downhill - anoreksiatrip

Alt har gått så bra i det siste. Alt har gått på skinner. Når ting har vært vanskelig har jeg taklet det. Jeg har mestret det. Det er jo et faktum at ting går veldig opp og ned med min sykdom. Det er jo en grunn til at det kalles emosjonelt ustabil personlighetsfortyrrelse. Jeg er emosjonelt ustabil hele tiden, noe som er vanvittig utfordrende. Det er vel kanskje ikke utfordrende at humøret og sinnsstemningen går opp og ned, men det er hvordan jeg takler det. Og i det siste har jeg virkelig prøvd å ta bare gode valg og gjort masse friske ting, og det har vært herlig. Retningslinjene rundt meg har blitt mindre strenge fordi jeg har taklet utfordringene som har kommet.
Men nå. Jeg føler jeg har kommet i et slags likegyldig-humør. Jeg orker ikke å kjempe. Jeg orker ikke engang å tenke på målene mine. Det hele startet kanskje i midten av forrige uke. Det har blitt lite mat. Men tidligere har jeg hatt et tilbud på treningsklinikken tre dager i uken, og på grunn av det har jeg klart å få i meg mat også. Men i helga har det blitt mindre mat, og jeg fikk derfor ikke dra på trening i dag. heller ikke i morgen. Dette gjør meg så sint, fordi det har vært så positivt for meg. Jeg må være i aktivitet, fordi da tenker jeg friskere tanker og klarer å spise. Jeg skjønner at jeg ikke kan trene hvis jeg ikke spiser, men jeg spiser jo. Jeg spiser kanskje ikke nok, men dette er noe jeg trenger tid på å venne meg til. og jeg vet av tidligere erfaring at jeg automatisk spiser mer når jeg er aktiv.
Det jeg føler nå, er likegyldighet, og klarer derfor heller ikke å spise.

Hvis jeg kjenner inni hjertet mitt, vet jeg hva som er riktig, men anoreksitankene er så sterk. Jeg ser klærne mine blir for store, jeg analyserer kroppen min hele tiden, jeg teller kalorier. Jeg tror dette kommer av at jeg har for lite næring i kroppen. Men samtidig har jeg disse stemmene i hodet som skremmer vettet av meg, og hindrer meg i å ta de riktige valgene. Jeg er redd dette skal få gå for langt.
Jeg vil jo ikke tilbake til anoreksiens helvete igjen. Så jeg må virkelig prøve å finne gutsen tilbake nå før det er for sent. Jeg vet jo hva Frida vil...

Samtidig har jeg alt styret med dissosieringen og hallusinasjoner. Jeg er så sliten... Jeg leter etter et verktøy. og jeg kan ikke bruke selvskading. Jeg får ikke lov å bruke bulimi. så det blir automatisk anoreksi. Dette er en evig runddans, og jeg vet det. Jeg må ta et valg nå.

Jeg er så jævla lei av sykehus og instutisjoner. JEg vil ut herfra og bare være normal.. hvorfor kan jeg ikke bare få leve... uten smerten. Den uutholdelige smerten i hjertet. Vil den noensinne forsvinne? vil jeg noensinne bli fri?


På Fredag skjedde det noe stort. Det var et evaluerringsmøte med behandler og miljøpersonell. Jeg ytret mine ønsker om retningslinjer. Et av ønskene var at jeg en gang i uken kunne få overspise og kaste opp. Det skjer på en måte likevel iløpet av en uke, så da er det bedre at jeg gjør det kontrollert tenker jeg. Dette fikk jeg avslag på, noe som gjorde meg så sint, skuffet, lei meg og forbanna. Tidligere ville jeg reagert meg å utagere og smadre alt jeg kom over. Men jeg satt der i stolen, og kjente tårene presse på. Jeg klarte å vente til behandleren hadde gått ut. Jeg klarer ikke å vise meg "svak" å vise føleleser foran menn. Men så kom tårene i massevis. JEg gråt og gråt, og når jeg var ferdig var jeg helt ærlig om alt kaoset inni meg. Jeg satt på gulvet med en av de ansatte i kanskje en time. Til slutt spurte hun meg hva jeg følte. Det eneste svaret som føltes riktig var å si "jeg føler meg fri".
For første gang på ti år har FRIDA grått. sykdommen har grått mange ganger av fortvilelse, men jeg har aldri vist følesler. Nå har jeg klart det en gang. Og det  føltes godt. De syke behovene forsvant litt.
Gråten er vanskelig å få ut, men da kom den, så jeg er jo ett skritt nærmere å takle vanskelige ting på normale måter.

Dette med anoreksien føles feil. Jeg kjenner at det ikke er det jeg vil, så jeg tror jeg skal klare å ta riktig valg snart. Det må jeg. Livet venter. Og jeg har sett at mulighetene der ute er mange når jeg først starter å ta friske valg. Jeg må. Jeg vil.. Jeg må..
~Frida~

"det kunne vært deg Frida"

Det er ikke til å unngå å bli trist, fortvilt og sjokkert over alt vi leser i media ang psykiatrien. Mange blir nok sjokkert. Men det er faktisk slik det er. Jeg har vært i psykiatrien i ti år nå, og jeg har møtt utallige mennesker som ikke får riktig hjelp eller som ikke får hjelp i det hele tatt. Vi snakker om menneskeliv som ligger i hendene til leger, psykiatere eller psykologer som ikke tar ting på alvor. Vi snakker om mennesker som faktisk vil gjøre en endring for å bli friske, men som ikke får muligheten til det. noen hører at de ikke er syke nok, at de mangler symptomer, at de ikke oppfyller krav, at de ikke kjemper nok. Noen blir gitt opp, og blir stemplet behandlingsresitente, selv om de inni hjertet har håp og tro, og vil leve. Jeg har mistet mange venner. De har dødd fordi de ikke har fått hjelp, og det er hårreisende å tenke på. Jeg blir så sint. Sint på systemet. Fordi unge syke mennesker skal ikke dø, de skal få hjelp slik at de klarer å leve. mange dør fordi de ikke klarer mer. Livet blir så mørkt at man ikke klarer mer, så vil de ha hjelp, men får indirekte høre at de ikke vil hjelpe dem, av en eller annen grunn, som ikke er god nok.

Jeg har opplevd å bli gitt opp av systemet. Det ble sagt at jeg ikke ville bli frisk, så etter utallige forsøk på å hjelpe meg, fikk jeg beskjed om at jeg var gitt opp, og kunne bare dra hjem for å dø. Sannheten var at jeg  var kjempesyk. For syk til å skjønne hva som foregikk i mitt eget hode og rundt meg. oppslukt av en demon som bodde på innsiden av meg. En demon som senere nesten skulle ta livet av meg utallige ganger. Dette var utenfor min kontroll. Men ingen skjønte. Jeg måtte faktisk forholde meg til at jeg kom til å dø når som helst. Jeg kom til å skade meg så mye at jeg døde av det i en tilstand hvor demonen styrte meg. Jeg kan ikke huske noe som helst av disse episodene. Men tiden etterpå, hvor jeg kom til meg selv og oppdaget hva jeg hadde gjort, gjorde meg redd. hvorfor gjorde jeg disse tingene? jeg hadde jo ingen ønske om å dø. Det var som om jeg hadde en demon inni meg som tok over kroppen min når det passet den. Alt den ville var å ta livet av meg. Dette måtte jeg og foreldrene mine forholde oss til. Jeg fikk ikke hjelp, og jeg var kjempesyk. vi opplevde å ikke bli trodd.
Men når jeg endelig fikk hjelp, grunnet at vi gikk høyt oppi systemet, ble det ganske åpenbart hva som hadde foregått. Hva som hadde skjedd alle gangene jeg hadde skadet meg livstruende...

Jeg er en av de som lever, når jeg egentlig skulle vært stein dau. Jeg er en av de som har hatt englevakt. Jeg er en av de heldige som fikk hjelp, og fortsatt får det. Jeg er den som går rundt hver dag i reddsel for at demonen skal ta over igjen, for jeg har ganske bra kontroll nå. Jeg en av de som i dag går rundt å smiler, fordi jeg kjenner i hjertet mitt at jeg endelig lever. Ja, jeg er på en akuttpost, og livskvaliteten min er sikkert ikke så bra i andres øyner. Men for meg, som vet hvilke konsekvenser fortiden kunne fått, er bare takknemlig. JEg lever. Jeg kan gå tur, jeg kan løpe igjen, jeg kan smile fordi jeg er glad, jeg kan kjenne glede i hjertet, jeg kan kose meg, jeg kan kicke sykdommen langt bort, jeg kan snakke om kaoset og mørket på innsiden når det herjer og gå lettet videre, jeg kan eksponere meg... jeg ser at jeg blir friskere og friskere...

samtidig tenker jeg stadig på at jeg kunne ligget på kirkegården nå. Sykdommen kunne vunnet. Men det skal den aldri få lov til. Fordi jeg vil leve. Og dette er mitt liv.
~Frida~

yes! det løser seg

hallais. beklager at jeg oppdaterer så sjeldent. Det er ikke så mye som skjer, og alt som skjer går i riktig retning i full fart. Ting er ikke så umulig nå, som det føltes for en stund siden. Jeg beviser for meg selv gang på gang at det er jeg som er sjef, og at jeg har gjort fremskritt.

Det jeg driver med nå er å jobbe med å sakte venne meg på å ha ansvar. Dvs at de slipper opp små ting for hver uke, og alt har gått bra så langt. Det er også mye mindre dissosiering og anfall, så noe gjør vi vertfall riktig. Jeg har mye mere innhold i dagene også nå. prøver å fylle inn aktivitetet å ting å gjøre hele tiden, slik at det ikke blir så mye dautid. Men det er ikke uten utfordringer heller. Dagene mine inneholder mange tilfeldigheter som gjør at jeg kan rykke langt tilbake. Så jeg må holde fokus hele tiden.

i helga har jeg vært på sykehuset pga noe somatiske plager. Det gikk veldig bra. I helga fikk jeg bevist for meg selv og for andre at jeg virkelig har kommet langt. Der var de nemlig ikke obs på at jeg skulle ha fastvakt, pluss at rommet mitt var fylt av gjenstander jeg tidligere har brukt til å skade meg alvorlig med. Jeg gløttet bort på de "farlige" gjenstandene og ofret noen tanker.
"ikke faen om jeg synker så lavt og ødelegger alt jeg har bygd opp over så lang tid, og skader meg nå. Det ville vært for dumt. Jeg har bygd opp masse tillitt til mange forskjellige mennesker, jeg har bygd opp en frisk grunnmur, jeg har så mye å tape hvis jeg tyr til denne dumme handlingen. Jeg trenger det faen ikke. Det er ikke verdt det. da havner jeg ett år tilbake, og jeg har mye mindre muligheter fremover. jeg vil ikke. jeg vil ikke... ""

så tingene fikk ligge i flere timer. helt til jeg plutselig fikk fastvakt igjen og jeg tipset dem om å fjerne utstyret. Jeg har tenkt litt på dette etterpå. Det var jo ganske bra gjort, og det beviser at jeg har kommet langt. hadde dette vært for et halvt år siden, hadde jeg ikke sittet her nå. Det var heller ikke slik at jeg skjøv ansvaret over på noen andre ved å levere det inn med en gang. Jeg aksepterte at utstyret lå der, og at det skulle få ligge der. Så prøvde jeg å tenke som en frisk person ville ha tenkt. At det utstyret skal noen andre bruke til ett eller annet, og det er ikke mitt. Det skal ikke brukes som selvskadingsutstyr.

Slike tilfeldigheter må jeg bare øve på. Fordi at når jeg kommer ut herfra, er verden fyllt av ting jeg "kan" bruke til å skade meg med. Det er jo ikke verden det er noe feil med, eller det er ikke i verden problemet ligger. Det er i meg. Det er inni meg jeg må gjøre forandringene og tilpasse meg verden slik at jeg klarer å forholde meg til den. Og det har jeg tydligvis gjort, og jeg gjør det hver dag.

Jeg jobber veldig med å akseptere ting. akseptere ting som har gått tapt og jeg har mistet. akseptere en situasjon. akseptere en hendelse som plager meg, akseptere andes holdninger, aspetere angsten, akseptere livet som går opp og ned. akseptere meg selv.

Det går fremover, og jeg er klar for en ny dag hver dag. som regel! Jeg har også begynt å trene, og det er herlig. Jeg kjenner at det er en veldig bra ting som jeg kan bruke bevisst fremover. Jeg har satt meg klare mål for tiden fremover nå. ting skal gå bra...

5.august skal jeg på prøveopphold på orkdal dps igjen. Det skal gå bra... I can do this!
~Frida~

anoreksi - i wont miss you

kjære trollet, adirf, sykdommen, anoreksitrollet..what ever, du har et navn, det har du gjort deg fortjent til. For du er alt annet enn Frida.

I wont miss you, we wont miss you!

Jeg husker da du lusket deg inn. Du brøyt deg inn på forbudt område. på områder jeg var svak. Er det ditt første trekk hos alle uskyldige sårbare jenter? Jeg var sårbar. Jeg hadde fullt av innvendige sår, og du hvisket løgner som jeg trodde på. Du sa du skulle få sårene til å slutte å gjøre vondt. Og du hadde rett, du tok vekk smerten. men du tok vekk alt annet i livet mitt også. Jeg var frisk, og du gjorde meg syk. Jeg hadde vondt, og du utnyttet det? dine utrolige overbevisninger om hva som var best for meg, fikk meg til å tro på deg. Du fikk meg til å gjøre ting jeg aldri ellers ville ha gjort. Frida ville ikke, men du lurte meg. Du fylte et kaosfylt hode med løgnfrø, som bare vokste seg større og større. til slutt var mesterverket ditt over hele kroppen min og hjernen min. Du fikk en frisk, ressurssterk, sunn og glad jente til å bli dødssyk. Du ble min identitet. Du ble mitt liv.
I ti år holdt du meg fanget i ditt helvete, og aldri fikk jeg fred. hjernevasking hver dag. og syk adferd pga dine løgner.
Du tok fra meg alt. ALT...

Men jeg har avslørt deg, og jeg jobber hver dag med å bli mer og mer kvitt deg, for du er ikke min venn som du sier. Du vil ikke hjelpe meg. du vil drepe meg. Da har jeg en nyhet til deg. Jeg vil ikke dø! ikke før jeg er hundre år gammel. Jeg vil leve livet mitt. Uten deg. Så ha deg for faen ut av livet mitt. Jeg vet du straffer meg når jeg går imot deg, men jeg skal tåle det du kommer med. jeg tåler å stå i krigen mot deg. For alt er bedre enn et liv med deg. Alt kommer til å bli verdt det når jeg er fri fra deg. når jeg kan si at jeg er frisk. Det er verdt kampen. Du er ikke velkommen i livet mitt lenger.

For jeg vet at det finnes andre måter å takle indre sår på. Jeg vet til og med hvordan de kan gro. uten din hjelp. Dine løgner er kanskje utrolig overbevisende og lukkende, men de er bare løgner. jeg tror på virkeligheten nå. og du er ikke virkelig. du er ikke en person. Den eneste grunnen til at du fikk et navn, er fordi jeg ville skille deg fra meg, fordi du er alt annet enn meg. vi lever snart to forskjellige liv. og du dør... du dør... og jeg lever, jeg flyr, jeg er fri..

kjære deg, I wont miss you!

~Frida~

etter regnet kommer regnbuen

sukk hjertet, men brist ikke... tunge og vanskelige dager er det i fleng, og de kommer vekselsvis med gode dager. Nå har jeg endelig skjønt hele greia og sammenhengen med hvordan du "tar det" og "hvordan du har det". For på selv de mørkeste dagene kan du oppleve at somstrålene skimter til å lyser opp veien din. Men hvis man vender ryggen til, setter seg i den innerste kroken i fosterstilling, uinterresert i at din dårlige dag kan bringe noe godt hvis du reiser deg opp og går ut for å se om det er sol, så skinner ikke sola på deg. Jeg tenker på meg selv når jeg beskriver dette, og dømmer ingen andre. For jeg vet hvordan det er når du kjenner at alt er svart og du føler at det ikke er en brøkdel av mulighet for at lyset skal bryte gjennom den dagen. Man gir opp litt og er likegyldig, fordi man tenker at ingenting hjelper uansett. man tenker at man kan bare sitte der i kroken og ha det vondt. Det som egentlig skjer er at mørket fyller alle celler i kroppen. Det som skjer er at du nesten etterhvert lar stemmene få herse med deg og trekke deg enda mer ned. Etterhvert er du offeret. Etterhvert sitter du nermest å dyrker destruktivitet sammen med sykdommen din. Du er fanget. Inni din egen boble. Du hører på stemmen som forteller deg hvor mislykket, ubrukelig, skitten og stygg du er, og du er enig.
Der og da spiller det ingen rolle om hvilke vakre og gode ord engelene rundt deg kommer med, fordi ørene dine virker ikke. Det er ingen inngangsport for positivitet. Du går bare i ring i ditt eget destruktive hode, og opplever at kroppen din fungerer nærmest som en autopilot styrt av sykdommen...
Heldigvis får vi en ny dag hver dag. Heldigvis har vi nye sjanser hele tiden...
Så hva gjør man når man våkner etter en slik dag? fortsetter man i samme tralten?
Nei, man tar seg i nakkeskinnet, står opp rakrygget og tvinger seg selv til å fylle dagen med friske ting. Uansett om du ikke klarer det, så bestemmer du deg for å klare det likevel...

En slik dag hadde jeg i går. Jeg vil viske ut gårsdagen. Jeg bare feilet og feilet, og klarte ingenting. Og feilene jeg gjorde i går gnager i samvittigheten i dag, men hva får jeg gjort med det? Det eneste jeg kan gjøre er å lære av det, og gå videre. Jeg kan gjøre ting som gjør dagen i dag anderledes, og i dag har jeg klart det. Jeg klarte å snu en ond sirkel etter dag 1, og det føles utrolig godt. Jeg føler meg sterk når jeg har klart det. For det har ikke vært enkelt. Jeg har måttet fylle sekunder, minutter og timer med noe konstruktivt hele dagen, og jeg har fått masse ut av denne dagen. mange ting jeg er stolt av også. mange ting jeg ikke har gjort på lenge. Det er en god følelse. Slike dager som i dag gir store gevinster, fordi jeg lærer meg ulike mestringsstrategier, og jeg ERFARER at jeg mestrer eller feiler. Det jeg er i ferd med å gjøre her, og har gjort i det siste er å finne min egen oppskrift på å bli frisk. Den viktigste medisinen min nå om dagene er sunn mat og mye aktivitet og trening. Det å kjenne meg tilstede i kroppen min er utrolig. Jeg hadde glemt hvor herlig det er å bruke kroppen, og hva det gir meg, og hva det gjør med meg. Endelig har jeg funnet noe jeg kan bruke for alt det er verdt, og det fine er at jeg også har tillatelse til å gjøre det nå. Jeg får lov å sakte men sikkert trene og være aktiv.

Alt i alt har dette vært en bra dag, fordi jeg har klart å snudd. Jeg lot meg ikke lure av likegyldighet og destruktivitet. Herlig!

Jeg har også sittet lenge å sett på gamle bilder fra da jeg var ganske frisk. Det er både godt og trist å se. Jeg tenker på hvor mye artig jeg har vært med på, samtidig som jeg savner det så sårt. Men det kan jeg bruke som motivasjon til å fortsette å kjempe... En dag er jeg tilbake!
~Frida~

berg og dalbanen - mitt nåværende liv

Jeg forventer ikke at dere skal forstå. Jeg forventer ikke at dere skal skjønne. Dette er komplisert. En del av problematikken min er at det går veldig opp og ned. Med tanke på kommentarene jeg fikk på forrige innlegg, et innlegg hvor jeg kanskje var litt langt ned, fikk meg til å føle meg ille. Samtidig skjønner jeg at det kan være utfordrende både for meg å forklare godt, og for dere å forstå. Dette er komplisert.
Jeg vet at mange sliter, og mange har det mye mye verre og mange flere utfordringer enn meg, så sitter jeg her å skriver om problemene mine. Poenget mitt er at uansett hvem du er, så er akkurat ditt problem eller problemer veldig utfordrende og store og uoverkommelige for akkurat deg, enn det ser ut utenifra for andre. Og det er ingens feil.
Jeg vil bare at dere skal vite at det er vanskelig å sette ord på mine utfordringer slik at dere skal forstå det riktig, og det forventer jeg heller ikke at dere skal gjøre. Jeg skriver ikke denne bloggen for å få medfølelse.

Men det er veldig mange ting i livet mitt som endelig går bra nå. Men samtidig har jeg funnet ut at ingen ting er helt bra, og ingenting er helt dårlig. Vi går gjennom livet som en berg-og-dal-bane, og akkurat det er en bra ting. Tenk hvor kjedelig det hadde vært å eksistert midt på treet. Å aldri kunne få opplevd oppturene etter å ha kjempet seg opp fra nedturene. Da ville det ikke eksistert mestring for eksempel. Da ville vi kanskje ikke satt oss mål i livet. Da ville vi kanskje ikke hatt noe å kjempe mot og for. Vi er født med følelser, men noen sliter med å forholde seg til de. Jeg er en av dem. Det er noe jeg må akseptere. Jeg må akseptere at jeg er syk. Jeg kan ikke sammenlikne meg med andre akkurat nå. Jeg kan sammenlikne meg med meg selv for noen år siden og til i dag. Da vil jeg se at jeg har kommet langt. Da vil jeg se utviklingen. Men likevel må jeg samtidig akseptere at jeg ikke er i mål enda. Livet mitt er ikke slik jeg ønsker enda. Og det er det som gir meg drivkraften. Jeg har konkrete mål om hvordan jeg ønsker å ha det, og målene mine er oppnåelige, så lenge jeg tror på dem, og så lenge jeg kjemper og ikke gir opp.

I mine dårlige øyeblikk har jeg et behov for å uttrykke meg, og det ser jeg at jeg ofte gjør gjennom bloggen. Her leser dere om både de gode og dårlige dagene mine. Kanskje glemmer jeg det viktigste. Kanskje glemmer jeg å skrive om ting jeg har fått til. Kanskje er ikke behovet mitt for å skrive så stort i de periodene ting går bra, så leser dere bare om mine dårlige dager og at alt er helt rævva. Hvis det er slik beklager jeg det, for da må jeg bare få frem helheten her.
Jeg har skikkelige dårlige dager noen ganger, hvor jeg ikke orker å stå opp. Jeg orker ikke å gå ut. Jeg har ikke motivasjon til noen ting. Jeg går i feller og jeg lystrer sykdommen. Jeg faller og faller...
Men så reiser jeg meg. Jeg finner styrke i mitt indre og utenfra og fortsetter å gå på friskveien min.
Jeg har dager hvor jeg finner glede i de minste ting og smiler hele dagen. ekte smil. De dagene er jeg overfylt av energi og koser meg og tenker friske tanker. Jeg mestrer mange ting og føler meg nesten frisk. Da er det vanskelig å akseptere at jeg må være innlåst, og at jeg må ha fotfølge,  og aldri kan være alene. Jeg klarer ikke å skjønne at jeg er syk, for jeg vil ikke at det skal være sannheten. Jeg føler meg jo så bra. Så har jeg dager hvor jeg er nøytral og har det greit. Dager hvor som jeg fyller med ting for å få dagene til å gå, og jeg føler jeg går å venter på at noe spennende skal skje. Jeg er nøytral og flat.

Men uansett om dagen er bra eller dårlig eller nøytral, så kjemper jeg. Jeg må hele tiden tenke på valgene mine og konsekvensene av valgene mine. Jeg må hele tiden holde fast i de friske tankene og ikke la meg lure av sykdommen. Jeg må hele tiden overhøre stemmene i hodet å være sjef. Jeg må hele tiden være på vakt, for angsten og sykdommen lurer rundt hvert et hjørne. Den er lur og vet mine svakheter. Små ting kan ødelegge et helt år for meg. Og dette må jeg forholde meg til. Jeg må akseptere at det er slik. Samtidig bor friske Frida inni meg og har behov også. Frida som vil være med venner, som vil feste natten lang, som vil være sammen med familien min, som vil hjelpe andre, som vil stå opp hver dag og dra på skolen, som vil spise akkurat det hun har lyst på, som bare vil leve... Det også må jeg akseptere at jeg ikke kan gjøre. Fordi uansett om jeg har en bra eller dårlig dag, så er jeg innlåst på en akuttpost akkurat nå. Jeg har hatt fastvakt et år nå, og har strenge retningslinjer. Jeg må forholde meg til regler som for dere ville hørtes helt galskap ut, og hvertfall unaturlig. Men jeg aksepterer det. hver dag må jeg bestemme meg for å gjøre det, fordi det er bare sånn det er. Og alt jeg kan gjøre er å fortsette å kjempe og ta gode valg, selv om jeg ikke vil, eller orker, eller ønsker, eller gidder, eller klarer. Jeg må gjøre ting for å opprettholde den fine utviklingen jeg har hatt det siste halve året. Så får jeg bare tåle å ligge å tenke på at dagene mine går mens jeg ligger eller sitter å tenker på alt det andre jeg kunne gjort. Jeg tenker på hvem jeg kunne vært. For jeg er ikke den beste versonen av meg selv. Men jeg prøver å bare være Frida, og tenke at det er nok. Jeg tenker at jeg nå gjør mitt aller beste. Selv om perfeksjonisten i meg forteller meg at jeg suger, er udugelig, uverdig og ubrukelig. Samtidig må jeg si det motsatte til meg selv. Det er jo ikke så vanskelig. Det som er vanskelig, er å tro på det som virkelig er sant, når du er vant til å lytte til de negative tingene som stemmene forteller meg.

Det beste jeg kan gjøre er å gripe fast i håpet. For håp er det fullt av rundt meg, og det er kun jeg som bestemmer om jeg vil slippe det inn eller ikke. Dette går også opp og ned. En dag er jeg svært håpefull og fornøyt, mens neste dag har jeg gjort en feil, eller at det har skjedd noe som har påvirket meg, og dermed er jeg i bunn. Men så tvinger jeg meg selv til å lete etter lysglimt, og selv de minste antydninger til lys kan bli som en sol å lyse opp dagen min igjen. Og dette vet jeg. Jeg vet at når jeg ligger i grøfta og ikke kommer meg opp, så vet jeg at jeg på en eller annen måte klarer å stable meg på beina å komme meg opp på veien igjen, heldigvis. Det vet jeg, jeg vet at jeg alltid reiser meg igjen. og jeg vet også at jeg balanserer på line med døden under meg. For det er en grunn til at jeg har det høye sikkerhetsnettet rundt meg. Kroppen min har gått gjennom så mye, og vært så nære så utallige mange ganger, så akkurat nå er linen ekstra tykk for at jeg ikke skal falle i døden. For det ønsker jeg ikke. Jeg ønsker at linen jeg går på skal gjøre meg så vant at jeg kan bli den sterkeste linedanser, og bli trygg og frisk, slik at jeg kan fortsette på linen helt til dens ende.

Så jeg holder fast i meg selv, jeg holder fast i håpet, og jeg holder fast i troen på at jeg skal klare dette. for livet er en berg- og- dalbane.. skikkelig spennende og skummel, fyllt av masse følelser. både gode og dårlige...
~Frida~

vente vente vente streve

jeg ligger å tenker. Frem og tilbake. hva hvis? hva om? tankekverna går hele tiden. I natt har jeg ikke sovet noenting. Jeg lå bare på ryggen og filosoferte hele natten. helt til mørket gradvis gikk over til å bli lyst. helt til fuglene begynte å kvitre. hele natten lå jeg å delte mine tanker og bekymringer med fastvakta. Jeg tenker både på fortid og fremtid, og hvordan jeg skal lære meg å takle nåtid. Det er kanskje det viktigste.
Ting går veldig opp og ned som dere skjønner.. Men det jeg sliter med og har slitt med i helga har vært det å ta gode valg i forhold til mat. Jeg har kommet inn i en dårlig sirkel. jeg har kommet dit at mat og følelser henger sammen, og jeg bruker maten som et verktøy for å takle følelsene mine. Alt er svart/hvitt. Alt eller ingenting. Ingen mat og drikke eller mye mat og oppkast. Jeg jobber hardt med meg selv for å finne en middelvei. Jeg prøver å finne et sted i mellom der, med noe jeg kan leve med. Men det er vanskelig. hvor er den middelveien? hvor går mine grenser?
Maten er vanskelig...noen tips?

i tillegg venter vi fortsatt på rapporten fra ullevål. Det er et helvete å gå å vente og vente hele tiden. Jeg er så spent. hvorfor kan de ikke bare sende den? den skal komme iløpet av denne uka da, så da håper jeg inderlig at den gjør det også. Det bør den. Fordi jeg vil vite sannheten. jeg vil vite sannheten om mitt indre. Selv om jeg egentlig vet det, og at rapporten ikke kommer til å forandre så mye, så vil jeg vite hvilke setninger som står der. Jeg håper den kommer i morgen. Og jeg håper jeg klarer å ta gode valg i morgen. Jeg håper på en bra dag i morgen. Jeg trenger en bra dag.
~Frida~

takknemlighet og fremtid

Takknemlighet...
Takknemlighet er ordet i dag føler jeg...
Jeg har sittet å lest tilbake på tidligere blogginnlegg og kommentarer fra dere. Jeg blir så rørt og beveget. Det føles helt utrolig godt å ha så mye støtte fra dere. Ikke nok med at dere støtter meg, men dere tørr til og med å snakke mot sykdommen min. Dere tørr å snakke Frida frem og hjelpe meg. Det hadde kanskje vært annerledes hvis dere hadde møtt meg i virkeligheten, og fortalt meg alt da, for alt er jo lettere å skrive. Men det spiller ingen rolle for meg. Jeg er takknemlig uansett. Det betyr så utrolig mye for meg å høre alle innspillene dere har å komme med. Takk!
Jeg leser spesielt fra den tiden hvor jeg drev å fortalte om min historie. Mange ble rørt av det, og jeg ble rørt av tilbakemedingene deres.

Det gir meg motivasjon til å fortsette på riktig vei fordi jeg har så lyst å lykkes. Ikke bare for dere, men også for meg selv. Og så langt har jeg aldri kommet før. At jeg kjemper for meg selv. Det at jeg skal nå de konkrete målene jeg har satt meg, er drivkraften min. Jeg ser for meg mestringene mine, og det gir meg guts til å stå på. Jeg har både kortsiktige mål og langsiktige mål. Begge er like viktig. Samtidig har jeg lært meg å tenke konsekvenser hele tiden. Jeg er veldig bevisst på valgene mine, og veldig fokusert på at valgene mine skal være gode. Jeg tenker på det hele tiden. Hva skjer hvis jeg velger dette? eller hva skjer hvis jeg velger det andre? hvor vil det føre meg og hvilken vei er jeg på vei da... Det gir motivasjon og hjelper meg til å holde fokus når jeg tenker slik. Jeg har kommet lang, for halvt år siden var jeg veldig veldig impulsiv og gjennomførte noe straks tanken kom i hodet på meg. Nå er det annerledes, og jeg er så glad for at jeg har kommet dit at jeg klarer å tenke slik. Det gjør meg friskere, fordi det hjelper meg å ta friske valg.


Jeg har jo tenkt mye på hvordan det skal gå fremover. Siden jeg har tenkt mye på det og sett for meg ulike scenarioer, så har jeg ubevisst på en måte forberedt meg litt på det jeg venter meg, og nå begynner jeg å føle meg klar for ulike ting. Jeg kjenner at dette skal jeg faen meg fikse! Og det er herlig at det nå er den følelsen som fyller meg. Jeg skal få det til, fordi det er riktige veien å gå for at jeg skal få nådd målene mine. Og det er jo det jeg vil. Jeg vil nå målene mine. Det er slutt på at jeg lar meg styre av sykdommen. Jeg prøver hver dag og hver time å ta gode valg nå. Det er fokuset mitt. Og det virker. Det virker å ha et slik fokus. Det å tenke positivt. jeg sier ikke at det er lett. Jeg sliter veldig fortsatt, men det blir lettere og lettere for hver dag. noen ganger faller jeg litt, men jeg reiser meg alltid. Det er jeg takknemlig for. Hvor styrken til å reise seg etter hvert eneste fall kommer fra, vet jeg ikke. Det er bare så mye jeg vil med livet mitt. og jeg ønsker så inderlig å oppnå det. Målene mine betyr mye for meg med andre ord. Så prøver jeg å gjøre friske ting og jeg holder fokus og overholder regler både her og som jeg selv har satt for meg selv.

Jeg har sagt det før. Dette skal jeg fikse!
~Frida~

turn around - on the right way!

Det er vel ikke noen nyhet at jeg alltid sliter med å komme i gang med mat etter et opphold på sykehuset. Dette var intet unntak. Det tok en uke for meg uten mat, og minimalt med drikke å komme i gang igjen. Det kreves at noen virkelig setter deg på plass og forteller deg hvordan virkeligheten er. Mat og drikke er et must, var vel hovedbudskapet som de prøvde å pakke inn i hodet mitt. Nå har jeg svimlet i flere dager, men i dag var det skikkelig ille. Fikk smerter i hele kroppen og lå bare å ynket meg. Vi prøvde med drikke på starten av dagen, derretter var det rett og slett blackmailing på høyt plan her altså... drikk halve glasset og jeg får en snus, resten av glasset så er premien en tyggis... rimelig barnslig å holde på slik når man er 21 år, ikke sant? Vel, det er det sikkert, men hvis det er det som kreves av og til, så får det bare stå til.

Så hva handler det om denne gangen?
Det er egentlig mange ting. Jeg synes det er vanskelig å fylle kroppen min med det stemmene forteller meg er "skitt", når jeg har renset den ved å sulte noen dager.
Jeg synes det er vanskelig å være den som tar valget om å tilføre kroppen min næring.
Jeg synes det er vanskelig å gi slipp på sultrusen, og velge den bort når jeg er innlåst med en haug med følelser som skal ut, men helst på normale smertefulle måter.
Så synes jeg det er vondt, fordi jeg føler meg skitten når jeg spiser. I tillegg vil jeg ned litt, til der jeg var. og enkel som jeg er, velger jeg alltid enkelste vei. Det har jeg alltid gjort. Enkel vei, min vei...

men hvordan kan jeg løse dette på andre måter da?
for det første er det jeg som bestemmer over kroppen min, så jeg kan bestemme hva jeg vil føre inn og ut av inntak. stemmer er heller ikke virkelig, selv om det føles det for meg. Det finnes andre måter å rense kroppen på.
Det er jeg som må ta valget!
Det finnes andre rus-følelser som faktisk er ekte. for eksempel gjennom trening.
dessuten forsvinner skittenhetsfølelsen. Jeg må bare jobbe med den.


Hva fikk meg til å snu?
nå har jeg vært en uke uten mat og drikke, og jeg kjente hva det gjorde med kroppen min. Jeg forstod at den ikke tåler en runde i bakken til, og det var opp til meg å ta et godt valg for kroppen min sin skyld. Jeg tenkte på hvilket liv jeg ville få fremover hvis jeg valgte å lystre sykdommen, fremfor hvis jeg tok et godt valg, og da var valget ganske åpenlyst.
tvang, sondeforing og innestengt, eller sommer, sol, bading, festing, venner og familie, energi og etterhvert mer skole... i tillegg ville faktisk livet mitt å gått videre og fortsatt istede for å dø. For jeg ønsker jo ikke å dø..

Men jeg fikk en lærepenge denne uken. uten mat og drikke, duger helten virkelig ikke. Det er så utrolig mye som går så mye dårligere når man ikke får næring og væske. Kroppen og hjernen trenger det hele tiden, hver dag, flere ganger for dagen. BASTA!
~Frida~

østmarka, whats up?

jeppsi pepsi, da har jeg kommet meg på beina igjen etter en uke på sykehuset. huff, det var ikke noe gøy. skikkelig dårlig form, men nå er jeg bedre og tilbake på østmarka. fortsatt sliten, men mye bedre.

I dag kom mamma på besøk og jeg fikk tatt den siste årsprøven for å få fullført året. Det føles godt, jeg har jo virkelig jobbet hardt med skolen i år. Jeg bestemte meg for å klare det, og jeg klarte det. uten å være på skolen kom jeg meg gjennom det, og nå er jeg ferdig. Føles bra det altså!

Jeg sitter egentlig bare å kjeder meg nå, samtidig funderer jeg på hvor jeg er neste uke, eller om en måned. Jeg tror dere har mye rett i at jeg kan finne styrke inni meg selv også til å klare dette. Det er bare at det føles så utrolig rart å plutselig skulle klare alt alene, uten noen sammen med meg. Det går nok fint mesteparten av døgnet. men hva når jeg plutselig sitter uten kontroll og jeg er i full dissosiasjon eller anfall? Det er jo i slike øyeblikk jeg nesten har tatt livet av meg selv før. Det går heldigvis bedre nå enn før. Jeg har lært meg å ta kontroll litt slik at jeg kommer fort tilbake igjen. noen ganger tar det litt mer tid enn andre ganger. men jeg har alltid noen sammen med meg når det er slik, og jeg kommer meg ikke alene ut av det. Jeg mister kontroll over kroppen min, jeg går ut av meg selv. eller kanskje forsvinner jeg så langt inn i meg selv. inn i de dypeste angstkroker. hva er det jeg flykter tilbake til hver gang?
hvorfor klarer jeg aldri å være tilstede og ta kontroll?
Jeg har så mange spørsmål, men så få svar...
Det gjennstår egentlig bare å prøve nå.. selv om det er snakk om gambling  på høyt nivå.
hvis jeg skal komme meg videre må jeg bare prøve. Jeg må jo begynne en gang.


jeg har klart det før, og det er sikkert en vanesak, så da må jeg vel prøve. Det kan jo hende at det går skikkelig bra også.

Nå venter  vi egentlig bare på rapporten fra second opinion, som muligens legger føringer for hvordan det blir fremover. uansett hva som står der, synes jeg de skal ta litt utgangspunkt i hva jeg selv ønsker og føler også. Det er tross alt jeg som skal stå i dette.

Jeg merker jeg er mektig lei av sykehus nå. Det er en slags sorg som fyller meg når jeg tenker på at jeg ikke kan være frisk og leve normalt. Jeg skulle gjort hva som helst for å fått slippe spiseforstyrrelsen, stemmene, dissosieringen og alt det andre jeg sliter med. Jeg skulle ønske at jeg kunne visket ut alle arr på kroppen min. spesielt på magen. Det er det som er størst. Det står skrevet på kroppen min at jeg har vært veldig syk, mens jeg bare vil være frida. Ingen sykdom. Jeg kan aldri gå i bikini eller magetopp og slike ting. Da ville omverden fått sjokk og lurt på hva i alle dager er det som har skjedd med meg.
Arrene minner om forferdelige traumatiske situasjoner hvertfall for meg og mine nærmeste.

historien min ligger i og på kroppen min. hva hvis jeg ikke hadde gjort det eller det? hvor hadde jeg vært i dag hvis jeg valgte det eller det istede for det jeg valgte? slik tenker jeg mye. men det hjelper meg ingen ting. jeg blir bare sint på meg selv da. Forferdelig sint fordi jeg tok de valgene jeg gjorde. forferdelig sint fordi jeg tok det valget som førte til at jeg mistet noe som jeg ville gjort alt for å få tilbake.. Det er borte... Jeg sitter å ser tilbake i tid. fy søren hvor sørgelig....

men samtidig har det gjort meg til den frida jeg er i dag. Frida med mye kunnskap og erfaring. veldig kreativ... etc...

jeg blir en person etterhvert, jeg kommer hvertfall til  å føle meg som en...
~Frida~

dont let the dark come in

status Frida:muck better thanks you... har nå snart vært på sykehuset i en uke, pga en kraftig infeksjon i tarmen. Ikke artig for å si det mildt. Det har vært helt forferdelig. smerter, kvalme og masse feberkramper. huff, jeg er bare så glad det er over nå. takk gud for antibiotika. Planen er at jeg skal tilbake til Østmarka på fredag. De vil se at CPRn går ned først.

Akkurat nå har jeg en litt tom følelse inni meg. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg føler liksom at alt går imot meg. Jeg har så utrolig mange ting som foregår inni meg nå, som absolutt skulle fått komme ut, men som jeg ikke klarer å få ut. Jeg vet også at det skjer mange forandringer fremover. Pga situasjonen som er nå. Pga alt eksperter mener. Jeg har ikke DPSn med meg på det heller lenger. det som ikke har fungert i over ti år er jo fordi ingen har hørt med meg hva som funker, og når først får ta del i behandlingen min og være med å bestemme hvordan opplegget skal være, så går plutselig alt mye bedre, og jeg blir friskere. Så nå først skal de gjøre alt motsatt av det jeg sier, og vi har nærmest kommet dit at det er krig igjen. en evig krig mellom helsevesenet og sykdommen min. men ikke bare det. Det er faktisk jeg, Frida som prøver å kjempe for sitt også. Fordi jeg vet hva Frida trenger. Men likevel da, så er det ingen som hører på meg. Jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre lenger. Jeg sitter bare inne med så voldsomt mye følelser akkurat nå, og vet ikke om jeg klarer å håndtere det. Det gjør så vondt. Men samtidig vil jeg klare det. Jeg har jo ikke noe annet valg nå. Det er så mye som jobber imot meg, og det frister å sakte stenge meg bort fra denne verdenen igjen. Jeg vil bare sove. Jeg klarer ikke mer.
Man kommer til et punkt hvor man har brukt opp alt man har av krefter og mot, jobbet så hardt at man ikke klarer mer, gått på reservetanken så utrolig lenge, og man er lei, sliten og har vondt. Så kommer dråpen som får det til å renne over. Det er da denne følelsen kommer. Denne utmattelsen. Denne mørke sorgen som lammer deg. denne dystre tilværelsen som fyller hele kroppen.
Det er da man får lyst til å bare få slippe. han orker rett og slett ikke mer.
Dere ville nok like, og jeg ville nok like at jeg fortalte at alt er bra og at jeg har det bra...men slik er det ikke nå. Jeg kjenner depresjonen snike seg innpå meg, og bare tanken på at en depresjon kommer å slår meg ned i bakken akkurat nå, klarer jeg ikke. Det er ikke rettferdig. Som sagt, alt går imot meg.

Jeg vet hva dette handler om også, men jeg kan ikke gjøre noe med det. Den ene tingen kan jeg gjøre noe med, men vet ikke hvordan jeg skal løse det. På det andre har jeg liten eller ingen påvirkningskraft, og det føles forferdelig. Det er hvordan ting skal være fremover. Det handler om hva ekspertene skriver på papiret i den second-opinion-rapporten sin, som snart skal komme i posten. Der kommer det til å stå hvilke diagnoser jeg har, og hvilke annbefalninger de har for meg videre. Det jeg er usikker på er om jeg kommer til å få et A4-regime som tilsies, og at det er lite rom for tilfassing. Selv om det ikke har stått på papiret, så har jeg jo hatt diagnosene mine i lang tid, så for meg forandres ingenting, men hele omverden rundt meg forandres. Jeg er lei av å bli behandlet for diagnosene mine. I noen måneder nå har de på DPSn behandlet meg som Frida, og det har gjort underverker. Jeg har blitt friskere enn noengang, og fått jobbet med ting jeg aldri trodde jeg skulle jobbe med. Det er så mye jeg har fått til.
Jeg føler på mange måter at jeg blir sviktet, når de slutter å høre på meg, og begynner å jobbe ut i fra en jævla bruksanvisning. JEG er da for faen ingen jævla ting... Jeg er er menneske, og i det siste har jeg faktisk begynt å føle meg som et også. Hvorfor skal ting forandres da? hvorfor skal de endre noe de SER funker? Jeg har gått rundt med en følelse av å ha funnet medisinen som skal gjøre meg frisk. Jeg har funnet kuren liksom. Så får jeg ikke lov å bruke kuren nå. Dermed jeg må enten bruke enda mer tid, endaa mer krefter(som jeg ikke har), enda mere av min viljestyrke(som er betydelig svekket), til å finne en ny kur, eller jeg må gi opp... Jeg har ikke lyst til å gjøre noen av delene. Jeg har lyst å bruke den kuren jeg har brukt 10 år på å finne, og bli helt frisk. Det er bare det jeg vil. Jeg vil bare bli frisk.
Og jeg vet hvordan jeg kan bli det, men jeg får på en måte ikke lov å bruke medisinen jeg har funnet til å bli frisk. Dette handler ikke om mestringsstatergier fra min side, dette handler om hvordan opplegget rundt meg skal være. Det handler om tryggheten jeg trenger å føle for å klare å få til noe som helst, for å få til å eksistere. Jeg har jo fått til så utrolig mye i det siste. Jeg vil fortsette med det. Det får jeg ikke.
Ergo, det er lengre tid til jeg får løpe rundt som en fritt menneske med et helt nytt liv fordi jeg er frisk. Eller jeg rett og slett visner, fordi jeg klarer bare ikke mer...
Den tryggheten jeg har funnet har vært hel riktig at je har funnet. Det har vært en gave, fordi det har fått meg til å stole på de rundt meg, og jeg har klart å få ut all gørra på innsiden. Og det har gjort godt, samtidig som det har aktivert mye i meg, som er utfordrende å bære på. Men jeg fikser det, og jeg har fikset det.. nå er jeg usikker på hvordan det vil fortsette...
Jeg kommer ikke til å gi opp i den forstand som å dø, men jeg kommer til å slippe taket i Frida. I alt jeg daglig kjemper for å holde på avstand, på alt jeg kjemper i mot, på alt mørket. Da kommer det igjen og fyller meg. Og jeg, jeg forsvinner. Jeg gir opp.

Det å gi opp er ikke noe jeg ønsker. Jeg ønsker bare å bli frisk. hvorfor vil de ikke høre på meg.
heldigvis kommer tårene nå, og ikke noe annet. tårene triller og sorgen kommer. sorgen over at jeg kanskje må miste meg selv igjen. Det frister sånn å slippe taket. For hvis frida forsvinner, dør jeg til slutt.
~Frida~

gastro St-Olav update

Nå ligger jeg utslitt i en sykehusseng, og det har jeg gjort siden fredag morgen... Jeg har slitt med intense magesmerter hele uka, men jeg trodde det var så enkelt som "kvinneplager", men nei... natt til fredag begynte jeg å bli skikkelig dårlig. Feberen steg, blodtrykket lavere, pulsen høy, diare, og veldig veldig vondt i magen.... jeg var så dårlig. det er lenge siden jeg har hatt så store smerter. på morgenkvisten ble det tatt blodprøver.. forhøyet CRP og lav kalium... pluss symptomer på enten blindtarmbetennelse eller betennelse i buken. At kanskje tarmen lekker et sted der inne.
Jeg ble vertfall sendt til sykehuset, og ble tatt mange prøver av. Det verste var kanskje CT. Jeg måtte drikke 9 dl kontrastvæske som smakte utvannet vodka. Jeg ventet hele dagen, og da klokka var halv ti måtte jeg også få kontrastvæske i baken og intrvenøst mens bilder ble tatt.. Jeg ble gloooodvarm i hele kroppen når de satte inn kontrastvæska. helt jævlig.. huff.. jeg har jo tatt ct før. men ikke med  kontrastvæske...
jaja, konklusjonen ble vertfall infeksjon i buken/tarm...

Så nå ligger jeg er og titter på dryppet som renner sakte inn i kroppen min.. Jeg vet det ikke er en realistisk tanke, og at jeg har store problemer som ikke klarer å takle det, men jeg tenker at Ringer gjør meg feit. Jeg blir skitten av det tror jeg. forferdelig sliten. uff.
En annen ting er at jeg må faste mens jeg er her, for å la tarmen hvile seg litt, pluss at det vil at jeg vertfall skal faste til i morgen til de faste legene er tilbake. men nå har jeg fastet i tre døgn +++ og har null energi. det jeg er redd for er at når jeg er frisk, skal være obs på at jeg har mistet noen kg eller gram, og plutselig bli hekta, og deretter fortsette på feil vei...


~Frida~

hold ut

Dette er kjipt. skal ikke si hva det går ut på.. bare at det er kjipt...

Hvorfor må jeg gå gjennom dette?

hold ut - Det blir bedre i morgen!

~Frida~

Jeg er Frida

Noen ganger er jeg redd for kreftene som finnes i meg. Når jeg tenker på hva de har fått meg til å gjøre, blir jeg skremt. De rundt meg vil kanskje si "Frida har endelig skjønt alvoret" liksom. For meg handlet det aldri om å skjønne det. Jeg gikk hele veien med en angst på at jeg aldri ville komme til meg selv igjen etter en dissosiasjon, fordi jeg hadde tapt kampen mot stemmene, mot kreftene. Jeg kjente selv hva jeg gikk å kjempet mot hver dag, og jeg var overbevist om at jeg kom til å tape, at jeg kom til å dø til slutt. Jeg tenker på alt kroppen min har vært gjennom. Jeg tror det er fler enn meg som er overasket over at den har tålt det. Mamma har sagt til meg at hun tvilte aldri på at det kom til å skje noe forferdelig en dag hvis ikke noen skjønte alvoret og satte ned foten, spørsmålet var bare når det kom til å skje. Ble jeg fanget opp i tide? Egentlig ikke... Fordi det jeg har utsatt kroppen min for i dissosiativ tilstand er egentlig umenneskelig. Det burde ha gjort så vondt at det er egentlig umulig at jeg skulle ha vært tilstede når det har skjedd alle gangene. Jeg var innlagt over flere måneder og var reimet fast i en seng på hender, føtter og mage fordi de mente at det var for risikabelt for meg å være løs. Sannheten er at det kanskje stemte i en av tjuefire timer av døgnet, mens jeg lå i reimer hele døgnet, og fikk ikke en sjanse igjen. Jeg fikk bare høre at basert på tidligere erfaringer, skader du deg bare hvis vi slipper deg løs.
hvor lenge skulle jeg ligge der å råtne da? før noen grep inn? sannheten er at jeg råtnet. Inni meg råtnet jeg, og jeg ble sykere av det. Jeg ble mer desperat og veldig redd... Det å være reimet fast døgnet rundt over så lang tid gjorde noe med meg. Jeg tryglet og bad om at de skulle slippe meg løs, og gi meg en sjanse til å ta gode valg. Men jeg fikk ikke. Da måtte jeg hjem. Jeg fikk ikke være løs på åpen avdeling. Da skadet jeg meg bare uansett, så det var ikke aktuelt. Jeg fikk høre at jeg bare skadet meg på sykehus, og at den livstruende selvskadingen var helt bevisst, og at jeg hadde kontroll hele tiden. Det den jævla legen ikke fikk inni hodet sitt var at jeg egentlig dissosierte. Jeg rømte fra virkeligheten og situasjoner som ble for vonde, og gikk inn i gamle minner, gamle traumer som gjorde vondt i sjelen, og at jeg måtte slippe smerten ut fysisk der og da. Dette mente de da at jeg hadde kontroll på, og jeg fikk derfor ingen behandling heller. Så da stod vi der da, jeg og mamma, alene med dette. Det var egentlig en dødsdom hver eneste gang vi ble sendt hjem. Jeg gjorde så godt jeg kunne på den tiden, men det som skjedde med meg var jo utenfor min kontroll. Jeg skjønte hva som skulle til. Jeg måtte bare la dissosieringen komme, for å så få hjelp til å lære meg å ta kontroll, slik som vi holder på med nå. Men det fikk jeg ikke... jeg bare lå der. som en umulig gjenstand. Jeg følte meg som det, og derfor forsvant jeg. igjen.

Jeg er egentlig veldig glad for at det er over, og at saken min nå blir fulgt opp, og at jeg ivertfall får den hjelpen jeg trenger for å bli frisk... Dette kommer nok alltid til å være med meg, men jeg kommer til å lære meg å ha kontroll over det, slik at jeg kan leve livet mitt uten å være redd for å dø.. for jeg vil ikke dø. Jeg vil leve. Det har jeg alltid ønsket, og jeg har gjort så godt jeg kunne...
Jeg ser i dag at det jeg gjør er godt nok, for gradvis blir jeg friskere. gradvis kjenner jeg at det som fyller meg nå er småe glimt av frida. Den personen jeg er, og er i ferd med å bli... Jeg er en person, og det er veldig viktig for meg. Jeg har alltid vært en person, men jeg begynner nå å føle meg som en. det er en seier i seg selv. Det er en gulrot. Det å kjenne seg tilstede, det å ha verdier og meninger, det å bruke egenskapene sine, det å diskutere noe du brenner for i timesvis, det å stå på mitt, det å kjempe fordi jeg klarer det, det å ikke gi etter, det å være sterk i meg selv... det er gull verdt. Det er premien for alt jeg har jobbet for i ti år- eller egentlig hele livet.
Jeg er Frida

~Frida~

det løser seg

Dagene går litt lettere. Ting begynner å letne litt kjenner jeg. trykket i hodet og den lammende angsten begynner sakte men sikkert å vike litt mer for hver dag... Jeg tror det er en sammenheng med at jeg nå får medisiner som hjelper meg og at jeg nå virkelig jobber og kjemper mer enn jeg noensinne har gjort. Sykdommen har aldri vært så sterk og utartet seg så sterkt, men samtidig holder jeg meg beinhard og prøver å være sterkere enn den. Jeg klarer det mesteparten av tiden, og da er det så herlig, for da kjenner jeg at jeg er sterkere enn demonen som i årevis har styrt meg og sakte brutt meg ned. Jeg kan kjenne på Fridas behov og kjenne etter hva Frida vil gjøre og ta gode valg. Jeg bruker kanskje litt lengre tid enn de fleste, men jeg får det til. Jeg tar de gode valgene. Og når jeg ikke får det til, får jeg hjelp til det. Helt ærlig trodde jeg aldri at jeg skulle få noe som helst hjelp av noen medisiner. Vertfall ikke at de skulle dempe stemmer som har styrt livet mitt i årevis. Men de gjør det. de hjelper.
Hva betyr egentlig hjelper? For meg er det både skummelt og greit samtidig at stemmene blir mindre intense. Det betyr at jeg må forholde meg til verden på en ny måte. Jeg må faktisk kjenne på følelser som kommer. Og det er utrolig skummelt. Jeg er jo vant til å fortrenge følelser eller ikke forholde meg til dem ved å flykte fra dem på destruktive måter. Jeg er jo vant til å høre lilleFrida rope følelsene mine til meg.. Det har liksom vært min ting siden jeg var 5 år gammel...

Dissosoiasjon! det er det som foregår for tida. Det har egentlig foregått over mange år, men det er først nå det har fått et navn. Det er nå vi vet hvordan vi skal forholde oss til det...

Dissosiasjon er en slags forsvarsmekanisme. Det er en måte å flykte fra virkeligheten og nåtiden på. Det er en måte å forsvinne ut av situasjonen og eksistensen som er vond på.
Når angsten herjer i meg, begynner det. Hjernen beskytter meg mot angsten ved å rømme fra den. Dette skjer utenfor min kontroll, og jeg får enten psykogene anfall eller så blir jeg skikkelig fjern og vet ikke hvor jeg er eller hvem jeg er(snakker ofte i tredjeperson, fordi det er stemmer som styrer), og sansene spiller deg puss som at eks synet blir ekstremt tåkete. Dette er ekstremt ubehagelig å oppleve, så det kommer ofte flere anfall etter hverandre... men det går over.. heldigvis... det går over, så kommer jeg til meg selv igjen, men det tar tid. noen ganger flere timer...

Over til noe annet. I dag har jeg hatt besøk. Endelig fikk jeg ha besøk av Thina, min beste venninde. Vi koste oss med is i solveggen og fikk prate masse. Så sang jeg og spilte til henne. Thina er en person jeg er så glad i, og som jeg er sjeleglad jeg har i livet mitt... Jeg vet du leser dette thina, og du er verdens beste... Etter besøket dro jeg til solsiden en tur. måtte ta noen ærend. Fant meg et par sko på farten, så da ble det enda mere sko på meg. Jaja, jeg trenger det, fordi føttene mine har merkelig nok vokst etter jeg gikk opp i vekt. Jeg har gått opp en størrelse.

Jeg overlever dagene her på et vis. Jeg prøver så godt jeg kan, og håper det er godt nok til at jeg snart får komme på plass på dpsn igjen. Det er der jeg vil ha behandlingen. Det tok faktisk to uker før jeg klarte å senke skuldrene her igjen, men nå går det mye bedre og jeg får mye mer å fylle dagene mine med. Det er godt... Jeg prøver å ta imot all hjelpa jeg kan få nå, for jeg har  så lyst å bli frisk.

Jeg har også kommet så langt i år at jeg får fullført skolen, endelig. Jeg bestemte meg for at det var noe jeg virkelig skulle fokusere på i år, og jeg har nådd målet mitt. Jeg får standpunkt i alle fag. Ikke nok med det. Jeg får toppkarakterer i alle fag, uten å ha vært på skolen. Det føler jeg at jeg må prøve å klappe meg på skuldra for. Jeg har en avtale med skolen. Jeg er vanlig elev, og følger undervisningen på Itslearning, og får prøver og innleveringer tilsendt. Dette har fungert veldig bra.
Jeg vet ikke hvordan det blir neste år. Det blir jo litt spesielt siden det er siste året, men lærerne mine betrygget meg på at vi skulle få det til på et vis, så jeg senker skuldrene der også...

alt ordner seg.. Jeg ser jo det.. Jeg kan slappe av, fordi alt ordner seg, og det finner løsninger på det meste, man må bare være åpen for det.

~Frida~

link til facebook- sangvideo

Jeg vet ikke om dere får til å komme inn på denne linken, fordi jeg vet ikke om facebookprofilen min er åpen. Men her har dere en liten videosnutt, med en fin sang... litt dårlig lyd da..

https://www.facebook.com/photo.php?v=10152381823180971 

~Frida~

samtale mellom friskeFrida og sårbareFrida

Hvordan føler du deg Frida?

- Jeg er veldig delt. Egentlig er jeg lei meg. Jeg er lei meg for at jeg ikke lever livet mitt som jeg egentlig ønsker.

Men du er jo i ferd med å få det livet du ønsker deg

- ja, men det livet jeg har levd har ikke vært som jeg har ønsket, og alt jeg har opplevd har laget store sår inni meg. De bare verker og verker. Jeg angrer sånn på valgene jeg har gjort. De har fått så fatale og triste konsekvenser for meg og mange andre. Jeg er så lei meg for det. Jeg har sabotert og ødelagt så mye, og det har gjort at jeg har mistet så mye som jeg egentlig ønsker å ha opplevd eller ønsker å ha i livet mitt.

- Frida, hva kjenner du akkurat nå?

Jeg har lyst å gå å kaste opp alt jeg har, fordi jeg føler meg skitten og har angst. Stemmen beordrer meg meg til å gå å kaste opp. Den sier at det hjelper mot smerten.

Hvilken smerte er det du kjenner på da?

- skittenheten er egentlig et sår som brer seg over hele kroppen min, får hjertet mitt til å banke fortere enn vinden, så blir kroppen min lammet, og jeg blir fjern. Jeg får en følelse av hjelpesløshet, skam, skyld. Jeg vil ikke være skitten, jeg vil være ren.

Men du sa jo at du hadde kontroll over stemmene?

- Jeg har det. Jeg vet at jeg ikke skal kaste opp nå. Jeg vet at Frida ikke ønsker å kaste opp. Jeg vet at skittenhetsfølelsen ikke er reell, men jeg føler meg skitten likevel, og det er så grusomt. Jeg kan ikke la andre røre meg og jeg må vaske meg hele tiden. Pluss at det er den lammende angsten som herjer i hele kroppen.

 hvorfor er det bare jeg som blir skitten når jeg spiser?


Det er en forskjell mellom følelsene dine og handlingene dine. Det at du spiser gjør deg ikke skitten. Det er en løgntanke Frida. Det stemmen forteller deg er løgner. Det er usanne sannheter som stemmen har fortalt deg så mange ganger i forbindelse med mat, at du har integrert det i deg. Du må integrere andre sannheter i deg selv, og erfare at det er det som er virkelig og reelt.


- jeg vet det, men det gjør så inderlig vondt. Alt jeg kjenner er skam, skittenhetsfølelsen og skyld, så hører jeg den lille jenta hyle.


 Er den lille jenta meg?


Den lille jenta er en stemme hjernen din og kroppen din skapte da du var barn, fordi du ikke tillot deg å kjenne på følelsene dine. Du fortrengte følelser og behov så lenge at kroppen din måte finne en måte å ventilere følselsene dine på. Det er nok derfor den lille jenta kom til deg. Den lille jenta representerer følelsene dine.


-Men jeg blir redd når jeg hører henne. hun også høres redd ut.


men tror du ikke at du var redd da, som barn. Tror du ikke at du er redd når følelsene kommer til deg. For det er det som skjer. Følelsene dine kommer til deg.


-Ja, Så jeg må la den lille jenta være der?


Du må lære deg å kjenne på følelser på nytt. som et lite barn må du kjenne og erfare hvilke følelser som kommer i ulike situasjoner, så må du akseptere at de kommer, og ikke bli redd. Til slutt blir du ikke redd, og du kan være i stand til å føle på følelsene du hører.


- men hvordan vil verden min være uten stemmene?


Først vil den være skummel og ukjent, fordi du er alene, så vil du se at det er virkelige stemmer som vil hjelpe deg og lede deg på de riktige veiene. Det er ikke som å bli sluppet midt på havet milevis fra land. Verden vil etterhvert bli god for deg, fordi da har du livet ditt frida. Da er det bare deg i kroppen din og du kan kjenne deg sterk i deg selv. Da er du frisk og klar for å møte verden. Da er du fri.


-Hva er frisk?


 Frisk er når du er i stand til å stå imot de destruktive kreftene i deg og ikke handle destruktivt på vonde følelser. Frida, du vil kjenne når du er frisk, fordi det vil være helt annerledes. Du vil kjenne at det er du som bestemmer over kroppen din og dermed livet ditt. Du vil kjenne at du sitter i førersetet og kan kjøre dit du vil. Verden ligger for dine føtter, og når du er frisk er det ingenting som hindrer deg i å gå ut i den.

-hvor vil egentlig stemmene og sykdommen føre meg?

Sykdommen din vil at du skal dø Frida, og det er ikke det du ønsker. Du ønsker å bli frisk og bli fri fra sykdommen. Men den prøver å hindre deg Frida. Du blir taklet på dine mest sårbare øyeblikk og dradd ned i mørket, fordi du blir fortalt at du er svak.. det er da du ikke skal vise deg svak Frida, fordi hvis du gjør det blir du svak. Det er da du må være sterk Frida. Sterk...

-Er jeg sterk eller svak da?

Du er egentlig sterk når du klarer å stå imot de onde kreftene, og er sjefen og tar gode valg, men samtidig er du svak de øyeblikkene du faller for løgnene som sykdommen serverer deg. Men det er normalt og bra at du noenganger faller, fordi da lærer du at du ikke skal gjøre falle i samme situasjon neste gang. Det er akkurat som en immunforsvaret vårt. cellene husker mikroorganismer og bakterier når de kommer for andre gang, og da de hvite blodcellene hva de skal gjøre for å ta knekken på inntrengere. lær på dine feil og ta knekken på stemmene og tankene du Frida.

- kommer jeg til å dø?

Frida er sterk, og du har vært gjennom veldig mye. kroppen din har overlevd ting man egentlig ikke skal overleve. Men en dag sier kroppen din stopp den også, og da er det for sent. Men du har fortsatt sjansen Frida. Verden og livet er fortsatt en mulighet for deg, så hvis du velger det hver dag, kommer du ikke til å dø pga denne sykdommen. Da kommer du til å bli sykepleier.

- kan jeg hjelpe andre da? Jeg har så lyst å bidra å hjelpe andre når jeg blir frisk.

Selvfølgelig kan du hjelpe andre. Du har jo en erfaring som mange ikke har, og du vet hvordan det er å ha en dødlig alvorlig sykdom, samtidig vet du av erfaring hva som hjelper i forskjellige situasjoner. Det er bra. Men du må bli frisk først. du kan ikke hjelpe andre før du hjelper deg selv. Du må hjelpe deg selv nå og fokusere på å bli frisk først, så kan du bli sykepleier.

- hva kan jeg fortelle med historien min?

du har en historie å fortelle Frida. Du har opplevd ting en 21-åring ikke skal oppleve, som noen andre også kanskje opplever. Det er da du kan dele dine historier om ganger du har mestret, slik at du kan hjelpe andre med å fortelle noe om hva som kan hjelpe. Samtidig kan du forhindre at djevelske sykdommer vokser til i unge jentekropper. Du har beskrevet hvordan det hele begynte, og kanskje gjør det foreldre mer obs. Boka di kommer til å hjelpe mange.

- Jeg føler meg ikke som en person egentlig, jeg bare eksisterer.

Når man har vært så syk så lenge som deg, og det er andre krefter enn deg selv som styrer kroppen din, kan du noenganger føle deg som en annen person. samtidig har sykdommen vært så stor del av deg såppas lenge at det er vanskelig for deg å skille dine behov enn dens behov. Men når du blir sterkere enn sykdommen blir selv-følelsen mye bedre...tro på det, du kommer til å bli frida igjen...

-kommer jeg noen gang til å bli lykkelig?

lykken kommer til å komme til deg hvis du gir slipp på mørket, og slipper inn lyset. Da vil hjertet ditt være fyllt av andre ting enn sykdom. Da vil du føle deg fri til å gjøre som du vil. da vil du sprudle fordi at du er fri... lykkelig!

-Jeg angrer sånn på alle de dårlige valgene jeg har tatt.  Jeg har jo mistet så mye, og forårsaket så mye hos andre. Jeg er så lei meg for det.

Du var veldig syk frida, og den beste måten du kan bli vinne tillitt igjen er å bli frisk og kjempe...
verden svikter deg ikke, det er bare at du må ta imot den med åpne armer og godta at det kommer oppturer og nedturer.

-Jeg vil bare bli fri!

Du kommer til å bli det Frida. Hold ut nå og kjemp. Ta gode valg og gå på riktig vei, så skal du se at friheten kommer til å fylle deg litt etter litt, plutselig er du på toppen av fjellet..
Ha tro på det...

husker dere butterflyproject?

~Frida~

shopping og "ståa"

halla på dere!

her går det bra. Jeg klarer meg, og mestrer mer og mer for hver dag som går. Det tror jeg at jeg klarer fordi jeg bestemmer meg for det. Det å bryte bulimimønsteret var tøft, men det var egentlig litt prøve-og-feile-prosjekt. Jeg måtte finne min måte å komme meg gjennom dagen på uten å trigge frem sykdommen. Da mener jeg spiseforstyrrelsen da.. jeg sliter fortsatt veldig med dissosiering.
Men jeg tenker at hvis jeg driver å dyrker bulimien, trigger det veldig frem dissosiering, og da kan jeg være fjern og "borte" i timesvis og ha masse anfall. Men samtidig er det jo på en måte en måte jeg kan regulere følelser på, og den minst skadelige av mine "metoder" å regulere følelser på er nettopp bulimien. Men det beste er jo å få det ut på normalt vis. Men siden stemmene i meg forteller meg at det er ulovlig å kjenne og vise følelser(fordi det er svakhet), så er det vanskelig. Jeg har også en stemme inni meg som viser meg hvilke følelser jeg har. Ei lita jente(som er meg) som jeg kan høre hyle, flire, le og gråte. Jeg kan se for meg meg selv som barn sitter å smiler, eller gråter(noe jeg sjelden gjorde). Det var ikke lov. Jeg tror det var derfor jeg fikk denne såre røsten inni meg. Fordi jeg ikke klarte å vise følelsene mine, kom stemmen og skulle senere fortelle meg hvilke følelser jeg har til enhver tid.
Uansett så jobber jeg veldig med spiseforstyrrelsen og dissosieringen nå, pluss at jeg er veldig passet på med tanke på hva som skjer når jeg dissosierer. slik må det være nå, men jeg har begynt på medisiner som skal hjelpe meg, og jeg kjenner faktisk at det begynner å bli bedre. Jeg kjenner at jeg tar lettere kontroll og jeg klarer å komme meg fortere etter anfall...

For to dager siden brøyt jeg bulimimønsteret. Det var egentlig ganske stort for meg.. Det er ikke mange gangene jeg har klart å gjort det med hensyn å fortsette etter brytingen med å spise etter en kostliste, og viktigst av alt, beholde... maten skal være i kroppen, inn til cellene og forsyne kroppen med energi.. Jeg prøver å tenke og fokusere på hva maten egentlig er. Altså fokusere på rene FAKTA! ta den, jævla spiseforstyrrelse, fakta faen, slå den!! Du kan også slå at jeg tillater meg spiser sjokolade og is når jeg vil! jeg bestemmer!

siden jeg har jobbet så hardt med mitt, og dermed holdt ting litt mer stabilt, har jeg endeeeelig fått litt mer gulrøtter her inne... Jeg vet at dette er noe dere tar som selvfølger, men for meg som har vært innlåst halve livet, er dette veldig gledelig... Jeg får ha min kjære Mac hele dagen og kvelden nå. Og i dag har jeg endeliiig fått meg en skikkelig shoppingtur på City Lade. Nå er alle jogge-svarte-klærne byttet ut med fine sommerklær, så nå kan bare varmen fra sola komme å skinne på meg, så skal jeg skinne jeg...På city Lade i dag, slo vi på stortromma og kjøpte oss softis..

jeg sa det til personalet på vei hjem fra shoppingen.. " Tenk, for 2-3 år siden måtte dere reime meg fast å tvangsfore meg, og nå sitter vi her å koser oss med softis sammen"... De var dessidert enige.

Jeg prøver å fokusere på hvor langt jeg egentlig har kommet nå. Jeg møter jo gamle kjente her, fordi jeg er på samme post(A4) som jeg var da jeg ble innlagt på grunn av alvorlig anoreksi, og ei som jobber her sa det til meg i går: "du er friskere enn du noensinne har vært i hele ditt liv, men sykdommen i deg har samtidig aldri vært sterkere"... Det er på mange måter sant.. Det sier bare at jeg er vanvittig sterk akkurat nå, for sykdommen er veldig sterk. Det er vanvittige krefter som settes igang noen ganger. Det ville nok sjokkert hver og en hva som egentlig har skjedd med kroppen min pga dissosieringen... Men det er fortid. Dagen i dag(som jeg kan gjøre noe med) og fremtiden, er det viktig at jeg fortsetter å jobbe så bra som jeg gjør nå, selv om jeg blir lei, deppa, forbanna, sint eller rasende.... Følelsene skal kjennes på! Dissosiering kan skje på mange måter. Det er en slags forsvarsmekanisme mot smerte, altså vonde følelser eller minner eller angst eller noe lignende. så det slår inn når man blir følelsesmessig aktivert(i høy grad). Mine former for dissosiering er at jeg blir veldig veldig fjern og alt blir helt tåkete rundt meg. jeg klarer ikke å tidfeste noe eller si noe om hvor jeg er, og jeg er helt speisa, pluss at det er da jeg er til fare for meg selv, fordi stemmene er veldig intense og dominerende, og det er da jeg er svak og gir etter. Den andre måten som som oftest skjer er psykogene anfall, de anfallene jeg har fortalt om tidligere.

Jeg fikk også vite at jeg kan ha besøk av bestevenninda mi denne uka. Det blir kjempeherlig å møte henne igjen. Vi skal kose oss!

Ellers har jeg det bra, ting går riktig vei, så dette kommer nok til å ende BRABRA!

ellers går det mye i musikk.. Jeg skriver og komponerer og spiller andre sanger.. HVER DAG! så jeg håper ikke personalet blir lei av meg.. Jeg får de med på sangen, så det går fint... heh..


Så må jeg fortelle dere om noe fantastisk. Jeg har blitt tante igjen! Verdens fineste lille store Alfred har kommet til verden, og vi er så glade for det. Han er skjønn. Jeg har til og med fått holdt han. Gleder meg til å bli bedre kjent med den lille krabaten.

nydelige alfred, tante er stolt over deg! og glad i deg!

~Frida~

JEG TOK KONTROLL

I dag tok JEG kontrollen tilbake! og det føles herlig! mestring er en gull verd følelse som fyller kroppen med lykke! Endelig sier jeg bare....

Det har egentlig vært en veldig tøff dag. Vertfall første del av dagen. Den gikk med på å spise måltidene mine... spiste maten og var fornøyd, overbevist om at jeg skulle klare hele pakka, altså spise og beholde... men nei, etter måltidet kjørte sykdommen på full rulle, og jeg klarte det ikke.. jeg klarte ikke å stå i kjøret, selv om jeg egentlig visste at det ikke var noe problem for meg... ergo, det endte med at jeg leverte både frokost, lunsj og middag rett i dass, rett og slett...
Mellom måltidene var jeg mest fjern og ville bare overspise mer, men jeg har selv sagt til personalet at jeg ikke ønsker at de skal gi meg muligheten til det. så da ble det slik.. ingen overspising...
Etter middagen sovnet jeg utenfor baderomsdøra av utmattelse...

Etter det hadde jeg anfall og dissosierte, men så brukte jeg og de som jobber her mange tekniker for å få meg tilbake, og når jeg endelig kom tilbake hadde jeg en veldig lang og god samtale med personalet.. det gjorde utrolig godt, og vi fikk snakket ut om mye... jeg føler meg veldig mye bedre nå..

Så klarte jeg å levere fra meg noe jeg ikke skulle ha...

faen, jeg må skrive fort, må levere inn dataen til nattevaktene kommer....

poenget mitt er at jeg i dag har tatt mange gode valg.. kanskje det viktigste er at jeg klarte å bryte bulimimønstret og heller spise et måltid jeg klarte å beholde... i tillegg har jeg spist litt sjokolade og drops... kryss i taket! Det føles herlig å få slippe å henge over do å spy pizzabit etter pizzabit...
Jeg klarte det...

Resten av kvelden har jeg drevet å spilt inn musikk jeg selv har skrevet og komponert...utrolig godt å få til det endelig.. nå er det bare å produsere...

Jeg er så glad for at jeg har greid å ta kontroll over så mange ting i dag.. fordi det har mye å si for hva som skjer fremover...

nå skal dataen inn, snakkes i morgen!


~Frida~

djevelen på min skulder

Det er morgengry, sola har så vidt stått opp... jeg har stått opp.. magen rumler, den vil ha mat, men hodet vil ikke... Ambivalence in my mind!
Jeg har en spiseplan å forholde meg til, og den er rimelig streng, men så har det seg sånn at livet mitt er kontrastfyllt. alt eller ingenting, svart eller hvitt, ja eller nei. åpen eller lukket.... all mat eller ikke mat... jeg klarer liksom ikke å forholde meg til en mellomting. noe som irriterer meg fordi jeg tror det å ha funnet mellomtingen ville gjort livet mitt mer stabilt. Jeg vet at den mellomtingen sannsynligvis ville vært med på å gjøre meg friskere, fordi det verken trigger anoreksien eller bulimien. Men så er det den berømte angsten da, som jeg er så livredd for. som jeg frykter og ikke klarer å gjøre noe med. angsten som jager meg til jeg ligger på gulvet å rister i full spenning...Angsten som jeg tror jeg dør av... og jeg vil ikke dø! Jeg vil heller ikke ha det slik som jeg har det nå... Jeg vil bli fri fra dette!

djevelens mørke røst jager håpet 

djevelens mørke røst krever min sjel

jeg danser i mørket, og finner ikke den riktige vei

jeg vil bare danse i frihet og aldri bli lei

hvor er lysets gleder som skal fylle mitt hjerte?

mitt hjerte er bare fyllt av smerte

djevelens røst hvisker at jeg er skitten og uren

og alt Frida ønsker er å være pen

pen nok til å føle seg bra

og en selvtillitt som ingen kan ta.

hvor er den glade lille pike?

hun skjuler seg, i frykt for at ingen vil henne like.

djevelens røst jager meg til mørkets hall

han lusker rundt meg og roper på meg med sitt kall

klyper meg rundt hjertet hvis jeg mislykkes i noe

da kommer han i nakken min med sin klo

hvorfor må jeg eksistere i dette?

når jeg kan leve i det lette?

himmelen rundt meg er fyllt av en stjernehimmel

jeg ser opp, for den virkelige verden gjør meg svimmel

himmelen blinker stjernerne så klart

om ett minutt er minnet så svart

sykdommen jager meg

så jeg finner ikke riktig vei

jenta har en drøm hun vil sette i fri

og hun har all verdens tid

men hun er fanget i sin egen kropp

aldri er det nok, aldri en stopp

hun vil bare slippe det

men virkeligheten klarer hun ikke å se.

fanget i egen kropp med en djevel i hodet...

sliten... lei... deprimert... vil/vil ikke...

faen faen faen faen i helvete!

Spiseforstyrrelser er noe herk. Det tar fra deg alt. Tid, krefter, energi, konsentrasjon, kropp og sjel, og deg selv..etterhvert forsvinner en selv...
så kommer deperesjonen. depresjonen av å være tilskuer på sidelinja i eget liv hvor du står å ser på at en djevelsk sykdom styrer kroppen din...

du blir borte.. du forsvinner, fordi det er ikke lenger du som kontrollerer kroppen din...
vingen du prøver å fly med er brukket, føttene du skal gå med er bundet, og hendene dine er styrt av djvelen.. så du står fast, fanget, du klarer ikke å leve livet ditt... du prøver å være sjef, men mislykkes, fordi noe i deg er sterkere enn deg.. du prøver, dag etter dag, år etter år, et helt liv...
verden rundt deg blir betydningsløs..alt som betyr noe er hva som skjer med kroppen din..
alt som betyr noe er kontroll... du mister alt i livet ditt, fordi du velger sykdommen.. fordi det er det eneste alternativet som lyser opp foran deg, og den eneste stemmen du hører er dens. Den brøler til deg når du ikke vil høre, og hvisker til deg når du er sårbar... du er fanget uansett...

Jeg er fanget uansett...

hjelp, noen hjelp meg å ta kontroll!

hvor kastes ballen? i mål? bak mål? hvor Frida?

~Frida~

spiseforstyrrelsens stemme sier:

hvordan går det med mat og spiseforstyrrelsen for tida egentlig?
helt i bånn, helt kaos, helt fucked up, rett og slett...
Jeg sliter med å spise og beholde, og jeg sliter med enorme søtsug. Det som er litt vanskelig er at noen av de som jobber her er veldig strenge når det kommer til maten, mens andre tenker ikke over det og er "vant" med mitt forhold til mat.

Jeg står opp hver dag med en sterk vilje om å følge en spiseplan som jeg har nedskrevet og har skrevet under på, så følger jeg den helt til jeg kommer til middag eller kveldsmat. Etter det kommer følelsene og jeg føler jeg må regulere dem med overspising og oppkast, samtidig er anorektikeren i meg veldig streng. For noen uker siden var det ikke noe problem for meg å spise eks to knekkebrød med pålegg, men nå brøler stemmene i hodet bare ved et tygg, tre stemmer brøler og jeg blir desperat. Jeg blir fortalt at jeg er skitten, at jeg eser ut, at jeg er et forferdelig menneske som er utrolig svak som faktisk skittner meg til på den måten(ved å spise). Men de fleste gangene når jeg spiser er jeg overbevist om at jeg kommer til å klare å holde på det, og da er jeg sulten, så da ber jeg på mine knær om å få mat, og hvem kan nekte et menneske mat da? dette er vanskelig for de som jobber her altså... så er jeg ferdig, og helvetet begynner... det ender alltid med at jeg står å brekker meg til alt er borte...
Jeg prøver å fortelle de som jobber her at jeg ikke skal ha noe mer enn det som står på lista mi, men når jeg er desperat etter mat er det sykdommen som snakker, og den er veldig lur og overbevisende. selv jeg blir overbevist, og den klarer å overbevise personalet, gang på gang....
Men jeg tar på meg all skyld.. dette er min egen skyld. det er jeg som mister kontroll...

jeg hater at det er slik, for jeg prøver så hardt. men jeg må bare ærlig innrømme at det å komme hit til en lukket avdeling trigger frem spiseforstyrrelsen veldig... jeg har omtrent overspist og kastet opp hver dag siden jeg forlot DPSn. Alt av følelser kom egentlig ut av kontroll når jeg dro derfra. Jeg savner det trygge vante miljøet hvor jeg turde å eksponere meg for det meste, fordi jeg visste at jeg ville få hjelp og støtte, og var dermed trygg... Jeg savner å ha åpne dører. Jeg takler låste dører dårlig...

Jeg skulle ønske jeg klarte å regulere maten bedre. Jeg prøver så godt jeg kan, men det er så sterke krefter inni meg, og jeg blir helt forvirret og veldig redd av det hele, så det ender med at jeg bare løser det hele med en kort prosess... kaste opp maten, kaste opp følelsene, kaste opp angsten....

men hvordan føler jeg meg etterpå? etterpå er det også et helvete.. . da kommer skammen, skylden, den dårlige samvittigheten... fjernheten.. stemmene som sier at jeg forstatt er skitten fordi jeg i det hele tatt puttet mat inn gjennom munnen. stemmene som sier at jeg ikke er verd noen verdens ting. jeg er da et usselt svakt og dårlig menneske... ingen er glad i meg...


når jeg skriver dette høres det jo veldig ulogisk ut... hvorfor skal noe så naturlig som å spise mat få meg til å føle meg sånn...?

Jeg tror det har noe med at jeg som 11 åring løste problemene mine og følelsene mine med mat, og slanket bort smerten fra det jeg opplevde. nå etter ti år har kiloene kommet på kroppen min igjen, ergo, jeg er skitten, uren, ødelagt, stygg og ekkel... det er slik det føles å bo i kroppen min, så jeg skammer meg... hvorfor skammer jeg meg? det var ikke jeg som gjorde noe galt, men det forferdelige og dramatiske bor i min kropp og eksisterer i meg... det som skjedde ødela Frida og mitt selv... jeg ble fratatt kontroll over egen kropp, etterhvert lot jeg sykdommen fylle meg og styre meg, og det har den gjort i ti år nå...
Jeg står fortsatt over do å brekker meg etter at jeg har spist mat... hvorfor kan jeg ikke bare slutte? og hva skjer hvis jeg slutter? jeg har en følelse av at sårene inni meg kommer til å bli så store at jeg dør.. jeg tror jeg kommer til å dø av angsten... likevel om jeg har eksponert meg og vært gjennom helvetet med å stå imot mange ganger før, så forsvinner ikke redselen eller tanken om at jeg en dag kommer til å dø av angst og det følelseshelvetet som foregår inni meg...

Men så har det seg sånn, at jeg har lært at følelser og mat er to forskjellige ting. At ingen dør av følelser eller angst. Det er hvordan man løser angsten man kan dø av.. ergo, dette ligger i mine hender.. så lenge kroppen min bare puster og holder ut kommer jeg ikke til å dø..


hva er jeg redd for? Innerst inn er jeg redd for at jeg skal bli så skitten at ingen er glad i meg, at ingen kan gi meg en klem... Frida trenger klemmer hver dag... Frida trenger omsorg, og når jeg er skitten, tenker jeg "hvem hæler å gi et skittent svakt menneske som meg en klem eller holde meg i hånda?"

slik tenker jeg, og slik forteller stemmene meg at det er. Som sagt, sykdommen er overbevisende, og jeg tror på det den sier til meg...

Denne sykdommen er et helvete. man føler seg fanget. fanget i et evig destruktivt tankemønster som blir til destruktive handlingsmønster...

Det eneste jeg føler har hjulpet meg er trygghet og strenge rammer rundt meg ang. mat...
samtidig det å få mer og mer ansvar litt etter litt... Ansvaret og valgene må taes av meg, men man trenger veldig mye råd, hjelp, støtte og veileding for å få det til...
Jeg har det rundt meg, men det er veldig vanskelig å hjelpe meg når jeg har så sterke motsettende krefter som sier det motsatte av det jeg vil...

dette er vanskelig og forferdelig trist...
~Frida~

kropp

kropp.... Det er egentlig en fantastisk ting det. Tenk på hvor utrolig fantastisk det er hvordan kroppen er satt sammen og hvordan den samarbeider for å fungere. Den reparerer, den puster, hjertet slår, den produserer. Den er som en fabrikk, og alt startet med et mikroskopisk egg. et egg som skulle bli akkurat deg. Tenk hvor heldig man egentlig er som ble valgt ut av milioner av egg og fikk gaven livet.
Er ikke egentlig det en stor grunn til å åpne gaven man har gått å bruke den?

Man bruker kroppen sin til å komme seg gjennom livet. Til å oppleve ting, til å mestre ting, til å se, høre og kjenne. Man kan til å med føle. Mange forskjellige følelser. Men dette foregår i hodet, og hodet og kroppen samarbeider også. Man kan kjenne i kroppen en psykisk følelse. ja livet kan være herlig...


men er det egentlig alltid slik? er man egentlig så heldig når man føler at livet bare butter imot hele veien? Man tar som regel det som kommer, og kommer styrket ut av det hele, men likevel, når livet blir sånn over mange år, er det verdt det da? hvilket liv har man da, når man bare lever i mørket?
Man har  også da et liv, fordi man har også da et valg, flere valg faktisk. men først må man ta et valg om å velge livet, og ta rotta må mørket som jager deg. Man har som regel et mål med livet sitt. man har som regel noen ønsker eller drømmer om hvordan man ønsker livet skal være. Men vi er alle avhengige av håp og styrke for å nå drømmene våre....

jeg begynte å snakke litt om kroppen...siden den er så fantastisk, ønsker ikke alle da å beskytte den og være glad i den? ønsker vi ikke alle å være god å pleie den, slik at den er god tilbake og samarbeider med oss resten av livet? ønsker vi ikke å elske kroppen vår slik at vi har det bra?

selvfølgelig, men det er ikke alltid det er slik. Jeg fikk et vanskelig forhold til kroppen min da jeg var bittelita. Min kropp var annerledes enn de andres trodde jeg. Jeg trodde ikke eller følte ikke at min kropp var verd noen ting, og dermed kunne jeg ikke være snill med den. Den var ikke min egen, den var ukjent. Jeg ville at den skulle bli min, så jeg gjorde den min, med hjelp av sykdommen. sammen fant jeg en ny kropp, men den var heller ikke bra nok, og det ble heller ikke jeg som eide kroppen. Jeg bare eksisterte et sted inni den. Det å ha en tynn og mager kropp var det mye trøbbel med, og jeg fikk ikke til å gjøre noen ting, så mestring ble det lite av. Men jeg var vertfall tynn, og det var alt som betydde noe da. Jeg har enda ikke i dag en godt forhold til kroppen min. Den er fortsatt fremmed. Den er full av arr, og det synes jeg er synd. Jeg vil ha tilbake kroppen min som den var.
Blir jeg noengang glad i kroppen min? Det er vanskelig å si, men jeg håper det, virkelig.
Det å gå å føle seg skitten og uren hele livet blir vanskelig. Jeg vet jo at det handler om følelsene mine og ikke kroppen min, men det henger jo sammen det også.
jeg ønsker mer enn noe annet å finne en vekt jeg kan trives på, som samtidig ikke er farlig for meg...
balansegangen der er skummel for spiseforstyrrede.men det går ann...
Samtidig har jeg fått mange plager etter mange år med selvskading og spiseforstyrrelser. Det er ikke noe gøy å være beinskjør og skikkelig dårlig form i en alder av 21 år + mange andre plager som jeg ikke trenger å brette ut om her...

Jeg skrev litt tidligere at det er viktig å være snill med kroppen sin og ikke svikte den, for da vil den til slutt, en dag svikte deg også. Jeg husker jeg skrev et innlegg den gangen jeg hadde leversvikt. Jeg skriver at jeg skulle gjort hva som helst for å få en sjanse til, fordi da skulle jeg dø. Jeg skulle på transplantasjonslista, og der og da visste jeg at jeg kom til å dø før jeg noengang fikk ny lever. Men så fikk jeg en ny sjanse...

hvor ble det av viljen til å kjempe, og hva gjorde jeg med sjansen min?
~Frida~

epilepsi og psykogene anfall - hva er det?

kroppen stenger ut Frida

Frida svinner langsomt ut av egen kropp

Verden blir tåkete og ukjent

kroppen rister

hjertet banker fort, fort, fortere... dunk, dunk, dunk...

hjertet rives i stykker av fortvilelse og angst

Frida forsvinner

omverden forsvinner

En ny verden starter

En verden som foregår i mitt sinn

jenta hyler, sykdommen brøler, S-stemmen psyker ned

KAOS

Frida forsvinner

kroppen styres av noe "annet". 

kontroll, borte!

verden svartner

Fridahjertet flykter

Frida ligger nå på gulvet og ristet, spenner seg bakover i bue.

hele kroppen er spent, hver muskel rister 

Frida er lammet... 

hold ut, pust... det ender..

pust lettet ut.. verden er fortsatt tåkete og rar...

hjertet banker raskere igjen...

frida forsvinner igjen..

kroppen spenner seg igjen, og går opp i bue...

kramper, rister... 

la det gå over, hold ut!

hold ut frida, det går over....

anfall på anfall... 

plutselig svartner alt og hele kroppen blir slapp igjen..

Svett, varm og stiv, utslitt og utmattet..

Frida sovner...lenge..

Fred, igjen...

frida våkner, og skjønner at det hele er over...
I forkant av dette var kroppen min full av angst. sårene på innsiden verket og smertet...
stemmene brølte, hylte og psyket meg ned...
"du er ikke verd noen ting", "du er skitten", "du er ubrukbar", "ingen er glad i deg"...

Jeg blir fjern, og dissosierer. Frida forsvinner.... hva er det som er så vanskelig og fælt at jeg ikke klarer å eksistere i min egen tilværelse. Angsten blir for stor, følelsene blir for voldsomme. Det piper i ørene og verden blir utrygg. Jeg får ikke puste... kroppen knyter seg. Jeg flykter... hvorfor klarer jeg aldri å stå i dette...??

Dette med dissosiering er utrolig vanskelig, og gjør meg veldig fortvilt. Jeg blir veldig fjern og desperat etter å få angsten til å forsvinne, derfor blir jeg destruktiv. Jeg mister kontroll over kroppen min og det er noe annet som styrer den. Jeg har ingen ønsker om å skade meg selv. Jeg vil være Frida og at ønskene mine, verdiene mine og holdnningene mine skal gjelde hele tiden.

Hva er det som trigger frem dette hver dag? Dette er jo daglig. Jeg blir så fortvilt. Jeg har jo ikke kontroll over min egen kropp. Det er helt forferdelig å være vitne til at jeg selv ikke klarer å styre kroppen min. Det er veldig fortvilende og ekkelt.

Men jeg jobber med saken. Når jeg har det slik vet personalet hva de skal gjøre. De skal få Frida tilbake til virkeligheten. De snakker imot stemmene mine, og er bestemt og forteller meg at jeg har lov til å komme tilbake, jeg er sjefen over stemmene, og jeg har kontroll, stå imot... så holder de meg i hendene. De snakker til Frida, ikke stemmene... Frida kommer alltid tilbake heldigvis. Da er jeg ofte fjern enda og verden er ukjent og skummel. Da er det oppmerksomhetstrening som gjelder. Da fokuserer jeg på smaken på tyggisen i munnen, da ser jeg hvilken farge jeg har på genseren min. Da hører jeg hvilke lyder jeg hører. Da kjenner jeg at noen holder hendene mine. Da ser jeg plutselig sakte men sikkert verden igjen... Da er jeg trygg, da er det over... Frida er tilbake...

Sliten!!

Det jeg daglig slite med er noe som heter PNES(psykogene-non-epileptic-searces). Det en er slags forsvarmekanisme for den grad 3 av angst. Det er en slags dissosiasjon. Men det jeg opplever er at jeg dissosierer og har PNES-anfall samtidig. Psykogene anfall kommer når angsten blir for høy, og det blir for mye for kroppen og hjernen å takle det, så den kobler rett og slett ut og man får en blackout. Det ligner veldig på epilepsianfall, bare at det ikke er styrt av hjernen på en måte. Dette er en reaksjon på angsten. Det er en måte å håndtere angsten på, helt ubevisst. man har ingen kontroll når dette skjer. Anfallene kommer plutselig og kan vare veldig lenge. I det siste har anfallene mine vart i alt fra 30 min til 1 1/2 time. Tidligere hadde jeg et langt anfall, men nå har det blitt sånn at jeg får mange korte anfall etter hverandre. Og da er jeg helt ubevisst og fjern. Disse anfallene er ikke farlige. Det eneste man må passe på er nakken og hodet og at man ikke faller og slår seg. Men hos meg er det litt spesielt, fordi jeg har operert så mange ganger i magen, og når jeg får anfall, går jeg bakover i bru, og da strekkes magen og sårene. Det kan være farlig, siden det er så slitt og porøst vev på magen, så personalet prøver å legge meg på ryggen og holde meg nede og rett i kroppen under anfallene. Det kan være vanskelig, fordi kroppen spenner seg helt fast og jeg er stiv som en stokk. Så det er vanvittige krefter som brukes av kroppen min. Så de må ofte være flere når jeg har anfall...


Da jeg var 17 hadde jeg mitt første epilepsianfall. Jeg lå i sengen min her på A4, og skulle akkurat til å begynne med sondemat. Jeg hadde kjent at jeg hadde rykninger i kroppen hele dagen. plutselig sto jeg i full spenning i bue i sengen og øynene mine rullet bakover, det skummet av munnen min og jeg hadde kramper og urinavgang. Etter dette ble jeg henvist til en nevrolog. Da måtte jeg gjennomføre en EEG-undersøkelse av hjernen.
Da så jeg slik ut :

dette er ikke meg da, men det er slike elektroder man må ha på seg.

Det fant epileptisk aktivitet, så jeg fikk diagnosen Epilepsi og begynte på kepra(antiepileptisk medisin).
Men anfallene fortsatte, og jeg fikk noen nye typer anfall, så jeg gjentok undersøkelsen. Denne gangen ble jeg innlagt og måtte gå med slike elektroder på hodet i tre døgn. De fremprovoserte anfall med hjelp av lys og lyder, og jeg rakk å få to forskjellige anfall på de tre dagene. Epilepsianfall og psykogene anfall(PNES-anfall). PNES-anfall kan ikke medisineres, men det kan epilepsi, så nå går jeg på orfiril, og det har hjulpet meg veldig... De er også stemningsstabiliserende. psykogene anfall kan man få bukt med, men det krever ganske intensiv eksponeringsterapi og angstbehandling.
Slik som det er nå, må jeg bare ha disse anfallene. Alternativet til anfall en gang om dagen er ganske dårlig, så det forblir bare slik nå...

Jeg håper jeg får bukt med dette etterhvert, det trenger jeg blandt annet for å kunne kjøre bil...

håper dere skjønte litt om dette med epilepsi og psykogene anfall og forskjellen på det.

~Frida~