kveldstanker

Jeg fikk til å formidle litt av følelsene, litt om tvangen min, litt om frustrasjonen og hva jeg trenger hjelp til til kontakten min i kveld. Det har vært en utrolig tøff dag. Jeg er utslitt. Men jeg har kommet meg gjennom så langt.
Jeg fikk grått ut litt frustrasjon også. Det var godt å få litt støtte og en skulder å gråte på.
I morgen er en ny dag. Siste dag før veiing og ny uke.
I morgen er en ny dag med nye muligheter.
Nå skal jeg prøve å sette meg ned og slappe av foran tv resten av kvelden, prøve å trosse tvangen. prøve å gjøre det JEG har lyst til.

vi gikk tur til sponhuset i dag forresten. slenger med noen bilder.
~Frida~

dagen i dag + tanker

Denne dagen har vært tøff. Jeg er veldig ustabil føler jeg. Det er for mange baller i luften. Det er for mye uklart i forhold til kostlisten. Middagen taper jeg hver gang. Nederlag etter nederlag får meg til å glemme de tre måltidene jeg faktisk klarer å spise. Jeg, som ikke har spist på snart et halvt år. Likevel plager det meg veldig at jeg ikke kan si at jeg har klart å fullføre alle måltider i dag. Det jeg kan si, er at jeg har klart å spise alt på fatet uten å lure unna noe, og jeg klarte å samarbeide med sondemåltidet som følger av uspist middag. Det har jeg klart i dag. Det har vært tøft, men jeg satser alt for å få den permisjonen hjem til neste helg.
Jeg ønsker så INDERLIG å få det til. Jeg må få det til. Jeg SKAL få det til.

Min kjære Lars kom på besøk i dag. Det var utrolig herlig å få litt tid sammen med han, men det plager oss begge at det sitter en pleier i samme rom som oss hele tiden pga at jeg har fastvakt. Jeg håper jeg slipper det snart. Det har hjulpet meg over kneika, og på mandag skal det vurderes om jeg fortsatt trenger det.
Det jeg har lyst å jobbe med er middagen. Det er umulig for meg å spise de store posjonene de serverer meg. selv sitter de å spiser halvparten. Jeg skal ha en vanlig middagsposjon. Første dag spiste jeg to poteter, salat og en ostesnitzel. Det er normalt, og jeg klarte det. Den andre dagen ble jeg servert et laksestykke, ris og salat. Jeg klarte det også. I går fikk jeg en halv tallerken med ris, dynket i saus, masse salat og en halv tallerken med kjøtt. I dag fikk jeg en halv kylling, halve fatet med ris og en dunge med salat. Det er ikke normale posjoner. Det er ikke rart jeg får panikk når jeg ser posjonene. Det er ikke rart jeg ikke klarer det.
Dette kommer jeg til å ta opp på mandag. Det skal ikke være slik at jeg ikke klarer å mestre måltidene pga feil mengde mat. Den posjonen jeg fikk første dagen var RIKTIG, og jeg klarte det. Et alternativ er jo næringsdrikk, for jeg må jo prøve å gjøre det som skal til for å unngå sonden. Den skal bort. helt bort.
Det at jeg føler at jeg mestrer alle måltidene er viktig for meg. Det å klare å komme meg gjennom en hel dag, gi fra meg kontrollen, gi fra meg litt ansvar og tørre å stole på at det er riktig. Det er riktig å gjøre det jeg får beskjed om for å komme meg gjennom dagen, og at jeg kan si hva jeg trenger for å klare det på best mulig måte. Jeg må føle at det er jeg som harr kontrollen, og ikke anoreksien. Jeg skal være sjefen.

Jeg må tørre å gi fra meg kontrollen. Jeg må tørre å gi slipp nå. For det er eneste måte ut av dette på.
Jeg ønsker meg fargerike dager hvor jeg kjenner at jeg lever. Jeg ønsker meg å våkne i min egen seng sammen med min kjære ved min side, og høre fuglekvitter fra det deilige sommerværet. Jeg ønsker å være med venner og familien min. Jeg ønsker å være fri til å gjøre akkurat det jeg har lyst til. Jeg ønsker å være FRI


~Frida~

slutt på isbiter

Maten er ikke farlig Frida! Du trenger den for å bli frisk, og for å leve. Du trenger den for å overvinne anoreksitrollet. Du trenger den for å nå målet ditt.

Mamma leste tydeligvis bloggen min, og mottok budskapet mitt og ropet om hjelp til å slutte med isbiter.
Isbitene som piner meg gjennom dagene. Så hun ringte avdelingen her og gav klar beskjed om at jeg IKKE skulle få isbiter. Det ble mottatt, fordi nå får jeg ikke isbiter. Anoreksitrollet brøler høyt.

Middagen i dag gikk rett vest. På samme måte som i går, var middagsposjonen forferdelig stor, og større ble den. Den vokste og vokste samtidig som angsten inni meg. Jeg satt ved matbordet i 20 minutter og hyperventilerte og gråt. Til slutt ble maten tatt bort, og det ble sondemat på meg istedefor.
Så nå sitter jeg her og prøver å holde ut, ikke høre på anoreksitrollet som brøler, prøver å fokusere på at jeg får permisjonen neste helg hvis jeg klarer å nå vektkravet. Jeg må nå det vektkravet. Jeg må få den permisjonen. Jeg må må må og trenger den. Det ville gidd meg så utrolig mye å fått den permisjonen.
~Frida~

isbiter

jeg fryser sånn. Anoreksitrollet skal ha meg til å forbrenne alle kalorier. Jeg må gå tynnkledd og fryse, jeg må gå ut i lite klær for å fryse, jeg må knaske isbiter hele tiden for å fryse. Jeg er så kald. Jeg er så forferdelig forferdelig kald.

Jeg skulle ønske noen hadde sagt "Frida, du skal ha på deg den varme genseren så du ikke fryser" eller " Frida, du kan ikke å rundt å knaske på de isbitene" "du får ikke lov".

Jeg har et mål jeg skal nå til Mandag. Jeg skal ha gått opp 0,7 kg for å få den permsjonen jeg så inderlig ønsker og trenger. Jeg går ikke opp i vekt når jeg fryser av meg alt jeg spiser.

Dumme anoreksitroll! du får ikke ødelegge denne permsjonen jeg så sårt trenger og ønsker.

-hvorfor skal alt være så forferdelig vanskelig. -Jeg vil bare være fri!
~Frida~

kontrollbehov

Jeg kunne ønske jeg bare hadde klart å stole på at den kostlisten som er lagd, er tilrettelagt for en rolig vektoppgang på 0,7 kg i uken. jeg klarer ikke å gi fra meg kontrollen, jeg klarer ikke.

Jeg har et så forferdelig stort ønske om å bare bli frisk. Jeg kunne så inderlig ønske at anoreksitrollet hadde sluppet klørne som sitter med fast grep rundt meg hele tiden. Jeg er så sliten og lei av å kjempe. Jeg er så utrolig lei av denne sykdommen.

hva er jeg redd for? maten? kaloriene? angsten? Jeg er ikke redd for maten, det er anoreksien som er redd for maten. Det er anoreksiens angst jeg kjenner på når jeg sitter ved matbordet. Det er ikke Fridas følelser som styrer da.

Hvordan skal jeg klare å gi fra meg kontrollen?
~Frida~

den djevelske sykdommen i meg

Anoreksitrollet gjør alt for å få kontroll nå. Jeg sitter ved bordet for å spise kveldsmat, og kjenner anoreksiklørne bre seg utover kroppen min. Jeg kjenner at den kveler meg og slipper ikke tak før jeg gjør som jeg får beskjed om.
 "Ikke svelg!" "spytt det i servietten" "smuldre opp brødskiva" " pirk bort pålegget" ETC.
I tillegg pines jeg gjennom dagen ved at jeg konstant går å knasker isbiter for å forbrenne. Jeg vil ikke fryse. Jeg hater å fryse. Jeg vil ha på meg gode, varme og behagelige klær. jeg vil slippe å knaske isbiter døgnet rundt og fryse.
Anoreksien har muligheter, og den benytter seg av de.
Anoreksien får spillerom, og den bruker det.

Det er så utrolig dumt. Alt blir gjort så forskjellig her. noen smører på mer pålegg enn andre. noen tar tre poteter istedefor to. noen skjærer ekstra tykke brødskiver, noen tynne. jeg blir så forvirret.
Jeg klarer ikke å gi fra meg kontrollen og stole på at jeg bare skal gjøre som jeg får beskjed om.
Uansett hvor inderlig jeg ønsker å bare få slippe å ha dette ansvaret, slippe å bruke all energi på å forbrenne eller lure, slippe å knaske isbiter for å fryse av kaloriene, slippe å tenke, så klarer jeg ikke å gi fra meg kontrollen. Hvorfor skal det være så vanskelig? hvorfor skal det være så forferdelig vanskelig å gi slipp på den kontrollen? Jeg vil fylle dagene mine med andre ting enn å fryse, lure og tenke og gruble.
Jeg vil synge, være varm, spille spill, se film, slappe av, jobbe med motivasjon.
Jeg vil få hjelp til å fokusere på målet mitt, og at jeg har en jobb å gjøre for å nå målet.

Jeg fikk klart svar fra legen i dag. Hvis vekten viser 0,7 kg oppgang på mandag, får jeg permisjon til å dra på kibnebfestivalen neste helg. Jeg ønsker det så inderlig. Det hadde betydd ALT for meg. Det hadde betydd så utrolig mye for meg og fått dratt på den permisjonen. Jeg vet at det kommer til å gi meg utrolig mye.
Hvis jeg ikke får den permisjonen, ville det blitt et utrolig stort nederlag for meg.
Jeg ønsker bare å være fri. Jeg er så lei av å ha det slik som  nå. Jeg er så lei av å bli komandert av det spiseforstyrrelsesmonsteret i meg. Jeg klarer bare ikke å akseptere at kroppen min trenger næring. Jeg føler at   maten kun skal forbrennes, og ikke at jeg trenger den for å overleve. Jeg blir så forvirret. Jeg ønsker så inderlig å bli frisk og fri fra dette.

~Frida~

tilbakefall

Jeg satte meg ved middagsbordet i full angst. Jeg ville bare snu med en gang. Jeg mistet kontroll, anoreksitrollet fortalte meg løgner om alle kaloriene og fettet som ville legge seg på lårene, magen og ikke minst rumpa. Jeg trodde, jeg adlød, jeg fikk panikk, jeg kjente angsten bre seg over hele kroppen. Jeg kjente at dette var umulig.
i gråt prøvde jeg noen biter, pirket litt rundt i maten, kjente anoreksitrollet ta kontroll. I full panikk og angst løp jeg bort til søppelbøtta og vrengte magesekken. Anoreksitrollet vant. jeg tapte, og det kjente jeg langt inni hjerterota. jeg begynte å strigråte. jeg var så skuffet over meg selv. hvorfor kunne jeg ikke bare klart den j***a middagen? hvorfor måtte jeg tape? hvorfor måtte jeg falle? jeg følte meg så svak, så skuffet. nederlag! tap! tilbakefall! Jeg gråt og gråt. Jeg ble redd jeg hadde tapt kampen. Jeg var redd jeg hadde tapt sjansen min for å dra på festival neste helg. Jeg var redd for at anoreksien skulle begynne å styre meg igjen. Jeg var redd at anoreksien skulle ta fra meg alt jeg har klart de siste dagene.

Før måltidet var jeg fast besemt på at jeg skulle fullføre. Jeg skulle klare det! FORDI jeg skal på festival neste helg! jeg har fått klarsignal fra legen om at hvis vekten går opp NOK, får jeg på festival.
Jeg var innstilt på å klare ALT! jeg skulle på festival.
Så kom denne middagen da. Hva er det med middagen som gjør det så vanskelig?
hva er det med middagen som anoreksitrollet hater så fælt, og som igjen gjør det så forferdelig vanskelig for meg?

Full angst, full panikk. Det ble nok et sondemåltid i dag. Dette er et stort nederlag for meg.
Jeg føler meg svak, skuffet og sint.
~Frida~

om kropp og slikt.

Kroppen min forandrer seg, og det skremmer meg. Anoreksitrollet skriker og brøler og stikker klørne sine enda hardere inn i meg for at ikke ribbbeina og hoftebeinet ikke stikker ut, eller at rumpa går utover og ikke innover,  eller at brystbeinet er mindre synlig, eller at kroppen faktisk er dekt av litt mer enn hud utenpå beinene.
Frida prøver å se det positive med at kroppen forandrer seg. Jeg prøver å styre over alle anoreksiens løgner og usannheter, og se at det faktisk er bedre å se ut som et friskt og sunt menneske, enn et beinrangel som ikke klarer å stå på sine to føtter. Det skal være rumpe, det skal være lår, det skal være pupper, og magen er fullt mulig å få så stram som jeg bare vil ha den ved hjelp av litt magetrening. Slik skal det være, og slik er det normalt å tenke også. Alle ønsker seg flat mage til sommeren. Jeg, Frida ønsker meg en veltrent kropp på ca. 48-50 kg.
Og det er jo realistisk og sunt også. Jeg husker når jeg veide det, og jeg følte meg fornøyd med kroppen min da.
Der er det greit å være, der er det akseptabelt å ligge. Jeg håper bare at jeg er Frisk nok og sterk nok til å være sjefen i mitt liv. Til å leve. Anoreksien prøver å overbevise meg om at han aldri kommer til å slippe taket, og at oppholdet på Levanger ikke kommer til å fungere. Jeg vet jeg trenger det. Jeg vet jeg må og skal.
Men det finnes tanker i mitt hode om at jeg kan bare gå opp til den vekten jeg føler meg fornøyd på, og at jeg skal klare å mestre maten og tankene da.
Men hva vil jeg da? hva ønsker jeg meg? Jeg ønsker frihet. Får jeg frihet hvis jeg lar anoreksien bli boende ubehandlet i meg? Får jeg det livet jeg ønsker da? Nei, det tror jeg ikke. Jeg må og skal til Levanger for å vinne over anoreksien. Der er den endelige kampen jeg og mine nærmeste har ventet så lenge på.
Det er sterkt for meg å se alle kjente og ukjente som heier på meg og ønsker at jeg skal bli frisk. Det betyr så enormt mye for å få den støtten. dere der ute som heier på meg får frem den friske frida.

Nå handler det om å akseptere at kroppen min forandrer seg. Den blir som skal være. Den blir slik som Frida's kropp skal være. Jeg må bekjempe anoreksien og akseptere at det er slik det skal være nå. Vekten skal opp og Kroppen skal forandre seg. Uansett hvor mye anoreksien kjemper i mot nå, så må jeg være sterk og fokusere på hva som er målet mitt. Det å bli fri.
~Frida~

edge,,,

Jeg kjemper min livs kamp. Jeg kjemper alt jeg har med Frida-kreftene mine mot anoreksimonsteret som har herjet i meg siden 11-årsalderen... Jeg kjemper for å overleve og stå i rakrygget i anoreksistormer og orkaner fyllt med angst, uro, løgner og feller. Jeg kjemper for livet. Jeg kjemper for å en dag få leve.

Hvordan er det å leve? hvordan er det å kjenne at man lever? sist jeg kan huske at jeg levde, var i 10-årsalderen. Etter det har alle følelser om å kjenne meg levende vært knyttet til smerte. Jeg har måttet påføre meg selv smerte for å kjenne at jeg levde. Jeg måtte få den uidentifiserte smerten innvendig utenpå, eller kjenne på sult, kaste opp etc. Alt som fikk meg til å kjenne meg levende var smerten. Og smerten var under anoreksitrollets kontroll.
Jeg vil kjenne at jeg lever og er fyllt av gleder, drømmer og frihet. Jeg vil kjenne at jeg lever og at jeg er fri.
Fri til å velge, Fri til å tenke tanker, fri til å kjenne på følelser, fri til å stå i motgang og medgang, fri til å oppfylle mine drømmer, fri til å tro og håpe, fri til å gjøre det jeg vil, fri til å oppnå mine mål, fri til å være frisk.
Jeg vil KJENNE at jeg lever. Frida vil kjenne at hun lever.

så jeg spør igjen. Hvordan er det å leve? Hvordan er det å kjenne at man lever?

Det å overleve anoreksiens klør hver dag, stå imot, kjenne på smerten av klørne som stikker i brystet fordi jeg ikke befaler anoreksitrollets ordre, er et helvete. Anoreksitrollet prøver å suge ut alt av friske tanker og erstatte dem med giftige anoreksitanker som skal få meg til å adlyde ordre. Den gir seg aldri, og gir ikke opp fordi jeg vinner en kamp. Da slår den ekstra hardt tilbake neste gang. Det er et helvete, men det finnes bare en vei ut av denne spiseforstyrrede verden. Det å stå i det og holde ut på veien i motgang og medgang.
jeg må gå veien.
~Frida~

Dagen i dag

Jeg er forvirret.Jeg vet ikke hva som er riktig å skrive og ikke. Jeg vet ikke hva som er lurt av meg å skrive.
Jeg kan vel begynne med hvordan dagen min har vært.
Formiddagen min var egentlig kjempebra. Jeg fullførte både frokost og lunsj som smurt. Jeg hadde en utrolig flott morgenstund før lunsj. En herlig dame som jobber her og som tilfeldigvis også har gått på musikklinja, dro meg med nede i kjelleren her for å prøve å synge litt. Jeg ble jo kjempegira og klarte å synge igjen. Tidligere har jeg ikke hatt krefter til å få ut så mye som en tone omtrent. Men i dag, i dag sang Frida med Frida-stemmen sin igjen. Jeg er mer Frida. Alle som jobber her sier det til meg. De ser det for hver dag. De blir kjent med Frida. De får se mine egenskaper og personlighet mye mer. Og det betyr jo at jeg er mer Frida også. Jeg har ikke tenkt så mye over det, men jeg føler meg mer som Frida også. Utfordringen er at jeg er så utålmodig. jeg skulle så gjerne vært Frida hele tiden, klart å mestre alt hele tiden, klart å tatt vare på meg selv hele tiden. Men jeg er vertfall på riktig vei. Jeg hadde også en kjempe koselig tur med ei som jobber her.
Jeg merker at gåturene jeg får, hjelper meg utrolig mye. Det er godt å få komme seg ut og røre litt på kroppen, samtidig får jeg tankene litt på andre ting, og det er jo normalt å gå tur istede for å trene av anoreksiens lyster. Jeg liker å gå tur, og jeg prøver så godt jeg kan å gå de turene mine med riktig fokus.
Det skal være en gåtur, ikke en forbrenne-kalorier-tur.

Middagen i dag var utfordrende. Pga at jeg i to dager har spist brød jeg ikke tåler, i tillegg til at magen verker fordi den ikke er vant med fast føde, er jeg mye kvalm og uvel. Under hele middagen var jeg kvalm, og anoreksitrollet benyttet seg godt av den. Jeg slapp å spise alt. Det er ikke bra. Alt må spises opp. Risen skal ikke ligge igjen. Det skaper onde sirkler. Da vinner anoreksitrollet. Det skal ikke være greit at det ligger igjen mat på fatet. All maten skal spises opp. Nå vet jeg at det blir vanskelig i morgen. Nå vet jeg at anoreksitrollet kommer til å benytte seg av akkurat samme knep.

Etter middagen kom mamma på besøk. Vi hadde en kjempe koselig stund sammen. En gåtur til sponhuset, kaffekos og fotmassasje. Mamma er god å ha.

Kveldsmaten gikk heller ikke så bra. Jeg fikk i meg deler av maten. Men pga at anoreksitrollet mente at brødskiva var tykkere enn i går, og at jeg måtte smøre på maten selv, ble mulighetene for triksing og anoreksiknep lett tilgjengelig. Anoreksitrollet vant litt.

Det skal ikke være slik. Det skal ikke være mulig at anoreksitrollet skal få styringen nå. Det er jeg som skal ha styringen med hjelp av personalet. Det er derfor jeg er så forvirret nå. Anoreksien får muligheter som den ikke skal ha. Jeg er ikke sterk nok til å ha muligheter enda. Rammene må være strenge og faste. Ting må gjøres på samme måte. Jeg skal styre dagen, jeg er sjefen, jeg skal gjøre jobben min.
Dagens unnaluring gjør meg forvirret og redd. Jeg vet at morgendagen blir vanskelig, fordi jeg kommer til å ha svake øyeblikk i de kampene som jeg i dag tapte.

Det går veldig opp og ned. Jeg blir litt oppgitt og fortvilt over at anoreksien fortsatt kjemper sånn imot. Jeg blir sint for at anoreksien får muligheter til å lure. Det skal ikke være slik.

Hva skal jeg bestemme meg for i forhold til morgendagen? skal jeg la anoreksien styre meg på samme måte? skal jeg kjempe meg gjennom måltidene og fullføre?
Jeg vet jo hvor jeg vil. Jeg vil bli frisk. Men på slike dager blir motet svekket. Jeg mister troen på at jeg kommer til å vinne denne kampen. Men hva skal jeg gjøre da? Jeg må gjennom dette uansett. Jeg må gjennom dette for å nå målet mitt. Det er nå kampen er. Det er nå jeg skal kjempe for å nå målet mitt. Det er nå det er jeg som må sterk og gjøre jobben min hver dag. Jeg har til og med et delmål og strekke meg etter.
I dag fikk jeg et kanskje-ja fra legen om permisjon til kibnebfestivalen neste helg. Det er en STOR ENORM motivasjonsfaktor for meg, men det kan bare nåes hvis ALT går etter planen. Det ville betydd så enormt mye for meg å få dra på den permisjonen. Ord kan ikke beskrive hvor sterkt jeg ønsker det. JEG VIL JEG VIL!

Nei, Frida Johnsen. Nå må du være sterk
~Frida~

tanker og grublerier

Jeg er litt lei, forvirret og ensom. Det er lite som skjer her på posten. Jeg har så lyst å ut å leve, jeg har så lyst fylle meg selv med friskt liv, motivasjon og glede. Men det er ikke så mye av det på en akkuttpost. Her er det mer stille og rolig og ganske kjedelig. Dagene går stort sett i det samme. Jeg vil ut herfra. Jeg vil leve.

Mest av alt ønsker jeg å bare være frisk. Anoreksien er ikke borte fordi om jeg har begynt å spise. Jeg skulle ønske det var så enkelt. Den brøler fortsatt når jeg tygger og svelger, den serverer meg løgner når jeg ser meg selv i speilet. Den gir seg ikke. Jeg vil bare at den skal gi seg, fordi jeg vil så inderlig bare være frisk. Dumme drittsykdom. Jeg er livredd for at den skal få overtaket på meg igjen. Jeg er livredd for å falle igjen. Jeg er livredd for å miste kontrollen til anoreksitrollet. Jeg må bygge en ordentlig grunnmur nå, slik at jeg slipper flere tilbakefall. Det ville vært forferdelig å gått samme vei en gang til. Den største kampen nå, ligger i det å ikke snu, ikke gi opp, akseptere, gjøre endringer og utfordre meg selv. Jeg er over 40 kg nå. og tankene er mye klarere. nå er det bare å kjempe videre. Vekten går overaskende fort opp, noe som anoreksitrollet ikke er så glad for. Jeg er utrygg, jeg har vannannsamlinger i kroppen og klarer ikke å se meg selv i speilet. Jeg er så redd for hva jeg vil se. Jeg må bare være tålmodig, prøve å kjempe imot og ikke gi opp.
Jeg har en jobb og gjøre hver dag fremover nå. Jobben går ut på å trosse anoreksimonsteret, gi kroppen min medisin, og ikke gi opp.
~Frida~

en liten sangsmak fra meg til dere

vem kan segla forutan vind

byssan lull

~Frida~

første dag fullført! hurra for meg!

Jeg har beseiret anoreksitrollet i hele dag!
Hvordan føles det? Herlig, lettende, godt, fantastisk!
Hvordan har det gått? De to første måltidene gikk overaskende bra. Middagen var et helvete. Kveldsmaten ligger i magen. Jeg har gjort jobben min i dag. Jeg har beseiret alle arbeidsoppgaver i dag.
Jeg bestemte meg for å ta en dag, ett måltid, en time i gangen. En arbeidsdag i gangen. Flere arbeidsdager med vellykkede og gjennomførte arbeidsoppgaver er skritt mot målet mitt. Det jeg har klart i dag er egentlig et mirakel. Jeg ble nærmest gjort narr av når jeg la fram forslaget mitt om at jeg ville begynne å spise selv.
Fra tvangsforing til fullt ansvar for å gi kroppen min næring. Jeg har klart en dag nå! og det føles godt.

Det har vært tøft. Det har ikke vært lett. Men jeg har bestemt meg. Dette skal jeg klare. Anoreksitrollet prøver seg hele tiden å bryte gjennom den store sterke muren jeg har bygd meg med tro,håp og kjærlighet,drømmer, viljestyrke og styrke. Den klarer det av og til, for den gir seg aldri. Jeg klamrer meg fast i muren min, og prøver og tette alle hull anoreksitrollet prøver å snike seg gjennom. Den prøvde hardt ved middagen i dag, men jeg klarte å fullføre, jeg klarte å takle angsten etterpå.
Alle sier at jeg har grunn til å være stolt av meg selv.
Vet dere? jeg er det.
For første gang på kanskje 4 år har jeg spist normal mengde mat og beholdt i en hel dag.
Det føles så godt. Endelig er jeg på riktig vei.

I morgen er det veiing og møte med legen igjen. Da skal jeg få frem alt jeg trenger. For nå trenger jeg å få smake på livet. Jeg trenger friskt innputt, friskt liv, friske dager. Jeg vil hjem på permisjon. jeg vil ut å se på livet. Jeg vil leve litt hver dag. Jeg er bare så gira! hehe...

i dag har jeg besteget fjell. Et fjell som jeg skal fortsette å bestige, til jeg kommer helt til toppen. Når jeg står på toppen av fjellet, er jeg fri! Da er jeg fri!
~Frida~

Middagen er verstingen

Ja, frokosten og lunsjen gikk som smurt. Men av erfaring og av kjennskap til min egen sykdom VET jeg at når jeg sitter foran middagsbordet, slår anoreksien hardt til. Jeg fikk panikk da jeg fikk øynene på middagsposjonen som skulle spises av MEG og ligge i MIN mage. Jeg kan ikke huske sist jeg spiste middag og ha latt den være i magen etterpå. Det er vel snakk om vertfall 3 år siden.
Anoreksitrollet begynte å forhandle. Først om at 3 poteter var for mye, så at frityren utenpå ostesnitzelen var brent, og at jeg av den grunn skulle slippe å spise den, derretter mye pirking og småbitkuttuing og legge maten på sidene av fatet, dressing har jeg aldri likt. Anoreksitrollet herjet og romsterte på matfatet.
Til slutt fikk jeg beskjed om hvordan matfatet skulle se ut når man kunne si takk for maten.
Hele middagsposjonen ligger i magen min nå. Jeg har angst til tusen. Jeg prøver å fokusere på målet mitt.
Middagen er verstingen, fordi anoreksien har aldri kontroll på kalorier og det er alltid forskjell fra dag til dag.
Jeg må bare tenke på at mat er medisin. Jeg trenger den, og fortjener den. Det vil nok bli lettere etterhvert.
jeg må bare ta et måltid i gangen. en dag i gangen. en time i gangen.

~Frida~

kjære unni

Jeg vil bare skrive et lite innlegg om en dame som jeg virkelig beundrer og inspirerer meg.
Hun har bevist at det umulige er mulig. Hun har klatret seg opp fra dypet og er nå på toppen og har alt hun drømte om og ønsket seg. Hun introduserte meg for boken "the secret" som du kan lese om her.

Hun er livsstilsveileder og driver med herbalife. Dette er ei kjempedame.
Jeg og hun har et mål sammen. Når jeg blir litt sterkere, skal jeg og hun på spa.
Jeg gleder meg.
Takk unni, for all motivasjon og livsglede du gir meg.

Følg bloggen hennes her. 
~Frida~

JEG VANT!

 For første gang på flere måneder gikk en kampklar Frida inn på spiserommet på A4, kampklar for å vise anoreksitrollet hvem som er sterkest. Jeg hadde med meg mine verktøy. Verktøy fyllt av tro, håp og kjærlighet. Den fineste pungen som inneholder mine fineste ting som jeg har fått av mine kjære. Motivasjonspungen min. Radioen sto på, maten skulle straks settes foran meg. Jeg var livredd for å ikke mestre, jeg var livredd for å ikke være sterkest. Men så kjente jeg det. Jeg bestemte meg. Jeg er STERKEST! jeg skal klare dette. Anoreksitrollet skal ikke få bestemme. Her er det jeg som er sjefen og har kontrollen. Her skal det jammen spises frokost!

venter spent

Det føltes rart. Det smakte godt. Det føltes riktig. Jeg klarte å begynne. Jeg klarte å trosse alle anoreksitanker, gjøre jobben min, skyve anoreksitrollet til side, ta kontroll over anoreksitrollet og sette det på plass. Her skulle det spises frokost. Her skulle jeg ta neste skritt på veien. Jeg tok selv ansvar for å fylle kroppen min med næring-medisin.

og vet dere hva?
JEG KLARTE DET! 

Første måltid ligger i magen min. Første måltid skal ligge i magen min. Jeg vant over anoreksitrollet!
Dagens Første kamp er beseiret. Jeg er stolt. Det føles bra. Det føles fantastisk. Det føles riktig. jeg er lettet.


JEG KLARTE DET!
~Frida~

tar neste skritt

Jeg er livredd. føler angst i hele kroppen. men dette føles riktig. Jeg måtte ringe mamma og vekke henne for å få bekreftelse på at jeg gjorde det riktige.
Anoreksitrollet er livredd nå.

Nå går jeg å setter meg ved frokostbordet!
Nå tar jeg kontrollen!
Nå er det jeg som er sterkest!
~Frida~

siste sondemåltid inntatt - next step on my road

Det er rart. Det føles utrolig skummelt. utrolig rart. utrolig godt... jeg er litt redd.
Er jeg klar for å ta mer ansvar? er jeg klar for å ta Alt ansvar for å tilføre kroppen min medisinen til å bli frisk.
Jeg må være sterk. Jeg må fokusere på at det er det eneste som kan gjøre meg frisk. Kanskje jeg til å med føler mestring av at jeg mestrer ansvaret. kanskje det går bedre enn jeg tror. kanskje jeg klarer det så bra at det til og med går veldig bra. Det er jo det jeg ønsker. Jeg ønsker at det skal gå såppas bra fremover med meg nå at jeg får masse gulerøtter og goder. Jeg trenger å få friskt innputt. Jeg trenger å få bekreftelser på at jeg får livet i gave for den jobben jeg gjør nå. Jeg trenger å leve- og ikke minst kjenne at jeg lever, og at det å leve, er bedre enn å overleve, eller være fanget i en spiseforstyrret verden.
Jeg fikk smakt litt på livet i dag, og jeg kan ikke beskrive med ord hvor herlig det var. jeg følte meg som Frida.
Og det å føle seg som Frida er jo målet. Det å føle seg som Frida hele tiden. Det å være Frida hele tiden. Det å være Fri og kjenne at det er jeg som lever mitt liv. Vil det en gang bli slik? Jeg er livredd for at det ikke vil bli slik. Jeg er livredd for at anoreksitrollet aldri skal slippe taket. Jeg prøver å rive meg løs fra anoreksitrollets klør, for jeg vil være fri. Men klørne er enda hardt festet rundt meg. Jeg er ikke løs enda. Kanskje må jeg bare akseptere at det er slik nå, og prøve å ikke miste troen på at jeg en dag vil klare å løsrive meg fra de fæle klørne en gang for alle. Jeg må bare tro. Det er viktigst. Jeg må ha troen på at det virkelig er mulig for meg å bli fri. For det er jo det  jeg ønsker så inderlig. Det å leve et liv upreget av anoreksimonsteret som herjer og styrer meg, bruker hver en tid av mine dager, tar all energi, tar all livsglede og glede, fyller hodet mitt med løgner. Jeg vil slippe det. Jeg vil være Frida og Fri.

Dvs at jeg i morgen må sette meg ved matbordet, spise det som er satt frem til meg, ta ansvar for å spise medisinen min, og tenke på at det er jeg som er sterkest, jeg som bestemmer, jeg som tar kontrollen, jeg som gjør jobben min, jeg som tar neste skritt på veien til å bli frisk. Det kommer til å bli tøft. Hva skal jeg gjøre etter og mellom måltidene? Vil nye tvangstanker og tvangsritualer komme? vil jeg få mye angst? vil jeg mestre dette? Jeg blir redd av å tenke på hva som KAN skje. Hva som KAN gå galt! jeg er livredd for å falle tilbake. Som en kjære surfer sa til meg, jeg er over 40kg-grensa nå. Den største kampen er å holde meg på riktig side av den. Kampen har så vidt begynt. Det er nå det skal kjempes.
Hva trenger jeg for å klare dette. Jeg trenger motivasjon, friskt innputt, bekreftelser på at livet er verdt å kjempe for, trygghet og ikke minst å få utløp for følelsene mine på friske måter. Jeg trenger masse støtte og samarbeid med de som er her for å hjelpe meg. Det er anoreksitrollet jeg skal kjempe mot,og jeg må bare akseptere at jeg trenger hjelp til det. Jeg er livredd. kjenner angsten bre seg over hele kroppen min. Morgendagen får bare komme. Jeg må uansett begynne en gang, og jeg føler at nå er jeg klar.
Jeg er klar for kamp.

Det føles likevel rart. jeg ligger her i sengen min nå, og har nettopp inntatt mitt siste sondemåltid(forhåpentligvis). Sondeernæringen har reddet livet mitt, holdt meg i live i to måneder nå. Nå er det plutselig jeg som skal ta ansvar selv for å overleve, slik at jeg en dag kan begynne å leve igjen.
~Frida~

Den etterlengtede shoppingturen ble suksess..

Herlig! Fantastisk! Friskt! Lovely! Deilig! Friii!

Klar for shopping!

Det var så utrolig godt å komme seg ut og se friskt liv, mennesker, butikker og byen igjen. Det kan ikke beskrives med ord hvor godt det var å gå inn på trondheim torg, og vite at jeg får tilbringe to timer der til å gjøre akkurat hva jeg vil. Jeg startet på H&M selvfølgelig. Der fant jeg utrolig mye fint. Mamma sto bare og lo av meg fordi jeg var så lik meg selv. Plukket med alt jeg fant for å prøve. 14 plagg prøvdes, 10 plagg kjøptes.

Videre gikk turen til Cubus, gina tricot og bikbok.
Fant masse klær og ble skikkelig gira. Det var jo salg overalt.

Nå er det bare å bruke dagens opplevelser til motivasjon videre.
I morgen går jeg ett skritt videre på veien min. I morgen starter en ny fase.
Det er slike turer som i dag jeg vil få som belønning for alt strevet jeg går gjennom hver dag. Det å leve.

Neste mål er Cupcakes cafeen. Det er en nydelig liten butikk hvor de selger nydelige cupcakes.
har du vært der?

Jeg er vertfall fornøyd med allt innkjøp og dagen så langt :D
~Frida~

klar for shopping

Nå er det snart klart for avreise. jeg er klar for shopping. jeg er er ferdig oppstashet og pyntet, pakket veska mi med en tung pengepung, lypsyl, snus,tyggis og selvfølgelig kamera. Jeg skal ta masse bilder.
Nå sitter jeg bare å venter på mamma, så drar vi:)
endelig blir det shopping, endelig <3
~Frida~

til anoreksitrollet

Anoreksitroll meg her, og anoreksitroll meg der... I kveld var det siste gang du fikk ta kontroll over meg.
Jeg kjente det allerede tidlig at du bygget opp en skikkelig straff for meg i kveld. jeg kjente at du brygget på noe kraftig i kveld. Var det liksom straffen for at jeg i flere dager har bevist for deg og alle andre at jeg er sterkest?
Er disse angrepene om kveldene noe du bruker for å straffe meg? I kveld fikk du meg til å trene.
Vet du hva konsekvensen av trening er, anoreksitroll? Jo, det er din verste fiende. Flere kalorier! behandlerne gav kroppen min flere kalorier for dine onde og desstruktive handlinger. når har du tenkt å gi deg?

I 6 år har du herjet i meg nå. når har du tenkt å gi slipp og akseptere at du aldri kommer til å vinne?
Jeg er Frida. Jeg bestemmer. Jeg har rett til å leve mitt liv. Mitt liv som du har tatt så alt for mye av. mitt liv som du har stjålet år av. mitt liv som jeg nå kjemper hver dag for å vinne tilbake. For en ting er sikkert. DU FÅR IKKE TA MITT LIV! Fordi jeg skal nemlig leve. jeg skal bli fri.
~Frida~

anoreksitrollet bygger seg opp.

jeg kjenner at anoreksitrollet brygger på noe inni meg. skal den slå til igjen? skal den la meg få være i kveld? forsvinner jeg litt nå? hva er straffen for min store suksess i dag? jeg kjenner angsten og uroen ligger inni meg og kribler. noe vil ut! jeg kjenner at anoreksitrollet driver å fyller hodet mitt med gift. jeg prøver å la være å ta imot dem, men jeg kjenner uroen og angsten forverrer seg for hvert minutt. jeg kjenner anoreksien tar over nå!
Jeg vil ikke! jeg må være sterk! Jeg må takle dette! STIKK AV DITT MONSTER! Jeg vil ikke ha deg lengre! du piner meg med dine løgner. du snakker ikke sant. Jeg stoler ikke på hva du får meg til å tenke, se og kjenne.
Jeg er sterkere enn deg! Hører du? DITT MONSTER!!!

bah...uro! angst! panikk! ikke i kveld også.

Hvordan skal jeg lære meg å takle dette? hvordan skal jeg klare å ta kontroll! Jeg vet hva som kommer til å skje de neste timene nå. Hva er dette? kan jeg identifisere det?
Er det anoreksi? Angst? fortvilelse? sinne? frustrasjon? jeg vet ikke.. jeg mister meg selv. jeg mister kontroll. jeg mister vett og forstand. Anoreksitrollet tar fra meg Frida-tanker, og fyller hodet mitt med anoreksitanker og kroppen min med uro og angst. hvorfor? Fordi jeg er flink og jobber imot anoreksien? er dette en straff? hvorfor skjer dette hver kveld?

Jeg ønsker bare å bli fri! jeg er så sliten av å kjempe imot. Det er flere kamper for hver eneste dag. Jeg vinner noen, anoreksien vinner noen. Når jeg ikke vinner, blir jeg tvingt til å vinne av personalet her. da hjelper de Frida å vinne kampen. MEN, da straffes Frida av anoreksitrollet. Flere timer med panikk, angst, uro og løgner fyller hele meg.
Hva er det som mangler? jeg er så forvirret. Hva er det som mangler for at jeg skal kunne klare å stå imot anoreksien på egen hånd? hva er det som kan gjøre at jeg er sterkest hele tiden og vinne hver kamp.
Trygghet!
Det er det jeg trenger. jeg trenger trygghet og støtte og samarbeid. jeg trenger å føle meg trygg på at jeg alt går etter planen, at det er trygt for meg å spise etter den kostlisten, at jeg går sakte men sikkert opp i vekt, at alt jeg gjør er riktig. Det er to dager til jeg skal begynne å spise selv. Det er to dager til jeg selv skal ta ansvar og kjempe enda hardere mot anoreksitrollet. Det er ikke rart at uroen gnager i meg da? Det er vel ikke rart at anoreksitrollet er livredd, fordi jeg har blitt så sterk. Det prøver alt det klarer å overleve.
Ikke denne gang. denne kampen skal jeg vinne!

Så greit. Anoreksitroll! du får bare komme med hva du enn vil, jeg skal komme meg gjennom det. for en dag skal jeg vise deg hva jeg har, og hva jeg skal gjøre med deg!
~Frida~

nærmere friheten

Vil bare takke alle sammen for den utrolige responsen og tilbakemeldingene jeg har fått i dag. Det betyr så utrolig mye for meg når heiagjengen min jubler for meg. Da kjenner jeg at jeg blir litt stolt over det jeg har klart:)
Jeg kjemper fortsatt hardt. Anoreksitrollet prøver seg hele tiden. Jeg holder fast i meg selv så godt jeg bare kan, mens anoreksien prøver å hjernevaske meg med anoreksitanker og handlinger.
Jeg er kjempe glad for at jeg endelig har kommet noen skritt videre på veien. Men kampen er ikke over. Den har så vidt startet, og jeg er livredd for eventuelle tilbakefall, anoreksiangrep, uheldige situasjoner eller at jeg rett og slett ikke orker mer jobbing. Jeg er livredd for at jeg gir opp, men jeg vet også at Frida aldri kommer til å la anoreksitrollet vinne. Aldri skal det få ta fra meg drømmene mine, håpet mitt, planene mine, meg selv, mitt liv. Aldri! jeg har så mye og leve for, og nå tillater jeg meg selv å kjenne litt på den lettelsefølelsen av at jeg faktisk er mange skritt nærmere å oppnå det jeg ønsker. Friheten.

Jeg slenger med noen bilder fra lufteturen i dag. Vi var så heldige å støte på noen skjønne skapninger.

~Frida~

40 kg! hurra!

40,3 kg!
panikk? nja,nei..anoreksi gå å legg deg!

Jeg er over 40 kg. Ambivalente følelser i forhold til det har jeg jo selvfølgelig. Anoreksien er jo sjokkert over hvor patetisk og feit jeg er. Frida derimot er lettet over å endelig ha kommet over den berømte "40-grensa", hvor jeg vet at tankene blir klarere, Frida blir sterkere, anoreksien blir svakere, jeg blir friskere, jeg tar mer og mer kontroll. Jeg har nådd målet. jeg er over kneika. Den verste kneika.

Jeg gikk veldig fornøyd ut av møterommet med legen og kontakten min i dag. På onsdag får jeg begynne å spise vanlig mat igjen. Jeg skal ta ett skritt videre på veien min. Jeg skal selv ta ansvar for å gi kroppen min næring. Jeg skal selv ta ansvar for å bygge opp kroppen min igjen. Jeg skal ta kontroll over anoreksitrollet.
Jeg og behandlerne har sammen utarbeidet en kostliste med utgangspunkt i den de bruker på Levanger, og ulike ting på hvordan måltidet skal være osv. Jeg ble veldig fornøyd og har skikkelig tro på at det vil gå kjempe bra. For å unngå at anoreksien får ta kontroll i form av tvangstanker, oppkast eller trening,skal jeg ha fastvakt vertfall frem til mandag.

Og mine damer og herrer! Forbered dere!
JEG FÅR ENDELIG SHOPPINGTUREN MIN! :D
i morgen klokken ett drar jeg,mamma og en herfra på shopping i to timer. Jeg gleder meg som en unge.
Endelig, ENDELIIIG!

jeg er så lettet. endelig kan jeg bruke etiketten lyspunkt igjen.
Jeg snakket også litt om planen for sommeren. Det er store muligheter for masse permisjoner og turer hvis alt går etter planen altså.

~Frida~

Fjerde panikkkveld, fjerde anoreksiangrep... når skal den slutte?

panikkanfall i kveld også... Anoreksien gir seg aldri. Når kvelden kommer og jeg nesten har utført jobben min for dagen, slår den til.. den straffer meg. Den straffer meg fordi jeg hele tiden kjemper imot. Den straffer meg fordi jeg er i ferd med å ta tilbake kontrollen. I morgen SKAL jeg ta enda mer kontroll. Jeg skal trosse anoreksien mer enn noen gang. Jeg skal selv ta ansvar å gi kroppen min medisinen for å bli frisk. Jeg skal selv spise maten som skal gjøre meg friskere. Jeg skal selv gå ett skritt videre på veien min mot FRISKHETEN.
Jeg håper bare ikke disse panikkanfallene jeg har hatt om kveldene hindrer morgendagens plan om å begynne på den veien og ta det skrittet. Jeg håper fortsatt at de gir meg sjansen til å ta kontrollen og begynne å spise.
Tiden vil vise...
~Frida~

Opptreden fra ukm 2010

Satt å kikket litt på gamle opptredener, og fant tilfeldigvis denne..

Fylkesmønstring på Ørland 2010.

Fields of gold

~Frida~

tanker om helga og morgendagen

Siste måltid akkurat inntatt... Denne gangen la jeg frivillig ned sonden selv.

I ettermiddag har jeg hatt besøk av pappa, stemoren min og hunden min Keiki.
Vi gikk en liten tur på ladestien. Det var kjempestas å kose og dulle med keiki igjen. Det er lenge siden jeg så henne sist.

Ellers har dagen vært ganske greit så langt. Jeg har hatt masse koselig besøk og friskt innputt. Det gjør så utrolig godt å få komme seg ut av dette triste huset. Jeg gleder meg til jeg kan gå ut herfra for siste gang, og tenke at jeg er fri. Jeg gleder meg til å fylle dagene mine med ting JEG har lyst til, ting JEG liker å gjøre, ting JEG ønsker å gjøre. Nå er dagene mine en eneste stor konstant kamp med et anoreksimonster som herjer i meg. Nå handler dagene om å holde ut og overleve. Jeg gleder meg til jeg kan bruke hver dag på å LEVE!

I morgen er det mandag. Mandag, Mandag, Mandag.... Mandag betyr veiing og møte. Jeg er spent og jeg gruer meg. Spent på hva vekten viser, spent på hva som blir bestemt på møtet, Spent på om de lar meg få begynne å spise selv(noe jeg er kjempeinnstilt på), spent på hvilke endringer som kommer, spent på hvordan jeg og anoreksien takler ALT jeg har nevnt. Gruer meg til å sitte å vente på hvordan det blir.

En rask oppsummering av helga. Utrolig bra, utrolig dårlig, utrolig rar, utrolig grei, utrolig jojo-helg. Dagene har gått ganske greit. jeg har klart å forholde meg til opplegget å stått imot anoreksien. Kveldene har vært et helvete. både Fredag og Lørdag var på kvelden et helvete. Anoreksien tok fullstendig overhånd, jeg fikk kraftige panikkangstanfall som varte i timer. Det hele var veldig dramatisk. Det hele var et helvete.
I går kveld fikk oppkastingen konsekvenser. Jeg måtte få et ekstra måltid. Det var toppen av kransekaka for anoreksien. Fra åtte til tolv herjet en kraftig angststorm i meg. helt forferdelig. helt jævlig rett og slett..
Det er så rart. Plutselig får slår anoreksien til for fullt, og jeg blir nærmest bare anoreksi. jeg mister meg selv, fornuft og vett. Jeg kjenner at kroppen eser ut, tankene går i surr og er kaotiske og handler om at jeg legger på meg og at jeg er svak som ikke trener eller kaster opp. Anoreksitrollet hjernevasker meg, og får alt til å føles så utrolig virkelig. Derfor kommer panikken. Hva gjør jeg? Trener eller kaster opp, slik anoreksitrollet vil ha meg til å gjøre. Hva blir konsekvensene? Reimer for å unngå fysisk aktivitet og nytt måltid for å kompansere for det som ble kastet opp. Hva blir motstanden fra anoreksien? Kraftig angst og panikk, nekt, brøling, hyling, skriking, dissosiasjon, kaotiske tanker og flere timer hvor masse folk prøver å roe meg ned og få meg til å ligge stille.

Når det kommer til det å begynne å spise igjen, er jeg veldig positiv til det. Det er samme kostliste som de bruker på Levanger, altså normal mat, normal mengde. Det å selv velge å putte maten i munnen og mestre anoreksiens motstand ved å selv spise istede for å bli tvangsforet med sondemat med nesten 3000 kcal.
Jeg tror at det å sette seg ved bordet klar for frokost kl. 08.00 og spise to skiver med pålegg, drikke et glass biola og hele tiden ha folk rundt meg som støtter meg i angsten, vil gå veldig bra. Jeg har skikkelig tro på at jeg kan klare det. I tillegg blir jeg tryggere når jeg og behandlerne skal skape et samarbeid og at jeg bare skal gå opp 700g i uken. Aktivitet skal tilpasses ut i fra det. Jeg kan føle meg trygg på at maten jeg spiser gjør at vektoppgangen er kontrollert og går sakte men sikkert. I tillegg gleder jeg meg litt til å spise mat igjen. Jeg savner forskjellige smaker. Uansett tror jeg det er veldig lurt at jeg skal ha fastvakt de første dagene jeg begynner å spise, slik at anoreksien ikke finner opp nye tvangsritualer med trening og oppkast. Da blir det så vanskelig og komme seg ut av det, og det blir fort onde sirkler som er enda vanskeligere å komme seg ut av.
Etterhvert skal jeg jo fylle dagene mine med friske aktiviteter og andre ting.

Jeg håper bare de lar meg begynne på den kostlisten og planen, for jeg takler ikke flere dager med den J***a sondematen og dette opplegget. JEG VIL VIDERE NÅ!

~Frida~

herlig med besøk

Dagen har så langt gått ganske bra. Jeg har hatt kjempekoslig besøk av Mamma, Unni og Stine.
Først kom mamma, og hun hadde med seg masse nye klær fra H&M( hurra). Ble kjempe fornøyd.
Klokken ett kom Stine og Unni på besøk. De hadde med gave også. En nydelig genser og verdens beste kosebukse, lipgloss og en deilig hudrens fra herbalife.
Det var så utrolig herlig med besøk. Vi mimret litt, pratet litt, så litt på videoer fra mine sangprestasjoner, og gikk en koselig spasertur. Det er så herlig å få være sammen med friske mennesker som virkelig inspirerer meg og motiverer meg til å velge riktig vei.

Min fremtidige bil <3

stine,meg og unni

mammsen og unni

Tusen takk for et kjempe koslig besøk <3

Senere i dag får jeg besøk av pappa og stemoren min + hunden min :) gleder meg.
~Frida~

anoreksitrollkveld

Anoreksitrollet kom snikende til meg i kveld også. Dette er tredje kvelden på rad. Den tar mer og mer kontroll. Den sniker seg innpå og benytter seg av mine svakeste sider. Den herjer og forgifter hodet mitt. Den skaper en storm av kaotiske tanker, angst, løgner, lyn og torden, usannheter, panikk og brølinger inni mitt lille hode. Den skaper et helvete.
Hva skjedde i kveld? Frida forsvant... Frida ble borte. Anoreksien tok overhånd. Jeg ble anoreksitrollet.
Anoreksitrollet kastet opp.
Anoreksitrollet kjempet i to timer mot 5 mann og reimer.
Frida gråt av fortvilelse og angst og frustrasjon.
Anoreksitrollet brølte, nektet, bet og slo, hylte og skrek, spydde rundt seg, herjet i to timer.
Frida led i to timer.
Fem mann, Belter og reimer, Frida var fanget.

Det var et helvete. Oppkast betyr mer mat. oppkast betyr et ekstra måltid. Måltid betyr enda mer angst.
Enda en time i panikk. Beroligende.

Jeg sitter nå i senga mi, Prøver å takle angsten som enda sitter langt inni ryggmargen, prøver å ta kontroll over anoreksimonsteret, prøver å støte fra meg anoreksigiften. Prøver å overleve...

~Frida~

Lørdag på østmarka

Dagen i dag har vært ganske lik dagen i går. Det går veldig opp og ned. Anoreksien forsøker hele tiden å ta kontroll, og det er da jeg får hjelp til å ta den tilbake. Samtidig må jeg kjenne angsten, ubehaget, straffen og uroen fra anoreksitrollet. Den prøver seg hele tiden. Den prøver å ta kontroll hele tiden. Jeg må holde ut og stå i det.

I dag har jeg verken hatt besøk eller gjort noe spesielt. Driver og fletter makramearmbånd, ser litt tv, tenker, blogger, eller sitter på dataen. 2/3 av dagen min består av mating og hvile, så dagene går stort sett ut på det samme. Det kjempes for og mot hele veien.

Ellers har jeg gått to turer i finværet. tok noen fine bilder også.

Ellers sitter jeg å kjenner på et anoreksitroll som snart slår til igjen. Jeg føler det på meg. uro og angst og giftige anoreksitanker. Jeg vil ha dem bort. jeg vil ha Frida-tanker. Jeg vil være Frida og bare Frida.

I morgen blir en fin dag. Jeg får nemlig masse besøk. Så får jeg krysse fingrene på at jeg overlever kvelden så godt som mulig.
~Frida~

Tanker og anoreksi

Anoreksien er sterk!
Jeg klarer ikke å fokusere på målet. Jeg ser kun gjennom anorekstiske øyner når jeg ser på kroppen min, noe som gjør meg så forvirret. Hva vil jeg? Hva vil anoreksien? Alt er så ambivalent. ALT!! Jeg skjønner at vekten må opp uansett hvis jeg skal bli frisk. Anoreksien brøler og får meg til å tenke anorektiske tanker om kroppen min, og vil aller helst ha meg til å forbrenne mest mulig, kvitte meg med mat, tvangsritualer etc.

Det er så slitsomt og rives imellom hele tiden. Jeg blir så forvirret og fortvilt.
Jeg føler og kjenner på kroppen min med anorektiske hender og øyner, jeg vil bli frisk og gå opp i vekt, jeg vil kaste opp, jeg vil beholde maten og tenke at den er medisin, jeg vil ikke trene, jeg skulle gjort alt for å fått sprunget av meg alle kaloriene, jeg vil hvile, jeg vil spenne hver eneste muskel i kroppen, jeg vil dø, jeg vil leve...

Tankene er så ambivalente. jeg er så lei av å ha det slik. Det verste er at jeg kan ikke gjøre annet enn å holde ut det og stå i det. Jeg tvinges til å stå i denne situasjonenen og tilværelsen.
Samtidig vet jeg at det er nå kampen er tøffest. Kampen til å vinne tilbake livet mitt. Det er noe jeg bare må gjennom. Den pinefulle og lange veien som kalles vektoppgang. Anoreksien gjør alt for å overleve, alt for å felle meg, alt for å overta kontrollen, alt for å pine meg. Jeg må stå i det, fordi jeg blir tvingt til det nå.
Det er et helvete. Når kommer lysere dager? når slipper anoreksien taket? vil det være slik for alltid? Vil jeg noen gang klare å overvinne anoreksien?
Alt jeg ønsker er å bli fri.
~Frida~

anoreksiangrep, tanker og mestring

Anoreksi-trollet slo til igjen gitt...
Denne gang fikk den meg til å kaste opp, trene og det hele utartet seg i et kraftig panikkanfall.
Den slår til når jeg minst venter det. Sprøyter inn giftige anoreksitanker som får Frida til å forsvinne, miste vett og forstand og fokus, og deretter gjøre alt som skal til for å få gjennomført de anorektiske handlingene...
Det ble reimer og beroligende i kveld også. Det ble et anoreksi-helvete i kveld.
Jeg har roet meg ned nå. Fått beina på bakken igjen, og prøver å ta tilbake kontrollen igjen.
Anoreksien kjemper hardt for å få overleve nå. Den benytter seg til en hver annledning å sprøyte giftige tanker inn i hodet mitt. Den kjemper for å overleve, og som jeg skrev i går. Det gjør jeg også. Jeg kjemper mot monsteret, jeg kjemper for å holde ut og overleve dagene og overleve dette helvetet som anoreksien setter meg i. Det er vanvittig tøft. Jeg er fortvilt over hvor sterk anoreksien er til tider, men jeg er også overasket over hvor mye jeg har klart de siste dagene. For å få litt positivt inn i dette innlegget må jeg legge til alt jeg har klart også.
- jeg har klart å ikke kaste opp eller trent siden tirsdag(untatt i dag)
- jeg har klart å ligge i ro i 1 1/5 time etter hvert måltid
- jeg har klart å være i ganske rolig aktivitet.
- jeg har klart å gradvis vært mer samarbeidsvillig ved sondematingen.
- jeg har klart å sette ord på følelsene og tankene mine
- jeg har klart å la behandlerne lese dagboken min
- jeg har klart å utarbeide en kostliste som sansynligvis vil bli iverksatt i løpet av neste uke.

Jeg klarte nettopp å skrive ned og fokusere på alt jeg har klart i forhold til hva jeg ikke har klart.
~Frida~

Svar på spørsmålsrunden del 2

Svar på spørsmålsrunden del 2

Hvor gammel var du da du veide det minste?

Jeg var vel 15 år.

Har du prøvd hypnose?

Nei, det har jeg ikke… er det noe som funker forresten?

Hvorfor går du ikke med sonde hele tida? Det er jo så fælt å sette den inn

1.     1.  jeg synes ikke det er noe behandelig å gå rundt med sonden. Vanligvis legger jeg ned sonden selv. Er såppas vant med det.

2.      2. Sonden kan brukes som hevert.

 du slet jo mye med bulimi etter hva du selv har fortalt, hvordan utviklet det seg til å bli så drastisk som til nå?

Jeg fikk aldri tilstrekkelig med behandling for min spiseforstyrrelse de årene jeg var innlagt, jeg bare gikk opp i vekt pga at jeg utviklet bulimi. Når jeg som 11 åring begynner å bruke spiseforstyrrede tendenser for å takle følelser, blir det vanskelig å plutselig skal få utløp for følelser på andre måter.

Det som skjedde med meg da jeg hadde bulimi, var at jeg fikk utløp for alle følelser gjennom bulimien, helt til jeg bestemte meg for å bryte spisemønsteret og bli frisk. Hvilke ventiler for følelsene mine skulle jeg bruke da? Det ble anoreksi igjen. Den slo hardt tilbake.

 - hva vil du si til jenter som streber etter å bli tynne, sånn som du ville først?

At det finnes så mye mer i livet som betyr så utrolig mye mer enn det å være tynn. Vi er skapt forskjellige og er alle spesielle og unike på hver vår måte. Vi er alle like verdigfulle uansett hvordan fasong man har på kroppen. Det å slanke seg syk, er IKKE verdt det. Veien tilbake er så utrolig tung og lang.

 - hva synes du om kroppen din nå?

Jeg vet ikke. Jeg vil egentlig ikke se ut som jeg gjør nå, men anoreksien vil jo helst være enda tynnere igjen. Det er veldig ambivalent. Jeg er veldig forvirret når det kommer til kropp og vekt akkurat nå. Jeg vet ikke om det jeg ser i speilet er riktig eller ikke. Så det er litt vanskelig å svare på. Men det jeg ønsker meg er å veie ca 50 kg og ha en muskuløs og veltrent kropp.

skjønner hvis dette er kanskje litt personlig, men er d slik at du ser på deg som større enn du er? eller preges anoreksien mest av tvang og ikke d å gå ned i vekt om du skjønner?

Anoreksien ser meg selv som tykkere enn jeg egentlig er, men av og til ser jeg at jeg er alt for tynn. Det varierer veldig. Når det kommer til tvang og angst i forhold til å ha mat i magen er nok det verste.

 har du noen gode bøker å anbefale?

-          Sebrapiken

-          Engelen

-          Jeg vil leve

-          Idas dans

-          Min søsters vokter

-          Regines bok – face your fear

 er det noe mat/matretter du savner å smake?

-          Wok

-          Iskrem

-          Sjokolade

-          Mais

-          Salat

-          Jordbær

-          Ristet brød med bremykt og sukker

-          Mors middager

Mange ting jeg savner å smake ja.

For et - to år siden, hvordan levde du i forhold til anoreksien? Ser du har skrevet at du hadde bulumi, men tok det ikke overhånd? Eller klarte du å balansere det slik at selv om det kom i retur, så klarte du å få i deg nok næring? - Viste venner og bekjente at du led av det på den tiden? - Angrer du deg for at du prøvde å kvitte deg med hele spiseforstyrrelsen? - og siden dette er en spm.runde, så kan jeg vel avslutte med at: Vet du at du er den sterkeste personen jeg vet om, og at du har flere enn du aner som heier på deg? en ting til! Du er et fantastisk nydelig menneske, Frida. Vær så snill, og vinn kampen.

Da jeg hadde Bulimi, hadde jeg fortsatt en del anorektiske tanker, men ikke så mye siden jeg var normalvektig. Jeg spiste for eksempel aldri vanlig mat uten å kaste opp. Jeg spiste bare salat og frukt når jeg ikke overspiste og kastet opp. Jeg spiste alltid meg helt full av mat, noe som tok ca en time, så det ble fordøyd litt av den maten jeg spiste. Det var vel slik jeg klarte å holde vekten.

Hjemme hos oss valgte vi å holde det meste åpent, noe som var utrolig vanskelig i starten, siden jeg skammet meg sånn over overspisingen. Men etter hvert ble de fleste vant til det. Noen venner visste at jeg ikke var frisk, men de ante ikke alvorlighetsgraden, siden jeg valgte å skjerme den delen veldig.

Jeg angrer ikke på at jeg prøvde å bryte spisemønsteret mitt. Bulimien ødela mye for meg, og tok mye av tiden jeg ville bruke på andre ting. Det jeg ikke ante,var at det var så lett å få tilbakefall.

- Var du åpen om spiseforstyrrelsen mot Lars med en gang? Eller viste han det fra før? - var det mange som viste at du fortsatt led av spiseforstyrrelse for 1-2 år siden?

Ja, jeg var i grunn veldig ærlig med han om hva jeg slet med, Men jeg ble mer og mer åpen med han om alt etter hvert. Han visste jo fra før at jeg hadde hatt anoreksi. Og det gjorde alle andre. Men når jeg hadde bulimi var jeg normalvektig og skjermet sykdommen min veldig, og ble derfor i manges øyner betraktet som frisk.

- Da du prøvde å kvitte deg med spsieforstyrrelsen ved å ta rensekur, merket de i rundt deg at du ble mer og mer syk? Eller holdt du det hemmelig?

Rensekuren var nøye planlagt mellom meg, foreldrene mine og legen min, og noe vi hadde tro på. Jeg trengte en rensekur for å kunne starte med blanke ark. Første gang jeg var gjennom en rensekur klarte jeg meg i en uke uten å overspise og kaste opp før jeg sprakk. Den andre gangen gikk det for langt, og jeg klarte ikke å begynne å spise annet enn salat gjennom uken, så overspiste jeg og kastet opp i helgene. Dette førte til at vektnedgangen begynte igjen.

Håper dere er fornøyde med svarene:)
~Frida~