Hva gir deg rett i å dømme meg og bruke makten din til å behandle meg derretter?

På kvelden samme dag som jeg kom tilbake fra sykehuset hadde jeg en slags "åpenbaring". Jeg fikk en ny følelse. Følelsen kjentes ut som en blanding av sinne, sorg og fortvilelse. Og det var en spesiell opplevelse, fordi det fylte hele kroppen min og sjela mi. Jeg tenkte for meg på hvordan det egentlig føles å ha det livet jeg har og har hatt,hva jeg har opplevd og hvor dårlig jeg har blitt behandlet enkelte steder. Jeg tenkte på hvor mange ganger jeg har måttet bli liggende i mitt største mareritt. Det å ligge i et smertehelvete ute av stand til å røre meg og kjenne at smerten fyller kroppen min så mye og er så overveldende at hvert eneste pust blir tortur. Samtidig må jeg puste. Så når jeg ligger der hjelpesløs og alene er alt jeg klarer å tenke på for å overleve er hvordan jeg skal komme meg gjennom neste åndedrag. Der ligger jeg alene, der ligger jeg hjelpesløs, der ligger jeg dømt av helsepersonell. For verdiløs til å bli hjulpet. Jeg ser det i øynene på de store mektige karene som kalles kirurger-jeg ser og jeg opplever at jeg blir behandlet ut i fra deres fordomer og holdninger til selvskadere. De ser en dum person som har gjort dette mot seg selv. De ser en uviktig pasient som overhodet ikke fortjener deres fulle oppmerksomhet, deres respekt, deres omsorg og empati. Deres tid og krefter. I deres øyne trenger jeg en lærepenge som de føler de skal gi meg mens jeg ligger i mitt verste mareritt. De ser ikke den fortvilte jenta som nettopp har våknet i sitt største mareritt. De ser ikke nederlaget og selvforaktet over at hun nok en gang har tapt en kamp. De ser ikke at jenta lider av smerter. De ser ikke at jenta er i krise, kastet til havs i en stor storm der hun holder på å drukne. De ser ikke at jenta er livredd og utrygg. De ser ikke at jenta må bære på så forferdelig mye smerte,og at du gjør den smerten større istedenfor å hjelpe. De ser ikke at de behandler en uskyldig jente etter deres personlige dom. Jeg tenkte på at den personen enkelte ser meg som,er forferdelig urettferdig og fortvilende. Fordi det er som å være fanget i en bås andre har satt meg i, som jeg ikke fortjener å være. Jeg er ikke den personen. Jeg er et menneske like verdifull som alle andre, men med utfordringer fordi jeg har en historie med meg som sitter i kroppen min, sjela mi og hjertet mitt som former handlingene mine, MEN IKKE HVEM JEG ER SOM PERSON. så hva er det som gjør at "dere"(kirurger etc) tror dere har rett i å dømme meg, og behandle meg derretter? Jeg er i ferd med å bli en sterkere person, og jeg glemmer ikke hva jeg har blitt utsatt for,selv om de tror at jeg er en dum,uvitende og surrete psykiatrisk pasient. Når jeg blir sterk nok og får en sterk nok stemme skal jeg formidle hva som skjer bak veggene på norske sykehus. Jeg kommer ikke til å glemme. Jeg kommer til å stå opp for meg selv og alle andre som opplever det samme. En dag... ~Frida~

HMMM $--De mange hmm-ene

Hmmmm. ~Frida~

Fra det ene H til det vanlige H

da var det ene helvete over. Over til mitt daglige helvete. Begynner å bli god til disse helvete nå,men det hadde vært godt å sveve litt i skyene også iblant. Ikke bare blodslit,såre tårer og tornadoer lissom. Jeg gleder meg til noe godt. Uansett hva der er. Bare det ikke er vondt Nå skal jeg ta en lang dusj,vaske av meg all shitn. Skifte på senga og sove. I morgen er en ny dag. På igjen igjen. I morgen skal jeg overaske disse østlendingene at lensvik jordbær ER OG BLIR bedre enn lierbæra. Vi har hatt en lang diskusjon om dette. I morgen sitter jeg med beviset. Takket være pappa. Som kommer på besøk i morgen. Det blir koselig. Gleder jeg veldig til å smake på et stort og saftig lensvik jordbær 🍓 ~Frida~

Hvorfor skal jeg lide, når jeg ikke har gjort noe galt engang -selvskader 23år

Det er så utfordrende å være flere svingende sinnslidelse,i en kropp. Min kropp. I det ene øyeblikket er jeg høy på glede og kan ha en fin samtale med noen og føle at jeg har det tålelig greit. Plutselig møter jeg på en trigger. En trigger jeg ikke vet hva er eller hvor den er.deretter kommer de kraftige flashbackene den ene etter den andre. Det føles så virkelig. Der og da skjønner jeg ikke at de ikke er virkelige.jeg sitter igjen med sterke vonde bøller og smerte i hele kroppen. Akkurat som da det skjedde. Jeg går frem og tilbake i tid. Til uluke aldere der det hadde skjedd noe traumatisk.jeg er helt oppslukt i fysisk smerte og psykisk smerte. Akkurat som da det skjedde på ordentlig. Jeg skulle ønske jeg kunne forklart mer om hva jeg har opplevd,og det skal jeg gjøre en dag når jeg skriver bok. Men ikke her. Det er ikke trygt. Jeg må føle meg trygg først. Uansett etter disse sterke følelsene kommer er det som store dominobrikker der ting eskalerer veldig raskt. Jeg vil si at på dette tidspunktet mister jeg min fornuft. Nå er hodet mitt fylt med rare tanker,rare og skremmende antagelser.skumle stemmer. Jeg er desperat og veldig impulsiv. Her styres jeg av den heftige smerten og alt som skjer. Jeg sitter ikke på rumpa. Jeg går med hansker og skjerf over munnen fordi jeg føler meg så skitten og er overbevist om at hvis jeg ikke bruker disse tingene vil skittenhetsfølelsene smitte overden på andre. Akkurat på samme måte som et virus. Jeg er desperat på jakt etter en løsning og er overbevist om at roten til alt sitter i magen min. Da er jeg så desperat at det finnes ikke fornuft eller logikk. Da er det sånn for meg. Forvirring ut av en annen verden, smerte fysisk og psykisk som gjør meg desperat. Desperat etter en løsning. På onsdag druknet jeg i disse tingene. Og skedet meg alvorlig igjen. Akkurat nå ligger jeg her alene i nok et smertehelvete. Legene forstår ikke. De klarer ikke å sette sammen bitene av historien min og at jeg har måttet tatt store doser smertestillende . Smerten har økt og blitt mer og mer kroniske for hver gang dette har skjedd. De gidder ikke engang å sette seg inn i situasjonen min ift medisiner. Det at pga av at jeg har så sterke smerter til vanlig etter snart 70 mageoperasjoner.har jeg måttet stått på sterke smertestillende over tid. En hver velge burde vite at jeg iløpet av den tiden har utviklet toleranse for sånne medisiner. Det er jo slike medisiner som brukes nå. Mn jeg får langt fra nok pga den toleransen. Noe som betyr at jeg må ligge her hjelpesløs I mitt største mareritt. Et uutholdelig smertehelvete der jeg ikke klarer å røre meg,knapt puste . Men jeg må bare ligge her.fordi jeg er ikke viktig. Jeg er en selvskader. Jeg skulle ønoke jeg klarte å dele historien bak/årsaken. Kanskje ville de forstått da. Poenget er at jeg må ligge her i dette smertehelvete og være hjelpesløs, fordi jeg er ikke verdt å hjelpe tydeligvis. Men jeg skjønner ikke hvorfor slike mennesker som liksom skal hjelpe pasienter, Mn I stede lar pasienten ligge å lide i så sterke smerter at det blir et traume i seg selv, hvorfor jobber de i helsevesenet? ? ? Det skrytes sånn av helsevesenet. Hva med oss som blir behandlet respektløst, uempatisk, uetisk og (det eneste ordet jeg føler passer i mitt tilfelle og av erfaring): TORTUR. Hva ville du gjort hvis du er redd for å si fra og sette grenser, er livredd for mennesker med makt pga hva slike mennesker har gjort før i lignende situasjoner.hvis du hadde så sterke uutholdelige smerter at du ikke aner hvordan du skal holde ut en time engang. I tillegg har du problemer med puste fordi det er så vondt. Du sliter noe voldsomt psykisk. Du er i krise.du er alene. Hva ville du gjort? Jeg har rettigheter som alle andre, men hva rolle spiller det når jeg blir skviset ned i en bås, dømt. Forhåndsbedømt. Hjelpesløs og lidende. Jeg snakker nok for mange andre også dessverre. Selvskadere blir behandlet som om man er en vrang dritt unge. ., er i krise og lider nok çģNår man egentlig har dype sår i sjela. . Hvertfall når jeg ikke har gjort noe galt. Hva har jeg gjort for å fortjene å lide sånn? ~Frida~

Å surfe med smerten

Jeg har opplevd en del traumatiske ting iløpet av mitt liv. Det spiller ingen rolle hva i denne sammenhengen. Poenget er at det var traumatisk. Jeg kunne ikke beskytte meg da disse tingene skjedde.så For å overleve i etterkant, hadde jeg behov å beskytte meg etterpå. Beskyttelsen min ble sult. I flere år beskyttet jefg med fra de vonde følelsene, bildene og smerten. Akkurat som om at jeg var i fare. Selv om jeg ikke var det. I mitt hode var jeg i fare. Disse tingene jeg gjorde for å beskytte meg ble et problem i seg selv. Pluss at jeg etterhvert fikk behov for å beskytte meg mer og mer. I dag jobber jeg med å slippe opp beskyttelsen og kjenne på smerten og ubehaget jeg har beskyttet meg mot. Det å være beskyttet på den måten jeg har beskyttet meg er ikke et liv som jeg ønsker å leve. Det er et liv på flukt,får å overleve. Det å gå inn i de følelene, og inn i de dype sårene i sjelen er smertefullt. Det er ingen enkel vei å gå. Men jeg vil lære meg å surfe på smerten min,ikke drukne i den. Det kreves trening å surfe. På samme måte kreves det trening å akseptere smerten. Jeg hat brukt flere år på å beskytte meg og kjempe imot. Jeg kommer alltid til å ha smerten min. Så hvorfor ikke lære meg å surfe på den. På den måten kan jeg få plass til andre ting i livet mitt også. for å b~Frida~

Et liv med smerte

Eh..ja. hehe. Hmmprf... Alltid vanskelig å starte. Vanskelig å ta plass.
Den miserable stemmen i hodet som alltid kvekker frem noe negativt. Typ "aahh, så teit du er. Vil du at alle skal lese dette dumme innlegget. Ingen bryr seg. Det er ingen vits".

Jeg er så lei av den stemmen. Jeg tenker på hvor mye jeg har ungått å være med på fordi den stemmen alltid har psyke meg ned.

Mn nå som jeg går på denne nye veien min, der jeg prøver å bryte mønster og gjøre ting annerledes, vil jeg også konfrontere den stemmen.
Det er rart.. jeg har alltid tenkt at når jeg blir frisk så blir alt sååå bra. Det er kanskje den tanken som har holdt meg i live alle disse årene.
Her i bet jobber vi med et annet perspektiv. Vi jobber mot et liv der vi kan akseptere at smerten og ubehaget er der, og likevel være villig til å gjøre de tingene i hverdagen som gjør livet meningsfullt. Smerten og de indre sårene vil ikke forsvinne. Og det å flykte fra det funker heller ikke. Det har jeg prøvd i snart 12 år.
Da gjenstår å lære å kjenne disse følelsene og smerten. Invitere det inn i livet, og legge våpenhvile.

I dag har jeg startet på en nedtrapping plan.  Jeg  har brukt veldig mye sterke medisiner pga at jeg har mye kroniske smerter som konsekvens av all selvskadingen.
Jeg har stått på dem lenge. Men nå skal jeg prøve å trappe ned. Jeg har mange følelser rundt dette. Det er et sårbart tema dette med smerte. I smerte ligger det mange traumer for meg.   Dette kommer til å bli helt vanvittig tøft . Men  jeg tror ikke jeg kan leve med meg selv  hvis jeg vet at jeg ikke prøvde å trappe ned.   
Så ut i havet igjen.
Wish me luck🏋

Et viktig bet-spørsmål

Dette har vært den tøffeste uken i mitt liv. Og det er da vi sier "bra jobba" til hverandre. Livet er et helvete og når man aksepterer smerten og mestrer et helvete er jo det bra.

Mange ganger om dagen stiller jeg meg selv et spørsmål.
Jeg har mange negative tanker som plager meg gjennom dagen. Jeg gjør også mange ting gjennom dagen som er unnvikelser. Jeg har også mange positive tanker som jeg har lyst å gjøre , men som jeg ikke tørr enda. Men uansett er det tanker som fører meg frem på veien min. Så gjør jeg flere ting som fører meg frem på veien min.
Jeg kaster opp, og da kommer tanken "dette kommer jeg aldri ut .jeg er svak."
Jeg har sterke tanker til å dø,men jeg setter likegyldigheten på hylla, og står opp og er til stede i hele programmet gjennom dagen, fordi jeg vil gi livet en sjanse hvis jeg skal fortsette å leve.
Jeg har tanker om at mat gjør meg skitten. Men jeg spiser litt likevel,fordi det er viktig for meg nå når jeg er i bet at jeg har energi.

Det var noen eksempler.

Spørsmålet jeg stiller meg er "er jeg villig til å ha de negative tankene, og samtidig gjøre de tingene som fører meg frem,fordi VERDIER.

Jeg stiller meg det samme spørsmålet flere ganger om dagen men jeg bytter ut tanker med eks "ingenting jeg gjør er bra nok". Så bytter jeg ut de ting jeg gjør med "er tilstede i alt av program". Så bytter jeg ut verdi med "fordi jeg vil bli frisk".

Da blir spørsmålet: er jeg villig til å ha tanken om at ingenting jeg gjør er bra nok,og fortsatt være tilstede i alt av program,fordi jeg vil bli frisk.

Et annet eks. Jeg føler på veldig mye skam. Veldig mye. Derfor har jeg et stort behov for å forklare grundig hvis jeg deler noe jeg skammer meg over.

Da stiller jeg meg spørsmålet:
Er jeg villig til å ha tanken om at jeg må forklare så h×n ikke dømmer meg,Mn forstår, og samtidig la være å forklare, fordi jeg vil  kjenne skammen i kroppen min og jobbe med den.

Jeg stiller disse spørsmålene og mange til gjennom en dag. Det er jo sånn at negative  tanker kan få oss til å unnvike. Men hvis man er villig til å la en tanke være en tanke og akseptere at den er der, og gjøre de tingene som er nødvendig for å oppnå verdier eller mål.

Jeg vil anbefale andre å stille seg dette spørsmålet. Kanskje klarer du å bli mer bevisst,og kanskje klarer du å gjøre ting du har hatt lyst å fått til fordi de er viktige for deg.

Er du villig til å la tanken være der, og likevel gjøre det nødvendige for å oppnå dine verdier eller mål eller hva som helst?

Tygg litt på dette folkens😊dette er BET-matriale. Fremtiden vil bli fullt av det.

God helg

Følelsestornadotsunamijordskjelv

~ Fytty helvete! For en helvetes bra bet-dag, altså en jævla brutal følelsesoversvømt tornado dag. Skjønner du hva jeg mener? Hihi Har du noen gang vært så lei deg og full av gråt at det er ustanselig og pågår i timesvis? Har du noengang vært så full av angst at du har besvimte? Tre ganger på rad? Har du noengang vært så full av følelser at du stresser deg gjennom noe,så søler du eller noe,så var det nok til å sette i gang et par timers gråtimg. Har du noengang hatt så vondt i magen,at du tror at noen faktisk knivstukket deg? Har du vært så så fortvilt,at du har fått latterkrampe? Har du vært så utmattet etter en dag,at du ikke klarer å gå selv engang. Bet:"det er sånn jobben føles frida. I dag har du hatt en helt super arbeidsdag.det kjenner du vel nå." Ja det kjenner jeg. I dag har jeg hatt alle følelsene på følelsene verste dag. Det har vært som å forholdt seg til 14 maniske skrikeunger med adhd og med klør og tenner. Men det føles godt å ha overlevd dette å. Jeg har jo en tendens til å overleve alt. Hehe.måtte bare!😁 I dag er det ett år siden jeg fikk vite at jeg hadde fått plass på bet. Jeg husker den gleden jeg fikk i hjertet mitt. Hvertfall når jeg skulle gi min kjære mor beskjed om det store mirakler. Endelig! De sa det var tøkt. Tøft skulle jeg klare. De ante ikke. I starten var det som å bli kasta på sjøen hver dag. Etter det ble det bare verre og verre. Men i det følelseskaoset jeg har sirkulert i i dag finner man ut på slutten av dagen at jeg overlever. Det var ikke farlig. Men det er eneste måten å bli kvitt en fobi,, eller lære seg leve med en fobi. Man kan bli fortalt det tusen ganger.men det hjelper ikke. Man må selv erfare at det ikke er farlig. Pjo. Nå må jeg stoppe.. er så SLITEN 😥 Frida~

det klør på innsiden

alle følelsene som herjer på innsiden,som skaper en forferdelig uro i hele kroppen, det føles som det klør på innsiden. det å la være å gjøre ting som tilfredstiller den kløen er vanskelig. det å bare la den være der. jeg kjenner smerten i alle celler i hele kroppen. det føles som at det er en oversvømelse av følelser. det går ikke ann å holde det inne. så kommmer det ut. kraftig gråt,sinne,frustrasjn,desperasjon,angst...alt på en gang. jeg drukner... det føles umulig å puste undeer vann, men det er det jeg gjør. jeg puster under vann. ~Frida~

God helse er fravær av smerte og ubehag? - er det virkelig det? Er ikke det å føle ubehag og smerte en del av det å være menneske?

Vi mennesker er opplært og tilvent til å unngå smerte og ubehag. Hvis vi ser på verdens helseorganisasjon sin definishen som sier "helse er er en tilstand av fullstendig fysisk,mentalt og sosialt velvære og fravær av smerte og ubehag". Og det er jo det som er målet til helsevesenet og samfunnet i dag også. Har vi smerter,får vi en resept på smertestillende og velger å ta ta en pille for å unngå smerten for å slippe ubehag. Er man deprimert eller har angst,tar vi en medisin for å slippe å forholde oss til det ubehaget av kaoset av følelser. Hvis vi tenker generelt,så gjør vi mennesker det som skal til for å slippe å kjenne på ubehag og smerte. Jeg kan gi et eksempel. Da jeg var 12 år og var innlagt på barneklinikken. Jeg måtte få sonde mat fordi jeg ikke klarte å spise selv. Grunnen til at jeg sultet meg var at sulten gjorde at jeg slapp å kjenne på følelser. Det var flukten min. Da noen andre tok over kontrollen å gav meg mat imot min vilje,kom jo følelsene jeg hadde prøvd å unngå frem. Jeg hadde mitt første angstanfall. Det var en sykepleier der som hadde sett dette før og sa til meg " dette er forferdelig tøft,vondt og vanskelig å kjenne på,men det er ikke farlig". Dagen etter ble jeg satt opp på sobril av legen. Jeg skulle da ikke ha angst eller kjenne på så vonde følelser. Det gav mening. Men det legen egentlig gjorde var at han farlig gjorde følelsene mine og laget en ny flukt,en ny unnvikelse. Jeg kunne jo to en sobril hvis ubehaget kom. Og det er jo det vi mennesker gjør hele tiden. Vi unnvike fra ubehag. Dessverre uten å tenke oss om engang. Uten å tenke hvilke negative konsekvenser det kan få. Vi tenker bare kortsiktig lindring. Hva med den langsiktige konsekvensen? Slik som helsevesenet og samfunnet fungerer,gjør det noe med forholdet vårt og bildet vårt på smerte og ubehag. Vi er jo mennesker. Det er meningen at vi skal føle ubehag og vonde følelser på lik linje som gode opplevelser og følelser. Her i bet går vi imot alt dette. I stede for å lindre,fremprovosereR vi smerte og følelser. Vi lærer oss å akseptere følelsene og smerten vår istedenfor å flykte eller lindre den. Vi lærer at vi har et valg. Vi lærer oss at følelser og smerte ikke er farlige. Vi lærer å legge merke til hva vi gjør for å ikke være til stede og hva vi gjør for å flykte og unnvike,så bryter vi mønstre og lærer å forholde oss,akseptere følelser og smerte. Vi kan ha destruktive mønstre som vi har viklet oss inn i fordi tanken om at tanker og følelser er farlige er så sterke. Det å bryte mønstre og stå i smerte og følelseskaoset er ingen lett jobb. Det er rett og slett brutalt. Men det er ikke farlig. Vi mennesker er opplært til å beskytte oss fra ubehag. Men trenger vi egentlig det? Er ikke smerte og følelser en del av det å være menneske? Hva gjør du for å unnvike fra ubehag? Hva skjer hvis du lar vær? ~Frida~

Bet er brutalt

EKSTREMT BRUTALT! Det er de ordene som både er norske ord,og som er de eneste ordene jeg vet om som kan passe som beskrivelse av hvordan det føles å jobbe,eksponere seg og følelsene og den smerten som man velger å kjenne på under eksponeringen,og sånn generelt bare det å være i bet. Vi jobber jo hele tiden med å velge å forholde oss til følelser, prøve å kjenne etter hva som skjer i kroppen,for mange er det ukjent med følelser. Andre er livredd følelser.men alt vi gjør,alt vi føler, tenker,etc, iløpet av en dag er rett og slett ekstremt brutalt. Men,DET FUNKER JO!!🤗 og det tror jeg er det som gjør at jeg velger å stå opp om morgenen inn i en ny arbeidsdag,at jeg kjenner at det funker og at det skjer store ting inni meg. Jeg kjenner at jeg føler meg sterk noen ganger. Jeg vet at i vanskelige situasjoner flykter jeg sjelden nå. I samme situasjoner ville jeg før flyktet tvert,hvis jeg ikke allerede hadde ungått situasjonen da. Livet på evig flukt er ensomt,slitsomt,håpløst og skam fullt. Et eksempel kan være de selvmordstanker jeg har nå. Selv om de er der velger jeg å legge dem i lomma,mens jeg drar på shopping eller går tur eller snakker med noen. Jeg aviser ikke tankene. Jeg aksepterer dem. Så er det bare en tanke. Tanker og følelser er ikke farlige. Ikke før man velger å gjøre en handling ut av tanken.. Jeg vil bare si at det er så utrolig godt og rørende for meg å se at jeg har en så stor heiagjeng som sender meg så fine meldinger fulle av motivasjon,håp,kjærlighet,styrke og ærlighet. Takk til alle dere der ute som støkter meg nå. Jeg trenger dere . Mm ~Frida~

Å være frisk er som å kjøre på den store motorveien

I dag da jeg og pappa var på harrytur til sverige (doh..hvor ellers drar man på harrytur?)..ja..poenget var.. da vi kjørte laaaangt langs E6, slo det meg. Det å være frisk er litt som å kjøre på den store motorveien. Det er masse biler rundt deg. det er masse regler man må følge, både for å skape et slags samspill sammen med de andre bilene, man må ta hensyn, man må følge reglene bare for å få lov til og utføre å kjøre på den veien. Stopper du, eller kjører av veien føler man seg dum, annerledes eller en følelse av skam. Man føler kanskje at andre ser og peker.dømmer. eller synes synd på deg. Sånn totalt er det et veldig stort ansvar å kjøre på motorveien. For oss som ikke kjører på motorveien, som kjører andre veier eller kanskje bare står stille,kanskje aldri kjørt bil i det hele tatt. Eller kanskje kjører bare mørke tuneller etc, så er det innmarri vanskelig å i det hele tatt tenke tanken eller forestille seg at man skal komme dit at man både skal tørre, vite hvordan man skal kjøre, ta ansvar, følge med, følge regler å alt det innebærer å kjøre den veien. For å si det sånn, så er det en "lang vei". Hvis man en dag vil kjøre på motorveien må man først og fremst sitte i førersetet, man må lære å kjøre, man må fylle på riktig drivstoff, man må våge å prøve etterhvert. Prøve å kjøre på motorveien selv om man er livredd og aldri har gjort det før. Etterhvert går det lettere,men å føle seg trygg er vanskelig,for det er så mye å følge med på. Det er så mye ansvar. Etter mye prøving og feiling vet man hvordan det funker å kjøre på motorveien. Og kanskje en dag føles det greit. Man ønsker å holde seg på motorveien til tross for hvor vanskelig det er. Trangen etter å kjøre snarveier dukker opp. Iblant kjører man snarveier av gammel vane. Kanskje krasjer man. Så er det på igjen. Ut på motorveien å prøve igjen. Det er ikke enkelt å være frisk. Dette ble kanskje en litt rart, men i hode mitt gir det mening. ~Frida~

En fot i livet, en fot i døden-hvilken vei?

Jeg sliter med å finne ord som kan beskrive hva jeg føler og hvordan jeg føler meg.jeg tror ikke det finnes et ord på hva en bet pasient føler de verste fasene. Jeg har aldri vært så langt nede i tankene og følelsene mine som nå. Jeg er livredd,fordi jeg har aldri beveget meg innpå et sånt terreng der jeg tenker og føler at det eneste riktige er å dø, og alt jeg gjør er å planlegge min egen død,skrive avskjedsbrev,lage en avskjedsvideo til alle jeg er glad i og to ekstra til mine elskede to tantebarn til de blir eldre. Videoen skal være det siste de husker av meg.

Selv om ikke jeg føler meg som en person (de siste 11 årene), så ser de rundt meg som en person. En person som har det forferdelig vondt både i kropp og sinn,men som likevel sørger for at alle andre rundt seg har det bra. En person det bor så mange talenter,så mange egenskaper,så mange ressurser,som de savner. De savner den 11 år gamle sprudlende,omsorgsfulle,talentfulle,snille,vakre jenta si.de vil gjøre alt som står i deres makt for å hjelpe henne,og den 23 år gamle henne.de savner henne også.de vil hjelpe henne men det er ikke noe de kan gjøre,de kan bare bække henne opp,støtter henne og prøve å bevisstgjøre kjærligheten de har for henne (familien).og si at de ønsker å ha henne med videre.

Jeg gråt i to hele dager. Jeg tror jeg gråt fordi jeg hadde satt fri defølelsene som heter sorg.tap.lengsel etter håp.lenser etter å få sagt hade til alle sammen. Grunnen til at jeg nå vil dø er fordi jeg har liten tro på meg selv. Jeg tenker at jeg har så sterke smerter i magen på grunn at jeg må trappe ned disse medisinene som jeg har brukt lenge, siden disse psykose- organiserte selvskadingen startet, har jeg stått på opiater. Det er sterke smerter det er snakk om. Smerter der du må ligge i en seng,med to store puter under knærne og et lett pledd,helt urørlig mange timer om dagen. Rører jeg på meg vil de i nabohuset høre skriket mitt.da er det vanskelig å velge å ikke ta smertestillende.hvordan blir det når alle medisinene er borte. Hvilken kropp må jeg leve med? Så er det at den jobben vi gjør her hver dag på bet som setter i gang så enormt sterke følelser. Man blir omringet av smerte på alle plan. Nå står selvmordsdøra på vidt gap,og min ene fot står på dørstokken.hvilken vei ser jeg? Akkurat nå ser jeg begge veier. Mn selv om jeg står med en fot i graven,så føler jeg at jeg må velge å forholde meg detaljert til både nåtid og fremtid. Det er en utfordring. Men jeg gjør det for meg selv med tanke på at jeg kanskje velger å leve. At jeg da ikke har sagt ja til masse rart jeg egentlig ikke vil si ja til.som jeg har gjort hele livet mitt. Fordi jeg ikke klarer å si nei. Nå har jeg vertfall beskyttet meg fra akkurat det ,sånn at ikke livet mitt blir uutholdelig å leve. Jeg lever for andre. Har aldri gjort. Jeg føler jeg gjør det nå og. For ei uke siden hadde jeg i to måneder levd for meg selv. Men nå er det eneste som holder meg i live ansiktet til lille alfred som er så skjønn. Fine vakre talentfulle aurora som jeg elsker over alt på jord..min sterke mamma som jeg også elsker inderlig høyt.hva skulle jeg gjort uten henne.hva gjør hun uten meg? Det smerter i mitt hjerte bare ved å tenke tanken. Min fantastiske pappa som jeg også elsker veldig veldig høyt.pappa ser muligheter ved alt. Det hadde nok for han,ved min bortgang blitt uutholdelig tøft. Men pappa har mange andre han elsker heldigvis og kommer til å leve på det etterhvert. Mamma også det samme etterhvert. Min kjære søster. Som nå har blitt en venninne også. Du har hatt det tøft disse årene også. Du har måttet klart deg mye selv siden mamma har vært mye med meg på sykehus. Jeg(sykdommen min) tok mamma vekk fra deg på dager når du trengte henne mest. Jeg håper du tilgir meg. Selv om ikke jeg klarer å tilgi meg selv for det. Alle vennene mine. Jeg håper de husker den livsglade jenta jeg en gang var,som nå er et vrak-ødelagt-knust i tusen biter-ensom-full av uutholdelig smerte både fysisk og fysisk. Mn som glimter til av og til og savner vennegjengen sin og lengter etter en hæla'i taket fest hele natta der vi føler oss mer levende enn noensinne. Jeg savner dere.

Valget er mitt. Det vet jeg. Det gjør det ikke enklere. Her på bet får jeg fortalt "valget er ditt. Vi kan ikke tvinge deg til å leve." Det er mitt valg. Nå trenger jeg noe fra dere? Hvorfor skal jeg fortsette? Hvis dere får problemer med kommentarer.skriv heller ved linken på facebook eller som being på facebook