fredag 16. januar 2015

svar på spørsmålsrunden -




  1. FEEL FREE!
  2. Her har dere svarene på sprøsmålsrunden. beklager at jeg var så sen. håper dere blir fornøyde med svarene. 
  3. ---------------------------------------------------------------------------
  4. Har du kontroll når du skader deg,eller er det ubevisst?
    Hvilken post er du egentlig på?

    Svar: før sommeren i fjord ble jeg nøye utredet av eksperter fra ullevål for å finne ut hva denne livsfarlige selvskadingen var, hvordan jeg klarte å utføre det(pga at det er veldi smertefullt), hvorfor jeg gjorde det, triggere osv. Det vi fant ut var at jeg gjør noe som heter psykoseorganisert selvskading. Det betyr at jeg er ikke meg selv når jeg er det. Jeg er psykotisk, og at når jeg er i den psykosen er veldig paranoid og ser,hører, føler og kjenner ting som får meg til å skade meg veldig alvolig. Jeg kommer til et punkt hvor jeg mister alle hemninger, all smerteterskel, følelser, fornuft og vett. Det eneste jeg husker før den alvorlige selvskadingen skjer, er at jeg får smerter i hele kroppen og at det kjennes ut som magen min skal sprenges. et voldsomt trykk. På dette tidspunktet er jeg så full av angst. Når man får veldig høy angst(grad 3) kan man dissosiere. Det vil si at det blir for mye for hjernen og kroppen, at den må løse det på et vis.. Det som skjer til meg er at jeg enten får psykogene anfall eller når jeg har det typiske trykket i magen, skader magen veldig alvorlig, for da får jeg beskjed fra stemmene om å slippe det ut. når det er snakk om slike skader jeg påfører meg er det umulig å gjøre i "våken" tilstand, hvis dere skjønner? så jeg har abolutt null kontroll når jeg skader meg. Jeg er både dissosiativ og psykotisk på et vis. hvertfall grensepssykotisk. Det er kanskje også greit å nevne at selvskadingen skjer som regel når jeg er sliten og har hatt noen tøffe dager og ikke har så mye motstandskraft. Ellers har jeg jo lært meg å håndtere angsten mye bedre nå, så det går jo som regel bra nå. Den største utfordringen nå i ettertid er alle komplikasjonene og senskadene av selvskadingen. det krever sykehusinnleggelser, masse smerter, masse medisiner og mange begrensninger.  Jeg er på akuttpost 4 akkurat nå, men for det meste er jeg på Orkdal DPS. håper du fikk svar, for dette er både vanskelig og forklare og forstå

  5. Hva har vært den mest alvorlige konsekvensen av den dissosiative skadingen din - hva har liksom skjedd med kroppen din som har gjort at den nesten går under? Heier på deg, kjære Frida. Kjenner deg ikke, men tenker på deg og håper du får det livet du ønsker deg<3
    Svar: hei, takk for spørsmålet og heiingen :) setter pris på det. Den mest alvorlige konsekvensen er nok at det er så mye arrvev i magen min at det er umulig å opperere meg hvis det skulle skje noe igjen, at jeg kanskje ikke kan bære frem et barn. alle smertene jeg sliter så voldsomt med, at jeg ikke kan bruke bukmusklaturen min igjen, at jeg nesten holdt på å forblø, tarmer er ødelagte og sammenvokst. Det er veldig mye smerter. Men den største konsekvensen er psykisk, både hos meg og familien min, og de som har funnet meg etter en selvskading. Vi er traumatisert alle sammen etter den tida det sto på som verst. Akkurat det sliter jeg med å tilgi meg selv for. Hvilke konsekvenser dette har fått for andre. Men så kan jeg jo ikke gjøre noe med det nå. Jeg kan bare gjøre noe med fremtiden. 


  6. Når du har vært operert så mange ganger i magen,har du tenkt på at det kan bety at du ikke kan bære fram et barn?Eller har hu spurt noen leger om det?
    Svar: klart jeg har det. Mitt største mareritt er at jeg ikke får muligheten til å gå gjennom et svangerskap og føde mitt eget barn. Men dette er heldigvis mange år frem i tid, så det er alltid en mulighet. Legene sier at hvis jeg hadde fortsatt selvskadingen vil ikke buken tåle å bære frem et barn. Men det er jo mange historier om mødre som har ligget i ei sykehusseng gjennom hele svangerskapet. hvis det er det som skal til, gjør jeg gjerne det. sykehussenger er jeg jo vant til..hehe

  7. 26. september skrev du "hei jeg heter Frida Johnsen, vanlig pasient på orkdal DPS". Hva legger du i begrepet "vanlig pasient"? Og hvorfor har du ikke sett på deg selv som en "vanlig pasient" tidligere?
    Svar: Det har blitt brukt litt uvanlig mye resurser på meg, bla fastvakt døgnet rundt i  flere år. Det er ikke vanlig å være på dps med fastvakt over lengre tid, så det var et litt uvanlig opphold når jeg var der, mens når jeg ble lagt inn der etter sommeren hadde jeg samme oppfølgning som alle andre pasientene der, jeg fikk ikke noe ekstra tilsyn eller oppfølging med mindre jeg bad om det selv. Jeg måtte ta ansvar for meg selv på et helt annet nivå. Det tok tid, men jeg gav det tid også, og så ble jeg vant til det. håper ikke du misforstod bregrepet mitt. Det var i hvertfall ikke meningen.

  8. Hvordan den siste operasjonen din kroniske smerter? 
    Svar: som jeg skrev i det første spørsmålet er det mye smerter fordi alt inni magen er helt ødelagt. tarmer er sammenvokst i hverandre og i arrvev, så er det nerver oppi alt dette. Magen min vil nok aldri bli frisk igjen, etter så mange skader og så mange operasjoner.
  9. Hvordan blir det håndtert, smertestillende? kan det påvirke deg noe fysisk i hverdagen? SVAR: jeg får ganske sterke smertestillende daglig for å klare å komme meg opp om morgenen og gjøre noe av det jeg har lyst til iløpet av en dag. man blir jo selvfølgelig litt sløvet av sterke smertestillende, men kroppen min har begynt å bli vant til det, så jeg tåler det godt uten at det påvirker meg noe særlig.

    hva kunne de ansatte og behandlere gjort bedre for og kunne hjelpe deg på beste måte? SVAR: jeg vet ikke om noe kunne blitt gjort annerledes. kanskje de kunne gjort noe med at jeg var kasteball i systemet i mange år. jeg kan ikke gå tilbake å si hvem som gjorda hva feil, og jeg er ikke bitter, for jeg lever enda i dag, og jeg har fortsatt mange muligheter til å få et godt liv.

    Hvis du kan velge hva du vil akkuratt nå, hva vil du gjort eller funnet på? SVAR: Jeg ville enten ligget på stranda i et varmt land med tærne i vannkanten og nytt varmen og sola skinne mot meg og være helt 100% avslappet.Ellers ville jeg ridd i fjellene i australia og opplevd naturen der. herlig!

  10. What do you do to yourself that you had 44 operations? What is so dangerous that it almost killed you? ANSWER: i have operated nearly 50 times in my stomack, because of very dangerous selvharm in a psykotic moment. if you can translate the first question, you will understand abit more.

  11. - Hvor ser du deg selv om fem år? 
    Svar: om fem år er jeg ferdig med alt av vgs, og er kanskje på første året  på sykepleien. Jeg går nok fortsatt i behandling, men har funnet min måte å leve på, og at den måten jeg lever på er bra for meg. jeg kjenner at jeg har det godt. Jeg tror også at jeg har møtt kjærligheten igjen. litt tidlig med barn, men det gleder jeg meg veldig til. jeg skal klare det!

  12. - Hvorfor drømmer du om å bli akkurat sykepleier og ikke feks vernepleier, psykolog eller lege?  svar: jeg har alltid vært veldig glad i å jobbe med mennesker, men så har jeg møtt så utrolig mange syke som har fått meg til å tenke hvor heldige vi er som har den fysiske helsa vår i bra stand. Det å ha en jobb hvor man kan hjelpe mennesker som virkelig trenger din hjelp må være en gave. Tenk å gi det til mennesker hver dag. en hjelpende hånd, noen gode ord, det å lytte. Dette kan man selvfølgelig også gjøre som både lege og vernepleier, men lege blir for mye for meg, pluss at jeg har alltid vært veldig intressert i anatomy, sykdomslære og fysiologi. Jeg har tro på et helhetlig menneskesyn, og maslow. vi må hjelpe de som trenger hjelp med det de trenger hjelp til slik at de kan klatre til topps på pyramiden. har alltid ønsket å bli sykepleier.
  13. - Hvordan går det med spiseforstyrrelsen? SVAR: det går veldig opp og ned med spiseforstyrrelsen. Jeg svinger mellom anoreksi og bulimi, men akkurat nå er det ganske stabilt. Mest fordi jeg må, kan ikke kaste opp pga at det da blir for stort trykk mot magen. jeg har nok kommet til et punkt der kroppen min ikke tåler så mye mer, så jeg må rett og slett holde meg beinhard. Jeg spiser både maat og godteri uten og kaste opp, og vekta er stabil på normalvekt. har joo fortsatt spiseforstyrrede tanker, men ikke i nærheten av i samme grad som tidligere. Men mye gjenstår før jeg kan kalle meg frisk ja.

  14. - Hvordan klarer du å fortsette å kjempe etter så mange år, du må jo ha en enorm indre styrke?  SVAR: når man har et mål i sikte, som betyr så utrolig mye for en, så er man villig til å gå gjennom ild og vann for å nå det. Jeg kan skryte på meg at jeg har vært sterk, men jeg hadde aldri i verden klart meg uten all den hjelpa og støtten jeg har fått i alle disse årene. Jeg har ikke gått rakrygget gjennom denne krigen. Jeg har fallt og feilet utallige mange ganger, og opplevd så mye nedgang. Det er nok derfor jeg setter så utrolig stor pris på hver minste tegn til opptur. de små oppturene er drivstoffet mitt, så jeg fortsetter å gå mot målet. Det beste tipset jeg har fått er å være tilstede her og nå, få det beste ut av situasjoenen her og nå, og ikke tenk i morgen eller i går. tenk idag, NÅ! 

  15. - Hvordan klarer du å balansere skole og sykdom? SVAR: skolen er på en måte et lite fristed for meg. jeg elsker å sitte å lese fag og elsker å lære, så det gir meg egentlig bare motivasjon og ekstra drive. Men noenganger må jeg bare velge bort skolen også, fordi jeg rett og slett må prioritere helsa mi. jeg tenker å ta meg god tid med å bli ferdig med vgs. Er nå på mitt 5-te år, og går nå helsefagarbeider. målet er sykepleier.

  16. Hva gjør at du har hatt så mye fastvakt ifht andre i landet som sliter med mye av det samme? Altså selvskading som kan ta livet av de?                                                                          SVAR: det kan ikke jeg svare på, for det er ikke jeg som har bestemt at jeg skal ha fastvakt. Men de har vel sett at det er nødvendig for at jeg skal overleve da. hvertfall når det sto på som verst. (les første spørsmål)

    Hvordan ser du deg selv som frisk, hvis du i det hele tatt tror du blir frisk?                    SVAR: Jeg ser meg selv som veldig glad og lykkelig over å føle meg fri, fordi jeg klarte å vinne kampen over sykdommen, og at jeg har det bra med meg selv og kroppen min. når jeg blir frisk, tror jeg at jeg har blitt kjent med meg selv som en ny person som driver å prøver ut masse ting. kanskje dansing, sang, reising og tar opp kontakten med gamle venner igjen, og får nye venner igjen. Så kommer jeg til å være barnslig. jeg vil ha det gøy! hver dag

    Hvilken(e) diagnose(r) har du nå? Når jeg starta å lese bloggen din hadde du kun en spiseforstyrrelse. SVAR: da jeg startet bloggen var det spiseforstyrrelsen som var i fokus, men når jeg ble bedre fra spisefrstyrrelsen, så vi raskt at sykdommen hadde skygget over andre lidelser også. Så nå har jeg diagnosene Anoreksia nervosa med bulimiske tendenser, emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, så har jeg en del tilleggssymptomer som dissosiering, psykoseorganisert selvskading, angst osv. Men mye av dette henger sammen.

    Du har mange ganger skrevet at du har fått nye verktøy. Men hva er de nye verktøyene du skriver så mye om? SVAR: med verktøy mener jeg hvordan jeg kan ta bedre valg i vanskelige situasjoner som jeg vanligvis tyr til destruktive handlinger. et verktøy som hjelper meg mye er å tenke konsekvenser. hva skjer og hvilke konsekvenser får det for meg eller andre hvis jeg gjør det ene eller det andre? hva skjer hvis jeg ikke gjør det? veie for og imot? Et annet verktøy jeg har brukt mye er iforhold til angstanfall, det å roe ned et angstanfall ved å bruke mindfullness. pusteøvelser og fokusere på å være tilstede her og nå. et annet verktøy når jeg kjenner tegn til at jeg begynner å bli fjern og dissosiere er å stimulere sansene(for de forsvinner gjerne under dissosiering). eks klype meg i armen, lukte eller smake på noe med mye smak, lytte til bestemte lyder. alt fokus skal være på å fortelle om hva man kjenner, hører, ser, smaker osv. da holder man seg til virkeligheten, selv om det er beintøft og man kjenner at kroppen bare vil dra deg bort fra virkeligheten. der og da kjennes det ut som at det er et stort sug man blir sugd inn i, og man blåholder i noe for å ikke bli sugd inn i dissosiasjon. Ellers er mitt beste verktøy å løpe når jeg både er sint, fjern, lei meg, glad osv. løpng funker mot alt. Men mitt aller beste verktøy er å snakke ut om det skumle og forferdelige på innsiden, for når det kommer ut er det ikke så farlig lenger.

    Tror du at du blir i stand til å klare deg i en vanlig leilighet når du i praksis har vært innlagt hele livet og heller ikke mestret å bo i en omsorgsbolig?
    svar: Jeg er sikker på at jeg klarer det. Jeg var en helt annen fase i livet da jeg skulle flytte til den omsorgboligen. Da var jeg gitt opp overalt og ble sendt hjem for å dø. Det var ikke noe håp, for jeg var kjempesyk, og jeg ville ikke ha noe hjelp heller, selv om kommunen ville hjelpe. ingen visste hva de kunne gjøre for å hjelpe meg. Nå har jeg blitt voksen, jeg har masse erfaring som jeg kommer til å bruke. jeg kommer til å bruke verktøyene mine, og jeg er så heldig at jeg har mange som skal hjelpe meg med den gradvise overgangen til leiligheten min. Jeg er også stolt over leiligheten min og glad i den allerede, så jeg har bestemt meg for at jeg aldri skal la sykdommen regjere der. Der er det jeg som skal bo, ikke den. 

  17. Er det pga medias oppmerksomhet rundt saken din at du får så mye hjelp som du får?   SVAR: Det tror jeg nok ikke. Jeg fikk ikke noe mer hjelp enn andre pasienter får etter at jeg gikk ut i media. Jeg var gitt opp, og når vi gikk ut i media fikk jeg en sjanse til. jeg fikk hjelp som alle andre. vi er forskjellige, og vi trenger forskjellig hjelp. Jeg stoler på at behandlingsteamet mitt vet best. Jeg vet at det har blitt brukt vanvittig mye resurser på meg, som jeg ikke har benyttet meg av, men jeg var alt for syk til å ta imot hjelp frivillig. jeg var for syk for post 4, for lian, for levanger de 2 første gangene, for andre plasser også. Men jeg vet jeg er heldig, og jeg er takknemlig også. Men så jobber jeg hardt sammen med behandlingstemet mitt nå. vi har samme mål.

  18. Jeg lurer også på dette med barn, siden du har skrevet mye om at du ønsker å bli mor.

    Er det i det hele tatt fysisk mulig for kroppen din å bli gravid etter så mange år med anoreksi? Og i Såfall, vil den tåle det?
    Svar: Det vet vi ikke før vi har prøvd. Men jeg er på normalvekt nå, og har mensturasjon, så isåfall er det mulig. et større spørsmål er om kroppen min tåler det(magen).


  19. -Hvordan går det EGENTLIG med deg ? SVAR: akkurat nå synes jeg ikke det går så bra. Sliter veldig både psykisk og fysisk. jeg har ofte komplikasjoner med magen, og må legges inn ofte pga det. slitsomt og demotiverende. magen er så godt som ødelagt. og nå er jeg i den fasen hvor ettervirkningen av selvskadningen kommer i lang kø. psykisk sliter jeg veldig med svingninger. utrolig slitsomt det også. men mest sliter jeg med at jeg er så sliten og lei. Da er det vanskelig å være sterk og kjempe. 

  20. -Hva har du gjort siden du har måttet operere 44 ganger ? SVAR: jeg vil ikke utdype hva jeg har gjort. Det er nok både triggende for noen, og alt for dramatisk til å legge ut om her. jeg kan si at jeg har skadet magen min alvorlig.

  21. Utenfra er det vanskelig å skjønne hvordan det er mulig. Og hvordan har du klart å komme deg gjennom en sånn påkjenning psykisk og fysisk ? SVAR: aner ikke... jeg har hatt englevekt hele veien, og fantastiske støttepersoner rundt meg.

  22. -Hva er ''verktøyene'' du bruker ? mindfullness, trening som løping, SNAKKE UT, sansestimulering, skriving etc.

  23. -Hva tenker du om fremtiden ? SVAR: veldig ambivalent, men jeg har veldig lyst til at det skal gå bra, men jeg skjønner at da trengs det hardjobbing her.

  24. -Hva gjør Frida glad ? SVAR: så koslig spørsmål. Jeg blir glad når jeg får godteri i munnen min. Elsker godteri, jeg blir glad når jeg får en klem, når jeg treffer tantebarna mine, når jeg eller noen rundt meg får gode nyheter, når jeg får ros, når jeg mestrer noe, komplemang og fine ord. 

  25. -Hva er drømmene dine ? SVAR: Jeg drømmer om: å hoppe i fallskjerm, gifte meg, få barn, bli sykepleier, surfe, gi ut bok, vinne i lotto, dø med et smil om munnen når jeg er 90 år.

  26. Ang.mål for fremtiden,hva mener du selv er realistiske mål? SVAR: kjæreste, barn, reising, sykepleier( mange år frem i tid da). jeg vet hvordan jeg er når jeg er frisk, så det er ikke urealistisk. 

  27. Har du måttet revurdert målene dine i løpet av feks.det siste året?SVAR: ja, ift skole må jeg nok ha et år til. ellers har det meste gått etter planen. leilighet var jo årets store mål, og der er vi i boks nå.

  28. Har du opplevd å miste venner fordi du har vært så mye innlagt? SVAR: ikke mistet, men når man lever to helt forskjellige liv og jeg lever i en boble skjønner jeg at det ikke er enkelt for vennene mine å stikke hull på den tykke bobla mi og dra meg med ut i den friske verden. Jeg vet at jeg har skremt vennene mine, dessverre, flere ganger, noe jeg er veldig lei meg for. Jeg savner dem virkelig, men jeg tror vennene jeg har fra lensvika, er venner for liivet.

  29. Hvordan er dine erfaringer med sonde? Har du noen gang sett på sonde som et bedre alternativ enn næring via munnen, fordi det på en måte blir noen annen enn deg selv som trosser spiseforstyrrelsen? Har du noen gang liksom opplevd sonde som en midlertidig enklere løsning enn vanlig mat liksom fordi du slipper å tygge og svelge selv?
  30. SVAR: jeg brukte sonde i 7 år, og for det meste med tvang, så for meg var det ikke noe alternativ å spise selv. Jeg gjorde alt som sto i min makt for å kvitte meg med maten eller unngå maten og jukse.  men når jeg kom litt opp i vekt, skjønte jeg at sonden var en livsnødvendig redning for at jeg ikke skulle dø. Jeg har selvfølgelig tenkt at sonde hadde vært enkelt. da hadde jeg sluppet å tenkt på mat, men så er jeg jo egentlig glad i mat, og mat er ikke bare energi, det er sosialt, det er kjærlighet, det er kos, det er nytelse, det er kultur etc. Det er verdt å ha mat i livet sitt.

~Frida~

onsdag 14. januar 2015

har du tro?

kjære deg, har du tro på meg
har du tro, når jeg vandrer langs dødens sti
har du tro, når jeg av og til velger å forbli i mine onde sirkler
har du tro, når jeg alltid faller og faller
har du tro når jeg aldri gir deg noe tilbake og du gir meg ryggraden din som holder meg oppe
har du tro på meg når jeg svikter gang på gang?
har du tro når jeg alltid havner på feil vei
har du tro når jeg ikke takler livet
har du tro når livet mitt sakte tar slutt?
har du tro når du ser med egne øyner at flammen i øynene mine slukkes
har du tro når jeg sier nei
har du tro når jeg er så sliten at jeg kollapser, akkurat som kroppen min
har du tro når jeg er så syk at det nesten ikke er håp
har du tro når jeg er full av tårer som aldri kommer ut
har du tro når jeg forteller deg at jeg ikke vil mer?
har du det?

du sier at du aldri vil gi meg opp, du holder fast i håpet, selv om jeg sakte dør.
for du forteller meg at :
- jeg blomstrer når jeg ser skattene i livet mitt
- jeg er sterkere enn jeg er svak
- at øynene mine skinner innimellom
- at du aldri vil gi meg opp
- at du er så glad i meg at kjærligheten er størst av alt
- at jeg ikke kan dø, fordi jeg skal leve
- at jeg kan bli akkurat den personen jeg vil, og få akkurat det livet jeg vil.
- at ingenting er umulig. bare at det umulige tar litt lenger tid
- at jeg må være raus med meg selv, slik jeg er hos andre.
- at jeg ikke kan sammenligne meg selv med andre, fordi jeg har andre behov og verdier i livet mitt.
- at jeg er unik, selv om jeg føler meg umenneskelig
- at jeg ble født frisk, så jeg kan bli den friske frida alle kjenner igjen. hvis jeg vil
- at du er glad i meg, noe som betyr så mye for meg. At du elsker meg.

kjære mams <3
takk for at du alltid er her for meg selv om av og til har blit sett på som uhelbredelig.
Takk for at du har gitt meg så mye kjærlighet, selv om du har fått ingenting tilbake
Takk for at du har tro på meg, og har båret håpet for meg.
Takk for at du forteller meg sannheten, når jeg ikke tørr å møte den selv.
Takk for at du ville stå ved min side i alle disse årene. Vi har fått så mye godt ut av det. Vi har verdens beste forhold, og jeg er så glad i deg, og takknemlig for at jeg har deg,fortsatt.
Takk for at du alltid har håp, og muntrer meg opp til å velge livet.
Takk for at du gir og gir, og aldri gir opp
Takk for at du er så glad i meg, når jeg ikke er glad i meg selv.
Takk for at du har sett gjennom sykdommen og sett Frida når den har dominert som verst.
Takk for at du har reddet livet mitt så mange ganger. 
Takk for at du holder ut, du er den sterkeste og klokeste personen jeg kjenner. 
Takk for at du er her, mamma. selv om jeg noenganger er umenneskelig, og ugjenkjennbar.
Jeg tror du ser meg, jeg vet du ser meg, uansett hvordan jeg er, og det er jeg evig takkenmlig for. 
glad i deg mamma <3


~Frida~

update fra øm

Først vil jeg bare si at jeg er veldig glad og berørt over alle de gode tilbakemeldingene jeg har fått på forrige innlegg. Godt å kjenne på at jeg har så mye støtte og en stor heiagjeng.
Jeg beskrev i forrige innlegg hvordan jeg opplever dissosieringen. Håper dere fikk litt forståelse om hvordan det er. Jeg skrev også litt om hvordan jeg opplever livet mitt akkurat nå. Ting er vanskelig, veldig vanskelig. Men på tross av alt det vanskelige, holder jeg ut på et vis. Sorgen over at jeg må "holde ut" livet mitt og ikke klarer å "leve" er veldig tung å bære. Det er så mye annet jeg skulle ønske livet mitt innebar, og jeg skulle ønske at alt ikke var så tungt.
Jeg tror de fleste som møter meg nå føler at energien og gutsen min er borte, eller vertfall veldig liten. Det merkes på meg at jeg er forferdelig sliten og lei nå. Det merkes at livet butter imot konstant, og at jeg svekkes på grunn av det.

Men så er jeg en fighter som har lyst å leve også. Jeg ønsker å bli glad igjen, glad  i meg selv igjen, slik at livet mitt ser lysere ut.

Jeg vil dele noen gode ord jeg fikk av min beste venninde Thina, som jeg virkelig trengte å høre.

"Verdens aller beste blomsterpike!
Sterke, fine, fantastiske Frida!
Beste, godeste, omsorgsfulle tante!
Vakre, oppmerksomme, smilende medmenneske!
Gode, kjærlige, nydelige datter!
Fine, beste, rampete søster!
Godhjertet, positiv, lyttende venn!
Ærlige, støttende, hypre, latterfulle, kloke bestevenn, min bestevenn!

Verdens fineste Frida, som overvinner og overlever alt. Som kjemper kamper få kan forstå og veldig få kan relatere til. Som våkner hver dag og ser etter sola. Som ser sola går ned hver kveld. Kanskje blir den borte noen dager, men den kommer alltid igjen. Den gjemmer seg ikke for å kaste skygge over oss, men for å lære oss å skinne selv.
Du er blomsterpiken, å du vet hvorfor. Du vet hvor sterk blomsten faktisk er, å at den alltid reiser seg. Du vet at den kan bli plukket og holdt nærmest til hjertet av de som virkelig bryr seg om den. Du er plukket. Du blir holdt. Du er nærmest hjertet mitt. Fordi du er akkurat den du er, på godt og vondt. Fordi du er Frida. Fordi ingen ting i verden er vakrere en smilene dine, latteren din, sangstemmen din. Ingen lytter bedre enn du og ingen kommer med bedre råd enn du. Ingen står mere sårbar og naken enn du når du finner ordene og formidmer hva som faktisk gjemmer seg i deg. Det gjør det så lett å stå sårbar og naken tilbake og blottlegge sjelen. Noe som kanskje jeg og du alltid har trodd var farlig. Som har vist seg å være ganske godt og trygt allikevel.
Du ska skinn som sola, du ska start på nytt å du ska bestig d høyeste fjelle!

Frida, aldri glem hva du er. Aldri glem hvor sterk du er. Du er en fighter! Å jeg er evig glad i deg"

Er utrolig glad i deg thina mi <3


venner er utrolig viktig. Jeg er så utrolig glad for at vennene mine fortsatt er der for meg. Jeg vet at de dessverre har blitt skremt og vært veldig redde for meg pga ting som har skjedd, men likevel har de vært der for meg. Jeg vet at forholdet til vennene mine er noe som må bygges opp på nytt, hvor de må få tillitt til meg igjen, og motsatt. Og sånne ting tar tid. Vennene mine er verdt så mye for meg at jeg skal gi det den tiden det tar.

Så hvordan går det ellers?
Akkurat nå er jeg på Østmarka. har en liten timeout fra alt og for å hvile mest mulig før jeg drar tilbake til orkddal på tirsdag. selv om livet er tøft og vanskelig nå, prøver jeg å sette pris på de gode tingene. For gode ting er det også, man må bare gjøre de små tingene store og verdigfulle.

ha en fin kveld.

ps: jobber med spørsmålsrundespørsmålene så fort jeg klarer. De kommer snart.

torsdag 8. januar 2015

en personlig berettelse om tingenes tilstand - life is hard

Jeg deler ikke så mye med dere for tiden, og det er jeg lei meg for. Jeg kjemper en tøff kamp, og selv om det er mange av de gode tingene jeg gjerne ville ha delt, blir det litt for sjelden. Men det jeg skal dele med dere i kveld er noe veldig personlig. Jeg føler jeg skylder dere det egentlig. Jeg skulle gjerne skrevet mer om hvordan det er å være meg for tiden, og at denne berettelsen jeg deler med dere nå, ikke er sånn hele tiden, men av og til.



Jeg er fortsatt på Orkdal DPS for tiden. Vi jobber veldig med å finne ut hvordan vi kan gjøre livet bedre for meg, for jeg sliter en del enda. kanskje på en litt annen måte enn før, for det har gått veldig langt. Men jeg gir ikke opp, selv om det kanskje virker sånn i dette innlegget.

Akkurat nå ligger jeg på Orkdal Sykehus. Jeg sliter mye med magen for tiden. Det er mange ettervirkninger og komplikasjoner og senskader etter all den alvorlige selvskadingen som har vært de siste to årene. Utfordrende å slite sånn med mye smerter, mye innleggelser på kirurgen og sykehus generelt, og mye unødvendige smerter og runder. Dette blir jeg veldig sliten av. I tillegg har vi jo den psykiske biten. For øyeblikket er det de store svingningene som er veldig utfordrende for både meg og de som skal hjelpe meg, men vi gir oss ikke.

Det jeg deler med dere er veldig personlig, og jeg er litt i tvil om jeg skal dele det, men jeg prøver.

- skrevet 7.januar 2015 kl. 21.00 i Fridas Dagbok.

"Så mange mennesker dør eller er døende, og så mange mennesker sørger over dem de har mistet eller holder på å miste. Det er så mange årsaker til dette. årsakene forunderer meg. jeg har tenkt litt over dette. hva ville være min årsak? jeg har akkurat skjønt at jeg er en av de menneskene som av en eller annen årsak, som jeg vil prøve å forklare her i dette innlegget, er døende. 

Jeg er en av dem som alltid overlever når jeg egentlig skulle dødd i prinsippet. Jeg er en av de heldige som har englevakt både i himmelen og på jorden. englene i himmelen vil visst at jeg skal leve, siden jeg alltid overlever, heldigvis. og det samme vil englene på jorda, som daglig kjemper med meg for at jeg skal overleve og dermed få et godt liv. Jeg er  så takknemlig. Jeg er en av dem som ikke har bestemt meg om jeg vil leve eller dø, for det nokså korte livet jeg er så heldig å ha fått, daglig viser seg å være så smertefullt på så mange måter.
Jeg ønsker noen ganger det hadde fantes engler på jorden med tryllestøv som kunne hjulpet meg med å ta alle de gode valgene jeg må ta iløpet av en dag, til å gi til alle de rundt meg det jeg må gi, Til å gi til meg selv det jeg trenger fra meg selv, til å leve. For englene på jorden som også ønsker seg englestøv kjemper bare med meg, siden de ikke kan kjempe for meg. 

Jeg er ikke døende i øyeblikket, men jeg har likevel skjønt at jeg på en måte er det, fordi den sykdommen som jeg skulle være så uheldig å måtte leve med ødelegger sjelen min og spiser meg opp på en måte at jeg sakte dør, eller kanskje plutselig. hvem vet? sykdommen vet. 

Jeg er redd for å dø. Ikke for at det fysisk skal gjøre vondt, men fordi jeg er redd for å forlate alle jeg er glad i med en urettferdig og uforståelig slutt, og en stor sorg. Jeg er redd for at den siste personen jeg er, er sykelig, slik at jeg ikke engang klarer å forlate jorda eller at mine kjære kun husker det siste av meg som en dissosiativ, egoistisk og følelsesløs umenneskelig skikkelse, som har tatt over alt Frida er. For det er det jeg blir noen ganger. For akkurat nå har jeg glemt alt  alt hva Frida var og er. 

Akkurat nå er jeg på det punktet at jeg er på kanten til å enten være en oppspist, umenneskelig, dissosiativ, psykotisk, syk syk autopilot til å være på den andre siden en desperat, hjelpesløs, drømmende, livsønskende, hjelpetrengende og søkende Frida som bare ønsker å overleve denne tilværelsen slik at hun en dag kan leve. Hvorfor og hvordan har livet blitt så vondt for henne, når det en gang var så vakkert og godt? hun er en vinglende skikkelse mellom liv og død. 

Akkurat nå føles livet vondt og urettferdig. Hva galt har jeg gjort for å få dette? Jeg har tatt mye fra mange, det vet jeg, og det er jeg lei meg for, og jeg er så takknemlig for at jeg fortsatt har så mange i livet mitt som jeg har som ikke har gitt meg opp enda. 

Jeg vil beskrive  hva den dissosiative selskadingen er for meg, for jeg vil plassere den et sted som hører til langt fra hos meg. Det føles som den kommer over meg som en demon og slukker alt av hemninger, smerteterskel, følelser, tilstedeværelse, ja den slukker MEG, og tar over kroppen min og fyller den med fortrengte følelser som for det meste er selvdestruktive følelser og traumer som kroppen min husker på. Alt jeg kan huske fra denne tilstanden er trangen etter å flykte. Trykket av at kroppen vil sprenges av smerte og fordi den er full av smerte. På toppen styres demonen av stemmene, som er en helt annen historie, men som i for det meste er VELDIG dominerende. Blackout, moment, hendelse, øyeblikk hvor min tilstand går fra levende til døende fysisk. og demonen feig som den er etterhvert lar meg komme tilbake igjen, i en ødelagt kropp. 
Dette er kanskje den enste forklaringen jeg klarer å gi i kveld. Det er kanskje den mest ærlige berettelsen av hvordan jeg føler livet mitt er akkurat nå. Hvertfall innenfor kroppen min. Alt utenfor kroppen min skinner vakrere enn noengang. Jeg har fått en fantastisk flott leilighet, tantebarn, godteri, familie, skole, facebook, shopping.. ja, masse mer.. og mange fantastiske mennesker. veldig verdigfulle mennekser som jeg møter stadig vekk. Jeg møter dem, både fysisk og psykisk, så forteller de historiene sine. Men jeg vil fokusere på å overleve min egen historie også, slik at jeg også kan fortelle min historie, og slik at jeg kan starte på nytt, og at dette skal være en fortid jeg er ferdig med, og at jeg lever og har det godt. Uten så mye smerte, uten fordommer, men hjelpende hender, Med flere skatter i livet, slik at jeg ønsker å leve det.

Jeg må si at jeg ønsker ikke å få noe medfølelse av dette. Jeg ønsker kun forståelse. både selv og av andre, slik at ingen av oss gir opp.

Jeg vet at livet kan være så utrolig godt å vakkert. Jeg vet at også mitt kan bli det. Jeg vet at jeg nå vil få hjelp til å klare det hvis jeg vil. og Jeg vil, men jeg er veldig veldig sliten, for dette er virkelig ikke noen dans på roser. Det er en kamp. Livet er en kamp. Og det er vanskelig bare det at det er en kamp, for jeg har så lyst at det skal være så mye annet. Jeg ser på livene til andre, som blomstrer. Det er vondt at ikke jeg skal få det til. Denne kampen har vart utrolig lenge nå, så jeg er lei og sliten. Men jeg gir ikke opp. "


~Frida~

tirsdag 30. desember 2014

2014

hei alle sammen

Følte jo jeg som alle andre bloggere måtte skrive et innlegg om året som har gått.
Jeg har ikke så mye å si om det egentlig, annet enn at det har vært det tøffeste året jeg har levd(overlevd), og samtidig det året jeg har hatt mest fremgang siden jeg ble syk. Dette året har det skjedd mirakler, det har skjedd store ting.
Det begynte ganske trist. Jeg var rimelig langt nede både psykisk og i kjærlighetssorg. Den dissosiative biten var ganske ille... hvorfor vet ikke jeg, men jeg tror det handler om at jeg endelig omsider kom meg opp i normal vekt, og diverse indre sår kom bedre frem enn når jeg sultet det bort eller kastet det opp. I hvertfall begynte dette mye tidligere enn antatt. Det var bare at vi ikke viste hva det var, og hva som skjedde med meg hver gang det skjedde så mye dramatisk og alvorlig, uten at jeg kunne forklare noe videre om det. Jeg følte demonen tok mer og mer over livet mitt, og jeg bare ble svakere. Jeg tilbringte 4 1/5 måned på isolat i reimer 24/7 på en akuttpost, rett og slett for å berge livet mitt. rett og slett fordi vi ikke skjønte hva som skjedde med meg når disse farlige tingene skjedde. Leger var uenige, og det var mye frem og tilbake. mye skulle vært ugjort osv. Men jeg endte opp på orkdal dps i noen måneder, men der og da var jeg for syk.
Det var først når jeg kom til A4 på østmarka at jeg fikk den riktige hjelpen jeg trengte da. Jeg trengte trygge rammer og strikte regler. denne sommeren skulle bli den sommeren jeg lærte veldig mye om valg, angsttoleranse, eksponering, avledning, følelser og tankens kraft. Jeg fikk nye verktøy til å bli sterkere til å stå imot stemmene og disossieringen. Jeg opplevde å både gråte meg helt tom og være fly forbanna eller lykkelig. sterke øyeblikk...

Så begynte et nytt kapittel. Orkdal DPS igjen. Her har jeg vært, med små opphold på østmarka innimellom. Jeg har endelig klart å fått meg en helt egen leilighet som bare er helt min. Det er et mirakel. Den er perfekt :) så nå er det bare å komme i gang og gradvis ut  i leilighet..

Det er som sagt jul. jula er jo som jeg har skrevet om tidligere den vanskeligste årstiden.... det har det vært i år også....

Men jeg teller ned timer til et nytt år, hvor jeg kan starte på nytt og bare komme igang med alt..
tante frida og alfred


ønsker dere alle et riktig godt nyttår.
~Frida~

onsdag 24. desember 2014

Happy Merkur christmas

Hei alle sammen
Så har vi kommet til den store fantastiske og flotte jula igjen. Den tiden av året vi stresser rundt omkring for å gjøre det som forventes av oss, og selvfølgelig å please hverandre med god mat og gaver. Er vi fornøyde når julekvelden kommer eller er vi utslitte av førjulstidens herjinger?
For å ikke snakke om når jula er ferdig. Da er vel de fleste rimelig leie av jula.
For min del, vil jeg si at jula er mest stress, men når ting begynner å komme i boks og vi kan senke skuldrene og kose oss med familie og venner og god mat.  Er det ikke sånn for alle?
I jula er det gaver, god mat og drikke, sosiale sammenkomster og fester. Drømmeferie, hæ?
Vel, ikke for alle. For mange er jula det verste de vet. Ikke fordi den er fæl på noen måte, for den er jo egentlig bare kos egentlig, mn mange må møte eller stå i sin verste frykt i jula.
For meg er jula vanskelig, og jeg har et veldig ambivalent forhold til den. Jeg er utrygg, redd, og har mye angst. Men jeg er så heldig som har så flott en familie og fantastiske venner som alltid gjør jula god.
Som spiseforstyrret er det vanskelig i jula, fordi jula handler mye om mat. Jeg må holde meg beinhard for å verken mate bulimien eller anoreksien. Da trigget det frem et helvete av følelseskaos, som igjen kan få store konsekvenser for meg.
Jeg rives og slites i flere retningerfor tida og mye skjer, så jula i år blir tilbringtbpå Akuttpost, mded små permisjoner.kroppen og hodet er utmattet. Hadde en episode på natt til mandag hvor jeg kollapset, og det vr verken pust eller puls å finne. Skremmende egentlig. Vært mye sykehus i det siste.  Kroppen min sliter fysisk og hodet psykisk.
Mn uansett skal jeg ikke sitte på julaften å skrive om alt som ikke er bra, for det er så mye som er bra også.. Jeg skal tenke på alt det positive som har skjedd i livet mitt det siste året. Det er kanskje drt mest spennende året i mitt liv, fordi jeg har utforsket og kastet meg utgi så mye nytt, og mestret. Så jeg klapper meg på skuldra i dag. Jeg skal og er takknemlig for at jeg endå levr, og håper det er tilfellet neste år også.

Jeg håper alle hjerter der ute er fyllt med juleglede. Hvis ikke sender jeg uteblitt av min..
Hvert et hjem skal bli fyllt med varme, ribbelukt ohg latter i dag.
Jula i år har jeg bestemt meg for å prøve å gjøre detbeste ut  av..det blir bedre.

"I didnt sau its not gong to be hard, I say its gong to be wourth it"


GOOOOOD JUL
~Frida~

mandag 8. desember 2014

livet og skattene

livet er så vakkert, og så skjørt. Man vet aldri hvor lenge man har det. Man vet aldri hvor stor grad man har det. Det som er sant er at jeg fortsatt har livet, og selv om jeg har et vanskelig liv, er det fortsatt et liv. Det er for verdigfullt til å miste. Egentlig elsker jeg livet. Jeg husker det fra jeg var frisk. Og jeg husker det fra de øyeblikkene jeg har glimtet til mens jeg har vært syk. Når man har vært så alvorlig syk i så mange år, hvor livet og døden har vært like aktuelt, lærer man seg å sette pris på de små skattene i livet. Livet er vakkert og verdigfullt i seg selv, men skattene gjør det bare mer og mer vakkert. livet er  som et maleri. For at det skal bli fint, trenger det farger. fargene kan være en kjæreste, familien din, en klem, en hobby, små hverdagslige gleder. I et bilde er det både mørke og lyse farger, og slik er det i livet også.
Jeg skal ikke sitte å fortelle hva livet er, for jeg er verken en ekspert eller noe. Jeg har bare levd livet mitt. Jeg tror ikke det er noen oppskrift på hvordan livet er. Jeg tror det blir litt som man gjør det til selv, og så skjer det ting som man ikke kan kontrollere.både gode og onde ting.

I livet mitt har det skjedd veldig mange gode ting i det siste. Jeg har kommet utrolig langt det siste året. Jeg er så glad for det, for jeg har jobbet iherdig for det også. Nå skjer det virkelig ting, og det er så godt. Det største er kanskje at jeg har fått meg leilighet. I mange mange år har det vært utenkelig. Men nå har jeg klart det. I helga har jeg flyttet inn der, så nå kan jeg snart begynne å være der litt. Det blir godt å ha sin egen plass. I dag skal jeg på ikea og kjøpe min første sofa. mange fine skatter her nå ja. Nå er det en ny uke på gang her, så da er det bare å sette i gang. ny uke, nye muligheter.

~Frida~

fredag 21. november 2014

timeout på A4

har hatt noen vanskelige dager i den siste tiden, og jeg kjenner at noe stort og både kjent/ukjent bygger seg opp. Alle varselsignaler er tilstede, og både jeg og behandler har en følelse på at noe kommer til å skje snart hvis jeg ikke tar en timeout nå. Så jeg må ta et valg. En timeout på A4 nå vil nok være lurt for meg, så da gjør jeg det. Jeg må svelge stoltheten min og lytte til de rundt meg som mener jeg trenger det. Det indre kaoset har økt litt de siste dagene, og jeg har heldigvis klart å vært ærlig om det. Det er bare da jeg kan få hjelp til å gjøre noe med det. Dette er veldig forventet. Jeg er sliten, det er mye som skjer i livet mitt nå, vi jobber med vanskelige ting, jeg eksponerer meg VELDIG ift spiseforstyrrelsen nå, så alle "angstene" mine kommer veldig sterkt frem nå. Dissosiering, anfall, dårlige valg, mye angst og uro...etc.
Jeg har kommet langt nå, og jeg skal være stolt over meg selv som har klart å jobbet meg så langt. snart begynner et nytt kapittel i livet mitt, så det er viktigere enn noensinne at det fortsetter på riktig vei. Alt annet ville vært veldig trist. Fordi er det en ting som er sikkert, er det at kroppen min tåler veldig lite, og tåler slettes ikke flere runder med det livsfarlige jeg har holdt på med tidligere. Så jeg har et tilbakefall å forebygge her. Jeg har ikke klart å manne meg opp til å dra dit enda, men jeg skal klare det. bagen min er pakket vertfall.

hele livet mitt ser jeg på som en reise. Den viktigste personen i livet mitt er meg, og alle dumme valg jeg har tatt på min reise, mitt liv, må jeg tilgi meg selv for. Det har vært mange dårlige valg, men jeg har klart å tatt så utrolig mange gode valg også. Det er det jeg må fokusere på. Jeg er slettes ikke bitter på alt jeg har vært gjennom, for det har gjort meg til den jeg er i dag, og endelig kan jeg si at jeg føler meg bra nok. Jeg er like verdigfull som alle andre, og jeg fortjener livet på lik linje som alle andre. Det er ikke alltid jeg klarer å tenke sånn. Det er veldig vanskelig når man har en stemme i hodet som forteller deg hvor skitten, fæl, uverdig og ubrukbar man er. Den har vært der en stund, og den bryter meg ned mange ganger iløpet av en dag, men jeg vet inni hjertet mitt at det den sier til meg ikke er sannheten. De som er rundt meg hver dag og støtter meg og gir meg gode ting i livet, det er de som forteller meg sannheten. Det er sannheten. Det er de som vil hjelpe meg på riktig vei, og det vet jeg.

....De rundt meg, de utenfor mitt nåværende kaotiske hode, råder meg til å ta en timeout, så jeg lytter til dem, og satser på at dette er et riktig valg på friskveien. Det er det beste alternativet, selv om jeg ikke liker det.

Så får jeg være på A4 noen dager, så får jeg starte med leiligheten min når jeg kommer tilbake.

Skal prøve å få svart på spørsmålsrunden snart nå.. beklager at det tar litt tid.
~Frida~

lørdag 15. november 2014

life goes on to something good

Nå er det jammen lenge siden jeg har skrevet. Beklager det, men har hatt litt vel mye å gjøre i det siste, pluss at jeg har måttet prioritere å skjerme meg selv litt. 
Blir litt vanskelig å få frem alt som har skjedd her nå, men jeg må vertfall få frem at alt er positivt. Jeg har hatt en enorm fremgang den siste tida. Jeg har måttet jobbet hardt med meg selv. Jeg fallt litt ned i vekt og kom litt inn på feil spor, men heldigvis er jeg så heldig at jeg både har en mor og en behandler og folk rundt meg som var veldig ærlig med meg om hvilken vei jeg var på, så de gjorde meg bevisst på det, så begynte jeg å virkelig tenke meg om og jobbe alt jeg hadde mot sykdommen for å unngå anorektisk tilbakefall. Det ville jeg for alt i verden unngå. Jeg vil ikke tilbake dit. Jeg har jobbet meg så frisk, det ville vært alt for dumt å falle tilbake nå når jeg har kommet så langt. Jeg kjenner at jeg skylder meg selv å velge livet. Jeg merker jo alle de positive tingene som har kommet i livet mitt fordi jeg har blitt friskere. Jeg er tilstede i min egen kropp. Jeg klarer å snakke med andre mennesker og engasjere meg. Jeg har helt andre verdier. Relasjoner og ærlighet betyr mye mer for meg enn å velge sykdommen. Jeg kan si at selvbilde mitt har blitt mye bedre. Jeg klarer å ta valg som er bra for meg. Jeg kjenner på følelser, og sist men ikke minst, jeg har det mye bedre. Jeg driver å jobber med angsten min. Det er kanskje det som henger igjen mest og som jeg sliter med nå. Angsten er fæl og veldig ubehagelig, og jeg har mange ganger ville flyktet. Men det er en ting jeg har skjønt, jeg kan ikke flykte. Det er det som er farlig. Angsten i seg selv er ikke farlig, så jeg må stå i den, og bruke mine verktøy og de rundt meg til å komme meg gjennom den. Jeg har skjønt hvor viktig det er. Og det er jobben min. Og det tar jeg på alvor. Det er mest fristende å flykte når man står i det, men jeg klarer som regel å gjøre som jeg skal, si fra eller komme meg gjennom anfallet på en eller annen måte, eller når jeg klarer det, avlede meg selv. 
Når det kommer til anoreksien, føler jeg at jeg er mer på riktig vei nå, og det er jeg glad for, men også delt. sykdommen er sterk når vekta er lavere, men jeg føler jeg har kontroll over det nå. Prøver å holde matinntak ganske strukturert for å få det til, og da går det på et vis. Og det er veldig viktig at jeg får dette til nå, for jeg har en gledelig nyhet å dele med dere. Jeg har jo lenge hatt som mål å komme meg ut av sykehus, men tidligere har det vært alt annet enn mulig. Det har vært urealistisk. det har vært utenkelig. Men nå er den min, og jeg skal snart starte å innrede. Og det skal jeg virkelig KOSE meg med og NYTE. Og så skal jeg feire. Dette er STORT!! både for meg og mange andre…
Jeg er så heldig ift at jeg både har fått og får så utrolig god hjelp som jeg får, og det er jeg uendelig takknemlig for. Det er vi mange som er. Det har vært veldig viktig for at jeg har hatt den gode utviklingen som jeg har hatt den siste tiden. Så det er så bra. 
Jeg føler også at jeg verken vil skuffe meg selv eller de rundt meg ift spiseforstyrrelsen. som sagt, jeg skylder meg selv og andre å få til dette, og nå målene mine. Jeg har ikke noe valg. Jeg vet hvor jeg vil henn, og da må jeg være villig til å gjøre jobben for å komme dit. 
Målene mine blir mer og mer realistiske for hver dag jeg klarer å ta de riktige valgene.
I kveld har jeg hatt det veldig fint. Jeg var ordnet skikkelig fint langbord og pyntet til at vi skulle kose oss med salat og pizza. Jeg koste meg, og det gjorde alle de andre også. Så koselig det egentlig er å samles og spise sammen. Jeg har aldri klart det helt. Men i kveld klarte jeg det. I morgen er den store ryddedagen. Da skal jeg hjem til Lensvika og rydde i alt jeg eier. Det er en stor jobb, men jeg får heldigvis hjelp av mamma. Blir spennende å se over alle tingene mine. Jeg har så mye at jeg aner ikke hva jeg har og ikke. hehe...
Men i såfall, nå er målet mitt og fortsette på den gode veien, selv om det er beintøft og jeg sliter veldig med angsten, og den får meg til å ville gi opp av og til. Det er ikke et alternativ å gi opp vertfall, for jeg skal fram. Så Jeg må bare fortsette…
For dette skal gå min vei.

~Frida~

tirsdag 21. oktober 2014

how are Frida?

hei igjen.

En liten stund siden sist nå. Har hatt det litt travelt, så har ikke hatt tid til å blogge så mye. Det er en ting jeg har tenkt litt på. Jeg merker at jeg bruker bloggen litt som en ventil for vanskelighetene i livet mitt, så når jeg har gode dager eller veldig gode dager, skriver jeg ikke så mye om det. Det har egentlig alltid vært sånn, men grunnen til at jeg blogget mer før var nok fordi at det var mye mer som var vanskelig da. Nå er jeg mye friskere og har det veldig mye bedre, og det er jo kjempebra og veldig godt for meg og for de jeg har rundt meg.
Jeg merker på mange områder at jeg har blitt mer trygg på meg selv, at jeg mestrer den biten med å ta mer ansvar som planlagt og at jeg er friskere generelt. Likevel sliter jeg med en del ting enda nå også. Akkurat det synes jeg er vanskelig. Jeg er veldig der at jeg av og til overser vanskelige tanker og følelser. Det er ikke så lurt, for det er ofte det som får meg til å gå på en smell til slutt. Det hoper seg opp. Og det vet jeg ikke er bra for meg, så jeg har blitt flinkere til å få utløp for det jeg sliter med når det står på ved å bruke ord. Det er det språket jeg må bruke, og ikke alle de destruktive språkene som jeg har brukt før. Men jeg skal være ærlig å si at jeg ikke er frisk enda. Jeg har fortsatt epidoder der jeg går på feil vei. Det kan jeg gjøre noen dager, så skjer det ett eller annet(både positivt og negativt), som får meg til å hente meg inn igjen, så kommer jeg på rett vei igjen.

Når jeg var på Østmarka i sommer var jeg i en helt annen fase enn nå. Jeg var mye dårligere, men fikk veldig god hjelp og jobbet hardt med meg selv, så jeg føler at jeg har gått gjennom en del viktige prosesser som har ført meg til der jeg er i dag. Nå handler egentlig mye av behandlingen om det å ta ansvar for meg selv, slik at jeg kan klare det samme når jeg kommer ut og skal klare meg selv. Men  jeg må nevne at jeg kommer til å få en del oppfølging etter utskrivelse også. Jeg har et veldig godt nettverk rundt meg, og vi jobber sammen for at dette skal bli bra, og at jeg skal mestre det som står fremfor meg. Det gjelder både ift mat og drikke, trening og aktivitet, samtaler og følelser, skole, terapi og oppfølging og andre ting som må på plass. Det er jo ikke til å stikke under en stol at det er et langt sprang fra å være innlagt å ha folk tilgjengelig hele døgnet til å være helt alene og klare alt selv. Så dette skal gå gradvis. Jeg er veldig takknemlig for at jeg har det gode nettverket rundt meg, og endelig har jeg god samvittighet ift akkurat det også. Jeg må si at jeg har mange ganger følt meg som en "umulig" psykiatrisk pleietrengende pasient, som krever veldig mange ressurser. Nå er jeg på en måte frisk nok til å være en "vanlig" pasient, og jeg får lik behandling som alle andre pasienter her. Jeg føler også at når jeg gjør en innsats hver dag og virkelig jobber hardt og deltar på ting, at jeg rett og slett gjør min del av jobben, gjør at jeg fortjener plassen min og behandlingen. Det har jo ikke alltid vært sånn for å si det sånn.

Men hva fyller jeg dagene mine med?
Vel, på dagtid er det en del som foregår her på dpsn. Det er noe hver dag. om det er mindfullness(oppmerksomhetstrening), undervisning, turer, trening, kreativ gruppe eller andre terapigrupper og aktiviteter. Det er også en del pasienter som spiller kort(og ansatte) og andre spill, så det er jeg aktiv i. Ellers bruker jeg mye tid på å lese pensum. Jeg er jo student. Jeg har gjort det sånn at jeg er ordinær elev som går som privatist i år. Det betyr at jeg må ta mange eksamener i slutten av skoleåret, så studerer jeg selv mot eksamenene. Jeg har også muligheten til å delta på undervisningene på skolen når jeg selv ønsker det. Det er jo veldig greit og praktisk da. Jeg har ikke kommet meg så mye på skolen enda, men jeg håper jeg klarer det mer etterhvert. Det med å bli sosial og fungere som normalt på den biten er jo også en vei å gå, men det er målet mitt å klare det etterhvert også. Ellers er det en del samtaler i løpet av uka. Så er det jo fire måltider, som fortsatt er en utfordring for meg, men jeg er på riktig vei der også, selv om jeg snubler noen ganger.
Jeg bruker også en del tid på musikk. Skriver mye sanger og lager melodier. Gitarspillingen min kommer seg. Øvelse gjør mester, hehe.
Så blir jeg som alle andre også lei av å sitte på ræva av og til, så da farter jeg litt. Enten litt shopping eller bare det å komme meg ut litt. Så får jeg jo besøk av og til.
Så dagene mine er rimelig fyllt opp egentlig. Men det er helt greit da for å si det sånn. Veldig gøy å stå opp hver dag og ha timeplanen full. Når det er sagt skriver jeg som en del av behandlingen, dagsplaner hver morgen sammen med kontakten min for å få ting mer forutsigbart og trygt. Da vet jeg når jeg skal spise, hva jeg skal spise, når jeg skal i samtale, når jeg skal forskjellige ting og hvordan jeg skal komme meg gjennom forskjellige ting. Et veldig godt verktøy som fungerer veldig bra for meg. Det med å skrive dagsplan var noe jeg startet med på østmarka, så jeg har bare videreført det hit egentlig.

Ellers har jeg ikke glemt spørsmålsrunden. Jeg er i gang å svare på alle spørsmål allerede. Det er bare at det tar litt tid. Vil helst prøve å svare så godt som mulig. Så det kommer etterhvert :)

Ha en fin uke videre alle sammen :)
~Frida~

lørdag 11. oktober 2014

livet eller døden, frida?

Ord kan bety så mye, men ord kan også bety så lite. Det som er viktig, er om man er ærlig med seg selv når man bruker ordene. Med ærlighet kan jeg si at jeg har brukt mange ord oppgjennom årene. Mange ganger har jeg ønsket at jeg hadde ment det jeg har sagt, fordi jeg hadde ønsket det så sterkt, men likevel ikke klart å kjenne at det stemmer. Det tror jeg har handlet om at jeg har vært så syk at jeg ikke har hatt evnen til å mene det, eller føle det. Men så har jeg også hatt det sånn at jeg har opplevd å mene det jeg sier. Jeg har opplevd det veldig sterkt, men har liksom ikke klart å bevise at jeg mener det med handling, fordi jeg har vært for syk til å gjøre det. i slike situasjoner har jeg prøvd alt for å prøve å få dette ut i handling ved å skrive om det. Men det har ikke vært nok.
Et fåtall av gangene har jeg ment det jeg har sagt fra hjertet, og samtidig klart å bevist det. Men i slike tilfeller har jeg ikke hatt noe behov for å fortelle det til noen. Da har det bare handlet om å være ærlig mot meg selv og bevise at jeg mener det for meg selv. Så har det liksom vært en bonus å fortelle noen som står meg nær om en mestringssituasjon. Men slike opplevelser kan egentlig ikke beskrives med ord. Det kan bare beskrives med tårer. gledestårer. lettelsestårer.
Det jeg snakker om er når man i årevis har lett etter riktig vei å gå, eller klart å samle krefter nok til å gå et skritt videre på riktig vei. Eller klart å gå riktig vei i en enormt veikryss. Ofte et livsavgjørende veiskille.
De siste månedene har jeg kjempet hardt for å komme på riktig vei, men det har vært tungt. Jeg har vært enormt usikker og redd, ustødig i stormen. Men jeg har tatt mange riktige skritt videre. Noen knall og fall har jeg hatt, men jeg har alltid reist meg opp å gått videre. Noen ganger har jeg gjort det uten at jeg vet det også. Noen ganger skjønner jeg ikke hvor jeg har hentet krefter fra heller. Jeg vet bare at jeg har gjort det, fordi det kjenner jeg i dag. For i dag er jeg en mye sterkere og friskere person enn jeg noensinne har vært. Det handler ikke om kroppen min. Det handler om tankene mine og handlingene mine, og hvordan de påvirker hverandre. mellom disse to faktorene har jeg skjønt at det er noe som heter valg. Det er nettopp dette jeg har blitt så flink til å ta meg tid til å tenke over hver gang en tanke skal ut i handling. For jeg har lært meg at jeg alltid har et valg om hvilken handling jeg vil utøve av tankene mine. Når jeg har blitt mer bevisst på dette, har valgene mine gjort at handlingene mine har blitt gode, fordi jeg er mer bevisst. selve valget i forkant har vært avgjørende.
Sånn er det egentlig alltid, men i forskjellig grad selvfølgelig. Jeg tror evnen min til å t gode valg har blitt betraktelig mye bedre. Jeg har også lært meg å velge hvordan jeg vil forholde meg til tankene mine. På den måten kan jeg endre dem. Jeg kan velge både hvordan jeg vil forholde meg til både tankene og handlingene. Dette har gjort at jeg automatisk har beveget meg på riktig vei.

I det siste har valgene mine ført til at jeg har måttet stått i forskjellige følelser som har vært uvant, ubehagelig, jævlig og forferdelig. Men også gode og fantastiske følelser. Disse kontrastene er en del av livet, og jeg vil heller ha det slik enn å være avflatet og apatisk hele tiden. Hver opptur er en gave, og hver nedtur gjør meg sterkere. Så vet jeg at det alltid kommer en opptur etter en nedtur. Det får meg til å stå i stormene.

Det kan egentlig ikke beskrives med ord hva jeg har gått gjennom i sommer. Jeg kan bare si at det har vært en veldig spennende reise som har gjort meg mye mye sterkere og friskere. Det har vært veldig mange sterke stunder hvor følelsene har vendt tilbake til meg etter mange år uten, fordi jeg har alltid flyktet.

i starten på forrige uke gikk jeg på en stor smell. Jeg har slitt en del med mat i det siste. Det vet jeg egentlig at jeg ikke kan akseptere. Jeg kan vertfall ikke akseptere at sykdommen skal styre meg i så stor grad som den har gjort den siste tiden, fordi det gjør meg reduser, svakere og mindre motstandsdyktig for hver dag som går. Da rygger jeg på friskveien min, eller havner på feil vei, og det er ikke målet mitt. Forskjellen fra før og nå er at jeg hele tiden har vært bevisst på at dette med mat har vært preget av dårlige valg. Jeg har hver dag valgt bort følelsene, fordi jeg har vært sliten, har hatt andre ting å gjøre, vil ikke... Det er egentlig ikke et alternativ, for som sagt blir jeg sykere av det, fordi jeg velger sykdommen. Så eskalerer det så fort på feil vei, og baller på seg.
Måten jeg har forholdt meg på maten har gjort at jeg er mindre rustet når angst kommer, pluss at jeg trigger frem angsten i seg selv. Angst i mitt tilfelle, pluss at jeg er svakere og mindre rustet til å stå i angst, øker risikoen veldig til at jeg dissosierer og får tilbakefall på det området. Jeg risikerer å miste mange måneders arbeid.
Jeg har ei dagbok som jeg daglig skriver i. I dagboka mi skriver jeg hver dag i det siste om at jeg er livredd for at smellen kommer når som helst og at jeg kjenner at ting bygger seg ut, i tillegg er jeg veldig stresset og urolig.
Smellen kom. I samme grad som før.
Dette er en livstruende smell, og det er en grunn til at jeg tok valget om å jobbe meg ut av dette. Fordi det gjalds liv eller død for meg. Så jeg måtte gjøre det hvis jeg ville leve. Jeg valgte livet.
Men det er vanskelig å opprettholde friske valg, friske tanker, friske følelser og friske handlinger hver dag, hver time, hver situasjon, hver krise. Denne gangen endte det slik det har endt før. Dessverre.
Dette førte til at jeg ble skadet i en grad som det vil ta meg evigheter å bli frisk fra.
Når legen kom på visitt i dag og sa sannheten til meg, fikk jeg meg et sjokk. Jeg ble helt satt ut, og jeg plutselig kom alt tilbake til meg. Alle dårlige valg den siste tiden fikk konsekvenser. fatale konsekvenser for meg. Livet mitt blir satt på vent nå, pga av dette. Jeg får mange dårlige konsekvenser. Jeg risikerer å aldri bli frisk. Jeg kan bli det, men jeg vet ikke, for det er utenfor min kontroll, utenfor kirurgens kontroll. Det er opp til den stakkars kroppen min nå. Alt jeg kan gjøre er å hjelpe den til å overleve. Jeg kommer til å overleve, for jeg vet at kroppen min, sjelen min og Frida skal leve, men jeg vet at jeg må gjøre store forandringer fremover hvis det skal skje. Jeg vet at disse type smellene aldri mer kan skje. Jeg vet at jeg må være veldig rolig lenge fremover. Jeg vet at jeg kommer til å leve med sterke smerter for resten av livet. Jeg vet at fremtiden min ikke kommer til å bli akkurat som jeg ønsker. Det er for sent å angre, jeg kan bare gjøre det beste ut i fra situasjonen min akkurat nå. Kroppen min trenger meg nå, og jeg trenger kroppen min resten av livet. Derfor må jeg bli venn med kroppen min, og jeg må tilgi meg selv for at dette skjedde, og deretter sørge for at dette blir siste gang. Kroppen min tåler ikke mer, det er realiteten.

Jeg ønsker verken medfølelse, medlidenhet eller oppmerksomhet med dette. Jeg ønsker bare at historien min og erfaringene mine kan hjelpe andre til å ta riktige valg HER OG NÅ, I DAG. For det er faktisk slik at ALLE valgene vi tar iløpet av dagen i dag, spiller stor rolle for alt. Jeg vil også oppmuntre alle til å leve hver dag, for vi vet aldri hvilken dag som blir vår siste.

I ettertid av legevisitten i dag har jeg tenkt mye. Det vil ta lang tid før jeg blir frisk, hvis jeg i det hele tatt blir det. Jeg tok et valg. Et valg som helt plutselig sto overfor meg etter å endelig ha skjønt alvoret i ting, etter 44 operasjoner hvor alt har handlet om liv og død. Det var opp til meg nå å velge. velge livet eller døden. Det er et stort veiskille. Men jeg tok et valg. Dette var et veldig sterkt øyeblikk for meg. som jeg sa tidligere kan det ikke beskrives med ord, bare tårer. For det var bare tårer som kom. Noen tårer over sorg over hva som har skjedd. Noen lettelsetårer og gledestårer over at jeg har valgt en vei, og at det er veien jeg vil gå. Noen tårer gikk til motløshet over situasjonen.
Det jeg deretter gjorde var at jeg for min egen del skrev en ED med meg selv.
Der skriver jeg alt jeg skal gjøre eller ikke gjøre fremover. Og alt jeg må gjøre får å gå riktig vei.
Så signerte jeg med en underskrift fra hjertet, mens tårer rant som en foss.
Dette gjorde jeg for meg selv kjente jeg. Og grunnen til at det ble så sterkt er fordi at jeg aldri har gjort noe for min egen skyld før. Jeg har alltid gjort ting for andres skyld.
Dette var for meg og mitt liv.
Jeg valgte livet. Jeg signerte på at jeg ville leve, og at jeg skulle gjøre det som sto i min makt for å klare å leve. Så Jeg skal stå i stormene, smertene, følelsene, tankene, endringene og motløshet, for jeg vet at når jeg har valgt livet betyr det også glede, lykke, mestring, toppturer, opplevelser, sjanser og muligheter. Det er mitt valg.




~Frida~

fredag 10. oktober 2014

SPØRSMÅLSRUNDE!!!

hei alle sammen! 

tenke jeg skulle slå til med en spørsmålsrunde nå, siden det er så lenge siden jeg hadde noe sånt nå.
jeg  kommer til å svare på alle spørsmålene, men jeg håper det er litt relevante og aktuelle og serriøse spørsmål da. det pleier å være det. hvis du kjenner meg personlig og ønsker å stille meg et spørsmål,men ikke vil si navnet ditt, er det helt greit at du er anonym... jeg svarer jeg.

håper på mange spørsmål nå da.


~Frida~

nattatanker

Ligger på gastrosenteret akkurat nå. kom hit i går pga en kraftig infeksjon i magen. Men kom fort i  gang med antibiotika, så nå føler jeg meg bedre.
Det er så mange tanker tanker i hodet. jeg klarer ikke helt å sortere alt. Det er så mye rot. Det blir kanskje litt feil å skrive om så personlige ting her, men dere vet jo så mye om meg allerede, og jeg har jo ingenting å skjule.
Det er bare at jeg går rundt som en smilende og fornøyd frøken, som egentlig har det ganske kjipt og  ille... vi kjenner alle til masken. det er mye som kan skjules bak en maske. Egentlig er jeg så lei av den jævla maska at jeg har lyst til å kaste den på gulvet å tråkke på den. kanskje da kommer gråten, eller et virkelig smil. men jeg kan ikke det, da er jeg naken. Jeg er veldig sårbar akkurat nå. Det er så mye jeg går rundt å kjenner på hele tiden. jeg må bare si at jeg er veldig perfeksjonist, så det preger jo alt jeg føler også. jeg tenker på alle tingene som ikke er bra ift ting som faktisk går veldig bra. jeg får ikke til noen ting er en veldig vanlig tanke i mitt hode. grunnen til det er nok ikke at jeg ikke får til ting, det er bare det at jeg har så sinnsykt høye krav til meg selv, jeg er rett og slett litt av en mentor for meg selv, en versting. så ingenting er bra nok med andre ord. Så jeg får først mestringsfølelse når noen andre gnir inn i hodet mitt at jeg har gjort noe bra, og da kjenner jeg det. men klarer aldri å konkludere med deg alene nei. men jeg føler jeg ikke får til ting. det er nok også fordi jeg alltid som regel gjør ting halveis, fordi jeg er så redd for å mislykkes. jeg taper heller og vite at jeg hadde mer å gi, enn å mislykkes. jeg er så redd at det skal skje, også er livet mitt over.

jeg vet dette ikke er en normal tenkegang, men sånn fungerer hodet mitt nå.


jeg er veldig redd, mye angst og uro... skulle ønske noen kunne tatt rundt meg og sagt at de skulle passet på meg og tatt imot tårene mine. jeg skulle noen kunne snakke høyere enn stemmene når ikke jeg klarer det. det er jo alltid da jeg går ett skritt tilbake. stemmene og sykdommen min blir for sterke. men jeg kan aldri være sikker. fordi plutselig skjer det noe i hodet mitt...
min første tatovering. tro, kjærlighet og frihet

kl. er 4 på natta nå.. tror det er på tide å sove litt...

~Frida~

onsdag 8. oktober 2014

fealing a little bit damaged

i går natt møtte jeg veggen. Jeg har egentlig lenge gått å ventet på at noe sånt skulle komme. konsekvensen av å svelge alle følelsene og kaste dem opp igjen, fører ikke noe godt med seg. Blir så sliten, bruker så mye tid på det, og trigger så mange vonde følelser ved å gjøre det. Jeg har virkelig prøvd hardt å komme meg ut av den vonde sirkelen med for lite mat, så plutseelig bulimiske tendenser. Og det påvirker både den friske og syke siden av meg. Anorektikeren i meg forer meg med løgnene sine om at jeg er et svakt skittent menneske som gir etter. hva Frida har å si til det er at det er naturlig. Det er helt naturlig at jeg kjenner på ekstremsult når jeg ikke spiser noe som helst annet enn vannfrukter.
Men det er vanskelig. Det er dette med spisinga, vekta og maten jeg er vant som å bruke som mestringsstratergi, eller kall det en ventil. sannheten er at i dag er jeg Frida like sterk, om ikke sterkere enn sykdommen, og da fungerer ikke den ventilen på meg like bra som før. Fordi Frida har lyst til å gråte når hun er lei seg, sparke hull i veggen når hun er fly forbanna, ha latterkrampe når hun oser av lykke og glede. Frida vil forholde seg til følelsene sine. Men sykdommen får meg til å flykte fra alle vonde følelser, uten av jeg ønsker det. Det bare skjer. Det blir for mye for meg, og jeg klarer ikke å håndtere det, så hjernen min og kroppen min beskytter meg. Akkurat dette har dere lest om før, men tenkte det var viktig å få det med, for det var akkurat dette som skjedde i natt dessverre. Så når jeg våknet i morges sto det mange hoder over meg. leger og ambulansearbeidere. Da skjønte jeg hva som hadde skjedd. Det første som skjedde var at jeg ble veldig veldig lei meg. Jeg hadde jo på følelsen av at det kunne skje, men når jeg oppdager hva som har foregått i natt blir jeg veldig motløs. Det er veldig vanskelig å ikke ha kontroll på ting som skjer med meg når ulike ting trigges frem.

Så, kom på A4 østmarka i går, og skal være her til i morgen(torsdag). Rart å være her igjen. Det er så stille. Jeg er vant til å ha folk rundt meg hele tiden. Det er bare en natt igjen nå, så er jeg tilbake.
wish me luck!
~Frida~

mandag 6. oktober 2014

skjebner

skrevet på fredag 3.oktober
Jeg tenker på alle skjebner rundt meg. Alle som har fått hard medfart i livet på feil vei. De er merket for livet i sjelen sin, og noen på kroppen sin. De er slitne av å alltid måtte klatre, alltid måtte bære tungt. Alltid må fortsette den tunge tilværelsen selv om de knapt puster. Når realiteten blir slik at man må kjempe hver dag hele døgnets minutt, og kanskje får til gjengjeld å sove et par timer, eller kanskje har overskudd til å pleie seg selv med en dusj innimellom. Eller et par timer på shopping. For noen er slike ting umulig, for de har nok med å eksistere. Det er vondt å ha det slik. Jeg husker selv når realiteten var slik for meg. Det er ikke lenge siden alt handlet om å overleve. Nå handler det omgå gjøre alt for å leve mest mulig. Så klarer jeg det også. Jeg lever hver dag. Av og til har jeg noen timer der jeg sliter og alt føles så tungt og forferdelig at jeg bare vil flykte. Kroppen min vil ikke være i det ubehaget. Den fæle eksistensen. Så den har lært seg til å beskytte meg.. Den flykter når smerten kommer. Den får meg til å forsvinne. Så jeg skal slippe å kjenne på smerten.
Da befinner jeg meg i en tilstand hvor jeg ikke er tilstede i meg selv. Jeg er veldig fjern og har ikke kontroll på noe. Da er det impulshandlinger på følelsene. Da er jeg som en fluesmekker. Jeg angriper all bevegelse, og dreper det. Det er det som er så skummelt, fordi der og da sitter det en enorm smerte i brystet og magen. Jeg angriper. Vil slippe det ut. Handlingsmønsteret er logisk, men veldig farlig.
Så i hele sommer har jeg jobbet knallhardt med meg selv ang. Dette. Jeg har øvd på å avsløre de tidlige signalene som kommer før jeg går inn i en slik tilstand. Jeg har identifisert triggere. Jeg har jobbet med å ta gode valg og komme meg tilbake til virkeligheten ved forskjellige teknikker. Det har vært hardt, men jeg har gått gjennom prosessen, og sitter nå her som en sterkere og friskere person.. Jeg har fokus på helt andre ting, selv om jeg sliter. Fokuset mitt er på skole, aktiviteter, familie, trening og positive ting. Jeg jobber hardt og er"på" hele tiden. Og det er godt å være der jeg er i dag. Jeg føler meg sterk på mange områder nå.
Så vanker jeg rundt på ei avdeling, hvor det også vandrer likesinnede sjebner som også kjemper. Det kan være vondt å se, men også så vakkert når fine godhjertede, men dessverre syke mennesker som setter seg ned å forteller sin historie. Jeg definere ikke syke, fordi alle er så unike, og fantastiske. Mange har flere år på baken medverfaring av å ha jobbet med seg selv. Det er bare at de er så svake, mn samtidig så sterke. Sterk/svak - vi kan velge hva og hvem vi vil være...
Så satser jeg at med jobbingen jeg gjør, kommer til å føre meg dit jeg vil..

ja, nå er jeg i ferd med å sovne etter en ganske tøff helg. spiseforstyrrelsen er ganske sterk for tida, og jeg er livredd for å trigge for mye slik at jeg ender opp på sykehuset igjen. Samtidig har jeg liten tid, mange planer og vil virkelig bli frisk, så hvorfor kan jeg ikke bare få slippe disse enorme svingningene hver dag. hvorfor kan jeg ikke snart finne en av-bryter på stemmene som herjer i topplokket og psyker meg ned i kjelleren... hvordan blir jeg frisk??? spurte jeg desperat ei som jobber her. jeg klarte å finne svaret på spørsmålet selv. ved å holde ut og stå meg gjennom ting?? det er nok det som er medisinen min. Det er sånn jeg blir sterkere. sammenliknet med meg selv for noen måneder siden er jeg veldig sterk nå, men når man har en sykdom som bryter en ned både psykisk og fysisk er den der litt vanskelig.

i helga har jeg tydd til spiseforstyrrede mestringsstatergier for å få fred fra stemmene i hodet. Adirf(frida baklengs) forteller meg at jeg er skitten, stygg og uverdlig, ubrukbar og heslig. jeg klarer ikke å gå rundt å føle meg sånn.. så kommer en annen stemme da(S) og gir ordre for hva jeg bør gjøre for å få bort smerten. smerte for meg er alt som er ubehagelig. altså følelser, angst, fysisk smerte og avvisning. når smerten kommer, klarer ikke kroppen min å forholde seg til den, og flykter fortere enn fy... dissosiering... det er dette jeg går rundt å er livredd for. tenk  om jeg dissosierer og skader meg selv igjen. det er det verste som kan skje. Nå har jeg jobbet så hardt i lang tid. jeg har opparbeidet tillitt til mange folk, jeg har mange ting på riktig kjør nå, jeg er fornøyd med kroppen min. kan ikke ødelegge den enda mer. jeg må bare kjempe for alt jeg har nå.. stå på og vær beinhard med meg selv.
fordi jeg vet jo hva jeg vil... i hjerte mitt finner jeg alle svar....

ha en fin uke <2
~Frida~