fredag 18. februar 2011

Fredagskvelden er her, og det er jammen spiseforstyrrelsen også...

MEN, DET ER JEG OGSÅ!

Helg... hvorfor skal helg føles sånn?

Det gjør vondt i alt som heter kropp...
Jeg dras mellom en tilstand som er svart/hvit... Ambivalens!
Jeg er forvirret, redd og høyst spiseforstyrret...
Vonde følelser på grunn av anoreksiens straff etter helgens første bulimiske handling. Skam! kvalme! æsj!

Men, jeg lar det ikke knekke meg. Det er helg. Jeg er Frida. Jeg kan klare å forsterke de friske sidene, ved friskt fokus. Så i kveld tilbringer jeg kvelden sammen med min kjære, og skal prøve å hindre tankene og følelsene ta overhånd. Jeg skal prøve... I kjæresten min sin armkrok, omgitt av varme, håp og kjærlighet. En god film og pepsi max.. Det er Frida det:-)

Likevel, Det gjør så inderlig vondt, og angsten er stor.. anoreksien hersker, men i kveld vil jeg herske litt..
POSITIVE TANKER! TENK MÅLBEVIST! TENK FRISKT!
det er ikke lett.. Men jeg trosser.
Bort med hodet, der alle tankene ligger..

Ha en fin Fredagskveld alle sammen! noen planer for kvelden?

~Frida~

Gjesteinnlegg fra en vakker kriger og min gode venninne

 Jeg fikk en mail fra min kjære venninne. Et gjesteinnlegg med ord som fikk tårene til å trille. 
Jeg har nevnt denne krigeren tidligere på min blogg. Min vakre Kriger som dessverre går igjennom en kamp som meg. Du er ei jente som virkelig betyr mye for meg, og det vil du alltid gjøre. Jeg så deg i din kamp, og jeg var for glad i deg til å la være å "hjelpe". Det var tungt å se deg ramle i de samme fotsporene som jeg hadde gjort, Og det var hjerteskjærende å tenke på at du befant deg i spiseforstyrrelsens klør. Du er sterk, du er vakker, du er deg. Du klarte å reise deg, og for det er jeg ufattelig stolt av deg for. Jeg vet at kampen fortsatt er stor, men du har så mye godt foran deg. Du har så mye å leve for, akkurat som oss alle andre. Du er verdigfull og du er bra nok, og en dag vil du se det selv også. 
Tusen takk for de gode ordene, kjære<3 jeg er kjempe glad i deg.

                                                                                                                        
Okey, her kommer et lite gjesteinnlegg fra meg.
Jeg vil gjerne dele historien om hva Frida har betydd for meg, og det er ikke lite!

Vi begynte sammen på 1.videregående, musikklinja. Jeg husker jeg la merke til deg, den pene, energiske og ikke minst intelligente jenta. Men jeg turte ikke helt ta kontakt med deg først, du var jo liksom litt "over" meg. Det endte opp med at du begynte og prate med meg, og jeg merket fort at du var aldeles ikke noe skummel å prate med, tvert imot! Du var kjempegøy å være med. Etterhvert som vi ble bedre kjent begynte du å dele biter av historien din med meg. Men jeg forsto ikke da hva du egentlig hadde og slite med. Ja jeg skjønte at du hadde dine problemer, men de kunne jo ikke være sååå store så glad å snill som du var.

Året på musikklinja fløy av gårde, jeg tror du koste deg ganske mye det året. Sommerferien kom å vi traff ikke hverandre på de to månedene. De to månedene utviklet jeg for alvor min Anorexia. Og da vi alle returnerte til skolen, hadde jeg rast ned ca.20 kilo. Mens alle sa "wow! Så bra du ser ut Heidi" og "trener du mye eller?" Sa du "Hvordan har du det egentlig?" Du viste at noe ikke var som det skulle, gjorde du ikke?

Tiden gikk, og jeg la ikke akkurat på meg for å si det slik. Du spurte ganske jevnlig om det gikk bra, og jeg prøvde gang på gang å si at jeg hadde kontroll, levde bare veldig sunt og trente mye.
Frida viste bedre!
Tida kom da jeg bare måtte innrømme at jeg var syk, og hvem var det som stod der stødig som et fjell og forklarte meg at dette var bra! Jeg var kommet videre nå som jeg innså problemet. Jo det var Frida. Du prøvde å gi meg råd, og jeg prøvde å følge dem (og feilet). (Hvor fikk du overskuddet til å bry deg så mye om meg fra egentlig? Det har jeg alltid lurt på, hvordan kan du være så omtenksom å herlig når du selv har noe så forferdelig som ødelegger deg innenifra. )
Min innlegelse kom. Jeg husker da jeg satt på Lian å gråt, og plutselig tikket det en melding inn på mobilen. den var fra Frida. Du spurte hvor jeg var. Du kom med trøstende ord, og forklarte meg at jeg måtte kjempe nå. Fylte meg med varme. Jeg sovnet godt den kvelden.

På Lian begynte alt du hadde fortalt meg det siste halvåret å gå opp for meg. Jeg så hva du hadde forsøkt å stanse meg fra å surre meg selv inn i! Jeg tok i bruk rådene dine, Mat = medisin, det husker jeg du sa!

Nå etter at jeg har kommet tilbake er ting anderledes. Mens jeg har blitt friskere og sterkere har jeg sett deg bli sykere. Det gjør så vondt å se, får nå forstår jeg mer hva du har å kjempe med, hvilket helvette du har. Likevell sitter du der like blid...
Jeg håper virkelig at denne innleggelsen du nå skal ha, tar knekken på sykdommen for godt, at dette blir din store å siste kamp mot disse monstrene! Den skal du vinne! Jeg vill se deg fri, jeg vil se deg lykkelig og frisk. Sender deg all den styrke jeg har, og når du kjemper så kan du tenke deg at jeg står ved din side sammen med alle andre som er glade i deg! Takk for at du har vert min største støtte og inspirasjon på veien mot frisk, nydelige, gode, snille Frida <3

                                                                                                                                  

Jeg skal kjempe, og vi skal klare dette sammen:-)
Du betyr mye for meg. Det skal du vite. 
Takk vennen min<3

Til dere andre, jeg annbefaler å besøke bloggen hennes. Der skriver hun om sin kamp, som jeg er sikker på hun vil vinne.
 
~Frida~

Skole, helg, tanker og ... tanker..

 Jeg sitter på skolen, endelig kom jeg meg hit. Det har vært så mye kluss med tanker, søvn og angst + fysiske plager de siste dagene, at jeg har ikke orket før nå. Men nå er jeg er. Trist å tenke på at dette er den siste dagen. Jeg har ikke akkurat vært her så mye den siste tida, men jeg har likevel vært en del av 1HSA og klassen min. Nå blir det ikke skole på meg før januar neste år.

Ellers sitter jeg å gruer meg skikkelig til helg. Det høres kanskje utrolig rart ut for de fleste. Det å grue seg til helg. Vel, det er ikke selve helgen jeg gruer meg til. Jeg gruer meg til mine tvangsritualer og tvangstanker i forhold til helg. Det innebærer min største frykt akkurat nå. Eller det innebærer anoreksiens største frykt. MAT! jeg har lenge hatt et spisemønster/tvangsritual der helgene har vært bulimiske. Før hadde jeg ikke så sterkt ubehag med det, men nå som anoreksien er så sterk, er helgene virkelig tøffe. Likevel gjennomfører jeg dem nå fordi det er den viktigste grunnen til at jeg fortsatt lever siden kroppen får litt næring og vekta holdes mer stabil. En annen årsak er fordi mamma, pappa og legen min beordrer meg om å holde fast på det, så jeg ikke raser ned i vekt. Og fordi det er en tvangstanke. Det er tøft, men jeg må bare gjøre det. Det er ikke sunt, men det er vel noe av det beste jeg klarer å gjøre for å opprettholde livet mitt for tida.
I helga tror jeg det blir enda mer utfordrende å spise, pga av den uforklarelige lille vektoppgangen jeg har hatt. Anoreksien er sterk nå, som jeg beskrev i mitt lille Anorektiker-pregede innlegg i går.
Men Friske-Frida har snakket med pappan sin, og har funnet ut at helga skal gjennomføres slik som før uansett. Frokost og middag skal spises, uansett ubehag.

Ellers må jeg bare fortelle litt om dette med søvn. Jeg har ikke sovet på 3 døgn nå, og jeg merker ikke at jeg er trøtt i det hele tatt. Det er så rart, for jeg klarer bare ikke å sovne uansett hvor mange sovepiller eller innsovningsteknikker jeg prøver. Siden jeg sliter såppas mye med søvn for tida, har kroppen begynt å si fra. Plutselig sovner jeg bare. Hvor som helst, uten å ha noe som helst kontroll på det. Hehe, som for eksempel forrige helg, sovnet "hodet" før jeg rakk å nå senga mi. Jeg våknet med klær og hele pakka på neste morgen. Jeg snakket med behandleren min om dette, og det er visst ikke bra. Det er jo forståelig, når kroppen får så lite søvn at den plutselig bare sovner av seg selv.
Jeg tror nok det blir godt for kroppen min, å få litt hjelp innen både døgnrytme, spisemønster, følelser og diverse, når jeg blir innlagt i neste uke. Selv om den tanken selvfølgelig er delt, selvfølgelig.

Siden det er helg snart, har jeg planer om å tilbringe fredagskvelden med kjæresten min.
Gleder meg til det.

Hva skal dere gjøre i helga?
~Frida~

torsdag 17. februar 2011

anoreksitrollet herjer...

Åh, anoreksien hvisker, viser meg et speilbilde som ikke er reelt(eller er det?), den hvisker og tisker og overbeviser meg. Jeg klarer ikke... Vekta har gått opp litt, hvordan er det i det hele tatt mulig? Jeg skjønner ingenting, verken av vekta eller anoreksien eller virkeligheten.
ANGST! ANGST! ANGST!
Jeg har hatt det i hele natt og hele dag, og det er ingenting som hjelper, fordi jeg klarer bare ikke å se hva som er virkelig og hva som er anoreksi.
Følelsen av å ikke ha kontroll er forferdelig. Den tar alt fokus, og jeg glemmer alt som er friskt.
Jeg vet ikke hva som gjør vondest. Følelsen av å miste kontroll og forsvinne helt fra meg selv, eller tanken på hvor fastlåst og fanget jeg er i anoreksien.
Jeg håper angsten slipper taket litt, for jeg vet ikke hvor mye lenger jeg orker det..
Jeg leter etter bevis på at anoreksien tar feil. Jeg prøver klær, analyserer kroppen, veier meg... men det gjør alt bare verre, for jo mer de anorektiske tankene får spinne, jo "tjukkere" blir jeg.

Jeg har virkelig prøvd alt for å prøve å dempe angsten. Jeg har sprunget 5 minutter på tredemølla(klarte ikke mer), jeg har sett film og tv, Jeg har spist, jeg har skrevet...
Og nå bad jeg pappa om hjelp. Han tar meg med i skogen på tur. Det var hans løsning. hehe.
Vi får se, jeg håper det slipper taket snart...

GI MED FRED, DIN MONSTERSYKDOM
~Frida~

onsdag 16. februar 2011

Frida + Keiki = Tur

Jeg tenkte jeg skulle prøve noe nytt i dag. Kanskje ikke noe nytt, men noe annet.
Noe annet enn å sitte å rumpa og vangle rundt i huset... Ja, noe annet.
Jeg bestemte meg for å si ordet "tur" til hunden min. Dermed var det gjort.
Frida og Keiki ut på tur. tjohei!

Turen var..hmm..hva skal jeg si? Friskt! Både friskt som i frisk handling og friskt som i "100 minusgraders vind-friskt". Det ble ikke lange turen, men lang nok for Kroppen min vertfall. Keiki ble forresten kjempe glad for turen, og jeg fikk tatt noen bilder.


FRISKT!

<3

~Frida~

no school today..

Gud, noe så flaut! XD 

For å få en liten forståelse av saken, må jeg bare si at jeg ikke har sovet noe som helst i natt. En rastløshet og pirrende angst og tanker angående ALT, ville bare ikke slippe. Angsten var mest på grunn av en fysisk plage som jeg ikke kan kontrollere. Noe som er vanlig når man inntar lite mat og drikke. Ja, vertfall, jeg har ikke kontroll på det, dermed angst...
Jeg klarte ikke bare å ligge i senga og prøve å sove, så jeg begynte å rydde rommet mitt. Jeg holdt på i to timer, så nå er det ganske shiny og fint her altså. Klokka begynte å nærme seg 05, og jeg tenkte " hmm, jaja, jeg kan like godt bare begynne å fikse meg til skolen". Jeg skulle på skolen i dag, MEN jeg måtte bare slappe av litt før jeg gikk på badet og forberedet meg på dagen.
GJETT HVEM SOM SOVNET? 
Huff, jeg brukte hele natten på å slite meg ut, fordi jeg ikke fikk sove. Så sovnet jeg visst likevel.
Ergo, det ble ingen skole på Frida i dag. hihi, flaut!

Jeg kjenner jeg blir litt småirritert på meg selv, fordi dette er jo faktisk siste uken jeg har sammen med klassen min. Neste uke er det jo vinterferie, og uken etter der er det "I...nn..l...e...gg..e..l...s...e".
Jeg kommer virkelig til å savne dem, men de fleste kommer jeg nok til å ha kontakt med senere også.

Vel, et ganske random innlegg, men likevel litt komisk, huff..

Hva har dere gjort i dag? 
~Frida~

"TEN-fun-frida-wierd-random-FACTS" NR 2

hmm... hva skal jeg finne på nå da tro?
 tenker vi tar litt av hvert denne gang også:)



  • 1.  Jeg er veldig uforutsigbar. Uforutsigbar som  "skal vi stikke en tur til Sverige og kjøpe smågodt?", "heej, vi drar ut å tar en fotoshoot(midt på natta)", "jeg tror jeg tar meg en tur til månen", "hvem blir med å leker bilgjemsel(midt på natta)", "jeg vil ikke på kino likevel(kommet halvveis til kinoen)". Har masse slike eksempler. dette var kanskje ikke de beste. Men Frida er uforutsigbar av seg. 
  • 2. jeg sliter veldig med senestrekk. Når jeg sier veldig, mener jeg VELDIG. Det som er det morsomme med det, er at jeg ALLTID får senestrekk på steder og tidspunkt det ikke passer seg. Og når jeg får senestrekk, HYLER JEG! Eks. På bussen(ingen får sove resten av bussturen),                     I senga(kjæresten min får sjokk), På en filmkveld(ingen blir skremt av filmen hehe), På shopping(folk tror jeg er gal)... Nei, jeg bare sliter med en høylytt senestrekk hehe.. 

Frida har visst senestrekk XD


  • 3. jeg får fortsatt julestrømpe av julenissen på julemorgenen.(håper det fortsetter)
  • 4. Da jeg var lita, var jeg fast bestemt på hva jeg skulle bli når jeg var stor. SYKKELPOLITI og BLODGIVER! 
  • 5. Den perfekte brødskiva er: Ristet brød med bremykt, hvit/brunost med hjemmelaget Lensvikbærsylktetøy <3
  • 6. Jeg gikk glipp av 7,8 og 9 klasse, men gikk likevel ut 10.klasse med et snitt på 4,9(den er jeg stolt over) 
  • 7. I forrige måned trodde jeg at jeg hadde kjøpt meg "uggs", men det viste seg å være tøfler XD
  • 8. Jeg elsker chokiss-kjærligheter
  • 9. jeg bruker piffikrydder, grillkrydder og salt på alt jeg spiser. 
  • 10. Snart skal jeg og kjæresten min hoppe i fallskjerm.I CANT WAIT!
Nok en smakebit av Frida. 
Hva syns dere?

tirsdag 15. februar 2011

JEG ER KONTROLLFREAK... freakin head!

KONTROLLFREAK- PLAN/LISTESKRIVING PÅ GANG


En litt forvirret og tvangspreget Frida sitter på å skriver og stresser frem  planer for helga. Jeg er så stressa og ambivalent, at jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å få til en plan på helga som er best for meg, i fohold til mat, i forhold til å være sosial, i forhold til kjæresten min. Det er så mye jeg må tenke på.
Jeg har fått til en ganske okei plan nå.
I tillegg til mat-tvang-spiseforstyrrelse-ritualer, har jeg også fått plettet inn en kinotur, en kveld med kjæresten min, og en gåtur.
I tillegg har jeg funnet ut alt om hva vi skal ha til middag i helga, skrevet handleliste til pappa, som jeg presenterte for han i sted.
Reaksjon: 

  • Pappa- "Frida, det er tirsdag, og helga er ikke før fredag"
  • Frida- " Åj, ja, men nå har vi det vertfall klart da, så kan vi handle på torsdag når du henter meg på skolen"
  • Pappa- " Frida, hvorfor skriver du handleliste for helga på en tirsdag?"
  • Frida- " jeg vet ikke, jeg må være gal eller no... men det vet du jo" 

haha, jeg er vel litt stressa og kontrollfreak, men serriøst. Jeg er avhengig av å ha kontroll på ALT!
Planene hjelper meg til å gjennomføre ukene og helgene, uten stress, angst og bad fealings.
Så det så...

Ellers sitter jeg å funderer på hvordan jeg skal legge opp min siste uke hjemme. Altså vinterferien.
Jeg vil prøve å gjøre noe morsomt, noe jeg liker, og som motiverer meg hver dag.
Jeg skal prøve å få til det beste ut av vinterferien vertfall..
Noen tips til hva jeg kan gjøre? 
ja, jeg må visstnok snart lage meg en plan på den også. XD

konklusjon: Jeg er kontrollfreak, jeg er kontrollfreak, jeg er kontrollfreak og syk...
Akseptert og forstått.

I morgen er  det ny skoledag, jeg gleder meg.. håper virkelig jeg kommer meg ned til bussen, og fra bussen til skolebygningen, og være der hele skoledagen, gå til bussen, og hjem, UTEN Å PÅ NOEN MÅTE KOLLAPSE! isåfall har jeg alltid gullerøtter i veska mi:)
~Frida~

Jeg sier det til alle rundt meg, nå må jeg si det til meg selv. VÆR STERK!

Jeg er veldig delt, har veldig ambivalente følelser og tanker, og er forvirret angående konklusjonen og det som ble bestemt på møtet på bup i dag.
Men det er vel ikke annet å forvente når man har en monstersykdom som kjemper ganske hardt imot alt som handler om å få hjelp. Jeg vil ha hjelp, og det får jeg nå.

Møtet med behandleren min gikk ganske greit. Ordet innleggelse gav meg en angstbombe med en gang ørene mine hørte det. Det er ikke uventet, fordi jeg skjønte at sykdommen ville gi meg det, og jeg skjønte at ordet ville komme. Jeg var ganske delt gjennom hele møtet, men jeg klarte å få frem mine FRISKE synspunkt.
Behandleren min har allerede snakket med akuttposten, og var klar på at en innleggelse er riktig nå.
Innleggelse for å holde meg stabil frem til jeg skal på Levanger, og for å hindre at sykdommen blir større og det som er friskt, motivasjon og funksjonsnivå ikke forsvinner. Selvfølgelig også for å hindre at det verste skjer...
Jeg er som sagt delt, men jeg vet at jeg bare må... Jeg vet at det er riktig, men likevel er det utrolig vanskelig for meg å akseptere. Fordi jeg føler meg svak, som har latt det gå så langt. Fordi jeg er redd for angsten som vil komme når jeg må gi fra meg kontrollen. Fordi jeg aller helst vil slippe å gå gjennom alt dette...
Det er uansett et helvete, jeg klarer ingenting nå, og jeg kjenner kroppen min blir svakere og svakere for hver dag. Det er nå det gjelder. Jeg må hente frem alt jeg har av motivasjon, drømmer, håp og viljestyrke til å kjempe og fokusere på målet mitt. Det er vanskelig, for jeg er på grensen til å klare det. Men jeg må...

Jeg sier det til alle rundt meg, jeg sier det til alle krigere der ute, Jeg sier det til mine kjære som kjemper like mye som meg mot denne sykdommen. Nå må jeg si det til meg selv. Den evige kampen som vi alle har kjempen mot sykdommen min, vil nå bli en kamp JEG må kjempe.. JEG MÅ VÆRE STERK!

Samtidig vil jeg bare gråte, fordi jeg har så dårlig samvittighet for alt, jeg er så redd, jeg er så sint på sykdommen for hva den har gjort/gjør med alle de jeg er glad i. Og jeg er sint på sykdommen for ALT den gjør og har gjort med meg. Det er så utrolig å tenke på. Jeg blir så sint.
Men hva hjelper det, følelsene mine kommer bare ut i følelseskaosballer og kraftig angst, som må fremkalles av å trigge, kjempe imot, eller at jeg sprekker.

INNLEGGELSE! jeg kan ikke fordra ordet. Det minner meg BARE om tvangsforing, låste dører og selvskading og uutholdelige følelser.
Derfor må jeg omformulere alle tanker om det ordet, og selve ordet til STABILISERING. 
Det er et opphold på akkuttposten som skal hjelpe meg til å få bedre utgangspunkt når jeg skal gjennom min livs viktigste kamp på Levanger. Det blir en kamp, før kampen..
Men hvis jeg ikke går gjennom den kampen, vil det heller ikke bli noen kamp på Levanger..
Da vil spiseforstyrrelsen vinne, og ta med seg MEG, MITT LIV, og mine drømmer, håp, livslyst og mine kjæres livsglede i graven. Jeg dør...

Jeg gråter nå, fordi alt virker så håpløst. Alt virker så vanskelig. Samtidig har jeg så lyst å være der for kjæresten min og foreldrene mine og være sterk for dem.
Sykdommen har tatt så mye, og den tar så mye.. JEG KAN BARE IKKE LA mine kjære miste jenta si...
JEG KAN BARE ikke la spiseforstyrrelsen la livet mitt.
Dette er så utrolig vanskelig, for jeg må gå fra mitt nåværende helvete, til et enda verre helvete for å få livet mitt tilbake... For å leve!
Og jeg vil leve, Dere aner ikke hvor mye jeg vil leve. Jeg vil leve dagen lang, natten lang, livet langt og være fri og utnytte alle verdens muligheter som finnes der ute i verden..
Jeg vil så I N D E R L I G  bare få fred..
Enkeltløsningen frister, men jeg nekter å velge den. Jeg skal kjempe meg gjennom krigene, og jeg skal ståimot alle fristelser på den enkle utveien, og kjempe og kjempe... JEG VIL BARE BLI FRI OG FÅ LEVE!

huff, dette tror jeg må ha vært mitt livs vanskeligste valg. Valg om liv eller død.

Behandleren hadde to muligheter til meg:

  • 1. fortsette slik som nå, og jeg ender med tvangsinnleggelse om noen uker med fare for livet mitt.
  • 2. Planlegge en innleggelse sammen og få til et sammarbeid med psykogen på levanger, akkuttposten, bup-legen min, og MEG og mine foreldre. Jeg tok ansvar, og vi skal bruke de neste to ukene på å planlegge behandlingen sammen, samtidig som jeg skal prøve alt jeg kan for å holde Frida her, ikke gå ned så mye i vekt, og prøve å unngå å gjøre noe dumt. Jeg skal prøve... Jeg fikk vinterferien, og den skal jeg prøve å bruke fornuftig, være sammen med mine kjære, gjøre koslige ting sammen, snakke, hente motivajson og kjempe... 


Innleggelse: UKE 9. 


Jeg vil ikke bli engel enda...
 JEG VIL LEVE...
Grøss og gruu....
~Frida~

jeg vil...

Tanker om fortiden dukker ofte opp for tida.
Nå som kroppen og hodet begynner å falle tilbake, begynner også de samme følelsene å inntreffe.
Jeg kjenner igjen anoreksiens tankegang, knep, løgner og overbevisninger, Men jeg kjenner at jeg har bedre kontroll over dem nå, men likevel er det ikke lett å jobbe mot dem hele tiden, når de tar så stor plass...

Tankene om fortiden kommer også. Angsten for at ting skal bli som de var da jeg var innlagt for 3 år siden.
Angsten for å bli fratatt kontrollen. Den fastlåste og anorektiske kontrollen fyller meg, og det bekymrer meg.
Er jeg Frida eller er jeg Anoreksi? Jeg vet aldri... Men jeg klarer å skille av og til.
Jeg gruer meg til møtet på bup i dag. Jeg gruer meg til å få et svar på når jeg eventuelt skal bli innlagt, og jeg gruer meg til å gi fra meg kontrollen. Kontrollen som anoreksien styrer, gjennom handlinger og tanker. Jeg må trosse anoreksien, og tanken på den angsten, de følelsene, ambivalensen og smerten gir meg litt panikk...

Jeg fikk en veldig fin mail av en veldig god venninne i går. Ei venninne som har gått gjennom det samme som meg, og har mye erfaring. Hun åpnet øynene mine, fordi hun fortalte om hvor farlig dette er for kroppen min, og hvilke virkninger bare noen flere dager i denne tilstanden kan få senere.
Jeg ble litt skremt, for jeg vet hun har rett. Jeg setter enormt pris på den mailen, og jeg skal bruke de ordene til å prøve så hardt jeg kan å ta et valg. Et valg om å stoppe anoreksien til å ødelegge kroppen min mer.
Jeg skal prøve... Jeg skal prøve med tanke på at jeg en dag vil få barn, med tanke på at jeg vil slippe å være lenket til sykehus resten av livet pga nyresykdom(jeg har merket symptomer allerede), med tanke på stoffskifte, fordøyelse og forbrenning og resten av de indre organene, Med tanke på at kroppen plutselig kan svikte når jeg nok en gang svikter den etter alle disse årene.
Med tanke på at jeg skal bli frisk, og vil leve... uten spiseforstyrrelsen.
Takk kjære, for at du sendte meg den mailen<3

Jeg gruer meg til møtet, men jeg skal samle alt jeg finner av motivasjon, friske tanker, håp og viljestyrke til å være mest mulig Frida under det møtet.

Så får vi se hvordan det blir...
Uansett vil jeg bare leve, og veien dit handler om overlevelse og valg..

~Frida~

mandag 14. februar 2011

et rotete innlegg fra et rotete hode...

Hello people..
En liten update fra Frida'fronten.

  • Tangerudbakken-folkene på tv, gjorde dagen min bedre. Det er så utrolig godt å se hvor lykkelige de er. De tenker ikke på at de er annerledes, de godtar at de er som de er, og lever akkurat som de vil. Jeg synes de er helt fantastiske. Det er de som virkelig lever..
  • Formen i dag har vært utrolig dårlig. Kvalm fordi jeg er fortstoppet opp til ørene, nummen i kroppen, svimmel, og svak. Anoreksikroppen er tilbake, og jeg hater det. Jeg vil ikke ha det slik. Jeg er redd. Det å ha en kropp som bare makter å ligge i sengen, er ikke verdt å leve for. Jeg vil leve, jeg vil så inderlig leve!
  •  Jeg snakket med pappa istad. han babler om vekt vekt vekt, mens jeg prøver å få han til å forstå at det ikke er så lett for meg å spise mer enn jeg gjør nå. Jeg prøver å forklare tvangstankene, angsten, stemmene osv. MEN HAN TENKER BARE VEKT! tenk på meg, for F**N!
  • Jeg har time på bup i morgen, og jeg GRUER MEG! i morgen kan alt skje. Jeg er likegyldig, men jeg skal kjempe for å få være hjemme i vinterferien. Jeg trenger det, jeg trenger tid sammen med kjæresten min og jeg trenger å tenke. Jeg trenger å slappe av. Likevel regner jeg med at behandleren min kommer til å prate om innleggelse, innleggelse blablabla... 
  • Jeg er tom for ord i dag, fordi jeg er så full av tanker og kaos. Jeg vil bare sove, men jeg tørr ikke. 
  • Jeg er likegyldig... fordi jeg klarer ingenting, føler ingenting, vet ingenting, er ingenting...

Det er mange tanker og følelser i lufta for tida... Jeg vet ikke hvordan ting blir fremover, og det stresser meg.
Samtidig fungerer kroppen relativt dårlig. Jeg begynner å komme til et punkt der jeg virkelig trenger hjelp, men samtidig er anoreksien så sterk. Ambivalens i alt. Det er slitsomt, utrolig slitsomt. Men jeg holder ut.
Fordi jeg skal bli frisk en dag. En dag...

How are you guys? 
~Frida~

Gratulerer til tanteungen min

Kjære verdens beste tantebarn.


I dag er det 3 år siden du, vårt lille mirakel kom til oss. Du fikk en litt annerledes start på livet, og det fordi du så bestemt skulle ut til verden litt tidligere enn antatt. 3 måneder for tidlig kom du, og var så liten og svak.
Men likevel var du en blomst. Du gav deg aldri, og blomstret og vokste for hver dag.
Å se deg blomstre, fikk meg til å blomstre.
Sammen blomstret vi.
I dag er du verdens beste jente. Sprudlene, energisk, meget smart, morsom, smilende og elsker oppmerksomhet.
Heldigvis kom du til oss, og gjorde hverdagen hjemme på Rosenhaug mye bedre.

Så kjære jenta mi,
GRATULERER MED 3-ÅRSDAGEN!

Hilsen "Tate Fida" som er veldig veldig glad i deg<3
~Frida~

God natt, velkommen til en ny uke..

jeg er trøtt... sånn " nå vil jeg legge meg å sove-trøtt".
 Det er utrolig lenge siden sist. mer som noen uker.
I morgen er det mandag og jeg har bestemt meg for å veie meg. Jeg tørr liksom ikke, men jeg må.
Jeg er redd for hva den vil vise.

FORDI:
har jeg gått opp i vekt:
- blir anoreksien fly forbanna og straffer meg med monsterstraff som angst, vonde tanker, løgnaktige speil osv.
- har jeg bulimihelga gidd meg lengre tid hjemme
- trigger det anoreksien, og den blir sterkere

har jeg gått ned i vekt: 
- trigges anorektikeren frem og gir meg et klapp på skuldra og gir et seiersrop for meg.
- kommer jeg til å bli lagt inn snart
- kommer mamma til å fly i taket av reddsel

uansett hva jeg veier i morgen, er jeg likegyldig. Jeg bare fortsetter å følge ordre fra anoreksien i sterk frykt for angst, destruktive tanker og handlinger, og den roen jeg har inni meg når jeg vet at den ikke plager meg når jeg følger ordre.
Fordi: jeg orker ikke noe annet, jeg er så utmattet og sliten, at jeg bare er, jeg bare gjør, jeg bare styres.
Men hvis jeg i den minste grad prøver å trosse anoreksien, får jeg straff... så jeg orker ikke lenger.
Men jeg skal gjøre mitt beste når jeg orker. For jeg vet jo at mirakler kan skje, slik som i helga.
Alt kan skje.
Jeg bare håper at noen kommer å tar kontrollen fra spiseforstyrrelsen, for jeg makter ikke. Jeg har ikke sjangs i havet.

Likevel, jeg vil være hjemme i to uker til, fordi hver minste ting jeg klarer å trosse i mot, gir meg så utrolig mye. jeg klarer å kjempe litt enda. Men om to uker, trenger jeg en innleggelse. Og jeg vet at det må skje.
La oss håpe at Frida fortsatt er tilstede i denne herjede kroppen, og takker JA!
hvis anoreksien har overtatt, skal jeg likevel innlegges, men veien blir lengre, alt blir tyngre.

Jeg er her enda, og jeg skal gjøre alt jeg kan for å ikke forsvinne og gi fra meg de siste bitene av friskeFrida til anoreksien... Fordi Frida vil så inderlig bli frisk.

Kjære venner, 
TRO
HÅP
KJÆRLIGHET


god natt <3
~Frida~

søndag 13. februar 2011

"TEN-fun-frida-wierd-random-FACTS" -nr1

Her kommer første del med litt av hvert..



  • 1. Jeg er bærer på en varmeflaske hele tiden, som en håndveske. Men jeg legger den på magen, og siden den til tider er veeldig varm, har jeg fått "brannsår" av den. Ergo: jeg har røde rundinger på magen og det er meget lekkert. Årsak: den varmer kroppen min, som ikke klarer å varme seg selv for tiden... 
  • 2. Det beste jeg vet er flatbrød med smør og nugatti <3 (prøv det)
  • 3. Den første natten jeg skulle overnatte hos kjæresten min, klarte jeg å gi han sjokk, fordi jeg hadde en høylytt og sprø latterkrampe i søvne. Jeg hadde en enormt artig drøm med andre ord. hæhæ
  • 4.  En gang da jeg var 8 år og var på campingtur i en campinghytte med familien, falt jeg fra øvre køye på køysengen (2meter), UTEN Å VÅKNE.. XD
  • 5-  Når jeg er full, slår jeg alltid til med min egen Frida-dans... (slår aldri feil)
  • 6-  Mamma er veldig ofte sjokkert og sint på meg, fordi jeg tømmer varmtvannstanken 2-3 ganger i uka PÅ EN DUSJ! tihihi
  • 7-  Jeg "må ha det, bare må ha det" må ha KAFFE om morgenen. 
  • 8-  Jeg våkner aldri av min egen vekkerklokke, men det gjør mamma( av min), så hun kommer hver morgen å vekker meg.. FLAUT!
  • 9- jeg har masse dyr. 1 hund, 5 katter og hybelkaniner, OG jeg er hyperallergisk. BUT I LOVE THEM!
  • 10- jeg har gummifjes - JEG LOVER! Og jeg elsker å bruke det! 


BEVIS:



Såe, det var litt om meg da.. den "friske" meg;)
hva synes dere?



~Frida~

Hva synes du, Marie?

Greit, spiseforstyrrelse og fysiske plager..blablabla...boring!


 Hvis  jeg ser bort i fra det(wow), så har dette vært en helg som jeg vil huske. Gårsdagen sier mye om hvorfor.
Takker kjæresten min for hans utrolig fantastiske vesen, tålmodighet og  omsorg for det<3
(Jeg skal presentere han for dere senere, han er litt.. sjenert) 
                                                                                               

Men som jeg sa, hvis jeg ser bort i fra spiseforstyrrelse og dens godsaker, er det noe jeg også skal gjøre i dette innlegget.


 Jeg ble litt inspirert av kjære Marie(verdt å besøke), som innimellom piffer opp bloggen sin med noe hun kaller "10 kjappe". 
Det vil si 10 faktaopplysninger, sannheter, morsomme vaner eller avhengigheter, informasjon eller ting om meg/seg selv.
 I Maries "10 kjappe" er det ofte opplysninger som utløser et lite smil, hehe.. (Men det er fordi du er så fantastisk, Marie)


Og sånt gjør jo gjerne hverdagen litt bedre, fokus på andre ting enn spiseforstyrrelse, monstersykdommer, etc. ikke sant?
I all respekt for Marie som bruker "10 kjappe", må jeg vel finne på et annet ord, fordi jeg har nemlig tenkt å la Marie's inspirasjon bli en del av bloggingen min fremover.

Hva med
 " TEN- fun-frida-wierd-random-Facts"?
som du ser, har jeg veldig mye å skrive om X)




~Frida~

monstersykdommen tok permisjon og dro til h******t en tur i går...

Ja, du leste riktig.
Kan du se noen monstersykdom på noen av disse bildene?
Ingen monstersykdom her, bare 1 stk galeFrida

ingen monstersykdom her heller, bare en glad Frida

heller ingen her, bare trygghet, litt galhet, litt linselus og kjærlighet.

Etter en lang formiddag med alle mulige monstertanker, trodde jeg virkelig at Frida ville være fanget bak lås og slå av monstermurer, når min kjære kom på besøk. 
Hun var kanskje det i starten, men så begynte Friske-Frida sakte men sikkert å lure seg fram.

Jeg og kjæresten min hadde en veldig spesiell og viktig samtale i går kveld. Vi snakket om hvordan ting var nå, hvordan sykdommen påvirket han, hvor sterk sykdommen er nå, litt om ambivalensen og utfordringene mine, og om den tida som kommer nå. Innleggelse, sykdom, håp og motivasjon. 
Vi snakket om at det er nå vi alle(inkludert meg) må være sterke fremover. Monstersykdommen gjør alt for at   den skal få fortsette å bo i kroppen min, og det er derfor jeg sliter sånn for tida. Den overbeviser meg mer med løgnene sine mer enn noen gang, men samtidig har motivasjonen min til å bli frisk, aldri vært så sterk heller. Det er en voldsom krig som foregår i meg for tida, og det påvirker selvfølgelig min kjære og de rundt meg. For meg(frida) er det vondere å se på hva sykdommen gjør med de, enn hva den gjør med meg, fordi jeg kan ikke gjøre noe med det nå(uten hjelp), og det kan heller ikke det... HÅPLØSHET OG OPPGITT!

Derfor var det et mirakel at Frida kom frem i går kveld, og fikk en veldig spesiell og viktig kveld sammen med kjæresten sin... Vi trengte det, og vi ble sterkere, for det er nå det gjelder å være sterk og fokusere på alt som er friskt. Selv om det er lite, er det noe. 
Takk for en utrolig kveld i går, kjære<3 
Du fikk Jenta di for deg selv i går. Ingen monstersykdom!


~Frida~

lørdag 12. februar 2011

KAN JEG FÅ VELGE NÅ?

Greit, nå har spiseforstyrrelsen fått gjort som den ville halve dagen, KAN JEG FÅ VELGE NÅ?

Ambivalens fra anoreksien, ambivalens fra bulimien og amvibalens mellom anoreksien og bulimien. Slik er det i helgene for tida. Jeg vet ikke om jeg overspiser og leverer, fordi det er en tvangstanke, eller om det er bulimien, eller om jeg gjør det fordi jeg må spise i helgene, for å ikke gå ned i vekt. Eller om det bare er fordi jeg er fastlåst i dette spisemønsteret, og bare må gjennomføre det. Ambivalensen fra alle kanter er der likevel. Og det sliter meg ut, det får meg til å tenke urasjonelt og jeg "forsvinner" litt fra virkeligheten. Jeg sitter å tenker over hvordan det egentlig er mulig å være så fastlåst i en slik tilstand, hvordan det er mulig å bli så fanget, hvordan det er mulig å utvikle noe sånt, og hvordan det er mulig å ha et så sykelig forhold til MAT. Mat er liksom bensinen til et menneske, og jeg bruker det til helt andre ting. Syke ting.
huff, jeg vet ikke... Jeg vet ikke hvorfor jeg gjør ting, hva jeg føler, hva jeg tenker, hva jeg vil!
Jeg vet bare at jeg er syk. Og det gjør meg forbanna, fordi jeg vil ikke være det! Jeg er sint på alt for tida, fordi jeg vil være frisk. Hvordan får jeg ut sinnet mitt? jo, gjennom sykdommen. Det er det eneste jeg vet av.
Patetisk hele greia egentlig.. Jeg er lei! og det er kroppen min også. Den begynner å få en lillafarge og er dekket av dun, og det er bare utenpå. Jeg tørr ikke å tenke på hva som foregår inni kroppen min, men jeg kjenner jo at det ikke er bra. Huff, jeg må le...

Men som jeg sa i starten av innlegget. Sykdommen har fått halve dagen. Resten av dagen ER MIN!
Fordi jeg skal nyte den sammen med kjæresten min. DERMED BASTA!
Jeg skal i vertfall forsøke..

Sola skinner ute, forresten. Jeg tror jeg må stikke utpå verandaen og få litt postitiv energi fra sola. Kanskje den lyser opp litt inni topplokket også. Det har skjedd før.. :)
SINNA!

~Frida~

hva om....jeg var fri?


  • Jeg ville smilt fordi jeg var glad
  • jeg ville ledd fordi jeg følte for å le
  • jeg ville sagt til meg selv at jeg er bra nok
  • jeg ville gidd meg selv en stor klem
  • jeg ville spist når jeg var sulten, og spist hva jeg ville
  • jeg ville brukt hele dagen på å vise min kjære min kjærlighet for han
  • jeg ville løpt fordi jeg er fri
  • jeg ville sagt alt som fallt meg inn
  • jeg ville gjort alt som fallt meg inn
  • jeg ville kjent på alle følelser som finnes
  • jeg ville lukket øynene mine når jeg var trøtt
  • Jeg ville smile til alle fordi jeg var full av frihet
  • JEG VILLE LEVD!

I mellomtiden drømmer jeg, og kjemper videre til jeg kommer dit. Jeg skal leve!

Hva ville du gjort?

~Frida~

Fargerik Fredagskveld.

Det er en ganske "vanlig" fredagskveld for meg i kveld.
Mer som en slik fredagskveld som ikke inneholder så mye sosialt samvær med verken venner eller kjæreste. 
Mer som en bulimi - fredag(som alle fredager),
tenke-hva skal jeg gjøre fremover-Fredag. 
                                                                                                                           
Anoreksien er forbanna fordi jeg i det hele tatt våger å overspise,
jeg prøver å ha maten så lenge som mulig i magen før jeg kaster opp,
men anoreksien prøver å få meg til å kaste opp med en gang.
dumme anoreksi.
Middagen var tøff, men jeg klarte det.
Middagen lå i magen i en time før den forsvant ned i kloakksystemet.
( jeg tror det er mer av Fridas BP - mat som ligger der,
 nede enn det som normalt skal ligge i et kloakksystem,
 etter 2 år med bulimi)hihi


Kveldsmaten var enorm, og forsvant ganske fort ut av magesekken,
men så fikk jeg så dårlig samvittighet av at jeg hadde spist opp en stor del av mammas helginnkjøp,
så jeg peiset på med en skikkelig godterirunde, men den forsvant enda fortere!
Dumme anoreksi.
Jeg bruker overspisingene mine bevisst, for å prøve å vente så lenge som mulig med å kaste opp,
fordi jeg prøver å holde vekten stabil.
Men anoreksien er sterk. Den er forbanna sterk. Og jeg hater den.
Fordi disse bulimihelgene er det eneste 
som holder meg i livet for tida. 

Jeg er så langt ned i vekt nå,
at behandleren min kommer på mandag til å si :
"Nå skal jeg veie deg,
 fordi jeg vet du ikke veier det du sier til meg.
Det kan jeg bekrefte på de andre symptomene.
Jeg regner med du veier XX kg nå, 
og jeg håper Frida Frivillig, 
går med på en innleggelse på akuttposten,
Slik at de kan hjelpe deg med at du ikke raser mer ned i vekt, 
og forsvinner for oss." 


frida kommer til å svare :
 "jeg vil vente til etter vinterferien,
 fordi jeg trenger tid sammen med kjæresten min og vennene mine før innleggelsen. 
Og det er så godt å slappe av, bare to uker til? "

Men samtidig vet jeg at anoreksien vil blomstre enda mer på to uker. 
                                                                                                                      
Ellers hadde jeg en lang og fantastisk samtale med rebekka på facebookchatten. 
Hun er et fantastisk menneske, hun er godt på vei til å bli frisk, 
hun er utrolig omsorgsfull, hun har et hjerte større enn...varmere enn ild. 
Vi snakket om alt mulig oss i mellom, og vi fant ut at vi begge har en lidenskap for musikk. 
hun skriver ut følelser og skaper nydelige sangtekster, og jeg synger ut følelsene mine. 
hun er virkelig god og snakke med, og hjalp meg mye i kveld. Takk Rebekka:)
                                                                                                                         

Når det kommer til sanglidenskapen min, så er ikke akkurat stemmen min på topp for tida.
Det er mer som piping og kakling som kommer ut av kjeften,
og det er monstersykdommens feil.
Men tidligere gjorde jeg en del opptak på diverse sanger jeg sang,
og hvis jeg klarer å finne dem i alt rotet mitt,
kan jeg prøve å konvertere og fikse litt og lage en liten filmsnutt om Fridas favorittsyngesanger.
Hvis det er noen interesse for det fra dere lesere, kan jeg kanskje legge den ut på bloggen, for å vise hvor mye musikk betyr for meg.
ER DET INTERESSE FOR DET?

+ en ny motivasjonsfaktor
  for å gå opp i vekt igjen,
  er at jeg kan få synge igjen. 


Jeg er fornøyd med fredagskvelden, men gleder meg enormt til i morgen,
Da skal nemlig jeg og Lars ha en Frisk-kveld.


~Frida~

fredag 11. februar 2011

håndball...

Jeg savner følelsen av å ha ballen mellom mine hender, og deretter bruke en frisk kropps kraft til å føre den i kanonfart inn i nettet...

Jeg savner å spille håndball...
Jeg begynte min håndballkarriere allerede som 4åring. Håndball har vært en stor del av min barndom og oppvekst. I bygda der jeg bor, er idrett, deriblandt håndball en utrolig populær sosial aktivitet, og har vært det i mange mange generasjoner og år. Jeg savner det. Jeg savner alt som har med håndball å gjøre.
Alle turene med håndballlaget, alle kampene, alle treningene, heiagjengen, lyden av supporterbjeller og heiarop fra tribunen, stemninga og ikke minst LAGET MITT. Jeg savner jentene mine og alt vi hadde sammen.
Nå har liksom alle vokst litt i fra håndballen og vi er fordelt på ulike videregående skoler og andre nettverk.
Jeg må bare si det en gang til. Jeg savner det virkelig<3

Jeg husker også den tida da treningsgleden med håndballen gradvis ble erstattet med en spiseforstyrrelse.
Jeg husker følelsen av å ikke fysisk klare å fylle den rollen jeg tidligere hadde i laget, og følelsen av å bli svakere og svakere. Jeg husker den dagen jeg fikk treningsforbud, og jeg innså hva jeg hadde mistet. Jeg hadde mistet håndballen.

Men da jeg var syk, var tanken på det å en gang få spille igjen, er ENORM motivasjonsfaktor for meg.
Jeg tegnet tegninger av meg selv på banen, jeg drømte om den følelsen av å score mål, jeg savnet laget mitt.
Jeg savnet håndballen så enormt...

Noen netter sov jeg i spilledrakten min, noen dager gikk jeg kledd i spilledrakten min, noen dager savnet jeg det enormt.

Jeg husker jeg var hjemme på permisjon litt utpå våren i 2008, og jeg var betraktelig friskere. Jeg skulle alltid besøke håndballbanen og holde ballen mellom hendene mine. 

Jeg savnet det så enormt den tida jeg var syk. 

Den sommeren jeg ble utskrevet, begynte jeg fort med håndball igjen. 
Cup, turer, stemning og håndball.



Men  ting var ikke som de en gang var. Jeg var ikke like sterk. 
Men jeg gav meg ikke. Jeg skulle klare å fylle plassen min på banen. 
Jeg husker den tida så godt. Jeg prøvde så hardt å passe inn, men det var så utrolig vanskelig når jeg enda var fanget i mitt spiseforstyrrede helvete. 


men håndball var håndball, selv om det aldri ble det samme igjen.

Så jeg savner virkelig....
Den følelsen av (som jeg sa)å ha ballen mellom mine hender, og deretter bruke en frisk kropps kraft til å føre den i kanonfart inn i nettet...


~Frida~

IKS' blogg..

IKS - Interessegruppa for Kvinner med Spiseforstyrrelser
 - Altså interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser.
IKS har lansert en egen blogg. 
http://iks.blogg.no/ - verdt å sjekke ut:)
-----------------------------------------------------------------------
her er første innlegget deres fra bloggen:


"                                      " 

Hei, og velkommen til IKS` blogg!

Vi har tenkt og planlagt og tenkt litt mer, og endelig kom dagen for lansering av bloggen vår!  Dette er nytt og spennende for oss - vi kjenner noen sommerfugler i magen - men mest av alt er vi veldig glade for å være på plass. Håpet er at denne bloggen skal gi dere der ute informasjon, inspirasjon, motivasjon, gode råd og underholdning.
Kort om bloggen vår:
Bloggen er åpen for innlegg fra alle IKS' ansatte og medlemmer, og innholdet vil være en blanding av personlige tekster, informasjon om IKS' arbeid og om hva som skjer i organisasjonen, informasjon om spiseforstyrrelser og behandlingstilbud/selvhjelp, innlegg omhandlende aktuelle saker i media og fagartikler på aktuelle temaer, i tillegg til andre ting som helt sikkert dukker opp underveis.
Lyst til å skrive?
Og med det følger selvfølgelig en liten oppfordring: Har du lyst til å skrive, så skriv! Det kan handle om noe som har vært i nyhetene i det siste, om noe du har opplevd i IKS-sammenheng eller om andre ting du tenker på eller brenner for i forbindelse med spiseforstyrrelser og tilknyttede temaer. Innlegg mottas med takk, og alle innlegg og kommentarer godkjennes av administrator før de publiseres. Vi tar også imot forslag og ideer dersom noen har ønsker om innhold.
Bloggen vil oppdateres jevnlig, og vi håper du ønsker å følge oss på veien! :)
 "                                              "
anbefales!


http://iks.blogg.no/