valg og tid, det har jeg jo

Helt siden jeg kom hjem har jeg følt meg veldig utrygg. Det er kanskje ikke så rart. Alt er jo så nytt. Ny livssituasjon hvor jeg bor for meg selv for første gang. Alt som må gjøres i leiligheten og hverdagen som jeg må lære meg, ny psykolog, ny psykiater, ny fastlege, nye folk fra hjemmetjenesten. Det å være alene hele tiden. Alt som må passes på ift økonomi, praktiske ting, diverse møter osv. Alt er så nytt og utrygt.

 

Mesteparten av tiden er jeg alene, og når jeg er alene er jeg full av angst. Redd for å dissosiere, redd for å dø, redd for å gå ut, redd for å gå ut av sofaen. Sofaen har liksom blitt min trygge plass.  Jeg sliter veldig med hallusinasjoner. Jeg ser og hører ting fra fortiden min. når jeg opplever det skjer det noe i kroppen. Det blir satt i gang en voldsom reaksjon hver gang. Kroppen min husker. Det blir nesten som å gjenoppleve.  Og selv om jeg skjønner at det ikke er ekte, så er det så ekte som det kan bli der og da. Dette skjer veldig mye, og sammen med angsten ender det med at jeg dissosierer veldig mange timer i døgnet.

I tillegg så er det denne utmattelsen som har kommet.  Det er ikke overaskende for meg at jeg har fått en slik reaksjon. Jeg og kroppen min har vært gjennom så mye i så mange år.  Så det er ikke rart eller overaskende.

Jeg vet jo at dette er en fase jeg bare må gjennom. Og jeg prøver å tenke på alt jeg faktisk mestrer, med tanke på hvordan det har vært de siste 13 årene. Så egentlig er det jo helt utrolig for hver dag jeg fortsatt er her i leiligheten. Men jeg bruker mye tid på å stresse, og tenke på alt jeg skulle gjort, alt jeg skulle mestret, og at det at selve tiden går, gjør at jeg blir sint på meg selv. Det er jo masse jeg ønsker å få til. Jeg har så lyst å glemme fortiden min, få en pause, for jeg føler jeg blir jaget av den hver eneste dag. Nå har jeg alltid vært en utålmodig sjel, jeg har alltid ønsket å vært tre skritt foran der jeg egentlig er. Og jeg vet jo at jeg må leve med fortiden min og utfordringene mine. Det er bare at det er så krevende og vondt. Og jeg blir så lei innimellom. Det er vanskelig å akseptere at det skal være sånn. Men jeg vet med meg selv at jeg får ikke gjort noe med fortiden min. sånn er det bare. Det finnes vel bare en grense for meg å hvor mye jeg må tåle innimellom.

 

 

Så jeg får prøve å være tålmodig og at jeg bare må bruk tid. Jeg har jo tid. Det er det jeg har. Jeg har tid og jeg har et valg. Hver eneste dag. Jeg kan velge å fokusere på alt jeg ikke klarer og irritere meg over alle utfordringene, hate meg selv og være utålmodig. Eller jeg kan velge å på tross av alt som er vondt og alle utfordringene, forholde meg til at jeg kan be om hjelp, at jeg kan fokusere på alt jeg får til, at jeg har tid og være litt raus med meg selv. Fokusere på alt som er bra. Prøve å kose meg så mye jeg kan. Gjøre alt det nødvendige, og akseptere hvordan jeg har det akkurat her og nå. Akseptere følelsene.

Jeg har kommet langt. Det er ikke mer enn et halvt år siden jeg fortsatt lå i reimer på skjermet avdeling med fastvakt på østmarka. Det er ikke lenger enn et halvt år siden jeg fikk livet snudd på hodet og begynte på en forferdelig tøff og krevende vei, der jeg måtte lære alt jeg skulle ha gjort gjennom hele livet mitt på bare noen måneder, der jeg skulle eksponere meg i en ny og ukjent verden, og inni meg selv, en skadet og krenket og ødelagt sjel, og alle de tøffe takene jeg måtte face.  Det er ikke mer enn sju uker siden jeg ble utskrevet fra psykisk helsevern for første gang på flere år, og skulle inn i en tilværelse jeg aldri har vært før, der alt var nytt og utrygt, der jeg var den som skulle ha alt ansvar for meg selv og mitt liv, etter 13 år der andre har hatt ansvar for meg, og tatt valg for meg..

 

Jeg, som var gitt opp, et håpløst tilfelle, for ødelagt, for skadet, for traumatisert, dødssjuk, ingen fremtid, balanserende på en knivvegg mellom liv og død.  Se hvor jeg er i dag. Det er jo egentlig et mirakel. Selv om jobben jeg har gjort og gjør hver dag er utrolig krevende og vanskelig, så mestrer jeg det. Jeg fikk en ny sjanse, til å ta livet mitt tilbake. Og det er jo det jeg gjør.

 

Det er lett å grave seg ned i alt som er vondt, alt som ikke funker, alt som føles umulig, alt jeg ikke klarer. Da ser jeg ikke at jeg forholder meg faktisk til det som er vondt, jeg mestrer veldig mye, jeg gjør det umulige. Jeg er på vei.

Men det tar tid.

~Frida~