Jeg vandrer frem

Det er ganske utrolig å etter en elleve års kamp med håpløshet, smerte og destruktive endeløse sirkler og en dans mellom liv og død, plutselig kjenne at ting snur. Plutselig kjenne håp. Plutselig kjenne glede. Selv om hver dag er en kamp her på bet og det vi jobber med er utrolig tøft og tungt og ikke minst krevende, så er det lettere når man kjenner ordentlig håp og har trua. Når man kjenner at man gjør det fordi man faktisk er sikker på at man skal bli frisk. Jeg kan helt ærlig si at jeg føler meg sikker. Vi er mange i bet som har fått ordet behandlingsresistent. Men den jobben vi gjør hver dag beviser det motsatte. Det skjer ikke mirakler. Det er bare at vi får riktig behandling. I den vanlige psykiatrien handler det mye om å dempe symptomer og dempe følelser. I bet er det motsatt. Her får vi frem alt,uansett hvor vondt det er. Vi lærer oss å kjenne,stå i,akseptere og forholde oss til følelser uten å unnvike eller flykte. Så må vi jo være i det og ærfare at det ikke er farlig. V må stå på timeteren å hoppe utfor selv om vi ikke aner om det er vann i bassenget. Vi må selv finne ut at det er vann i bassenget. Det er en metafor vi bruker mye. Vi må selv finne ut med eksponering hver dag at det går an å komme gjennom ting. At det finnes en bunn. At det finnes en utgang. Sånn at man slutter å flykte. Jeg er så godt humør fordi jeg kjenner at det er så godt å mestre ting, kjenne at alt endelig går fremover, ha troen, føle meg mer tilstede i meg selv. Jeg føler en slags frihet. Det er alt det som gjør at jeg står opp hver opp morgenen og følger opplegget, fordi jeg ser at det funker. Slitsomt og krevende ja, men definitivt verdt det. ~Frida~