tirsdag 15. september 2015

Dette må ta slutt. Dette må ta slutt....

Etter en måneds tid i Trondheim,både på st.Olav og Østmarka,fikk jeg endelig dra tilbake til dpsn og min vakre leilighet på orkanger igjen. Herlig og befriende å være tilbake for å si det sånn...
hadde en veldig fin innkomstsamtale med legen i dag, og vi fikk tatt opp mange viktige tema som blir viktig frem mot Blakstad nå.
Det blir bla viktig å fortsette den gode trenden ift mat. Jeg har ikke kastet opp på en måned nå og har bulimien under full kontroll. Det er så fantastisk herlig å slippe alt styret bulimi skaper. Alt stresset,all skammen,all energien,pengene og tiden som blir spylt ned i dass. Jeg føler jeg har befridd meg selv fra et fengsel som jeg har bodd i i evigheter. Bulimien er jo også en av de store tiggerne som fører til den alvorlige selvskadingen også.
for det er det neste viktige. Selvskadingen må ta slutt. Jeg har fått klar beskjed fra kirurgene at de ikke kan hjelpe meg mer. Neste gang blir jeg pasient for livet og kommer mest sannsynlig til å dø av en alvorlig infeksjon.  Så vi har avtalt at jeg skal SI FRA ved første tegn til at jeg kjenner at jeg begynner å gå i feil retning.

Kroppen har fått hard medfart etter denne runden. Det ble mange operasjoner for at det til slutt skulle gå bra og at jeg også denne gang overlevde. Jeg ble veldig skremt av denne runden også. Det har vært et smertehelvete uten like. Jeg har grått ustanselig i mange dager. Mest fordi jeg hadde smerter som jeg ikke unner min verste fiende. Jeg fikk ikke puste fordi jeg hadde så sterke smerter. De kunne gi så mye smertelindring som mulig.ingenting hjalp. Til slutt fikk jeg heldigvis epidural og fikk bedøve halve kroppen. Endelig kunne jeg tørke de siste smertetårene og hvile.
Men gråten stanset ikke. Jeg gråt i timesvis og spurte meg selv "HVORFOR GJØR JEG DETTE MOT MEG SELV? hvorfor? Hvorfor må jeg ligge her å lide hele tiden? Hvorfor? Hvorfor? Hvorfor? Kommer jeg noensinne til å bli frisk,eller dør jeg snart? Hvorfor?"

Så kom jeg levende ut av det. Jeg er heldig.
Men denne runden har kostet meg mye. Kroppen er svak,og magen er skjørere enn noensinne. Kroppen min trenger meg nå. Og jeg trenger den resten av livet.
Dette må ta slutt. Hvis ikke blir alt slutt.

Så jeg må gi alt nå. Jeg må kjempe med nebb og klør. La det koste hva det koste vil. Jeg skal overleve, jeg skal på Blakstad. Jeg skal vinne livet mitt tilbake. Det er det jeg vil. Og jeg får til det jeg bestemmer meg for. Så dette må ta slutt.

Jeg må si tusen takk til alle som støtter meg. Dere vet hvem dere er. Det betyr utrolig mye for meg å ha dere i ryggen som støtte. Det setter jeg inderlig pris på. Dere er fantastiske. Takk.
~Frida~

1 kommentar:

  1. Jeg var en gang syk, jeg også. Veldig syk. Jeg er ikke frisk, langt ifra, men jeg er bedre enn det jeg var. Jeg var så syk at jeg stod på den høyeste broen i byen min med blodige håndledd og armer i pillerus, i pysjamas en Desember og skulle til å hoppe, men i det jeg tok fart, kom det noen og rev meg ned og ringte politi og sykehus. Jeg ble ikke innlagt fordi jeg har vært så lenge i systemet at jeg visste at hvis jeg sa nei til at jeg hadde prøvd å ta livet mitt, ville jeg slippe unna innleggelse. Jeg hadde en spiseforstyrrelse i 12 år som nesten drepte meg, og en ekstrem selvskading (ikke like ille som din), som kunne tatt livet mitt, begge to.

    Det var 3 år siden jeg stod på den broa. I dag jobber jeg, planlegger bryllupet mitt og jeg har valgt å legge fra meg den sykeste delen av meg. Jeg sliter enda med depresjon og angst etter mange ting som har skjedd i livet mitt, et overgrep, en voldelig ex, ting som bare har bygget seg opp og laget et utrolig press i hjertet og hjernen, mem jeg har valgt det bort og velger å fokusere på det jeg KAN. Jeg KAN stå opp om morgenen. Jeg KAN spise brødskive med ost på vei til jobb uten å føle meg skyldig, fordi kroppen min trenger drivstoff. Jeg KAN gifte meg og godta at noen elsker meg selv om jeg i 26 år alltid har trodd noe annet. Og jeg kan la livet mitt bli bedre, bit for bit og la puslespillet bli ferdig uten at det er noe jeg burde straffes for. JEg sier ikke det er enkelt. Det er en kamp. Men som du sier, kroppen din trenger deg, og du trenger kroppen din for å fungere resten av livet. Det finnes en fremtid for deg, men ikke slik det fortsetter nå. Du sier du vil ha barn, men at det kanskje er umulig. Vel. Kanskje hvis du stopper NÅ så kan det enda være mulig?

    Jeg håper virkelig du kommer deg til Blakstad og at du klarer å holde demonene dine i sjakk og finner tilbake til det som en gang gjorde deg glad, det som var hobbyen din, det som gjorde deg så glad at du aldri trengte å tenke på det vonde. Jeg heier på deg og har gjort det i mange år, men fortetrekker å holde meg anonym )pga. arbeidsgivere og familie.)

    SvarSlett

gode ord dør sist