tanker

Jeg er så enormt lei meg for å ikke ha klart å fullføre behandlingen på Levanger. Nå sitter jeg her da, helt alene, på Akkuttpost 4 på Østmarka hvor jeg tilbringte 1 1/2 år pga alvorlig undervekt og sykdom. Det er egentlig rart å være her. Jeg er jo utrolig mye friskere nå enn sist jeg var her. Men jeg merker at sykdommen/anoreksien sitter litt i veggene her også. Det er fryktelig vanskelig å spise mat og drikke næringsrik drikke. Men jeg gjør det likevel. Jeg vet jeg trenger det, og jeg må bare tenke at jeg har kommet lengre enn å fortsette å høre på sykdommen. Jeg har vært syk lenge nok. Jeg har vært syk i ni år for faen.!
I forhold til all tiden jeg har "mistet" som syk, kjenner jeg at jeg bærer en stor sorg inni meg. Det gjør forferdelig vondt å tenke på at jeg har latt en idiotisk sykdom ta så stor del i livet mitt og stjele all tid, all glede, alt livsmot, all energi og guts, ja hele Frida egentlig. Det smerter inni meg. Og det som også gjør vondt er å vite at det gjør så vondt inni flere hjerter enn mitt eget. Jeg har mange som er glade i meg i livet mitt, og det gjør også vondt for dem. Til dere som har fulgt bloggen min en stund kan dere kanskje tenke dere hvor vondt det må være for min mor. Et stakkars mammahjerte som har opplevd å nesten miste datteren sin gang på gang. Eller min kjære som har måttet sett meg så syk og nær døden og oppleve å måtte bryte gjennom en tykk isvegg av sykdom for å kunne nå inn til kjæresten sin. De fortjener et bedre liv, og jeg fortjener å få et bedre liv. Jeg har faktisk lært det. Jeg fortjener å leve livet mitt. Nå sitter jeg på en akuttpost å gjør alt annet enn å leve livet mitt. Det er realiteten her. Og det gjør vondt å tenke på.
Sist jeg satt her, satt jeg bare å drømte om hvordan livet mitt skulle bli. Det har jeg gjort lenge. Men i de siste  6 månedene har jeg faktisk gjort alt jeg kan for å jobbe mot å realisere drømmene mine. Jeg har tatt mange utrolig viktige skritt for å komme meg nærmere livet igjen. Men det har vært vanskelig, for jeg har en djevelsk idiotisk sykdom som har styrt livet mitt i ni år, og jeg har måttet trosset dens løgner og stå imot dens fristelser. Det er noe av det vanskeligste jeg har gjort i hele mitt liv, for det har faktisk føltes helt unaturlig for meg å gjøre det. Tenk å måtte forandre alle sannheter man har fulgt siden jeg var 10-11 år. Det har vært som å ta 10 års skolegang på 3 måneder.Men jeg har da alikevel fått til noe. Jeg har funnet utrolig mange nye verktøy på den tid, og det er gull verdt. Jeg må bare velge å bruke dem aktivt nå. Jeg kan ikke la all kjempingen på Levanger være forgjeves. Jeg kan faktisk velge om jeg vil gi meg over og gå tilbake til sykdommen nå, eller jeg kan velge å fortsette på veien min som jeg allerede har tatt viktige skritt på. Jeg må velge å være ærlig mot meg selv nå, og fortsette å ta riktige valg. Det er så viktig. For da jeg bestemte meg for å ta opp kampen mot min spiseforstyrrelse på Levanger, bestemte jeg meg faktisk for å velge den bort og velge livet istede for. Det er sannheten. Det er sannheten jeg må velge hver dag fremover nå. Det er så viktig.

Jeg lærte veldig mye om tilitt og ærlighet på Levanger. Til andre, men også meg selv. Jeg må nå velge å stole på Frida, for Frida hun vil velge riktige valg. Frida er meg. Jeg er Frida, og det er viktig å huske på. For JEG vet hva som er riktige valg og ikke. Dermed må jeg ta riktige valg, og stole på valgene jeg tar. Jeg må stole på meg selv.
~Frida~

back on Østmarka - i en mye bedre tilstand enn sist

hei alle sammen. Nå er det jammen meg lenge siden sist. Siden jeg gjennopptar kontakten på bloggen min skjønner dere sikkert at noe er "galt" eller forandret. jo, det er det. jeg har vært tre måneder på Levanger nå, og har blitt veldig mye friskere og fått mye god hjelp. Det har vært vannvittig tøft da. Jeg har nok aldri hatt det så tøft i hele mitt liv. Jeg har kjempet og trosset og stått i følelser jeg ikke ante jeg kunne føle på, og det har gått veldig bra. Jeg har nådd mål jeg ikke trodde jeg noensinne ville nå. Jeg har mestret mye og stått imot sykdommen. Ja, jeg kan vel egentlig si at jeg nå endelig etter ni år er sterkere enn sykdommen. Den er vesentlig mye mindre, og godt er det.
Men et sted gikk det jo galt siden jeg skriver her igjen. Dere skjønner, i det siste har jeg slitt med en enorm utmattelse. Jeg har vært så utrolig sliten og trøtt at jeg faktisk har hatt store problemer med å holde meg våken om dagene. Så på tross av alt jeg har klart de tre siste månedene, ble jeg i går skrevet ut pga manglende samarbeid som de så fint kalte det. Jeg var sjokkert, lei meg og fryktelig sint. Jeg var livredd for at jeg måtte sendes hjem, for jeg er på ingen måte sterk nok til å klare meg selv enda. sykdommen min er slu og sterk, og jeg er fortsatt svak på noen områder. Etter ni år i alvorlig sykdom, krever det mer enn tre måneders behandlingstid. Så jeg var ufattelig sint og skuffet i går og tydde dessverre til gamle mestringsstratergier. For første gang på tre måneder skadet jeg kroppen min veldig alvorlig. i blålys ble jeg sendt til sykehuset og fikk hjelpen jeg trengte der. Det var kritisk og farlig, og jeg er nå fryktelig sint på meg selv for at jeg på nytt mistet kontrollen og tydde til selvskading igjen. Men det kan jeg ikke gjøre noe med nå. Alt jeg kan gjøre nå er å fortsette den gode jobbingen med maten og stå imot sykdommen min. alt jeg kan gjøre nå er å se fremover og holde ut. Jeg er fortsatt en fighter og jeg har disse tre månedene bevist for meg selv at jeg klarer det jeg vil klare, på tross av sterke sykdomstanker. Jeg klarer å finne andre sannheter i livet mitt enn de sannhetene og løgnene som sykdommen har levert meg i ni år. Jeg må bare fokusere på at jeg er sterk nok til å kjenne at det er andre sannheter enn det jeg må tro på. jeg kjemper for å tro på dem hver dag. For jeg vet at jeg kommer til å nå målene mine til slutt. Jeg kommer til å bli frisk, fordi jeg har et så inderlig ønske om det. Jeg har jo store mål med livet mitt. Jeg har et enormt støtteapparat i form av en fantastisk kjæreste, fantastiske foreldre og en enormt flott familie og mange venner. så får jeg fortsatt hjelpen jeg trenger akkurat nå. Jeg er i skrivende tilstand på østmarka på A4. kjente og trygge fjes å forholde seg til. Det er sørgelig trist å tenke på at jeg har mistet plassen min på Levanger, men jeg får ta med meg alt det flotte jeg har opplevd og tenke fremover nå. Jeg er i mye bedre form og har gått opp over 10 kg, og har et mye bedre utgangspunkt enn før til å stå imot sykdommen. Likevel er det trist og vanskelig å måtte forlate en herlig jentegjeng på Levanger som jeg har tilbringt både gode og dårlige stunder med. Jeg kommer alltid til å huske den varme hjertevarmen jeg har fått ta del i der. Jeg må også benytte anledningen til å si at jeg har fått veldig god hjelp på Levanger, noe jeg er evig takknemlig for. Jeg skal ta med meg de nye verktøyene jeg har fått videre i livet mitt. takk, evig evig takk.
Så nå er jeg tilbake på Østmarka igjen, og blir her kanskje noen dager. Det vil tiden vise. Jeg er vertfall i trygge gode hender her, så skal jeg ta vare på meg selv.
~Frida~

siste innlegg før levanger

wow, seks uker gikk fort. i morgen er dagen. jeg legges inn på Levanger i morgen.
Det ble en tøff start på den "turen". selvskadingen tok litt knekket på meg denne helga, men likevel er jeg like motivert for kampen som starter i morgen. jeg ska vinne denne kampen. jeg er klar for et nytt liv. jeg er klar for å kjempe hver eneste dag. jeg er klar for å vinne hver eneste dag. det er hva som forventes av meg. å seire over spiseforstyrrelsen som har herjet i meg i ni år. Jeg skal vinne hver eneste dag. Jeg er klar for det.
Det har vært noen tøffe år både for meg og for mine kjære. Jeg skal bevise at jeg skal klare dette. både for meg selv og for dem. Jeg er klar for kamp. Jeg skal vinne. Dette skal gå bra.


i seks måneder har jeg kjempet mot mine plager. Det har vært tøft, men jeg har kommet igjennom på ett vis. Jeg er evig takknemlig for den behandlingen jeg har fått her på Orkdal DPS. De har vært unike og helt fantastiske hele gjengen. noen bedre, og de vet de har betydd mye for meg.de vet hvem som har vært uutholdelige og fantastiske. jeg er evig takknemlig for all tålmodighet og støtte fra dere.


som sagt tideligere er det ikke tillatt med blogging på levanger, så her ender reisen på bloggingen for en stund for meg dessverre. takk for alt. Jeg lover dere at jeg skal vinne tilbake livet. jeg lover dere at jeg skal leve. jeg lover dere at en sprudlende Frida skal dukke opp igjen om noen måneder. Jeg drar til levanger i morgen. da begynner kampen. Jeg skal kjempe med all styrken jeg har. spesielt for den styrken jeg har inni meg nå vil jeg takke min mor og far og min kjæreste for. De har vært utrolige og tålmodige og fantastiske støttespillere i kampen min. Jeg har blitt mye friskere, og mye mere klar for kampen om livet på grunn av dem. Dette skal gå bra. Jeg har 100% tro på meg selv i denne kampen. jeg skal klare dette.

aller mest vil jeg takke min kjæreste lars. han har vært helt unik i kampen min. ham har vært enestående og sterk. jeg er så takknemlig for å ha en så fantastisk kjæreste. Det skal egentlig ikke gå ann å være å sterk som 20-åring, men det gjør det faktisk. i det siste har jeg og lars fått øyeblikk som kjærester skal ha, og vi har levd livet i det små. jeg gleder meg sånn til vi skal leve fullt og helt.det blir så bra. det blir fantastisk.


så til slutt vil jeg takke alle lesere for all støtte og hjelp. dere betyr mye for meg.
det er en stund til dere får høre fra meg nå, i og med at det ikke er tillatt med blogging på levanger. Jeg kan forsikre dere lesere at jeg skal kjempe videre og bli frisk. takk for følget denne gang. jeg håper på at dere følger meg videre etterhvert.
~Frida~

hotell og spa

livet kan være bra. livet kan være supert, selv når man er syk. Men når livet er bra når man er syk, sier det noe om at man har blitt friskere. så ja, jeg har blitt friskere, for jeg har det bra.
akkurat nå ligger jeg på hotell britania sammen med min kjære. Jeg fikk i bursdagsgave, hotell med spa osv. vi har kost oss sammen som kjærester i hele dag. vi har vært på spa, vi har spist en sunn god middag sammen. bare jeg og han, ingen sykdom tilstede. det er herlig. det er godt å gjøre noe sånt sammen før jeg skal til Levanger.


vi har hatt det kjempefint sammen i dag, og det trengte vi virkelig. vi har hatt tre tunge år nå, og da er det godt å gjøre noe som føles bra og godt for oss begge.

jeg har eksponert meg på mange områder i dag. fks spiste salat med dressing, drakk drikke med sukker i, spaavdelingen, RØDVIN+++, men jeg likte ikke rødvin da.

nå skal vi kose oss videre med film her.
snakkes
~Frida~

din djevelske onde sykdom. jeg tenker på all smerten du har forårsaket for meg og mine kjære. du er så slu og ond. du lurer deg inn i uskyldige sjeler og ødelegger all glede, all livsgnist. du stjeler liv. Du kan på mange måter være til hjelp, men på en ond måte. du lurer deg inn og gjør ofrene dine avhengige av deg.

du kom til meg da jeg var en livsglad ung jente på elleve år. i ni år har du holdt det gående. du gjorde mine sår til et mesterverk som skulle bli ditt. Du sa at jeg kunne mestre. du innviterte meg inn i din verden. først var du bare en vennlig stemme. gikk jeg ikke etter dine ordre straffet du meg. du fikk meg til å tro at din verden var den eneste. men jeg vil ikke være i din verden lenger. jeg vil  ikke være venner med deg lenger. hele den verden du har visst meg er en stor løgn, mange små løgner. ja, de var for meg sanne, men jeg tror på alle rundt meg at du er en løgner. de rundt meg vil at jeg skal ha et godt liv. du har bare ført meg skritt nærmere døden. er det dit du vil ha meg? vil du at jeg skal dø? men vet du hva? jeg vil ikke dø. jeg vil leve. jeg er lei av å overleve. jeg vet at det finnes glede å finne igjen. jeg kan faktisk få akkurat det livet jeg vil ha. Så du kan bare slippe taket nå, for jeg er klar til å gi slipp på deg.


jeg har så mange drømmer. det er først den siste tiden at jeg først har trodd på at drømmene mine skal gå i oppfyllelse. før har jeg vært litt lei meg, fordi jeg har ikke trodd at jeg skulle nå drømmene mine. Men jeg er faktisk så heldig at jeg snart skal få hjelp til å komme flere skritt nærmere målene mine. jeg må ville det. jeg må gi slipp på sykdommen. den har på mange måter hjulpet meg til å overleve. men nå må jeg gi slipp på den, og ta imot hjelp til å overleve på andre måter, slik at jeg en gang skal få leve. Det er jo det jeg ønsker. Jeg ønsker å leve.


jeg har kommet dit at tall og kropp ikke er så viktig. det er mye viktigere å ha det bra. i det siste har jeg fått opplevd mye bra. men jeg vet at hvis man har en frisk kropp er det mye lettere å ha det bra. jeg har en barnekropp, noe jeg må gi slipp på. jeg er voksen nå. jeg må gi slipp på barnet i meg. det er vanskelig, for det skjedde så mye vondt som har gitt indre sår. kroppen min ble min måte å kontrollere livet på. jeg må gi slipp. jeg har fått jobbet litt med sårene, men jeg må bare akseptere fortiden og se fremover nå. ja, det er mye vondt, men det finnes så mye godt også. jeg må bare lete litt, slippe inn litt, se litt og åpne opp for nye ting. verden kan være en god plass, så lenge man tar de riktige valgene for en selv. jeg har mine mål og drømmer for livet mitt, og jammen skal jeg kjempe for å få det til. Det blir verdt det.



~Frida~

takk

hei alle sammen!

først må jeg bare si tusen takk for alle gode koselige hilsninger på 20-årsdagen min. blir helt rørt jeg.
så vil jeg si tusen takk til alle som gjorde dagen min så bra.
Jeg har hatt to kjempebrae feiringer.
lørdag feiret jeg med venner og hadde fest. jeg storkoste meg virkelig. Det var så herlig å treffe venner og bekjente igjen. tusen takk for det.
søndag feiret jeg med familie. takk til mamma som fikset det.

I dag er det akkurat ei uke til jeg skal på Levanger. Tenk det! om ei uke har jeg begynt på en ny etappe på friskveien min. Det er nok den viktigste biten for å bli frisk. snart skjer det. Det vi har ventet på så lenge. og jeg er klar. Jeg er så klar som det går ann å bli. nå er det ingen unnskyldninger for å snu eller flykte. På mandag er jeg i gang. Jeg gleder meg. tenk det! jeg får en glimrende sjanse til å få best mulig behandling. jeg er kjempeheldig. Jeg er kjempetakknemlig. Og jeg skal bruke sjansen min også. For jeg er klar.


jeg er veldig spent. Det er jo ikke uventet heller. Det blir litt av en kamp. hver dag skal det jobbes. hver dag blir en  kamp, men jeg skal gjennom. jeg skal vinne. Det blir godt å kjempe sammen med andre også. Vi er flere mot denne forferdelige sykdommen. jeg er ikke alene. jeg gleder meg til å komme igang.


det som er litt dumt er at det ikke er tillatt å blogge under behandlingen. så dette er nok noen av de siste ordene dere får fra meg på en stund. men dere kan jo følge meg litt på facebook.


det er rart. jeg har vært på dpsn her i et halvt år. mye har skjedd. jeg har virkelig fått helt fantastisk hjelp og jeg har vokst og blitt friskere på så mange måter. jeg er så takknemlig for det.
~Frida~

viktige ord fra frida

Det gjør vondt inni meg. Jeg har hatt min første dag uten bulimi på leeenge. Grunnen er at jeg og behandleren min ble enige om at jeg skulle prøve å la være å overspise og kaste opp fordi vekten min raste opp så fort. fortere enn jeg klarer. vektoppgang skal skje, men ikke som følger av overspising. da henger ikke hodet med. jeg skal spise sunn og riktig mat for å gå opp i vekt, og det skal skje på Levanger.
Jeg har passert bmi 15 nå. jeg lever i en helt ukjent kropp. Det føles helt forferdelig. sykdommen tvinger meg til å tenke at det er forferdelig. jeg prøver å tenke at jeg har lov til å tenke nytt, men klarer liksom ikke å gi slipp på sykdomstankegangen min. Den er det jeg har brukt de siste ni årene. Det å plutselig skal tenke og handle på en ny måte er fryktelig skremmende og skummelt, ja nesten livsfarlig. jeg føler jeg befinnner meg på dypt vann. Det er tusenvis av hender som vil hjelpe meg, men sykdommen brøler så høyt. jeg klarer ikke å høre på alle rundt meg som vil at jeg skal bli frisk fra sykdommen. sykdommen brøler høyere.
jeg prøver å la være å tenke anorektisk som jeg har gjort lenge nå. Jeg prøver å tenke nytt. jeg prøver å tenke at kiloene jeg har gått opp er friskt, men sykdommen lar meg faen ikke være i fred.
Det gjør så vondt inni meg. for jeg vet at tiden jeg har foran meg nå blir et helvete. Det er så mye jeg må gi slipp på. Det er så mange tunge bakker å gå. Det er så mye eksponering og trossing. Det er så mange endringer som JEG må gjøre. Det er så mange følelser jeg må eksponere meg for og overleve. Det er så mye at jeg klarer liksom ikke helt å tenke at det blir verdt det til slutt. men det er ikveld. det kan være annerledes i morgen.
Det er rart, i dag hadde vi billedterapi. temaet var drømmer. mitt bilde var stort sett fyllt med overskrifter og ord. FRISK KROPP! REISE! BARN! SYKEPLEIER! BRYLLUP! HJEM! VALG! INGEN SMERTE!
etc. jeg vet jo at den eneste veien dit er å gi slipp på sykdommen. likevel spiste jeg en mager kveldsmat. jeg lyttet og søkte til anoreksien for å flykte fra bulimien. hvis jeg tenker meg om var det nøyaktig det samme som skjedde sist jeg skulle på levanger... anoreksien tok over når jeg skulle "rense" kroppen og "gjøre meg klar for" Levanger. Det er mindre enn to uker til innleggelse. hvis jeg skal gjøre meg mest mulig klar og ha et godt utgangspunkt for det, burde jeg visst at veien å gå ikke bør være gjennom anoreksien. det blir da kanskje vanskeligere å komme i gang når jeg kommer dit. er det noen som har gode råd?

Jeg vet jeg må gi slipp. jeg vet jeg må gå videre. jeg vet hva jeg vil med livet mitt. jeg og mine har ventet på dette i ganske lang tid nå. dette er sjansen min. sykdommen vil tilogmed at jeg ikke skal dra til Levanger. den prøver å overbevise meg. men jeg har bestemt meg,og jeg har varslet mamma og pappa om at de ikke skal komme å hente meg når jeg kommer til å ringe gråtende fortvilt til de. Det kommer til å bli beintøft. det er det ingen tviil om. men dette er min sjanse. tiden har kommet nå. jeg har i årevis pratet om drømmer og planer og ønsker. Nå er det på tide at jeg beviser at jeg virkelig vil det. Jeg beskrev det tidligere som en slags skillsmisse. det er nok det som gjør så vondt. jeg får bare tenke at jeg kommer til å overleve det. det er vertfall ikke et alternativ å fortsette å leve som jeg gjør nå. da kommer jeg ingen steder. det kan ikke en gang kalles et liv. alt er bare sykt. jeg vil jo finne den friske frida jeg. jeg vil leve det livet jeg fortjener.
Så å ty til anoreksien nå, blir rettog slett bare som å snu totalt på alt. Det går ikke din slue sykdom!

Frida vet bedre. Frida vet at det finnes et godt liv som er ment for henne. Jeg er Frida, og jeg får til det jeg vil. så sta er jeg. Det er bare at jeg er vant til å gå på autopilot for fullt og døyve det som måtte komme av følelser gjennom spiseforstyrrelsen eller selvskading. jeg kjenner at kroppen min er full av tårer. jeg skulle så inderlig ønske at jeg kunne klart å gråte. jeg kunne grått i timesvis. jeg skulle ønske jeg klarte å tømme kroppen min for smerte gjennom tårer. jeg lurer på når det kommer. når jeg lar det komme? kanskje det...

jeg savner meg selv. jeg savner styrken min. I dag er bare en ufattelig tung dag. jeg er vant til å overspise og kaste opp. i dag har det bare vært utrolig mye TID, og jeg aner ikke hva jeg skal fylle den med. Jeg savner venner, håndball, skole,familie, liv....
De kjenner frida. jeg  husker nesten ikke hvordan hun er. jeg er liksom så syk... livet har gått videre for de fleste, og det er over to år siden jeg hadde et tildels normalt liv med skole, venner, fritid osv. tiden har gått, og alt har gått videre. Det er vanskelig å hekte seg på igjen. man må liksom finne seg selv litt på nytt.
så har vi perfeksjonisten i meg som bare tenker at jeg må yte best i alt. Der har vi den jenta som jeg en gang var. som ble syk. jenta som måtte klare alt 100%. jenta som hadde for mye ansvar på sine spe skuldre. jenta som måtte fylle tusen roller 100% og være best. den jenta følte seg aldri god nok. hvorfor følte jeg det? jeg er og var mer enn bra nok. Det ligger så mye smerte i fortiden. hva skjedde egentlig med den lille jenta?
Den jenta som var så glad og sprudlende og frisk. hvordan kunne hun bli så syk? jeg blir nesten sint når jeg tenker på det. det er så urettferdig. for den jenta er borte. livet har gått videre og jeg har vært fanget i et sykdomshelvete i mange mange år nå. jeg kan ikke hjelpe den lille jenta opp igjen. alt jeg kan gjøre er å finne frida på nytt og ta imot hjelp til å bli sterk og få kvalitet og glede i livet igjen. for selv om jeg ikke føler meg som en person, så er jeg det. jeg har bare vært fanget, og den eneste som kan slippe frida fri, er jeg.
første skrittet er å ta imot all hjelp jeg kan få på Levanger. første skritt er å sørge for at jeg er klar for kamp når dagen kommer. inntil da kan jeg bare prøve å være sterk og samle motivasjon og styrke.

takk for at dere kommenterer. jeg blir veldig glad for all støtte.
~Frida~

puslespill

beklager at det er så lang tid mellom innleggene her. prøver å skrive så ofte jeg får til.
Det har vært en liten tung bakke, et fall, ei kneik for meg nå. Jeg har vært gjennom nok en operasjon igjen pga selvskading. Det toppet seg for meg i påsken uten å ha noen å snakke med hver dag, så jeg gikk på en ordentlig smell, men det gikk bra, og nå er jeg hjemme. skal tilbake til DPS`n i morgen. Da er det to uker til prøveuken på Levanger. Det nærmer seg nå. Jeg er kjempespent. Jeg vil så innmarri at dette skal gå min vei nå. De andre gangene jeg har vært på Levanger, endte jeg opp dødssyk på østmarka. Men jeg vet inni hjerte mitt at ting er annerledes nå. Jeg er både psykisk og fysisk sterkere og er mye mer moden, voksen, erfaren og ikke minst klar for å bli frisk. Men det skremmer meg også. Jeg må virkelig gi slipp på spiseforstyrrelsen nå. på ordentlig. Det er beintøft. Det er som en skillsmisse. Jeg har hatt spiseforstyrelsen til å styre livet mitt halve livet, og jeg var også veldig veldig ung da jeg ble syk, så det er utrolig mye jeg må lære meg. Jeg har på en måte skapt min egen virkelighet, og overlevd på syke mestringsstratergier. jeg har det siste halvåret lært meg noen nye, men har vært avhengig av spiseforstyrrelsen likevel. nå er det på tide å bli helt frisk.

Jeg er friskere på utrolig mange måter, og det har jeg å takke DPS`n for. De tok meg imot med åpne armer når andre hadde sendt meg hjem for å dø. Jeg fikk beskjed om at det ikke var håp. jeg var for syk. Sannheten er at ingen er "for syk". Det finnes alltid måter å helbrede et menneske på, man må bare aldri gi opp håpet og fortsette å lete. uansett hvor ødelagt jeg følte meg, ble jeg innhentet på et tidspunkt jeg egentlig var i ferd meg å ta avskjed med livet. Dpsn gav meg håp, tro og livet tilbake sakte men sikkert, så fort og så langsomt som jeg klarte det, slik at jeg mestret alt som for meg var dødsskummelt. de gikk skrittene sammen med meg, og løftet meg opp og gav meg retningslinjer når jeg fallt. jeg følte meg ødelagt. nå er noen brikker lagt på plass igjen, og jeg er klar for å fortsette på levanger å legge på plass flere brikker i puslespillet mitt.
~Frida~

påskeupdate

tja, hvordan har min påske vært? ikke så bra, ikke så dårlig. sånn midt på treet. Jeg har hatt alt fra drømmedag til krisedag. Det har vært skikkelig tungt å tilbringe påska(som jeg egentlig elsker) på sykehus, istede for å vært med venner på Oppdal eller hyttetur, skiturer, slalåm, påskeegg etc.
Men jeg tenker at jeg skal være fornøyd at jeg har overlevd påska. Jeg må ta ting som de er nå, og det er snakk om overlevelse og fokus på å hele tiden ta riktige valg som fører meg i riktig retning. Det er tre uker til jeg skal på Levanger nå. Nå må jeg bare holde ut, ta riktige valg, ta imot hjelp og gutse på, uansett hvilket utgangspunkt jeg er på. Jeg har forresten mange flotte friske planer før jeg drar til Levanger også. Jeg skal blandt annet feire 20 årsdagen min. Jeg er heldig som enda lever, så det må feires. Så skal jeg og min kjære på hotell og spa. I helga var jeg sammen med kjæresten min på en liten fest. Jeg storkoste meg, og fikk virkelig vært Frida igjen. Det er nok utrolig godt for han også, at jeg er så frisk. Det er vertfall utrolig godt for meg å være Frida sammen med han.

Det er tøffe tider. tiden min på Levanger kommer snart. Det er da det skal kjempes. Jeg kjenner jeg er livredd. livredd for hvilke følelser jeg kommer til å få. hva gjør jeg om jeg får lyst å gi opp? for den følelsen kommer til å komme helt sikkert. hva gjør jeg når jeg føler meg skitten?eller når angsten topper seg? jeg er så utrolig redd for å mislykkes. Levanger har siden jeg var tolv år gammel vært vår "redning". Nå har tiden kommet snart, og det er da JEG må gi alt. Jeg kjenner tårene presser seg på nå. Jeg vil så gjerne bli frisk. Jeg er så lei av å leve et sykt liv, et begrenset liv, et ulevelig liv. Jeg vil være fri. Jeg vil kjenne at skuldrene er senket og ingenting tynger over meg. Jeg vil ha gode selvfølgeligheter i dagene mine, som nå er vanskelig, men som skal bli enkle ting. Det å kunne gjøre ting uten å være redd eller uten å tenke. Jeg vil at normale ting skal være selvfølger.

Jeg har så mye jeg har lyst å gjøre i livet mitt. Jeg har så utrolig mange mål, som jeg er i full stand til å nå, men da må jeg gi slipp på sykdommen. da må jeg velge livet fremfor sykdommen. I ni år har jeg prøvd å hatt begge ting i livet mitt, og jeg har kun balansert på dødsleiet og levd et meget begrenset liv. Jeg har følt meg skikkelig fanget. Jeg fortjener ikke å ha et slikt liv. Jeg har ikke gjort noe galt. Jeg fortjener å få det livet jeg ønsker meg, og det eneste som kan gi meg det, er MEG SELV.
så jeg prøver å bruke tiden på å samle det jeg trenger før Levanger. Alle gode råd mottas med takk.
jeg vet jeg har tusen grunner til å bli frisk, men jeg tar gjerne imot fler

.

~Frida~

ukjent farvann

huff, har hatt en forferdelig dag i dag. jeg kan vel egentlig si at jeg har hatt en forferdelig dag fordi sykdommen har vært fly forbannet, og sykdommen bor jo i meg, så jeg har ikke hatt det godt.
det hele handler om at kroppen min forandrer seg, og for meg er det nytt og skummelt. jeg har bodd i en anorektisk undervektig kropp så lenge og det har vært trygt og godt, og det har tilfredstilt den djevelske sykdommen som bor i meg. kroppen min forandrer seg, og det er mye som skjer for tida. Det har vært mye å takle, og jeg har hatt en ganske intensiv bulimiperiode nå. Det har ført til at vekta har skytt i været, og det viste seg på veiingen i dag. over 2 kg opp på en uke. Det er helt forferdelig vanskelig å takle. jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det. sykdommen raser i meg. Jeg, Frida bør klare å tenke at dette er ett skritt i riktig retning, men det er vanskelig å takle, fordi det ikke skjer på riktig måte. Jeg vil ikke gå opp i vekt av overspising og bulimi. Jeg vil eie kiloene jeg går opp. jeg vil ha kontroll på vektoppgangen. I bunn og grunn handler dette vel også om at jeg må gi slipp på barne/anoreksikroppen. plutselig popper det både pupper og rumpe og lår ut. Det er nytt og fremmed. Jeg føler meg fremmed i egen kropp. Det er ikke min kropp.
Samtidig har jeg vært vant til å la sykdommen styre alt og meg, og det å ikke ha kontroll er plutselig forferdelig vanskelig. jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til det. Jeg vil jo ha en frisk kropp, men jeg vil få en frisk kropp i kontrollerte former.
en annen ting jeg tenker mye på er hvorfor skal jeg dra til Levanger hvis jeg har en frisk kropp? jeg føler meg ikke syk nok. jeg vet det er en feil tanke, men den tanken dominerer meg veldig nå. Jeg vil mer enn gjerne ha all hjelp jeg kan få til å bli frisk av spiseforstyrrelsen, men den tanken ødelegger for meg. Det er fire uker til jeg skal på levanger nå. følelser er et kaos inni meg. jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg eller hva jeg skal tenke eller gjøre. jeg trenger en pekepinn eller et sted å gjøre av følelsene mine. jeg blir litt oppgitt. vanligvis har jeg skulle flyktet til selvskading for lengst, men jeg har holdt ut gjennom vel og mye nå, og jeg akter å fortsette med det. jeg skal ikke flykte. så hvis det er noen der ute som har gode råd til en fortvilet meg, så tar jeg gjerne imot?
~Frida~

former og klær

åh det er så gøy å shoppe klær  nå! Jeg har jo både pupper og rumpe og lår til å fylle klærne med nå, så det er spennende og herlig, og litt skummelt, mn mest bra :)
Det var jammen meg tøft å se kroppen forandre seg i starten, men nå begynner jeg å bli vant til å ha en kropp med litt former. Jeg har et godt stykke igjen, men jeg er hvertfall på riktig vei. Jeg må bare tenke at det er en del av å få et friskt liv, det å ha en frisk kropp, så det må jeg bare akseptere. akkurat no føles det ganske greit. tørr ikke å kjøpe meg så mye bukser og slikt, siden jeg er på vei opp i vekt, men det er likevel morsomt at buksene jeg har sitter bedre nå. Jeg synes det er spennende jeg, og jeg prøver å bevare den følelsen, og skyve alle sykdomstanker unna.

~Frida~

til kjæresten min

kjæreste helten min
ville bare skrive et innlegg om deg og meg, og hvor takknemlig jeg er for at du fortsatt er i livet mitt. For tre år siden traff du noe i meg, og jeg i deg, du tok en del av meg, og jeg av deg. Du gav meg hjerte ditt, og jeg mitt. I de tre siste årene har du kjempet så sterkt kjære. Du er den sterkeste personen jeg kjenner. du har kjempet gjennom død og liv, smerte etter smerte, lengsel etter lengsel, fordi du har hatt tro og håp. kjærligheten har vi klart å bevare på våre spesielle unike måter. Vi har klart å knust isvegg etter isvegg for å nå inn til hverandre. Bare for at vi elsker hverandre så høyt.
Vi har en drøm. Vi har levd på den drømmen så utrolig lenge nå. hver kveld har vi begge tenkt på den, og hver dag har vi begge kjempet for at den en dag skal bli virkelig. hver dag kjemper vi.
Det har vært mang en kamp, mange vegger, mange bakker, mange smerter, men du har holdt ut kjære, og jeg er så stolt over deg. Det krever litt av en styrke for å stå støtt i denne stormen. Si meg, hvor får du styrken fra spør jeg deg ofte. Du sier alltid "fordi jeg vet at du en dag blir frisk". Du har troen så sterkt kjære, og det gir meg også tro og håp. Det gir meg styrke. Du sier "når" og ikke "hvis". Du sier at det blir verdt det, og jeg tror deg. Derfor kjemper jeg også.
For tre år siden var vi bare et kjærestepar. veien vi har gått har hatt mange humper og hull, og jeg har fallt mange ganger, men likevel har du stått støtt og ventet på at jeg skulle reise meg igjen, slik at vi kan gå videre. jeg har fallt så utrolig mange ganger, men du har uansett sett solen der fremme og vist meg den, du har klart å fylle meg med det lyset, og gjort meg sterk igjen. ingen gjør meg så sterk som deg.
Du er så fantastisk kjæresten min. Du stråler av liv, du oser kjærlighet, du representerer alt friskt jeg har i livet mitt. og jeg er så takknemlig for det.
takk for at du er du. Takk for at du fortsatt kjemper med meg. Vi har hverandres ord på at vi en dag skal realisere drømmen vår. Vi går begge på veien dit nå. Jeg går på frisk-veien, du går sammen med meg, og vi har begge nøkkelen til livet. Jeg må bare velge det fullt og helt.
kjære, du har vært så redd mange ganger. Du har en hard konkurent som har holdt deg tilbake. sykdommen min er en djevel som har tatt så mye av meg fra deg. Det er beundringsverdi å se hvor hardt du har prøvd og prøver å vinne meg, for du klarer det jo. Utallige mange ganger har du knust isvegg og nådd inn til meg. uansett situasjon. Du tok en spesiell plass i hjertet mitt for tre år siden, og du klarer å fylle hele meg med kjærlighet og liv. Det vi har er så spesielt at vi kan mestre hva som helst.
jeg husker når vi lå sammen på taket den varme sommerkvelden. "godbye, and our life can start" sa vi til sykdommen. Jeg var fanget den gang også, og jeg hadde bestemt meg for å bli frisk. Veien tok en voldsom kronglete sti, og veien har blitt tøff og hard, men veien har blitt vår vei nå, som den var den gangen. Jeg har de to siste årene vært voldsomt fanget. Jeg har blitt tatt i fra deg, nesten tatt av døden, men likevel har du stått støtt, fordi du vil ha tilbake jenta di. fordi du vet at det blir verdt det. fordi du elsker drømmen vår mer enn noe annet, og fordi du tror på den. Jeg tror på deg. Drømmen blir en realitet. Men lenge har jeg tvilt, men nå tror jeg igjen. Jeg har noen ganger glemt hvor sterke vi er, og glemt hvor fint livet er når vi lar kjærlighet og glede fylle det. Du viser meg det gang på gang.

Du vet at denne jenta velger livet. 

her er jenta du forelsket deg i. Vi vet begge at hun skal bli hel igjen. Vi vet begge at vi skal få livet.

 vi har vært gjennom så utrolig mye kjære. Jeg vil du skal vite at du har reddet livet mitt mange ganger, bare ved å ha vært der og bevart tro, håp og kjærlighet. Du gir meg en grunn til å kjempe hver dag. Du gir meg styrke og mot. Jeg er så sterk når jeg tenker på oss sammen.

ingen flere fall nå kjære. Veien foran oss er fremtiden vår. Jeg velger deg nå. Jeg velger livet.

Sammen skal vi vinne. 

Jeg skal kjempe for oss og livet vårt.

Du skal få jenta di tilbake.

 jeg elsker deg

~Frida~

tenketanker rundt litt av hvert

Huff, det går opp og ned og opp og ned, og heldigvis opp igjen. Det er tunge tak å ta for meg. Jeg befinner meg i en fase og på et sted jeg aldri har vært før. Jeg er såppas langt opp i vekt(bmi 15) og samtidig på riktig vei mot frisk. Jeg er der at det viktigste av alt er å holde ut følelsene UTEN Å FLYKTE. før har jeg alltid flyktet fra følelsene. nå står jeg i dem, og det er fryktelig tungt. Jeg må tørre å ha mat i magen. Jeg må tørre å kjenne på skittenhetsfølelsen etter jeg har spist. Jeg må tørre å be om hjelp. Jeg må gjennom følelsene. Jeg må åpne munnen min og snakke. Den eneste måten å bli frisk på, er å ta fatt i problemene. slik er det jo med alt når man er syk. har man brekt en fot, er det i foten problemet ligger, og man må ha gips for å bli bra. har man en infeksjon, trenger man antibiotika for å bli bra. Slik er det hos meg også. For å finne ut av problemet trenger jeg å grave dypt i følelsene også. Man må inn til roten for å bli bedre.

Når jeg har litt tunge dager, slik som nå, har jeg som regel litt tunge tanker. Jeg tenker ofte "jeg kunne like gjerne vært død" og "hva er vitsen", så tar jeg meg selv i å tenke slik og blir litt sint på meg selv. At jeg kan tenke sånn. Jeg skal være glad jeg er i live. Jeg har vært døden nær så utrolig mange ganger. Det er et mirakel at jeg lever enda. leger og kirurger har gitt meg opp. De sa at jeg ikke kunne bli frisk. De sa at jeg bare måtte sendes hjem og bli en pleiepasient. Jeg kom nok ikke til å leve stort sett lenger. Det var før jul.
Takket være et utrolig behandlingsteam her på Orkdal DPS lever jeg i dag. De har reddet livet mitt.
Jeg husker jeg satt på sykehuset nyopperert for 20. gang og fikk beskjeden om at jeg var gidd opp.
Men de på DPS¨n hadde tro på meg. De ville prøve mer. Takk og lov for det.

I dag har jeg gått opp 5 kg siden da. Jeg spiser og går opp i vekt. Jeg kjenner på følelser. Jeg skader ikke meg selv lenger, jeg ber om hjelp. Jeg får til å være Frida sammen med kjæresten min igjen. Jeg mestrer mye
og går på riktig vei. Jeg jobber knallhardt hver dag for å tenke riktig og ta riktige valg, slik at jeg har best mulig utgangspunkt til behandling på Levanger. pjoh, jeg lever. Det skal jeg være takknemlig for.
Det er litt vanskelig å tenke at jeg skal være takknemlig hele tiden, men jeg prøver hvertfall å tenke at det vil komme en dag hvor jeg skal tenke hvor bra det var at jeg nettopp valgte å ha dette fokuset jeg har og kjemper for å ha. fordi en dag vil all kjempingen være verdt det. En dag er jeg frisk og kan leve livet mitt, istede for å flykte fordi alt er så vondt. en dag har jeg et liv som gjør at jeg smiler mer enn jeg gråter. Gråte vil jeg selvfølgelig gjøre også, men det fordi det er naturlig å gråte.

åh, som jeg gleder meg til å gråte igjen. Jeg har ikke grått på lenge, men jeg vet at tårene kommer snart. Det blir så godt å bare slippe alt ut ved å GRÅTE! å den lettelsen etterpå. Jeg trodde aldri jeg skulle si det, men jeg gleder meg virkelig til å gråte.

pjoh, det er mange tanker i hodet for tida. Det er bare fem uker igjen til jeg skal på Levanger. Sykdommen er ikke akkurat glad for det, og prøver seg for halve livet å få fritt spillerom. Den får meg til å tenke usanne ting som: mat er farlig, jeg er tjukk, jeg er skitten, jeg er ikke tynn nok for behandling osv. de tre første tingene er jeg relativt vant til å tenke, så de vet jeg hvordan jeg skal forholde meg til.
Når det gjelder mat har jeg en del tenketanker jeg har lært meg å tenke som jeg har nedskrevet. Hver gang jeg sliter med å tenke riktig rundt mat, leser jeg: mat er liv, mat gir energi, mat gir friske tanker, jeg fortjener mat, mat er godt for kroppen min som jeg skal ha resten av livet, mat gir næring og en friskere kropp. og det samme tenker jeg når jeg føler meg skitten etter å ha spist. Jeg prøver  tenke at de kiloene jeg har gått opp og skal gå opp, er muskler, og kilo ny Frida, nødvendige kilo for å nå målene mine. Kilo som gjør at jeg kan gjøre normale ting som å shoppe i ungdomsavdelingen, trene, være sosial, gå tur, være med kjæresten min, reise, bli mor, bli  sykepleier osv.
Så har vi den tanken om at jeg ikke er tynn nok og syk nok for behandling på Levanger. Den tanken har jeg hatt før, og jeg har erfaring om hva den tanken kan gjøre med meg og situasjonen min. Jeg står nemlig i ett veiskille hver eneste dag helt til innleggelsesdagen på Levanger kommer. Jeg kan velge å fortsette i riktig retning og holde meg stabil, eller jeg kan velge å gå den veien jeg gikk sist gang, og rett og slett ble for syk til behandling. Da må jeg tenke meg godt om hva som er riktig å gjøre.jeg må fokusere på målene mine og velge vei hver dag. hva fører meg mot målene mine? hva gjør meg godt? hva gir livsglede her og nå, for jeg lever jo nå også. hva er bra for meg nå?
Det er hard jobbing hver dag, men på kveldene kan jeg legge meg i sengen med god musikk på ørene og tenke at jeg er ett skritt nærmere et godt liv. jeg må bare fortsette å ta de riktige valgene.
~Frida~

en pike kjenner smerten drar henne ut av virkeligheten
en smerte hun ikke kan bære
en pike kjenner en større hersker herse med henne
en hersker som hun ikke kan styre
en pike føler en intens tvang til å følge en syk vei
en vei som fører henne feil vei
en pike kjenner tusen tårer inni kroppen
tårer som ikke kommer ut
en pike dras mot en annen verden
en verden hun som føler seg utrygg
en pike roper høyt
men det er bare hun selv som kan høre
en pike prøver å danse
men føttene er bundet
en pike vil smile
men hjertet er fullt av smerte
~Frida~

en felle

jeg har hatt en veldig tøff dag i dag. Kjenner det er tøft å være Frida i dag. Jeg har blitt enig med behandleren min at jeg bare skal overspise og kaste opp i helgene. overspising er den eneste ventilen jeg har akkurat nå. Jeg trenger å øve meg til jeg skal på Levanger, for da blir det helt slutt med å bruke spiseforstyrrelsen.
Mange tenker sikkert "hvorfor har jeg fått lov å overspise?" Grunnen er at jeg det siste halvåret har blitt med både anoreksi, bulimi og alvorlig selvskading. Det har vært i alvorlige grader alle tre, og vi har måttet prioritere å få bort de mest dødelige faktorene. anoreksien og selvskadingen er definitivt farligst. Jeg har fått ut følelser, overlevd på disse tre tingene i mange år, så det er liksom ikke bare å ta bort alt heller. Så da ble det så vi ikke fokuserte så mye på overspisingen. Jeg har jobbet knallhardt med å få bort både anoreksien og selvskadingen og har kommet delvis i mål der, og bulimien har jeg prøvd og feilet litt, men har som regel endt opp med å overspise og kaste opp i "planlagte forhold". eks 1 gang hver kveld.
Jeg føler at bulimien hjelper meg å overleve, men kjenner at det er noe jeg virkelig må jobbe med nå. Jeg må finne andre måter å håndtere følelser på. Jeg skal jo lære meg å leve uten det, så jeg må teste meg selv litt. Jeg må gi slipp. Men det er ikke lett. Når jeg unngår det, dukker følelsene opp og jeg vil gjøre som jeg har gjrot før, nemlig flykte fra dem. Men det går ikke. Jeg må bare holde ut og stå i det. problemet er at jeg føler meg tvingt til å gjennomføre det. Det er så sinnsykt tvangsbelagt. Jeg føler jeg bare må liksom. hva skjer hvis jeg ikke gjør det? Jeg vet ikke, jeg kan ikke huske hva som skjer, men følelsene kommer ut på ett eller annet vis. Psykogene anfall, angst, sinne og raseri, tvang osv.
Det er ekstra tøft i dag fordi jeg ikke har hatt mulighet til å gjennomføre ritualene mine. Det føles helt forferdelig. Jeg vil bare flykte og flykte. Jeg prøver å tenke hva som får meg til å ville det. Vel, det er nytt dette med følelser, og det er lettest å bare følge samme trygge spor som før for å takle dem, ha kontroll på dem osv. Det er en knallhard jobb å eksponere og trosse, og det krever kompetanse, trygge rammer og masse viljestyrke. Jeg lurer meg selv litt med å tenke at jeg bare kan vente med det til jeg kommer til Levanger, men jeg vet jo at det vil ikke bli noe lettere der. Jeg har bestemt meg for å ha best mulig utgangspunkt når jeg kommer til levanger, og da må jeg jobbe med bulimien også. Det jeg er redd for er at jeg skal falle tilbake på andre plan, og så bli sykere. Jeg husker sist jeg skulle på Levanger. Da hadde jeg nøyaktig samme problem. bulimi. Så jeg prøvde å kutte ut bulimien. Det som skjedde var at jeg fallt rett tilbake på anoreksien, og ble kjempesyk igjen. Det var lang tid til jeg skulle innlegges, for lang tid. Det var da jeg endte opp på østmarka, sykere enn noen gang før, døden nær.
Forskjellen fra da og nå er jo at jeg allerede har den erfaringen om at anoreksien vil prøve seg, pluss at jeg er mye sterkere nå. likevel føles det utrolig skremmende å prøve å kutte bulimien nå, for jeg er livredd for å falle tilbake og bli for syk til når jeg skal legges inn på Levanger. Jeg vet at Levanger er den store sjansen min nå, og jeg må ta godt vare på den. Det er en stor del av meg som sier at jeg er ikke syk nok, ikke tynn nok, og det var den tanken som ødela for meg sist gang. Jeg ser hvilken vei dette går. Det ligger en trygg og farlig vei foran meg, det er sykdommens lurevei, som jeg har gått før.Jeg kan bare ikke falle i samme felle igjen.
Men det som er vanskelig er å finne en måte å holde ut på til jeg skal på Levanger. Jeg må finne en overlevelsesmåte.

Tar gledelig imot råd og tips:)
~Frida~

en magisk frisk kveld

Jeg flyr.. jeg svever... det etterlengtede tomrommet inni meg er fyllt med en herlig frisk kveld sammen med kjæresten min. Det er så herlig. Jeg har hatt det så utrolig bra. Alt gir mening. Det har vært så utrolig lenge at jeg har hatt en tom håpløs følelse. Jeg har glemt hva glede er. Jeg har glemt litt hva jeg egentlig kjemper for. Jeg blir litt sint på meg selv på hvordan jeg kan tillate meg å glemme livet, når livet kan være så bra. Men igjen, hvorfor bruke tid på å være sint?
Jeg tenker at det er ikke rart jeg har gått med en slags sorg inni meg fordi jeg ikke har det bra. jeg har gått i ni år og vært fanget. i forskjellige grader selvfølgelig. Akkurat nå kan jeg klare å tenke på hvor forferdelig vill det går ann å gå seg bort i syke veier. Det er så trist. Jeg synes det er så fælt at det skal være slik. Det går jo ann å ha det så bra. Det krever bare en solid dose med viljestyrke og gode retningslinjer på riktige valg. Så krever det at man vil. Sånn virkelig vil helt inni seg. Jeg gjør det nå, og det føles herlig. Det er slik en befreiende følelse. I kveld har jeg følt meg fri. Det har ikke vært noen humper eller isvegger som skal brytes. Jeg har kunnet gjort akkurat hva jeg vil, sammen med kjæresten min. å det er så utrolig godt å vise han at jeg har det godt inni meg. Jeg har gått i hele kveld å hatt en ivrig glede inni meg. Jeg har delvis sprudlet i hele kveld. Jeg har ikke hatt det så bra på lang lang tid.
Jeg må bare si at det finnes mange måter å flykte i forskjellige typer rus for å takle følelser. Jeg har flyktet fra følelsene mine totalt i mange år. Da flykter jeg ikke bare fra vonde, men også gode. Livet er både godt og vondt. Jeg har smakt smerte, men endelig får jeg litt glede også, og det er fordi jeg har valgt å kjenne på følelser igjen. Livet er vondt og godt. Man må ta hele pakken. Men i bunn og grunn er det verdt det når man får slike gode opplevelser som jeg har fått i kveld. Det var så kjempegodt å få glede inn i kroppen igjen. Det gir håp, styrke og en sliten kropp fightermodus igjen. Det var bare så utrolig godt å få en frisk dag sammen med sin kjære igjen. Det er så lenge siden nå. Det er så givende og betyr så mye. Det er akkurat hva vi trenger for å holde oss på matta og sterke. For styrke får vi aldri nok av. Det er litt av en kamp vi står i og har stått i lenge, så det er godt å kjenne at det er verdt jobben.

her sitter jeg som en energifyllt solstråle og bare vil dele hvor glad og lettet jeg er, og glemmer helt å fortelle hva vi har gjort. Vel, jeg tok bussen inn til Trondheim, gikk og shoppet litt i butikkene. Tro meg, det var herlig å shoppe. Hvorfor? Jo, jeg kunne endelig gå rakrygget forbi barneavdelingene og direkte til voksenavdelingene og ungdomsavdelingene. Jeg prøvde og kjøpte klær som satt på en mye friskere og sunnere kropp. 5 kg opp i vekt føltes plutselig herlig. Den følelsen skal jeg ta godt vare på, for den er sjelden. Jeg så til og med at jeg har masse å gå på, så jeg vet hva jobben min blir fremover. Fokus på å få en enda friskere og sunnere kropp blir jobben fremover nå. Det er målet til friske Frida.
Etter en liten shoppingrunde kjøpte jeg meg en herlig kaffe før jeg fikk treffe Lars. Jeg så i øynene hans at det var en stor glede å se jenta si så frisk igjen. Gjensidig glede. Vi spaserte bare litt rundt og pratet og kikket litt i butikker. En følelse av frihet fyllte oss begge tror jeg. Det gjorde utrolig godt.
Vi fikk være kjærester igjen. Så dro vi på kino og så filmen beautiful creatuers. Det var serriøst den beste filmen jeg har sett på leenge. Det var som å få klare retningslinjer for fremtiden. Vi kunne sette oss inn i filmen helt utrolig, og kjenne oss igjen veldig. Jeg fikk tårer i øynene flere ganger. Den traff så utrolig bra hele veien.
jeg og Lars satt nærmest å lo etter filmen, fordi vi kunne se på hverandre hva vi tenkte gjennom hele filmen. Vi kjente oss sånn igjen, selv om filmen handlet om hekser og magi. I bunn og grunn handlet det om at valgene vi tar har konsekvenser og er det som fører oss frem i livet. Vi kan velge vei, så er det mye som kan møte oss. Hva som møter oss avhenger av valgene våre. En ting er sikkert. kjærligheten er sterk. Annbefaler filmen på det sterkeste.

I dag har jeg fått vært Frida igjen. Det har vært så herlig at jeg måtte dele det med dere. Jeg er fyllt opp med guts og motivasjon igjen. Nå vet jeg en flott måte å få givende energi til å fortsette kampen. livets rus kaller jeg det. Ingenting er så friskt og sunnt som det. Jeg takker min kjære for en magisk kveld. I kveld kan jeg sovne med et smil om munnen og en herlig følelse inni hjerte mitt.
~Frida~

en felle - men jeg snudde

ett øyeblikk trodde jeg jeg var gitt opp. Jeg trodde jeg hadde tapt. Jeg trodde alt skulle skje på nytt, alt det vonde. Jeg trodde sykdommen hadde vunnet og at det var meningen at jeg skulle være fanget for alltid. 
Jeg trodde det var meningen at jeg skulle være den syke frida, og at jeg ikke ville få sjansen til å bli frisk, at døden snart ville ta meg. Jeg trodde... Jeg ville bare gråte.

Fem timer før dette skjedde sto jeg på vekta. I morges. Tirsdagsveiing. Tallet viste at jeg hadde gått opp over 1 kg denne uken. En del av meg fikk sjokk og ville kaste hele boksen i veggen og bare rase, mens en annen del av meg klarte å tenke med fornuft at det ikke er rart at jeg har gått opp med tanke på hvordan forrige uke var. det var mye slurv, mye stress og overspising, mange ukloke valg osv.
jeg har snakket litt med behandleren min om det, og vi ble enige om at jeg skal prøve å stabilisere vekta litt nå, frem til jeg skal på Levanger. jeg har kommet til ett punkt hvor vektoppgangen begynner å bli tung, og det krever litt kompetanse og ordentlige rammer før jeg kan fortsette. Fortsette opp det skal jeg, for jeg Frida liker det som skjer. Jeg er i ferd med å bli ny.

I dag skulle jeg også til Trondheim på st. Olav å skjekke hvordan ståa var med epilepsien. Altså ta EEG.
Behandleren min ble med meg, så vi fikk snakket ordentlig om vektoppgangen og om endringer denne uken.
så kommer vi til sjokkbeskjeden som fikk meg til å føle håpløshet.
Jeg er nå på et stadie hvor jeg er desperat etter ordentilig hjelp for spiseforstyrrelsen. I dag skulle vi få dato på innleggelse. og det fikk jeg. OM SEKS UKER!
bah, jeg ville bare gi opp. Den første reaksjonen min var grufull. De hadde jo sagt at jeg skulle få komme før påske. Jeg hadde begynt å gjort meg klar for kamp. Så må jeg vente i seks uker til før jeg får begynne. Hvordan skal jeg klare å holde motivasjonen oppe?
Dette er nøyaktig det samme som har skjedd før. Enten er jeg for syk, eller for frisk. så går det for lang tid, så er jeg for syk til å få behandling. Dette ligner på akkurat den samme runddansen som jeg har gått i i snart NI år.  Jeg ville gi opp. Jeg ville ha en enkel løsning, så jeg søkte i mitt slitne hode etter en løsning.
selvskading, uaktuelt. droppe hele levanger og prøve å gjøre livet mitt litt bedre her hvor jeg er. tja, da får jeg være tynn, jeg får fullført skolen dette året, jeg får sommeren hjemme. Jeg hadde mange gode argumenter for å bare være der jeg er nå. Men etter en stund innså jeg at dette var en av fellene til sykdommen. Dette var enn av de enkle sykdomsveiene som ledet meg i feil retning.

-Jeg prøvde å finne en annen løsning. Jeg psykte meg opp og klarte å snu tankene mine. Selvfølgelig vet jeg hva jeg skal gjøre. Jeg skal holde ut. Jeg skal på levanger om seks uker. Jeg skal klare å vente. Jeg skal fortsette den gode utviklingen jeg har hatt. Jeg skal holde meg stabil. Jeg skal klare å ha samme utgangspunkt som jeg beskrev for behandlerne på møtet i går. Jeg skal klare å holde motivasjonen min oppe.

hvorfor? Vel, grunnene er mange, men i hovedsak at jeg virkelig vil bli frisk. Og det skal jeg klare!

~Frida~

forvernsmøte på Levanger

Jeg var på Levanger på forvernsmøte i dag. Jeg var kjempenervøs. Blir alltid redd når jeg skal møte nye mennesker. Hva tenker de om meg? dømmer de meg? synes de jeg er for tykk til å være her? Synes de jeg er dum? er jeg for frisk eller for syk? hvorfor skal de hjelpe meg liksom?
Slike tanker kommer dettende inn i hodet mitt. Jeg blir liksom litt likegyldig, men i dag var jeg sterk. Jeg sa klart å tydelig fra hva jeg var der for, og hva jeg ville ha hjelp til. Jeg føler jeg fikk formidlet mitt, og jeg tror de fikk den informasjonen de trengte for å ta meg inn. Jeg får svar i morgen. Jeg er kjempespent.
det er jo tross alt fremtiden min det er snakk om. Det er  første gang jeg virkelig engasjerer meg ordentlig for noe liksom. Legen spurte meg i dag " ja, er det dette du vil da, vil du bli frisk?". Jeg måtte virkelig tenke meg om, men jeg kjente at det var et stort og viktig spørsmål. Ja, sa jeg. Jeg er kommet for å bli frisk denne  gangen. Jeg kjenner det er sant helt inni hjertet. Jeg er klar for å bli frisk. Jeg er klar for å gi slipp. Jeg har ikke vært der før, det kjenner jeg. Dette er nytt, og jeg synes det er spennende. Jeg er i ferd med å bli kjent med meg selv. Den nye Frida. Jeg kjenner ikke henne helt. Det er så stort for meg å kjenne på at jeg tørr å lete etter nye sider ved meg selv. sider som har vært bedøvd av spiseforstyrrelsen. I rusen av spiseforstyrrelser bedøves følelser, også de gode. alt har en tendens til å gå på autopilot. Jeg er lei av å gå på autopilot. Jeg vil kjenne hvordan det er å leve.Og ja, da må jeg bare akseptere at smerte hører med. Jeg forventer ikke blomster og idyll, Jeg forventer bare at jeg KJENNER at jeg lever. Jeg vil ikke være likegyldig. Jeg vil ha verdier og meninger og holdninger. Jeg vil vite hva jeg vil og hvilke mål jeg vil strekke meg etter. Så når jeg vet det, vil jeg ha styrke til å gjøre det, til å oppfylle ønsker og mål og drømmer.

Dette går riktig vei. Jeg er på riktig vei nå. Det skal bli verdt det. Kampen foran meg blir tøff, men jeg prøver å tenke positivt og at jeg gleder meg til å få ordentlig hjelp. Jeg gleder meg til å mestre. Jeg synes det er spennende.
~Frida~

søndagfealing

blæh...Søndager er forferdelige syns jeg. Det er liksom dagen før mandag og ny uke, hvor jeg tenker at jeg skal gjøre alt mye bedre, så ender jeg opp med å bruke søndagen til å slippe sykdommen løs å herje fritt. jeg tenker at "i morgen" skal jeg gjøre det bra, så det spiller ingen rolle hva jeg gjør i dag. Det er her jeg gjør feil, for det blir ikke lettere selv om det er mandag. Det er nå jobben må gjøres. Det er mange tanker for tiden. I morgen skal jeg på møte på Levanger, noe jeg er veldig spent på. Det kommer flere fra Levanger dit, hvor vi skal diskutere hvordan behandlingen min skal bli.
Jeg har også fullt opp med å følge kostplanen, noe jeg gjør veldig bra synes jeg. jeg slurver litt her og der,spesielt på middagen. jeg gleder meg til jeg skal slippe å bestemme hvor mye som skal ligge på tallerkenen en stund. Det er så vanskelig å legge på mat. Jeg begynner å tenke kalorier og div med en gang. jeg har hvertfall bestemt meg for en ting. når jeg kommer på Levanger skal jeg spise ALT på kostlisten.
men så har vi denne overspisingen da. jeg sliter litt der altså. Det er ikke slik at jeg har så mye behov for overspising, det er mer tvang. jeg føler det er noe jeg bare MÅ gjøre. jeg kan ikke forestille meg å ikke gjøre det. jeg må bare gjennomføre det, selv om jeg ikke vil det. Det er så vanskelig. -men jeg tror det blir lettere når jeg får litt mer mat på kostlisten. Jeg vet jo at det blir mer mat når jeg kommer til levanger.
Jeg er virkelig spent på møtet i morgen. har så mange spørsmål. -det går nok greit tenker jeg.
ønsker alle en fin uke :)
~Frida~

veien videre

Det er sol ute. snøen er fastspeket i bakken, og det er antydninger til bar bakke på veien. vårfølelse. Det er en god følelse. en ny vår kommer. Det er så godt når den kommer. man får liksom en følelse av lettelse. Jeg gjør i vertfall det. Man kjenner at vinteren sakte gir slipp. kanskje det er det som er så godt. ting bare skjer uten at man selv må gjøre noe. Alt blir automatisk bare bedre.
Slik er det ikke med endringer ellers. Da må man gi slipp. Da må man gi slipp på det ene, for at det andre skal komme til. Det kan gjelde mange forskjellige ting. vi har alle sikkert noe som gjør at vi stangnerer littegrann, eller mye, men som er trygt, kjent og vant. Det handler om å gi slipp.

Så hvordan går det for tiden? Vel, jeg sliter med å gi slipp. Jeg sliter med å gi slipp på barnekroppen som jeg  har blitt så vant til å ha. kiloene jeg legger på meg representerer for meg skittenhet. skittenheten og skyld som jeg slanket bort da jeg var lita jente. Det er vanskelig å prøve å gjøre kiloene til noe annet, men jeg prøver virkelig. Jeg prøver å gjøre kiloene til sunne muskler. Jeg prøver å tenke at kiloene er en del av en ny Frida. At kiloene bidrar til en frisk kropp, og at det er viktig at jeg har en frisk kropp for å nå målene mine. Jeg vil jo bli mamma en gang i tida, og jeg skal jo bli sykepleier. i bunn og grunn, jeg skal jo bli frisk, og da trenger jeg disse kiloene. men det er tungt, ja det er det. sykdommen i meg hater det, og gir meg skumle følelser. grøss og gru! hvordan kan jeg la noe så forferdelig som å ese ut skje? hvordan kan jeg frivillig påføre meg skittenhet? slike ting... Men jeg prøver med mitt delvis friske hode å tenke friske ting om vektoppgangen. Jeg tror det blir litt bedre når jeg kommer på Levanger. Der vet de nok hva de skal si for å få de riktige tankene på plass. Det blir nok bra for meg å komme dit. denne gangen reiser jeg på Levanger for å bli frisk. Tidligere var det for å få et avbrekk fra tvangsbehandlingen. jeg var kjempesyk sist gang jeg var der. jeg var døende og balanserte på dødsleiet. nå er jeg mye friskere, jeg spiser etter en kostplan og jeg er kjempemotivert.
som dere sikkert skjønner er det fortsatt krig inni meg. sykdommen er ikke særlig begeistret for valgene mine, men det kan jeg heller ikke regne med da. Den vil jo aller helst vinne, aller helst ha meg død.
Jeg gleder meg til å dra til Levanger for å mestre. De første dagene vil nok bli beintøffe, men ettervert vil jeg kjenne at jeg mestrer opplegget. Jeg må bare gå på den riktige veien. jeg må følge spillereglene, jeg må ta imot hjelp, jeg må følge opplegget, jeg må gi slipp for å slippe inn nye mestringsstratergier. Da vil jeg mestre, og være sterkere enn sykdommen.

ellers lurer  jeg på om noen har  noen friske motiverende tanker og ord i forhold til det å gå opp i vekt?
Det hjelper når det kommer fra noen andre også. Jeg har selvfølgelig mange motivasjonsfaktorer, men vil gjerne ha flere.

~Frida~

veien

Veien til friheten

Veien til et bedre liv

veien til et liv

En vei bare jeg kan gå for å oppnå friheten jeg så sterkt ønsker

Veien er målet

På veien vil jeg møte motstand, kamper,kriger, motløshet.

På veien vil jeg møte smerte og vonde følelser

På veien vil jeg nok ofte ønske meg bort

Se på veien

Ser du alt grønt som så nydelig skinner opp veien?

Grønt som er kjærlighetens farge

Alt grønt er fyllt med kjærlighet fra alle som støtter meg og holder meg oppreist mens jeg går

Alle som kjemper med meg

Alle som heier på meg

Alle som har kjærlighet for meg

Alle mine kjære

Grønt er kjærlighet

I kjærligheten er det styrke,tro og håp

Det skal fylle meg med styrke 

Jeg vil møte motgang

Det vil bli smerte

Det vil komme nederlag

Men jeg er omringet av Tro, håp og kjærlighet

Veien er det bare jeg som kan gå

Mine kjære kan gå den med meg. 

I enden av veien er det frihet.

I enden av veien begynner livet

I enden av veien er jeg Frida.

I enden av veien er jeg fri...

~Frida~

viktige ord

Jeg sitter på stua på DPS`n nå. Har akkurat hatt samtale med legen her. Vi snakket om mange ting, men det er en ting jeg sitter igjen med som jeg vil dele. Jeg tenkte på et bilde jeg laget for mange måneder siden. Jeg hang i en rød snor snurret sju ganger rundt hele kroppen min. Jeg var totalt fanget. Jeg var dradd inn i en verden og en tilværelse som skulle ende med døden. Alt var svart og jeg var bare et håpløst tilfelle. Det eneste som foregikk inni meg var kontroll, fortrenging av smerte, smerte, følelseskaos, selvskading og høy angst. Alt jeg ville var å flykte hele tiden. Kaoset og smerten var konstant, og det første innfallet mitt var alltid å flykte. En tid flyktet jeg med sult og vektnedgang. Da hadde jeg «kontroll». Da var jeg flink nok, god nok. Jeg mestret å være sykelig tynn. Det var min rus. Men kroppen min tålte ikke rusen. Jeg balanserte på dødsleiet lenge, og en dag satte heldigvis noen foten ned og reddet livet mitt. Noen løsnet den røde snoren som jeg var surret inn i med tvang og styrke, og gav kroppen min næring igjen. For meg, som på den tiden bestod av stort sett bare sykdom, var dette en forferdelig tid. Jeg hadde ikke kontroll. Noen tok fra meg kontrollen. Jeg fikk ikke ha rusen min. Jeg fikk ikke fortrenge smertene. Noen påførte meg skittenhet med tvang. Dere skjønner sikkert hva jeg mener. Det føltes som et overgrep, og det skjedde hver dag i mange måneder. Jeg fikk ikke være ren. Jeg gikk opp skitne kilo, som jeg tidligere hadde slanket bort. Jeg hadde jo slanket bort skittenheten og smertene, og hadde kontroll på dem. Det var helt forferdelig. Jeg var i en egen verden. En verden der mat var gift, kilo på kroppen var skittenhet på min kropp, kontroll var min rus. Det var en tøff kamp, og jeg prøvde hele tiden å flykte fra følelsene. Neivel, jeg fikk ikke kontrollere livet mitt med anoreksi, så jeg måtte finne en annen måte å få ut følelsene og smerten på. Selvskading ble det eneste svaret jeg fant. Alvorlig selvskading. Selvskading som krevde mye av den stakkars kroppen min. Det var smerte, bare smerte. Jeg skadet meg selv fysisk for at noen andre kunne smertelindre mine fysiske smerter med smertestillende. Jeg ble avhengig og skadet meg bare mer og mer for å få smertestillende. Jeg gjennomgikk over tjue operasjoner på ett år. Jeg skadet meg stygt og sitter igjen med en mage med et langt tykt arr, pga at de har åpnet meg så mange ganger. Jeg var desperat. Jeg gjorde helt forferdelige ting mot meg selv for at noen skulle reparere meg igjen. Men egentlig var det den psykiske smerten jeg ville smertelindre.

Så har vi bulimien da. Hvordan skal jeg beskrive den? Vel, det er vel følelsen av å kunne tiltrekke seg alle vonde følelser ved å skape angst ved å spise enorme mengder kaloririk mat, og kontrollere de følelsene ved å kaste dem opp igjen. Dette skaper en utrolig avhengighet, noe det også gjorde for meg, og gjør for meg. Jeg kunne holde på hele natten, hele dagen. Følelsene tok aldri slutt. Det ble bare mer og mer kaos inni meg, og jeg følte jeg måtte kvitte meg med følelsene. Kampen mot følelsene var og er tøff. Men jeg begynte dette innlegget med at jeg tenkte på det bildet jeg lagde for noen måndter siden. Jeg tenkte på hvor fanget jeg følte meg. Jeg tenker på den røde snoren som var surret sju ganger rundt meg. I går hadde vi billedterapi her på Orkdal DPS. Jeg tegnet hvordan jeg følte meg. Jeg tegnet meg selv, delt på midten. Jeg var halvt rød og halvt grønn. Rød representerer sykt og grønn friskt. Jeg hadde også en rød snor rundt føttene mine som trakk meg mot den evige syke runddansen og alt det syke. Men det var bare tre runder rundt føttene mine. Er jeg mer fri? Har jeg kommet lenger? Har jeg gått frem på friskveien min? Det er utrolig mye sorg i den personen jeg tegnet. Sorg over tapet av så mye av livet mitt. Sorg over all smerten jeg har påført meg selv og mine. Sorg over håpløshet. Men jeg må nesten fortelle om resten av bildet også. Jeg gikk på friskveien. Den var nokså humpete og bratt, men jeg hadde en enormt stor folkemasse ved siden av meg på veien som sendte meg glede, motivasjon, styrke, håp, tro og kjærlighet og drømmer. Jeg kunne også se på bildet at i enden av veien var det ingen humper og det var sol og lyst der. Føttene mine var bundet, men jeg sto vendt mot målet mitt, altså i riktig retning. Bildet representerer kampen min. Alle de valgene jeg hver dag må ta. De riktige valgene må tas hver dag for at jeg skal komme meg frem, og jeg har masse godt ved siden av meg, inni meg, og i fremtiden. Jeg tenkte meg om når jeg lå i sengen min etter middagen i dag. For ett halvt år siden kunne jeg aldri klart å ligge i senga etter å ha spist middag. Jeg hadde ikke klart å spise middagen en gang. Da ville det ha vært full krig inni meg, og jeg hadde flyktet enten ved å kaste opp eller ved å skade meg. I dag spiser jeg seks sunne måltider for dagen, jeg trener for å føle meg bedre, jeg snakker om smerten inni meg, og jeg jobber mot å være best mulig stand til å gjennomføre en helhetlig behandling av spiseforstyrrelsen på Levanger.

Jeg har gått mange skritt, men jeg har fortsatt mye igjen for å nå målene mine. Men nå jobber jeg vertfall hver dag med å ta gode friske valg som er både bra for meg nå og i fremtiden. Ja, jeg er fortsatt fanget. Jeg er avhengig av å ha en slags rus eller en kontroll på følelsene mine. Men jeg vet at hvis jeg noen gang skal kunne se ned på føttene mine og se at det ikke er en rød snor rundt dem, må jeg gi slipp på den. Jeg må gi slipp på den spiseforstyrrede verdenen og lære meg å leve på nytt. Det er så mange ting jeg må lære meg. Jeg var bare ei lita jente på 11 år når jeg ble syk. Jeg har tapt masse, men har dog en stor erfaring med meg som har formet meg som person. Jeg oser av ett eller annet. Mange sier jeg er spesiell. Hva som befinner seg inni meg vet jeg ikke, men jeg gleder meg til å finne det ut. For å slippe frem Frida må jeg gi slipp på spiseforstyrrelsen. Det er det jeg skal jobbe med på Levanger. Jeg skal lære meg livets spilleregler, jeg skal finne meg selv, jeg skal få et nytt forhold til mat. Mat skal ikke representere følelser. Jeg skal lære meg at det er to forskjellige ting.

Sykdommen prøver fortsatt å få meg til seg på den evige runddansen sin som jeg har gått på i snart ni år nå. Halve livet mitt faktisk. Det handler om å ta det tunge steget fra det, og gi slipp, gå videre. Noe jeg er veldig motivert til å gjøre, men likevel føles det vanskelig, fordi sykdommen har på mange måter «hjulpet» meg gjennom tøffe perioder i livet mitt. Den har beskyttet meg fra en enorm smerte fra ting jeg har opplevd. Derfor føles det trygt å gå i dens spor, på veien den legger frem for meg. Jeg slipper å kjenne på følelser. Men jeg vet at jeg må en eller annen gang konfrontere følelsene og smerten. Jeg må jobbe meg gjennom de, og tilgi meg selv for all skyld jeg har påtatt meg opp gjennom årene. Jeg har følt enormt skyld til alt som har gått galt i både mitt liv og andres liv. Jeg å tilgi meg selv og gi slipp og gå videre. Ingenting var noen gang min skyld. Og den eneste som kan ta det til seg for at jeg skal bli frisk, er meg.

Jeg har valg hele tiden. Hvilken vei vil jeg gå på? Vil jeg fortsette på den veien jeg har gått i ni år og flykte fra følelsene, eller vil jeg videre og bli frisk og leve livet mitt?

Jeg vil bare at alle rundt meg skal vite at jeg er enormt takknemlig for at jeg har dere. Spesielt mine foreldre og min kjæreste. De har hele veien holdt håpet oppe og vært sterke og holdt Frida i live. De har hele veien realitetsorientert meg når det trengtes, og latt meg drømme når det trengtes. De har gitt meg mot og styrke til å kjempe meg gjennom mang en kamp. Jeg er evig takknemlige for at jeg har dere i livet mitt. Det krever en enorm styrke til å være pårørende gjennom det helvete vi har vært gjennom. Jeg elsker dere, og en dag skal vi tenke det vi alltid har sagt. DET BLE VERDT DET!

Jeg tenker tilbake på når jeg nettopp hadde blitt syk eller når ting sto på som verst i fjor. Huff, så fælt. Og jeg tenker på alle de stakkars små jentene som er i samme situasjon nå. Jeg vil bare si til dem at livet er så mye bedre enn en fremtid med sykdommen. Jeg vet at den føles som en venn nå, men om noen år vil dere se tilbake og sørge over valgene som ble tatt. Jeg mener alle har et valg I DAG. Vi kan alle velge livet. Vi kan alle velge hvilket fokus vi vil ha og hvilke mål man vil jobbe mot. Vi kan alle velge hvilken vei vi vil gå eller hvilken vei vi ikke vil gå. Vi har et valg, hele tiden.

Tenk det, vi kan få akkurat det livet vi vil ha.

Jeg skulle gjerne skrive flere ord om flere meninger og tanker, men nå venter en ny jobb foran meg. Mat. Kroppen trenger mat for å leve, og jo, jeg vil jo leve. Derfor vinner jeg denne kampen. 

~Frida~

still fighting

Først vil jeg bare si tusen takk for alle gode tilbakemeldinger og kommentarer i det siste dagene. Det gjør utrolig godt å ha så gode lesere som dere altså :)

Jeg fikk et spørsmål om jeg kunne skrive et innlegg om vekt og speil, og hvordan livet hadde vært uten.
jeg kan ikke svare for alle, kun meg selv.
Altså vekten og speilet er jo en av de tingene jeg har fått dekt mitt kontrollbehov på. Antall kilo har vært betydningsfullt for alt i livet mitt. tallet på vekta påvirker hele meg og følelsene mine. når det kommer til speil har jeg til tider holdt på å knuse mange. jeg har ikke sett det reelle bildet i speilet, så jeg  har måttet lært meg å stole på de rundt meg og realitetene rundt min vekt. undervektig betyr undervektig, og sykdommens speilbilde forvirrer meg.
jeg husker en periode jeg var helt kontrollfreak og veide meg hele tiden. Det påvirket meg gjennom hele dagen. veide jeg mer var humøret fælt og angsten høy, og veide jeg mindre følte jeg meg flink og at jeg hadde kontroll. Det var fælt å ha det slik. Jeg følte at jeg måtte tømme meg på alle slags måter for å veie minst mulig før veiing. Det var helt sykt. Jeg hadde et sykelig forhold til kropp og vekt.
Men nå derimot, har jeg kommet mye lengre. jeg veier meg en gang i uken, og prøver å tenke at antall kilo ikke har noe med min verdi som menneske å gjøre. Jeg er meg, og kroppen min er min bil som jeg skal bruke gjennom livet. Jeg må passe godt på den, og gi den næring. Jeg må sørge for at bilen min har det best mulig. at den er sunnest mulig. Jeg må være snill med den. Mat er medisin og mat er en nødvendighet. Det er en realitet.
Nå følger jeg en kostplan som gjør at jeg går litt opp i vekt hver uke, noe som gjør at jeg har et kjempegodt utgangspunkt til jeg skal på Levanger. Kroppen min er sterkere denne gang, dermed er jeg også sterkere. Denne gang er det jeg som sitter i førersetet og skal peile meg inn på riktige spor. Jeg har mange nye verktøy i verktøykassa mi, og jeg er sterkere enn sykdommen. Så tenker jeg ofte på at dette er det som må gjennomføres for at kroppen min skal ha det best mulig fremover.
Når jeg tenker på Levanger, gleder jeg meg til å komme igang, men jeg gruer meg til veiingene og vektoppgangen, og det å se meg selv i speilet. For denne gangen må jeg faktisk tåle å stå på vekta eller foran speilet å se at kiloene går opp, og jeg må akseptere det. Så må jeg tenke fornuftig da, at det er en del av det å bli frisk, å bli kvitt djevelen på skuldra som snart har tatt ni år av livet mitt. skal jeg virkelig la et tall styre livet mitt. Jeg har ett liv! Skal jeg kaste bort det med å konstant ha kontroll på kroppen min og vekta mi?
Det blir et kjipt liv, et liv jeg ikke ønsker. Jeg vil være fri fra den negative runddansen. Jeg vil ha en frisk kropp som gjør mer enn å sove eller bare spise og kaste opp. hvilket liv er det? Det er det livet jeg har levd siden jeg var elleve år. Nå er jeg snart tjue år. Livet har gått videre, nå må jeg også det. Det er på tide å gi slipp. Jeg følte meg ødelagt, knust i tusen biter. De siste månedene har vi lagt på plass noen brikker, men det er mange igjen. Men jeg kan se konturene i hvordan livet mitt kommer til å bli, så lenge jeg fortsetter å legge på plass de riktige brikkene, eller river istykker noen brikker. Jeg velger.og jeg har håp. masse håp.
~Frida~

en frisk kropp

Jeg føler meg forferdelig. Kjenner godt på kroppen min at jeg går opp i vekt. Det er selvfølgelig en delt følelse, men det er sykdomsfølelsen jeg er mest vant til å kjenne på og som kommer først inn. Jeg prøver å tenke at det er positivt, men jeg klarer liksom ikke å la være å kjenne på skittenhetsfølelsen som sitter som støpt og har gjort i mange år når jeg kommer over 40 kg. Jeg vet med fornuften min at det er muskler og nødvendige kilo jeg går opp, men likevel er skittenhetsfølelsen så sterk.
Det føles rett og slett helt forjævlig(unnskyld uttrykket), men uansett må jeg bare lære meg å holde ut og kjenne på følelsene. Det er tross alt når jeg er i følelseshelvetet at jeg kan endre følelsene og tankene mine. Det er når følelsene er der at jeg kan endre dem. Jeg må bare godta kiloene. Det er jo litt spennende også. følelsene kan jo være spennende. Jeg kan velge å tenke slik. Dette er et forsøksprosjekt. mitt prosjekt om å bli frisk. En ny Frida. Frida med en voksen normal kropp. Wæh, det er skummelt. forferdelig skummelt. så skummelt at jeg ikke klarer å holde det i sjakk inni meg. Å det er NÅ det er SÅ VIKTIG at jeg ikke gjør som jeg alltid har gjort. FLYKTE! For å unngå å fortsette i den negative evige sykdomsrunddansen må jeg gå videre. Jeg må bruke friske mestringsstratergier for å takle dette. jeg har det i meg. ja, det er nytt og skummelt, men det er BRA! Det er bra for fremtiden min og for livet mitt, for helsa, for drømmene mine, for meg. Hvorfor skal jeg leve i en barnekropp da? godt spørsmål. Det spør jeg meg selv om, og da finner jeg ingen gode grunner for det. Det er bare et behov jeg hadde som barn. å være tynnest og flinkest. Da var jeg bra nok. Men livet har gått videre nå. Det må jeg også. Jeg må gå videre. Veien er lagt foran meg nå. Det er bare for meg å unngå å gå på de fristende enkle sykdomsveiene. alle står på sidelinja og heier på meg, jeg kan velge å høre på dem, for de vil meg godt og at jeg skal bli frisk. de leder meg fremover mot målene mine. Går jeg på omveiene til sykdommen og lytter til den, kommer jeg ingen vei. sakte men sikkert mister jeg alt jeg har i livet mitt, jeg mister venner, familie, kjæreste, meg selv, livet. jeg dør. Det er det sykdommen vil oppnå. Så derfor velger jeg å gå opp denne tunge bakken nå. Ja, det er for jævlig, men det skal bli bedre, for jeg kommer til å forandre meg på så mange områder mens jeg går på frisk-veien. Jeg kommer til å bli sterkere, og sykdommen svakere. Jeg kommer til å finne meg selv og mine verdier.
Så kiloene føles ekle og forferdelige ut nå, men det vil føles bedre. Jeg må bare gi slipp på barnet i meg og gå videre. Det er tungt, nytt og skummelt, men det må til for at jeg skal bli frisk.

er dere fortsatt med meg, kjære lesere? setter pris på noen gode ord innimellom. Er dere der?
klem fra meg.
~Frida~

visst har jeg kommet meg helskinnet gjennom denne dagen også. første dag med kostliste, første dag uten BP, første dag i resten av mitt liv. Jeg har bestemt meg nå. Men det betyr ikke at det er lett. Det er dog en tøff kneik med å bestemme seg for noe stort, men etter det venter flere bakker som må bestiges. Jeg har tatt et stort skritt i dag. jeg har mestret mye. jeg har spist alle måltider, jeg har spist karbohydrater og fett, jeg har spist normal middag(panert fisk, poteter og grønnsaker), jeg har trent, jeg har beholdt all maten og ikke og ikke kastet opp, jeg har mestret selvskadingstrang +++, jeg har bedt om hjelp og støtte.
Det meste har gått etter planen. Det har vært en tøff kveld i kveld. jeg har både hatt angstanfall, psykogent anfall og dissosiert. sykdommen prøver hardt å felle meg. men jeg faller ikke. Jeg skal klare dette
~Frida~

nytt kapittel

ja, her går det litt opp og ned. hver dag er en kamp, men jeg er sterk og jeg prøver å ta de riktige valgene. bulimien har herjet veldig mye i det siste. Det er en overlevelsesmekanisme jeg har brukt så mange år, og den eneste måten jeg klarer å "overleve" på. Så finn deg en ny da, tenker du sikkert. jo, det er det jeg prøver på, men da må jeg gi slipp. Jeg må gi slipp på en ventil som jeg har støttet meg på i mange år. Mat er noe helt annet for meg enn hva som er normalt. Mat er følelser. Jeg spiser dem, helst de verste, så kvitter jeg meg med dem etterpå. Men det er ikke bare de vonde følelsene som forsvinner. Det er også glede, mestring, lykke etc. jeg blir nummen. Etter jeg har overspist og kastet opp sitter jeg igjen som en nummen kropp med stor skam. Vil jeg virkelig være det? Vil jeg ikke heller føle mestring og glede inni meg. for å bli frisk må jeg visstnok kjenne på følelser. Det er mange tunge, men det er også mye godt. Så kan jeg lære meg å takle de vonde følelsene på konstruktive måter.
Jeg føler meg egentlig veldig trist og deprimert for tida. Jeg synes det er vondt å tenke på det livet jeg har nå. Jeg tenker på det livet jeg kunne hatt. Jeg tenker på hva jeg har gått glipp av. Men heldigvis er jeg kommet dit at jeg har sluttet å tenke så mye. Jeg har begynt å handle. Jeg vil bli frisk nå. Jeg er møkkalei av å være syk og ha det slik. Jeg vil lære meg å leve- ikke overleve. Derfor har jeg nok en gang begynt på en kostplan og begynt å trene forsiktig + at jeg snart vil få plass på RKSF Levanger. Mange tenker sikkert: "ja, men det har du jo prøvd". Ja, det har jeg. Men da var jeg på langt nær klar for noe som helst behandling. Jeg var dødssyk og sykelig anorektisk. Nå klarer jeg å spise, jeg har modnet, jeg er eldre og friskere på mange måter. Og det viktigste, jeg VIL helhjertet bli frisk. Alt ligger til rette for at jeg kan bli det nå.
Frida-puslespillet skal taes til et helt annet nivå. Jeg er ferdig med å utsette. Jeg er klar for kamp.
Jeg vil ha et nytt liv. Jeg nekter å la spiseforstyrrelsen ta mer av livet mitt.
Jeg føler på mange måter at jeg er et puslespill  på tusen brikker som ligger spredd hit og dit, og bulimien er det eneste som holder meg sammen. Det eneste som får meg til å føle meg levende. Men nå skal jeg lære meg nye mestringsstratergier og klare å være sjefen over livet mitt, og legge brikkene på plass sakte men sikkert. Det blir verdt det.
~Frida~

update

Jeg kjenner en stor sorg inni meg. Sykdommen har holdt meg fanget i sin verden, eller fengsel i snart ni år nå. Den har tatt så mye fra meg. Sorgen innebærer også en sorg for alle rundt meg. Sykdommen har skapt så mye smerte for de som er glade i meg. mye har måttet blitt ofret. Det har gått opp og ned i mange år nå. mine kjære har ikke visst om jeg kommer til å leve eller dø. Det har vært både opp til meg, eller til kroppen min. livet eller døden. Den sorgen jeg snakker om er der nok fordi jeg har vært fanget i en syk verden og mistet så mye. jeg mangler mye for å være "Normal". Men det jeg sitter igjen med er en stor erfaring, som jeg vet jeg kommer til å bruke når jeg blir frisk. Det er mye jeg må lære meg for å kunne leve normalt, men det er utrolig mange verktøy jeg har måttet finne for å ha overlevd. Jeg har prøvd og feilet utallige mange ganger, og lært utrolig masse. Ja, jeg har utrolig mye bra som jeg skal bruke både til å bli frisk og senere, men jeg er ikke frisk. jeg sitter fortsatt i spiseforstyrrelsens helvetes verden, og jeg kommer jammen ikke ut.

hvis jeg fks bestemmer meg for å ikke overspise en dag, kjenner jeg at jeg blir kjempedeprimert og full av angst. Sykdommen hvisker og tisker og kommer med sine løgner, og åpner en dør for meg. går jeg inn dit forsvinner smerten. jeg har gått inn dørene til sykdommen i mange år nå. Jeg tørr aldri å gå forbi. gå videre. jeg klarer ikke å gi slipp. Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å overleve en dag uten å ty til sykdommens metoder. Jeg tørr heller ikke å finne det ut. Jeg bare utsetter og utsetter, som jeg har gjort i mange år nå.

Jeg er så langt fra å nå målene mine. Det er så mye jobbing som gjennstår. Det er så mange bakker som må bestiges, så mange følelser som må kjennes på. jeg vil så inderlig bli frisk. Jeg er møkklei av dette livet. Jeg vil kjenne kraften fra inni meg til å kjempe, slik at jeg går på veien mot målene mine. Jeg prøver å leve nå også, men kjenner at alt er feil. Jeg er ikke hel. Jeg føler meg ikke god nok. Jeg er ikke frisk. og hvordan takler jeg det? jeg trøster meg med mat. Den trygge måten. slik er den evige runddansen.

Jeg kjenner at livet mitt mangler så mye. hvem er jeg? hva er viktig for meg? hva vil jeg med livet mitt?
Det er så mange spørsmål. Jeg lengter sånn etter svar. Så er det store spørsmålet, hva skjer videre nå?
Er jeg klar for behandling? ja, jeg er klar. hvor skal behandlingen være? uvisst. hva gjør det med meg? Jeg er ambivalent til tusen og er kjemperedd. Jeg skulle ønske alt var ferdigsnekret og klart og et perfekt behandlingsopplegg for meg. Det er så mye jeg må jobbe med. Det er så mye jeg må eksponere meg for.
jeg er heldigvis der at jeg ikke trenger å gå så mye opp i vekt, og jeg føler at det er greit å gå opp noen kilo til. Jeg er veldig motivert for å få en frisk kropp. Det er mye begrensinger med å ha en undervektig kropp. Det er ikke verdt det. jeg vil opp i vekt. Jeg har allerede kastet alle "anoreksi-klærne" mine. jeg har kjøpt klær på voksenavdeling, noe jeg ikke har gjort på veldig lenge. De er litt store, men da ser jeg hva som trengs for at de skal passe. Jeg er veldig motivert for å få en friskere og sunnere kropp.
med tanke på fremtiden er det vertfall viktig. jeg vil jo ha barn, jeg skal bli sykepleier osv.

så, det var en liten oppdatering. Mye på hjertet.
igjen vil jeg bare takke familien min, kjæresten min og behandlerne mine for en utrolig støtte. jeg er så takknemlig. dere er utrolige.



~Frida~