restart

jeg beklager at jeg så sjelden oppdaterer bloggen for tiden. Det er noe jeg må bli litt flinkere på. Jeg har jo klart å brukt bloggen i både oppturer og nedturer før, så jeg skal bli flinkere igjen.

grunnen til at jeg har vært borte en stund nå skyldes nok et sykehusbesøk dessverre. Jeg flykter stadig fra mine følelser. noe jeg har gjort i mange år på mange forskjellige metoder, både gjennom bulimi, selvskading, anoreksi, overdoser. Men denne gangen ble litt annerledes. Jeg kommer ikke til å gå i detaljer angående sykehusbesøket, men jeg kan si at alt går bra nå. Jeg er tilbake på østmarka i god behold. vertfall i behold.

grunnen til at dette sykehusbesøket ble annerledes er fordi jeg har fått snakket meg godt ut om det, og grunnen til at jeg flykter. Jeg vil si at det har blitt en slags tvang jeg har låst meg litt fast i. Med en gang jeg    sklir ut enten ved at jeg begynner å kaste opp eller trene og havner i onde sirkler, låser alt seg inni meg, og jeg glir automatisk inn i en destruktiv "prosess" ved at jeg først gir opp, fordi har jeg først begynt med noe dumt, må jeg fortsette(sier tvangen). slik har det vært for meg veldig lenge, i ulike metoder.
når jeg går inn i denne prosessen som bare baller på seg, fordi jeg på en måte ikke klarer å bryte det anorektiske mønsteret gir jeg litt opp, og det baller på seg i feil retning. Det ender alltid med at jeg flykter fra alt ved bruk av mine destruktive metoder, og har som "vrangforestilling" der og da at hvis jeg gjør det, vil alt bli bedre, for da har jeg restartet og kan begynne på nytt. slik foregår det i mitt hode. Jeg satt og snakket med sykepleieren om alt dette i dag, og vi fant ut at jeg hva jeg må jobbe med. Jeg må rett og slett prøve å unngå å falle for å komme i dårlige mønster, eller bryte av og be om hjelp når jeg gjør det.
Rett og slett. Det er noe jeg har skjønt litt i forkant også, men aldri helt.

men alikevel skrev jeg desperat et brev til behandlerne mine et brev om å ikke bli gitt opp, i frykt for at de ville sende meg tilbake til akkuttposten eller andre plasser, fordi jeg ser håp, selv om jeg enda ikke har lært meg en mestringsstatergi for disse fluktene mine. Jeg er mye mer bevisst på hva det handler om nå, og kan dermed jobbe med det.

Jeg vil dele brevet jeg skrev til behandleren min med dere.:

Ja, jeg flykter. Jeg flykter igjen. Jeg trenger hjelp til å finne andre mestringsstrategier istede for å flykte. Jeg føler jeg må flykte når jeg skal begynne på noe nytt, gjøre endringer, restart. Dette er en restart. Jeg vil ikke gjøre dette. Jeg bare må. Men jeg vil virkelig finne andre mestringsstrategier når jeg skal gjøre endringer, og jeg tror virkelig at jeg sammen med dere kan klare å få til det.

Jeg har i mange år, helt fra jeg var lita flyktet fra følelsene mine. Gjennom perfeksjonisme, spiseforstyrrelsen,  selvskadingen. Jeg tror jeg har en vrangforestilling eller tvangstanke som alltid har vært der, som sier at hvis jeg skal endre på noe eller hvis jeg skal gjøre noe nytt, starte på nytt, så må jeg restarte.

Poenget mitt er at jeg nå så inderlig har så lyst å få til ett skikkelig opplegg, noe jeg tror vi er på god vei til å få til, men jeg må bare komme i gang ordentlig. Jeg sliter med å komme ordentlig i gang, så er jeg perfeksjonist og skulle gjerne fått til alt på en gang. I tillegg er jeg utslitt av hvordan anoreksien herjer med meg. Jeg har så lyst at jeg sammen med dere kan være sterkest å bestemme hva jeg skal gjøre.

Denne selvskadingen er ikke for å skade meg selv, for jeg vil ikke dø eller skade meg selv på noen måte. Det er bare min forvrengte helt forskrudde måte å starte på nytt, på noe bedre, for jeg vil få det bedre. Jeg vil ta imot hjelp. Jeg er fullt og helt klar over at det er livsfarlig, og jeg skulle inderlig ønske at jeg bare kunne stått opp i morgen og tenkt ”ny dag- nye muligheter”, men jeg er altså ikke der enda. Men jeg vil ha hjelp til å tenke slik.

Jeg har blitt flinkere til å tenke slik også. Jeg har kommet mye lengre nå enn før jeg kom.

Så jeg ber så inderlig at jeg ikke blir plassert på en akuttpost pga denne selvskadingen. Jeg vil så inderlig komme i gang, mestre, følge opplegget og finne en annen måte å starte på nytt på, finne nye verktøy,metoder osv.

Jeg er ikke til fare for meg selv, for jeg vil ikke dø. Jeg vil leve. Jeg vil så inderlig bli frisk.

Men dette er den eneste måten jeg klarer å formidle at jeg trenger mer hjelp og en endring. Pluss at det blir en restart. 

------

Jeg må finne nye metoder, gå videre og kjempe nå. Jeg har tapt mye vekt og energi og tid på disse dagene, så nå gjelder det. 

det gjelder å finne frem tankene om at jeg bestemmer, jeg er sterk, jeg har valg. jeg må se fargene, for de er der. mulighetene ligger foran meg. nå har jeg mye vakkert å se frem til. Jeg må bare se fargene og jobbe mot dem. 

utslitt, men en anelse håp spirer i meg fortsatt. 

~Frida~