Vi trillet en tur til fjæra og tok noen fine bilder og kastet flyndrestein. KJEMPEGØY!
 |
| JIPPI! jeg klarer fortsatt å stå på hodet(såironisk) |
~Frida~
Frida Olivia ●●♡●● my truth er er personlig blogg om mitt liv, min kamp og min reise.
søndag 8. mai 2011
kjærestebesøk
Uroen og angsten var på max, pga manglende kontrollfølelse, anoreksisk motstand etter middagen og angst for morgendagen. Heldigvis kom min kjære på besøk. Jeg kjente med en gang at jeg ble roligere når jeg fikk klemme og kose med han. Kjærligheten vår er sterkere enn noen som helst anoreksitroll vertfall.
Vi trillet en tur til fjæra og tok noen fine bilder og kastet flyndrestein. KJEMPEGØY!
etter fjæreturen tok vi med oss pledd og la oss lå plenen i sola. Der lå vi i over en time og bare slappet av, hørte på musikk, snakket og koset. Det var så utrolig herlig å kunne slappe av sammen med kjæresten sin igjen. Det gjorde underverker. Jeg kan ikke beskrive hvor mye jeg gleder meg til å bli frisk og komme hjem og være kjæresten hans hele tiden. Jeg savner han virkelig <3 Men vi fikk en fantastisk ettermiddag sammen.
Takk kjære<3 for en fantastisk kveld sammen med deg<3
~Frida~
Vi trillet en tur til fjæra og tok noen fine bilder og kastet flyndrestein. KJEMPEGØY!
~Frida~
tur i fjæra
Min kjære far kom på besøk på denne vakre søndagsformiddagen. Vi bestemte oss for å trille til fjæra.
Det var utrolig deilig å se sjøen og være i fjæra igjen. Det minner meg om hjemme <3
Nå kommer min kjære Lars på besøk snart. vi skal ut i sola å kose oss. Gleder meg til å treffe han igjen. Det er en god stund siden jeg har truffet han pga at han er russ og veldig opptatt med eksamensforberedelser. Det blir kos. håper finværet holder seg.
Tusen takk for alle kommentarer <3
~Frida~
Det var utrolig deilig å se sjøen og være i fjæra igjen. Det minner meg om hjemme <3
Tusen takk for alle kommentarer <3
~Frida~
lørdag 7. mai 2011
6 år med anoreksi
Sitter på stua på A4 og ser på farmen akkurat nå. Sitter å drømmer og tenker på hva alle vennene mine og andre 18åringer gjør i kveld. De er sansynligvis ute å fester og blir terrorisert av russen, eller kanskje sitter de samlet og har filmkveld med god mat og snacks, kanskje er de hjemme. De lever vertfall.
JEG sitter her. JEG SITTER HER! bah, jeg er så møkkalei av å være her nå. Jeg vil også ut å leve.
Jeg sitter å tenker på hvor mye jeg egentlig har i livet mitt som venter på meg. Jeg har et trygt og vakkert hjem, en fantastisk familie som er fylt av kjærlighet, mange fantastiske venner, jentene mine, toppkarakterer, drømmer, planer, og ikke minst min aller kjæreste kjære Lars som elsker meg av hele sitt hjerte. Jeg har alt som skal til for å få et fantastisk liv. Så sier jeg igjen da, JEG SITTER HER! på akkuttpost A4 på østmarka.
Jeg har et monster i hodet mitt som hindrer meg i å leve det livet jeg har foran meg.
(jeg prøver å tenke enkelt og logisk her). Hvorfor kan jeg ikke bare klare å forholde meg til behandlingsopplegget? hvorfor kan jeg ikke bare gjøre jobben min? hvorfor kan jeg ikke bare være sterk nok til å stå imot anoreksien? hvorfor skal alt være så forbanna vanskelig? hvorfor skal jeg sitte her med angst, uro, vonde følelser og et monster i hodet? det er så urettferdig. Jeg vil være fri!
Jeg har vært syk i snart 6 år nå. Denne snikende, ekle og ondskapen av en sykdom kom snikende til meg som 11åring og endret et uskyldig lite barns fremtid. 6 ÅR! 6 år har denne sykdommen tatt fra meg. Jeg burde være rasende sint på den for det! for alt! Men hva hjelper det. Jeg kan ikke se den, jeg kan ikke ta på den! jeg kan ikke snakke med den! den er ingen person, men en ussel djevel som komanderer meg og styrer meg fullt og helt. Den hindrer meg i å være FRIDA!
tilbake til virkeligheten. Jeg sliter. Jeg sliter med å trosse, fordi anoreksien ble plutselig mye sterkere etter vektnedgangen på torsdag. i helga har jeg mer eller mindre vært anorektisk autopilot igjen.
Mandagsveiingen vil sansynligvis bli ganske tøff. Mandagen blir det sansynligvis gjort en del endringer som vil føre til alt fra panikk, angst, uro og et monster som vil protestere. Jeg skal gjøre mitt beste å fokusere på motivasjon og målet mitt, og samarbeide. men jeg må innrømme at motløshet og håpløsheten gnager i meg nå.
Ellers er det lørdagskveld. satser på film og tv her i hus.
Ønsker alle sammen en fin lørdagskveld <3
~Frida~
JEG sitter her. JEG SITTER HER! bah, jeg er så møkkalei av å være her nå. Jeg vil også ut å leve.
Jeg sitter å tenker på hvor mye jeg egentlig har i livet mitt som venter på meg. Jeg har et trygt og vakkert hjem, en fantastisk familie som er fylt av kjærlighet, mange fantastiske venner, jentene mine, toppkarakterer, drømmer, planer, og ikke minst min aller kjæreste kjære Lars som elsker meg av hele sitt hjerte. Jeg har alt som skal til for å få et fantastisk liv. Så sier jeg igjen da, JEG SITTER HER! på akkuttpost A4 på østmarka.
Jeg har et monster i hodet mitt som hindrer meg i å leve det livet jeg har foran meg.
(jeg prøver å tenke enkelt og logisk her). Hvorfor kan jeg ikke bare klare å forholde meg til behandlingsopplegget? hvorfor kan jeg ikke bare gjøre jobben min? hvorfor kan jeg ikke bare være sterk nok til å stå imot anoreksien? hvorfor skal alt være så forbanna vanskelig? hvorfor skal jeg sitte her med angst, uro, vonde følelser og et monster i hodet? det er så urettferdig. Jeg vil være fri!
Jeg har vært syk i snart 6 år nå. Denne snikende, ekle og ondskapen av en sykdom kom snikende til meg som 11åring og endret et uskyldig lite barns fremtid. 6 ÅR! 6 år har denne sykdommen tatt fra meg. Jeg burde være rasende sint på den for det! for alt! Men hva hjelper det. Jeg kan ikke se den, jeg kan ikke ta på den! jeg kan ikke snakke med den! den er ingen person, men en ussel djevel som komanderer meg og styrer meg fullt og helt. Den hindrer meg i å være FRIDA!
tilbake til virkeligheten. Jeg sliter. Jeg sliter med å trosse, fordi anoreksien ble plutselig mye sterkere etter vektnedgangen på torsdag. i helga har jeg mer eller mindre vært anorektisk autopilot igjen.
Mandagsveiingen vil sansynligvis bli ganske tøff. Mandagen blir det sansynligvis gjort en del endringer som vil føre til alt fra panikk, angst, uro og et monster som vil protestere. Jeg skal gjøre mitt beste å fokusere på motivasjon og målet mitt, og samarbeide. men jeg må innrømme at motløshet og håpløsheten gnager i meg nå.
Ellers er det lørdagskveld. satser på film og tv her i hus.
Ønsker alle sammen en fin lørdagskveld <3
~Frida~
fredag 6. mai 2011
vennebesøk i bilder
vi tok med oss et teppe og satte oss i vårsola som varmet oss, mens jeg fikk siste sladder og oppdatering siden sist. Det er jo en god stund siden jeg har vært hjemme nå, så det ble en del sladder :-)
Ellers var det kjempe koslig å bare sitte å kjenne sola varme i nakken og prate. Det var så godt å være sammen med vennene mine igjen. (MOTIVASJON!)
Vi tok masse bilder også.
~Frida~
torsdag 5. mai 2011
om hensikt,luftetur og ny look
Jeg var akkurat ute på trilletur. Jeg prøvde å høre på fuglene som kvitret og tittet på hvitveisen som blomstrer. Jeg prøvde å trekke inn den friske vårlufta. Jeg prøvde...
Men hva var hensikten med lufteturen? var det fugler og hvitveis jeg ville se? Hva var hensikten med å gå ut lettkledd i kald bris når anoreksitrollet herjer? Før jeg gikk ut hadde hadde anoreksien allerede fått meg til å trene og forbrenne, men det var ikke nok. Uroen og angsten var for stor enda. vel, hensikten var vel å fryse for å forbrenne enda flere kalorier. Jeg mister meg selv innimellom. mister fokus. anoreksien blir så sterk at jeg glemmer hva jobben min er for å bli frisk. Så var vel hensikten en litt annen enn nødvendig, men nå er jeg godt pakket inn i klær og varmeflaske igjen.
Det er en tung ettermiddag. Jeg er veldig forvirret og utrygg. Jeg føler jeg har litt for mye ansvar. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal klare vektkravet. Oppskriften er enkel. Behold og hvil! Det å gjennomføre det er en annen sak. Det føles umulig. Hvis jeg noensinne skal komme meg videre på veien min til å bli fri, må jeg slutte å tenke at jeg skal utsette. Utsettelse av vektoppgang, forandringer og trossing. utsettelse av å bli bedre.
Jeg vil jo det. Jeg ønsker jo mer enn noe annet å bli frisk, men anoreksitrollet holder fast grep rundt fornuften og viljen min til tider. DRITTSYKDOM!
Formiddagen i dag var heldigvis litt bedre. Jeg hadde besøk av Mormor og søskenbarnet mitt. Hun er frisør.
Ergo: jeg har ny look på håret. Det føles kjempe godt å få klipt seg. utrolig hvor lite som skal til for å føle seg litt bedre.
~Frida~
Men hva var hensikten med lufteturen? var det fugler og hvitveis jeg ville se? Hva var hensikten med å gå ut lettkledd i kald bris når anoreksitrollet herjer? Før jeg gikk ut hadde hadde anoreksien allerede fått meg til å trene og forbrenne, men det var ikke nok. Uroen og angsten var for stor enda. vel, hensikten var vel å fryse for å forbrenne enda flere kalorier. Jeg mister meg selv innimellom. mister fokus. anoreksien blir så sterk at jeg glemmer hva jobben min er for å bli frisk. Så var vel hensikten en litt annen enn nødvendig, men nå er jeg godt pakket inn i klær og varmeflaske igjen.
Jeg vil jo det. Jeg ønsker jo mer enn noe annet å bli frisk, men anoreksitrollet holder fast grep rundt fornuften og viljen min til tider. DRITTSYKDOM!
Formiddagen i dag var heldigvis litt bedre. Jeg hadde besøk av Mormor og søskenbarnet mitt. Hun er frisør.
Ergo: jeg har ny look på håret. Det føles kjempe godt å få klipt seg. utrolig hvor lite som skal til for å føle seg litt bedre.
~Frida~
feil vei
Vekten lyver ikke... vertfall ikke i dag.
Dagens vekt viste at anoreksien er sterkest. Dagens vekt viste at JEG må trosse og kjempe mer. Dagens vekt viste nedgang.
Veldig ambivalent i forhold til det. Anoreksitrollet jubler, men jeg ble egentlig bare skuffet over at all trossingen jeg har gjort de siste dagene ikke viste resultater og fremgang. Hvis jeg ikke klarer å gå opp til neste gang, vil sondematen bli økt igjen. Jeg får allerede over 2000 kcal, så det skulle vært mer enn nok til å gå opp 700 g i uken. MEN, når man har et stort og stygt anoreksitroll i hodet sitt, er det ikke lett å beholde og hvile. Det er så utrolig mye angst og uro inni meg når maten ligger i magen. Og jeg vet at det kommer til å bli enda vanskeligere å takle enda flere kalorier neste uke, hvis jeg ikke trosser mer nå. Opp i vekt og mat i magen blir det uansett.
Jeg må bare fokusere på målet! drømmen! friheten! livet! friskhet! positivitet! Frida!
~Frida~
Dagens vekt viste at anoreksien er sterkest. Dagens vekt viste at JEG må trosse og kjempe mer. Dagens vekt viste nedgang.
Veldig ambivalent i forhold til det. Anoreksitrollet jubler, men jeg ble egentlig bare skuffet over at all trossingen jeg har gjort de siste dagene ikke viste resultater og fremgang. Hvis jeg ikke klarer å gå opp til neste gang, vil sondematen bli økt igjen. Jeg får allerede over 2000 kcal, så det skulle vært mer enn nok til å gå opp 700 g i uken. MEN, når man har et stort og stygt anoreksitroll i hodet sitt, er det ikke lett å beholde og hvile. Det er så utrolig mye angst og uro inni meg når maten ligger i magen. Og jeg vet at det kommer til å bli enda vanskeligere å takle enda flere kalorier neste uke, hvis jeg ikke trosser mer nå. Opp i vekt og mat i magen blir det uansett.
Jeg må bare fokusere på målet! drømmen! friheten! livet! friskhet! positivitet! Frida!
~Frida~
onsdag 4. mai 2011
Jeg bestemmer!
Jeg trosser... Jeg trosser.... Jeg prøver å trosse, faller, samler motivasjon, trosser igjen, faller, trosser...
Slik har dagen min vært idag. Jeg bestemte meg for å prøve å trosse treningstvangen idag. For å se hvordan det påvirker veiingen i morgen. Det har gått ganske greit, men nå kjenner jeg virkelig at angsten sniker seg innpå. Jeg dras mellom anorektiske tanker og angst og friske motivasjonstanker hele tiden. Jeg prøver å tenke fremover, og at for hver gang jeg klarer å trosse er jeg ett skrittt nærmere friheten. Jeg prøver å tenke på at min jobb er å trosse og stå imot anoreksien, og at jeg igjengjeld vil komme meg nærmere målet.
Jeg er så utrolig spent på hva vekten vil vise i morgen. Hvis jeg har gått opp, vil Frida kjenne at alle følelsene og trossingen har vært verdt det. Har jeg gått ned, må jeg gjøre en større innsats og trosse enda mer. Jeg er så utrolig urolig og redd akkurat nå.
Jeg snakket med mamma isted. Hun var på bursdagsselskap til søskenbarnet mitt. Jeg kjente lengselen etter å leve med en gang. Jeg vet hva jeg må gjøre, men det er så uhyre vanskelig å stå i alle følelsene. Anoreksien er så forbanna sterk hele tiden. Jeg blir så sint. Det er så urettferdig at jeg må ha det sånn som jeg har det.
Jeg vet hva jeg må gjøre. Jeg må beholde maten, hvile og se framover. Jeg må bestemme meg. Jeg må samle motivasjon til å ta et valg. Et valg om å velge livet. Slutte å motarbeide behandlingen og utsette vektoppgangen. Jeg vet jeg må opp i vekt for å bli frisk, Og jeg ønsker ikke å ha det slik som nå.
Tiden går. Livet går videre. Jeg sitter her.
Jeg prøver å tenke at anoreksien er en sykdom. En sykdom! Jeg er ikke er sykdom. Jeg er Frida og det er jeg som skal bestemme. Det er jeg som skal være sjefen og ta valg. Det er jeg som skal leve livet mitt.
Jeg har så mye å bli frisk for. Jeg har så mange drømmer og planer. Jeg har alt jeg trenger for å leve det beste livet man kan få. Og det beste av alt. Jeg har en kjæreste som elsker meg av hele sitt hjerte som jeg skal dele livet med.
JEG ER FRIDA! JEG BESTEMMER!
~Frida~
Slik har dagen min vært idag. Jeg bestemte meg for å prøve å trosse treningstvangen idag. For å se hvordan det påvirker veiingen i morgen. Det har gått ganske greit, men nå kjenner jeg virkelig at angsten sniker seg innpå. Jeg dras mellom anorektiske tanker og angst og friske motivasjonstanker hele tiden. Jeg prøver å tenke fremover, og at for hver gang jeg klarer å trosse er jeg ett skrittt nærmere friheten. Jeg prøver å tenke på at min jobb er å trosse og stå imot anoreksien, og at jeg igjengjeld vil komme meg nærmere målet.
Jeg er så utrolig spent på hva vekten vil vise i morgen. Hvis jeg har gått opp, vil Frida kjenne at alle følelsene og trossingen har vært verdt det. Har jeg gått ned, må jeg gjøre en større innsats og trosse enda mer. Jeg er så utrolig urolig og redd akkurat nå.
Jeg snakket med mamma isted. Hun var på bursdagsselskap til søskenbarnet mitt. Jeg kjente lengselen etter å leve med en gang. Jeg vet hva jeg må gjøre, men det er så uhyre vanskelig å stå i alle følelsene. Anoreksien er så forbanna sterk hele tiden. Jeg blir så sint. Det er så urettferdig at jeg må ha det sånn som jeg har det.
Jeg vet hva jeg må gjøre. Jeg må beholde maten, hvile og se framover. Jeg må bestemme meg. Jeg må samle motivasjon til å ta et valg. Et valg om å velge livet. Slutte å motarbeide behandlingen og utsette vektoppgangen. Jeg vet jeg må opp i vekt for å bli frisk, Og jeg ønsker ikke å ha det slik som nå.
Tiden går. Livet går videre. Jeg sitter her.
Jeg prøver å tenke at anoreksien er en sykdom. En sykdom! Jeg er ikke er sykdom. Jeg er Frida og det er jeg som skal bestemme. Det er jeg som skal være sjefen og ta valg. Det er jeg som skal leve livet mitt.
Jeg har så mye å bli frisk for. Jeg har så mange drømmer og planer. Jeg har alt jeg trenger for å leve det beste livet man kan få. Og det beste av alt. Jeg har en kjæreste som elsker meg av hele sitt hjerte som jeg skal dele livet med.
JEG ER FRIDA! JEG BESTEMMER!
~Frida~
tanker
Jeg er veldig deprimert og trist om dagen. Kjenner lengsel etter å leve, frihetsfølelse, venner og familie, kjæresten min, hjemmet mitt og alt som foregår utenfor disse veggene. Jeg blir motløs av tanken på hvor lenge jeg faktisk må være her. Jeg må tilbringe sommeren her. Jeg som hadde planlagt en perfekt sommer med både sydentur, hitratur, ferie, bading, kanotur osv. Det kan jo hende at det går ann å få til noe av det, men det blir alikevel ikke det samme. Jeg vil hjem, jeg vil være frisk. Helst med en gang. Veien er lang, det fikk jeg understreket og forklart av legen i dag. Mye må jobbes med. Vekten må opp over 12-14 kg før jeg kan komme inn på Levanger. Sansynligvis blir det i august. Da er sommeren over. Som sagt er det mye som må jobbes med. Kroppen er en ting. Det blir en lang prossess å begynne å spise igjen. Det er veldig mye mat som skal spises, for å slippe sondematen. over 2000 kcal er mye mat for meg som har levd på salatblader i ukesvis. Hodet er en annen ting. Tanker, tvangshandlinger, angst og uro, det er så mye. Jeg prøver å ikke gape over tanken på hele prosessen med en gang, og heller ta en dag i gangen, men det er ikke så lett når jeg er så lei og deprimert over situasjonen nå. Jeg tenker på hele veien, og da blir jeg motløs. Det blir for vanskelig og tøft tenker jeg. Jeg må prøve å ta bare en dag i gangen.
Ellers har jeg et vektkrav å nå til mandag. 700 g opp. Jeg prøver hardt å redusere aktivitetsnivået. Det er utrolig tøft. Når oppfølgingen er ferdig sitter jeg der med en uhyrig sterk tvang til å gjennomføre et visst antall armhevinger, spensthopp og sittups. Jeg prøver å trosse, så går det en liten stund, så tenker jeg at jeg må gjøre det likevel. PRøver å stoppe igjen,og fokusere på at for hver armheving er jeg ett skritt tilbake. Men så ender jeg opp med å gjøre det likevel. Jeg bare må. Uroen og angsten for forandring fra gårsdagen, hvor jeg gjorde det blir for stor. Men i dag har jeg virkelig klart å redusere litt. Jeg har bare trent halvparten av det jeg pleier. Litt stolt over det. Det er vanskelig, men jeg tenker hele tiden på vektkravet og konsekvensene hvis jeg ikke går opp + at jeg titter og drømmer meg bort i bildene som henger på veggen min.
Jeg prøver...
ellers har jeg mange planer denne uken. I morgen får jeg et lite besøk av ei venninnde. på torsdag kommer mitt kjære søskenbarn og mormor. Hun er frisør og skal klippe meg. Det blir utrolig godt.
På fredag får jeg kanskje besøk av tre venninnder. Det blir utrolig godt å treffe dem igjen. Jeg savner dem så sårt.
~Frida~
Ellers har jeg et vektkrav å nå til mandag. 700 g opp. Jeg prøver hardt å redusere aktivitetsnivået. Det er utrolig tøft. Når oppfølgingen er ferdig sitter jeg der med en uhyrig sterk tvang til å gjennomføre et visst antall armhevinger, spensthopp og sittups. Jeg prøver å trosse, så går det en liten stund, så tenker jeg at jeg må gjøre det likevel. PRøver å stoppe igjen,og fokusere på at for hver armheving er jeg ett skritt tilbake. Men så ender jeg opp med å gjøre det likevel. Jeg bare må. Uroen og angsten for forandring fra gårsdagen, hvor jeg gjorde det blir for stor. Men i dag har jeg virkelig klart å redusere litt. Jeg har bare trent halvparten av det jeg pleier. Litt stolt over det. Det er vanskelig, men jeg tenker hele tiden på vektkravet og konsekvensene hvis jeg ikke går opp + at jeg titter og drømmer meg bort i bildene som henger på veggen min.
Jeg prøver...
ellers har jeg mange planer denne uken. I morgen får jeg et lite besøk av ei venninnde. på torsdag kommer mitt kjære søskenbarn og mormor. Hun er frisør og skal klippe meg. Det blir utrolig godt.
På fredag får jeg kanskje besøk av tre venninnder. Det blir utrolig godt å treffe dem igjen. Jeg savner dem så sårt.
~Frida~
tirsdag 3. mai 2011
rommet mitt.
Tenkte jeg skulle legge ut noen bilder av rommet mitt her på østmarka.
Da jeg kom inn på rommet første gang ble jeg trist. Hvite vegger. HVITE TRISTE SYKEHUSVEGGER!
Jeg begynte med en gang å pynte opp med farger og bilder, og kort og hilsninger. Jeg trenger bilder av alle mine kjære, venner, opplevelser og natur for å føle meg trygg og ikke alene. Bildene minner meg på hva som venter på meg der ute, eller minner meg på det friske livet. Jeg føler meg tryggere når jeg kan se på de.
I tillegg er alt i flotte farger, for det trenger jeg.
~Frida~
Da jeg kom inn på rommet første gang ble jeg trist. Hvite vegger. HVITE TRISTE SYKEHUSVEGGER!
Jeg begynte med en gang å pynte opp med farger og bilder, og kort og hilsninger. Jeg trenger bilder av alle mine kjære, venner, opplevelser og natur for å føle meg trygg og ikke alene. Bildene minner meg på hva som venter på meg der ute, eller minner meg på det friske livet. Jeg føler meg tryggere når jeg kan se på de.
I tillegg er alt i flotte farger, for det trenger jeg.
Frida-tunika
Jeg er så heldig at jeg har verdens mest kreative tante. Min tante klarer å snekre sammen det meste av filler og stoff, og skape de nydligste plagg. Jeg bad henne om å lage en tunika til meg. En Frida-tunika med masse farger. mine farger, slik at jeg kunne føle meg mer som Frida.
på baksiden står selvfølgelig TRO,HÅP OG KJÆRLIGHET<3
Tusen takk kjære tante<3
~Frida~
April
Månedsoppdatering- April
I april har det skjedd utrolig mye. Jeg har vært innlagt både her og der. Orkdal sykehus, Bup klinikk Lian, RKSF Avd. Levanger, Et par-tre runder på st. olav og østmarka. For å være helt konkret var det vel i mars det hele begynte, siden jeg snart har vært på østmarka i en måned nå. April har på mange måter vært utrolig tøff, vanskelig, uutholdelig og litt bra. Anoreksien har stort sett fått styrt meg mesteparten av tiden. Jeg har vært inn i en akuttfase hvor kroppen min holdt på å svikte, noe som heldigvis har snudd litt nå. Det har vært vanskelig å fokusere på målet og veien til å bli frisk, når anoreksien har vært så sterk, og jeg så svak. Satser på en bedre mai.
I april har det skjedd utrolig mye. Jeg har vært innlagt både her og der. Orkdal sykehus, Bup klinikk Lian, RKSF Avd. Levanger, Et par-tre runder på st. olav og østmarka. For å være helt konkret var det vel i mars det hele begynte, siden jeg snart har vært på østmarka i en måned nå. April har på mange måter vært utrolig tøff, vanskelig, uutholdelig og litt bra. Anoreksien har stort sett fått styrt meg mesteparten av tiden. Jeg har vært inn i en akuttfase hvor kroppen min holdt på å svikte, noe som heldigvis har snudd litt nå. Det har vært vanskelig å fokusere på målet og veien til å bli frisk, når anoreksien har vært så sterk, og jeg så svak. Satser på en bedre mai.
Frida
humør: humøret kan vel sammenlignes mer eller mindre som en jojo. Jeg kan vel ikke si at det har vært så bra.
selvfølelse: bånn!
Sosialt: De eneste jeg har klart å vært sosial med er vel behandlere og familie. Ellers har jeg alltids facebook, hvis det kan kalles å være sosial.
Mat: min trofaste sondepumpe har vel sørget for den biten.
Favoritter/ Nye ting
på tv: CSI, Criminal minds, the closer
på tv: CSI, Criminal minds, the closer
Film: hmm…the beach kanskje?
musikk: det har gått mest i klasissk musikk for å klare å slappe av. Pianomusikk og era
lesestoff: “sammen til verdens ende”- anbefales på det aller sterkeste!
nye innkjøp: ny data! + klær fra h&m.
Hendelser
- Innleggelse på akkuttpost 4 østmarka
- 18 årsdag med en herlig bursdagsfeiring med familien
Mål for neste måned:
- Vektoppgang
- Begynne å spise
- Permisjoner
- BLI FRISKERE!
Jeg må vel legge til at jeg har lånt malen fra Annika.
mandag 2. mai 2011
møtereferat, tanker,luftetur og gulerøtter...
Jeg er så skuffet, motløs og oppgitt...
Jeg fikk ikke gjennom forslaget mitt i dag. Opplegget her skal fortsette som det har gjort.
Jeg fikk ikke en sjangse en gang. De mener det er for tidlig å begynne å spise vanlig mat.
De mener også at opplegget med at jeg har et ukentlig krav på vektoppgang, hvis ikke pøser de på med flere kalorier, vil gjøre at aktivitetsnivået mitt reduseres. Nettopp fordi at jeg ikke ønsker mer mat. De har hatt utrolig gode resulater med dette tidligere, og har tro på at det skal gå med meg også.
Personlig er jeg sint og forbanna på hele greia. Jeg var klar til å begynne på nytt med nytt opplegg.
Jeg hadde virkelig tro på det. Siden jeg har så mye tvang, skal jeg begynne på en ny medisin i dag. Anoreksien brølte og nektet, men jeg får gjøre så godt jeg kan å bare svelge.
Det er en type antidepresiv medisin som visstnok skal hjelpe både på humøret og tvangen.
Jeg har også gått opp i vekt siden sist mandag. 800 g faktisk. Derfor ble ukas belønning at ikke sondematen ble økt. Jeg hadde vertfall ventet meg noe mer "gulrøtter" i å med at jeg faktisk har klart å gått opp såppas mye. Jeg trenger å kjenne at det er verdt det. Vi ble heller enige om at hvis jeg går opp minst 700g til neste mandag, skulle jeg få flere goder.
Så nå er det bare å trosse for å slippe både sondematøkning, for å få mer frihet og aktivitet, og oppfylle noen av ønskene mine.
Ellers har dette vært en utrolig tung og dårlig dag. Mye angst, uro og vonde følelser, pga at jeg jeg ikke fikk ønsket mitt oppfyllt. Heldigvis kom mamma på besøk en tur. Jeg fikk både fotmassasje og ryggmassasje.
så trillet vi en tur på ladestien etterpå. Jeg fikk også pakken jeg bestilte meg fra hennes & maurits. Det er kjempe herlig med nye klær og farger. Siden jeg får støtte fra nav, kan jeg tillate meg litt slike ting nå.
Jeg trenger jo farger, ikke sant!
Jeg fikk ikke gjennom forslaget mitt i dag. Opplegget her skal fortsette som det har gjort.
Jeg fikk ikke en sjangse en gang. De mener det er for tidlig å begynne å spise vanlig mat.
De mener også at opplegget med at jeg har et ukentlig krav på vektoppgang, hvis ikke pøser de på med flere kalorier, vil gjøre at aktivitetsnivået mitt reduseres. Nettopp fordi at jeg ikke ønsker mer mat. De har hatt utrolig gode resulater med dette tidligere, og har tro på at det skal gå med meg også.
Personlig er jeg sint og forbanna på hele greia. Jeg var klar til å begynne på nytt med nytt opplegg.
Jeg hadde virkelig tro på det. Siden jeg har så mye tvang, skal jeg begynne på en ny medisin i dag. Anoreksien brølte og nektet, men jeg får gjøre så godt jeg kan å bare svelge.
Det er en type antidepresiv medisin som visstnok skal hjelpe både på humøret og tvangen.
Jeg har også gått opp i vekt siden sist mandag. 800 g faktisk. Derfor ble ukas belønning at ikke sondematen ble økt. Jeg hadde vertfall ventet meg noe mer "gulrøtter" i å med at jeg faktisk har klart å gått opp såppas mye. Jeg trenger å kjenne at det er verdt det. Vi ble heller enige om at hvis jeg går opp minst 700g til neste mandag, skulle jeg få flere goder.
Så nå er det bare å trosse for å slippe både sondematøkning, for å få mer frihet og aktivitet, og oppfylle noen av ønskene mine.
Ellers har dette vært en utrolig tung og dårlig dag. Mye angst, uro og vonde følelser, pga at jeg jeg ikke fikk ønsket mitt oppfyllt. Heldigvis kom mamma på besøk en tur. Jeg fikk både fotmassasje og ryggmassasje.
så trillet vi en tur på ladestien etterpå. Jeg fikk også pakken jeg bestilte meg fra hennes & maurits. Det er kjempe herlig med nye klær og farger. Siden jeg får støtte fra nav, kan jeg tillate meg litt slike ting nå.
Jeg trenger jo farger, ikke sant!
Jeg savner å leve. Jeg savner frihet. Jeg savner vennene mine. Jeg har så utrolig lyst å hjem.
Jeg skal ukentlig tenke ut eventuelle goder jeg kan få hvis jeg oppnår vektkravet.
Jeg har skrevet ned noen forslag her.
- mulighet til bilturer
- frysørbesøk
-lengre tid enn 15 minutters trilletur
- gåturer
- permisjon hjem
-kino
noen som har noen fler forslag til meg?
Ellers vil jeg takke for alle tilbakemeldingene jeg får på innleggene mine. Jeg får liten tid til å svare så mye, og det beklager jeg virkelig. Men dere skal vite at jeg leser alle kommentarene og de blir godt motatt i hjertet mitt. Dere er så gode. TAKK!
Stor klem til alle der ute <3
drømmer
Jeg ligger i senga mi å prøver å finne roen. Jeg er utrolig spent på morgendagen. Veiedag og møtedag + at jeg skal legge frem forslaget mitt om kostlisten. Jeg er så utrolig spent. Jeg håper bare jeg klarer å formidle og snakke om alt jeg har på hjertet. Enda mer håper jeg de hører på meg, og ikke bare tror at det er anoreksi som snakker. Jeg håper...
I tillegg ligger jeg å funderer og tenker på alt jeg egentlig skulle ha gjort, og skal gjøre i fremtiden. Drømmer litt med andre ord. Det er vel ikke dumt det.
- Jeg vil på hotell med spa en helg sammen med kjæresten min
- Jeg vil reise til syden. varme, bading, shopping, folkeliv og kultur, frihet <3
- jeg vil på ferie i sommer.
- jeg vil reise til Skaarøya sammen med min kjære i sommer. ( han har et sommerhus på en øy der)
- Jeg vil på shopping
- jeg vil hjem til huset mitt, rommet mitt, senga mi.
- jeg vil ha sommer
- jeg vil oppleve varme sommernetter med gitar, solnedgang, god drikke og kjæreste
- jeg vil på FEST!
- Jeg vil ligge på sofaen hjemme hos kjæresten min i armkroken hans å se film
- Jeg vil være ute med venner
- jeg vil begynne på skolen igjen
- Jeg vil til frisøren å klippe og farge.
Jeg vil så mye....
~Frida~
I tillegg ligger jeg å funderer og tenker på alt jeg egentlig skulle ha gjort, og skal gjøre i fremtiden. Drømmer litt med andre ord. Det er vel ikke dumt det.
- Jeg vil på hotell med spa en helg sammen med kjæresten min
- Jeg vil reise til syden. varme, bading, shopping, folkeliv og kultur, frihet <3
- jeg vil på ferie i sommer.
- jeg vil reise til Skaarøya sammen med min kjære i sommer. ( han har et sommerhus på en øy der)
- Jeg vil på shopping
- jeg vil hjem til huset mitt, rommet mitt, senga mi.
- jeg vil ha sommer
- jeg vil oppleve varme sommernetter med gitar, solnedgang, god drikke og kjæreste
- jeg vil på FEST!
- Jeg vil ligge på sofaen hjemme hos kjæresten min i armkroken hans å se film
- Jeg vil være ute med venner
- jeg vil begynne på skolen igjen
- Jeg vil til frisøren å klippe og farge.
Jeg vil så mye....
søndag 1. mai 2011
jojo-dag
Denne dagen har vært alt fra kjedelig, angstfull, urolig, koslig, grei, uutholdelig og fæl...
Følelsene og tankene minner litt om en jojo for å si det sånn.
Jeg har brukt mye tid på å klippe ut bilder og limt på fargerike plakater som jeg har hengt opp på veggen.
Rommet mitt ser ikke ut som et kjedelig instutisjon/sykehusrom nei.
Innimellom timene og måltidene har uroen og angsten herjet litt. Men jeg har prøvd så godt jeg kan å takle det på en god måte, og ikke med masse trening. Jeg tenker mye på morgendagen.
I morgen er det veiedag, møtedag og endringsdag. Jeg er veldig spent på alt, og om jeg får igjennom forslaget mitt. Jeg håper av hele mitt hjerte at jeg får en sjangse, for dette er virkelig sjangsen min.
Jeg orker ikke mer av slik som det er nå. Jeg trenger en ny start.
Ellers har dagen vært rolig her på østmarka. Det kjennes at det er søndag. Jeg har sittet litt ute i sola og fått litt sommerfølelse. Jeg har fått snakket en del med kontakten min om mine tanker rundt kostlisten. Jeg har vært lei meg fordi jeg egentlig skulle vært på konfirmasjon til søskenbarnet mitt sammen med min kjære familie. Det har vært tungt å tenke på at alle er samlet og koser seg, mens jeg sitter her. Heldigvis lovde de meg å ta masse bilder og filmer.
Nå er det bare å håpe på at alt går bra i morgen.
~Frida~
Følelsene og tankene minner litt om en jojo for å si det sånn.
Jeg har brukt mye tid på å klippe ut bilder og limt på fargerike plakater som jeg har hengt opp på veggen.
Rommet mitt ser ikke ut som et kjedelig instutisjon/sykehusrom nei.
Innimellom timene og måltidene har uroen og angsten herjet litt. Men jeg har prøvd så godt jeg kan å takle det på en god måte, og ikke med masse trening. Jeg tenker mye på morgendagen.
I morgen er det veiedag, møtedag og endringsdag. Jeg er veldig spent på alt, og om jeg får igjennom forslaget mitt. Jeg håper av hele mitt hjerte at jeg får en sjangse, for dette er virkelig sjangsen min.
Jeg orker ikke mer av slik som det er nå. Jeg trenger en ny start.
Ellers har dagen vært rolig her på østmarka. Det kjennes at det er søndag. Jeg har sittet litt ute i sola og fått litt sommerfølelse. Jeg har fått snakket en del med kontakten min om mine tanker rundt kostlisten. Jeg har vært lei meg fordi jeg egentlig skulle vært på konfirmasjon til søskenbarnet mitt sammen med min kjære familie. Det har vært tungt å tenke på at alle er samlet og koser seg, mens jeg sitter her. Heldigvis lovde de meg å ta masse bilder og filmer.
Nå er det bare å håpe på at alt går bra i morgen.
~Frida~
jeg vil leve
Jeg har tenkt og tenkt og tenkt mye de siste dagene.
Jeg har tenkt på livet, tiden, dagene, opplevelsene og alt som jeg mister for hver dag jeg opprettholder denne onde sirkelen. Jeg har tenkt på hva som egentlig er målet mitt. Jeg har tenkt på motivasjonen(e) jeg har for å bli frisk. Jeg har lest tilbake på bloggen min, og klart å funnet litt tilbake til meg selv igjen. I skrivende stund har jeg innsett at dette faktisk er kampen. Jeg må kjempe. Jeg skal jo bli frisk. Jeg er jo Frida, og Frida vet jeg ønsker å bli fri og frisk mer enn noe annet. Frida skal det.
Men hvordan? Det er det store spørsmålet som har surret rundt i hodet mitt de siste dagene. Hvordan skal jeg klare å komme meg ut av den onde sirkelen med tvangstanker og anoreksihandlinger? Hvordan finne styrke til å trosse anoreksimonsteret som er på størrelse med fjell, når jeg er så fastlåst og fanget i det. Jeg har tenkt litt tilbake på hvordan jeg har klart det før. Gravd litt i hukommelsen og erfaringer jeg har gjort meg i løpet av disse seks årene. Jeg trenger en ny start. En “ren”, frisk og ny start i samarbeid med behandlerne. Jeg har klekket ut en plan nemlig. Planen går ut på å begynne å spise vanlig mat igjen. Mat jeg er trygg på. Jeg har skrevet en kostliste med mat jeg kjenner jeg er trygg på og har mulighet til å klare å spise. Det er ikke mange like mange kalorier som jeg får i sonden, men det er en start. En start hvor jeg kan bevise for meg selv at jeg faktisk trenger mat, og enda mer mat for å gå opp i vekt. Haken er at opplegget her er veldig firkantet og jeg er jammen ikke sikker på om de går med på det. Jeg håper inderlig at de gjør det, for jeg klarer ikke flere dager med dette opplegget og tilværelsen jeg er i nå. Jeg trenger å se at ting går fremover. Jeg vil hjem, bli fri, bli frisk. Jeg klarer ikke mer. Jeg håper bare forslaget mitt kommer igjennom, og at de tror på at dette kommer fra meg, for det er faktisk noe jeg har tro på. Jeg mener alvor. Jeg er villig til å ta opp kampen å begynne å spise igjen for å komme meg videre. Jeg vil kjempe fordi jeg vil leve.
~Frida~
Abonner på:
Innlegg (Atom)