17.mai

Gratulerer med dagen alle sammen!
Hipp Hipp Hurra for 17-mai!!! 

For min del blir formiddagen i morgen tilbringt her på østmarka. Jeg skulle gjerne vært hjemme i Lensvika og tilbringt formiddagen sammen med venner,familie og bekjente. Gått i tog, hoppet potetløp, spist masse is, grillet, og feiret 17.mai. Slik blir det ikke i år. Det er trist å tenke på, for jeg skulle så inderlig ønske at det var slik.
Det er tungt. Men siden jeg hadde gått opp 400 g til i dag, får jeg vertfall en biltur sammen med pappa, sissel og Lars på ettermiddagen. Det er sikkert endel liv i byen da også. Det blir første gangen jeg er utenfor østmarka på sju uker. Jeg gleder meg så enormt. Det blir så godt å få kommet seg ut å sett FRISKT LIV igjen. Jeg trenger det virkelig nå.

Ellers ønsker jeg alle sammen en kjempe fin dag.
Gratulerer med dagen til alle.


~Frida~

jojo-dag

Denne dagen har så langt vært en jojo-dag for min del.
Vekten viste 400 g opp(hurra).
det er dessverre ikke nok, så sondematen ble økt igjen. Møtet i dag gikk egentlig ganske greit. Jeg var mer tilstede og vi diskuterte litt andre ting enn bare mat og vekt. Hvis jeg går opp 700 g til neste mandag får jeg en gulerot. Nemlig "trille-shopping-tur" på City Lade. Det skal jeg klare. det må jeg klare. Jeg får også en biltur i morgen på 17 mai. Regner med det blir å se på toget og livet i byen. Jeg gleder meg.

Jeg nådde bunnen når jeg skulle ha lunsj og fikk se hvor mye mat som skulle inn i magen min. PANIKK!
jeg klarte å holde ut en time, før alt forsvant i kloakksystemet. Etterfulgt av masse trening i angst,panikk.
Jeg gråt, jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg var helt gåen. Jeg begynte å tenke på hvordan i alle dager jeg skulle klare å beholde dette resten av uka og gå opp vektkravet. jeg ble motløs

Så kom en kjær venninde, som også er gestaltterapeut og snakket med meg. Jeg fortalte om situasjonen, gråt litt, fikk ut en del frustrasjon og følelser. Det var så utrolig godt. Så begynte vi å jobbe litt med denne angsten, og hva jeg kunne klare for å gå opp i vekt. Vi kom frem til en god løsning som jeg tror jeg skal klare.
En løsning. Jeg har en løsning. En utfordrende løsning, men jeg skal klare det. For jeg vil på shopping ;D

Så var det den etterlengtede følelsen av lettelse som endelig kom litt tilbake igjen. TAKK GUD FOR DET!
Dagen er ikke omme enda, flere utfordringer i dag også. Mamma kommer på besøk til meg heldigvis.
~Frida~

tanker..

Jeg føler meg så alene, redd,utrygg. Jeg vil så gjerne klare å bekjempe det store stygge monsteret som herjer på innsiden av meg. Ikke bare for min egen skyld. Ikke bare for ønsket om å bli fri og frisk, men for de som står rundt meg og må se meg kjempe hver dag. For mine kjære som har like vondt av å stå utenfor og ikke kunne gjøre noenting. Det er jeg som må "gjøre". Grunnen til at jeg blir så sint og motløs er fordi jeg ikke er "frisk" nok og er sterk nok(hele tiden) til å bekjempe anoreksitrollet. Jeg glimter til med en enorm styrke innimellom, men det er ikke nok til å få fremgang. Jeg ønsker fremgang, jeg ønsker friskning, jeg ønsker å få til å kjempe.
Jeg føler meg bare så enormt alene når jeg ikke får den forståelsen,støtten og hjelpen jeg trenger for å klare det.
Er det rart? Jeg må gjøre noe. jeg kan ikke bare gi opp. Men hva kan vel jeg gjøre? Jeg gjør alt jeg kan, og enda mer enn det. Jeg har nok med å bare klare å eksistere i denne vonde sirkelen med tvangsritualer,trening,mat og oppkast. I anoreksiens klør.

gi meg styrke. gi meg glede. gi meg håp. gi meg fri
~Frida~

oppgitt,sint,motløs Frida

først. Dette er kanskje ikke riktig av meg å legge ut, i og meg at jeg er ganske sint og oppgitt og forvirret. kanskje har noen vært i samme situasjon, og har noen tips. jeg håper på det...

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Jeg er så utrolig sliten og sint på alt.
Jeg er så sint og frustrert over hele behandlingen her. Jeg, Frida synes jeg har alt for mye ansvar.Anoreksien har alt for mye kontroll. Regnestykket er enkelt. Jeg, med min vekt og diagnose, burde hatt fastvakt og sengeleie.

Jeg vil ha fremgang. Jeg vil ha hjelp. jeg vil jo bli frisk. Men greia er at behandlerne her er så oppslukt i at deres behandlingsopplegg FUNKER FOR ALLE, dermed skal det funke for meg også. hallo, jeg har vært her i sju uker, uten fremgang.  Jeg styres fortsatt av anoreksien, og de lar meg bli styrt, og venter på at jeg skal "finne ut" og ta ansvar for en balansegang mellom aktivitet, oppkast, trening og vektoppgang. Alt de skal gjøre er å gi meg en mengde mat og passe på meg i en time etterpå. Hvis jeg ikke går opp i vekt, økes antall kalorier. Så enkelt er det. VEL, for meg funker ikke dette. Jeg vil bli frisk. Jeg vil klare å gå opp i vekt. Jeg vil bli fri. Men jeg trenger så mye mer enn bare mat og en time oppfølging. Jeg trenger å ha noen hos meg som støtter meg og motiverer meg og forteller meg at mat er medisinen min. Maten må ligge i magen for at jeg skal bli friskere, slik som jeg ønsker. Jeg trenger å bli påmint mine drømmer og fremtid. Jeg trenger å jobbe med tanker og følelser. Jeg trenger et OPPLEGG og en PLAN og MOTIVASJON og ikke minst at de som behandler meg har kompetanse på spiseforstyrrelser. Jeg trenger akkurat et slikt opplegg som på Levanger, der man hver dag skal gjøre en jobb. JEG ØNSKER Å FÅ TIL Å GJØRE DEN JOBBEN, men da må jeg da søren meg få hjelp av folk som kan det og har kompetanse nok til å gi meg den hjelpen jeg trenger og fortjener. Jeg har vært her på avdelingen i sju lange uker, uten noe som helst fremgang. Jeg sitter fortsatt i anoreksigjørma, men ønsker sterkt å komme meg ut av dette, og til levanger. De burde se at dette ikke fungerer. De spør meg hva som kan hjelpe, men de burde VITE hva som hjelper. De burde ha kompetanse. Jeg blir så utrolig deprimert av å være her. Alt er så sykt. alt handler om sondemat og vekt. Hva med FRIDA? hva med å gi Frida friskt innputt i hverdagen. Hvem sin jobb er det. Jeg sier det igjen. Jeg trenger mer enn bare mat og oppfølging.

Jeg blir så oppgitt og motløs av alt. Dette ble sikkert tidenes klageinnlegg, men jeg trengte å få det ut. Jeg vil så inderlig bli frisk. Opplegget her fungerer ikke for meg, og det gjør meg motløs. Jeg mister gnisten min. Det kan jeg ikke la skje. Gnisten min er alt jeg har. Gnisten min som er fyllt av drømmer, håp,tro og Frida. Den kan jeg ikke la forsvinne. Jeg er innlagt under tvang, er anorektisk, og har ikke mulighet til å gjøre noe som helst med situasjonen. kan det bli verre? Det er nå jeg kunne trengt et mirakel...
I morgen er det veiing igjen. Etter fornuften min er det noe som sier meg at det blir sondematøkning IGJEN gitt.

Beklager klagingen.
~Frida~

nye klær

Jeg bestilte meg noen nye klær fra H&M. 

~Frida~

lørdag

Denne lørdagen har bestått av mye forskjellig. Jeg kjenner at jeg forferdelig sliten og utmattet. Jeg vet ikke om det er av alle tankene og kampen med å trosse og prøve og trosse, eller om det er fysisk. Jeg er vertfall sliten. Bruker mye energi på å prøve å feile. Det verste er å virkelig ville klare å trosse anoreksien, men ikke klare det. Jeg klarer det ikke. Jeg tar meg selv i anoreksiklørne hele tiden, og jeg vet det. Hva er det jeg er redd for?
Anoreksien skal bort, og da må jeg bare hoppe i det, trosse, la være, kjempe for livet. IKKE UTSETTE! jeg må gjennom det likevel. Jeg må godta at maten er medisinen min, godta at den skal være i magen, trosse tvangstankene, la være å forbrenne, hvile. Det er jobben min. Det er oppskriften på å bli frisk og fri, som jeg ønsker. Jeg ønsker det så sterkt. Derfor er det ekstra skuffende og frustrerende når jeg faller i fellene til anoreksien. Jeg blir så redd for å ikke klare det.

Slike tenkedager er tunge og slitsomme, men viktige. Valg må gjøres.

Heldigvis finnes det engler sammen med meg. I dag har to engler klart å banke litt vett og motivasjon inn i mitt anoreksike hode. Den ene er kjæresten min, som jeg har tilbringt ettermiddagen med. Vi har hatt en utrolig flott kveld. Først trillet vi tur og tok litt bilder. Så spilte han verdens nydeligste sang til meg. Jeg elsker når han sitter å klunger på gitaren og synger fra hjertet. Det gjorde han i dag. Han har laget en sang til meg. enda en. Jeg ville gråte av glede og stolthet. Han er utrolig. Jeg fikk også massasje. Før vi forlot hverandre lå vi i senga og slappet av mens han fortalte meg om drømmer, håp, livet, hilsninger, hvor mye han elsker meg og savner meg. MOTIVASJON med andre ord. I slike øyeblikk er det godt å være Frida, for da er jeg Frida.

Før jeg hoppet i dusjen i stad, ringte det på døren her på A4. En pleier kom inn med en gave til meg.
Med en gang jeg fikk se det, og begynte å lese det, kom noen tårer. Jeg ble så rørt. Skjønneste Line har laget dette til meg.

Tusen hjertelig takk Line <3 dette betydde veldig mye for meg.

Resten av kvelden skal jeg se tv og slappe av. Jeg er ferdig med arbeidsdagen min.
~Frida~

et skritt frem, to tilbake....

Det har vært en tung dag i dag.
Anoreksien stjeler viljestyrken og motivasjonen min, og fyller meg med giftige anoreksitanker som igjen fører til at jeg mer eller mindre fungerer som en anorektisk autopilot. Jeg mister meg selv og anoreksien overtar.
Når jeg først innser hva jeg egentlig holder på med, kommer skuffelsen, forvirringen, depresjonen over at jeg ikke kommer noen vei. Jeg har følt meg maktesløs og utrolig trist og forvirret i hele dag. Når jeg ikke klarer å ta kontroll over anoreksitrollet, kommer raskt tankene om at jeg aldri kommer til å vinne denne krigen. Jeg blir motløs og redd, fordi jeg så inderlig ønsker å bare bli frisk og fri. Jeg mister motet.

Hvor er viljen og styrken jeg hadde på tirsdag. Jeg føler meg bare så trist og forvirret. Tankene er anorektiske og uklare. Jeg hadde jo begynt på veien. Jeg hadde jo tatt et valg om å trosse og klare dette. Hvor er den følelsen jeg hadde. Den gode følelsen av lettelse fordi ting endelig skulle gå fremover. Jeg skulle klare dette. Jeg skulle kjempe og vinne over anoreksien. Jeg skulle klare jobben min med å beholde maten i magen og la være å trene. Maten er medisinen min til å bli frisk, og da må den inn i kroppen.
Dette har rett og slett vært en drittdag. Jeg er skuffet over meg selv, og føler meg motløs.
Jeg prøver å tenke at morgendagen har nye muligheter, men anoreksien fortsetter å sprøyte giftige anoreksitanker og tvang inn i meg. Jeg er så forvirret. Jeg vil så gjerne bare være frisk.

~Frida~

nattetanker...

I morgen er det veiedag igjen. Jeg er utrolig spent på hva vekta vil vise. Jeg håper at jobben jeg har gjort vil vise resultater. Jeg vil. Jeg vil så inderlig bli frisk. Jeg vil så inderlig bli frisk, så jeg håper at jobben jeg har gjort de to siste dagene er nok.
Jeg har tenkt litt i kveld. Jeg har brukt kvelden på å tenke hva jeg egentlig trenger for å klare å gå opp i vekt.
Jeg, Frida ønsker å bli frisk, og vet at vektoppgang må til. Det som er så vanskelig, er at den eneste måten å gå opp i vekt på er å bekjempe anoreksimonsterets motstand og beholde maten i magen. Jeg må kjenne meg oppfyllt og kvalm i noen dager, og la næringen gå inn i kroppen min. Jeg må trosse treningstvangen. Jeg må takle angsten. Jeg må tenke på alt jeg får igjen for å gjennomgå dette helvetet, og jeg må tørre å ha troen på at alt skal bli bra. Jeg må tro at jeg skal klare det.
Maten er medisin, men jeg trenger så mye mer enn det. Jeg trenger noe å fylle dagene mine med. Jeg trenger noe å fylle den tiden anoreksien tar. Jobben min er å beholde maten og gå opp i vekt nå, og da trenger jeg mye mer enn bare mat for å klare det. Det har jeg tenkt å formidle i morgen på møtet.
Jeg skulle så inderlig ønske at jeg hadde vært på Levanger nå, fordi der er det et helhetlig opplegg. Akkurat som jeg trenger nå. Jeg føler meg så motivert, men jeg trenger så mye mer enn bare maten. Tanken på at jeg må klare å gå opp over 10 kg før jeg får komme til Levanger gjør meg litt motløs. Jeg skulle ønske jeg kunne kommet dit nå. Jeg stiller meg selv spørsmålet. Hva trenger jeg for å klare å gå opp så mye i vekt? alt jeg vil er å dra til Levanger, fordi jeg så inderlig ønsker å bli frisk. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å bekjempe anoreksitrollet alene. Her på østmarka er det ikke det samme opplegget som på levanger. Jeg er på en akkuttpost. De har ikke spesialkompetanse innen spiseforstyrrelser her, og jeg trenger så mye mer enn bare mat.

~Frida~

bilder fra kjærestebesøk

~Frida~

dagbok

Anoreksitrollet lurte meg i dag. jeg følte meg så kvalm og oppfyllt. anoreksitrollet kom med en enkel løsning, og før jeg rakk å tenke meg om var maten der den ikke skulle være. Maten som skulle ligge i magen, lå i do.
Skuffelsen og forrvirret skrev jeg dette i dagboken min:

skrevet 11.mai kl.14.00
spiseforstyrrelsen lurte meg, jeg fikk et anorektisk innfall i sted. jeg kastet opp. Jeg skulle ikke gjøre det. Je lovde meg selv at je ikke skulle gjøre det. Jeg følte meg så kvalm og oppfyllt, så kom anoreksien med en løsning. det kom veldig mye sondemat og følelsene kjennes bedre ut nå. Det er en skummel tanke. jeg skal ikke kaste opp. Jeg skal opp i vekt og bli frisk. Maten er det eneste som kan gjøre meg frisk. hvis jeg kaster oppm forlenger jeg bare oppholdet her, og utsetter problemene. Maten er medisinen min som skal gjøre meg frisk. Jeg vil jo bli frisk. Jeg vil jo bli fri!
Nå må jeg prøve å tenke på at dette var et engangstilfelle. Jeg skal ikke begynne å kaste opp eller trene igjen. I morgen er en ny dag med nye muligheter. I morgen skal jeg IKKE kaste opp.
I morgen er det veiing og møte. vekten skal vise at je har gått opp i vekt. Jeg er utrolig spent på det egentli. hvor mye jeg har gått opp, om jeg i det hele tatt har gått opp. jeg tror jeg kommer til å føle meg litt tryggere da. Jeg ser liksom litt hvordan jeg ligger ann. Jeg håper også at jeg får innfridd noen av ønskene mine. spesielt det med at jeg kan gå en liten tur. det hjelper utrolig mye på treningstvangen og oppkasttrangen. I morgen er en ny dag.

skrevet 11.mai kl.15.30
NEI! NEI! NEI!
anoreksien prøver å få meg til å kaste opp middagen også. Jeg kan ikke gi meg nå. Jeg må fokusere på målet. Jeg har ikke kontroll over tankene nå. Jeg mister meg selv. Jeg kan ikke begynne å kaste opp igjen. Anoreksien kan ikke ta tilbake kontrollen. Jeg må ha maten. Maten er medisinen min til å bli fri og frisk. Jeg trenger den og fortjener den. Jeg er redd. Jeg er redd for at jeg aldri kommer til å bli frisk. Jeg er redd for at anoreksien skal ta all kontroll igjen. Jeg vil ikke det. JEg vil bare bli frisk. Jeg må opp i vekt. Jeg må ha maten i magen min og la den gå inn i kroppen og cellene, o da vil je bli friskere. Tankene vil bli klarere, anoreksien vil bli mindre, jeg vil bli mer og mer frida, jeg vil bli glad igjen. og det beste av alt, FRI!
Fri til å ta val, fri ttil å gjøre akkurat det je har lyst til, fri til å ta valg, fri til å leve. Leve livet sammen med kjæresten min.
hvis jeg ikke beholder maten utsetter jeg livet. livet venter på meg. Tenk det! Maten må bli i magen. Det er eneste vei ut av denne tilværelsen. Dette helvetet det en djevelsk sykdom bestemmer og tar alt jeg har av tid,valg,følelser,liv og meg selv. Anoreksien er en sykdom som hindrer meg i å leve. Maten er medisinen min, og så enkelt er det.
HVis jeg utsetter, tar det bare enda lenre tid, og jeg får mindre frihet og muligheter til å gjøre alt jeg har lyst til i sommer, Jeg vil ikke sitte her i sommer. Jeg vil på ferie, på hitra, på fest, permisjoner, være med venner, ha energi, bade, dra på shopping, dra på tur og være friskere. Jeg vil gå i bikini og ha en sunn og passe slank kropp. Jeg vil være friere og friskere. DERFOR(!) skal maten være i magen min. For min sin skyld, og for mine kjæres skyld. Men mest for min egen skyld.

Det skal ikke være lett...
~Frida~

endrer bloggadresse

Jeg tenkte å endre bloggadresse.
Jeg brukte istarten bloggnavnet lea amalie. siden jeg nå bruker mitt eget navn tenkte jeg at det var best å endre bloggadressen min også.

Frida la vie
La vie er fransk og betyr liv.

http://fridalavie.blogspot.com/
venter noen dager med å gjøre det, slik at alle får det med seg. :) tihi
~Frida~

seier,blomster,åringer og glede

Jeg har seiret! Jeg har vunnet min første dag over anoreksien på 6 år.

Det føles herlig! jeg er så lettet. Endelig kan jeg kjenne at jeg har klart det. Jeg har klart å trosse min første dag i resten av mitt liv. Jeg har begynt på veien til å bli frisk. Frisk! jeg elsker det ordet. Og det føles så godt å kunne skrive det, når jeg vet at jeg faktisk skal bli det. Tiden før man tar valget, det store valget om å begynne, slutte å utsette, begynne på veien mot frisk, er beintøff. Men når man først har tatt valget, kommer lettelsen. Det er ikke lett, men det finnes mye mere håp og glede i hjertet mitt i dag.

Jeg har vært ute i sola å sett på alt som har blomstret denne vakre vårdagen.

I dag har jeg også blomstret litt

Jeg kom tilfeldigvis over denne fine saken.

 har du tenkt over at et tre har årringer. En ring for hver år. Lurer på om vi mennesker har noe tilsvarende som forteller hvor mange år vi er? Eller om det vises på oss hva vi har vært gjennom i løpet av livet.
Det kan være arr, skrammer eller kanskje det bare er på innsiden? På denne stubben var det vertfall både skrammer og arr. Jeg tenkte litt på denne stubben. sammenlignet den med meg selv. Se så mye den har vært igjenom, men likevel så fin og flott og så mange år den har levd likevel.
Mine skrammer er på vei til å ta slutt. Nå kan årringene bli fine og jevne, så vil jeg bli en fin og flott stubbe til slutt jeg også. hehe...

Jeg har klart min første dag. Og jeg takker min kjære mamma for at hun har vært her sammen med meg og gjort dagen til en dag vi vil huske. Jeg takker henne for at hun er mamman min, for alt hun gir meg, for at hun er så sterk hele tiden, og for alt hun gir meg av motivasjon,støtte, omsorg og kjærlighet.

~Frida~

en morsom bok?

Jeg leser en del bøker. Jeg brukte vertfall det før. Mest bøker om sykdom egentlig.
Men nå ønsker jeg å lese en artig bok. En bok som jeg kan kose meg med å le av. En bra og artig bok.
Er det noen som har noen tips?

~Frida~

første dag snart bestått

Trosse trosse...
Jeg kan gledelig meddele at jeg hittill har klart å beholde alle måltidene i dag.
Jeg sov rimelig lite i natt, så jeg sovnet rett etter frokost, og sov helt frem til lunsjen.
Etter lunsj tok jeg er god dusj og satt litt ut i sola. jeg har hatt samtale med legen også.
alle er glade på mine vegne. er jeg? Jo, Ja, JESS! det føles godt å endelig ha tatt valget om å begynne på veien. Det er det eneste riktige. Maten er medisin prøver jeg å tenke på. Den er livsnødvendig og den er det eneste som kan føre meg til frihet.
Mye angst, mye kvalme med å ha mat i magen igjen, mye ambivalens, men jeg har klart det hitttil.
Mamma er også på besøk, så jeg regner med det blir en liten trilletur etterhvert.

Igjen må jeg bare få takke alle sammen for de utrolige kommentarene på forrige innlegg.
Jeg leste dem for miljøkontaken min og mamma. De er målløse. Dere er fantastiske.

Så, cred til meg for dagens innsats!
~Frida~

søvnen vil ikke komme...

Det er sent på natt, jeg får ikke sove.
Er så spent på morgendagen.
Jeg er så redd for angsten som venter meg.
Angsten er ikke farlig, men forferdelig ubehagelig og fæl.
Jeg vet bare ikke helt hvordan jeg skal klare å stå i den.
Jeg skal klare det, fordi det er det eneste riktige.
Jeg vet jeg må endre tankegangen min, men jeg vet ikke hvilke tanker jeg skal tenke.
Det er første gang jeg virkelig skal kjempe for livet og friheten på ordentlig.
Det er første gang jeg skal stå imot fullt og helt.
Jeg er redd, forferdelig redd.
Jeg er redd for angsten.

Jeg må bare få takke alle sammen for fantastiske motivasjonsord på forrige innlegg.

Jeg er målløs over hvor mye støtte dere gir meg. Jeg har laget meg en hylle på rommet mitt som heter motivasjonshyllen. Jeg skrev ut alle kommentarene på papirform, slik at jeg kan lese dem i morgen. Så har jeg motivasjonsboken min i tillegg. Jeg vil bare si tusen hjertelig takk for allle vakre og motiverende ord. Dere er fantastisk og gode. Det betyr så mye for meg.

Morgendagen kommer, og det må jeg vel bare prøve å godta nå.

~Frida~

Jeg trenger motivasjon!

Jeg trenger motivasjon til morgendagen. Jeg trenger bekreftelse på at dette er riktig. Jeg kan ikke godta tanken på å utsette mer nå.

Så til alle krigere der ute. hjelp meg å finne motivasjon.

HVORFOR SKAL FRIDA TROSSE I MORGEN?

Dette er min motivasjon. Fanget! Anorektisk slave! tvangstanker! helvete!  --->


 FRI! FRISK! LEVE! FØLE! DRØMME! ELSKE ! FRIDA! --->

~Frida~

i morgen begynner jeg...

Dette har vært en tung dag.
Dagen begynte med veiing. Vekta var ureell, pga anoreksitrollet som klarte å få meg til å drikke meg opp en kilo. Dette fikk jeg heldigvis til å være ærlig om på møtet som var etterpå. Likevel hadde jeg i praksis ikke gått opp nok, så sondematen ble økt med 250 kcal. Selvfølgelig og naturligvis likte ikke anoreksitrollet dette, og fyllte meg helt. Jeg klarte ikke å si noe særlig på møtet. Var mest sint og anorektisk i tankegangen.

Etter litt om og men og tenking over hvordan jeg skal gjøre ting fremover, kom jeg frem til at jeg ikke ville ha det som jeg har det nå. Jeg vil videre. Jeg vil bli frisk. Hvis jeg noensinne skal klare å oppnå og realisere drømmene mine og bli fri, må jeg starte nå. Jeg kan ikke la anoreksien motarbeide behandlingsopplegget og vektoppgangen lenger. Jeg må akseptere maten i magen, og heller gjøre noe med angsten og uroen som den kommer. Jeg har ikke noe valg. vektoppgangen vil skje uansett. spørsmålet er bare hvor lang tid jeg vil bruke på den, og hvor mye energi og tid jeg skal bruke på å motarbeide og utsette. Jeg kjenner angsten bare ved tanken på å beholde maten i magen, men jeg prøver å tenke at maten er medisinen min og den eneste måten å komme videre og til målet. Jeg må godta den og godta at jeg må ha den. Det verste blir nok å stå i det. stå i angsten og panikken. stå imot anoreksiens tvangstanker og ikke innføre nye. Jeg skulle ønske jeg kunne blitt tvingt og dopet ned, for å slippe å gå gjennom det. Men det ville ikke vært riktig. Beroligende er en mulighet, men det beste er å tenke et måltid og en time i gangen, og tenke på målet og motivasjonen min.

Jeg har bedt kontaktsykepleieren min om at jeg skal begynne i morgen. Jeg har bedt dem om å være der og støtte meg og motivere meg hele tiden. Anoreksien skal ikke få noen mulighet til å ta kontroll. Jeg skal få hjelp til å stå i angsten. senere på dagen kommer min kjære mor. Min sterke, fantastiske og ikke minst tålmodige mor som skal hjelpe meg og motivere meg og gi meg omsorg. Jeg trenger alt jeg kan få i morgen.
I morgen begynner jeg...

~Frida~

kjærestebesøk

Uroen og angsten var på max, pga manglende kontrollfølelse, anoreksisk motstand etter middagen og angst for morgendagen. Heldigvis kom min kjære på besøk. Jeg kjente med en gang at jeg ble roligere når jeg fikk klemme og kose med han. Kjærligheten vår er sterkere enn noen som helst anoreksitroll vertfall.
Vi trillet en tur til fjæra og tok noen fine bilder og kastet flyndrestein. KJEMPEGØY!

etter fjæreturen tok vi med oss pledd og la oss lå plenen i sola. Der lå vi i over en time og bare slappet av, hørte på musikk, snakket og koset. Det var så utrolig herlig å kunne slappe av sammen med kjæresten sin igjen. Det gjorde underverker. Jeg kan ikke beskrive hvor mye jeg gleder meg til å bli frisk og komme hjem og være kjæresten hans hele tiden. Jeg savner han virkelig <3 Men vi fikk en fantastisk ettermiddag sammen.

JIPPI! jeg klarer fortsatt å stå på hodet(såironisk)

Takk kjære<3 for en fantastisk kveld sammen med deg<3
~Frida~