etter regnet kommer regnbuen

sukk hjertet, men brist ikke... tunge og vanskelige dager er det i fleng, og de kommer vekselsvis med gode dager. Nå har jeg endelig skjønt hele greia og sammenhengen med hvordan du "tar det" og "hvordan du har det". For på selv de mørkeste dagene kan du oppleve at somstrålene skimter til å lyser opp veien din. Men hvis man vender ryggen til, setter seg i den innerste kroken i fosterstilling, uinterresert i at din dårlige dag kan bringe noe godt hvis du reiser deg opp og går ut for å se om det er sol, så skinner ikke sola på deg. Jeg tenker på meg selv når jeg beskriver dette, og dømmer ingen andre. For jeg vet hvordan det er når du kjenner at alt er svart og du føler at det ikke er en brøkdel av mulighet for at lyset skal bryte gjennom den dagen. Man gir opp litt og er likegyldig, fordi man tenker at ingenting hjelper uansett. man tenker at man kan bare sitte der i kroken og ha det vondt. Det som egentlig skjer er at mørket fyller alle celler i kroppen. Det som skjer er at du nesten etterhvert lar stemmene få herse med deg og trekke deg enda mer ned. Etterhvert er du offeret. Etterhvert sitter du nermest å dyrker destruktivitet sammen med sykdommen din. Du er fanget. Inni din egen boble. Du hører på stemmen som forteller deg hvor mislykket, ubrukelig, skitten og stygg du er, og du er enig.
Der og da spiller det ingen rolle om hvilke vakre og gode ord engelene rundt deg kommer med, fordi ørene dine virker ikke. Det er ingen inngangsport for positivitet. Du går bare i ring i ditt eget destruktive hode, og opplever at kroppen din fungerer nærmest som en autopilot styrt av sykdommen...
Heldigvis får vi en ny dag hver dag. Heldigvis har vi nye sjanser hele tiden...
Så hva gjør man når man våkner etter en slik dag? fortsetter man i samme tralten?
Nei, man tar seg i nakkeskinnet, står opp rakrygget og tvinger seg selv til å fylle dagen med friske ting. Uansett om du ikke klarer det, så bestemmer du deg for å klare det likevel...

En slik dag hadde jeg i går. Jeg vil viske ut gårsdagen. Jeg bare feilet og feilet, og klarte ingenting. Og feilene jeg gjorde i går gnager i samvittigheten i dag, men hva får jeg gjort med det? Det eneste jeg kan gjøre er å lære av det, og gå videre. Jeg kan gjøre ting som gjør dagen i dag anderledes, og i dag har jeg klart det. Jeg klarte å snu en ond sirkel etter dag 1, og det føles utrolig godt. Jeg føler meg sterk når jeg har klart det. For det har ikke vært enkelt. Jeg har måttet fylle sekunder, minutter og timer med noe konstruktivt hele dagen, og jeg har fått masse ut av denne dagen. mange ting jeg er stolt av også. mange ting jeg ikke har gjort på lenge. Det er en god følelse. Slike dager som i dag gir store gevinster, fordi jeg lærer meg ulike mestringsstrategier, og jeg ERFARER at jeg mestrer eller feiler. Det jeg er i ferd med å gjøre her, og har gjort i det siste er å finne min egen oppskrift på å bli frisk. Den viktigste medisinen min nå om dagene er sunn mat og mye aktivitet og trening. Det å kjenne meg tilstede i kroppen min er utrolig. Jeg hadde glemt hvor herlig det er å bruke kroppen, og hva det gir meg, og hva det gjør med meg. Endelig har jeg funnet noe jeg kan bruke for alt det er verdt, og det fine er at jeg også har tillatelse til å gjøre det nå. Jeg får lov å sakte men sikkert trene og være aktiv.

Alt i alt har dette vært en bra dag, fordi jeg har klart å snudd. Jeg lot meg ikke lure av likegyldighet og destruktivitet. Herlig!

Jeg har også sittet lenge å sett på gamle bilder fra da jeg var ganske frisk. Det er både godt og trist å se. Jeg tenker på hvor mye artig jeg har vært med på, samtidig som jeg savner det så sårt. Men det kan jeg bruke som motivasjon til å fortsette å kjempe... En dag er jeg tilbake!
~Frida~