En update + ny stomioperasjon

 Hvis det er vanskelig å lede, trykk på bildet av teksten.prøvde å kopiere,mn gikk ikke

                  God påske

~Frida~

en ny epoke

hoj, hvor og hvordan starter man, vel jeg har jo allerede startet. jeg føler et lite ansvar for å ikke ha gid en lyd fra meg på så lenge. og jeg skulle inderlig ønske å si at det er fordi jeg har reist masse, hatt myk sand under føttene, deilig vann..mmm ja, det hadde vært himmelen, men jeg må nok dessverre si at jeg har vært mer som i helvete de siste to årene. 


det gikk bra en stund etter jeg kom fra bet... men etter en stund ble alt så slitsomt. jeg vqr helt utslitt hele døgnet, og sov ekstremt lite. hvis jeg sov,kom marerittene. så sliter jeg veldig med fortiden(traumer) i form av hallusinasjoner. og så var det alt det fysiske. jeg var så dårlig og kvalm hele tiden pga en forstoppelse som nittiåringer har. så gikk det liksom gradvis nedover. så kom selvfølgelig og jeg visste den ville komme, anoreksien med klørne sine godt plantet inni meg.
så da gikk jo vekta raskt ned også. nok et problem!!!

så de siste par årene har jeg logget som en ball i senga mi døgnet rundt.  og med alt dette blir man jo så klar deprimert. jeg må si at jeg har vært gjennom mye, men ikke depresjon. det er virkelig som om alle farger forsvinner, håpet og motivasjonen suges ut av deg og du bare eksisterer eller går på autopilot. jeg er nå i en periode der jeg gråter av ingenting. det kan være nok at noen hever stemmen liksom. det er litt irriterende å aldri komme seg gjennom en vanlig samtale uten å grine. men de sier det er positivt...

så ja, da så...legene vet best..vel det ligger vel noe i det. men jeg synes at kunnskapen generelt i helsevesenet og samfunnet  er alt for dårlig. det må bli bedre. vi må bli bedre, på å tåle smerten og ubehaget isteden for å åpne whisky flaska kl.16 hver dag. og du skammer deg over det, mn du vet ikke hva annet du kan gjøre. du vet ikke at smerte kan kureres ved å møte den.
ps. jeg blir aldri ferdig med dette temaet. trenger en pause


så er vi kommet til her og nå. hvor mange lurer jeg er og hvorfor. for over 2 år siden havnet jeg på sykehus på samme måte, og endte opp med en stor fistel. det er rett og slett et hull fra tarmen og ut på magen, men tarmen går videre. denne fistelen gikk veldig langt opp, så mye av det jeg spiste gikk rett i en stomipose. måtte bruke stomiutstyr.  så gikk del vel rundt to år uten noe form for sykehus...yeeeh...vel, mn siden jeg var så dårlig og hadde store smerter, ble jeg lagt inn her på gastrosenteret på st.olav. jeg kom hit mandag kveld, og tidlig neste morgen lå jeg der. på operasjonsbordet. og jeg merket at folk behandlet meg bedre... dette er en vanlig jente med et fysisk problem,..ikke åh nei ikke den gale jenta igjen....
når jeg våknet fikk jeg vite at operasjonen var vellykket... jeg har aldri møtt en så kul og omsorgsfull kirurg før. han har jeg mye å takke for, som i det hele tatt var den som ville operere. så når jeg våknet hadde jeg selvsagt et rent helvete. de fire første dagene var så intens smertefullt at jeg trudde jeg skulle dø..jeg tror jeg tryglet gud noen ganger og. 
men ja de fjernet tykktarmen min og la ut en tynntarmstomi

så nå er det vertfall en del som kommer til å bli mye bedre og lettere for meg.
trenger heller ikke å lære å bruke utstyret. der har jeg blitt litt av en ekspert.

jeg er litt ute av trening så jeg er litt usikker på om dette ble litt for mye deling eller lite.

uansett ha en fin kveld, men sist vil jeg vise noen bilder, dere som kjente den fridaen, så tro på henne.. tro på meg!

karipia mi.. vi vokst opp sammen. du har alltid vært en god venn, og savne dæ fælt.
oda, du bare bæst. du e så rå, en inspirasjon..modig., miss you

tnåh, ratel... du e bare så goillgo. savne dæ å

crazyhairday every day

marthemi, åhoj så mye arti vi har hatt det. savner deg veldig

~Frida~

å stå når alt rundt meg stormer, å puste når alt inni meg river og sliter, å se lyset i mørket.

...det er ikke alltid like enkelt for meg å vite hvordan jeg skal starte, hva jeg skal skrive, innhold, bilder... til å med det jeg elsker mest å gjøre, som er å skrive, det har nesten i perioder vært umulig for meg å ikke skrive. men nå er det lenge siden jeg har skrevet noe som helst. bare tanken på at nå må jeg snart skrive et nytt blogginnlegg, er nok til å slite meg ut. sammen med en haug med andre ting som gjør at jeg i månedsvis har følt at jeg drukner. 
det har vært en lang og tung vinter...

som jeg har nevnt tidligere etter at jeg kom hjem fra bet, fikk jeg en slags reaksjon på alt jeg og min stakkars kropp har vært gjennom de siste 13 årene. en forferdelig utmattelse etterfulgt av en tung depresjon. jeg strevde så mye med mareritt, flashbacks, gjennopplevelser og fæle hallisunasjoner. uten mye å gå på tok det nesten knekken på meg. til slutt klarte jeg ikke mer. det var som å leve i mitt evige verste mareritt. dag etter dag. så pga alt jeg ikke klarte å kontrollere, måtte jeg ta tilbake kontrollen på en måte for å overleve. selv om det sakte men sikkert gikk i den retningen likevel. det lå vel i kortene og det visste jeg veldig godt. og var veldig redd for. så sakte men sikkert tok jeg tilbake kontrollen med det ddet kjente og trygge. jeg vil si at jeg brukte anoreksien for å overleve, og i starten var det nokså uskyldig. jeg kjenner sykdommen godt, så jeg var bestemt på å ikke la det gå ut av kontroll. og det gikk greit ... en stund.. men som alle som har egen erfaring av spiseforstyrrelser så er det klart at denne sykdommen er djevelsk. så selv om jeg har danset med denne sykdommen over grava flere ganger, så er en uskyldig tanke som "jeg skal bare litt ned i vekt,da blir alt bra", nok til at de anorekstiske djevelske klørne klyper seg fast, og tar større og større plass, sammtidig som en utbrent og lei frida sakte visner.
så jeg har i det siste kjempet mot det samme monsteret som tok fra meg livet mitt som elleveåring.
og det er så slitsomt, så ensomt, så håpløst... motivasjonen blir mindre og mindre.
men heldigvis så har jeg klart å tatt tilbake kontrollen litt mer, og har tvingt meg selv noen kilo opp og kjempet meg litt opp. men det er fortsatt en daglig kamp. ikke bare med anoreksien, men med så mange andre ting. spesielt fysikken min. kroppen min er utslitt og gåen. og det merker jeg godt. så jeg ligger som regel i senge nedpakket i pledd og varmeflasker døgnet rundt.


det er vanskelig å se de positive tingene når alt er så tungt. men hvis jeg skal nevne noen positive ting. 

- jeg bor fortsatt i leiligheten min. 
- jeg har støtte fra verdens beste familie
- jeg får oppfølging i hjemmet
- jeg er i live....
og det går heldigvis mot vår...  


~Frida~

1 ÅR !!! utskrevet fra psykiatien - etter 13 år innlagt !

først vil jeg bare si at jeg beklager for at jeg verken har vært på nett, blogg, face,messenger,,, det er ikke fordi jeg ikke vil. men fordi jeg har det utrolig tøft. jeg må prioritere kreftene mine for å komme meg gjennom hver eneste uke, hver eneste dag, og krefter har jeg lite av, har vørt sånn altfor lenge,
det at vinteren tikker mot oss-man kjenner at det mørket som kommer river frem alt som er vondt.

DEPRESJON# jeg har aldri vært no særlig  deprimert før, selv om jeg har vært fryktelig langt nede både fysisk og psykisk. så langt nede at det er et mirakel at jeg sitter her å skriver , og siden jeg skriver så har jeg vel ikke gitt opp. jeg klarer fortsatt ikke å gi opp. 

når mørket kommer og jeg er alene starter det daglige horrormarerittet, der det enten er hallusinasjoner som drar meg ut av den trygge varme sengekroken og inn i min egen verden der jeg er våken men hallusinerer forskjellige ting jeg har opplevd, forskjellige måter der jeg enteen blir jaget eler drept. så har vi vanlige mareritt der jeg drømmer om mye det samme som når jeg er våken. kroppen er helt med på det som skjer, derfor våkner jeg ofte opp fra mareritt og ikke får puste eller der jeg er paralysert mens jeg gjennopplever overgrep. 

heldigvis blir det lyst til slutt, mrn hva som får meg til å stå opp hver dag er uvisst, jeg bare gjør det. 

wow- dette ble litt av et innlegg  (negativt) når man ser på overskriften. 
men se på livet da. se på meg og mitt, har jeg kommet lengre? har jeg det bedre? 

ja og nei. mest nei akkurat nå,... 


jeg føler jeg drukner av fortiden. jeg har en vei som venter. men jeg står fast og jeg har vondt. jeg kommer ikke videre, fordi jeg må velge mellom pest og kolera veier. og den eneste jeg kan snakke med det om er meg selv.  men jeg ere som en tikkende bombe. som tar dag for dag.

er det bra nok? plis lå det være bra nok?
~Frida~

tida flyr fortere og fortere, fortere og forbi meg gang på gang!

DET SKREMMER MEG Å TENKE OG REGISTRERE 

AT

 TIDA SOM SKULLE LEGE SÅR, 

FLYR FORBI MEG MENS JEG HAR LIKE VONDT, 

DET SKREMMER MEG Å TENKE AT 

TIDA ER DET ENESTE JEG HAR NOEN GANGER, 

OG JEG KOMMER INGEN VEI. 

JEG SNAKKER MED HJ.TJENESTEN HVER DAG,

 DE SIER OGSÅ AT TIDA GÅR FORT. 

MEN NOEN AV DE ER PÅ LIK ALDER SOM MEG 

OG HAR ALLEREDE UTDANNING, JOBB, BARN.

 DE HAR BYGGET SEG ET LIV.

 OG SELV OM JEG ER UTSKREVET ,

 SÅ SITTER JEG FORTSATT PÅ DEN SAMME SIDEN AV BORDET.

 DAG ETTER DAG.

 VISSTNOK I MITT EGET HJEM NÅ,

 MEN JEG FØLER AT JEG IKKE KOMMER NOEN VEI.

 JEG KUNNE ØNSKE JEG KUNNE DELT DET 

JEG SLITER MEST MED AKKURAT NÅ, 

MEN JEG KAN IKKE DELE DET MED NOEN.

 DET ER SÅ ENSOMT Å VÆRE I DET ALENE. 

ja, det er mitt eget valg. men dessverre er det  veldig sammensatte og kompliserte ting, 
og jeg som sliter med katastrofeangst er redd for det meste kan skje hvis jeg deler disse tingene. men sånn kort og enkelt sammensatt så handler det om om jeg for første gang i livet mitt skal velge meg selv, istede for alle andre ved å holde tilbake dette.jeg velger de andre hver dag. det har jeg gjort så lenge jeg kan huske. så hvis jeg fortsetter å velge andre vil de bety at jeg fortsetter alene herfra. da regner jeg med det blir en inn og ut fra institusjoner/sykehus, helt til det plutselig skjer. mitt verste mareritt. å dø i traumet mitt. det er nok mest sannsynlig det som kommer til å skje, for som sagt. jeg klarer ikke å gi opp. så jeg klarer ikke å ta selvmord heller. 
til tross for all dritten jeg har blitt utsatt for opp gjennom barndommen og livet, så har jeg forsatt troen på livet og at det er en mening med at jeg fortsatt eksisterer,hvertfall når kirurgene og legene på østmarka sier at det er et mirakel at jeg er i livet. og at jeg skulle ikke vært i live med tanke på alt kroppen min har vært gjennom. ingen overlever det, har jeg hørt noen ganger. så ja, jeg er heldig. 
det sier jeg alltid til folk som syns synd på meg. det er ikke synd på meg, jeg er heldig, jeg har verdens beste familie og et godt hjelpeapparet og en realistisk sjanse til å bli noe. 
for det er ikke noe selvfølge i dag. slett ikke. 

hvis jeg velger meg selv, så er det å dra tilbake til bet, å dele disse tingene å fullføre det siste og verste fjellet. 
etter det ligger verden for mine føtter.

s da vil jeg enten bli sykepleier, eller bruke min historie til å hjelpe andre med foredrag, og dokumentar. jeg har kontakter rundt omkring til at mye sånne ting er realitisk. det er visst mange som har tro på meg og vil bruke historien min til å forskjellige ting. jeg får forespørsler ganske ofte. men jeg takker trist nei, gang på gang, og tenker ikke enda. jeg har ingen ting å gi akkurat nå. jeg har nok med meg selv. 

 men som alltid klarer jeg ikke å gi opp, hehe, heldigvis. så jeg får håpe at jeg en dag veldig snart tar igjen tida, og velger en av de to veiene.

~✴~ så til neste gang, ta vare på minuttene, timene tar vare på seg selv.~✴~

~Frida Olivia~

En BRABRABRABRA DAG

I dag har det vært en bra dag.
Selv om det har hølja ned med regn!

I morges da jeg sto opp kjente jeg med en gang at formen var bra. Jeg kjente jeg for første gang på lenge ikke var dødssliten bare etter morgenstellet som vanlig, og at jeg ikke sjanglet pga svimmelhet.
Som nevnt tidligere sliter jeg med å holde vekta og få i meg nok mat og drikke, pga at det er veldig lite som blir tatt opp før det kommer i stomiposen. Det gjør at formen blir dårlig.

Men ikke i dag!😁

I månedsvis har jeg gått med joggeklær, men i dag var det friskefrida som bestemte antrekk. Skjørt,strømpebukse og bluse og skjerf med masse farger.
Det var godt å føle seg vel.

Først var jeg en tur til legen.
Jeg grudde meg skikkelig til denne timen fordi jeg visste på forhånd at jeg måtte veie meg.  Og jeg hater å veie meg når noen ser på. Det er så triggende. Pluss at det tallet kan sette i gang så mye som jeg hver dag prøver å kjempe i mot. Pluss at når jeg veier meg blir fokuset mitt på tall og vekt og kontroll. Så er det å ikke handle på alle disse tankene og kreftene etterpå. 
Derfor har jeg jobbet med å slutte med den tvangsritualelignende veiing for meg selv. Men på grunn av situasjonen min må jeg veie meg til legen for å se at vekta ikke går mer ned.

Okey! Nok om det. Tilbake til den bra dagen min.

Etter legebesøket kom kontakten min fra dpsn å hentet meg. ( jeg får oppfølging av    dpsn hjem til meg to ganger i uka).
I dag freste vi til Trondheim. Med full guffe med musikk som vanlig.  Da kjenner jeg at jeg lever. Først dro vi til expert(power) for å se på telefoner.
Heldigvis var det mye tilbud.
Jeg har lenge trengt ny mobil. Jeg har brukt en halvdød gammel iPhone de siste månedene. Og i går tok den kvelden.
Jeg har følt meg utrygg med den telefonen. Jeg må ha en telefon jeg kan stole på. Siden det er den eneste måten jeg kan be om hjelp hvis jeg trenger det.
Heldigvis har expert tilbud om at man kan betale ned telefonen over flere måneder. Takk Gud for det. Det er så dyrt med smarttelefoner.

Så da ble det en Samsung s8. Og JEG ELSKER DEN ALLEREDE!

Etter noen småærend dro vi til slutt innom "mækkæ'rn" .  Jeg pleier alltid å kjøpe wraps og chips. MCDONALDS har definitivt fantastisk gode chips.
Så suste vi tilbake til Orkanger.

Jeg var utrolig nok i fortsatt god form. Vanligvis har jeg ikke orket mer enn en butikk Max.

Så jeg var i god form,godt humør, og fikk ENDELIG ordnet ny telefon, som jeg er kjempefornøyd med.

Etter at jeg kom hjem var jeg overaskende fortsatt ikke sliten, så jeg benyttet sjangsen til å gjøre husarbeid  å pusle litt i leiligheten.

Herlig musikk på full vreng, verandadøra oppe, mens jeg tok en svingom med vaskestaven. Hehe..

Etter en god dusj, satt jeg meg ned å tenkte over hvor bra dagen min har vært og at det er evigheter siden jeg har hatt en sånn dag. Det var så deilig å kjenne på masse gode følelser. 
Jeg trengte en sånn dag nå.

De siste månedene har ikke vært så bra. Jeg har for det meste ligget på sofaen og måttet flykte inn i filmverdenen for å klare å overleve.

Gud, jeg håper inderlig det kommer flere slike dager fremmover😊

for min egen skyld

hele mitt liv har jeg gjort ting for andres skyld. når jeg har kjempet meg gjennom hver eneste storm, gjorde jeg det for andre enn meg selv. mens jeg har holdt på å drukne i smerte, kjempet jeg for å holde hodet over vannet, for andre enn meg selv. jeg har aldri sagt imot, sattt grenser eller sagt NEI, jeg har bare TÅLT. jeg har bare funnet meg i.. jeg har måttet tilpasse meg.. jeg har måttet skåne. jeg har måttet tatt imot dritt som jeg aldri ville unndet min verste fiende, og selv da fra personer som har traumatisert meg, har jeg tiet, tatt imot, svelget, og aldri gjort en flue fortred....

når jeg ser tilbake, ser jeg at jeg aldri har gjort noe for meg selv. bortsett fra behandlingen jeg var igjennom på bet. der klarte jeg å kjempe meg over stormer som føles umulig. og en  av de tøffe takene var å begynne å leve og gjøre ting for min egen del, lære å sette grenser, si fra, si nei, vise følelser, ta plass i denne verden. jeg klarte å bli delvis hel.

jeg er helt sikker på at bet er det som kan hjelpe meg til å komme i mål.
men jeg er ikke i mål enda.

men jeg har kommet langt. jeg har klart å være selvstendig og utskrevet i snart 8 måneder nå.(minus 14 dager/1 innleggelse). og med tanke på min historie er det et mirakel.

men det har vært en kamp hver eneste dag. det er så mange utfordringer å leve med. noenganger overleve, streve seg gjennom, beseire, forholde seg til,
og det som er så vondt er at jeg føler meg så ensom. selv om jeg har et fantastisk apparat rundt meg nå, og en familie som er der 100 %, så er det jeg som må bære, kjenne, mestre, bestige, velge, føle...
og det er ensomt.

jeg vet ikke om det jeg skal beskrive nå gir mening, men jeg gir det et forsøk.
i det siste har jeg slitt veldig med deprisjon og utmattelse. utfordringene er tøffere enn tøffere.
jeg er sliten og utmattet, og jeg er lei. alt jeg har lyst til å gjøre er å ligge i sofaen min som har blitt min tryggeste base, og gå inn i en annen verden og se serier. jeg gjør det jeg skal. jeg betaler regningene mine, jeg møter opp til avtalene mine, jeg følger opplegget mitt. men resten av tiden er jeg i bobla mi. eller vertfall prøver å være det.
en del av meg føler at jeg er egoistisk. som ikke er den flinke, perfekte personen som "kjemper".
mens en annen del av meg unner meg selv å hvile og se på serier når jeg klarer det. for jeg har aldri klart å unne meg noe sånt eller i det hele tatt klart å koble ut på den måten.
så den delen tillater meg selv å gjøre det. å gjøre aakkurat det jeg selv trenger å gjøre, istede for å være alt andre trenger at jeg er.

det er helt utrolig at jeg skriver denne setningen, men jeg er faktisk litt likegyldig og fir faen innimellom. og det er tvert imot alt jeg har vært før.

så selv hvor rart det høres ut. så er det det jeg trenger fra andre også. jeg trenger å finne ut av dette selv.

jeg vet at jeg kommer til å komme igang igjen. jeg vet at jeg skal tilbake til bet.
men etter 13 år med helvete vil jeg bare hvile og koble ut akkurat nå.

selv om en del av meg føler at jeg svikter alle rundt meg når jeg tillater meg å gjøre det.
for jeg ser at andre vil hjelpe meg. jeg ser at andre vil kjempe for meg.

men dette er min kamp. og jeg er den eneste som kan vinne den. 

så jeg tar meg tid, til å hvile, koble ut, samle energi og krefter, samle mot. mens jeg håper at jeg etterhvert vil klare å koble meg på igjen, og at jeg da er klar til å ta disse umenneskelige valgene og tøffe takene jeg ser jeg har foran meg. 

så jeg tar ibruk et verktøy som jeg har. 

tiden. for min egen skyld. 

~Frida~

jeg og hestehoven

I dag mens jeg satt på trappa å ventet på mamma, senket jeg skuldrene og tok et stort magadrag, da jeg kjente den deilige vårlufta. jeg tillot meg å slippe bekymringer og smerte, og fokuserte på å bruke sansene mine på å være tilstede i nuet. der satt jeg på trappa. myset med øynene mens jeg kjente sola skinne mot ansiktet mitt. jeg tittet rundt meg, og fikk øye på noe som fikk meg til å tenke. tre meter foran meg så jeg en vakker hestehov. den hadde kjempet seg frem der den sto å skinte i asfalten. den minnet meg litt om meg selv. så tenkte jeg på at i dag var fødselsdagen min. jeg tenkte på at for akkurat 1 år siden i dag var min første dag på bet. jeg tenkte på at for akkurat 6 måneder siden i dag ble jeg utskrevet for første gang på årevis. jeg tenkte på hvor ange ganger jeg tenkte tanken "dette er umulig", og hvor mange ganger jeg selv slo gjennom asfalten og gjorde det umulige. jeg tenkte på alt jeg har klart dette året. 

jeg tenkte på alle de tøffe takene og hvordan jeg kjempet så hardt, hvordan jeg endelig var på riktig sted og at jeg blomstret til tross for at jeg måtte gjennom asfalten, akkurat som den hestehoven foran meg. 

jeg smilte, og klappet meg selv på skuldra, 

mens jeg satt der å tittet på hestehoven, kjente jeg endelig litt håp igjen.

etter en lang tung vinter, kommer en lettelse av at det er vår. nå blir ting litt enklere igjen.

jeg har tilbringt mesteparten av de siste månendene inne. så iløpet av bilturen hjem til lensvika, da jeg så alle hestehovene langs asfaltveien kjente jeg lettelse og håp. 

gratulerer med et vellykket år. 

hvem hadde trodd at jeg skulle sitte på trappa mi å oppleve dette øyeblikket når jeg så tilbake på dette året? 

ikke mange, men heldigvis noen. heldigvis hadde noen tro på meg og gav meg den fantastiske sjansen på bet.

tusen hjertelig takk for at dere trodde på meg. 

dere vet hvem dere er

~Frida~

24 år, det gikk fooooort

når man vaier på en tynn line og vaier mellom liv og død,¨
lever man? eller bare eksterer man? vil man dø, eller vil man leve eller eksistere
jeg har gått på lina mellom liv og død iver halve livet mitt.
depresjonen okuperer kroppen min, sliten, lei, så for å fungere så går jeg nå på autopilot.
også når det kommer til anoreksien,

men i dag er min fødselsdag😕😄💝
og da blir jeg vel 24.

jeg er 24.  yez
jeg har kommet med rundt ett år til.
det året har vært det beste og verste året i mitt liv. hehe
i dag for ett år siden satt gikk jeg inn dørene på bet.
dvs at jeg nå har bodd her i leiligheten i over 6 måneder.

reiser hjem til lensvika for å feire bursdagen min med familie.
ønsker alle en god påske, 
nyt gode øyeblikk og kos dere med failie og venner og dyr, og en ekstra god påske til de som er alene. 






















~Frida~

update

da jeg var barn gledet jeg meg og fantaserte over hvor bra det ville bli å være voksen...
nå er det motsatt.. noen ganger når jeg er overveldet av det som for meg er nytt, å ta ansvar og forholde seg til alt det innebærer å være voksen og selvstendig, eller når det stormer og alt ser mørkt ut, da kan jeg tenke og fantasere tilbake om hvor godt det var å være barn...
jeg tror mange gjør det innimellom...

det har blitt lite blogging i det siste. det er ikke høyest på prioriteringslista mi for tida, selv om jeg gjerne skulle ønske at jeg hadde overskudd nok til å blogge, så har jeg egentlig nok med meg selv nå.
det har vært et par tøffe måneder for meg.
ting begynte å gå i litt feil retning. jeg hadde et tilbakefall for en måneds tid siden, der det ble et sykehusopphold, og et opphold på Østmarka. 2 uker totalt.
det var greit å få litt tettere oppfølging noen dager, også litt rart. men det er et bra tegn, at det føltes rart og uvant å være der. og jeg var veldig fokusert på at jeg skulle være der så kort tid som mulig, så rett hjem etterpå. det klarte jeg.

men en veldig viktig ting jeg også vil nevne, er at jeg klarte å bo hjemme i litt over 5 måneder uten innleggelse, og at etter to uker inne, så var jeg tilbake i leiligheten back on track.


jeg tenkte over det det i dag at det er fryktelig rart å tenke på at det snart er 1 år siden jeg reiste til bet, uvitende om hvilken kamp jeg hadde foran meg. og at jeg har bodd i leiligheten min straks et halvt år!
hoj, tiden går fort.

jeg har fått noen ekstra utfordringer nå. jeg har fått stomi igjen nå. jeg har hatt det før, men denne gangen med noen ekstra konsekvenser. stomien er fra tynntarmen, dvs at mye av næringen ikke blir tatt opp, så jeg har gått ned veldig mye i vekt. jeg prøver mitt beste å spise, men det er veldig vanskelig når mye ikke blir tatt opp, og pga at jeg nå er litt undervektig igjen, så har anoreksitankene kommet tilbake, så det gjør det jo også vanskeligere. jeg er bekymret over dette, for jeg klarer ikke å stoppe vektnedgangen, selv om jeg spiser og drikker næringsdrikker.

en ting er sikkert. jeg skal gjøre alt jeg kan for å stoppe vektnedgangen, for aldri i verden om jeg vil tilbake til anoreksihelvete. det var som å være fanget i helvete.

ALDRI!!

jeg håper det roer seg litt, for jeg det siste jeg trenger nå er å bli anorektisk. målet mitt er å klare å fortsette den veien jeg startet på for snart et år siden, hvor jeg skal tilbake til bet å fullføre behandlingen min, det klarer jeg ikke hvis jeg er sykelig undervektig.

i forhold til stomien, så begynner jeg å bli mer vant til det nå. jeg har liksom ordnet meg et system og gode rutiner. og denne gangen har jeg fått veldig mye bedre utstyr. bra og riktig utstyr er så viktig.
når man får stomi så følger det med en angst. en konstant angst for lekasje, lukt og lyder. så det er ei kneik hver gang jeg skal gå ut døra.

ellers er jeg veldig fornøyd med at våren sakte men sikkert kommer nå. jeg elsker våren.

det er så deilig at det er lysere lengre, og at man kan kaste boblejakka og snart ta frem joggeskoene. det føles som en lettelse når en lang og tung vinter er over.

jeg får liksom litt mer håp, motivasjon, livsglede og energi. og det gjør godt..

~Frida~

fortidens jag

når det er så mye jeg ikke kan kontrollere,  så mye som okkuperer meg og kroppen min, når jeg prøver å se fremover, men ikke klarer det fordi fortiden skaper intens frykt, gjennopplevelser, flashbacks, hallusinasjoner, angst... mareritt....

for hver dag som går, innhenter fortiden meg mer og mer. og jeg kan ikke kontrollere det som skjer.

det krever alt av meg å holde ut dette marerittet hver dag, det sliter meg totalt ut. og gjør at jeg kommer inn i en ond sirkel. fordi det jeg opplever hver dag påvirker alt. matlyst, depresjon, impulsivitet, dårlig søvn, isolasjon, utmattelse...

det er så mye jeg ikke kan kontrollere, derfor er trangen til å kontrollere noe veldig sterk.
mat, vekt, kropp...

etter lang tid med dettte marerittet av fortid som hver dag og natt består av, så må jeg kontrollere noe.
dessverre. jeg prøver å kjempe imot, men jeg er ambivalent. klarer ikke å tenke klart. når man er i krise når man gjennopplever traumer, tenker man ikke klart.
jeg begynner å gå tom for krefter, håp, motivasjon.
jeg føler meg utrygg.
men jeg gjør mitt beste, jeg bor fortsatt hjemme. det har gått fire måneder nå.
de rundt meg sier jeg klarer meg bra, og det gjør jeg kanskje.

men noen ganger får jeg bare lyst å skrike ut "ANER DERE HVORDAN DET ER Å LEVE I DISSE FORFERDELIGE TRAUMENE?
for meg er det ekte, kroppen min reagerer som det er ekte.
ANER DERE HVOR SLITEN JEG ER?
ANER DERE HVOR REDD OG UTRYGG JEG ER?
ANER DERE HVOR VONDT DET GJØR?
ANER DERE HVOR MYE JEG LENGTER ETTER HVILE, EN PAUSE?
ANER DERE HVOR REDD JEG ER NÅR JEG KOMMER TIL MEG SELV, etter timesvis uten å vite hvilken alder jeg har vært, hva jeg har gjort,... hver gang jeg går svitsjer til splittede deler av meg vet jeg ikke om jeg kommer tilbake.
mitt største mareritt er å dø i det traumet. det er ganske stor sjangse for  at det kan skje.
hver gang jeg kommer til meg selv, blir jeg helt paralysert av angst, fordi jeg kunne ha død.

jeg spør meg selv, er det sånn livet mitt kommer til å være. er det dette jeg kjempet med nebb og klør i 8 månender for å leve med.
jeg er visstnok ikke ferdig i bet, men jeg får ikke jobbet med meg selv med de når jeg har det slik.
jeg er utrygg og redd, og utmattet.

jeg lengter etter hvile og en pause.

men jeg prøver å sitte stille i stormen. stormen som bare tar og tar av meg. hvor mye mer har jeg?
for jeg må leve med dette, uansett om jeg vil eller ikke. og jeg føler jeg ikke kommer meg noe videre. fortiden okkuperer meg. den tar alt av meg.

~Frida~

when the sun goes down

«Jeg befinner meg ute på et ukjent hav.

 Skjellvende av frykt idet lyset fra sola forsvinner ned i det evige store havet,

for da kommer monsterne fra fortiden frem.

Alle cellene i min stakkars kropp slår alarm, og kroppen min rister av frykt.

Hysterisk blir jeg idet kroppen min blir helt stiv.

 Der å da er monstrene helt ekte for meg. Jeg kommer meg ikke unna, for kroppen min er helt stiv.

 Og kroppen er så utmattet av å ha levd i dette marerittet så alt for lenge.

 Men uansett om jeg prøver å svømme, så er de overalt.

 Jeg er desperat etter å flykte, men jeg kommer ingen vei.

 Jeg er livredd fordi jeg har ingen anker, og jeg ser ikke annet enn et grøssende tåkefullt hav fullt av monstrene jeg frykter mest av alt.

Redd, fortvilt og lengtende etter å våkne, men jeg innser stadig utover natten at jeg kan ikke våkne, for dette er virkeligheten.

Det er ikke et mareritt. Jeg prøver å lukke øynene, men da er røsten deres alt jeg hører.

 Natten går, mens krefter tappes, det jeg ser rundt meg er grusomt. Jeg er gråtkvalt.

 Aner ikke hvordan jeg skal holde ut til sola sakte reiser seg på himmelen igjen.

 Jeg trøster meg med at sola står alltid opp fyller meg med lettelse, håp og kreftene jeg trenger å samle.

 Langt ut i natten har monstrene tatt så mye av meg at sinnet mitt redder meg, og gir meg en pause.

 Jeg glir bort fra nattens horror, og til mitt trygge sted, liggende i en båten min, i en varm og solskinnende dag. Mitt trygge sted.

 Der er det ingen monster. Der er jeg trygg. I båten min ligger jeg, og hører måkeskrik, og vannet som slår imot båten min, ellers er det stille. Og jeg kan puste igjen.

Der ligger jeg til noen fra hjemmetjenesten kommer og stryker meg på ryggen og stille forteller meg at jeg kan velge å komme tilbake til virkeligheten.

 De forteller meg at det er trygt. Og at sola har stått opp.

Etter en stund hører jeg stemmen hennes, og føler armen hennes stryker over ryggen min. da velger jeg å dra til virkeligheten. Endelig er denne natta over også. Endelig…»

Slik oppleves det når solen går ned. Derfor er det så godt å se at det blir lysere og lysere for hver dag. Det er så deilig å vite at denne mørke og krevende vinteren snart er over, at våren er rett rundt hjørnet. 

At snart ser vi masse gule vakre hestehov i veikantene, og like etter spretter hvitveisen opp og blomstrer som gjør at mange blomstrer idet de gir slipp på vinteren/fortiden, og fokuserer på hvilken vakker tid vi har foran oss.

Da er det godt å leve. Når man kan leve i lyset. Da er det lettere å være modig når monstrene kommer frem. De er ikke så skumle i lyset. Da er de ikke så virkelige. Da er virkeligheten så fin at man tåler mer. Heldigvis.

~Frida~

den vonde følelsen, man ikke vil forholde seg til

du vet den følelsen som kommer når noe gjør så forferdelig vondt, når man er så fortvilt eller trist over noe at man føler at hvis man ikke gjør noe, klarer man ikke å eksistere. hvis man ikke får avstand fra det, så får man ikke puste. Det er som å bli plassert i et mørkt lite rom med klaustrofobi. man bare må gjøre noe, hvis ikke?

det er det da.

hva skjer egentlig hvis man ikke gjør noe, og bare eksisterer og sitter stille?

det kommer nok til å gjøre vondt, forferdelig vondt.
man kommer nok til å kjempe imot, fordi man klarer ikke tanken på å forholde seg til det.
"det", hva enn det nå er.
det som gjør at du ikke får puste, det som gjør at hodet går i spinn av fortvilelse.
det som man ikke klarer å forholde seg til.
det er der. og det er vondt.

er det farlig å sitte stille å bare føle?

det føles farlig ut. og den enorme skumle tanken om at det er ikke mulig for meg å forholde meg til dette akkurat nå, dominerer.

når da? når skal du forholde deg til det? for det er der?

hva med hvis du sitter stille, og slutter å kjempe imot? hva skjer da?

ja men, ja men, ja men...!!! så kommer alle grunnene til at man ikke kan gjøre det.
alle hindringene. det er veldig gode grunner. føles det som.

så kommer desperasjonen av at noe må gjøres, noen må forstå, noen må fikse dette...
hva hvis det ikke kan fikses. hva hvis det må faces, istede for å motarbeides og flyktes fra?

jamen jamen jamen!! det går jo ikke.

det er så urettferdig at det er jeg som må face det.
akkurat dette er det bare jeg som kan face, fordi det er her, i livet mitt.
og det er så ensomt og vondt.
føler meg så ensom og alene.

hva hvis man ikke vil,
eller ikke tror, eller har håp,
eller er så utmattet at man ikke begriper hvordan man i det hele tatt skal klare å forholde seg til det. ?

det er alle disse grunnene, som føles som gode grunner, som føles trygt å lytte til,
fordi da trenger man ikke å forholde seg til det.

men det er her, og det kan ikke forsvinne. dessverre!

så derfor kommer den følelsen
som om man sitter fastlåst i lenker,
og ikke får puste fordi det gjør så vondt.
også er det alle disse grunnene til at man ikke kan forholde seg til det.
men så er nøkkelen å forholde seg til det.

uansett om det er urettferdig
uansett om det er helt jævlig vondt
uansett om det er forferdelig ensomt
uansett om man ikke ser hvordan man skal klare det.
uansett om man ikke klarer tanken
uansett om man er ambivalent
uansett om man er drittlei og utmattet
uansett om man ikke har håp
uansett at man lengter seg bort fra smerten
uansett om alle de grunnene/hindringene føles som gode grunner til å la vær.
uansett...

men det er der.
virkeligheten er der.
og "DET" er virkelig!
~Frida~

bobmen ini meg, + de personlige skadene man ubevist fpr gjennom år i systemet

jeg har litt dårlig sammvittighet for at jeg ikke deler så mye av denne prosessen jeg er i nå. så jeg skal dele litt i dag.

Grunnen til det er at det er veldig personlig,  jeg føler at jeg har en bombe inni meg. en bombe med ting jeg har holdt for meg selv. alt er veldig komplisert og sammensatt, og jeg står i noen grusomme dilemmaer.
jeg kan si såppas at skal jeg stole på katastrofeangsten min som ble utviklet fra et traume som sitter i ryggmargen min og alle celler, hvis bomben går av er jeg redd katastrofene blir virkelige og fatale. katastrofene opplever jeg hver eneste dag, opptil flere ganger om dagen, noen dager hele tiden, i form av mareritt, hallusinasjoner, stemmer, gjennopplevelser, så jeg kan vel si at etter hver dag som går blir jeg enda mer redd for å slippe ut denne bomben. det ligger vel litt i personligheten min også at jeg aldri ville gjort noe som gjør at andre ikke har det bra, altså såre noen, og jeg har gjennom hele livet mitt måttet skåne, tilpasset meg, akseptert, fordi jeg ikke klarer å si nei, eller sette grenser, eller stå opp for meg selv, eller tenke på meg selv først. hvis bomben ikke går av er jeg redd det er det jeg må fortsette med til en hvis grad. jeg har blitt mer selvhevdende, men i enkelte ting klarer jeg det ikke fordi jeg klarer ikke å såre andre, så da velger jeg heller å tåle, tilpasse meg, skåne.
etter at jeg begynte bet-behandlingen har jeg ofte lært og kjent at sannheten svir. kanskje er det bedre at den ikke kommer frem. det blir ikke bedre for meg, men de det gjelder kan fortsette å leve livene mine uten å merke noe av denne bomben,

jeg står i flere dilemmaer nå. men de er alle litt sammensatte.
jeg har begynt på en vei mens jeg var på bet, så reiste jeg hjem fordi jeg trengte en hvilepause etter 6 måneder med helvete(som funket), men etter at jeg kom hjem og plutselig etter 13 år innlagt med strenge rammer, kommer ut i den virkelige verden, i egen leilighet hvor jeg skal ta vare på meg selv og alt det innebærer, en helt ny situasjon med store kontraster til det jeg er vant til. alt er forferdelig skummelt, og behovet mitt for å hvile er stort etter så mange år der kroppen har vært som en tornado, og etter disse 6 månedene der jeg ikke visste opp ned på meg selv fordi det var så krevende, veldig utmattet. men slik som ting er nå, som jeg har beskrevet før, av angst og mareritt, hallusinasjoner som setter i gang afganistan i kroppen min, gjennopplevelser, bulimi, anoreksi, kroppen bruker så mye energi hele døgnet at jeg aldri får hentet meg inn og dermed blir mer utmattet for hver dag som går.
som igjen gjør at jeg blir stresset over at jeg ikke får jobbet med disse dilemmaene.
jeg vet jeg har tid, og jeg trenger tid, for dette er store tøffe tak og valg som krever at jeg er motivert og bestemt på at det er det riktige å gjøre. 

hvis jeg velger meg selv og drømmen min, og fullfører bet-behandlingen. skal jeg bruke erfaringen mine til å hjelpe andre som også står fast, som er gitt opp av systemet, som har prøvd alt, som er redd for følelser, som trenger å bli sett. å fortelle dem at det finnes en vei, det finnes muligheter, og det finnes valg, som alle har, men som man har mistet forholdet til etter år i systemet.

for når man sliter med unnvikelseslidelser som spiseforstyrrelser, selvskading, rus og alkohol etc., så flykter man fra virkeligheten. følelsene blir farlige, og i over år beviser systemet dettte for en, fordi man blir dopet ned med alle slags medisiner, man blir passet på som barn, andre velger for deg, tiltak som reiming og tvangsforing. dette er tiltak som berger liv ja, men når man i bun og grunn trenger å bli sett blir slike ting trygt. for noen er det å bli holdt av 5 personer omsorg, hvis man aldri har fått en klem før, for noen er det er det å bli reimet fast og tvangsforet mens det sitter personer trygt, fordi man kanskje aldri har blitt tatt vare på av andre i barndommen. for noen kan det å ha fastvakt være trygt, fordi man aldri hadde barnevakt eller at foreldre aldri hadde tid.
det er selvfølgelig ikke verken de ansatte eller pasienten bevist på. men noen ganger er det disse tingene som gjør at man velger å gå i ring i de samme ritualene, pga omsorgen. men man kommer lengre og lenge fra målet, og man blir sykere og sykere, fordi man har lært å kjenne systemet så godt at man vet akkurat hva som skal til for å få ønsket reaksjon. dessverre blir også ansatte vant til ting, uansett hvor alvorlig det er, men for å få samme reaksjon og omsorg så blir utrykket i form av selvskading for eksempel mer og mer ekstremt og alvorlig, fordi en vet at man blir berget uansett.
dette er det forsket på. jeg sier ikke at det er sånn for alle, men for veldig mange er det slik, uten at noen er bevist på det.  jeg kan si at da jeg var på bet ble jeg bevist på en del ting som dette jeg kjenner meg igjen i. jeg mistet meg selv helt i systemet, og den viktige utviklingen som andre får i oppveksten uteblir, for andre gjør alt for deg, så da forblir man et offer uten evnen til å ta vare på seg selv, men egentlig er man full av resurser som har visnet.
denne kunnskapen fikk jeg på bet, og i ettertid har jeg sett hvor skadelig det har vært for meg å bo på instutisjon alle disse årene... det er ikke rart det ikke er noe håp når man er er brettet andre spiller brikkene på. det sier litt når jeg kom på bet å ikke trodde på at jeg hadde evnen til å velge, at det var umulig. og når jeg skjønte hva et valg var å at jeg kunne påvirke ting, som for eksempel å gjøre ting jeg hadde lyst til, si det jeg mente, si nei, selv om det ar vanskelig , så var det for meg fascinerende å se at andre tok hensyn til mine valg. at jeg i samspill med andre kunne flytte brikker.

Det er mange slike tilfeller i systemet som er gitt opp. det er veldig fortvilende syns jeg.
det er ikke så mye jeg kan gjøre med det akkurat nå. men jeg kommer til å fortsette å skrive om det.  jeg skrev dette i håp om at disse menneskene kanskje leser dette og fanger det opp. kanskje er dette et frø i et vendepunkt for noen.

dette ble et litt blandet innhold. jaja.

ha en fin dag


~Frida~

8 positive ting - 8 verdigfulle ting - 8 viktige ting-8 ting jeg ikke må glemme - 8 ting å være takknemlig for

jeg vil starte dette innlegget med å dele noen positive ting som har skjedd siden forrige gang(som er veldig lenge siden, jeg vet)jeg kommer tilbake til det. Men først, de positive tingene.

1.    Godt nyttår. Dette kommer kanskje litt i siste liten. Men det at det er et nytt år, er positivt kjenner jeg. Vertfall når 2016 var et vendepunktenes år for min del, så føltes det bra og ikke slitsomt og deprimerende som jeg alltid følte før, fordi det var liksom enda et år av livet mitt som hadde gått uten at jeg hadde kommet meg av flekken. Det var godt å starte et nytt år vitende om med at jeg hadde jobbet steinhardt og revet i stykker «behandlingsresistent, ikke håp for, dødssyk, håpløst tilfelle, for ødelagt etc», og begynt på min livs største kamp med å ta livet mitt tilbake, og at jeg kunne for første gang gå over i et nytt år med mestring over at jeg nå etter 13 år innlagt, bor for meg selv i en privat leilighet og at jeg kunne starte året med mestring istede for nok et nederlag. Og ikke minst at jeg er i live, jeg føler meg som en person, ikke et eksisterende visnende offer.

Og selv om det er en kamp hver dag, mye nytt å forholde seg til, mye å lære, mye voksenting å sette seg inn i, så kan jeg klappe meg selv på skuldra hver kveld for hver dag det fortsatt er sånn, til tross for hvor vanskelig det er. Enda en ting som er positivt, er at jeg ser alt dette selv. For jeg kjenner at det er lett å tenke på alt jeg ikke mestrer og at alt er så vanskelig hele tiden at det ikke er håp. Heldigvis har jeg dager der jeg ser alt dette som positive ting.

2.    jeg har endelig kommet i gang med en assistent/støttekontakt-ordning. Jeg sliter veldig med traumer fra fortiden og angst som paralyserer meg litt og gjør at jeg ikke klarer å gjøre så mye når jeg er alene. Så slik at jeg skal få gjort nødvendige ting, og i tillegg få eksponere meg med å komme meg ut, litt fysisk aktivitet og slike ting, så har jeg fått en fantastisk dame som skal være sammen med meg en dag i uka, og kanskje enda mer etter hvert. Da mener jeg ikke at hun gjør ting for meg, men vi gjør ting sammen, slik at jeg kan lære og at jeg for gjort ting, samtidig som at jeg skal få litt hyggelige opplevelser i leiligheten, og etter hvert bli litt mer tryggere her også.

3.    jeg har fått ny behandler igjen, og det kjennes ut som det var match denne gangen. Det er superviktig at man har en god relasjon til behandleren sin. Jeg er ganske sikker på at det å si fra om at et en behandlerrelasjon ikke fungerer er noe jeg tidligere aldri i verden ville ha gjort. Jeg ville nok bare tilpasset meg og fortsatt, aldri om jeg hadde klart det i frykt for å såre vedkommende, men også fordi at jeg aldri har utviklet den evnen til selvhevdelse, å stå opp for seg selv, sette grenser, si nei, si fra etc. dette med selvhevdelse var noe jeg jobbet beinhardt med på BET. For meg er det facinerende å i det hele tatt kunne ha et valg iforhold til det å si fra, sette grenser, stå opp for meg selv eller si nei. Det er veldig vanskelig å gjøre det, men det er godt å kunne påvirke ting, slik at jeg kan ta gode valg for meg selv.

4.    Som premie til meg selv etter jobben jeg gjorde og gjør etter at jeg startet bet-behandling, unnet jeg meg selv en ny pc. I går fikk jeg fikset wifi i leiligheten også, så nå gleder jeg meg over å kunne begynne å bruke pc-en ordentlig, med mer ordentlig blogging med bilder. Det var litt begrensende å blogge fra en telefon hele tiden. Og jeg elsker jo å skrive generelt, og det er jo mye lettere på en ordentlig datamaskin. Jeg har flere skriveprosjekter på gang. I tillegg kan jeg begynne å lage musikk igjen. Selv om jeg for tiden er veldig utmattet, så er det fint å vertfall ha muligheten til å være kreativ med evnene mine.

5.    jeg har offisielt snart tatt over denne leiligheten. Noe som betyr veldig mye for meg. For det første er det ingen fare for at jeg blir kastet ut når som helst med den ordningen jeg hadde før, i tillegg var det veldig belastende å ha det som en bekymring hele tiden. Nå har jeg fått beskjed om at jeg får bo her så lenge jeg vil. Og det føles godt å være selvstendig sånn sett også. At jeg er leier av leiligheten.

6.    jeg har blitt tante igjen. Hvis jeg regner med barna til mine stesøsken, som jeg har vokst opp med, så har jeg nå 5 tantebarn. Jeg fikk truffet hele familien i jula, og hilst på et av mine nye tantebarn. Så kan jeg glede meg til å møte en helt fersk liten tantegutt. I jula fikk jeg virkelig kjenne hvor takknemlig jeg er og hvor heldig jeg er som har den fantastiske familien jeg har. Jeg er så glad for det, for jeg vet at det er ingen selvfølge å ha en så fantastisk familie som er sammensveiset og venner. Det betyr så mye.

7.    I dag har jeg vært utskrevet 3 MÅNEDER! Bank i bordet! Det er jeg veldig fornøyd med. Så langt har jeg klart meg bra, selv om det er beintøft hver dag. Så er det godt for meg å se at dette gleder spesielt familien min, og kjente og ikke minst behandlingsteamet mitt, som forresten fungerer veldig bra.

8. så må jeg ikke glemme, at jeg har fått en ny venn. en liten nusselig hund som heter Teodor, som jeg har muligheten til å passe når jeg ønsker det. jeg ser frem til å tilbringe tid med han. verdens snilleste og mest rolige hund, som elsker å sitte i fanget og få kos. mye omsorg å gi og mye omsorg å få!

Så her var det jo mange positive ting. Som jeg skrev tidligere er det lett å glemme alt som er bra, i en tøff og krevende hverdag. Heldigvis har jeg folk rundt meg som minner meg på det, spesielt når det stormer som verst.

Derfor vil jeg bare si at jeg er utrolig takknemlig for familien min, behandlingsteamet mitt, venner og bekjente som fortsatt støtter meg og heier på meg. Det betyr VELDIG mye for meg. Så tusen takk for det.

~Frida~

Godt nyttår

Godt nyttår folkens! 

Først vil jeg si nok en gang beklager for lite aktivitet. Den siste tiden har vært tøff. Mye møter og mye praktiske ting som jeg har jobbet med å få på plass. Det er sånne ting som henger på skuldrene å gjør at jeg blir konstant stresset og bekymret. Da frister det å bare "strutse". Men, jeg er egentlig ganske stolt av meg selv ift at jeg har valgt å forholde meg til alle disse tingene, så når en brikke faller på plass, føles det godt. Men som mange andre bruker jeg mye tid og krefter på å stresse og bekymre meg over ting som ikke er i orden enda. Altså ting jeg ikke kan gjøre noe med akkurat nå.
Prøver å forholde meg til det jeg kan gjøre nå,selv om det føles som store tiltak, men etterpå føles det bra.

Jula gikk ganske bra også. Kjempefint å få feire med hele familien , spesielt når det er mange jeg ikke har sett   på lenge.        

  Som sagt håper jeg at bloggingen  tar seg opp snart, når kreftene kommer  tilbake😊

Godt nyttår 😊

Julehilsen

Sånn så det ut her i mårrest, lik itj å stress.

Treng ikke det. Likar å kos sæ når alt gjøres. Det må uansett gjøres.
No e pakka innpakket, bagen pakka. Æ e pynta , så no reise æ hjem te jul snart. For første gang slipp æ å kalle det perm. Godt.

Æ vil ønske alle at jula bli sånn som dåkk treng at den e. Jula kan vær vanskelig for mang, så ta vare på hverandre. Lytt te hverandre, gi omsorg te hverandre. I stede for å ta på sæ maska og overleve.  Ta av dæ maska å lev,kjenn og føl. Det e ikke farlig. Det e det virkelige livet.

~Frida~