alle følelser jeg.
Men det er jo positivt også det da, sjelden jeg får slike latterkuler trillende i timesvis slik som i dag, og de er jo gode moments, vil jeg si. Ja!
(kanskje ikke helt meg "sånn i kroppen altså", men lattisen, JA)
Ellers føler jeg at jeg har så mye å skrive om, men jeg klarer ikke å sette ord på ting. Jeg har lyst å legge ut noen av tegningene jeg har tegnet, diktene jeg har skrevet osv.
Det kommer etterhvert.
I dette innlegget var det egentlig den latterbomba jeg fikk idag, jeg skulle fram til, men det ble en del andre ting også.
Innlegg = rotete
Takk for i dag, Har tenkt å holde prosjektet mitt med søvn i gang. FLINK? oh yes!
God natta :-)
~Lea Amalie~
lørdag 8. januar 2011
Musikk gjør meg levende
Jeg tenkte jeg skulle prøve å formulere et innlegg om hva musikk betyr for meg, fordi musikk er en av de tingene som betyr mye for meg og er positivt.
Jeg elsker musikk. Når jeg hører på musikk knyttes hver tone og rytme til noe i meg, som gjør at jeg føler meg "levende". Musikken når følelsene mine, og jeg når følelsene i tonene. Hvilke følelser jeg vil gjøre mer levende i meg, velger jeg ut i fra hvilken type musikk jeg vil høre.
Hvis jeg er trist, blir den følelsen mer forankret i meg hvis jeg hører på musikk som er trist.
Hvis jeg er litt glad, blir gleden mer levende når jeg hører på glad musikk. osv
Musikken hjelper meg å føle, når jeg vil føle.
Den hjelper meg også å føle annerledes, når jeg ønsker det.
Hvis jeg er skikkelig stresset, er det å lytte til rolige,vakre, oversiktlige og kontrollerte toner noe som skaper en magisk ro inni meg.

Musikk betyr mye for meg. Den er liksom en slags mellomstasjon mellom meg og følelsene mine, som gjør at følelsene styrkes og blir mer ekte.
I det siste har jeg glemt musikkens magiske virkning for meg. Spiseforstyrrelsen har tatt alle følelsene mine, og gjemt musikken i et mørkt rom. Spiseforstyrrelsen vil ikke at jeg skal føle, den vil ikke at jeg skal være levende. Heldigvis er musikk noe som finnes overalt, og når jeg hører toner og vakre ord i vakker betydningsfull musikk, blir jeg fort minnet på den magiske effekten igjen.
Jeg har et ganske spesielt og nært forhold til musikk, og det er nok grunnen til at jeg selv faktisk elsker å formidle musikk gjennom sang også. Mens jeg har vært syk, har jeg egentlig aldri hatt noe problem med å synge. Uansett om spiseforstyrrelsen har fanget mine følelser, har den ikke fanget følelsene som ligger i musikken. Når jeg står foran folk og formidler følelsene i sangene, føler jeg meg levende.
Jeg har ikke synget på lenge nå, og jeg savner det. Akkurat nå er det sånn at spiseforstyrrelsen har gitt meg så mange andre plager, at jeg ikke føler meg sterk nok til å synge. Det plager meg, for jeg vet jo hvor mye jeg elsker det.
Heldigvis har jeg en kjæreste som har samme forhold til musikk som meg, og han passer på å minne meg på verdiene mine ofte. Han tar gjerne frem gitaren, og synger for meg, slik at jeg føler meg levende.
Vi pleide å være levende sammen. Sene sommernetter i solnedganger og idyll, og vi spilte toner og sang vakre ord slik at vi følte oss levende, slik at stemningen ble levende, og alt rundt oss og i oss ble borte.

Jeg savner det, derfor skal jeg virkelig prøve å synge snart. Kanskje det får meg til å føle meg mer levende nå? For det trenger jeg virkelig :P

Hvordan er ditt forhold til musikk?
~Lea Amalie~
Jeg elsker musikk. Når jeg hører på musikk knyttes hver tone og rytme til noe i meg, som gjør at jeg føler meg "levende". Musikken når følelsene mine, og jeg når følelsene i tonene. Hvilke følelser jeg vil gjøre mer levende i meg, velger jeg ut i fra hvilken type musikk jeg vil høre.
Hvis jeg er trist, blir den følelsen mer forankret i meg hvis jeg hører på musikk som er trist.
Hvis jeg er litt glad, blir gleden mer levende når jeg hører på glad musikk. osv
Musikken hjelper meg å føle, når jeg vil føle.
Den hjelper meg også å føle annerledes, når jeg ønsker det.
Hvis jeg er skikkelig stresset, er det å lytte til rolige,vakre, oversiktlige og kontrollerte toner noe som skaper en magisk ro inni meg.
Musikk betyr mye for meg. Den er liksom en slags mellomstasjon mellom meg og følelsene mine, som gjør at følelsene styrkes og blir mer ekte.
I det siste har jeg glemt musikkens magiske virkning for meg. Spiseforstyrrelsen har tatt alle følelsene mine, og gjemt musikken i et mørkt rom. Spiseforstyrrelsen vil ikke at jeg skal føle, den vil ikke at jeg skal være levende. Heldigvis er musikk noe som finnes overalt, og når jeg hører toner og vakre ord i vakker betydningsfull musikk, blir jeg fort minnet på den magiske effekten igjen.
Jeg har et ganske spesielt og nært forhold til musikk, og det er nok grunnen til at jeg selv faktisk elsker å formidle musikk gjennom sang også. Mens jeg har vært syk, har jeg egentlig aldri hatt noe problem med å synge. Uansett om spiseforstyrrelsen har fanget mine følelser, har den ikke fanget følelsene som ligger i musikken. Når jeg står foran folk og formidler følelsene i sangene, føler jeg meg levende.
Jeg har ikke synget på lenge nå, og jeg savner det. Akkurat nå er det sånn at spiseforstyrrelsen har gitt meg så mange andre plager, at jeg ikke føler meg sterk nok til å synge. Det plager meg, for jeg vet jo hvor mye jeg elsker det.
Heldigvis har jeg en kjæreste som har samme forhold til musikk som meg, og han passer på å minne meg på verdiene mine ofte. Han tar gjerne frem gitaren, og synger for meg, slik at jeg føler meg levende.
Vi pleide å være levende sammen. Sene sommernetter i solnedganger og idyll, og vi spilte toner og sang vakre ord slik at vi følte oss levende, slik at stemningen ble levende, og alt rundt oss og i oss ble borte.
Jeg savner det, derfor skal jeg virkelig prøve å synge snart. Kanskje det får meg til å føle meg mer levende nå? For det trenger jeg virkelig :P
Hvordan er ditt forhold til musikk?
~Lea Amalie~
Abonner på:
Innlegg (Atom)




