lørdag 11. oktober 2014

livet eller døden, frida?

Ord kan bety så mye, men ord kan også bety så lite. Det som er viktig, er om man er ærlig med seg selv når man bruker ordene. Med ærlighet kan jeg si at jeg har brukt mange ord oppgjennom årene. Mange ganger har jeg ønsket at jeg hadde ment det jeg har sagt, fordi jeg hadde ønsket det så sterkt, men likevel ikke klart å kjenne at det stemmer. Det tror jeg har handlet om at jeg har vært så syk at jeg ikke har hatt evnen til å mene det, eller føle det. Men så har jeg også hatt det sånn at jeg har opplevd å mene det jeg sier. Jeg har opplevd det veldig sterkt, men har liksom ikke klart å bevise at jeg mener det med handling, fordi jeg har vært for syk til å gjøre det. i slike situasjoner har jeg prøvd alt for å prøve å få dette ut i handling ved å skrive om det. Men det har ikke vært nok.
Et fåtall av gangene har jeg ment det jeg har sagt fra hjertet, og samtidig klart å bevist det. Men i slike tilfeller har jeg ikke hatt noe behov for å fortelle det til noen. Da har det bare handlet om å være ærlig mot meg selv og bevise at jeg mener det for meg selv. Så har det liksom vært en bonus å fortelle noen som står meg nær om en mestringssituasjon. Men slike opplevelser kan egentlig ikke beskrives med ord. Det kan bare beskrives med tårer. gledestårer. lettelsestårer.
Det jeg snakker om er når man i årevis har lett etter riktig vei å gå, eller klart å samle krefter nok til å gå et skritt videre på riktig vei. Eller klart å gå riktig vei i en enormt veikryss. Ofte et livsavgjørende veiskille.
De siste månedene har jeg kjempet hardt for å komme på riktig vei, men det har vært tungt. Jeg har vært enormt usikker og redd, ustødig i stormen. Men jeg har tatt mange riktige skritt videre. Noen knall og fall har jeg hatt, men jeg har alltid reist meg opp å gått videre. Noen ganger har jeg gjort det uten at jeg vet det også. Noen ganger skjønner jeg ikke hvor jeg har hentet krefter fra heller. Jeg vet bare at jeg har gjort det, fordi det kjenner jeg i dag. For i dag er jeg en mye sterkere og friskere person enn jeg noensinne har vært. Det handler ikke om kroppen min. Det handler om tankene mine og handlingene mine, og hvordan de påvirker hverandre. mellom disse to faktorene har jeg skjønt at det er noe som heter valg. Det er nettopp dette jeg har blitt så flink til å ta meg tid til å tenke over hver gang en tanke skal ut i handling. For jeg har lært meg at jeg alltid har et valg om hvilken handling jeg vil utøve av tankene mine. Når jeg har blitt mer bevisst på dette, har valgene mine gjort at handlingene mine har blitt gode, fordi jeg er mer bevisst. selve valget i forkant har vært avgjørende.
Sånn er det egentlig alltid, men i forskjellig grad selvfølgelig. Jeg tror evnen min til å t gode valg har blitt betraktelig mye bedre. Jeg har også lært meg å velge hvordan jeg vil forholde meg til tankene mine. På den måten kan jeg endre dem. Jeg kan velge både hvordan jeg vil forholde meg til både tankene og handlingene. Dette har gjort at jeg automatisk har beveget meg på riktig vei.

I det siste har valgene mine ført til at jeg har måttet stått i forskjellige følelser som har vært uvant, ubehagelig, jævlig og forferdelig. Men også gode og fantastiske følelser. Disse kontrastene er en del av livet, og jeg vil heller ha det slik enn å være avflatet og apatisk hele tiden. Hver opptur er en gave, og hver nedtur gjør meg sterkere. Så vet jeg at det alltid kommer en opptur etter en nedtur. Det får meg til å stå i stormene.

Det kan egentlig ikke beskrives med ord hva jeg har gått gjennom i sommer. Jeg kan bare si at det har vært en veldig spennende reise som har gjort meg mye mye sterkere og friskere. Det har vært veldig mange sterke stunder hvor følelsene har vendt tilbake til meg etter mange år uten, fordi jeg har alltid flyktet.

i starten på forrige uke gikk jeg på en stor smell. Jeg har slitt en del med mat i det siste. Det vet jeg egentlig at jeg ikke kan akseptere. Jeg kan vertfall ikke akseptere at sykdommen skal styre meg i så stor grad som den har gjort den siste tiden, fordi det gjør meg reduser, svakere og mindre motstandsdyktig for hver dag som går. Da rygger jeg på friskveien min, eller havner på feil vei, og det er ikke målet mitt. Forskjellen fra før og nå er at jeg hele tiden har vært bevisst på at dette med mat har vært preget av dårlige valg. Jeg har hver dag valgt bort følelsene, fordi jeg har vært sliten, har hatt andre ting å gjøre, vil ikke... Det er egentlig ikke et alternativ, for som sagt blir jeg sykere av det, fordi jeg velger sykdommen. Så eskalerer det så fort på feil vei, og baller på seg.
Måten jeg har forholdt meg på maten har gjort at jeg er mindre rustet når angst kommer, pluss at jeg trigger frem angsten i seg selv. Angst i mitt tilfelle, pluss at jeg er svakere og mindre rustet til å stå i angst, øker risikoen veldig til at jeg dissosierer og får tilbakefall på det området. Jeg risikerer å miste mange måneders arbeid.
Jeg har ei dagbok som jeg daglig skriver i. I dagboka mi skriver jeg hver dag i det siste om at jeg er livredd for at smellen kommer når som helst og at jeg kjenner at ting bygger seg ut, i tillegg er jeg veldig stresset og urolig.
Smellen kom. I samme grad som før.
Dette er en livstruende smell, og det er en grunn til at jeg tok valget om å jobbe meg ut av dette. Fordi det gjalds liv eller død for meg. Så jeg måtte gjøre det hvis jeg ville leve. Jeg valgte livet.
Men det er vanskelig å opprettholde friske valg, friske tanker, friske følelser og friske handlinger hver dag, hver time, hver situasjon, hver krise. Denne gangen endte det slik det har endt før. Dessverre.
Dette førte til at jeg ble skadet i en grad som det vil ta meg evigheter å bli frisk fra.
Når legen kom på visitt i dag og sa sannheten til meg, fikk jeg meg et sjokk. Jeg ble helt satt ut, og jeg plutselig kom alt tilbake til meg. Alle dårlige valg den siste tiden fikk konsekvenser. fatale konsekvenser for meg. Livet mitt blir satt på vent nå, pga av dette. Jeg får mange dårlige konsekvenser. Jeg risikerer å aldri bli frisk. Jeg kan bli det, men jeg vet ikke, for det er utenfor min kontroll, utenfor kirurgens kontroll. Det er opp til den stakkars kroppen min nå. Alt jeg kan gjøre er å hjelpe den til å overleve. Jeg kommer til å overleve, for jeg vet at kroppen min, sjelen min og Frida skal leve, men jeg vet at jeg må gjøre store forandringer fremover hvis det skal skje. Jeg vet at disse type smellene aldri mer kan skje. Jeg vet at jeg må være veldig rolig lenge fremover. Jeg vet at jeg kommer til å leve med sterke smerter for resten av livet. Jeg vet at fremtiden min ikke kommer til å bli akkurat som jeg ønsker. Det er for sent å angre, jeg kan bare gjøre det beste ut i fra situasjonen min akkurat nå. Kroppen min trenger meg nå, og jeg trenger kroppen min resten av livet. Derfor må jeg bli venn med kroppen min, og jeg må tilgi meg selv for at dette skjedde, og deretter sørge for at dette blir siste gang. Kroppen min tåler ikke mer, det er realiteten.

Jeg ønsker verken medfølelse, medlidenhet eller oppmerksomhet med dette. Jeg ønsker bare at historien min og erfaringene mine kan hjelpe andre til å ta riktige valg HER OG NÅ, I DAG. For det er faktisk slik at ALLE valgene vi tar iløpet av dagen i dag, spiller stor rolle for alt. Jeg vil også oppmuntre alle til å leve hver dag, for vi vet aldri hvilken dag som blir vår siste.

I ettertid av legevisitten i dag har jeg tenkt mye. Det vil ta lang tid før jeg blir frisk, hvis jeg i det hele tatt blir det. Jeg tok et valg. Et valg som helt plutselig sto overfor meg etter å endelig ha skjønt alvoret i ting, etter 44 operasjoner hvor alt har handlet om liv og død. Det var opp til meg nå å velge. velge livet eller døden. Det er et stort veiskille. Men jeg tok et valg. Dette var et veldig sterkt øyeblikk for meg. som jeg sa tidligere kan det ikke beskrives med ord, bare tårer. For det var bare tårer som kom. Noen tårer over sorg over hva som har skjedd. Noen lettelsetårer og gledestårer over at jeg har valgt en vei, og at det er veien jeg vil gå. Noen tårer gikk til motløshet over situasjonen.
Det jeg deretter gjorde var at jeg for min egen del skrev en ED med meg selv.
Der skriver jeg alt jeg skal gjøre eller ikke gjøre fremover. Og alt jeg må gjøre får å gå riktig vei.
Så signerte jeg med en underskrift fra hjertet, mens tårer rant som en foss.
Dette gjorde jeg for meg selv kjente jeg. Og grunnen til at det ble så sterkt er fordi at jeg aldri har gjort noe for min egen skyld før. Jeg har alltid gjort ting for andres skyld.
Dette var for meg og mitt liv.
Jeg valgte livet. Jeg signerte på at jeg ville leve, og at jeg skulle gjøre det som sto i min makt for å klare å leve. Så Jeg skal stå i stormene, smertene, følelsene, tankene, endringene og motløshet, for jeg vet at når jeg har valgt livet betyr det også glede, lykke, mestring, toppturer, opplevelser, sjanser og muligheter. Det er mitt valg.




~Frida~

1 kommentar:

  1. Styrkeklem <3
    Vet du Frida, det her tror jeg du klarer. Men det er viktig at du er åpen og ærlig om alle følelsene dine til dem som ønsker å støtte deg.......lov meg det da :) Utrolig glad i deg!
    Enda en styrkeklem <3<3<3

    SvarSlett

gode ord dør sist