jeg vet hva jeg vil

"The only courage that matters is the kind that gets you from one moment to the next."
- Mignon McLaughlin

one step at the time...

"Knowing what you want is the first step to getting it." 
- Louise Hart


Jeg vet hva jeg vil. 
Jeg velger å legge ut en video som har vært til stor inspirasjon for meg, til å fokusere på målet mitt. 

har du noe som inspirerer deg til å nå dine mål? 

utfordring til meg selv og dere!

Jeg og behandleren min jobber litt med at jeg skal prøve å finne de sidene av meg som er Frida og er Friske, altså mine egenskaper. Det kan hjelpe til å styrke selvfølelsen litt, og i vertfall å aktivere forankring av følelser til mine egne egenskaper ( følelser jeg har til egenskapene mine). 
Så jeg tenkte å utfordre meg selv litt, og prøve å skrive en 10 ting-liste. Det vil kanskje hjelpe meg til å reflektere og tenke over litt hvordan jeg er som person, uten sykdommen. Vi prøver... Det synes jeg dere også skal gjøre. 
(kilde)

10 ting jeg liker med egenskapene mine:

• Jeg har alltid likt og synge, og etter ett år på musikklinja, føler jeg at jeg har blitt flink. OKEY, dette er vanskelig. JEG.. KAN.. Å .. SYNGE.. :-) har lovet dere et klipp av en sang på bloggen, og det kommer.
• Jeg er flink til å tegne og male og er kreativ med hendene. 
• Jeg er veldig flink på skolen. (ser bort fra perfeksjonismen ) 
• Jeg er veldig omtenksom, og bryr meg veldig om andre. Jeg elsker følelsen av å ha hjulpet noen. 
• Jeg er flink til å snakke med folk
• Jeg er flink til å utrykke følelsene mine i dikt og sanger.
• Jeg er flink i idrett(kankje ikke nå for tida men)
• Jeg er veldig ryddig av meg. til tider...
• Jeg er en kløpper på slalåmski og snowboard
• jeg er veldig sosial, og elsker å være det( noe jeg håper kommer tilbake når jeg blir friskere)

10 ting jeg liker ved hvordan jeg ser ut, altså utseende:'

• jeg liker øynene mine(lysegrønne)
• jeg liker fargen på håret mitt
• Jeg liker ansiktstrekkene mine
• Jeg liker at jeg er 165 cm.
• Jeg liker klesstilen min
• Jeg liker....ørene mine(hehe)
• jeg liker... skostørrelsen min(38=perfekt)
• jeg liker ikke at spiseforstyrrelsen forteller meg at jeg ikke skal skrive mer.

10 ting jeg er glad for i livet mitt:

• jeg er utrolig takknemmelig for at jeg har en så fantastisk familie. hele familien, men spesielt en så fantastisk mor og far. og en herlig søster. De er utrolige!
• At jeg har verdens beste kjæresten som jeg noen gang kunne fått.
• At jeg har så mange drømmer, framtidsplaner og håp
• At jeg har så mange fantastiske, forskjellige og unike venner. 
•  At jeg fortsatt lever.
• på tross av en tøff historie, så mye livserfaring og kunnskap om hva som er viktig i livet.
• mange fine barndomsminner
• håp
• pepsi max XD
• nye dager, nye muligeter

huff, dette var vanskelig. Det er vanskelig å finne de friske bitene og akseptere dem, med en spiseforstyrrelse.. men jeg prøvde:) 

JEG UTFORDRER DERE!

~Frida~

Herlig dag i byen

For en dag! For en herlig dag!

Dagen startet med en tur til legen. Det gikk kjempe fint. Vi hadde en kjempe bra samtale, og jeg fortalte og fortalte om alt som hadde skjedd siden sist. Utrolig hvor mye enklere det er å snakke om ting etter alt som har skjedd i helga. Føler liksom at jeg har klart å brutt spiseforstyrrelsens "kontroll-mur" litt. Jeg har klart å vært dønn ærlig med både kjæresten min, pappa, mamma og i dag legen min. Det føles godt og trygt egentlig. Det lar jeg ikke spiseforstyrrelsen ta ifra meg. Jeg fortalte om helgas "gjennombrudd", og legen min var veldig glad og positivt overasket på mine vegne. Jeg har tatt et stort skritt. Det er jo en god følelse, tror jeg.
Ellers bestod samtalen mest av snakking om innleggelsen. Det planlegges og legges til rette for meg, og det er jo godt å vite(fra min sin side vertfall). Deretter en Somatisk undersøkelse med bla blodtrykk, puls, blodprøvesvar og litt banking her og der. Kroppen er litt i ulage, men det er vel ikke annet å forvente. Men ingenting var farlig ustabilt, siden jeg fikk dra hjem igjen og videre på bytur sammen med kjæresten min vertfall:-)

Byturen var kort oppsummert veldig FRISK. Jeg har hatt en kjempe herlig dag. Det er så utrolig godt å gjøre friske og normale ting. Null stress og bare kos i hele dag. Vi har shoppet og vandret rundt i sola og vært på kino. Jeg hadde et mål med shoppingen, og det var å ikke gå til salg og firstprice. I snart 3 år har jeg bare handlet klær og ting på salg, fordi jeg har måtte brukt alle penger på mat. Det var så utrolig godt å gå gjennom butikkene og kikke og prøve klær som nettopp har kommet ut og er vårens mote, uten å tenke at jeg ikke en gang kan vurdere å kjøpe noe. I dag har jeg kun kjøpt ting jeg virkelig har hatt lyst på, og det har vært utrolig godt. Jeg er kjempe fornøyd og har kjøpt masse klær som jeg virkelig har hatt lyst på og likt, og er fargerike, slik som jeg liker dem. Jeg kjøpte meg til og med en Friis-veske. Dette høres kanskje rart ut for mange, men for meg er det stort, så mange kryss i taket for den.
Når det kommer til kinoturen, er det ikke annet å si enn at filmen var helt fantastisk. Både jeg og kjæresten min satt med spenningskick helt fra føtter til ytterste hårstrå. Vi har jo begge en liten lidenskap til slike filmer som inneholder dans, musikk, spenning og fantastiske skuespillere, og ikke minst en fantastisk historie og handling. Vel, jeg anbefaler på det høyeste å bestille kinobilletter til BLACK SWAN!

Jeg er sliten, og da mener jeg GOD-SLITEN. herlig følelse!

ShoppingFrida, Friis-veske og kjæreste med en solsikke xD

tommel opp!
~Frida~

BYTUR.

AH, HERLIG!

SOL og LYS..
Formen er mye mye bedre, og kroppen kjennes mye bedre.
Det betyr at jeg definitivt vil få en herlig dag sammen med kjæresten min i Trondheim i dag.
Det er sol, Formen er bra, humøret er bra og vi har hele dagen foran oss. Det er herlig:)

Først skal jeg en tur til legen, sjekke puls, blodtrykk og diverse. Men etter det er det fritt fram en hel dag sammen med kjæresten min. Vi har heldigvis bil, regner med det ikke er så lurt å bruke mine føtter til å vandre i timesvis i dag. Men det er greit.

Ha en fin dag alle sammen :-)
~Frida~

Tur i vinterlandskap og sol

Formen er på vei opp, heldigvis. Takk og lov. Takk hjertelig takk for det. Jeg har virkelig ingen planer om å ligge i senga resten av vinterferien min. Pappa fikk dradd meg opp av senga tidligere i dag.
Vi skulle på luftetur. Jeg var ikke så veldig gira med tanke på formen, men det ble heldigvis tur likevel.

Det har jo vært helt utrolig fint vær i dag. Utrolig godt at sola skinner og himmelen er blå. Det er rart hva været gjør med humøret altså. Vi dro til et turområde jeg ofte pleide å gå tur før. Alt fra skiturer, kanoturer, gåturer,hytteturer... og i dag ble det altså biltur dit.
Litt skuffet og lei meg når jeg så skisporene overalt. Tanken på hvor herlig det hadde vært å pakket en sekk med appelsin, kvikk lunsj, varm te og sitteunderlag, og dratt ut på skitur i sola, gjorde at jeg ble litt trist.
Jeg skulle så gjerne ha gjort det.. jeg ville så gjerne... Men det er da ikke for sent. Jeg kan alltids gjøre det senere, når kroppen og hodet er mer på plass. Det kan jo være en motivasjonsfaktor.

Det var kjempe godt å få luftet seg litt, selv om jeg ble sliten. Det var verdt det. Bare se på bildene hvor herlig været var.

Nå er planen å slappe av litt, og be til høyere makter om at formen skal fortsette å bedres. Snart kommer kjæresten min på besøk. Vi skal kose oss med film i kveld. I morgen er det en tur til legen for å sjekke hvordan det står til, så skal jeg og kjæresten min en tur til byen etterpå.

Ha en fin mandagskveld alle sammen:-)
~Frida~

Tenker litt mer positivt i dag..

De siste dagene har vært utrolige tøffe og vanskelige. Mest fordi jeg har vært redd. Redd for det meste som skjer med kroppen min, uka som kommer, innleggelsen, angsten og følelsene etc.
Men for hva det er verdt, ting føles litt bedre i dag altså.
Jeg kjenner at kvalmen har sluppet taket litt, og jeg har fått i meg en litt mat og væske. Utrolig hva det kan gjøre altså. hehe...
Jeg tenkte å fortsette dagen med positivt fokus. Hive meg i dusjen og stashe meg opp til, gå en tur og få litt frisk luft i lungene, og treffe kjæresten min senere i kveld.
Det første jeg skal gjøre er å prøve å reise meg fra denne senga, så får vi se hvor vi ender til slutt, men jeg tror dette blir en relativt bedre dag enn de dagene som har vært.
Tusen takk for alle støttende kommentarer og tilbakemeldinger de siste dagene. De har virkelig varmet<3

Tenk positivt, Det gjør vertfall jeg når jeg ser ut vinduet på den vakre sola som skinner<3

HA EN FIN DAG!

~Frida~

Arielle Blair's Blogg

Jeg var innom en blogg for en stund siden, som jeg tilfeldigvis fant igjen i sted.
Bloggenforfatteren er ei ung dame med en historie med spiseforstyrrelser. Hun er frisk nå, og bruker mesteparten av tiden sin på å hjelpe andre til å begynne på sin vei mot frisk. Det er faktisk jobben hennes.
På bloggen finner du utrolig mange videoblogger, med tema i alt fra : hvorfor man bør få hjelp, hvordan man kan få hjelp, hva spiseforstyrrelsen gjør med deg, tips i forhold angsten til vektøkning i behandlingsprossessen og masse annet.
Denne dama er utrolig. Det er verdt å ta en tur innom bloggen hennes--> Arielle Blair

----------------------------------------------------------------

  

Her er en av hennes videoer. 

~Frida~

Tanker om tanker om tanker om alt...

Jeg har brukt 10 minutter nå, på å prøve å få til en setning. Jeg prøver å skrive, så blir det feil, og jeg visker ut. jeg prøver på nytt og nytt. MEN HEJ, dette er jo setninger. Men det er ikke ord og tanker og følelser. 

WE<3IT

Jeg vet ikke hva jeg føler. 

Men jeg skal prøve å finne ut av det gjennom dette innlegget. 
Det hjelper å skrive. 
greit, Jeg føler mange ting. 

• Jeg føler meg helt utmattet av kvalme, feber, hodepine, magesmerter, kulde og varme-tokter... Det igjen resulterer i at jeg ikke klarer å spise noe som helst, fordi da vrenger magen seg med en gang. Men likevel måtte jeg jo følge "tvangsrutine-bulimisk-spise-tingen", og i tillegg ville pappa at jeg skulle prøve å spise litt. Jeg spiste, presset i meg alt, og litt mer, løp opp på rommet mitt, mens jeg holdte for munnen min, pustet, trøkket ned en halv sjokolade, og det var dråpen. magen begynte å vrenge seg, løp ned på badet. dere skjønner resten. Gjennomført. selv om jeg nå ligger her utmattet. Magen min vil ikke ta til seg noe mat. Anoreksien jubler, men jeg er redd. Hva er dette? Jeg håper det er bare noe omgangsyke eller noe sånt. Men det kan jo være et nytt tegn på at kroppen begynner å svikte. Har det virkelig gått så langt nå? Vel, det finner jeg ut av i morgen, hvis formen er bedre. 
• Jeg føler meg oppgitt med tanke på at jeg nettopp har innsett at jeg aldri før har vært så fastlåst og styrt av spiseforstyrrelsen. Den er vanvittig sterk og styrer alle handlingene mine. MEN det som er så rart, er at jeg fortsatt er Frida. Jeg er svak, men jeg klarer å gråte over hvor redd jeg er til kjæresten min, jeg klarer å fortelle pappa om den forferdelige angsten jeg går med konstant og gråte over at jeg er redd. Jeg klarer til å med å la pappa holde rundt meg, og passe på meg. Jeg er forferdelig redd. Jeg er redd fordi når jeg ser speilbildet mitt i speilet ser jeg hvor tynn jeg er, og jeg gråter over synet, fordi spiseforstyrrelsen har gjort dette mot meg. Jeg gråter over synet fordi jeg så inderlig vil bli frisk. Men har ikke peiling på hvordan jeg skal komme meg gjennom den behandlingen jeg snart skal gjennom. Jeg skal innlegges på akkuttposten om en uke. Jeg er redd at en uke er nok til å la spiseforstyrrelsen bli enda sterkere, og det ender med at jeg ikke vil innlegges. At jeg er bare anoreksi og nekter. Hvis det ender slik, vet jeg hva anoreksien kan få meg til å gjøre. Den vil gjøre alt for å hindre at jeg blir innlagt. Og da er jeg inne i en ny runddans med tvangsinnleggelse, tvangsforing etc. Jeg gråter nå, for det dukker opp traumatiske opplevelser fra sist jeg var innlagt der. Hvor fælt det var å bli holdt fast og tvangsforet med sonde gang på gang. Det var helt forferdelig. Derfor har jeg tenkt å bruke vinterferien på å la mine kjære passe på meg. Jeg og pappa skal kjøre oss en tur til feriestedet Oppdal. Oppdal har vært mitt fristed siden jeg var liten. Og det er det fortsatt. Jeg skal være sammen med kjæresten min og la han passe på meg. vi skal på kino en kveld. Og prøve å finne på koslige ting som holder Frida fremme. Jeg skal gjøre alt jeg kan for å ikke miste meg selv denne uka, og hente motivasjon fram til innleggelsen. 
• I tillegg tenker jeg på alle disse årene jeg har vært syk. Hva det har gjort med familien min og de jeg er glad i. De har vært sterke, og holdt ut det meste. De har sett jenta si forsvinne mange ganger, de har sett  jenta si vært døden nær utallige ganger, De har sett en spiseforstyrrelse herje i jenta si i snart seks år. Jeg tenker bare på hva alt jeg kunne gjort annerledes. Jeg tenker på hvem jeg ville vært hvis spiseforstyrrelsen aldri snek seg til meg som 11 åring. Jeg tenker på hvor mye annerledes ting hadde vært da. Hvem hadde jeg vært? ville mitt dårlige selvbilde kommet til uttrykk i en annen form? Poenget mitt er at det er smertelig vondt å tenke på all smerten spiseforstyrrelsen har gjort med min familie og mine kjære.

Det er mange tanker, og det ble visst en del setninger i dette innlegget likevel. 

Jeg bare føler meg så tom, elendig form, fanget, redd, og angstfull. 

Så jeg håper så inderlig at morgendagen blir bedre. At kvalmen går over, slik at jeg klarer å spise litt igjen. 

Komme meg litt ut, og dra til kjæresten min på kvelden og få en fin kveld sammen med han. 

Jeg håper... 

GOD NATT

~Frida~

tanker om gårsdagen...

Først vil jeg takke for alle de fine og støttende kommentarene jeg fikk i går. Det var virkelig godt å lese dem, når jeg la meg etter gårsdagen. 

GÅRSDAGEN.. wow, den var annerledes. Den var viktig. Den var..jeg vet ikke.
Mye skjedde etter angstanfallet, samtalen med pappa og kjæresten min.
Vel, kjæresten min kom på besøk, heldigvis. Jeg følte meg umiddelbart mer trygg når jeg hadde han der. Det var virkelig vanskelig å være alene når sykdommen var så sterk. Han hjalp meg til å bli litt sterkere.
Vi bestemte oss for å gjøre om mitt spiseforstyrrelsespregede soverom om til Fridas rom.
Det var litt av en jobb. Både alt som måtte gjøres, og for meg psykisk.

Men vi:
- fjernet ALT av mat og godteri, og tok det UT av Fridas rom. (det var helt jævlig)
- støvsuget hver eneste krinkelkrok i hele rommet
- vasket hver eneste krinkelkrok i hele rommet
- ryddet og ommøblerte
- pyntet og gjorde et fint
- skiftet på senga
- LUFTET UT ALL SYKDOM. 

ANER DERE hvor godt det var å legge seg nydusjet i et friskt rom? 
Det var friskt.

Rommet mitt er friskt, men det er ikke jeg. Jeg kjenner kroppen min begynner å bli ganske utkjørt.
Helt siden angstanfallet og den siste overspisingen i går, har jeg vært utrolig kvalm, febervarm, smerter i magen, + ++.
Jeg kjenner jeg begynner å bli litt redd for hva som skjer med kroppen min.
Samtidig er det søndag, altså fortsatt helg, altså fortsatt bulimiske tvangstanker i hodet mitt, men jeg tørr rett og slett ikke å overspise akkurat nå. alle smertene jeg hadde etter den siste gangen jeg gjorde det i går, og kvalmen, er egentlig nok til å skjønne at det ikke er lurt. ah, ambivalens...

Ellers sitter jeg på det friske rommet mitt med varmeflasken min, dataen, 4-stjernes middag på tv og drikker iskald Pepsi MAX. Jeg fikk forresten TO BRETT med pepsi max-bokser av kjæresten min da han kom fra sverige i går. Ingenting kunne gjort meg mer glad enn for to brett med pepsi max akkurat nå.

Til slutt vil jeg bare beklage for et ekstremt rotete og rart innlegg. Hadde mye rotete og rart å formidle. 
Ha en fin søndag:)
~Frida~

Et helvete endte i en frisk menneskelig følelsesventil....

GRÅT!

En Frida dekket av Anorektiske klør stod  på kjøkkenet tidligere i dag, og gjorde seg klar for tvangspreget bulimiske handlinger, i full angst. Jeg skulle, jeg ville, jeg måtte...
Gang på gang på gang... spise, angst, kaste opp, spise, angst, kaste opp....
Det hele bygde opp en enorm angst, blandet med samvittighet fra både den friske og den syke siden av meg.
Jeg vil så gjerne spise for å hindre at jeg går ned i vekt, og anoreksien blir større.
Og Anoreksien straffer meg hardt..
Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre til slutt..
Jeg lå på badegulvet i fosterstilling pga store smerter av de bulimiske herjingene, og enda større smerter fra anoreksien. Mest smerte fordi amvibalensen var så sterk. Tanker om jeg noen gang vil bli frisk. Vil jeg klare å takle disse angstanfallene når de kommer. Jeg klarer det aldri. Det er for vondt.
I en time lå jeg på badegulvet, mens en enorm angststorm av ambivalens, ufordøyde følelser, dissosiasjon, tanker på den tida jeg var frisk, tanker om håpløshet, tanker om drømmen, tanker om krigen, tanker om fremtiden og den neste uka. Tanker om alt gikk som en film i hodet mitt i 1000 km/t.
Jeg klarte ikke mer... Gråten kom. Jeg gråt og gråt og gråt, pustet, prøvde å puste, gråt, tanker i spinn, enda mer gråt... GRÅT! 
JEG gråt. tanken på at jeg måtte spise den ENORME mengden mat som ligger i skuffene mine, smerte..
Jeg gråt enda mer..

Det gav seg ikke, jeg var ikke tom... jeg var full av angst.
Så ringte kjæresten min. SÅ RINGTE MIN REDNING!
Vi snakket lenge, og han fikk roet meg ned... Han sa at han var stolt av meg. Jeg spurte hvorfor?
" FORDI DU HAR GRÅTT UT DE VONDE FØLELSENE DINE, FRIDA" 
jeg gråter nå, fordi jeg innser hva jeg har gjort. Jeg har ligget i timesvis på badegulvet og fått ut følelsene mine gjennom gråt! Jeg fikk ikke opp på kjøkkenet og laget en ny posjon tvangstanke og derretter pinte i meg alt jeg klarte fra skuffene mine, og kastet opp igjen. Jeg kuttet ikke. Jeg gjorde ingenting som sykdommen ville.
JEG GRÅT!

Mens jeg lå på badegulvet, kjente jeg hvor ensom jeg var. Pappa var borte, kjæresten min var borte, mamma var borte, fordi jeg hadde bedt om en kveld alene sammen med spiseforstyrrelsen.
ENSOMHET!

Etter en god samtale med både pappa og kjæresten min, sitter jeg nå utmattet i sofaen og venter på kjæresten min. Jeg og pappa har gjort en avtale om at vi skal fjerne alt som finnes av bulimimat i skuffene, som nå plager livet av meg. jeg tenker på all energien, pengene, stresset og alt som den maten har tatt ifra meg, for å ligge der de ligger. De er mine, og jeg må spise det... Min kjære pappa, fjernet en ENORM tygde fra skuldrene mine, da vi i sted avtalte at vi jeg skulle fjerne alt, legge det i en stor pose, så skulle jeg få igjen penger for det, og kjøpe meg noe jeg virkelig har lyst på. AAAH, jeg skjønner ikke hva jeg skulle ha gjort uten dem.
Ensomheten hadde vel tatt overhånd, sammen med monstersykdommen.

Nå kommer kjæresten min<3
BTW: JEG GRÅT!

~Frida~

FANTASTISK!

Nok en gang, nok en kveld, nok en frisk-Frida tilstede...

Det er helt utrolig. Tidligere i dag, satt jeg med angst, vonde følelser og klørene til spiseforstyrrelsen over hele meg. Jeg var forberedt på at det hele skulle prege med denne Fredagskvelden.
Men som jeg skrev, jeg bestemte meg for å prøve...
Takk gud for at jeg prøvde... Fordi det hele endte helt fantastisk...

Fantastisk er et ord jeg ofte bruker, men i kveld vil jeg gjerne utdype det ordet.
Fantastisk som:
- jeg sang igjen, gud hvor jeg sang, og gud hvor jeg følte at jeg sang. 
- jeg lo fordi jeg ville le
- jeg, Frida fikk være kjæreste i kveld
- Jeg kjente trygghet
- Jeg kjente kjærlighet
- jeg kjente gode følelser
- jeg klarte å være "tilstede"

Fantastisk! 
Vi hadde en kjempe fin fredagskveld. Vi hadde det kjempe moro, sang og spilte igjen, tok masse artige bilder, snakket masse og så en utrolig morsom film.
På slutten av kvelden kjente jeg angsten komme, grunnen er komplisert. Det som var så godt, var at jeg klarte å fortelle og beskrive angsten min for kjæresten min. Jeg klarte å være svak. Jeg klarte å la følelsen av at jeg alltid må være sterk forsvinne, og jeg lot følelsene komme. Jeg ble møtt med en enorm forståelse, styrke og kjærlighet fra kjæresten min. Jeg kjente meg så trygg, det var greit.

" Du har aldri klart å sagt til meg at du er redd, Frida. Du har vist meg dine svake sider, og det gjør at jeg blir sterkere. Du er redd, og jeg står her støtt, og du skal lene deg på meg. Jeg er her"
Ordene hans gjorde meg trygg. De fikk meg til å innse at han og vår kjærlighet er sterkere enn spiseforstyrrelsen. Det må kjempes, men når det hele kommer fram, og monstersykdommen viker fordi den blir slaktet, føles det sant. Da er det ekte. Da er det sterkt.
Takk for at jeg fikk støtte meg på deg i kveld, kjære. Og takk for en fantastisk "FRISK-KVELD".
Jeg vil gjerne dele noen bilder av kvelden, som bevis på at Frida var kjempe glad og "frisk".

Og visstnok Frisk-gal

tilstede

lur

Musikkens hans får en magisk strøm til å strømme gjennom hele kroppen min, og ende opp i hjertet. da gråter jeg. 

I trygge hender, sterk og svak er vi sammen STERKE, 

SAMMEN<3 Følelsene og kvelden henges trygt på frisk-knaggen min.
~Frida~

Fredagskvelden er her, og det er jammen spiseforstyrrelsen også...

MEN, DET ER JEG OGSÅ!

Helg... hvorfor skal helg føles sånn?

Det gjør vondt i alt som heter kropp...
Jeg dras mellom en tilstand som er svart/hvit... Ambivalens!
Jeg er forvirret, redd og høyst spiseforstyrret...
Vonde følelser på grunn av anoreksiens straff etter helgens første bulimiske handling. Skam! kvalme! æsj!

Men, jeg lar det ikke knekke meg. Det er helg. Jeg er Frida. Jeg kan klare å forsterke de friske sidene, ved friskt fokus. Så i kveld tilbringer jeg kvelden sammen med min kjære, og skal prøve å hindre tankene og følelsene ta overhånd. Jeg skal prøve... I kjæresten min sin armkrok, omgitt av varme, håp og kjærlighet. En god film og pepsi max.. Det er Frida det:-)

Likevel, Det gjør så inderlig vondt, og angsten er stor.. anoreksien hersker, men i kveld vil jeg herske litt..
POSITIVE TANKER! TENK MÅLBEVIST! TENK FRISKT!
det er ikke lett.. Men jeg trosser.

Bort med hodet, der alle tankene ligger..

Ha en fin Fredagskveld alle sammen! noen planer for kvelden?

~Frida~

Gjesteinnlegg fra en vakker kriger og min gode venninne

 Jeg fikk en mail fra min kjære venninne. Et gjesteinnlegg med ord som fikk tårene til å trille. 

Jeg har nevnt denne krigeren tidligere på min blogg. Min vakre Kriger som dessverre går igjennom en kamp som meg. Du er ei jente som virkelig betyr mye for meg, og det vil du alltid gjøre. Jeg så deg i din kamp, og jeg var for glad i deg til å la være å "hjelpe". Det var tungt å se deg ramle i de samme fotsporene som jeg hadde gjort, Og det var hjerteskjærende å tenke på at du befant deg i spiseforstyrrelsens klør. Du er sterk, du er vakker, du er deg. Du klarte å reise deg, og for det er jeg ufattelig stolt av deg for. Jeg vet at kampen fortsatt er stor, men du har så mye godt foran deg. Du har så mye å leve for, akkurat som oss alle andre. Du er verdigfull og du er bra nok, og en dag vil du se det selv også. 

Tusen takk for de gode ordene, kjære<3 jeg er kjempe glad i deg.

                                                                                                                        

Okey, her kommer et lite gjesteinnlegg fra meg.

Jeg vil gjerne dele historien om hva Frida har betydd for meg, og det er ikke lite!

Vi begynte sammen på 1.videregående, musikklinja. Jeg husker jeg la merke til deg, den pene, energiske og ikke minst intelligente jenta. Men jeg turte ikke helt ta kontakt med deg først, du var jo liksom litt "over" meg. Det endte opp med at du begynte og prate med meg, og jeg merket fort at du var aldeles ikke noe skummel å prate med, tvert imot! Du var kjempegøy å være med. Etterhvert som vi ble bedre kjent begynte du å dele biter av historien din med meg. Men jeg forsto ikke da hva du egentlig hadde og slite med. Ja jeg skjønte at du hadde dine problemer, men de kunne jo ikke være sååå store så glad å snill som du var.

Året på musikklinja fløy av gårde, jeg tror du koste deg ganske mye det året. Sommerferien kom å vi traff ikke hverandre på de to månedene. De to månedene utviklet jeg for alvor min Anorexia. Og da vi alle returnerte til skolen, hadde jeg rast ned ca.20 kilo. Mens alle sa "wow! Så bra du ser ut Heidi" og "trener du mye eller?" Sa du "Hvordan har du det egentlig?" Du viste at noe ikke var som det skulle, gjorde du ikke?

Tiden gikk, og jeg la ikke akkurat på meg for å si det slik. Du spurte ganske jevnlig om det gikk bra, og jeg prøvde gang på gang å si at jeg hadde kontroll, levde bare veldig sunt og trente mye.

Frida viste bedre!

Tida kom da jeg bare måtte innrømme at jeg var syk, og hvem var det som stod der stødig som et fjell og forklarte meg at dette var bra! Jeg var kommet videre nå som jeg innså problemet. Jo det var Frida. Du prøvde å gi meg råd, og jeg prøvde å følge dem (og feilet). (Hvor fikk du overskuddet til å bry deg så mye om meg fra egentlig? Det har jeg alltid lurt på, hvordan kan du være så omtenksom å herlig når du selv har noe så forferdelig som ødelegger deg innenifra. )

Min innlegelse kom. Jeg husker da jeg satt på Lian å gråt, og plutselig tikket det en melding inn på mobilen. den var fra Frida. Du spurte hvor jeg var. Du kom med trøstende ord, og forklarte meg at jeg måtte kjempe nå. Fylte meg med varme. Jeg sovnet godt den kvelden.

På Lian begynte alt du hadde fortalt meg det siste halvåret å gå opp for meg. Jeg så hva du hadde forsøkt å stanse meg fra å surre meg selv inn i! Jeg tok i bruk rådene dine, Mat = medisin, det husker jeg du sa!

Nå etter at jeg har kommet tilbake er ting anderledes. Mens jeg har blitt friskere og sterkere har jeg sett deg bli sykere. Det gjør så vondt å se, får nå forstår jeg mer hva du har å kjempe med, hvilket helvette du har. Likevell sitter du der like blid...

Jeg håper virkelig at denne innleggelsen du nå skal ha, tar knekken på sykdommen for godt, at dette blir din store å siste kamp mot disse monstrene! Den skal du vinne! Jeg vill se deg fri, jeg vil se deg lykkelig og frisk. Sender deg all den styrke jeg har, og når du kjemper så kan du tenke deg at jeg står ved din side sammen med alle andre som er glade i deg! Takk for at du har vert min største støtte og inspirasjon på veien mot frisk, nydelige, gode, snille Frida <3

                                                                                                                                  

Jeg skal kjempe, og vi skal klare dette sammen:-)

Du betyr mye for meg. Det skal du vite. 

Takk vennen min<3

Til dere andre, jeg annbefaler å besøke bloggen hennes. Der skriver hun om sin kamp, som jeg er sikker på hun vil vinne.

 

~Frida~

Skole, helg, tanker og ... tanker..

 Jeg sitter på skolen, endelig kom jeg meg hit. Det har vært så mye kluss med tanker, søvn og angst + fysiske plager de siste dagene, at jeg har ikke orket før nå. Men nå er jeg er. Trist å tenke på at dette er den siste dagen. Jeg har ikke akkurat vært her så mye den siste tida, men jeg har likevel vært en del av 1HSA og klassen min. Nå blir det ikke skole på meg før januar neste år.

Ellers sitter jeg å gruer meg skikkelig til helg. Det høres kanskje utrolig rart ut for de fleste. Det å grue seg til helg. Vel, det er ikke selve helgen jeg gruer meg til. Jeg gruer meg til mine tvangsritualer og tvangstanker i forhold til helg. Det innebærer min største frykt akkurat nå. Eller det innebærer anoreksiens største frykt. MAT! jeg har lenge hatt et spisemønster/tvangsritual der helgene har vært bulimiske. Før hadde jeg ikke så sterkt ubehag med det, men nå som anoreksien er så sterk, er helgene virkelig tøffe. Likevel gjennomfører jeg dem nå fordi det er den viktigste grunnen til at jeg fortsatt lever siden kroppen får litt næring og vekta holdes mer stabil. En annen årsak er fordi mamma, pappa og legen min beordrer meg om å holde fast på det, så jeg ikke raser ned i vekt. Og fordi det er en tvangstanke. Det er tøft, men jeg må bare gjøre det. Det er ikke sunt, men det er vel noe av det beste jeg klarer å gjøre for å opprettholde livet mitt for tida.
I helga tror jeg det blir enda mer utfordrende å spise, pga av den uforklarelige lille vektoppgangen jeg har hatt. Anoreksien er sterk nå, som jeg beskrev i mitt lille Anorektiker-pregede innlegg i går.
Men Friske-Frida har snakket med pappan sin, og har funnet ut at helga skal gjennomføres slik som før uansett. Frokost og middag skal spises, uansett ubehag.

Ellers må jeg bare fortelle litt om dette med søvn. Jeg har ikke sovet på 3 døgn nå, og jeg merker ikke at jeg er trøtt i det hele tatt. Det er så rart, for jeg klarer bare ikke å sovne uansett hvor mange sovepiller eller innsovningsteknikker jeg prøver. Siden jeg sliter såppas mye med søvn for tida, har kroppen begynt å si fra. Plutselig sovner jeg bare. Hvor som helst, uten å ha noe som helst kontroll på det. Hehe, som for eksempel forrige helg, sovnet "hodet" før jeg rakk å nå senga mi. Jeg våknet med klær og hele pakka på neste morgen. Jeg snakket med behandleren min om dette, og det er visst ikke bra. Det er jo forståelig, når kroppen får så lite søvn at den plutselig bare sovner av seg selv.
Jeg tror nok det blir godt for kroppen min, å få litt hjelp innen både døgnrytme, spisemønster, følelser og diverse, når jeg blir innlagt i neste uke. Selv om den tanken selvfølgelig er delt, selvfølgelig.

Siden det er helg snart, har jeg planer om å tilbringe fredagskvelden med kjæresten min.
Gleder meg til det.

Hva skal dere gjøre i helga?
~Frida~

anoreksitrollet herjer...

Åh, anoreksien hvisker, viser meg et speilbilde som ikke er reelt(eller er det?), den hvisker og tisker og overbeviser meg. Jeg klarer ikke... Vekta har gått opp litt, hvordan er det i det hele tatt mulig? Jeg skjønner ingenting, verken av vekta eller anoreksien eller virkeligheten.
ANGST! ANGST! ANGST!
Jeg har hatt det i hele natt og hele dag, og det er ingenting som hjelper, fordi jeg klarer bare ikke å se hva som er virkelig og hva som er anoreksi.
Følelsen av å ikke ha kontroll er forferdelig. Den tar alt fokus, og jeg glemmer alt som er friskt.
Jeg vet ikke hva som gjør vondest. Følelsen av å miste kontroll og forsvinne helt fra meg selv, eller tanken på hvor fastlåst og fanget jeg er i anoreksien.
Jeg håper angsten slipper taket litt, for jeg vet ikke hvor mye lenger jeg orker det..
Jeg leter etter bevis på at anoreksien tar feil. Jeg prøver klær, analyserer kroppen, veier meg... men det gjør alt bare verre, for jo mer de anorektiske tankene får spinne, jo "tjukkere" blir jeg.

Jeg har virkelig prøvd alt for å prøve å dempe angsten. Jeg har sprunget 5 minutter på tredemølla(klarte ikke mer), jeg har sett film og tv, Jeg har spist, jeg har skrevet...
Og nå bad jeg pappa om hjelp. Han tar meg med i skogen på tur. Det var hans løsning. hehe.
Vi får se, jeg håper det slipper taket snart...

GI MED FRED, DIN MONSTERSYKDOM
~Frida~

Frida + Keiki = Tur

Jeg tenkte jeg skulle prøve noe nytt i dag. Kanskje ikke noe nytt, men noe annet.
Noe annet enn å sitte å rumpa og vangle rundt i huset... Ja, noe annet.
Jeg bestemte meg for å si ordet "tur" til hunden min. Dermed var det gjort.
Frida og Keiki ut på tur. tjohei!

Turen var..hmm..hva skal jeg si? Friskt! Både friskt som i frisk handling og friskt som i "100 minusgraders vind-friskt". Det ble ikke lange turen, men lang nok for Kroppen min vertfall. Keiki ble forresten kjempe glad for turen, og jeg fikk tatt noen bilder.

FRISKT!

<3

~Frida~

no school today..

Gud, noe så flaut! XD 

For å få en liten forståelse av saken, må jeg bare si at jeg ikke har sovet noe som helst i natt. En rastløshet og pirrende angst og tanker angående ALT, ville bare ikke slippe. Angsten var mest på grunn av en fysisk plage som jeg ikke kan kontrollere. Noe som er vanlig når man inntar lite mat og drikke. Ja, vertfall, jeg har ikke kontroll på det, dermed angst...
Jeg klarte ikke bare å ligge i senga og prøve å sove, så jeg begynte å rydde rommet mitt. Jeg holdt på i to timer, så nå er det ganske shiny og fint her altså. Klokka begynte å nærme seg 05, og jeg tenkte " hmm, jaja, jeg kan like godt bare begynne å fikse meg til skolen". Jeg skulle på skolen i dag, MEN jeg måtte bare slappe av litt før jeg gikk på badet og forberedet meg på dagen.
GJETT HVEM SOM SOVNET? 
Huff, jeg brukte hele natten på å slite meg ut, fordi jeg ikke fikk sove. Så sovnet jeg visst likevel.
Ergo, det ble ingen skole på Frida i dag. hihi, flaut!

Jeg kjenner jeg blir litt småirritert på meg selv, fordi dette er jo faktisk siste uken jeg har sammen med klassen min. Neste uke er det jo vinterferie, og uken etter der er det "I...nn..l...e...gg..e..l...s...e".
Jeg kommer virkelig til å savne dem, men de fleste kommer jeg nok til å ha kontakt med senere også.

Vel, et ganske random innlegg, men likevel litt komisk, huff..

Hva har dere gjort i dag? 
~Frida~

"TEN-fun-frida-wierd-random-FACTS" NR 2

hmm... hva skal jeg finne på nå da tro?

 tenker vi tar litt av hvert denne gang også:)

• 1.  Jeg er veldig uforutsigbar. Uforutsigbar som  "skal vi stikke en tur til Sverige og kjøpe smågodt?", "heej, vi drar ut å tar en fotoshoot(midt på natta)", "jeg tror jeg tar meg en tur til månen", "hvem blir med å leker bilgjemsel(midt på natta)", "jeg vil ikke på kino likevel(kommet halvveis til kinoen)". Har masse slike eksempler. dette var kanskje ikke de beste. Men Frida er uforutsigbar av seg. 
• 2. jeg sliter veldig med senestrekk. Når jeg sier veldig, mener jeg VELDIG. Det som er det morsomme med det, er at jeg ALLTID får senestrekk på steder og tidspunkt det ikke passer seg. Og når jeg får senestrekk, HYLER JEG! Eks. På bussen(ingen får sove resten av bussturen),                     I senga(kjæresten min får sjokk), På en filmkveld(ingen blir skremt av filmen hehe), På shopping(folk tror jeg er gal)... Nei, jeg bare sliter med en høylytt senestrekk hehe.. 

Frida har visst senestrekk XD

• 3. jeg får fortsatt julestrømpe av julenissen på julemorgenen.(håper det fortsetter)
• 4. Da jeg var lita, var jeg fast bestemt på hva jeg skulle bli når jeg var stor. SYKKELPOLITI og BLODGIVER! 
• 5. Den perfekte brødskiva er: Ristet brød med bremykt, hvit/brunost med hjemmelaget Lensvikbærsylktetøy <3
• 6. Jeg gikk glipp av 7,8 og 9 klasse, men gikk likevel ut 10.klasse med et snitt på 4,9(den er jeg stolt over) 
• 7. I forrige måned trodde jeg at jeg hadde kjøpt meg "uggs", men det viste seg å være tøfler XD
• 8. Jeg elsker chokiss-kjærligheter
• 9. jeg bruker piffikrydder, grillkrydder og salt på alt jeg spiser. 
• 10. Snart skal jeg og kjæresten min hoppe i fallskjerm.I CANT WAIT!

Nok en smakebit av Frida. 

Hva syns dere?

JEG ER KONTROLLFREAK... freakin head!

KONTROLLFREAK- PLAN/LISTESKRIVING PÅ GANG


En litt forvirret og tvangspreget Frida sitter på å skriver og stresser frem  planer for helga. Jeg er så stressa og ambivalent, at jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å få til en plan på helga som er best for meg, i fohold til mat, i forhold til å være sosial, i forhold til kjæresten min. Det er så mye jeg må tenke på.
Jeg har fått til en ganske okei plan nå.
I tillegg til mat-tvang-spiseforstyrrelse-ritualer, har jeg også fått plettet inn en kinotur, en kveld med kjæresten min, og en gåtur.
I tillegg har jeg funnet ut alt om hva vi skal ha til middag i helga, skrevet handleliste til pappa, som jeg presenterte for han i sted.

Reaksjon: 

• Pappa- "Frida, det er tirsdag, og helga er ikke før fredag"
• Frida- " Åj, ja, men nå har vi det vertfall klart da, så kan vi handle på torsdag når du henter meg på skolen"
• Pappa- " Frida, hvorfor skriver du handleliste for helga på en tirsdag?"
• Frida- " jeg vet ikke, jeg må være gal eller no... men det vet du jo" 

haha, jeg er vel litt stressa og kontrollfreak, men serriøst. Jeg er avhengig av å ha kontroll på ALT!
Planene hjelper meg til å gjennomføre ukene og helgene, uten stress, angst og bad fealings.
Så det så...

Ellers sitter jeg å funderer på hvordan jeg skal legge opp min siste uke hjemme. Altså vinterferien.
Jeg vil prøve å gjøre noe morsomt, noe jeg liker, og som motiverer meg hver dag.
Jeg skal prøve å få til det beste ut av vinterferien vertfall..
Noen tips til hva jeg kan gjøre? 
ja, jeg må visstnok snart lage meg en plan på den også. XD

konklusjon: Jeg er kontrollfreak, jeg er kontrollfreak, jeg er kontrollfreak og syk...
Akseptert og forstått.

I morgen er  det ny skoledag, jeg gleder meg.. håper virkelig jeg kommer meg ned til bussen, og fra bussen til skolebygningen, og være der hele skoledagen, gå til bussen, og hjem, UTEN Å PÅ NOEN MÅTE KOLLAPSE! isåfall har jeg alltid gullerøtter i veska mi:)
~Frida~

Jeg sier det til alle rundt meg, nå må jeg si det til meg selv. VÆR STERK!

Jeg er veldig delt, har veldig ambivalente følelser og tanker, og er forvirret angående konklusjonen og det som ble bestemt på møtet på bup i dag.
Men det er vel ikke annet å forvente når man har en monstersykdom som kjemper ganske hardt imot alt som handler om å få hjelp. Jeg vil ha hjelp, og det får jeg nå.

Møtet med behandleren min gikk ganske greit. Ordet innleggelse gav meg en angstbombe med en gang ørene mine hørte det. Det er ikke uventet, fordi jeg skjønte at sykdommen ville gi meg det, og jeg skjønte at ordet ville komme. Jeg var ganske delt gjennom hele møtet, men jeg klarte å få frem mine FRISKE synspunkt.
Behandleren min har allerede snakket med akuttposten, og var klar på at en innleggelse er riktig nå.
Innleggelse for å holde meg stabil frem til jeg skal på Levanger, og for å hindre at sykdommen blir større og det som er friskt, motivasjon og funksjonsnivå ikke forsvinner. Selvfølgelig også for å hindre at det verste skjer...
Jeg er som sagt delt, men jeg vet at jeg bare må... Jeg vet at det er riktig, men likevel er det utrolig vanskelig for meg å akseptere. Fordi jeg føler meg svak, som har latt det gå så langt. Fordi jeg er redd for angsten som vil komme når jeg må gi fra meg kontrollen. Fordi jeg aller helst vil slippe å gå gjennom alt dette...
Det er uansett et helvete, jeg klarer ingenting nå, og jeg kjenner kroppen min blir svakere og svakere for hver dag. Det er nå det gjelder. Jeg må hente frem alt jeg har av motivasjon, drømmer, håp og viljestyrke til å kjempe og fokusere på målet mitt. Det er vanskelig, for jeg er på grensen til å klare det. Men jeg må...

Jeg sier det til alle rundt meg, jeg sier det til alle krigere der ute, Jeg sier det til mine kjære som kjemper like mye som meg mot denne sykdommen. Nå må jeg si det til meg selv. Den evige kampen som vi alle har kjempen mot sykdommen min, vil nå bli en kamp JEG må kjempe.. JEG MÅ VÆRE STERK!

Samtidig vil jeg bare gråte, fordi jeg har så dårlig samvittighet for alt, jeg er så redd, jeg er så sint på sykdommen for hva den har gjort/gjør med alle de jeg er glad i. Og jeg er sint på sykdommen for ALT den gjør og har gjort med meg. Det er så utrolig å tenke på. Jeg blir så sint.
Men hva hjelper det, følelsene mine kommer bare ut i følelseskaosballer og kraftig angst, som må fremkalles av å trigge, kjempe imot, eller at jeg sprekker.

INNLEGGELSE! jeg kan ikke fordra ordet. Det minner meg BARE om tvangsforing, låste dører og selvskading og uutholdelige følelser.
Derfor må jeg omformulere alle tanker om det ordet, og selve ordet til STABILISERING. 
Det er et opphold på akkuttposten som skal hjelpe meg til å få bedre utgangspunkt når jeg skal gjennom min livs viktigste kamp på Levanger. Det blir en kamp, før kampen..
Men hvis jeg ikke går gjennom den kampen, vil det heller ikke bli noen kamp på Levanger..
Da vil spiseforstyrrelsen vinne, og ta med seg MEG, MITT LIV, og mine drømmer, håp, livslyst og mine kjæres livsglede i graven. Jeg dør...

Jeg gråter nå, fordi alt virker så håpløst. Alt virker så vanskelig. Samtidig har jeg så lyst å være der for kjæresten min og foreldrene mine og være sterk for dem.
Sykdommen har tatt så mye, og den tar så mye.. JEG KAN BARE IKKE LA mine kjære miste jenta si...
JEG KAN BARE ikke la spiseforstyrrelsen la livet mitt.
Dette er så utrolig vanskelig, for jeg må gå fra mitt nåværende helvete, til et enda verre helvete for å få livet mitt tilbake... For å leve!
Og jeg vil leve, Dere aner ikke hvor mye jeg vil leve. Jeg vil leve dagen lang, natten lang, livet langt og være fri og utnytte alle verdens muligheter som finnes der ute i verden..
Jeg vil så I N D E R L I G  bare få fred..
Enkeltløsningen frister, men jeg nekter å velge den. Jeg skal kjempe meg gjennom krigene, og jeg skal ståimot alle fristelser på den enkle utveien, og kjempe og kjempe... JEG VIL BARE BLI FRI OG FÅ LEVE!

huff, dette tror jeg må ha vært mitt livs vanskeligste valg. Valg om liv eller død.

Behandleren hadde to muligheter til meg:

• 1. fortsette slik som nå, og jeg ender med tvangsinnleggelse om noen uker med fare for livet mitt.
• 2. Planlegge en innleggelse sammen og få til et sammarbeid med psykogen på levanger, akkuttposten, bup-legen min, og MEG og mine foreldre. Jeg tok ansvar, og vi skal bruke de neste to ukene på å planlegge behandlingen sammen, samtidig som jeg skal prøve alt jeg kan for å holde Frida her, ikke gå ned så mye i vekt, og prøve å unngå å gjøre noe dumt. Jeg skal prøve... Jeg fikk vinterferien, og den skal jeg prøve å bruke fornuftig, være sammen med mine kjære, gjøre koslige ting sammen, snakke, hente motivajson og kjempe... 

Innleggelse: UKE 9. 

Jeg vil ikke bli engel enda...

 JEG VIL LEVE...

Grøss og gruu....
~Frida~

jeg vil...

Tanker om fortiden dukker ofte opp for tida.
Nå som kroppen og hodet begynner å falle tilbake, begynner også de samme følelsene å inntreffe.
Jeg kjenner igjen anoreksiens tankegang, knep, løgner og overbevisninger, Men jeg kjenner at jeg har bedre kontroll over dem nå, men likevel er det ikke lett å jobbe mot dem hele tiden, når de tar så stor plass...

Tankene om fortiden kommer også. Angsten for at ting skal bli som de var da jeg var innlagt for 3 år siden.
Angsten for å bli fratatt kontrollen. Den fastlåste og anorektiske kontrollen fyller meg, og det bekymrer meg.
Er jeg Frida eller er jeg Anoreksi? Jeg vet aldri... Men jeg klarer å skille av og til.
Jeg gruer meg til møtet på bup i dag. Jeg gruer meg til å få et svar på når jeg eventuelt skal bli innlagt, og jeg gruer meg til å gi fra meg kontrollen. Kontrollen som anoreksien styrer, gjennom handlinger og tanker. Jeg må trosse anoreksien, og tanken på den angsten, de følelsene, ambivalensen og smerten gir meg litt panikk...

Jeg fikk en veldig fin mail av en veldig god venninne i går. Ei venninne som har gått gjennom det samme som meg, og har mye erfaring. Hun åpnet øynene mine, fordi hun fortalte om hvor farlig dette er for kroppen min, og hvilke virkninger bare noen flere dager i denne tilstanden kan få senere.
Jeg ble litt skremt, for jeg vet hun har rett. Jeg setter enormt pris på den mailen, og jeg skal bruke de ordene til å prøve så hardt jeg kan å ta et valg. Et valg om å stoppe anoreksien til å ødelegge kroppen min mer.
Jeg skal prøve... Jeg skal prøve med tanke på at jeg en dag vil få barn, med tanke på at jeg vil slippe å være lenket til sykehus resten av livet pga nyresykdom(jeg har merket symptomer allerede), med tanke på stoffskifte, fordøyelse og forbrenning og resten av de indre organene, Med tanke på at kroppen plutselig kan svikte når jeg nok en gang svikter den etter alle disse årene.
Med tanke på at jeg skal bli frisk, og vil leve... uten spiseforstyrrelsen.
Takk kjære, for at du sendte meg den mailen<3

Jeg gruer meg til møtet, men jeg skal samle alt jeg finner av motivasjon, friske tanker, håp og viljestyrke til å være mest mulig Frida under det møtet.

Så får vi se hvordan det blir...
Uansett vil jeg bare leve, og veien dit handler om overlevelse og valg..

~Frida~

et rotete innlegg fra et rotete hode...

Hello people..

En liten update fra Frida'fronten.

• Tangerudbakken-folkene på tv, gjorde dagen min bedre. Det er så utrolig godt å se hvor lykkelige de er. De tenker ikke på at de er annerledes, de godtar at de er som de er, og lever akkurat som de vil. Jeg synes de er helt fantastiske. Det er de som virkelig lever..
• Formen i dag har vært utrolig dårlig. Kvalm fordi jeg er fortstoppet opp til ørene, nummen i kroppen, svimmel, og svak. Anoreksikroppen er tilbake, og jeg hater det. Jeg vil ikke ha det slik. Jeg er redd. Det å ha en kropp som bare makter å ligge i sengen, er ikke verdt å leve for. Jeg vil leve, jeg vil så inderlig leve!
•  Jeg snakket med pappa istad. han babler om vekt vekt vekt, mens jeg prøver å få han til å forstå at det ikke er så lett for meg å spise mer enn jeg gjør nå. Jeg prøver å forklare tvangstankene, angsten, stemmene osv. MEN HAN TENKER BARE VEKT! tenk på meg, for F**N!
• Jeg har time på bup i morgen, og jeg GRUER MEG! i morgen kan alt skje. Jeg er likegyldig, men jeg skal kjempe for å få være hjemme i vinterferien. Jeg trenger det, jeg trenger tid sammen med kjæresten min og jeg trenger å tenke. Jeg trenger å slappe av. Likevel regner jeg med at behandleren min kommer til å prate om innleggelse, innleggelse blablabla... 
• Jeg er tom for ord i dag, fordi jeg er så full av tanker og kaos. Jeg vil bare sove, men jeg tørr ikke. 
• Jeg er likegyldig... fordi jeg klarer ingenting, føler ingenting, vet ingenting, er ingenting...

Det er mange tanker og følelser i lufta for tida... Jeg vet ikke hvordan ting blir fremover, og det stresser meg.
Samtidig fungerer kroppen relativt dårlig. Jeg begynner å komme til et punkt der jeg virkelig trenger hjelp, men samtidig er anoreksien så sterk. Ambivalens i alt. Det er slitsomt, utrolig slitsomt. Men jeg holder ut.
Fordi jeg skal bli frisk en dag. En dag...

How are you guys? 
~Frida~

Gratulerer til tanteungen min

Kjære verdens beste tantebarn.


I dag er det 3 år siden du, vårt lille mirakel kom til oss. Du fikk en litt annerledes start på livet, og det fordi du så bestemt skulle ut til verden litt tidligere enn antatt. 3 måneder for tidlig kom du, og var så liten og svak.
Men likevel var du en blomst. Du gav deg aldri, og blomstret og vokste for hver dag.
Å se deg blomstre, fikk meg til å blomstre.
Sammen blomstret vi.
I dag er du verdens beste jente. Sprudlene, energisk, meget smart, morsom, smilende og elsker oppmerksomhet.
Heldigvis kom du til oss, og gjorde hverdagen hjemme på Rosenhaug mye bedre.

Så kjære jenta mi,
GRATULERER MED 3-ÅRSDAGEN!

Hilsen "Tate Fida" som er veldig veldig glad i deg<3
~Frida~

God natt, velkommen til en ny uke..

jeg er trøtt... sånn " nå vil jeg legge meg å sove-trøtt".
 Det er utrolig lenge siden sist. mer som noen uker.
I morgen er det mandag og jeg har bestemt meg for å veie meg. Jeg tørr liksom ikke, men jeg må.
Jeg er redd for hva den vil vise.

FORDI:
har jeg gått opp i vekt:
- blir anoreksien fly forbanna og straffer meg med monsterstraff som angst, vonde tanker, løgnaktige speil osv.
- har jeg bulimihelga gidd meg lengre tid hjemme
- trigger det anoreksien, og den blir sterkere

har jeg gått ned i vekt: 
- trigges anorektikeren frem og gir meg et klapp på skuldra og gir et seiersrop for meg.
- kommer jeg til å bli lagt inn snart
- kommer mamma til å fly i taket av reddsel

uansett hva jeg veier i morgen, er jeg likegyldig. Jeg bare fortsetter å følge ordre fra anoreksien i sterk frykt for angst, destruktive tanker og handlinger, og den roen jeg har inni meg når jeg vet at den ikke plager meg når jeg følger ordre.
Fordi: jeg orker ikke noe annet, jeg er så utmattet og sliten, at jeg bare er, jeg bare gjør, jeg bare styres.
Men hvis jeg i den minste grad prøver å trosse anoreksien, får jeg straff... så jeg orker ikke lenger.
Men jeg skal gjøre mitt beste når jeg orker. For jeg vet jo at mirakler kan skje, slik som i helga.
Alt kan skje.
Jeg bare håper at noen kommer å tar kontrollen fra spiseforstyrrelsen, for jeg makter ikke. Jeg har ikke sjangs i havet.

Likevel, jeg vil være hjemme i to uker til, fordi hver minste ting jeg klarer å trosse i mot, gir meg så utrolig mye. jeg klarer å kjempe litt enda. Men om to uker, trenger jeg en innleggelse. Og jeg vet at det må skje.
La oss håpe at Frida fortsatt er tilstede i denne herjede kroppen, og takker JA!
hvis anoreksien har overtatt, skal jeg likevel innlegges, men veien blir lengre, alt blir tyngre.

Jeg er her enda, og jeg skal gjøre alt jeg kan for å ikke forsvinne og gi fra meg de siste bitene av friskeFrida til anoreksien... Fordi Frida vil så inderlig bli frisk.

Kjære venner, 

TRO

HÅP

KJÆRLIGHET

god natt <3
~Frida~

"TEN-fun-frida-wierd-random-FACTS" -nr1

Her kommer første del med litt av hvert..

• 1. Jeg er bærer på en varmeflaske hele tiden, som en håndveske. Men jeg legger den på magen, og siden den til tider er veeldig varm, har jeg fått "brannsår" av den. Ergo: jeg har røde rundinger på magen og det er meget lekkert. Årsak: den varmer kroppen min, som ikke klarer å varme seg selv for tiden... 
• 2. Det beste jeg vet er flatbrød med smør og nugatti <3 (prøv det)
• 3. Den første natten jeg skulle overnatte hos kjæresten min, klarte jeg å gi han sjokk, fordi jeg hadde en høylytt og sprø latterkrampe i søvne. Jeg hadde en enormt artig drøm med andre ord. hæhæ
• 4.  En gang da jeg var 8 år og var på campingtur i en campinghytte med familien, falt jeg fra øvre køye på køysengen (2meter), UTEN Å VÅKNE.. XD
• 5-  Når jeg er full, slår jeg alltid til med min egen Frida-dans... (slår aldri feil)
• 6-  Mamma er veldig ofte sjokkert og sint på meg, fordi jeg tømmer varmtvannstanken 2-3 ganger i uka PÅ EN DUSJ! tihihi
• 7-  Jeg "må ha det, bare må ha det" må ha KAFFE om morgenen. 
• 8-  Jeg våkner aldri av min egen vekkerklokke, men det gjør mamma( av min), så hun kommer hver morgen å vekker meg.. FLAUT!
• 9- jeg har masse dyr. 1 hund, 5 katter og hybelkaniner, OG jeg er hyperallergisk. BUT I LOVE THEM!
• 10- jeg har gummifjes - JEG LOVER! Og jeg elsker å bruke det! 

BEVIS:

Såe, det var litt om meg da.. den "friske" meg;)
hva synes dere?



~Frida~