visst har jeg kommet meg helskinnet gjennom denne dagen også. første dag med kostliste, første dag uten BP, første dag i resten av mitt liv. Jeg har bestemt meg nå. Men det betyr ikke at det er lett. Det er dog en tøff kneik med å bestemme seg for noe stort, men etter det venter flere bakker som må bestiges. Jeg har tatt et stort skritt i dag. jeg har mestret mye. jeg har spist alle måltider, jeg har spist karbohydrater og fett, jeg har spist normal middag(panert fisk, poteter og grønnsaker), jeg har trent, jeg har beholdt all maten og ikke og ikke kastet opp, jeg har mestret selvskadingstrang +++, jeg har bedt om hjelp og støtte.
Det meste har gått etter planen. Det har vært en tøff kveld i kveld. jeg har både hatt angstanfall, psykogent anfall og dissosiert. sykdommen prøver hardt å felle meg. men jeg faller ikke. Jeg skal klare dette
~Frida~

nytt kapittel

ja, her går det litt opp og ned. hver dag er en kamp, men jeg er sterk og jeg prøver å ta de riktige valgene. bulimien har herjet veldig mye i det siste. Det er en overlevelsesmekanisme jeg har brukt så mange år, og den eneste måten jeg klarer å "overleve" på. Så finn deg en ny da, tenker du sikkert. jo, det er det jeg prøver på, men da må jeg gi slipp. Jeg må gi slipp på en ventil som jeg har støttet meg på i mange år. Mat er noe helt annet for meg enn hva som er normalt. Mat er følelser. Jeg spiser dem, helst de verste, så kvitter jeg meg med dem etterpå. Men det er ikke bare de vonde følelsene som forsvinner. Det er også glede, mestring, lykke etc. jeg blir nummen. Etter jeg har overspist og kastet opp sitter jeg igjen som en nummen kropp med stor skam. Vil jeg virkelig være det? Vil jeg ikke heller føle mestring og glede inni meg. for å bli frisk må jeg visstnok kjenne på følelser. Det er mange tunge, men det er også mye godt. Så kan jeg lære meg å takle de vonde følelsene på konstruktive måter.
Jeg føler meg egentlig veldig trist og deprimert for tida. Jeg synes det er vondt å tenke på det livet jeg har nå. Jeg tenker på det livet jeg kunne hatt. Jeg tenker på hva jeg har gått glipp av. Men heldigvis er jeg kommet dit at jeg har sluttet å tenke så mye. Jeg har begynt å handle. Jeg vil bli frisk nå. Jeg er møkkalei av å være syk og ha det slik. Jeg vil lære meg å leve- ikke overleve. Derfor har jeg nok en gang begynt på en kostplan og begynt å trene forsiktig + at jeg snart vil få plass på RKSF Levanger. Mange tenker sikkert: "ja, men det har du jo prøvd". Ja, det har jeg. Men da var jeg på langt nær klar for noe som helst behandling. Jeg var dødssyk og sykelig anorektisk. Nå klarer jeg å spise, jeg har modnet, jeg er eldre og friskere på mange måter. Og det viktigste, jeg VIL helhjertet bli frisk. Alt ligger til rette for at jeg kan bli det nå.
Frida-puslespillet skal taes til et helt annet nivå. Jeg er ferdig med å utsette. Jeg er klar for kamp.
Jeg vil ha et nytt liv. Jeg nekter å la spiseforstyrrelsen ta mer av livet mitt.
Jeg føler på mange måter at jeg er et puslespill  på tusen brikker som ligger spredd hit og dit, og bulimien er det eneste som holder meg sammen. Det eneste som får meg til å føle meg levende. Men nå skal jeg lære meg nye mestringsstratergier og klare å være sjefen over livet mitt, og legge brikkene på plass sakte men sikkert. Det blir verdt det.
~Frida~

update

Jeg kjenner en stor sorg inni meg. Sykdommen har holdt meg fanget i sin verden, eller fengsel i snart ni år nå. Den har tatt så mye fra meg. Sorgen innebærer også en sorg for alle rundt meg. Sykdommen har skapt så mye smerte for de som er glade i meg. mye har måttet blitt ofret. Det har gått opp og ned i mange år nå. mine kjære har ikke visst om jeg kommer til å leve eller dø. Det har vært både opp til meg, eller til kroppen min. livet eller døden. Den sorgen jeg snakker om er der nok fordi jeg har vært fanget i en syk verden og mistet så mye. jeg mangler mye for å være "Normal". Men det jeg sitter igjen med er en stor erfaring, som jeg vet jeg kommer til å bruke når jeg blir frisk. Det er mye jeg må lære meg for å kunne leve normalt, men det er utrolig mange verktøy jeg har måttet finne for å ha overlevd. Jeg har prøvd og feilet utallige mange ganger, og lært utrolig masse. Ja, jeg har utrolig mye bra som jeg skal bruke både til å bli frisk og senere, men jeg er ikke frisk. jeg sitter fortsatt i spiseforstyrrelsens helvetes verden, og jeg kommer jammen ikke ut.

hvis jeg fks bestemmer meg for å ikke overspise en dag, kjenner jeg at jeg blir kjempedeprimert og full av angst. Sykdommen hvisker og tisker og kommer med sine løgner, og åpner en dør for meg. går jeg inn dit forsvinner smerten. jeg har gått inn dørene til sykdommen i mange år nå. Jeg tørr aldri å gå forbi. gå videre. jeg klarer ikke å gi slipp. Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å overleve en dag uten å ty til sykdommens metoder. Jeg tørr heller ikke å finne det ut. Jeg bare utsetter og utsetter, som jeg har gjort i mange år nå.

Jeg er så langt fra å nå målene mine. Det er så mye jobbing som gjennstår. Det er så mange bakker som må bestiges, så mange følelser som må kjennes på. jeg vil så inderlig bli frisk. Jeg er møkklei av dette livet. Jeg vil kjenne kraften fra inni meg til å kjempe, slik at jeg går på veien mot målene mine. Jeg prøver å leve nå også, men kjenner at alt er feil. Jeg er ikke hel. Jeg føler meg ikke god nok. Jeg er ikke frisk. og hvordan takler jeg det? jeg trøster meg med mat. Den trygge måten. slik er den evige runddansen.

Jeg kjenner at livet mitt mangler så mye. hvem er jeg? hva er viktig for meg? hva vil jeg med livet mitt?
Det er så mange spørsmål. Jeg lengter sånn etter svar. Så er det store spørsmålet, hva skjer videre nå?
Er jeg klar for behandling? ja, jeg er klar. hvor skal behandlingen være? uvisst. hva gjør det med meg? Jeg er ambivalent til tusen og er kjemperedd. Jeg skulle ønske alt var ferdigsnekret og klart og et perfekt behandlingsopplegg for meg. Det er så mye jeg må jobbe med. Det er så mye jeg må eksponere meg for.
jeg er heldigvis der at jeg ikke trenger å gå så mye opp i vekt, og jeg føler at det er greit å gå opp noen kilo til. Jeg er veldig motivert for å få en frisk kropp. Det er mye begrensinger med å ha en undervektig kropp. Det er ikke verdt det. jeg vil opp i vekt. Jeg har allerede kastet alle "anoreksi-klærne" mine. jeg har kjøpt klær på voksenavdeling, noe jeg ikke har gjort på veldig lenge. De er litt store, men da ser jeg hva som trengs for at de skal passe. Jeg er veldig motivert for å få en friskere og sunnere kropp.
med tanke på fremtiden er det vertfall viktig. jeg vil jo ha barn, jeg skal bli sykepleier osv.

så, det var en liten oppdatering. Mye på hjertet.
igjen vil jeg bare takke familien min, kjæresten min og behandlerne mine for en utrolig støtte. jeg er så takknemlig. dere er utrolige.



~Frida~

en liten bakke

har det ekstra tøft for tiden nå. Sliter egentlig på mange plan. Sykdommen er en plagsom liten djevel som dytter borti meg uansett hva jeg gjør hele tiden, hele døgnet. Det er slitsomt fordi jeg har så fæle drømmer. underbevisstheten min lager skrekkfilmer av drømmer rundt alt jeg har angst for. Det er helt forferdelig og sliter meg helt ut. så hadde jeg en sprekk i selvskadingen igjen. Jeg har ikke gjort noe siden jul, så det var litt nedtur. Jeg blir så oppgitt når det skjer. Jeg mister fullt og helt kontroll. Så er det så mange skritt tilbake og så mye som settes igang. Jeg får bare tenke at jeg har en ny start og nye muligheter til å mestre nå.

Ellers har behandlingen av spiseforstyrrelsen blitt satt litt på vent. Noe jeg ikke har valgt selv. behandlerne mener jeg trenger en pause og tenke meg litt om hva jeg vil. Jeg vil jo egentlig bare bli frisk. Jeg er møkkalei av å ha det livet jeg har. Jeg lengter sånn etter en endring. Jeg vil ha behandling for spiseforstyrrelsen. et ordentlig opplegg. Men aller først må jeg finne tilbake styrken i meg selv til å kjempe videre. Det skal være et møte snart hvor flere behandlere skal møtes og finne ut hva som er riktig behandling for meg fremover. Det blir spennende å se hva som blir bestemt. Uansett vet jeg innerst inni hjertet mitt hva jeg vil.

Jeg lurte på om noen av dere har noen gode råd å komme med i forhold til overspising og oppkast. altså å unngå det. Det er jo en slags avhengighet det også. Jeg klarer liksom ikke å unngå det. Det er som et grunnleggende ekstremt behov jeg har. Jeg vet jo at det er min måte å unngå følelsene mine på. en måte jeg har brukt i mange år. Da er det utrolig vanskelig å unngå det. Så om  noen har noen råd å komme med, blir jeg glad.

Dette innlegget gir kanskje litt håpløshet, men jeg har fortsatt håp. Jeg vet at jeg skal bli frisk. Dette er bare en tung bakke på veien min. Men jeg må gå den. Jeg må bare prøve å finne de riktige verktøyene for å komme meg til topps.
~Frida~

hva er egentlig livet? hva er tiden`? og hva med fremtiden.
så msange spørsmål, så få svar
~Frida~

 hej alle sammen. beklager sen oppdatering. det har vært noen tøffe dager, så har ikke fått til så mye blogging dessverre.

jeg har tenkt mye de siste dagene. jeg har virkelig tenkt.Dere skjønner, jeg er litt på bærtur med mange ting, og trenger å hente meg inn igjen. jeg står i et veiskille, og jeg ser hva sykdommen har gjort med alle rundt meg som har støttet meg i snart ni år. i det veiskillet jeg står er det to veier. på den ene veien har jeg alle rundt meg med meg og veien går mot å bli frisk. på den andre veien lever jeg et ensomt og sykt liv i spiseforstyrrelsen klør. valget er lett, men veien er vanskelig å gå.
det er denne smerten da. man må liksom bare akseptere at den er der, så kan man lære seg ulike tratergier for å takle den. jeg skulle ønske jeg klarte å gråte. det hadde vært så utrolig godt å bare fått ut alle følelser innimellom ved å gråte.jeg har ikke grått skikkelig på mange år.
i all denne smerten prøver jeg å kjenne på takknemligheten jeg har for ting som er bra i livet mitt.
kjæreste, mamma og pappa, familie, venner, skole, og et enormt støtteapparat rundt meg. det vil hjelpe meg til å velge riktige valg for å bli frisk.

så nå står jeg i dette veiskillet. jeg velger riktig, jeg bare gruer meg til veien, men gleder meg til utfallet.
~Frida~

opp og stå

hei stopp! vent litt! hvor er det jeg går nå? hvilken vei er det jeg går på? hjelp meg, jeg snubler sånn. jeg ser ikke hvor jeg går. det er tåkete. hva gjør jeg? det er lettest å ta den trygge kjente veien. de kjente stiene lyser klart og tydelig opp langs veien jeg går. Det frister å bare lure meg innpå dem. Jeg tror jeg allerede har fulgt de kjente stiene noen dager nå. Men vet dere hva? jeg har det ikke godt inni meg, for jeg vet at disse lettvinte stiene ikke fører til målene mine. Disse stiene er ikke veien jeg må gå for å bli FRIsk. Disse veiene fører bare mot et sted. døden. vil jeg dit da? nei, for all del. Frida har jo bestemt seg. Jeg vil leve. Jeg er enda i live etter åtte år i denne dødlige valsen, og jeg har fortsatt sjansen. jeg har fortsatt valgene. Men jeg må gå veien. Jeg må gå den riktige veien. Ja, den tunge veien, men det er den eneste som fører meg mot livet.  Den er kronglete og tøff, men den er også hva jeg gjør den til. for også på min kronglevei finnes det blomster. Det finnes lyspunkt og små aner av livet hele tiden. Jeg må bare se etter dem, finne dem, og være takknemlige for dem. takknemlighet er viktig.
Hvis man fokuserer på hva man er takknemlig for, vil man se at man er rik. Jeg er rik. Jeg har så enormt mye å være takknemlig for. Jeg har verdens beste kjæreste, som er helt unik og den sterkeste personen jeg vet om. Jeg har min utrolig sterke mor som har kjempet for meg i tykt og tynt og holdt håpet oppe. Jeg har en far som støtter meg hele tiden. Jeg har en søster som representerer alt det friske man kan ha i et liv. Jeg er tante til verdens vakreste mirakel. Jeg har venner og familie som støtter meg.
Og mest av alt, jeg har et behandlingteam som støtter meg hver dag og kjemper kampen min med meg. De har troen på meg. Jeg er i live, tross alt.
Jeg har en så stor heiagjeng. jeg ser dere på veien min. Takk til alle for at dere heier på meg og viser meg frem på veien min. når jeg faller og detter, så er dere der. jeg skal bevise for dere og meg selv at Frida-fighteren kan gå veien. Jeg skal bli frisk. jeg skal klare dette! så nå, helomvending, inn på riktig vei igjen. opp og stå! fortsett mot FRISK!
~Frida~

det er jammen ikke lett å holde riktig fokus hele tiden. Jeg kjenner at det har vært en tung dag i dag. tankene mine har spiseforstyrrelsen styrt og det igjen gjør at jeg roter meg helt bort. Det er rart at det egentlig går ann å rote seg så innmarri bort i syke tanker når man først lar ballen rulle. Så heldigvis klarer jeg å sette på bremseknappen å hente meg sakte inn igjen, og det er jammen meg en tung kamp. alt har blitt snudd på hodet i løpet av noen minutter og timer, så skal jeg klare å snu det tilbake igjen.
Da trenger jeg å tenke at jeg har bestemt meg. Jeg skal bli frisk, og jeg må gjennom dette for å komme dit. som jeg har sagt mange ganger før. Den eneste veien ut, er gjennom. Jeg vet at jeg har styrken inni meg til å kjempe meg ut av denne evige runddansen i spiseforstyrrelsesverdenen. Jeg ønsket aldri sykdommen velkommen inn i livet mitt. Det ble som en flukt fra den vanskelige virkelige verdenen, og siden har jeg vært fanget. Men jeg er ikke den lille sårede jenta lenger. Jeg er et menneske som er i ferd med å finne seg selv. Frida er bare et spørsmålstegn av uutforskede sider, som venter på å blomstre. Jeg er ganske spent på hvem og hvordan jeg kommer til å bli, uten en brølende djevel på skuldrene. Når jeg får litt mer kontroll på den, kan jeg bli hvem jeg vil.

noe av det som er vanskelig er å se at kroppen forandrer seg.for meg er det bare uvant, og spennende. åi, litt rumpe og pupper liksom.. men sykdommen drøsser på med monsterfølelser til tusen. smekk på fingrene og skjerp deg jente, sier den. Men det er jeg som bestemmer. det at kroppen forandrer seg er et viktig skritt mot å bli FRIDA. og Frida trenger å ha en frisk kropp for å nå målene. basta!
~Frida~

hei og hopp alle sammen:) 

ville bare gi et livstegn.

~Frida~

update og bp-killer

jeg får vel starte med siste nytt på Frida-fronten. onsdag skulle jeg bare ut å lufte meg en tur før middag, så skulle jeg krysse veien(på en overgangsfelt), det kom en bil i full fart,  og bremset akkurat for sent. Jeg føyk i bakken og endte opp med hjernerystelse, skrubbsår, bristet ribbbein og kraftig forslått hofte og kne og ankel. heldigvis var ingenting brukket. Det var det ene, det andre er at sjåføren stakk av. Jeg skjønner ikke at det går ann. jeg er utskrevet av sykehuset nå da heldigvis, og alt går bra nå.

Ellers fortsetter jeg med knallhard jobbing. jeg spiser etter kostlisten og hviler, jeg er snill med kroppen min, jeg blir mer og mer Frida for hver dag som går. Nå driver jeg å jobber med å unngå overspising. jeg har laget meg en liten oversikt over motivasjonsfaktorer for å ikke overspise. kanskje kan den være til hjelp for andre også.

«BP-killer»

-         - Jeg oppnår ingenting ved å overspise. Kun en falsk tilfredstillelse fra sykdommen. Det er ikke verdt det.

-         - Jeg bruker tusenvis av kroner på mat, som går rett i dass! Tenk hva jeg kunne brukt de pengene på!

-       -   Når jeg overspiser er det bare det første tygget som et godt, og da sitter jeg der igjen med mat for mange hundre kroner som jeg MÅ spise opp. Oppkastingen etterpå er vond og smertefull. Det er ikke verdt det!

-         - Jeg bruker gjennomsnitt 2 timer på en overspising. Det tar mye tid som jeg kunne brukt på andre ting. Positive ting, friske ting.

-      -   Hvor lenge har jeg tenkt å kjøpe mat for 500 kr og sitte på en handikapdo og spise og kaste opp?

-       -   Det med overspising og oppkast har for meg lenge vært en ventil, men det finnes andre ventiler, men da må jeg først tette igjen overspisingsventilen.

-       -   Etter en overspising sitter jeg igjen med vonde følelser og skam.

-      -    Tenk på mestringsfølelsen av å ha klart en dag uten. Det er å gå på friskveien.

-       -   Overspising og oppkast er ikke bra for kroppen min. jeg må være snill med kroppen min. jeg skal ha den hele livet.

-        -  Kroppen er et verktøy for å nå målene mine.

-       -   Kroppen jeg skal bygge opp skal bli ny, frisk og MIN.

-       -   Jeg trenger en frisk kropp til å nå målene mine.

-      -    Tennene blir stygge og ødelagte

-      .    Jeg får mindre tid til å være god med kroppen(pusse tenner, dusje, sminking, hårstyling osv)

-       -   Være obs på triggere. Det er ikke verdt det!

-     -    Trangen til overspising blir mindre og mindre for hver gang jeg klarer å stå imot. 

her er det mange ting å tenke over.

~Frida~

kroppen forandrer seg

Jeg ser kroppen min forandrer seg. Det er jo det som skal skje, men likevel er det så vanskelig. Sykdommen hvisker til meg «du er skitten, du er uren, du er ikke god nok». Jeg vet jo med min fornuft at det ikke er sant, men for meg har det vært sant i mange år. For meg var den følelsen av å ikke være god nok knyttet til nettopp vekta mi. Det handlet selvfølgelig om andre ting enn vekt, men utfallet ble at vekta kontrollerte følelsene mine. Jeg opplevde traumatiske ting som et uskyldig lite barn ikke skal oppleve. Jeg ble krenket utallige mange ganger. I mange år gikk jeg med en flink-pike-maske. Masken er der enda. Jeg klarer liksom ikke å ta den av. Jeg er redd for hva som kommer frem. Jeg er redd for de indre sårene jeg har inni meg. Det å gå opp i vekt innebærer nettopp det. Jeg gir slipp på spiseforstyrrelsen. Den som da hjalp meg til å håndtere følelsene. Den som hjalp meg å slanke bort smerten. Nå skal jeg opp i vekt igjen. Jeg prøver å se det på en annen måte. At jeg skal bygge opp en frisk ny kropp. En kropp jeg kan bli glad i. En kropp som har energi. En kropp som er god nok. En kropp som jeg skal ha resten av livet mitt. Og livet mitt skal jeg leve, og da må jeg ha en frisk kropp. Så jeg må godta og akseptere at kroppen forandrer seg. Det er en del av å bli hel. En del av å bli Frida. De indre sårene har ingenting med antall kg å gjøre. Det er en tanke jeg må vende meg til. Så får jeg tenke at alt sykdommen har fortalt meg og overbevist meg om de siste årene er løgner. Frida og alle rundt meg vet sannheten. Den reelle sannheten er ekte, og jeg øver meg på å tro på virkeligheten. Det er uvant da. Jeg er vant til å lytte og gjøre det trygge. Nå befinner jeg meg på ukjent farvann, men jeg har heldigvis god støtte og god veiledning. Veien foran meg fører til målene mine. Det er en tanke som gjør meg sterkere enn sykdommen. Jeg vinner mange kamper med å tenke på alt som venter på meg på den friske veien. Jeg må bare velge å gå på den veien.

Jeg skal bli sykepleier, jeg skal bli mor, jeg skal reise, jeg skal… åh, det er så mye som venter meg. Men det innebærer at jeg hver dag velger det. Går jeg på friskveien og tar friske valg, velger jeg livet. Det friske livet. Så ja, kroppen forandrer seg. Da skal jeg tenke at jeg går på friskveien. Da skal jeg tenke at jeg kommer til å nå målene mine. Da blir jeg frisk. 

~Frida~

I dag har jeg lyst å skrive litt om dagen min, for jeg har hatt en kjempefin dag i dag. Det er ikke hver dag det.
Jeg våknet kl. 06, og fordrev tiden med litt småsyssel. I åttetiden spiste jeg min næringsrike frokost, før jeg la meg på sofaen og slappet av. sykdommen er ikke så begeistret for å ligge helt stille på sofaen med magen full av mat(i dens øyne, skitt), men jeg har jo bestemt meg for å ikke høre på den, så jeg lot tankene passere og slappet godt av en times tid. Så fikk jeg en pussig ide om at jeg skulle ha pantet de tusenvis av pepsi max flaskene som ligger strødd i poser på rommet, så jeg kledde godt på meg og tuslet i vei til butikken og pantet flaskene. Da jeg kom til senteret, og oppdaget at jeg hadde god tid, og at klokken var ti, noe som betyr mellommåltid, kjøpte jeg meg en liten salat helt alene. så kom jeg på at jeg kanskje skulle ha klippet håret igjen, så jeg gikk tilfeldigvis til frisørsalongen og hørte om det var ledig time, noe det var, så da ble det ny sveis også. fornøyd og glad tuslet jeg tilbake til lunsj med en bærepose full av "voksenklær" og ny sveis.
etter en solid lunsj sovnet jeg på sofaen, våknet og begynte å ordne meg. Jeg skulle nemlig møte mamma. vi skulle ut å spise middag sammen. jeg bestilte meg rekecoktail. det var godt, selv om det innebar en del eksponering. dressing og full pakke. men det gikk greit. jeg klarte det. etterpå dro vi til kjøpesentret og svinset litt rundt. en hel dag med friske ting. herlig!


~Frida~

kryss i taket!

jeg teller dager nå. mestring er viktig! så ja, jeg teller dager.
18 dager skadefri!
3 dager uten overspising!
18 dager med Frida-kontroll
18 dager siden jeg bestemte meg for å velge å gå riktig vei!
Jeg har begynt på skolen!

det er viktig å telle dagene og se på alt man får til. hvis jeg skulle gått rundt å tenke på alt jeg ikke får til, blir det ikke akkurat så mye bedre. Det er viktig å fokusere på det som går bra og det man mestrer. for er det en ting jeg har oppdaget i det siste, er det at mestring er en fantastisk herlig følelse. mye bedre enn følelsen av å tilfredstille sykdommen. mestring gir en følelse av lettelse, sprundlende glede i kroppen, håp og drømmer.
Jeg merker at jeg endelig faktisk gleder meg til å bli frisk. jeg gleder meg til å få en frisk kropp. jeg har faktisk pakket unna alle "anoreksi-klær" og byttet de i vanlige klær(XS), slik at jeg visuelt kan se at det er noe som ikke stemmer når klærne henger og slenger. har jeg en frisk kropp, vil de sitte tight. så ja, Frida gleder seg til det. sykdommen roper skrekk og gru, men jeg gleder meg. Tenk å gå å handle klær på vanlige butikker og ikke i barneavdelingen. yiihaa!

Det er en ting jeg har tenkt litt på i det siste. Jeg, Frida lever livet. jeg vil ikke si at livet mitt er slik jeg vil ha det. for det er langt i fra. men jeg overlever ikke dagene på sykdommen lenger. Jeg lever et tøft liv akkurat nå, men det er jeg som sitter i førersetet og tar valgene. Det er stor forskjell altså. Tiden går med på å jobbe seg friskere og komme nærmere målene mine. og det er godt å kjenne på. kryss i taket!
~Frida~

tøffe tak

15.01.13

Jeg har møtt hard motbakke de siste to dagene. Det føles som om at all motivasjon og friskhet jeg har opparbeidet meg har blitt sugd ut, og erstattet med gamle mønster. Det har blitt erstattet med sykdomstanker. Tanker jeg vet ikke er sanne. Men hva gjør jeg når tankene føles så ekte? Når de lager et voldsomt kaos og helvete på innsiden, og det eneste riktige virker som er å flykte. Jeg vet at det ikke er løsningen, men noen ganger føles det som den eneste løsningen, fordi det har vært den eneste løsningen i så mange år. Det har vært en sannhet for meg. Nå må jeg plutselig forholde meg til at det er en løgn. Nå er det tusen andre sannheter jeg må forholde meg til.

Jeg roter meg litt bort i min egen syke verden. Så nå gjelder det å hente seg inn igjen. Jeg må prøve å forholde meg til den virkelige virkeligheten her. Jeg må prøve å lete frem den enorme motivasjonen jeg bar tidligere. Slik at jeg går fremover på riktig vei, selv om veien er bratt og kronglete. Jeg må holde fokus og tunga beint i munnen. Jeg vet jo hva jeg vil. Jeg vil bli fri fra sykdommen, og da er det rett og slett så enkelt som å gjøre stikk motsatt av alt sykdommen forteller meg og hvisker eller brøler til meg. Jeg vet hva sykdommens mål er. Jeg har balansert over det lenge nå. Jeg har hatt ren flaks enkelte ganger. Jeg har lurt døden flere ganger, og det må være en mening med at jeg fortsatt lever. Det er meningen at jeg skal vinne denne kampen og bli fri.

Jeg tenker noen ganger på hvorfor jeg ikke er mer takknemlig. For livet altså. Hvorfor sløser jeg bort den dyrebare tiden av mitt liv på å tilfredstille en sykdom som tar alt av meg. Den tar all tid, all energi, gir vonde følelser, destruktiv adferd, hindrer meg å leve. Dagene går, livet mitt går. Jeg som har så mange mål med livet mitt, så mye jeg har lyst å gjøre. En dag sier det stopp. En dag er jeg ikke like heldig. En dag vinner sykdommen. Jeg må kjempe imot. Jeg vil ha livet. Jeg vil nå målene mine. Jeg vil ikke være fanget lengre. Jeg må stålsette meg og virkelig fokusere nå. Vil jeg gi mer av livet mitt til sykdommen. Hva har egentlig sykdommen gjort som er bra for meg? Hvilken gevinst har den gitt meg? Ingenting, bare en falsk lindring av indre sår. De sårene må jobbes med. De sårene kan jeg og de rundt meg til å gro. Smerten kan forsvinne, men da må jeg gi slipp. Jeg må gi slipp på det som hindrer dem i å gro. Jeg må gi slipp på alt som opprettholder det syke. Jeg trenger ikke å være redd. Sårene er vonde, men de vil gjøre mindre vondt etter hvert. Til slutt kan jeg legge de bak meg og leve livet mitt. Jeg kan få lov å være takknemlig for at jeg får leve, for det er ingen selvfølge at jeg gjør. Det er jobben min å ta de riktige valgene fremover nå. Det er jobben min å kjempe med alt jeg har av viljestyrke og guts imot sykdommen. Det er jobben min å være snill med meg selv. Så vil brikkene falle på plass sakte men sikkert og målene mine vil nåes. Men da må jeg jobbe. Knallhard jobbing, riktige valg og fokus på målene mine vil føre meg frem. Vil jeg ha endring må JEG gjøre endringene. Bare jeg kan gjøre det. Det er jobben min nå. Jeg skal jo bli frisk.

~Frida~

mange lurer nok på hvordan behandlingsopplegget mitt er og hvordan dagene mine er nå.
Jeg kan vel si såppas at jeg har vært på Orkdal DPS i noen måneder nå. De siste månedene har det kun vært fokus på selvskadingsproblematikken, siden den har vært så alvorlig at det mange ganger nesten har kostet meg livet. Jeg skulle få slippe å tenke på behandling av spiseforstyrrelsen og alt "presset" rundt det en stund. DPS`n skulle bli en plass jeg kunne føle meg trygg. Jeg fikk en ny diagnose etter en utreding her på dPS`n. Dissosiativ lidelse i alvorlig grad, og det viste seg at den var "skyld" i all selvskadingen. I det siste har vi behandlet den dissosiative lidelsen, og jeg er selvskadingsfri + mye friskere. Men nå som det problemet er på vei ut av livet mitt, kjenner jeg at jeg er langt fra den tilstanden jeg ønsker å være i. Spiseforstyrrelsen styrer mye av livet mitt, så av eget ønske har jeg nå begynt å behandle spiseforstyrrelsen her. Jeg føler meg trygg, jeg har en behandler jeg stoler fullt og helt på, og jeg føler meg klar til  å jobbe. Jeg har aldri vært så motivert. Dette er ekte. Jeg går for gull.
sakte men sikkert skal jeg ta tilbake livet mitt. Eller jeg har egentlig aldri hatt et liv, men nå skal jeg få det. Det som er så fantastisk er at jeg kan selv velge akkurat hvordan det skal være. Jeg er sjefen.
~Frida~

Jeg skal bli frisk

Følelsene raser der inne. Det smerter i sjelen. Jeg prøver å finne kilden i det evige kaoset, men det er for mange tråder å trekke i. Alle følelsene er sammenballet og sender meg på mange blindveier. Samtidig prøver jeg å ha den viktigste følelsen i fokus. Den følelsen som skal bringe meg på riktig vei. Den følelsen som sitter i hjertet. Ønsket om friheten. Det ønsket er så stort og så ekte. Det har vært der i mange år, men jeg har aldri klart å tro på at det inderlige ønsket skulle bli realisert. Uansett hvor stort ønsket har vært, har jeg aldri klart å tro på det. Ønsket mitt om å bli fri bærer mange drømmer. Drømmer som er så sterke at jeg kan fargelegge dem med detaljer i hodet mitt. Drømmene mine har ført meg over tøffe kneiker og bakker, og de har betydd mer enn noe annet i tøffe stunder. Men likevel, har de for meg bare vært drømmer. Det er nå jeg endelig har begynt å tro på at jeg kan vinne denne kampen. Troen om å klare det går litt opp og ned, men den er der, og jeg jobber beinhardt for å bevare den. For det er så utrolig viktig. Jeg må ha troen på meg selv. Jeg må ha troen på at jeg er sterkere enn tvilen. Troen er sterkere enn tvilen. Tvilen kan vike.

Som sagt er det mang en kneik å klatre over. Det er mange bakker å bestige, og det er jammen ikke lett å gå rakrygget på denne veien. Jeg faller ofte i sykdommens feller. Den hvisker til meg og lukker meg inn på sine stier. Den er sterk og den kjenner meg, men jeg er også sterk og kjenner den. Så dette er en stor kamp. Det som er det viktigste jeg kan gjøre er å tenke over valgene mine. Fører valgene jeg tar meg mot målet, eller ikke? For det er målet som er i enden av veien jeg må gå. Går jeg på riktig vei, reiser jeg meg etter å ha fallt, fokuserer jeg på de riktige tingene, blir friheten min.

Så hva gjør jeg med disse stormene med følelser inni meg. Det er her det er viktig å ta de riktige valgene. Alle valg er kjempeviktige. Det er valgene mine som fører meg videre, og det er valgene mine som bestemmer hvilken vei jeg går på. Det som er så vanskelig er at det er så mange blindveier på kronglestien min. Det er ikke alltid like lett å vite hva som er riktig å gjøre. Men jeg prøver så godt jeg kan, og jeg lærer av mine feil, og jeg blir sterkere for hver gang jeg klarer å reise meg etter å ha falt.

Hvis jeg tenker på alternativet til den veien jeg går på nå, er ikke det noe bedre. Alternativet er et spiseforstyrret helvete og fengsel hvor jeg er fanget av en djevelsk sykdom. Ikke være i stand til å kjenne på følelser, hverken gode eller dårlige. Ikke være i stand til å oppleve livet. Ikke være i stand til å leve i det hele tatt. Ikke bruke egenskaper og ressurser. Ikke oppleve gleder. Ikke oppfylle drømmer. Og i denne verdenen ender alt med en sakte død. Da vil alt være forgjeves. Da vil mitt liv ende trist. Jeg blir trist når jeg tenker på det.

Det var den forferdelige tristheten over tanken på at jeg kommer til å dø som fikk meg til å innse at jeg hadde styrke til å kjempe. Klart jeg kan kjempe. Klart jeg skal nå målene mine. Det er jeg som bestemmer. Det var da jeg bestemte meg. JEG SKAL BLI FRISK! Og når jeg skjønte det, ble jeg så glad at jeg begynte å gråte. Jeg skal få oppleve å bli mor. Jeg skal få bli sykepleier. Jeg skal reise verden rundt. Jeg skal ha en frisk kropp, som er normal, og oppleve alle gledene med å ha en frisk kropp. Jeg skal få et fantastisk liv sammen med min kjære som jeg elsker veldig høyt og som elsker meg like høyt. Det er så mye jeg har lyst å oppleve i livet. Jeg vil ikke dø. Jeg har balansert på graven mange ganger. Døden har nesten tatt livet mitt. Men så kom en enorm styrke når jeg forsto at jeg kunne bli frisk. Så nå kan sykdommen bare hviske eller brøle så mye den vil. Jeg vet inni hjertet mitt hva som er sant. Er jeg i tvil, vet mine venner og familie og de som er rundt meg det. Jeg har en stor heiagjeng som jeg er evig takknemlig for å ha, og vi er mange mot sykdommen. Det er jeg som må gå på veien, men mange går sammen med meg, og mange står ved siden av å heier på meg.

Jeg vil bare takke alle som har reddet livet mitt. Jeg er evig takknemlig i dag, for jeg var så å si sykdommen den gang. Jeg er heldig. Jeg har muligheter hver dag til å velge livet. Det har alle. Alle valg man tar er enten bra for kroppen, eller ikke. Den tanken hjelper meg veldig.

Så jeg går for gull. Drømmer og frihet skal det bli. 

~Frida~

første middag "ute".

Jeg glemte å skrive om en annen positiv ting som skjedde i dag. Jeg var nemlig ute å spiste middag for første gang på mange år. Altså spise en normal middag på normalt vis. Dvs ikke overspise eller kaste opp, ikke pirke, ikke krydre osv. Jeg og min kjære mor, som jeg var så heldig å være med spiste en normal og koselig middag sammen. Det var ingen spiseforstyrrelse med på middagen. Her var det bare Frida og mamma.
Jeg er litt stolt over det, selv om jeg må tenke meg godt om for å tenke friskt rundt det. Betale penger for noe som gjør meg skitten liksom, særlig. fysj! Men jeg vet at det ikke er min tanke. Jeg skal tenke at jeg gjorde noe veldig friskt, og det var det JEG som valgte. Jeg gikk et stort skritt mot å nå målene mine.
Et av målene mine er at jeg skal kunne kose meg med en normal posjon sammen med andre, så jeg trenger å øve meg på det. Nå har jeg bevist at jeg klarer det. Flagget til topps for den. Og takk til mamman min som delte seieren med meg.
~Frida~

full lørdagseksponering og seier

12.01.13 kl.20.00

Hjelp! Jeg er skitten. Jeg føler at verden raser sammen rundt meg. Jeg har spist fire knekkebrød med pålegg og en skål salat. Jeg kjenner at hele kroppen og hele hodet vil kaste opp. Jeg kjenner meg full av skitt. Jeg føler meg uren. Det er en voldsom angst i hele meg. Jeg kjenner jeg vil flykte. Det virker nesten helt umulig å la være. Det er akkurat som en forsvarsmekanisme som vil slå inn. Jeg må flykte. Jeg har alltid flyktet når jeg har vært i slike situasjoner tidligere.

Jeg har nettopp klart det umulige. Jeg har sammen med kontakten min klart å sitte foran et bord fullt av pizza med en stor trang etter å overspise, uten å gi etter for det som føles mest naturlig og tilfredstille behovet. Jeg sitter med de fire knekkebrødene i magen og føler meg totalt gjennom skitten. Jeg holder ut. Jeg klarer ikke å tenke. Kontakten min tenker for meg nå. Jeg bare forholder meg til henne nå og gjør som hun sier, fordi jeg klarer ikke å bestemme hvilke handlinger jeg skal gjøre. Jeg har bare en avtale å forholde meg til, så jeg stoler på kontakten min. Hun sier at ubehaget og angsten vil gå over, så jeg prøver å koble ut og tro på det.

Jeg har klart det umulige. Dette er stort. Jeg har klart å ikke gi etter for spiseforstyrrelsen og tvangen. Jeg har eksponert meg til det fulle. Men hvis jeg kjenner innerst inn i hjertet vet jeg at jeg har mestret nå. Det er noe jeg skal være stolt over. Det er noe jeg skal være superfornøyd med. Jeg har aldri klart det før. Første gang vil være tøff, beintøff. Ja, nesten uutholdelig. Følelsene sykdommen drøsser på med nå, gjør det vanskelig å fokusere på målene mine, men jeg vet vertfall at jeg har gått flere skritt i riktig retning i kveld etter å ha klart det jeg har klart. Jeg kjenner etter, og kjenner at det er en liten følelse av mestring der inne. Jeg har bevist at jeg er sterkere enn sykdommen. Det var supernære at jeg sprakk, men kontakten min dro meg med inn på rommet og prøvde hardt å få meg på riktig kjør igjen. Jeg hadde allerede tatt valget før jeg gikk inn på rommet. Jeg hadde gått inn i modus «overspising og oppkast», men etter noen minutter med peptalk og snakking og overtaling kjente jeg at det ble tøffere og tøffere og ikke gi etter for å tilfredstille sykdomsbehovet. Følelsen av å klare å mestre dette virket mer og mer fristende, og behovet føltes egentlig bare som et behov jeg kunne overvinne, men jeg klarte bare ikke å tro på at jeg skulle klare å mestre det. Så her var det troen som sviktet meg. Jeg hadde ikke tro på meg selv. Så sa jeg til kontakten min at hvis pizzaen fortsatt sto på bordet skulle jeg overspise, hvis ikke skulle jeg la være. Tilfeldighetene skulle få bestemme. Jeg ble litt oppgitt og kjente meg så delt som det går ann å bli. Ambivalent. Jeg må innrømme jeg ønsket sterkt at pizzaen var borte. Jeg gikk anspent på tå bortover gangen mot kantinen. Pizzaen var borte. PJOOH! Jeg snudde og smilte til kontakten min. Jeg klarte det. Jeg skulle ikke gi etter. Nå var det bare å overvinne behovet for å kvitte seg med skittenhetsfølelsen. Jeg ville kaste opp. Jeg ville ikke kjenne på følelsene. Jeg og kontakten min ble enige om å gå en tur ut. Det har vi gjort. Da jeg kom tilbake spurte jeg om jeg kunne få et pizzastykke å kaste det i søpla for å understreke at jeg hadde vunnet. Så det gjorde jeg. Jeg tok et pizzastykke og kastet det i søpla. Seier til Frida Johnsen.

Nå sitter jeg her på stua med maten i magen og kjenner at jeg har stor grunn til å være fornøyd og stolt. Jeg har klart det umulige. Jeg har bevist at jeg kan klare å mestre over sykdommen som i åtte år har fått tatt alle valg for meg. Jeg tok et valg i kveld. Med veldig god hjelp og litt flaks selvfølgelig, men det er slik det skal være i denne kampen. Jeg må eksponere meg for det utenkelige og komme meg gjennom det. Da skal jeg se det blir lettere og lettere neste gang. Nå har jeg bevist for meg selv at jeg klarer det. Nå kan jeg løfte hodet og tenke på målene mine. Jeg har tatt et stort skritt i kveld. Jeg kan glede meg over at jeg er nærmere målet mitt nå. 

~Frida~

love my sweethart

~Frida~

vinnerdag

Det brøler på innsiden. Sykdommen herjer. Den roper høyt at jeg er skitten, at jeg er et null, at jeg fortjener smerte, at jeg bare kan gi opp, for jeg vil aldri bli frisk. Den roper at den aldri skal forsvinne. Den hånflirer og roper at jeg skal være fanget i spiseforstyrrelsesfengselet for alltid. Den sier jeg har tapt. Dette er tanker, røde tanker, sykdommstanker. Jeg tenker dem. Jeg bestemmer om jeg vil tro på tankene som kommer. De er kraftige og sterke, noen ganger uutholdelige fordi det gjør så vondt. Men likevel har jeg et valg. Alltid. Jeg er sjefen. Jeg bestemmer. Jeg bestemmer om jeg vil innvolvere meg i sykdomstankene. Hvis jeg ikke jobber knallhardt og har feil fokus, faller jeg lettere i fellene, så det gjelder å hele tiden være obs, hele tiden være sterk og fokusere på veien fremover. Jeg har nye muligheter til å ta friske valg hele tiden. Så lenge jeg går på riktig vei, tar jeg de riktige valgene. Jeg mestrer. Men hvorfor kjenner jeg ikke mestringsfølelse da? Jeg mestrer jo alt jeg skal mestre for å bli frisk. Hvorfor kjennes det ikke bra? Sykdommstankene og følelsene er så sterke. Jeg vil være sterkere. Jeg vil kjenne gode følelser. Jeg får vel bare gi det litt tid. Det er jo ikke rart at sykdommen gjør motstand nå. Jeg har vært fanget i dens helvete i åtte år nå. Jeg vil ut. Jeg vil bli fri fra den. Jeg vil ikke ha den mer, og jeg trenger den ikke mer heller. Det har jeg bevist siden mandag nå. Jeg har spist etter en kostliste, jeg har begynt å spist middag og beholdt(det har jeg ikke gjort på mange år), jeg har snakket ut ubehaget, jeg har vist meg sterkere enn sykdommen ved å ikke la den vinne og ikke innvolvert meg i tankene dens. Best av alt, jeg har ikke hatt noen destruktive handlinger, selv når det har fristet å få ut følelsene på kjente måter(syke måter). Jeg har holdt ut uroen, angsten og følelsene helt ut og bedt om hjelp til det. Jeg har vært snill med kroppen min. Tenk, vi har og får bare en kropp. Man må være snill med kroppen. Jeg prøver å tenke hele tiden over valgene mine, og om de er gode valg for kroppen min. Den har fått nok juling oppgjennom årene. Nå er det på tide at den har det godt. Jeg vil ha en frisk kropp. Derfor må jeg gjøre en jobb hver dag. Spise og beholde næring.

Det er tøft å gjøre den jobben. Mest vanskelig er det å bryte gamle mønster. Kjente mønster som gjør at jeg føler meg trygg. Mønster som sykdommen har lært meg for å slippe ubehagelige følelser. Tvangstanker og tvangsmønster. Det er mange ting jeg må lære meg helt på nytt. Så må jeg tåle å se at kroppen forandrer seg. Den skal det. Det er meningen at den skal det. Jeg, Frida vil ha en frisk kropp. En frisk kropp kan trene, være aktiv, ikke være sliten og sove hele tiden, gå på skole, gjøre morsomme ting og ha energi. Det vil jeg ha, og da må jeg opp i vekt. Det er å være snill med kroppen min det også.

Så kryss i taket, heis flagget, juble, for jeg har mestret nok en dag. Jeg har seieren i dag. Jeg har brukt tiden min på bare friske ting. Jeg har eksponert meg for det skumle og mestret. Det må jeg vel være fornøyd med.. Det skal jeg være fornøyd med.

~Frida~

en frisk fridadag

jeg fikk i oppgave av behandleren min å beskrive hvordan en frisk dag for meg ville være. Jeg skal forestille hvordan det ville være for meg. Så kan jeg bruke det som motivasjon.

EN FRISK FRIDA-DAG
klokken ringer! klokken er seks om morgenen. Jeg smiler og kysser min kjære og er takknemlig for enda en ny dag. Jeg tenker at dagen er en gave med mange små verdigfulle ting jeg kan glede meg over. Jeg undres over hva denne dagen vil bringe. Det er helt uvisst, og jeg bare gleder meg til det. Lenge ligger jeg og koser med min kjære Lars før jeg omsider står opp.
Jeg tar meg en god morgendusj før jeg begynner å stelle meg for dagen. Så pynter jeg meg. Kanskje har jeg på meg skjørt. Fargerik er jeg vertfall. Radioen står på full vreng mens min kjære står på kjøkkenet og lager deilig frokost til oss. så synger vi litt med også. Vi setter oss ved kjøkkenbordet, leser avisen og koser oss med en sunn og god frokost.
Når klokka nærmer seg sju er det på tide å dra på jobb. Lars er lege og jeg sykepleier. Vi kysser hverandre og ønsker hverandre en fin dag. Vi bor på bakklandet i Trondheim, så det er gangavstand til jobb. Når jeg kommer på jobb møter jeg mine kolleger og sprudler meg gjennom arbeidsdagen. Jeg er sykepleier og jobber på barneavdelingen. Jeg får bidra til å hjelpe mange barn. Noen trenger plaster, noen medisiner, noen en god samtale. Jeg har alt jeg trenger for å hjelpe og kjenner at det er mer enn godt nok. Jeg får hjelpe barn til å bli frisk, akkurat som jeg ønsker. hele arbeidsdagen er fyllt med ting jeg vil ha i livet mitt.
etter jobb drar jeg hjem og begynner på middagen. Et sunt og godt måltid. Jeg har energi og overskudd og gleder meg til Lars kommer hjem. Så kommer muskelbunten min hjem og vi spiser middag sammen. Så sitter vi og småprater om arbeidsdagen vår. vi koser oss.Etter middag legger vi oss på sofaen sammen og leker og ler. så sovner vi litt. Når vi våkner er vi klar for resten av dagen. ingen bekymringer. vi drar på trening og trener et par timer. Kroppen er frisk og rask og har masse energi. treningen gir glede og det er godt i kroppen. Etter treningen spiser vi litt igjen. kroppen trenger påfyll, og vi gir det med glede.
Når kvelden kommer drar vi på kino eller noe. Vi fyller tiden vår med friske givende ting og aktiviteter. Vi har ingen begrensninger og har det bra. Når vi legger oss om kvelden er vi takknemlige for alt dagen har bringet. vi kan bare kjenne at kroppen er tung der vi ligger for å lade opp til nok en dag.

Forskjellen på da og nå, er at det er glede i hjertet mitt. Jeg er sterk og frisk. Jeg er fri. Jeg har alt jeg trenger i livet og har det godt, både med meg selv og andre.
Det som er så godt å tenke på nå, er at dette vil bli realitet hvis jeg fortsetter på veien jeg har begynt på nå.
det er en god tanke. jeg vil bli fri. jeg vil få livet.
~Frida~

tøffe skritt

Ah, alt er så vanskelig. Jeg gjør jobben min, men følelsene herjer inni meg. Jeg prøver å hele tiden fokusere på målene mine og fremover. Jeg prøver å tenke at alternativet for hvordan det føles nå, ikke er noe bedre. Alternativet er å grave meg ned i bulimi og soving, og bruke all tiden min på det. Alternativet er å ligge på sykehuset med sonde og intravinøst. Alternativet blir å ligge på kirkegården. Alternativet er døden.
jeg vil ikke dø jeg. Jeg vil heller ikke overleve livet gjennom sykdommen, fanget. Jeg vil leve livet. Jeg vil være frisk. Jeg vil kjenne glede. Jeg vil mestre. Jeg vil smile og kjenne glede i hjertet mitt. Det er så mye jeg har lyst til. Men det forutsetter at jeg går på friskveien. Det forutsetter at jeg tar friske valg hele tiden, og faller jeg må jeg reise meg igjen og begynne på nytt igjen. jeg må fokusere hele tiden. Sykdommen prøver hele tiden å hviske falske sannheter til meg. Jeg må bare akseptere at den er der, men jeg må ikke innvolvere meg i løgnene dens. Det er faktisk mitt valg. Jeg er sjefen. jeg bestemmer. Det er min kropp og mitt liv og jeg sitter i førersetet. Det er jeg som må utføre handlinger. Det er jeg som må ta valg som er bra for meg. Ingen kan gjøre det for meg. Ingen andre kan ta de valgene jeg må ta. De kan gå sammen med meg på veien og hjelpe meg og støtte meg, men jeg må gå selv. skrittene er det jeg som må ta. Og ingen skritt må jeg hoppe over. De er alle viktige. Alle skrittene foran meg er viktige nå.
Det handler om det jeg skrev tidligere. Jeg må kjempe hardt og gi slipp på sykdommen. Jeg trenger ikke å være redd lenger. Jeg er Frida, og jeg er god nok som jeg er. Jeg trenger ikke sykdommen.
~Frida~

angststorm

angsten raser inni meg akkurat nå. Sykdommen brøler og hvisker løgner. "du er skitten", " du er tjukk", "du er ekkel". Det er nå jeg må bryte mønster og uvaner og ta grep. Jeg skal ikke lystre sykdommens løgner. ja, det er et helvete og angsten raser, men det vil gå over. Angst er bare følelser, som jeg kan håndtere hvis jeg vil nok. Jeg har så mange mål jeg vil nå, og jeg har bestemt meg. Det føles som abstinenser. Det frister sånn å gjøre som jeg har gjort før. overspising og oppkast, sulting, selvskading. Det roper inni meg. Men jeg, Frida vet hva som er rett å gjøre og hva som jeg må la være å gjøre. Jeg må holde ut dette og ikke la meg falle i fellene til sykdommen. jeg trenger å følge kostplanen min og gi næring til den stakkars kroppen min. Jeg trenger å la være å overspise, og lære meg å spise og forholde meg til mat på nytt.
Det er så rart. jeg har et hav av tid nå, som jeg tidligere har brukt på sykdommen. har dere noen forslag til hva jeg kan fylle tiden med? Det vil etterhvert bli skole, men jeg har fortsatt et hav av tid på kveldstid jeg må fylle med friske ting. Jeg trenger noen forslag.
åh gud, det frister sånn å overspise, jeg kjenner abstinenser i hele kroppen. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Men det er superviktig at jeg bare holder ut nå. Jeg skal klare det. Jeg vil vinne denne kampen. Jeg skal få livet mitt tilbake. Jeg ønsker og fortjener det virkelig. Tiden har kommet nå. Tiden til å gi slipp på sykdommen. jeg kan gi slipp nå. Jeg trenger ikke å være redd lenger. jeg kan gi slipp
~Frida~

mål og mening

Jeg har hatt samtale med behandleren min i dag. Vi er enige om at jeg jobber godt nå. jeg tar alle de riktige valgene som må tas for at jeg skal bli friskere. Det er ikke like lett å holde fokuset riktig hele tiden, så vi har laget noen huskeregler og et ark med spørsmål jeg kan stille meg selv når ting blir vanskelig. Jeg vil gjerne dele de med dere.

REGLER:
- alle seks måltider skal følges
- all mat på fatet skal spises opp
- ingen overspising og oppkast
- all mat jeg spiser skal bli i kroppen
- veiing hver tirsdag
- ingen selvskading
- 1 time oppfølging etter hvert måltid
- 1 time hvile i senga etter middag med tilsyn
- utgang med følge
- ikke tren mer enn avtalt
- jeg har lov å hvile meg(sitte ned eller sove)
- jeg har lov å ha på meg varme klær og pledd
-------------------------------------------
TIL FRIDA
 hva er godt for kroppen min?

 er dette et friskt valg?

 jeg må være snill med kroppen min

 mat er trygt

 mat er medisin

jeg fortjener mat og mat er medisin

jeg må lære meg å spise normalt for å fungere i livet

jeg må ha en frisk kropp for å nå målene mine:
- bli sykepleier
- få barn
- reise overalt i verden
- få friske tanker
- bli kjent med meg selv
- være et normalt menneske
- med energi i kroppen kan jeg trene
- kan kjøpe klær på voksen avdeling
- får energi til å gjøre det jeg har lyst til
-------------------------------------------


~Frida~

kroppen må leges

mange lurer på hvorfor jeg har vært gjennom så mange operasjoner i det siste. Jeg skal ikke uttale meg så veldig detaljert om det, men jeg kan si at jeg har gjennomgått 17 operasjoner som følger av alvorlig selvskading. Kirurgene har sagt at kroppen min tåler ikke mer. Den lille undervektige kroppen min har fått nok. Jeg har vært døden nær mange ganger, men har klart meg tross alt, så det må være en mening. Det må være en mening med at jeg fortsatt er i live. Jeg skal bli frisk.

Jeg har laget meg et slags mantra som jeg spør meg selv om når jeg tar valg. Er dette godt for kroppen min? fører dette valget med frem på friskveien eller sykveien? Jeg skal ha kroppen min resten av livet, og da skylder jeg kroppen min å være snill med den NÅ! så jeg spør meg selv mange ganger om dagen: er jeg snill med kroppen min nå? Da blir jeg påmint målene mine. hvis jeg skal bli sykepleier, få barn, reise, trene osv, så må jeg ha en frisk kropp. kroppen min er sliten nå. Den har vært gjennom åtte tøffe år med mye som har skadet kroppen min.Nå er det på  tide å snu. Nå er det på tide å bli frisk.
~Frida~

dag 2

ja, da er jeg på dag 2. Jeg kan vel si at dette er den andre dagen i livet mitt. før har det ikke vært livet mitt. Det har vært spiseforstyrrelsen som har styrt absolutt hvert minutt av livet mitt. Nå har jeg et hav av tid og fylle med friske ting. Det å ha tid er også litt skummelt. Jeg er jo så perfeksjonist og skal aller helst gjøre alt perfekt. Men jeg må lære meg at jeg ikke trenger å få til alt perfekt også. ingen klarer det. Det er menneskelig å prøve og feile. Det er første gang jeg er med 100% selv i behandlingen nå, så jeg må bare akseptere at jeg prøver og feiler litt.
Så hvordan går det? jo, det går veldig opp og ned. jeg er ambivalent til tusen, og sykdommen prøver hele tiden å lure negative tanker inn i hodet mitt. Men jeg er på vakt. Med en gang jeg kjenner sykdommens løgner trenge inn, bruker jeg de rundt meg til å backe meg opp og støtte meg i å ta de riktige valgene.
Jeg er kjempe glad for all hjelpa jeg får av personalet her. De er virkelig støttende og gode. Jeg føler meg trygg her, og det er så viktig for at jeg skal lykkes.

I dag ble de litt annerledes enn i går. jeg hadde gått litt ned i vekt fra i går, så jeg økte kostlisten med fire knekkebrød ekstra + litt mere middag. Det er kjempetøft, men jeg skal gjennom i dag også.
Jeg skal virkelig klare dette.
Og jeg gleder meg kjempemye til å bli friskere nå. Jeg får mer energi og får mer overskudd til å gjøre ting, jeg kan begynne på skolen, jeg kan begynne å trene. Det er så mye jeg får igjen for å fortsette på den riktige veien. Hver dag er en gave, og jeg er sjefen. Jeg bestemmer hva jeg vil fylle dagene mine med. Det er kun opp til meg. Jeg har brukt nok tid på spiseforstyrrelsen. Den har tatt over åtte år av livet mitt nå. Det går ikke lenger. Jeg kan ikke fortsette å se på at det skjer. Jeg vil leve livet mitt, basta!

Tid! Det er noe verdigfullt alle vi menneskene får hver dag. Tiden er verdigfull. Jeg har fått utrolig mange sjanser her i livet. Jeg har vært døden nær mange ganger. Jeg har balansert på knivblader i mange år.
Spesielt de siste månedene har jeg vært farlig nær døden. Men det er en grunn til at jeg fortsatt lever. Jeg skal leve livet og bli frisk jeg. Jeg har fått beskjed fra både kirurger, leger og behandlere om at jeg har ingen flere sjanser. plutselig går det galgt, og da er det for sent. Ja, tiden er verdigfull. Og det var på høy tid at jeg begynte på Frisk-veien nå.

hvis det er noe dere lurer på, spør gjerne. Jeg skal prøve å svare så godt jeg kan.

bilder fra julen

~Frida~

dagbokinnlegg dag 1

da er dag 1 over. jeg har klart alt jeg skal klare, men jeg klarer liksom ikke å finne mestringsfølelsen bak skittenhetsfølelsen. sykdommen vil ha meg til å tenke destruktivt nå. den vil ha meg til å gi opp. Den prøver å fortelle meg at det ikke er noe vits. Jeg har det ikke bedre uten den, prøver den seg på. men søren ta, det er jo ikke min tanke. Jeg vil jo bli frisk jeg. jeg kan ikke gi opp allerede nå. det er jo nå jeg skal kjempe for livet og gi alt. jeg kan ikke la sykdommen røve fra meg styrken min og fokuset mitt. Det er jo så sterkt nå. jeg kan bare ikke la noe skje med det jeg må bare fortsette å jobbe med de friske tankene mine. det er de jeg skal høre på, og det er de som skal styrkes nå.
åh, at alt skal være så innmarri vanskelig. jeg vil være sterk. jeg vil ha de friske tankene i front hele tiden, men det er så vanskelig å holde fokus konstant.

ish, det er nå jeg må være sterk. jeg må bruke viljestyrken min til å stå imot. jeg har begynt nå. alternativet er ikke bedre. spising og spying. Det har ikke gjort meg bedre, eller følelsene bedre. jeg vet hva jeg vil nå. Jeg vil realisere målene mine. Da må jeg holde ut nå. Det blir verdt det. hvis jeg holder meg på matta, venter et nytt liv på meg. Det er så viktig at jeg ikke lar sykdommen ta over førersetet selv om tankene ikke er helt på plass. Dette er mitt prosjekt. jeg fortjener et godt liv. jeg fortjener å bli friskere.
fortsett nå, og jeg vil nå langt. Det er verst i starten, men det vil gå lettere. Det er en vanesak alt dette. Jeg må gi meg selv tid. For dette tar tid. Tid, fokus og riktig viljestyrkebruk. fokus på livet som venter meg. Det er så mye bedre enn det livet jeg sier i fra meg nå. Det blir så mye bedre.

Det går vel opp og ned, men likevel frem
~Frida~

første dag i resten av mitt liv

ja folkens. Da er jeg i gang. nå har jeg startet på prosjekt frisk. jeg har brukt helgen til å avslutte mine tja, hva skal jeg si... dårlige vaner. syke vaner. Men nå er det slutt. nå er det jammen meg slutt. Jeg skal få et bedre liv, og jeg skal jobbe ræva av meg for å få det. koste hva det koste vil. jeg har mestret hele denne dagen. jammen har jeg det. Godt er det også, for Frida-kroppen er fylt med mestringsfølelse. Det er godt. Jeg er også fylt med lettelse. lettelse over at denne evige runddansen i spiseforstyrrelsen er over. Jeg får hjelp nå. Men jeg måtte komme dit at jeg helhjertet bad om det selv. man må ville det helt innerst inn i hjertet. Man må ville det med hele seg, for man må bruke hele seg. Man må gå helhjertet inn for å jobbe med mange plan. Man må jobbe med det som gjør vondt, uansett hvor vondt det gjør så kan man ikke flykte.
sånn som når jeg skulle spise middag i dag. Jeg grudde meg langt inni beinmargen, men jeg visste at jeg måtte gjennom det for å mestre, og for å gå på veien mot frisk. Det var beintøft. Jeg skulle gjerne ha sluppet det, men det gikk jo bra. Jeg klarte det jo. Jeg overlevde angsten og uroen. Jeg kom meg gjennom, fordi jeg gikk fullt inn for det. Jeg stoppet ikke, eller flyktet ikke når det ble ubehagelig. Dette er eksponering på fullt nivå. Mens jeg spiste middag satt jeg å tenkte på målene mine.
Jeg tenkte på at jeg måtte spise maten som lå foran meg fordi jeg skal få en frisk kropp, som kan trene og ha energi, som skal bli sykepleier, som kan spise middag med kjæresten min, som kan reise rundt i verden, som kan handle klær i vanlige butikker, som skal leve livet hver dag.
Hvis jeg skal ha det livet må jeg ha en frisk kropp, og da må jeg spise mat og beholde den i magen, jeg må lære meg å spise på nytt, jeg må hvile, jeg må følge den veien som er lagt foran meg nå. Jeg må være snill med kroppen min. Maten er medisinen min. det gjør vondt og er forferdelig, men det er de følelsene sykdommen har lært meg de siste årene. jeg må pånytt finne min sannhet i dette. alle rundt meg vet hva som er sant. Jeg må finne det ut selv. Jeg må kjenne det på kroppen min. Jeg må lære og erfare, for det er slik jeg blir frisk. Jeg må gjennom for å komme ut.
Det er rart. Her sitter jeg med maten i magen min. Det er rart å ha spist et normalt måltid. Jeg lytter litt til spiseforstyrrelsen. Den kan fortelle meg at jeg er skitten. at jeg må kvitte meg med maten. Men jeg vet bedre. i åtte år har jeg lystret sykdommens løgner. har det ført meg dit jeg vil? nei, nei og atter nei. Jeg har bare fallt og fallt og rotet meg bort i sannhetene som tilhører sykdommen. Nå er det på tide å lytte til de rundt meg som vil at jeg skal få et godt og meningsfullt liv. Jeg må lytte til de friske retningslinjene som fører meg frem på friskveien.Det er jo dit jeg vil, sånn innerst inne. Så da kan jeg prøve å fortelle igjen, at jeg sitter her med mat i magen, fordi jeg har tatt et valg om å bli frisk. Fordi jeg fortjener mat i kroppen min, fordi jeg er et menneske som trenger mat, fordi jeg må ha maten. Jeg er ikke skitten og uren som sykdommen prøver å si meg. Jeg er akkurat den samme personen, med akkurat like stor verdi som i går. Jeg fortjener å vinne denne kampen. Jeg vil vinne denne kampen. Derfor kjemper jeg også.
Så jeg har klart jobben min i dag også. Jeg har klart noe jeg trodde var umulig for meg også. Jeg har spist en normal middagsposjon og beholdt den. Det er lenge siden en middagsposjon fikk passere kroppen min for å si det sånn. Så tidligere har sykdommen vunnet tiden min. i dag har jeg brukt tiden min på å bli frisk.
Nå er jeg ett skritt nærmere målene mine. I dag har jeg vunnet mange kamper.
Bare en ting å si; YES!
~Frida~

godt friskt år

beklager så mye at jeg ikke har blogget før nå. macen min har vært litt ute av drift kan du si.
Først vil jeg si godt nyttår til alle sammen. 2012 er ferdig og godt er det. Nå er det et nytt år. et nytt friskt år. For min del skal dette skje i praksis. Jeg er ferdig med spiseforstyrrelsen. Jeg orker rett og slett ikke mer. Nå skal jeg og mine behandlere gå for tilfriskning fullt ut. Dvs opp i vekt, normal kostliste, trening på et sunt nivå osv. Så har jeg tusen ting jeg har angst for som jeg skal eksponere meg for. Dette skal vi bruke tid på. Ja, nettopp , tid. Det er tiden som renner fra meg her. tiden av livet mitt. Jeg vil ikke være med på det lenger. Jeg har måttet komme hit for å innse at det ikke er dette livet jeg vil ha. Jeg har måttet kave opp og ned, hit og dit, frem og tilbake etc. for å bli så lei at jeg vil bli frisk.
Det er sikkert mange som tenker "dette har vi hørt før", men for meg spiller det ingen rolle hva andre tenker. Jeg gjør dette for min egen skyld nå. Jeg vil leve livet mitt. jeg vil ikke sitte på sidelinja og ikke leve. Jeg vil ikke overleve dagene mine gjennom destruktive eller spiseforstyrrede måter. Jeg vil ikke ha en spiseforstyrrelse. Jeg vil være sjefen.
Det er alt jeg KAN VÆRE(!) som har motivert meg til å ta dette valget. Jeg kan være hvem jeg vil. Jeg kan gjøre hva jeg vil. Et liv uten spiseforstyrrelsen betyr et liv hvor jeg kan leve slik jeg vil. Det betyr alt hva jeg har lett etter i alle disse årene. Det betyr frihet.
så 2013 blir et bra år. Det kommer til å bli tøft, det er klart. MEN jeg kommer til å gå fremover på veien mot frisk, og ikke den andre syke veien. Det krever ufattelig mye energi og krefter å opprettholde sykdommen, og hvis jeg bruker den energien til å jobbe mot å bli frisk, kommer jeg langt.
Det er dette jeg ønsker nå, og jeg er så motivert.
I morgen drar jeg tilbake  til dps´n med friskt mot og en ny start. håper dere støtter meg i dette. Jeg kommer nok til å blogge mer fremover også.

GODT NYTTÅR!
~Frida~

kongehelg

Dette har vært litt av ei helg. var hjemme i leiligheten min og pyntet omtrent hele leiligheten min i alskens juledekorasjoner. Ja, jeg har til og med fått opp juletreet(plastikkjuletre, mn likevel vakkert) og pyntet det. Vel, jeg er fornøyd med resultatet vertfall, for julestemning har jeg hatt hele helga og leiligheten er renvasket og klar til at jula skal komme neste permisjon. Jeg gleder meg som et barn.

lørdag dro jeg til pappa og bakte litt pepperkaker sammen med de to tantebarna mine. kjempekoselig. Lille Aurora begynner å bli stor, men er fortsatt like glad i tanta si, så det blir mye kosing. tihi...
så dro jeg hjem til mamma, som hadde laget taco til oss. ukas høydepunkt er taco på lørdagen. Mammas taco er fantastisk. Senere på kvelden fikk jeg et lite besøk av to venninder. De ble ikke så lenge, men det var koselig likevel. gleder meg til å treffe dem mer i jula.

så var det helgas høydepunkt. Endelig treffe kjæresten min igjen. Vi dro på førjulskonsert med Are Hembre, Tone Damli Aaberge, Didrik Solli Tangen, fantastiske musikere og band, og Mona Grudt og Marvin ett-eller-annet. Jeg dro hjemmefra med en ikke så bra form, men når jeg satt i salen med kjæresten min i hånda, og satt med frysninger fra topp til tå i en time og hørte fantastiske artister synge julesanger og div. Jeg følte meg tilstede bare der og da, og klarte å nyte hver en tone. Det var en fantastisk julekonsert. Så jeg takker solistene for julestemningen, for den fikk jeg vertfall.

Jeg har klart å fyllt opp helga med masse friskt, og jeg gleder meg til jula. Da blir det masse mer av det.

Nå er det en ny arbeidsuke som kommer. fortsett å kjempe, fortsett å holde ut, så kommer omsider julen den. :)

ha en fin uke alle sammen
~Frida~

livet og døden

vår, sommer, sommerfugler, sykepleier, skole, venner, barnelatter, barn, venezia, reising, bryllup, tante, natur, turer, håndball, shopping, fotball, hus, frihet, glede, opplevelser..livet!
Det venter, men jeg må velge det. hver dag, hele tiden, hvert valg. NÅ!

fanget blandt sylskarpe torner
dansende over graven
svekket av mørket
sterk og stående mot stormen
på evig flukt av dødens onder

men levende blandt vakre blomster
søkende etter livet
smerten rammer, men tar ikke liv
sterk, fager og vakker 
på evig jakt etter godhet og glede


døden eller livet?


jeg sliter. Jeg har kjørt meg litt fast i et destruktivt tankekaos som gir sinnsykt mye uro og angst. Heldigvis, og til forskjell fra før, er det enda bare TANKER og ikke handlinger. Det er der jobben ligger. holde ut gjennom denne forferdelig ubehagelige stormen og prøve å tenke annerledes. Det er forferdelig vanskelig det. Å prøve å skifte tanker som er dine egne. Jeg trøster meg med at jeg vet at de destruktive tankene kommer fra sykdommen. Og jeg vet av åtte års erfaring at sykdommen ikke vil meg vel. Den har bare hindret meg hele veien i å nå målene mine. Jeg vet innerst inn hva Frida ville ha tenkt eller vil tenke. Men det er vanskelig likevel. Jeg kan jo ikke noe for at jeg har så destruktive tanker, og alt jeg kan gjøre er å prøve å ikke la de ta over meg og bli til handlinger. Jeg må prøve å legge alle krefter inn i å finne riktig modus og fokus og bruke alt jeg har til å holde tankene i sjakk. For jeg kan greie det. Jeg vet hva jeg vil. Jeg vil ha livet. Og livet, det må kjempes for.
og jeg er ikke alene. Det er godt og samtidig en herlig følelse av styrke jeg får når jeg tenker på hvor mange vi faktisk er som er imot sykdommen min. Og alle som er med meg vil meg bare godt. Det er godt å tenke på når det stormer sånn rundt meg. Det er sykdommen som herjer. Jeg kan bare la den herje og nærmest "leke" så mye den vil, men jeg slipper den ikke inn. Den har sine knep og lure stratergier for å lure seg inn og styre skuta, men jeg er i såpass fightmodus nå, at jeg er veldig obs.

Det er vanskelig, for det er nærmest en farlig tilstand å være i. her står jeg i en storm sterkere enn lille meg, avhengig av hjelp fra andre. Jeg tar imot hjelpa, og sammen er vi sterkest. Men klarer sykdommen å lure seg litt inn og ta over styringen, slik at jeg faller, kan det bli et evig fall. Eller jeg kan ende opp alene. Jeg kan ramse opp hundre pluss årsaker til å ikke la sykdommen styre meg, og jeg kan si tusen grunner til å velge livet. Derfor velger jeg livet for hvert minutt jeg klarer å ikke la sykdommen ta valgene for meg. For det er jeg som velger. Jeg sitter i førersetet og styrer skuta så lenge jeg velger å gjøre det. Sykdommen har funnet veldig kronglete måter å nå inn til meg på uansett hinder, men jeg og de rundt meg er som immunforsvaret akkurat nå. danner antistoffer mot sykdommen.
Jeg kjemper og kjemper, fordi jeg vil ha livet.

Når det er sagt, vil jeg takke min fantastiske kjæreste som også hver dag velger livet. For vi begge tror så sterkt på at vi en dag skal få det. Tårene mine triller i kveld kjære Lars. Jeg er så fryktelig glad for at denne dagen er over. Du vet hva jeg har klart i dag. Jeg har mestret stort i dag, og det vil si at vi er ett skritt nærmere livet. Takk for at du står så stødig som du gjør og har gjort. Du forelsket deg i Frida, og henne har du holdt liv i også. Jeg sier det samme som du alltid sier til meg. Det vil bli verdt det.

Så vil jeg takke min enestående mamma. Hun vet alltid hvilke knapper hun skal trykke på for å få Fridaglimtet tilbake etter ett fall. Takk mamma, for alt du har måttet gått gjennom og stått i gjennom åtte år. I dag hadde jeg ikke levd hvis det ikke var for deg.

Det er så mange andre jeg vil takke også. og de vet det. Takk for at dere hjelper meg til å være sterkest.
~Frida~

friskere?

huhei som det går. Kom akkurat fra permisjon nå. Det har gått litt begge veier. fremover da heldigvis. Jeg merker at jeg er ganske lei meg for tida egentlig. Men grunnen til at jeg er lei meg er ikke nødvendigvis negativ. Jeg kjenner at jeg er lei meg fordi jeg kjenner et tomrom. Jeg savner noe i livet mitt. Det er ikke som jeg vil ha det. Ting er ikke rosenrødt. Den tomme tiden har jeg tidligere brukt å fylle med sykdommen. Den tida tok sykdommen, og den hadde sin funksjon. Den tok alle vonde følelser og fylte tiden slik at jeg overlevde følelsene. Slik har det vært i flere år nå. Nå som jeg endelig får så god hjelp, føler meg trygg, er behandlelig har jeg klart å redusere å handle gjennom sykdommen eller benyttet meg av dens funksjon. Det er tøft og forferdelig vanskelig, men sånn er det akkurat nå. Og jeg kan trøste meg med at det vil bli bedre. For det vil det. Det er allerede bedre. så ja, nå sitter jeg igjen med et hav av tid, uførdøyde rotete følelser og en tom følelse. Så da kan jeg tenke som så: hva skal jeg fylle den tiden med? hvor skal jeg gjøre av de følelsene, og hva med den tomme følelsen?
Vel, alt kan jeg gjøre en negativ måte og en positiv måte. Jeg kan gjøre som jeg pleier. fylle tiden min/bruke tiden min med å handle gjennom sykdommen og være en spiseforstyrret autopilot uten å føle. rettere sagt slippe å føle. Eller jeg kan gå ett skritt videre på veien min og VELGE å fylle tiden min med ting FRIDA ønsker å ha i livet sitt/mitt. Jeg kan fortsette å bruke de rundt meg og ta imot hjelp når følelsene tar overhånd, og være tålmodig og sterk. jeg velger, hvis jeg vil velge.

Så nå kan jeg spørre meg selv. hvordan har permisjonen gått? vel, jeg har hatt det bra, men ønsker å kose meg mer enn jeg har gjort hjemme i leiligheten min, ønsker å være mer sosial, ikke fylle tiden min med sykdom. For jeg har vært ekstra bevisst på akkurat det siste der. Jeg fyller automatisk tiden min med sykdom. Det må jeg gjøre noe med, for det kan jeg gjøre noe med. Tiden er nøkkelen her. Det er den som går. Det er den som kan hjelpe meg videre nå. Jeg kan bruke tiden min på friske ting.
Så ja, med meg går det fremover. På vei hit satt jeg å tenkte på akkurat det.
For åtte år siden lå jeg i en sykehusseng koblet til ledninger og sondemat. For fem år siden brukte jeg all min tid på å skade meg selv, for to år siden var jeg reimet i en seng. for ett år siden lovde jeg meg selv på nyttårsaften at jeg skulle få ett bedre år. dette året skulle jeg bli friskere. Endelig kan jeg si: "ja, jeg går på friskveien min nå".

nok en gang. takket være den gode hjelpen jeg nå får, og alle støttespillerne rundt meg, og faktisk meg selv.

fortsatt god helg
~Frida~

fortid

jeg sitter å tenker på fortiden. På alt jeg har opplevd. På all smerten jeg og alle rundt meg har gjennomgått. på all fortvilelse, all oppgitthet, all sorg...
Alt er den skyld i. Den fordømte sykdommen. Den kom til meg hviskende og gav meg svar på mine sårbare spørsmål. Den drev meg utfor stupet, og der har jeg vært siden. fanget.

Kjære sykdom
du holdt aldri det du lovde meg. Jeg ble aldri glad av å gå ned i vekt, du ble det. Jeg trodde på det du hvisket til meg når jeg så i speilet. du sa jeg var tjukk, stygg, ekkel, skitten, ufyselig. Jeg begynte å tro på deg. Så hvisket du til meg på skolen. du er dårlig, du får det ikke til, du kan bare gi opp...jeg trodde deg. så hvisket du til meg på håndballbanen. Du er dårlig, du suger, de andre vil ikke ha deg på laget, du kunne klart det mye bedre, du er elendig... Jeg trodde på deg.
du hvisket om mine feil rundt vennene mine.. de liker deg ikke, du er ikke bra nok, de er ikke glade i deg. 

DU ER IKKE BRA NOK! 

Jeg trodde på det. jeg trodde på dine løgner. 

Ja, jeg fallt i ditt dype stup

ja, jeg har lystret skrikene dine

ja, jeg har sultet meg nesten til døde

ja, jeg hørte på deg når du sa at jeg ikke trengte venner og familie

ja, jeg hørte alt du hvisket når jeg så inn i dine speil

Du tok hver sentimeter av min kropp og sjel

Du ropte og skrek og gav meg ordre

Du tok fra meg barndommen min, og muligheten til å være barn

Du løy til meg, du gav meg mareritt, du fikk meg til å lide i ditt mørke

Du tok all min styrke og alle ressurser, og gjorde meg til en vandrende død.

Du sa at livet ikke var godt, og at du kunne gi meg alt.

Du fikk meg til å føle meg mislykket, ikke bra nok, ødelagt...

Du LØY! 

For vet du hva, Nå er jeg på vei opp fra det mørke dypet der du har holdt meg fanget i åtte år. Jeg hører ikke lenger på dine løgner, jeg ser ikke lenger inn i dine speil, jeg er meg. Jeg er Frida og jeg er god nok. Det føltes så godt når jeg endelig forstod at jeg hadde kraft og ressurser til å kjempe mot deg. Jeg kan vinne. Du er ikke velkommen i livet mitt lenger.

fortiden er vond. forferdelig vond, men jeg prøver å bruke fortiden som en viktig erfaring. Jeg har lært utrolig mye om en hel masse ting som jeg er sikker på jeg får bruk for senere i livet, og jeg har blitt sterk. Jeg holder på å lære meg å kjempe mot en sykdom som vil ta mitt liv, og da blir jeg sterkere enn fjell. Jeg sier ikke det er enkelt. Hver dag er en kamp, men det er så godt å vite at nå er jeg på riktig vei.

veien tilbake til livet. Et nytt liv. Jeg gleder meg. 

Nå er det snart jul igjen også. Det er en fin tid med masse små gleder som vertfall jeg skal prøve å glede meg over. I de tøffe stunder trøster jeg meg med at for hvert skritt, valg, steg i riktig retning jeg tar, er jeg ett skritt nærmere alle målene mine. 

God helg

~Frida~

fremover mot livet

nå gjør det vondt på innsiden. Det er sårene som verker. de indre sårene. følelsen er angst med stor bokstav. Det gjør bare så vondt. angsten sitter i brystet og bruser gjennom hele kroppen. kroppen føles nummen. jeg føler bare angsten. Jeg har nådd spenningsnivået over min mestringsevne. Jeg merker kroppen og hodet bare vil forsvinne i et svart hull. sykdommen brøler, og vil ha meg til å handle destruktivt. Den vil ha meg til å forsvinne i dens svarte hull. Den vil ha meg til å følge dens mørke vei.

Men jeg er sterk. Min stemme er sterkest. Min stemme teller mest. Min stemme bestemmer. Jeg, Frida.
Det er nå jeg har valget. I kveld er det 1 måned siden jeg sist flyktet destruktivt. Følgene av det har vært dramatisk og alvorlig, men nå er det over. Jeg er frisk fra det. Derfor brøler sykdommen. Den er sint. den vil ha meg til å kjenne fysisk smerte overfor psykisk. Eller egentlig er det jeg som vil flykte fra smerten, men sykdommen hvisker og lukker meg med sine metoder. Men jeg vet bedre. Jeg vet at det er bare løgner på løgner. Jeg skal holde ut. Jeg skal heller la en mestringsfølelse over at jeg har klart 1 måned uten å høre på sykdommen. For ja, det er en seier for meg.

Jeg må fokusere på målene mine. Jeg vil bli frisk. jeg må kjempe for å bli frisk. Jeg vet at jeg en dag vil nå målet mitt hvis jeg bare følger mine friske veier frem. Jeg skal dit. Jeg skal frem.
Hendene er der for meg også. Jeg er sterkere enn sykdommen. Jeg bestemmer over mitt liv.

Jeg er litt lei meg. Jeg ser folk rundt meg her på DPS´n har det vondt på forskjellige måter. Det smerter meg på dems vegne. Jeg vil så gjerne hjelpe på noen måte. Så vet jeg at det er så mange andre der ute også som har det vondt. Jeg skulle ønske alle fikk hjelp. Alle fortjener et godt liv. Alle fortjener å kjenne glede og mestring. Jeg bare tenker på hvor mange gode følelser det egentlig går ann å kjenne. Det er et hav av dem. sommerfugler, barnelatter, en eksamenskarakter, smaken av god mat, solen... Det er så mye godt her i verden. Jeg skulle ønske det bare var lettere å se de små tingene og være takknemlig for dem, for de er der når man ser godt nok etter. Jeg får lyst å fylle alle triste sjeler der ute med glede. For alle fortjener det.
Når jeg sitter å skriver om dette kjenner jeg kroppen roer seg. Jeg har skrevet meg ut av angsten. Den forsvant litt. Det handler om å ikke innvolvere seg i den. Ikke la den fylle meg. Fylle hodet med gode ting, så blir kroppen med. Jeg må bare tenke at jeg skal komme meg gjennom dette. For det er mulig.
Så lenge jeg vil velge livet er det mulig.
Det gjelder alle. Jeg tenker på en fantastisk bok jeg leste for en stund siden som berørte meg veldig. Den handlet om Tones kamp mot kreften. Hennes vilje og fokus imponerte meg veldig. Hun sa at hun kunne tenke at hver dag er lille julaften. Så kunne hun glede seg til morgendagen, for da ville det bli en fantastisk dag med masse gaver. Hvis man tenker at gavene i seg selv ikke er praktiske gaver, men gaver som en klem, et brev, sol, en telefon, et smil..slike ting. Man må prøve å se det positive i alt. hvis det ble sol kunne hun ta på seg et skjørt. ble det regn, kunne hun bruke de fine støvlene sine etc. Hennes enestående og modige positive vesen berørte meg.
Jeg tror at det går ann å leve slik. Man kan finne en tilstand hvor man ser alle de små gode tingene som kan gjøre så stor forskjell. Man må bare tenke positivt.
Nok en gang. Jeg skulle ønske alle klarte å tenke litt slikt. Jeg skulle ønske jeg også klarte det hele tiden. For tiden er verdigfull. Tiden er livet vårt, og vi velger hva vi vil fylle den med.

Så i kveld velger jeg å fylle tiden min med en mestringsfølelse. Jeg har vunnet mange kamper den siste måneden, og det skal jeg fortsette med. Det finnes bare en vei. Fremover mot livet.
~Frida~