motløshet

hei alle sammen!
Jeg er ikke i så godt humør nå. Jeg trodde alt skulle ordne seg nå, og at jeg skulle få riktig hjelp. Så blir jeg lagt inn på A3 hvor jeg var i nesten 5 måneder i belter. Det er mye jeg kunne sagt om den behandlingen jeg fikk, men velger å la være. Det er nok at fylkeslegen vet hvordan behandlingen foregikk, men poenget mitt er det, at jeg trodde at jeg skulle få slippe å komme hit til dette stedet igjen. minnene sitter i kroppen. Angsten herjer hele tiden og jeg føler meg skikkelig utrygg.
Jeg ble lovd at jeg skulle få rett hjelp nå, for min type problematikk, så skjer dette. Jeg er så lei meg og skuffet og forvirret at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg har fått behandling i ni år, men aldri rett hjelp. Det var kanskje når jeg var på Levanger for ett år siden og Dpsn som virkelig hjalp meg og behandlet meg som et menneske. Jeg var trygg der, og da gikk det ann å behandle meg også. Det viktigste i en behandling er at man er trygg. Ellers kommer man ingen vei.
jeg er så lei av å være syk nå, og jeg skjønner jo at det er jeg som må ta tak i livet mitt hvis jeg skal bli frisk. sannheten er at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre.  Jeg var elleve år når jeg ble syk, så jeg vet ikke hvordan det er normalt å reagere på følelser og tanker. Jeg sliter veldig med impulsivitet og handler ofte på automatiske tanker. Det er ikke noe jeg ønsker å gjøre. De bare kommer og jeg vet ikke hva som får de til å komme heller. Jeg vet bare at jeg ikke vil ha det slik lenger. Jeg er møkklei, og orker ikke dette livet lenger. Jeg har så lyst å klare å fullføre skolen i år, og komme meg inn på sykepleien så fort som mulig. Jeg vil ha friske tanker, ikke disse dystre negative destruktive tankene hele tiden. Det er forferdelig frustrerende og destruktivt å gå å tenke bare svart hele tiden.
Men jeg må innrømme at jeg virkelig innerst inne ble lettet og glad da jeg fikk beskjed om at jeg skulle få hjelp fra ullevål og dpsn igjen. det er slik at man får helst ikke være på dps når man sliter med det jeg gjør, og de fra ullevål skal komme å snakke med meg, ikke motsatt mest sannsynlig.

for å være helt ærlig skulle jeg ønske jeg fikk plass på levanger igjen, for jeg sliter sånn med spiseforstyrrelsen nå. tvangsspising mer spesifikt. Jeg er motløs og redd og skuffet over alt, og ser snart ikke noe håp. Jeg som hadde fått håpet tilbake. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. om jeg skal skrive meg ut herfra, eller om jeg skal være til oppbevaring her. Ingen av delene er uansett ikke bra for meg.
noen som har noen råd til meg.?
~Frida~

østmarka neste, SF og kveldstanker mm.

Jeg sitter i sofaen på sykehuset nå. Det er nest siste kvelden her, og har vært her i to uker nå. Jeg synes jeg må skryte av den gode hjelpen jeg har fått her. De er gode mennesker og flinke leger og sykepleiere, og jeg har følt meg trygg for første gang på lenge, og det har vært godt, for da har jeg fått hvilt meg godt. Ingen kaos i hodet og følelsesmessige sammenbrudd. Så takk for oppholdet Orkdal Sykehus kirurgisk avd.

På mandag reiser jeg videre. Det er bestemt at jeg først skal tilbake til østmarka, men mest sannsynlig til A4(den posten jeg fikk behandlign for SF). Det er egentlig en lettelse av  jeg ikke skal dit jeg var før. grunnene til det vil jeg ikke legge ut om her. ville bare gi en liten oppdatering om hvor jeg befinner meg i verden.

I dag satt jeg å tenkte på hvor mye livet mitt har tapt seg. Jeg ble syk som elleveåring, men hadde fortsatt livskvalitet i livet mitt. Jeg hadde glede i hjerte mitt. så ble jeg så frisk at jeg kunnee være hjemme i 2009-2011. Jeg hadde de beste årene i livet mitt. Jeg fullførte grunnskolen med glans, gikk på fester, hadde masse venner, kjæreste, familie etc. Jeg strålte som en blomst igjen. Jeg levde livet, selv om jeg slet med bulimi. Jeg hadde noe å stå opp om morgenen for, og jeg koste meg med livet mitt og var fornøyd. Nå har jeg ingenting. Jeg ser at den djevelske sykdommen har tatt ifra meg absolutt alt. Alt jeg har igjen nå er familien min, noe jeg er enormt takknemlig for. fordi jeg holdt på å miste den også. Jeg mistet en utrolig fantastisk kjæreste som jeg elsket over alt på jord. Jeg er aldri ute med venner lenger, og jeg er bare alene. Jeg har sosial angst, så kommer meg aldri ut på noen aktiviteter lenger, og jeg har ikke ork til å eksponere meg heller. Ikke er det noen behandlingsplasser som vil ta imot meg heller, på grunn av at jeg har en så alvorlig selvskading. Så da blir jeg sendt hjem eller lagt i belter da, og da kommer jeg ikke lenger. Jeg går i en destruktiv sirkel hvor alt negativt bare gjenntar seg om og om igjen. Jeg begynner å bli motløs og lei nå. Jeg er så trist og lei meg for alt jeg har gått glipp av, og for at jeg ikke kan få være en frisk ungdom. Jeg er jo menneskelig, så det finnes grenser for hvor mange år jeg klarer dette uendelige destruktive livet. Jeg savner sånn å være den jenta jeg var. livsglad, energirik, lykkelig, sprek, energisk, utadvent og viljesterk og sta. Jeg hadde alt i livet mitt til å få et godt liv. Jeg var et friskt menneske. Hva skjedde, spør jeg meg selv om noen ganger. Det er først nå at jeg har innsett at skylden ikke er min egen. Det var mennesker som utsatte meg for krenkelser og hendelser ingen mennesker i hele verden fortjener å bli utsatt for, og det ødela meg. Det sugde ut alt liv og gnist inni meg. Og en lumsk, jævlig og livsfarlig sykdom flyttet inn i meg. Den kunne gjøre meg lykkelig igjen hvisket den til meg. Den hvisket løgner til meg, og fikk meg til å tro på dens sanneter. Dens syke sannheter og løgner ble mine, og jeg lot aldri noe annet menneske komme inntil meg med sine sannheter. All fornuft og vett var borte. Jeg var inne i min egen boble. Der har jeg vært i ni år nå. Jeg prøver å komme ut. Jeg prøver virkelig hardt å be om hjelp, be andre mennesker banke virkelige sannheter og "leveregler" inn i hodet mitt, men jeg faller i fellene til sykdommen gang på gang.
Det er så slitsomt, for jeg vil så gjerne være normal. Jeg vil bare leve livet mitt. Jeg ser vennene mine reiser både utenlands og andre steder i Norge for å studere og leve ut drømmen sin. Mens jeg gang på gang faller i gamle mønster og forblir i den onde sirkelen min.
Skulle jeg prøvd hardere? hva skal jeg gjøre?
Det ligger så mye skam i sykdommen min. i spiseforstyrrelsen altså, så det er vanskelig å skrive om det her. Det begynte med anoreksi, så bulimi, og nå sliter jeg med både anoreksi, bulimi og tvangsspising. Jeg lurer på om noen har noe tips til meg? Jeg vil ikke spise all dem gjørma av mat jeg pakker innpå hele døgnet. Jeg er faktisk over normalvekt nå, noe jeg opplever som helt forferdelig og vanskelig. Jeg er ikke vant til det, og jeg gjemmer meg bort i store klær og vil ikke gå ut. Jeg er så redd for å bli avslørt. jeg er så redd for at folk skal tenke at jeg er svak som spiser så mye.
Jeg vet det høres helt rart og teit ut, men slik fungerer det i topplokket mitt.  Og jeg er er så lei av å ha det slik. Hvorfor kan jeg ikke bare spise et normalt måltid, beholde det, og ikke tenke mer og heller ikke spise masse godteri fordi jeg har begynt å spise. Det fungerer slik at hvis jeg spiser et eller annet på morgenen, så har jeg en  tvangstanke som sier at jeg må forsette å pakke innpå resten av dagen, og da er det gjerne veldig usunne ting som is, drops og kjeks. og da spiser jeg normale måltider i tillegg. Det er forferdlig. Jeg vil ikke plage dere mer med dette, men jeg lurer bare på om det er noen der ute som har noen råd til meg ift tvangsspisingen? Jeg trenger virkelig hjelp til det.

Her ble det mye pjatt om spiseforstyrrelsen min, men jeg trengte å få det ut.
jeg fikk en kommentar om jeg ville legge ut diagnosene mine. Noe jeg synes er litt vanskelig, for jeg sliter med å innrømme noen av dem selv. Men kanskje det kommer frem senere.
Jeg kan vertfall si at jeg muligens har en tilknyttningsforstyrrelse i bunnen, noe som kanskje var grunnen til at jeg fikk spiseforstyrrelser. En tilknyttningsforstyrrelse kommer av at man ikke har fått dekt omsorgsbehovet som barn. Det var ingenting i veien med barndommen min. Foreldrene mine var toppers, og jeg har verdens beste foreldre. Det er bare at noen barn er født med et veldig stort behov for oppmerksomhet og omsorg. Så hvis de ikke får dekt det behovet og opplever avvisning på noen måte, kan man få tilknyttningsforstyrrelsen. Jeg fikk vel bare det mer og mer mens jeg var i behandling også, hvor jeg ble knyttet meg til behandlere og sykepleiere hver gang jeg var på et sted, så ble jeg avvist og sendt videre. Dermed ble jeg mer og mer tilknyttningsskad. Når man er tilknyttningsskad er det slik at all oppmerksomhet er god oppmerksomhet, så jeg fikk vel det dekt ved å gjøre alt motsatt av det jeg fikk beskjed om, saboterte behandlingsopplegg og løy om mye. Det er typiske ting å gjøre når man har en tillknyttningsskade. Jeg er jo ikke et barn lenger, men skaden er der fortsatt, for jeg har aldri fått noe hjelp for den. Jeg var så redd for at foreldrene mine skulle tenke at de ikke gjorde oppveksten min god nok. Sannheten er at de var veldig gode foreldre, men det var jeg som var født med problemet.
I tillegg ligger det mye frykt i forbindelse med en slik lidelse. Noen kan være redde for å bli avvist, krenket, eller noe så lite som å bli konfrontert. I mitt tilfelle er jeg livredd for å bli konfrontert, avslørt og det å få kjeft eller ris. Det er det verst tenkelige i verden for meg. Hvis det skjer, tenker jeg automatisk at jeg har gjort noe galt, og da blir jeg skuffet og sint, og vender sinnet og skuffelsen mot meg selv, noe som tidligere har endt med selskading som sulting, bulimi eller alvorlig selvskading(vil ikke utdype det noe mer). så det var litt mer personlige ting om meg.
har dere noen spørsmål, så er det bare å spørre.

så, jeg sitter her i sofaen, rastløs og smertepåvirket, redd for fremtiden, og lei av alt. Er det noen der ute som har noen gode råd å komme med til meg, så blir jeg veldig glad og takknemlig.


~Frida~

on the road again

hei alle sammen.!

beklager at jeg ikke har skrevet på en stund. Det er mye som har skjedd, og jeg har ikke hatt internett før nå eller vært i form. Som sagt har mye skjedd. For to-tre uker siden var jeg så motløs at jeg ikke ante hva som ville skje med meg. Jeg klarte ikke å se at livet skulle bli bra for meg. Jeg hadde ingen håp og tro på at jeg skulle klare å bli frisk. Jeg visste at veien til å bli frisk ville bli humpete og ujevn, men at ting skulle bli så vanskelig ante jeg ikke.
Jeg har jo gått i en negativ fallende sirkel et års tid nå, hvor alt har gått imot meg. Jeg har gått ett skritt frem, og tre tilbake hele veien. Det har vært utrolig frustrerende for både meg og familien min. Når skal det komme et lite lysglimt liksom? Jeg har vært inn og ut fra østmarka det siste halve året og ting har bare blitt verre og verre, uten å skulle utdype det noe mer. Hovedsaken er at østmarka ikke var noe bra for meg. behandlingen de kunne tilby var noe av det verste jeg har vært med på, og det så heldigvis familien min også etterhvert. Så jeg slapp å dra dit, selv om det egentlig var det eneste stedet jeg var trygg mot den forferdelige sykdommen jeg har. Behandlingen de tilbydde meg var egentlig en typisk siste utvei, bare for å holde liv i meg i deres øyne. Men det var liv i meg, og jeg har faktisk følelser også. Jeg opplevde det traumetisk å være der. Jeg følte meg som et oppbevaringsobjekt, så jeg skrev meg ut, gang på gang. Men så gikk det ikke bra hjemme heller. "nissen er alltid med på lasset" som man sier. sykdommen herjet i meg uansett hva jeg gjorde og tenkte. Til slutt endte jeg opp med å handle på de destruktive tankene som sykdommen gav meg, selv om jeg ikke ville. Jeg følte at det ikke var noe valg. Jeg vet at jeg har valg som alle andre, men når man har en slik sykdom som jeg har, er det ikke tilfellet at man føler at man har valg. alt skjer på impuls, og man handler på impulsive destruktive tanker med en gang fordi det føles riktig. utrolig rart, men det er slik det er.

så nå ligger jeg i en sykehusseng på Orkdal sykehus St.Olav og venter på at kroppen skal heles, slik at jeg kan dra videre i behandlingsprossesen. Det blir mest sannsynlig at jeg drar til Orkdal Dps, før jeg skal videre til ullevaal for mer spesialisert behandling der. Jeg er utrolig spent. Det er mye å jobbe med fremover nå. Jeg har fått avklart mye i det siste. både i forhold til hvorfor jeg ble syk, diagnoser og behandling. En ting er sikkert, det er utrolig viktig at jeg samarbeider fremover.
man kan se for seg at jeg er en bil. hvis jeg blir bedt og annbefalt om å svinge til høyre, så kan jeg ikke svinge til venstre eller fortsette rett frem. hvis jeg blir bedt om å stoppe eller senke farten, kan jeg ikke gasse på fremover. det har jeg gjort mye de siste årene. Det ligger litt i problematikken min. Jeg gjør det motsatte av det jeg blir bedt om. Jeg føler en slags kontroll når jeg gjør det. Jeg vet ikke hvorfor, jeg vet bare at den eneste behandlingen er å gjøre som jeg får beskjed om, selv om det føles feil inni meg.

uansett, nå håper jeg at jeg snart får riktig hjelp. jeg vet jo at jeg føler meg trygg på Dpsn, og at jeg kjenner folkene som jobber der godt, og det er veldig viktig for behandlingen, så det blir nok bra. jeg er mer spent på behandlingen på ullevål. Det blir spennende.

vel, det var en liten update fra min verden.
~Frida~

pain is only temporary - pride is forever

hei alle sammen!
Nå er det en stund siden jeg har skrevet. Jeg har vært inne en tur igjen. Jeg møtte veggen sist lørdag og tok ett skritt tilbake. Veien blir til mens man går, og jeg må regne med at veien går litt opp og ned. Jeg fant ut at det å skulle gå rett fra å være innlagt i ni år og helt uten ansvar, med helsepersonell rundt meg hele tiden til å gå til å være hjemme hele tiden uten noen som helst profesjonell hjelp, var et stort sprang. Det var bare det at jeg ønsket så sterkt å mestre mitt eget liv MED EN GANG, og tenkte ikke på alle utfordringene som ville komme. Jeg har klart mye de siste måndtene. Jeg gikk fra et veldig sykt liv inne på A4 østmarka. Jeg var døden nær fordi jeg var så sykt undervektig. Alt i livet mitt handlet om mat, vekt og kontroll. Jeg slapp ingen andre ting eller gleder inn i livet mitt. hele meg var fanget i en anorektisk boble hvor jeg klamret meg fast i kontrollen av å være tynnest mulig, sulte mest mulig, ha mest mulig vondt. Det var for vondt å kjenne på smerten og sårene på innsiden. Men jeg ble tvingt tilbake til livet og smerten min måtte komme frem. Det forsto jeg etterhvert. Jeg forsto etterhvert at jeg ikke fikk lov å la sykdommen drepe meg sakte men sikkert. Men likevel kjempet jeg imot. sykdommen min kjempet imot. Men jeg var livsglad likevel. hjertet mitt var full av drømmer og håp. sakte men sikkert kjempet jeg meg hver dag tilbake til livet igjen. Etter mange år i spiseforstyrrelsens klør måtte jeg gi slipp. Det var en måte å skade meg selv på, fordi den smerten jeg bar på på innsiden var så stor at det var bedre å kjenne på ytre smerte. dessverre har selvskadingen utviklet seg i farlig retning. Det siste halve året har den vært livstruende. Det er på tide å stoppe. Det er på tide å begynne veien tilbake til livet. Jeg må lære meg å ta ansvar for mitt eget liv. Jeg må lære meg å ta vare på meg selv. Jeg har jo forstatt drømmene i hjerte mitt som jeg så inderlig har lyst å nå, og da må jeg kjempe som en helt hver eneste dag nå. Det handler om å ta riktige valg. både små og store valg. alle valgene jeg tar vil påvirke fremtiden min. og det er den jeg må fokusere på nå. Fremtiden og Frida...
Jeg velger å se på den med nysgjerrige øyner. Jeg velger å se på den med friskt fokus.
Jeg har vært innelåst i en syk verden i ni år. som elleveåring ble jeg fratatt livet, og familien min ble fratatt meg. Jeg har vokst opp på instutisjoner og utviklet en syk identitet. Nå er det på tide å finne tilbake til Frida. Jeg har opplevd så mye vondt, men er ikke bitter. Det smerter, men jeg prøver å fokusere på det rundt meg som er vakkert og som gir meg noe godt i hjertet mitt. Det er de gode tingene som skal løfte meg frem og videre i livet. De vonde minnene og sårene på innsiden gjør vondt, men det må jeg bare godta. Jeg har mistet mye, og det må jeg også bare akseptere. Det jeg må fokusere på er at hjertet mitt ikke er fyllt opp av vonde ting, selv om det kan føles slik noen ganger. Jeg har et valg. Jeg kan velge å være bitter og aldri komme meg ut av traumene og minnene, eller jeg kan velge å gi slipp på det og gå videre, ta en dag i gangen og sette pris på de små gleder som livet består av. Det er så mange skatter. Det er mye bedre å kjenne på de gode tingene i hjertet enn all smerten. hvorfor i all verden skal jeg fylle livet mitt med smerte slik jeg har gjort de siste årene? hvorfor har jeg trodd at jeg fortjener bare smerte? hvorfor har hele livet mitt bestått av å flykte fra følelser og indre konflikter? fordi jeg er redd. fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal forholde meg til livet. Jeg prøver så godt jeg kan, men det har ikke vært godt nok. Jeg må rett og slett omprogramere hjernen min. Det programmet jeg har fulgt opp de siste årene har vært veldig sykt. For å bli frisk må jeg fylle livet mitt med friske ting hver dag. og gi slipp...

Jeg har en syk identitet. Men det er ikke noe jeg ønsker å fortsette med. Jeg vil være den beste versonen av meg selv. Men da må jeg bli trygg på meg selv og få selvtillitt. Slutte helt med syk adferd. Ta helt avstand fra sykdommen som har tatt i fra meg livet. Nå tar jeg livet tilbake.

Vel så ble det ett lite skritt tilbake, men jeg gir meg ikke. Jeg skal klare dette. Min største oppgave nå er å holde meg i live. og hver dag velge livet...

Jeg må også bare få si at jeg er veldig takknemlig for alt det gode jeg har i livet mitt. takknemlighet er viktig.

"pain is only temporary-pride is forever"
~Frida~

nok en bra dag

"man kan ikke gjøre noe med gårsdagen eller morgendagen, kun dagen i dag"

Jeg lever enda. Nå har jeg vært hjemme i tre dager, og hver dag som kommer blir bedre og bedre. Jeg kjenner jeg blir sterkere i meg selv for hver dag og klarer å mestre det jeg skal mestre, og jeg holder ut de vanskelige timene. Alt i alt er det flere gode timer enn dårlige, og jeg klarer alltid å reise meg eller omprogrammere meg når sykdommen prøver å herje med meg. Den får ikke lov.
Jeg går på skole hver dag nå, jeg besøker familien min og venner, i dag har jeg vært på håndballkamp i to timer, jeg har vært på shopping, jeg gjør lekser, SÅ sykdommen får ikke plass i livet mitt. i tillegg har jeg tatt et valg om at jeg ikke vil være med på sykdommens løgner og bedrag lenger. Dette er mitt liv og jeg vil leve det.

Det er trist å tenke på at jeg har mistet ni år av livet mitt til denne sykdommen. Jeg kjenner sorg over det, men det er nok en motivasjonsfaktor til å fortsette med det jeg har startet på nå. Jeg tenker på hvor forferdelig deprimert og apatisk man blir av å være innlagt. hva det gjør med deg som menneske. Det tar i fra deg følelsen og evnen til å mestre eget liv, noe som er veldig viktig for oss mennesker. Vi har behov for å selvrealisere oss, men da må de  grunnleggende behovene som en frisk kropp, mat, hvile og søvn være dekket først. Jeg kjenner at jeg kan klare dette. Jeg har energi og guts til å komme meg gjennom en dag uten å gi opp hele tiden eller være superdeppa. Det er godt å kjenne på. Det å kjenne på at man mestrer å gå skrittene gjennom stormen er BRA! så det er veldig bra for meg å være hjemme og prøve meg litt etter litt, for hver dag som går. Så dette går fint.

En ting jeg tenker litt på er at jeg kommer fra en liten bygd hvor alle kjenner alle, så det er litt pinlig å være elefant i rommet noen ganger. De fleste har jo lest bloggen min, og kjenner til det meste. Men likevel tenker jeg at noen kan lære av bloggen, kjenne seg igjen, søke trøst, finne motivasjon, se at det går ann. også kommer det jo ut bok etterhvert! så da får jeg bare være litt klein og spessi...
Jeg er som jeg er, og historien min er med meg.


~Frida~

Carpe Diem - første skoledag og update

Chris Medina synger "what are words if you dont mean them when you say them".
Det er så sant. Det kan kanskje ikke sammenlignes med denne sangen, men det fikk meg til å tenke på hvor lenge jeg har sagt og skrevet at jeg skal gjøre forskjellige ting, uten å ha gjort noen endring i livet mitt. Jeg har hatt store drømmer om mye, og i dag tok jeg endeelig første skritt mot drømmen min, nemlig å bli sykepleier. Jeg stod opp halv sju i morges og fikset meg for å dra til skolen. Nå sitter jeg hjemme i stua foran ovnen og kjenner mestring over å ha gjennomført min første skoledag. yey, endelig kunne jeg starte på livet igjen. Etter å ha vært "innelåst" både i mitt eget hode og i sykehusverdenen var det jaggu på tide. Det har vært tøft i dag, det skal jeg innrømme, men det er mye bedre å ha et liv og en slik hverdag som gir en fremtid, enn å ligge i en sykehusseng og være syk.
Det som er mest overaskende er hvor godt hodet og topplokket fungerer. både faglig og sosialt. Jeg har i dag erfart at den gamle Frida fortsatt er der og har guts til å klare det jeg vil og ønsker.
Jeg bestemte meg for å ta en dag i gangen, og ha fokus på at på skolen skal jeg lære. Ingen skulking pga sykdommen. Den får vike. Jeg er sjefen. Den har stjelt nok av livet mitt.

Jeg har altså da lært veldig mye i dag, og jeg har en super klasse og fantastiske lærere. Det er givende å dra på skolen og det er kjempeviktig. Allerede på første dagen fikk jeg begynne på et prosjekt om noe som engasjerer meg veldig mye. Kreft. Jeg har siden jeg ble lagt inn på barneavdelingen som 11-åring visst at jeg vil jobbe som sykepleier, og det å være sammen med kreftpasienter gjorde virkelig noe med meg. Jeg har aldri sett noen mennesker som var så livsglade og energiske som kreftbarn. Det som var tøft, var at dessverre forsvant de en etter en. noen ble ikke friske. De døde, rundt meg, noe som gjorde sterkt inntrykk på meg. Jeg ville hjelpe. Siden da har jeg visst at jeg ville jobbe med kreftbarn.

Men jeg må jo starte et sted. Så nå lar jeg sykdom og alt sykt vike for skole og praksis. Dette er drømmen min, så da hjelper det ikke uansett hvor mye katastrofiske og løgntanker sykdommen serverer meg. Jeg skal bli sykepleier, ferdig med det.

Det er selvfølgelig utfordrende for meg å hoppe rett inn i en ny og ukjent hverdag, men jeg tar utfordringene og kaver meg gjennom, fordi jeg vet det blir verdt det. Det er mye nytt og ukjent, og jeg er redd for mye, men man kan ikke la det være til hinder. Det er mye man kan være redd for her i livet, og man kan ikke stoppe å leve av den grunn. Jeg tror nok jeg blir vant til ting etterhvert. Den største utfordringen i starten er å holde ut, og gi meg selv tid og rom. Jeg er Frida, og jeg bestemmer, så tar vi en dag i gangen.

Min første skoledag på 2 1/2 år gikk altså veldig bra, og jeg sitter nå dødssliten i sofaen og kjenner en liten mestring inni meg. Det er vel bra. Jo, det er perfekt.

Ville bare gi dere en update!

~Frida~

nytt liv

hei alle sammen

nå er det nesten to uker siden sist. Jeg har akkurat kommet hjem til vakre Lensvik igjen. Det ble en tøff start på året for meg, men det har styrket meg veldig. Jeg har lært å bruke ord for å få ut alt som verker på innsiden, og det gjorde godt. Jeg har vært syk i 9 år nå, og jeg har mistet mye. Nå har jeg kjent på kroppen hvor sårt det er å miste noe så dyrebart og jeg vil ikke miste mer. Jeg har fortsatt muligheter til å få det livet jeg ønsker meg, så var jeg så heldig at jeg fikk denne ene sjansen til for å leve. Det er et mirakel at jeg lever enda, og det er jeg takknemlig for. Jeg har bestemt meg for å nå begynne å ta en dag i gangen og prøve å ta vare på meg selv. Jeg skal prøve å leve med andre ord. Det kommer til å bli veldig tøft, for jeg har ikke hatt et normalt liv siden jeg var 11 år, og nå er jeg snart 21 år gammel. På onsdag begynner jeg på skolen igjen. Det betyr at jeg må sove om natten. Det betyr at jeg må stå opp om morgenen og komme meg ivei på skolen. Det betyr at jeg må spise nok mat slik at hjernen får nok næring til å lære. Det betyr rett og slett at jeg må ta ansvar for eget liv. Det er skremmenede, og jeg er livredd. Nå har jeg bodd på instutisjon i åtte år, og plutselig skal jeg klare meg i den virkelige verden. Det er mange spørsmål inni hode. Er jeg god nok? kommer jeg til å klare det? kommer jeg til å sovne om kveldene? kommer de andre til å like meg? vil jeg mestre dette? Alt jeg vet sikkert, er at jeg har så inderlig lyst til å klare det, og at jeg har en stor heiagjeng rundt meg. Jeg vet nok ikke best, så jeg må stole på de rundt meg i starten nå.

Det er mange ting som ikke er bra enda, selv om mye er bedre. Men jeg har virelig bestemt meg for å prøve så godt jeg kan og enda mer. For vi lever bare en gang. Livet er nå, og vi er de eneste som kan leve det. Jeg er hjemme nå, og har en utrolig stor og fantastisk mulighet til å velge livet. Det livet jeg ønsker meg. Det livet som betyr at jeg blir sykepleier og når drømmen min. Jeg ble lagt inn på sykehus som barn, og da visste jeg med en gang hva jeg ville bli.

Siden jeg skal bli sykepleier og hjelpe andre mennesker og få en fremtid, må jeg allerede nå tenke på hva jeg legger ut på nett. Som sagt blir alt jeg skriver her på nettet for alltid, og hvis jeg skal få en god fremtid er det noe å tenke på. Så jeg har bestemt meg for å prøve å ikke skrive så personlige ting fremover. Jeg skal i vertfall skrive bare det positive. hva synes dere om det? Denne bloggen er fyllt av sykdomstanker og sykdom, kanskje jeg skal fylle den med liv fra nå? om hva som foregår i mitt nye liv. For jeg har bestemt meg for at livet mitt skal endres fra nå av. Eller jeg har allerede begynt.
~Frida~

nyttårsord

2013 er snart over. Dette året har igrunn bare vært mørkt og veldig tøft. Jeg har ikke sett glede i noe, og jeg føler jeg på mange måter har mistet fighteren i meg selv. Jeg føler jeg har mistet meg selv mange ganger. Depresjon er ikke lett. Det er som å bli dradd ned i et dragsug og at man er omgitt av smerte fra indre sår som verker og verker. Man vet ikke hvordan man skal forholde seg til det. Man vil bare flykte fra det. Det gjør så vondt. Etterhvert utvikler man det vi kaller Automatiske tanker. Man handler automatisk på følelsene vi har. ofte er det destruktive tanker som ikke fører oss noen vei. Man havner i en destruktiv sirkel og klarer ikke å se lyset slik at man klarer å klamre seg fast i gode ting som kan hjelpe en ut av sirkelen. Det er så trist å ensomt å være alene i en depresjon. For man er som regel alene. Uansett hvor mange man har rundt seg, er man alene i sin egen sykdomsboble. Der inne er det så mye sykdom at det ikke er plass til andre, uansett hvor stor kjæreligheten er. Hvis man vil inkludere andre i livet sitt, må man velge å gå ut av boblen og gi slipp på den. Det er kanskje veldig vanskelig, for boblen har vært hjemmet mitt så lenge og det er trygt. Den store verden er stor og skummel. Men det finnes en vei ut av depresjon også. Man må bare velge å gi slipp.

Jeg for min del har mistet noe som betydde veldig mye for meg. Kjærligheten. Den kjærligheten var omgitt av store drømmer og håp, men jeg var fanget i bobla mi. kjærligheten slapp ikke til. Det var summen av de automatiske tankene og valgene jeg tok som førte til at kjærligheten tok slutt. Det var uutholdelig å være i en slik situasjon. Min kjæreste tok et valg, et valg som måtte tas for å berge liv. Uansett hvor sårt og forferlig trist det er, er det virkeligheten, og det er normalt å kjenne sorg over det. Men man kan ikke la dragsuget suge en ned fordi. hjertesorg går over det også, og uansett hvor vanskelig det er, så må man bare reise seg, og begynne å ta riktige valg. Kanskje var dette meningen for å få opp øynene mine. Kanskje var det meningen for å få meg til å tenke på meg selv og hva som er bra for meg fremover. Kanskje er dette meningen for å få meg til å tenke fremover. Nå må jeg tenke på meg selv og mitt eget beste, akkurat som han gjorde da han tok det valget. Livet er ikke lett. Livet er en berg- og - dalbane. Vi må bare prøve å gjøre det beste ut av det.
hjertet mitt har vært fylt av sorg og smerte i mange år nå. Kanskje er det på tide å finne tilbake til den lille Frida som barn og finne ut hva som skjedde med henne? hva var det som var så vondt for henne? hva skjedde med henne som gjorde henne så ødelagt? Det er en tøff jobb å gå gjennom slike ting, men det er en viktig jobb for å klare å gå videre. Det er en viktig jobb som må gjøres før jeg velger livet igjen. Livet som jeg har bare en gang. Livet som egentlig skal være fylt av glede. Jeg er 20 år nå, og skal egentlig være en utslitt og opptatt student. Istede ligger jeg i reimer på akuttpost fordi jeg er til fare for meg selv og mitt liv. Fordi jeg noenganger får slike automatiske tanker som er farlige. Det er da jeg må tenke at det er løgntanker. Selv om jeg ikke har tenkt at det er det før, kan jeg gjøre det nå. Jeg må finne mine sannheter som er basert på virkeligheten. Som er basert på hva en 20åring egentlig skal føle i hjerte sitt. Det finnes en vei til den friske 20åringen jeg egentlig skal være. Men da må jeg begynne nå. Jeg må lete innerst i hjertet mitt etter hva jeg vil med livet mitt. livet mitt er verdigfullt. Selv om jeg har mistet mye, er Jeg fortsatt der inne et sted. Så det passer utmerket godt å starte året med å begynne på en ny vei. nye stier, nye strategier, nye valg, nytt liv venter.

Så til alle der ute som sliter eller har det bra. Jeg ønsker alle et godt nyttår. Måtte dette året bli et godt år fyllt av liv, og ikke sykdom. Vi velger hva vi vil fylle livet med. Det er opp til oss.
Lev godt.
I kveld er det nyttårsaften, og jeg skal straks avgårde for å feire med mine venner. Det skal feires. I kveld feirer vi livet, og for fremtiden.

GODT NYTTÅR!!
~Frida~

jeg reiser meg igjen

Jeg vil egentlig beklage overfor mine lesere mitt forrige innlegg "alene- dypt alene". Jeg har vært "innelåst" i flere uker nå, og ser veldig svart på ting. Det gjør noe med en å ikke "leve", selv om jeg egentlig bare føler at jeg eksisterer. I de siste dagene har jeg kjent på ensomhet, noe som er helt forferdelig. Jeg har ligget i tåreelver og trodd at jeg var alene i denne verdenen. At jeg ikke skal mestre noe som helst. At jeg er ferdig med å leve. Jeg er så redd for å være alene. Men grunnen til at jeg er alene er fordi jeg har gått inn i mitt sykdomsrom og ikke sluppet inn noen. Det er ingen som vil være i sykdomsverdenen min. Jeg har vært der i ti år nå, og min mor har stått ved min side. Hun har ikke gitt meg opp, hun har bare fått nok av sykdommen min. Det er fullt forståelig. Ja, jeg mistet min kjæreste for noen dager siden, og det pga sykdommen min. Jeg valgte å bli værende i den syke verdenen og bygde vegger rundt meg. De er langt fra borte, men jeg har skjønt at det er bare jeg som kan rive ned de murene igjen. Det er min jobb fremover nå. Hvis jeg skal ta del i den virkelige verdenen og bli frisk, må jeg gå skrittene gjennom veggen og stormen. Jeg skrev jo tidligere at jeg har masse drømmer. Selv om alt er forandret nå, betyr det ikke at livet mitt er over. Jeg har jo så vidt begynt. Jeg må bare reise meg. Jeg er i bunnen, det går ikke ann å komme lenger ned. Eller døden finnes, men den er ikke et alternativ nå. Jeg vil leve kjenner jeg. Jeg er ikke alene. Jeg har mange rundt meg som er glade i meg. De husker nemlig den Friske Frida som en gang fantes. Det er på tide å finne henne igjen. Hun må da finnes et sted der inne, blandt murer og vegger. Hun vil ut i livet å fly. hun vil ut i livet å fortelle verden om hvordan hun klarte å bestige fjell. hun vil fortelle hvordan hun drepte sin sykdomsmorder en gang for alle, og at hun tok tilbake livet sitt.
Takk til alle venner og familie. Jeg er glad i dere.

måtte år 2014 bli mitt år, og deres!

klem fra Frida.

PS:slenger med en lenke om hvordan depresjon og automatiske tanker fungerer. verdt å se, for litt mer forståelse.


http://www.helsefilm.no/v1/film/details.aspx?filmid=90110

~Frida~

forståelse om å være psykisk syk

Jeg lengter sånn etter å få til å forklare, skape forståelse om min kamp. Forståelse er så viktig. Man føler seg så alene uten det. Det er som å fly i ukjent land uten kart. Det er som å vandre i en ørken uten sko. 

Forståelse for psykiske lidelser er vanskelig. Det er vanskelig å sette seg inn i en situasjon som handler  om en annen persons sted. For ingen kan klare å forstå helt, selv om de vil. Det å ikke forstå kan føre til hjelpesløshet. En følelse av å ikke skjønne. Det kan være noen man har nær. Personen man ikke forstår kan virke annerledes, borte, mistet, fjern fra denne verdenen. Da er det viktig for hver enkelt å kunne forstå. Jeg fikk en mail av en venn som beskriver hvordan det er å leve med psyksk lidelse, så jeg ville dele den. Det er virkelig bra skrevet.

Å være psykisk syk er todelt.


På de vonde dagene,


Er det en forbannelse.


Man føler seg så ubeskrivelig ensom.


Det å stå mitt i en verden av mennesker , Uten at de rundt deg aner hvilke kamper du kjemper.


Det å ligge alene om natten å rulle seg i den kvelende angsten, Å stå opp om morgenen å fortelle


At alt er fint. Det å være fastnet i sitt eget land langt avsted, Uten at noen aner.


Uten at noen aner hva hverdagen som deg egentlig vil si.


Du forteller det til morgen solen når du våkner. Til stjernene når mørket faller.


Du visker det til fuglene som flyr. Til den regntunge asfalten under føttene dine. Til trærne, Havet Og himmelen omkring deg.


Slik blir også den verdenen du deler med andre, I tillegg til den som lever inni deg, Din egen.

De rundt deg ser deg. Men ikke i den forstand du iblandt skulle ønske at dem så deg.


De ser din silkemyke unge hud, De ser ditt kullsorte lange hår, De ser dine smil og din vennlige latter.


De ser dine egenskaper, Og de ser hvordan du utad ser ut som hvilket menneske som helst.


Det er fint, For du ønsker jo ikke at noen skal ta del i din hemmelige verden fra innsiden.


Ikke ønsker du å la dem ta del i noe som er ditt og bare ditt.


Det er så privat, Så personlig - likevel så tungt å bære alene.


Ikke Ønsker du heller, At de skal analysere hver milimeter av din atferd omkring dem.


Du ønsker ikke oppmerksomhet, Til det vonde.


Ønsker ikke at noen skal låse seg inn i din verden, Å bli revet ned av den. 

Likevel er det så vondt.


For ditt ansikt er en skikkelse verden ser skallet på.


Inni der er det noe som sier '' Se meg, Føl meg, Forstå meg ''


Samtidig som du ønsker å gjemme deg langt bort fra verden Å aldri åpne dørene igjen,


Så er det samtidig så vondt og smertefult å føle at den du er, Ikke er forstått.


At ingen ser deg, Slik du ser verden gjennom dine øyne.


Å føle seg helt alene , I sitt eget mørke å vite at det ikke er noen som vet.


Eller noen vet kansje, Men ingen forstår. Du blir sittende tilbakelent, Alene med Din angst,


Ditt kaos, Dine indre oppgaver og dine kvelende demoner. 

På de aller tøffeste dagene, Er dette nesten uutholdelig.


Du føler deg alene i verden. Innestengt i deg selv. I et hav av spøkelser, du ikke engang har forbindelse med.


Som et fremmed objekt, På andres planet, Hvor hvert fotsteg føles fremmed , skummelt og alene.


Uten fotfeste, Uten tilhørighet.


Du vil så gjerne skrike det, Hyle det ut.


Samtidig så vil du grave deg ned å aldri mere se lyset.


Bli liggende, Alene.


Alene.

Ditt todelte liv,


Hvor du strekker deg mot omgivelse i den forstand du mestrer og klarer,


Og i blandt kansje altfor mye for det som er sunt for deg og for hva du har godt av å prestere.


Det hele kan føles bunnløst og forgjeves, Energitappende og overvelmende.




Men på de gode dagene, Kjenner du styrken.


Styrken.

Uansett hvor mange fugler som flyr rundt deg i horisonten,


Som flakser slik at du føler at alle på engang skal treffe deg i hodet Å gjøre slutt på det en gang for alle


Så finnes styrken der. Styrken når du våkner og dagen er ekstra god.


Taknemligheten over en fredfull natt, uten kaos og tankekjør.


Uten at du forsvinner, Hvor du kjenner deg trygg, tilhørig og tilstede.


Da blir det verdt det.






På de vonde dagene er det vondt å være et medmenneske.
Følelsen av Ensomhet, Utilstrekkelighet og Fremmedhetsfølelser.


Men på de gode dagene, Er det så styrkefyllende å føle at man har så mye kjærlighet og vakre ting i dette livet.




Todelt. Det å være psykisk syk er så fryktelig todelt.


Det gjør deg så innmari svak, Likevel så fryktelig sterk.
Bølgedalene suser rundtom deg som et utemmet tidevann,


Som skyller inn alt av utfordringer på en gang.


Det kan føles nyttesløst, Mørkt og utilstrekkelig. Uovervinnelig.




Men vi Barn av Mørket,


Vi Kjenner vår egen pust igjen, Så fort det begynner å lysne.


Når lyset kommer, Å dagene igjen kjennes vakre, meningsfylte og verfifulle som en sommersol som stryker oss om nakken mens vi tusler på stien frem,

Da er det vakkert igjen.


Da er ikke alt det vonde overvelmende,




Men noe som føles ut som om det er mulig å mestre.




Følelsen av mulighet, Følelsen av Håp, Følelsen av Et verdifult og vakkert liv.




På de dagene, Er psyken en Velsignelse,  ikke lengre en forbannelse.

~Frida~

et juleønske - fra en venn

Jeg vil gjerne dele en hyggelig og varm kjærlig julemail jeg fikk av en god venn. Dette er noe å tenke over.

Kvelden senker seg og det blir nattesro, 
Varme føtter legger seg tilbakelent under myke tepper
Med en kopp julekaffe og et julemagasin i mine hender. 

En tåre triller nedover mitt kinn
Jeg kjenner slik en endeløs smerte når jeg tenker på alle dem 
Som ikke har noen som Elsker dem, Eller tar vare på dem.
Jeg gråter for dem som ikke blir hørt, som vandrer rotløse rundt i evigheten bortgjemt. 

Jeg gråter for dem som ikke har et hjem, 
Som ikke har trygghet i livet sitt som gir dem den lune følelsen om kvelden. 

Mens jeg legger mitt hode på min myke pute, 
Tenker jeg på dem som ligger å holder varmen ute under et tre, 
Bak en busk, Inne i skogen Alene.


Mitt jule ønske er ikke ting. 

Til Jul Ønsker jeg meg, At de som er fanget inni sin egen kropp, 
Som vandrer evig rundt i verden uten å ha tilhørighet skal bli sendt varme fra julens vakreste stjerne. 
Jeg ønsker dem håp, jeg ønsker dem glede, jeg ønsker dem kjærlighet. 

Jeg ønsker at de som gråter, Skal bli spurt hvordan de har det 
At noen skal gi dem et smil for så å fortelle dem at det er bra at dem er til. 

Jeg ønsker at de skal vite å få høre 
At deres verdi er helt unik og vakker slik som alle andre. 

Til Jul så ønsker jeg meg, At de som rusler gatelangs, Under en bro 
Klarer å slappe av å falle til ro, At de får en dag, eller en time 
Hvor livet føles fredelig og stormen ikke herjer. 

Menneskene ser slitne, svarte fingre Som strekker seg etter de siste cigarettene i pakken, 
En skitten vinterjakke som bedekker en mager kropp og utav toppen stikker det opp et slitent ansikt 
Tømt for glede og et bustete hår.

Kjære menneske jeg ønsker meg 
At du og alle andre 
Kan gi mennesket bak disse klærne
Kjærlighet.

Kan du være så snill å si 
Hei, Hvordan står det til med deg - Og god jul ? 

Jeg ønsker at de som ikke har det lett, 
Skal bli sett på med kjærlighetsfylte øyne i julen 
uten å få bitre blikk fordi de er annerledes som er det de aller minst trenger.

Jeg Ønsker at det skal være plass til dem som ikke har vært fult så heldige. 
Jeg Ønsker at de som har tatt gale veier ikke skal føle at det er dem det er noe galt med 
Jeg ønsker at samfunnet kan gi dem som kjemper en sjangse. 

Jeg Ønsker at verden kan gi hverandre en sjangse 

Til å se hverandre mer. 

Jeg Ønsker at de rundt dem skal se dem, Lytte til dem 
Å gi dem et smil av verdighet, Respekt og forståelse. 

Jeg ønsker at når dere alle ser noen dere kansje tror trenger en oppmuntring
Kan finne fram de gode sidene inni dere selv 
Å gi dem litt av deres varme , Nå i disse mørke kalde tider. 


Kansje ser du en dame som er lei seg i butikken, 
kansje har hun ingen som ønsker henne god jul? 
Eller kansje hadde hun det men nå er dem borte ? 

Kansje ser du en Gammel ensom mann med sin stokk gående rundt 
I julegatene,
Kansje har han ingen. Kansje kan ditt smil varme hele det nye året 
For han med gleden over å ha blitt lagt merke til ?

Kansje ser du en liten gutt, Som er redd mens han sjelvent holder mamma eller pappa i handa?
Kansje gruer han seg til julaften fordi at foreldrene bare drikker ? 
Da skulle jeg ønske at noen kunne fortelle ham at det aldri er hans skyld
At han er verifull.

Kansje ser du en sliten rusmisbruker som vandrer rundt å jager etter dagens 
Medisin bergtatt av sitt mørke,
Tror du at kansje din vennlighet kunne for et lite øyblikk fått tårene hans til å tørke ?

Muligens ser du en som gråter, 
FOrdi hele verden er en skummel klode
Kansje sliter han daglig på grunn av sitt traumatiske hode ?
Ville du ikke gitt han litt av din indre varme ?


Om jeg kan få opfylt et juleønske
Så er det at solen skal skinne for alle dem 
Som ikke har kjærlighet, Som ikke har tro og håp
Som ikke har en hånd å hålle i , 
Som ikke har trygghet, 
Som ikke har kjærlighet. 

Ja jeg må si med ærlighet, 
At dette er mitt juleønske for i år.

dette var jammen et verdig ønske. Tenk om alle ønsket slike ting til jul. Da ville verden vært et bedre sted. kanskje er det flere slike ønsker som skal til.
Takk regnbuepiken
~Frida~

alene- dypt alene

Nå er det på tide å skrive noen ord igjen. Jeg vet ikke om jeg har så mye godt å komme med denne gang heller dessverre. Mye har skjedd siden sist jeg skrev. Jeg er så langt nede som det går ann å komme nå. Verden min og drømmene mine har rast sammen. Jeg er knust i tusen biter, hjertet verker og jeg er sønderknust. Jeg kjenner at den kraften jeg en gang hadde, har dødd ut, og jeg dør med den.
Jeg er så sint, så jævlig forbanna og arg. Jeg kjenner sorg og håpløshet. Men likevel er den eneste jeg kan skylde på, meg selv. Jeg har tatt så mange feil valg den siste tiden, ja, de siste årene. Jeg har valgt sykdommens verden overfor den virkelige. Jeg har lystret sykdommens løgner istede for å høre på de rundt meg som var glade i meg. Jeg gjorde stikk motsatt av alt jeg ble annbefalt. Jeg saboterte fordi jeg var redd for følelsene. Jeg gav opp dag etter dag,time etter time, og gav av meg selv til sykdommen.
Jeg har latt sykdommen ødelagt alt for meg. Absolutt alt. Jeg har latt sykdommen ta ifra meg alt. Jeg er nå alene. Jeg lot kjæresten min gli bort fra meg. Jeg valgte sykdommen overfor han. Jeg valgte å la sykdommen fylle hjerte mitt, slik at jeg ikke klarte å se han slik han trengte.
Jeg valgte feil, fordi jeg følte meg fanget i min verden, og nå er det for sent. Jeg er alene. Den store drømmen er knust i tusen biter. Drømmen som betydde alt for meg og min fremtid. Hva har jeg nå?
Men hvem klandrer jeg? Meg selv, alene å ene. Jeg gjorde valgene, jeg tok avgjørelsene. hjerte brist og knust.

I de siste dagene har jeg vært på østmarka. Jeg har ligget reimet fast i en seng 24/7 og hatt noen til å passe på meg hele tiden. Grunnen er valgene jeg har tatt. Jeg mistet nesten livet, og nå har jeg mistet alt jeg har i livet mitt. Mens jeg ligger der tenker jeg på alt jeg og Lars opplevde sammen. varme sommerdager og bading. all hjertens musikk vi har sunget sammen. alle latterkuler, alle fester, alle øyeblikk, alle gode samtaler. Det er så mye. Lars er verdens sterkeste. Jeg beundrer han virkelig. og jeg ville nok også måtte ta det valget han tok. Han gjorde det for å redde seg selv. Jeg og sykdommen min holdt på å dra han ned, og jeg er glad han er fri fra det. Det har vært fire tøffe år hvor han har stått i tykt og tynt, og holdt fast i en drøm vi har hatt sammen. ingen kan leve på drømmer har jeg innsett de siste dagene. Et menneske er avhengig av å oppleve og realisere. Det fikk han aldri muligheten til. Sykdommen sto i veien. Han fikk aldri jenta si. Uansett hvor hardt han prøvde å knuse isveggene mellom meg og sykdommen. Han fikk meg aldri. Og det er jeg så lei meg for. Jeg håper han ser på alle de positive tingene vi opplevde og ikke alle mørke veiene sykdommen førte oss.
Jeg håper han husker latteren min, og ikke gråten min. Jeg håper han husker Frida og ikke sykdommen.

Jeg gråter sårt. Fordi jeg er så sint. At jeg ikke så dette før nå. Nå er det for sent. Jeg prøver å fortelle meg selv at jeg må reise meg opp og prøve livet igjen. Men sannheten er at jeg vet ikke om jeg har tro på at jeg klarer å reise meg. JEg er helt alene. Jeg har visstnok familien min, men også der er det problemer. Jeg vil ikke skrive om det her, fordi jeg har bare meg selv å skylde på. Det er min skyld at det er slik.

Forbanna sykdom. JEG ER SÅ UTROLIG INDERLIG SINT PÅ DEN! den har klart å frarøve meg alt. Jeg var elleve år når jeg ble syk, og nå er jeg snart 21 år. Ti jævla år har den herjet og klosset til livet mitt. Den har overtatt hver cm av kroppen min, den har tatt i fra meg alt. Til å med min allerste kjære.
Hva skjer nå da?
Jeg har vært syk i ti år, og den har aldri gitt opp. visstnok har ikke folk rundt meg gitt meg opp heller, og det er jeg takknemlig for. Jeg har vært gjennom veldig mye de siste ti årene, og det er rart jeg fortsatt lever. Det er vel en mening med at jeg fortsatt lever. Men meningen klarer jeg ikke å se nå. Alt er svart. Jeg ser ingen lys. Jeg føler meg død. Jeg bare eksisterer hele veien. Veien jeg går på er full av torner. Jeg ser ingen lys på veien min. Jeg føler meg alene i denne store verden. Likevel er jeg i min egen boble sammen med sykdommen. Jeg kjenner at jeg prøver å ta et valg. Vil jeg leve eller vil jeg dø? Valget må taes nå. Jeg må bestemme meg nå, og jeg må tenke meg nøye om, fordi dette er det eneste livet jeg har. Selv om hjertet mitt er knust nå, er det nå jeg må ta et valg. Frida vil frem, og hun vil bli sykepleier og stifte familie, og leve drømmen min. Sykdommen prøver alt den kan å overbevise meg om at det finnes bare en vei for meg nå. Den veien er den jeg har kjempet mot i ti år nå. jeg har stått med en fot i graven i ti år, og nå er det torner på begge sider av veien. Det er et stup, som jeg har fallt i og jeg kommer meg ikke opp. Hvem kan hjelpe meg opp? Jeg roper etter hender som kan hjelpe meg opp fra dette helvetet, men jeg finner ikke lyset til å klatre meg opp.
Jeg er alene. Min største frykt var å bli alene. Nå har jammen sykdommen klart det. Jeg er alene.
Mange vil kanskje si at dette er bare en tung tid for meg. Men det er ikke slik. Tiden er ikke tung, den er uutholdelig. Den er fryktelig. Den er forferdelig. Jeg holder ikke ut.
Min djevelske mordersykdom vil ha et helvete. Jeg er syk. Jeg er veldig veldig syk. Tankene mine er ikke klare. Jeg er ikke klar. Jeg er sykdom. Frida er borte. Frida er bare sykdom. All livsgnist er sugd ut av meg som en tørr svamp. Det er ingenting igjen.

Jeg prøver å rope meg tilbake. Jeg vil ha tilbake livsgnisten. jeg vil leve. Jeg prøver å si til meg selv at jeg må ta en dag av gangen nå, for mer enn det klarer jeg ikke. Jeg må tenke nøye gjennom konsekvensene av det jeg gjør. livet venter på meg, vil jeg møte det?
Vil jeg ha livet jeg ønsker så sterkt? dette er bare ord, fra en forvirret og forundelig tilstand. Jeg er forvirret og redd. Jeg er alene. tårene triller. Jeg er alene
~Frida~

julepasienten

Julen er her. Mammas hvite juletre stråler som i fjor. nissene og julepynten er på plass som i fjor. julematen er på plass til både frokost, middag og kvelds. Alle koser seg. Det er jul.

Men hva med meg denne jula? Jeg kjenner en tomhet inni meg. Er det ikke nå jeg skal føle glede i hjertet av jul og familie. Jeg kjenner at ingenting fyller hjertet mitt. De eneste som bryter gjennom er at min kjære har kommet hjem til jul. Endelig kan jeg treffe han. Men også i forhold til følelsene mine for han kjenner jeg at sykdommen stjeler fra meg noe. Sykdommen stjeler fra meg alt, og har tatt mye fra meg. Jeg kjenner at nå er jeg på et punkt i livet at jeg føler jeg har mistet meg selv som person fullstending. Sykdommen og selvhatet er størst. Det er på første gang i hele mitt liv at jeg kjenner at jeg ikke klarer å tro på at jeg skal bli frisk igjen. Jeg prøver å tenke hva det er som gjør at jeg plutselig tenker slik.
Jeg tror det har mye med selvhatet til kroppen min akkurat nå. Jeg er jo normalvektig nå, og klarer absolutt ikke å forholde meg til det. Det er det verste jeg har vært med på. Jeg kjenner at jeg er ubekvem med å være i kroppen min, så jeg går ut av den, ser meg selv utenifra, og hater det jeg ser.

dere tenker kanskje "hva har skjedd med sterke Frida?", kanskje jeg ikke er så sterk. Kanskje jeg er en svak person som bare må være tynn for å klare å leve med meg selv. Men så vet jeg med fornuften min at jeg ikke vil tilbake til anoreksihelvetet igjen. Det å ha en kropp som bare makter å ligge i en seng er ikke noe liv. For når jeg sier "SYKEPLEIER", så kjenner jeg håp i hjertet mitt, og da skjønner jeg med en gang at jeg ikke kan være anorektisk. Jeg må velge... Jeg har valgt. Jeg har valgt livet, selv om sykdommen prøver hardere enn noensinne å frarøve meg det nå. Den serverer meg løgner om døden og lukker meg mot den. Jeg vil jo ikke dø. Da tenker jeg på nøkkelordet mitt igjen, sykepleier.

Jeg er hjemme akkurat nå. Jeg sitter i stua hos mamma og ser julefilmer. Men det varer ikke lenge. Jeg er egentlig på østmarka nå. Skal være der i fire uker denne gang. denne innleggelsen skyldes alvorlig selvskading. Den siste selvskadingen kunne kostet meg livet. Dere tenker kanskje "hvordan kan noen klare å skade seg så mye?" vel, smerten inni meg er så stor, sorgen er så stor at jeg kjenner ikke smerte. Jeg kan gjøre hva som helst med kroppen min uten å kjenne noe. Det sier litt om hvor vondt det går ann at en menneske har det.
familien min er sinte og hjelpesløse. hva skal de gjøre? Frida dør fra dem. Frida bare faller og faller. Frida står med en fot i graven. Hva kan vi gjøre?
ingenting kan lindre smerten min. Den må jeg jobbe ut. Jeg vet hvor den sitter. Den sitter langt inni hjertet. Men jeg våger ikke. Jeg er så redd. Jeg er livredd. Hva er jeg så redd for? Jeg er redd for at sårene mine skal gjøre så vondt når jeg lar dem verke ut av hjertet mitt. Jeg er redd for at det skal gjøre vondt for meg selv, og de rundt meg. Jeg vil ikke overføre smerten min på andre. Selv om jeg gjør det ved å gå som en zoombie her hjemme å holder alt inni meg. Jeg har tro på at det skal ut en gang, men jeg må bli klar.

så ja, jeg er sliten. kroppen er nærmest ødelagt av alvorlig selvskading, og jeg er dypt deprimert. Men hei, det går vel over. jeg må bare holde fast på målene mine og drømmene mine som før, og komme meg på rett kjør igjen, selv om det føles umulig nå, nå er det ikke umulig.

Jeg håper alle dere som har et godt liv verdsetter livene deres. Det er så verdigfullt livet.

fortsatt god jul
~Frida~

poem

stormen herjer som en evigvarende krig
Jeg er svak, sliten og redd
Tankene surrer, og gir meg en kvelende strid

Jeg kjemper, men elven er for stri
og vinden er for sterk
jeg kjemper likevel
selv om kroppen er full av verk

selvhatet herjer som kniver på mitt indre
et evig jag, ingenting kan lindre

hadde jeg bare vært fri fra dette
kunne jeg reise meg og lette

Jeg er på evig jag etter frihet
jeg vi være i tet.

så stormen herjer og jeg kjemper
uansett hva, smerten ei demper.

så kjære frihet, redd meg
kjære frihet, vis meg vei

~Frida~

one day at the time

I dag er det en litt tung dag, igjen. Det er mange av dem for tiden. Det er mye mørke. Så det er kanskje ekstra viktig å prøve å lete etter stjerner som kan lyse opp dagen litt. Dagen ja, ikke dagene, for her i gården tar man en dag av gangen. Noe mer ville vært ekstremt. Hvis jeg tenker mer enn en dag, mister jeg motet. motet må jeg beholde nå, det er viktigere enn noensinne.
Jeg sitter i stua i barndomshjemmet mitt nå. Mamma har fyret i ovnen og tent lys. julestjerna skinner. Alt for å gjøre det koselig her for meg. Mamma prøver alt for å gjøre det bedre for meg. Men likevel er det ikke nok. De rundt meg prøver alt for å hjelpe meg, men klarer ikke. De føler seg hjelpesløse.
Den eneste som kan gjøre noe er meg. Så når dagene er tunge, tankene er klistret fast i sykdom og destruktivitet, er det ikke lett å "gjøre" noe. Noe kan jeg gjøre. Jeg kan adlyde sykdommen, for det kan jeg, det er trygt. men da kommer jeg ikke videre. Jeg stangerer i min egen verden, hvor jeg har vært i ni år. Det er så ensomt her. Det er så trist å være her. Sykdommen stjeler alt fra meg. Sykdommen stjeler tid, øyeblikk, fokus, verdier og glede. Det er umulig for meg å LEVE livet mitt hviis jeg har sykdommen over nakken, jeg bare eksisterer. Da får jeg ikke det livet jeg drømmer om.
Drømmene mine er sterke og har alltid vært, men noen ganger føles det som en umulighet. Jeg ser at jeg lar sykdommstankene lure meg dag på dag. Noen dager er bedre enn andre, men det varer aldri, motivasjonen min til å kjempe går ut. Hvis jeg får en sykdomstanke, er jeg tvert fanget i den.

Det er en djevelsk sykdom jeg har. Jeg tenker tilbake på alt den har gjort med meg og de rundt meg. Hvis du ser på kroppen min, ser du en brøkdel av smerten jeg har opplevd. Arr på arr, hele kroppen, sebrapike. Anoreksien fikk meg til å i årevis sulte meg så hardt at jeg mange ganger var døden nær. Den hvisket til meg hvem jeg var, selv om den i virkeligheten bare serverte meg løgn på løgn. Uansett hva jeg gjorde var jeg ikke bra nok. Den fikk meg til å presse meg selv ekstremt på alle måter. I en alder av 11 år skulle jeg bli verdensmester både i skolen, på håndball og fotball, med venner, i lek, og hjemme. Perfeksjonisme. Men jeg ble aldri bra nok. Det hendte så mye fælt med meg på den tiden, på alle plan jeg skulle være best i. Jeg følte meg aldri bra nok. Anoreksien hvisket til meg at den kunne hjelpe meg. Den begynnte tidlig. Jeg var kanskje 9-10 år første gang tankene om at jeg kunne slanke meg for å bli god nok kom. At de tankene kunne være løsningen på alle problemene mine.
Jeg ble lukket inn i en syk verden. Og syk ble jeg. Jeg som var født så frisk og sunn, ble utsatt for så mye uheldig og vondt, at jeg ble alvorlig syk. hendelsene har blitt til indre sår, som verker den dag i dag. Jeg kommer aldri til å kjenne fred inni meg, før jeg jobber meg gjennom hvert eneste sår. Jeg må gjennom helvetet for å bli fri. Det er god nok grunn til å gi opp. Men så har jeg den viljen min og drømmene mine da. Jeg har et så sterkt ønske om å være alt annet enn syk. Jeg vil finne ut hvem den lille friske jenta Frida er. Jeg vil utvikle meg og finne meg selv. Jeg vil hjelpe andre som sykepleier. Jeg vil fortelle historien min og dele erfaringene mine med andre. Jeg har så mye, jeg er en hjelper, og det har jeg alltid vært.

Jeg kommer nok til å å klare meg. Det er bare den fasen jeg er i nå at jeg virkelig må holde ut alt jeg klarer. Jeg snakket tidligere om at jeg må prøve å holde meg inn i den nye friskbobla mi, og ikke minst be om hjelp. Det er så mange hjelpere som vil hjelpe Frida på den riktige veien, frem mot frisk. Jeg har så mye godt i livet mitt som er verdt å kjempe for. Det er så mange skatter som ligger å vente på meg. Men de ligger på friskveien. livsskattene ligger på friskveien. Det som er så dumt er at for å se gledene i livet, må man gjennom smerte også. Det kommer ingen regnbue  uten regn. Men hvis man skal holde ut noe, slik som jeg gjør nå, så må man bare tenke og trøste seg med at det blir bedre etter stormen. Jeg prøver også å tenke at hvis jeg vinner en kamp, kommer den mestringen etterpå. Tenk deg når Norge vinner håndballkamper. Tenk den seiersfølelsen de føler etterpå. Det er den seieren jeg noen ganger prøver å få frem her på bloggen når jeg mestrer også. Det er sjelden at jeg har gode dager nå, men de er der, og de er så viktige. Det er mestring og gode følelser som løfter oss til å fortsette å gå på livets vei. Og det motiverer en til å ta riktige valg også.
Så i disse tøffe dager gjelder det å ta vare på de gode ting og se fremover. Ikke bak, men frem.

Jeg, for min del tar en dag i gangen nå.
Jeg har jo tenkt at jeg skal bli frisk, selv om alt er veldig mørkt nå. Jeg kjenner at jeg smaker på helvetet hele veien, men selv om føttene mine er fastspent av djevelen, klarer jeg av og til å snu meg og se på drømmen. Det er jo den som motiverer meg til å kjempe imot det som hindrer meg i å nå den. Det er faktisk en tanke som hjelper meg veldig. Det eneste som hindrer meg i å nå drømmene mine, og få et godt liv, er sykdommen. I ni år har jeg spilt på lag med den, fordi jeg har ikke klart noe annet. Det har vært så trygt for meg, jeg har mestret det. Og det er jo det som er min største frykt, det å ikke mestre noe. Det å ikke være god nok.

Jeg kjemper, men jeg er redd for at hjertet mitt gir opp. I hjertet ligger alle drømmene. I hjertet ligger sjelen min. Denne sykdommen tar liv, det er jeg klar over. For sykdommen sier til meg hver dag nå at det er døden som er den beste løsningen. Når jeg får slike tanker nå jeg stoppe opp, og realitetsorientere meg selv. "FRIDA!!!, hva holder du på med? Dette er sykdomstanker!! Tenk sykepleier!"
Bare ordet sykepleier vekker noe i meg som jeg ikke visste jeg hadde. Jeg har så lyst. Jeg vil så mye. Jeg ønsker så inderlig. Jeg har det som skal til. Jeg må bare tro. Jeg må bare kjempe, både imot sykdommen og for friskheten. Jeg har da mål klare, og det eneste som hindrer meg er sykdommen. Hvorfor skal ikke jeg nå målene mine? Jeg har da like stor rett til å leve som alle andre. Jeg prøver å si til meg selv at jeg fortjener å leve og ha det godt. For jeg gjør vel det?

Jeg har lidd i NI ÅR nå. når er det nok? Når er det NOK? Det er opp til meg. Det er opp til meg når jeg er villig til å kjempe 100% imot sykdommen. Stå imot dens fristelser og lovnader. Det er ikke bra.

Jeg ønsker meg frihet. Frihet i livet til å gjøre hva jeg vil. Det er vel noe vi alle mennesker har krav på, ikke sant?

Jeg ønsker også frihet for alle rundt meg sin skyld. Jeg vil at de skal slutte å lide pga sykdommen min. min mamma, min søster, min kjæreste. De har vært gjennom nok de også. Jeg synes ikke at livet skal være så vondt for dem. De har jo opplevd så mye vondt med sykdommen min.

Fri vilje, til å stå imot er mitt største ønske. For tankene kommer nok alltid til å være der. Det er bare at jeg må stå imot som er styrken jeg må ha for å være frisk. Det gjelder å ha en styrke til å være sjef i eget liv, styrke til å finne tilbake til seg selv ved vonde tankemønster, styrke til å reise seg når man faller, styrke til å tørre å være seg selv. For meg har denne sykdommen betydd liv eller død. Jeg har hatt valget i så mange år nå, men jeg har kommet dit at jeg må velge.
Velger jeg livet, velger jeg Frida. Da velger jeg sykepleier, barn, sport, sunnhet, venner, familie, liv og glede, mennesker, motivasjon, styrke, mot, bok, forelesninger, LARS, tanteunger, mestring osv.

velger jeg sykdommen, velger jeg død. slutt på livet. slutt på glede, eller vertfall frisk glede. Løgner, falsk mestring, syk mestring, sykehus, smerter, sår, mat, bulimi, anoreksi, tvang, behandling, jeg mister alle i livet mitt, ensomhet, alene, døden...

Valget er lett for deg, for meg som er fanget i det nederste, gjelder det å kjempe til å måtte nå det øverste. veien dit er stormfull og vanskelig. Det er min største endring i livet. Jeg står nå i mellom, med en fot i graven, som jeg alltid har gjort. Jeg har livet i min hule hånd, og kan føre det dit jeg vil. Fri vilje er det vanskeligste jeg har hatt.

Velg riktig FRIDA, Ta rett valg!!

~Frida~

to skritt frem- ett tilbake

Livet går jammen opp og ned. I dag er jeg nede. Langt nede. Jeg har ligget strak ut på sofaen hele dagen, og bare latt alle tanker herje. Jeg orker ikke å kjempe imot. Jeg føler meg alene i en stor og ukjent verden. Jeg føler at alt skal rase sammen. Jeg prøver å se etter neste hvileskjær, for jeg er så sliten av å svømme. Jeg befinner meg på ukjent farvann, hvor alt føles skummelt og utrygt. Er det rart at jeg har lyst til å gi etter når den djevelske sykdommen brøler og roper til meg om at den kan gi meg ro og fred. Den lukker meg inn til dine hvileskjær. Men jeg vet bedre. Jeg vet at den lurer meg. Jeg vet at det er løgn på løgn. Men likevel, så frister det fordi jeg er så sliten. Jeg har fallt.
Så hva er det som skal få meg til å svømme videre nå?
Jeg vet heldigvis svaret. Jeg har så mye godt som venter meg fremover. Jeg har så mange friske faktorer som skal motivere meg til å velge den friske veien. Jeg har så mye å miste hvis jeg velger feil vei.
Jeg mister alt hvis jeg nå velger sykdomsboblen overfor frida-frisk-boblen.
hvis man går litt ut-av-seg-selv er det jo et enkelt valg. enten velger jeg å fortsette den livsdrepende og dødelige veien til sykdommen min, som tilslutt vil føre meg til døden. En evig runddans av samme tanker og følelser som kun er syke. en syk syk hverdag som ikke gir Frida noe som helst. et helvete som fører til død.
Eller jeg kan velge frisk-veien. Jeg kan VELGE å kjempe mot sykdommen, og da vet jeg hva det innebærer. Jeg må gi slipp, jeg må velge å ikke høre på dens løgner, og høre på de virkelige sannhetene som kommer fra mennesker som vil at jeg skal få et godt liv. Jeg kan velge kjærligheten. kjærlighet til andre, og til livet. Jeg kan velge følelser, og det å stå sterk gjennom stormer slik at jeg får oppleve livets skatter på den friske veien. ja, denne veien fører meg til mine mål, og hjelp til å nå mine mål. denne veien gjør at jeg lever videre.

Grunnen til at jeg skriver om dette, er mest for min egen del. Jeg har ikke noe behov for å legge ut om hvor fælt jeg har det. Men jeg har erfaring om at det å skrive meg ut av og gjennom stormer har vært positivt før, pluss at jeg kan få noen gode råd og tips. Jeg skriver kanskje også for å kanskje føle en slags forpliktelse til å overleve akkurat nå, for det er det eneste som hjelper her og nå. I tillegg får jeg kanskje frem de positive tingene, og ser ting litt mer realistisk. veier for og mot. høres litt drygt ut. Og veie livet mot døden liksom. Men det er det som er min virkelighet akkurat nå. Det har vært det i ni år, bare at de siste ni årene har jeg valgt de syke mestringsstrategiene og den syke veien, istede for å be om hjelp til å holde meg på den friske veien. Jeg har allerde begynnt på den friske veien. Så selv om jeg har hatt en dårlig dag i dag, er ikke livet mitt ødelagt, prøver jeg å si til meg selv. Det kommer alltids en ny dag i morgen, hvor jeg kan velge og ta helt andre valg enn jeg har gjort i dag.
"never let your past be bigger than your dreams" fikk jeg høre i dag. så da legger jeg denne dagen bak meg, og prøver på nytt i morgen. Jeg er jo klar over at dette kom til å bli en kamp. Jeg vet hva som er de riktige valgene for meg, jeg må bare stole på Frida, og at jeg klarer å gå for de riktiige valgene. sykdommen vil være der hele veien og lukke meg inn til seg, det er da jeg må rope tilbake: "løøøgner"!
"bedrager"!. Jeg vet sannhetene i livet. Jeg må bare la de fylle meg.
~Frida~