jeg vil

Jeg sliter.
Jeg vil så inderlig ha fremgang og bli friskere nå. Jeg vil komme meg opp i vekt og videre til Levanger. Jeg er lei av å ha det slik som jeg har det. Jeg er utrolig forvirret av alle tankene som farer rundt i topplokket til enhver tid. Jeg er utrolig ambivalent og har delte følelser som gjør meg enda mer forvirret. Jeg føler jeg har alt for mye ansvar. Jeg klarer ikke å stå imot sykdommen. Tvangsritualer og tvangstanker styrer meg helt, og jeg er ikke sterk nok til å la være. Jeg bare må. Det er så innviklet og komplisert, så jeg kan ikke forklare det på noen annen måte enn at jeg bare må følge tvangstankene. Jeg er så utrolig lei av det. Jeg vil bestemme. Jeg vil velge hvilke tanker jeg skal ha i hodet mitt. Jeg vil velge hva jeg skal fokusere på. Jeg vil velge hva jeg GJØR!

Men jeg klarer ikke... Sykdommen dominerer. Jeg trenger noen sammen med meg hele tiden som gir meg støtte, bekreftelser på at jeg gjør fremskritt og riktige valg, motstand mot sykdommen, at de har kontrollen, og som motiverer meg til å stå i dette. Jeg klarer ikke annet enn å bare følge tvangsritualene når jeg er alene.

I dag ble det i hovedsak fokusert mest på å få stoppet de bulimiske tendensene mine. Hva med anoreksien? Skal den bare forsvinne? OH NO! Den forsvinner ikke bare av seg selv. Jeg blir ikke sterkere når spiseforstyrrelsen blir fratatt kontrollen. Da blir den bare sterkere og utrykker seg på andre måter.
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vil bare bli frisk, men jeg finner ikke styrke.
~Frida~