how are Frida?

hei igjen.

En liten stund siden sist nå. Har hatt det litt travelt, så har ikke hatt tid til å blogge så mye. Det er en ting jeg har tenkt litt på. Jeg merker at jeg bruker bloggen litt som en ventil for vanskelighetene i livet mitt, så når jeg har gode dager eller veldig gode dager, skriver jeg ikke så mye om det. Det har egentlig alltid vært sånn, men grunnen til at jeg blogget mer før var nok fordi at det var mye mer som var vanskelig da. Nå er jeg mye friskere og har det veldig mye bedre, og det er jo kjempebra og veldig godt for meg og for de jeg har rundt meg.
Jeg merker på mange områder at jeg har blitt mer trygg på meg selv, at jeg mestrer den biten med å ta mer ansvar som planlagt og at jeg er friskere generelt. Likevel sliter jeg med en del ting enda nå også. Akkurat det synes jeg er vanskelig. Jeg er veldig der at jeg av og til overser vanskelige tanker og følelser. Det er ikke så lurt, for det er ofte det som får meg til å gå på en smell til slutt. Det hoper seg opp. Og det vet jeg ikke er bra for meg, så jeg har blitt flinkere til å få utløp for det jeg sliter med når det står på ved å bruke ord. Det er det språket jeg må bruke, og ikke alle de destruktive språkene som jeg har brukt før. Men jeg skal være ærlig å si at jeg ikke er frisk enda. Jeg har fortsatt epidoder der jeg går på feil vei. Det kan jeg gjøre noen dager, så skjer det ett eller annet(både positivt og negativt), som får meg til å hente meg inn igjen, så kommer jeg på rett vei igjen.

Når jeg var på Østmarka i sommer var jeg i en helt annen fase enn nå. Jeg var mye dårligere, men fikk veldig god hjelp og jobbet hardt med meg selv, så jeg føler at jeg har gått gjennom en del viktige prosesser som har ført meg til der jeg er i dag. Nå handler egentlig mye av behandlingen om det å ta ansvar for meg selv, slik at jeg kan klare det samme når jeg kommer ut og skal klare meg selv. Men  jeg må nevne at jeg kommer til å få en del oppfølging etter utskrivelse også. Jeg har et veldig godt nettverk rundt meg, og vi jobber sammen for at dette skal bli bra, og at jeg skal mestre det som står fremfor meg. Det gjelder både ift mat og drikke, trening og aktivitet, samtaler og følelser, skole, terapi og oppfølging og andre ting som må på plass. Det er jo ikke til å stikke under en stol at det er et langt sprang fra å være innlagt å ha folk tilgjengelig hele døgnet til å være helt alene og klare alt selv. Så dette skal gå gradvis. Jeg er veldig takknemlig for at jeg har det gode nettverket rundt meg, og endelig har jeg god samvittighet ift akkurat det også. Jeg må si at jeg har mange ganger følt meg som en "umulig" psykiatrisk pleietrengende pasient, som krever veldig mange ressurser. Nå er jeg på en måte frisk nok til å være en "vanlig" pasient, og jeg får lik behandling som alle andre pasienter her. Jeg føler også at når jeg gjør en innsats hver dag og virkelig jobber hardt og deltar på ting, at jeg rett og slett gjør min del av jobben, gjør at jeg fortjener plassen min og behandlingen. Det har jo ikke alltid vært sånn for å si det sånn.

Men hva fyller jeg dagene mine med?
Vel, på dagtid er det en del som foregår her på dpsn. Det er noe hver dag. om det er mindfullness(oppmerksomhetstrening), undervisning, turer, trening, kreativ gruppe eller andre terapigrupper og aktiviteter. Det er også en del pasienter som spiller kort(og ansatte) og andre spill, så det er jeg aktiv i. Ellers bruker jeg mye tid på å lese pensum. Jeg er jo student. Jeg har gjort det sånn at jeg er ordinær elev som går som privatist i år. Det betyr at jeg må ta mange eksamener i slutten av skoleåret, så studerer jeg selv mot eksamenene. Jeg har også muligheten til å delta på undervisningene på skolen når jeg selv ønsker det. Det er jo veldig greit og praktisk da. Jeg har ikke kommet meg så mye på skolen enda, men jeg håper jeg klarer det mer etterhvert. Det med å bli sosial og fungere som normalt på den biten er jo også en vei å gå, men det er målet mitt å klare det etterhvert også. Ellers er det en del samtaler i løpet av uka. Så er det jo fire måltider, som fortsatt er en utfordring for meg, men jeg er på riktig vei der også, selv om jeg snubler noen ganger.
Jeg bruker også en del tid på musikk. Skriver mye sanger og lager melodier. Gitarspillingen min kommer seg. Øvelse gjør mester, hehe.
Så blir jeg som alle andre også lei av å sitte på ræva av og til, så da farter jeg litt. Enten litt shopping eller bare det å komme meg ut litt. Så får jeg jo besøk av og til.
Så dagene mine er rimelig fyllt opp egentlig. Men det er helt greit da for å si det sånn. Veldig gøy å stå opp hver dag og ha timeplanen full. Når det er sagt skriver jeg som en del av behandlingen, dagsplaner hver morgen sammen med kontakten min for å få ting mer forutsigbart og trygt. Da vet jeg når jeg skal spise, hva jeg skal spise, når jeg skal i samtale, når jeg skal forskjellige ting og hvordan jeg skal komme meg gjennom forskjellige ting. Et veldig godt verktøy som fungerer veldig bra for meg. Det med å skrive dagsplan var noe jeg startet med på østmarka, så jeg har bare videreført det hit egentlig.

Ellers har jeg ikke glemt spørsmålsrunden. Jeg er i gang å svare på alle spørsmål allerede. Det er bare at det tar litt tid. Vil helst prøve å svare så godt som mulig. Så det kommer etterhvert :)

Ha en fin uke videre alle sammen :)
~Frida~

livet eller døden, frida?

Ord kan bety så mye, men ord kan også bety så lite. Det som er viktig, er om man er ærlig med seg selv når man bruker ordene. Med ærlighet kan jeg si at jeg har brukt mange ord oppgjennom årene. Mange ganger har jeg ønsket at jeg hadde ment det jeg har sagt, fordi jeg hadde ønsket det så sterkt, men likevel ikke klart å kjenne at det stemmer. Det tror jeg har handlet om at jeg har vært så syk at jeg ikke har hatt evnen til å mene det, eller føle det. Men så har jeg også hatt det sånn at jeg har opplevd å mene det jeg sier. Jeg har opplevd det veldig sterkt, men har liksom ikke klart å bevise at jeg mener det med handling, fordi jeg har vært for syk til å gjøre det. i slike situasjoner har jeg prøvd alt for å prøve å få dette ut i handling ved å skrive om det. Men det har ikke vært nok.
Et fåtall av gangene har jeg ment det jeg har sagt fra hjertet, og samtidig klart å bevist det. Men i slike tilfeller har jeg ikke hatt noe behov for å fortelle det til noen. Da har det bare handlet om å være ærlig mot meg selv og bevise at jeg mener det for meg selv. Så har det liksom vært en bonus å fortelle noen som står meg nær om en mestringssituasjon. Men slike opplevelser kan egentlig ikke beskrives med ord. Det kan bare beskrives med tårer. gledestårer. lettelsestårer.
Det jeg snakker om er når man i årevis har lett etter riktig vei å gå, eller klart å samle krefter nok til å gå et skritt videre på riktig vei. Eller klart å gå riktig vei i en enormt veikryss. Ofte et livsavgjørende veiskille.
De siste månedene har jeg kjempet hardt for å komme på riktig vei, men det har vært tungt. Jeg har vært enormt usikker og redd, ustødig i stormen. Men jeg har tatt mange riktige skritt videre. Noen knall og fall har jeg hatt, men jeg har alltid reist meg opp å gått videre. Noen ganger har jeg gjort det uten at jeg vet det også. Noen ganger skjønner jeg ikke hvor jeg har hentet krefter fra heller. Jeg vet bare at jeg har gjort det, fordi det kjenner jeg i dag. For i dag er jeg en mye sterkere og friskere person enn jeg noensinne har vært. Det handler ikke om kroppen min. Det handler om tankene mine og handlingene mine, og hvordan de påvirker hverandre. mellom disse to faktorene har jeg skjønt at det er noe som heter valg. Det er nettopp dette jeg har blitt så flink til å ta meg tid til å tenke over hver gang en tanke skal ut i handling. For jeg har lært meg at jeg alltid har et valg om hvilken handling jeg vil utøve av tankene mine. Når jeg har blitt mer bevisst på dette, har valgene mine gjort at handlingene mine har blitt gode, fordi jeg er mer bevisst. selve valget i forkant har vært avgjørende.
Sånn er det egentlig alltid, men i forskjellig grad selvfølgelig. Jeg tror evnen min til å t gode valg har blitt betraktelig mye bedre. Jeg har også lært meg å velge hvordan jeg vil forholde meg til tankene mine. På den måten kan jeg endre dem. Jeg kan velge både hvordan jeg vil forholde meg til både tankene og handlingene. Dette har gjort at jeg automatisk har beveget meg på riktig vei.

I det siste har valgene mine ført til at jeg har måttet stått i forskjellige følelser som har vært uvant, ubehagelig, jævlig og forferdelig. Men også gode og fantastiske følelser. Disse kontrastene er en del av livet, og jeg vil heller ha det slik enn å være avflatet og apatisk hele tiden. Hver opptur er en gave, og hver nedtur gjør meg sterkere. Så vet jeg at det alltid kommer en opptur etter en nedtur. Det får meg til å stå i stormene.

Det kan egentlig ikke beskrives med ord hva jeg har gått gjennom i sommer. Jeg kan bare si at det har vært en veldig spennende reise som har gjort meg mye mye sterkere og friskere. Det har vært veldig mange sterke stunder hvor følelsene har vendt tilbake til meg etter mange år uten, fordi jeg har alltid flyktet.

i starten på forrige uke gikk jeg på en stor smell. Jeg har slitt en del med mat i det siste. Det vet jeg egentlig at jeg ikke kan akseptere. Jeg kan vertfall ikke akseptere at sykdommen skal styre meg i så stor grad som den har gjort den siste tiden, fordi det gjør meg reduser, svakere og mindre motstandsdyktig for hver dag som går. Da rygger jeg på friskveien min, eller havner på feil vei, og det er ikke målet mitt. Forskjellen fra før og nå er at jeg hele tiden har vært bevisst på at dette med mat har vært preget av dårlige valg. Jeg har hver dag valgt bort følelsene, fordi jeg har vært sliten, har hatt andre ting å gjøre, vil ikke... Det er egentlig ikke et alternativ, for som sagt blir jeg sykere av det, fordi jeg velger sykdommen. Så eskalerer det så fort på feil vei, og baller på seg.
Måten jeg har forholdt meg på maten har gjort at jeg er mindre rustet når angst kommer, pluss at jeg trigger frem angsten i seg selv. Angst i mitt tilfelle, pluss at jeg er svakere og mindre rustet til å stå i angst, øker risikoen veldig til at jeg dissosierer og får tilbakefall på det området. Jeg risikerer å miste mange måneders arbeid.
Jeg har ei dagbok som jeg daglig skriver i. I dagboka mi skriver jeg hver dag i det siste om at jeg er livredd for at smellen kommer når som helst og at jeg kjenner at ting bygger seg ut, i tillegg er jeg veldig stresset og urolig.
Smellen kom. I samme grad som før.
Dette er en livstruende smell, og det er en grunn til at jeg tok valget om å jobbe meg ut av dette. Fordi det gjalds liv eller død for meg. Så jeg måtte gjøre det hvis jeg ville leve. Jeg valgte livet.
Men det er vanskelig å opprettholde friske valg, friske tanker, friske følelser og friske handlinger hver dag, hver time, hver situasjon, hver krise. Denne gangen endte det slik det har endt før. Dessverre.
Dette førte til at jeg ble skadet i en grad som det vil ta meg evigheter å bli frisk fra.
Når legen kom på visitt i dag og sa sannheten til meg, fikk jeg meg et sjokk. Jeg ble helt satt ut, og jeg plutselig kom alt tilbake til meg. Alle dårlige valg den siste tiden fikk konsekvenser. fatale konsekvenser for meg. Livet mitt blir satt på vent nå, pga av dette. Jeg får mange dårlige konsekvenser. Jeg risikerer å aldri bli frisk. Jeg kan bli det, men jeg vet ikke, for det er utenfor min kontroll, utenfor kirurgens kontroll. Det er opp til den stakkars kroppen min nå. Alt jeg kan gjøre er å hjelpe den til å overleve. Jeg kommer til å overleve, for jeg vet at kroppen min, sjelen min og Frida skal leve, men jeg vet at jeg må gjøre store forandringer fremover hvis det skal skje. Jeg vet at disse type smellene aldri mer kan skje. Jeg vet at jeg må være veldig rolig lenge fremover. Jeg vet at jeg kommer til å leve med sterke smerter for resten av livet. Jeg vet at fremtiden min ikke kommer til å bli akkurat som jeg ønsker. Det er for sent å angre, jeg kan bare gjøre det beste ut i fra situasjonen min akkurat nå. Kroppen min trenger meg nå, og jeg trenger kroppen min resten av livet. Derfor må jeg bli venn med kroppen min, og jeg må tilgi meg selv for at dette skjedde, og deretter sørge for at dette blir siste gang. Kroppen min tåler ikke mer, det er realiteten.

Jeg ønsker verken medfølelse, medlidenhet eller oppmerksomhet med dette. Jeg ønsker bare at historien min og erfaringene mine kan hjelpe andre til å ta riktige valg HER OG NÅ, I DAG. For det er faktisk slik at ALLE valgene vi tar iløpet av dagen i dag, spiller stor rolle for alt. Jeg vil også oppmuntre alle til å leve hver dag, for vi vet aldri hvilken dag som blir vår siste.

I ettertid av legevisitten i dag har jeg tenkt mye. Det vil ta lang tid før jeg blir frisk, hvis jeg i det hele tatt blir det. Jeg tok et valg. Et valg som helt plutselig sto overfor meg etter å endelig ha skjønt alvoret i ting, etter 44 operasjoner hvor alt har handlet om liv og død. Det var opp til meg nå å velge. velge livet eller døden. Det er et stort veiskille. Men jeg tok et valg. Dette var et veldig sterkt øyeblikk for meg. som jeg sa tidligere kan det ikke beskrives med ord, bare tårer. For det var bare tårer som kom. Noen tårer over sorg over hva som har skjedd. Noen lettelsetårer og gledestårer over at jeg har valgt en vei, og at det er veien jeg vil gå. Noen tårer gikk til motløshet over situasjonen.
Det jeg deretter gjorde var at jeg for min egen del skrev en ED med meg selv.
Der skriver jeg alt jeg skal gjøre eller ikke gjøre fremover. Og alt jeg må gjøre får å gå riktig vei.
Så signerte jeg med en underskrift fra hjertet, mens tårer rant som en foss.
Dette gjorde jeg for meg selv kjente jeg. Og grunnen til at det ble så sterkt er fordi at jeg aldri har gjort noe for min egen skyld før. Jeg har alltid gjort ting for andres skyld.
Dette var for meg og mitt liv.
Jeg valgte livet. Jeg signerte på at jeg ville leve, og at jeg skulle gjøre det som sto i min makt for å klare å leve. Så Jeg skal stå i stormene, smertene, følelsene, tankene, endringene og motløshet, for jeg vet at når jeg har valgt livet betyr det også glede, lykke, mestring, toppturer, opplevelser, sjanser og muligheter. Det er mitt valg.

~Frida~

SPØRSMÅLSRUNDE!!!

hei alle sammen! 

tenke jeg skulle slå til med en spørsmålsrunde nå, siden det er så lenge siden jeg hadde noe sånt nå.

jeg  kommer til å svare på alle spørsmålene, men jeg håper det er litt relevante og aktuelle og serriøse spørsmål da. det pleier å være det. hvis du kjenner meg personlig og ønsker å stille meg et spørsmål,men ikke vil si navnet ditt, er det helt greit at du er anonym... jeg svarer jeg.

håper på mange spørsmål nå da.

~Frida~

nattatanker

Ligger på gastrosenteret akkurat nå. kom hit i går pga en kraftig infeksjon i magen. Men kom fort i  gang med antibiotika, så nå føler jeg meg bedre.
Det er så mange tanker tanker i hodet. jeg klarer ikke helt å sortere alt. Det er så mye rot. Det blir kanskje litt feil å skrive om så personlige ting her, men dere vet jo så mye om meg allerede, og jeg har jo ingenting å skjule.
Det er bare at jeg går rundt som en smilende og fornøyd frøken, som egentlig har det ganske kjipt og  ille... vi kjenner alle til masken. det er mye som kan skjules bak en maske. Egentlig er jeg så lei av den jævla maska at jeg har lyst til å kaste den på gulvet å tråkke på den. kanskje da kommer gråten, eller et virkelig smil. men jeg kan ikke det, da er jeg naken. Jeg er veldig sårbar akkurat nå. Det er så mye jeg går rundt å kjenner på hele tiden. jeg må bare si at jeg er veldig perfeksjonist, så det preger jo alt jeg føler også. jeg tenker på alle tingene som ikke er bra ift ting som faktisk går veldig bra. jeg får ikke til noen ting er en veldig vanlig tanke i mitt hode. grunnen til det er nok ikke at jeg ikke får til ting, det er bare det at jeg har så sinnsykt høye krav til meg selv, jeg er rett og slett litt av en mentor for meg selv, en versting. så ingenting er bra nok med andre ord. Så jeg får først mestringsfølelse når noen andre gnir inn i hodet mitt at jeg har gjort noe bra, og da kjenner jeg det. men klarer aldri å konkludere med deg alene nei. men jeg føler jeg ikke får til ting. det er nok også fordi jeg alltid som regel gjør ting halveis, fordi jeg er så redd for å mislykkes. jeg taper heller og vite at jeg hadde mer å gi, enn å mislykkes. jeg er så redd at det skal skje, også er livet mitt over.

jeg vet dette ikke er en normal tenkegang, men sånn fungerer hodet mitt nå.

jeg er veldig redd, mye angst og uro... skulle ønske noen kunne tatt rundt meg og sagt at de skulle passet på meg og tatt imot tårene mine. jeg skulle noen kunne snakke høyere enn stemmene når ikke jeg klarer det. det er jo alltid da jeg går ett skritt tilbake. stemmene og sykdommen min blir for sterke. men jeg kan aldri være sikker. fordi plutselig skjer det noe i hodet mitt...

min første tatovering. tro, kjærlighet og frihet

kl. er 4 på natta nå.. tror det er på tide å sove litt...

~Frida~

fealing a little bit damaged

i går natt møtte jeg veggen. Jeg har egentlig lenge gått å ventet på at noe sånt skulle komme. konsekvensen av å svelge alle følelsene og kaste dem opp igjen, fører ikke noe godt med seg. Blir så sliten, bruker så mye tid på det, og trigger så mange vonde følelser ved å gjøre det. Jeg har virkelig prøvd hardt å komme meg ut av den vonde sirkelen med for lite mat, så plutseelig bulimiske tendenser. Og det påvirker både den friske og syke siden av meg. Anorektikeren i meg forer meg med løgnene sine om at jeg er et svakt skittent menneske som gir etter. hva Frida har å si til det er at det er naturlig. Det er helt naturlig at jeg kjenner på ekstremsult når jeg ikke spiser noe som helst annet enn vannfrukter.
Men det er vanskelig. Det er dette med spisinga, vekta og maten jeg er vant som å bruke som mestringsstratergi, eller kall det en ventil. sannheten er at i dag er jeg Frida like sterk, om ikke sterkere enn sykdommen, og da fungerer ikke den ventilen på meg like bra som før. Fordi Frida har lyst til å gråte når hun er lei seg, sparke hull i veggen når hun er fly forbanna, ha latterkrampe når hun oser av lykke og glede. Frida vil forholde seg til følelsene sine. Men sykdommen får meg til å flykte fra alle vonde følelser, uten av jeg ønsker det. Det bare skjer. Det blir for mye for meg, og jeg klarer ikke å håndtere det, så hjernen min og kroppen min beskytter meg. Akkurat dette har dere lest om før, men tenkte det var viktig å få det med, for det var akkurat dette som skjedde i natt dessverre. Så når jeg våknet i morges sto det mange hoder over meg. leger og ambulansearbeidere. Da skjønte jeg hva som hadde skjedd. Det første som skjedde var at jeg ble veldig veldig lei meg. Jeg hadde jo på følelsen av at det kunne skje, men når jeg oppdager hva som har foregått i natt blir jeg veldig motløs. Det er veldig vanskelig å ikke ha kontroll på ting som skjer med meg når ulike ting trigges frem.

Så, kom på A4 østmarka i går, og skal være her til i morgen(torsdag). Rart å være her igjen. Det er så stille. Jeg er vant til å ha folk rundt meg hele tiden. Det er bare en natt igjen nå, så er jeg tilbake.
wish me luck!

~Frida~

skjebner

skrevet på fredag 3.oktober

Jeg tenker på alle skjebner rundt meg. Alle som har fått hard medfart i livet på feil vei. De er merket for livet i sjelen sin, og noen på kroppen sin. De er slitne av å alltid måtte klatre, alltid måtte bære tungt. Alltid må fortsette den tunge tilværelsen selv om de knapt puster. Når realiteten blir slik at man må kjempe hver dag hele døgnets minutt, og kanskje får til gjengjeld å sove et par timer, eller kanskje har overskudd til å pleie seg selv med en dusj innimellom. Eller et par timer på shopping. For noen er slike ting umulig, for de har nok med å eksistere. Det er vondt å ha det slik. Jeg husker selv når realiteten var slik for meg. Det er ikke lenge siden alt handlet om å overleve. Nå handler det omgå gjøre alt for å leve mest mulig. Så klarer jeg det også. Jeg lever hver dag. Av og til har jeg noen timer der jeg sliter og alt føles så tungt og forferdelig at jeg bare vil flykte. Kroppen min vil ikke være i det ubehaget. Den fæle eksistensen. Så den har lært seg til å beskytte meg.. Den flykter når smerten kommer. Den får meg til å forsvinne. Så jeg skal slippe å kjenne på smerten.
Da befinner jeg meg i en tilstand hvor jeg ikke er tilstede i meg selv. Jeg er veldig fjern og har ikke kontroll på noe. Da er det impulshandlinger på følelsene. Da er jeg som en fluesmekker. Jeg angriper all bevegelse, og dreper det. Det er det som er så skummelt, fordi der og da sitter det en enorm smerte i brystet og magen. Jeg angriper. Vil slippe det ut. Handlingsmønsteret er logisk, men veldig farlig.
Så i hele sommer har jeg jobbet knallhardt med meg selv ang. Dette. Jeg har øvd på å avsløre de tidlige signalene som kommer før jeg går inn i en slik tilstand. Jeg har identifisert triggere. Jeg har jobbet med å ta gode valg og komme meg tilbake til virkeligheten ved forskjellige teknikker. Det har vært hardt, men jeg har gått gjennom prosessen, og sitter nå her som en sterkere og friskere person.. Jeg har fokus på helt andre ting, selv om jeg sliter. Fokuset mitt er på skole, aktiviteter, familie, trening og positive ting. Jeg jobber hardt og er"på" hele tiden. Og det er godt å være der jeg er i dag. Jeg føler meg sterk på mange områder nå.
Så vanker jeg rundt på ei avdeling, hvor det også vandrer likesinnede sjebner som også kjemper. Det kan være vondt å se, men også så vakkert når fine godhjertede, men dessverre syke mennesker som setter seg ned å forteller sin historie. Jeg definere ikke syke, fordi alle er så unike, og fantastiske. Mange har flere år på baken medverfaring av å ha jobbet med seg selv. Det er bare at de er så svake, mn samtidig så sterke. Sterk/svak - vi kan velge hva og hvem vi vil være...
Så satser jeg at med jobbingen jeg gjør, kommer til å føre meg dit jeg vil..

Liker

ja, nå er jeg i ferd med å sovne etter en ganske tøff helg. spiseforstyrrelsen er ganske sterk for tida, og jeg er livredd for å trigge for mye slik at jeg ender opp på sykehuset igjen. Samtidig har jeg liten tid, mange planer og vil virkelig bli frisk, så hvorfor kan jeg ikke bare få slippe disse enorme svingningene hver dag. hvorfor kan jeg ikke snart finne en av-bryter på stemmene som herjer i topplokket og psyker meg ned i kjelleren... hvordan blir jeg frisk??? spurte jeg desperat ei som jobber her. jeg klarte å finne svaret på spørsmålet selv. ved å holde ut og stå meg gjennom ting?? det er nok det som er medisinen min. Det er sånn jeg blir sterkere. sammenliknet med meg selv for noen måneder siden er jeg veldig sterk nå, men når man har en sykdom som bryter en ned både psykisk og fysisk er den der litt vanskelig.

i helga har jeg tydd til spiseforstyrrede mestringsstatergier for å få fred fra stemmene i hodet. Adirf(frida baklengs) forteller meg at jeg er skitten, stygg og uverdlig, ubrukbar og heslig. jeg klarer ikke å gå rundt å føle meg sånn.. så kommer en annen stemme da(S) og gir ordre for hva jeg bør gjøre for å få bort smerten. smerte for meg er alt som er ubehagelig. altså følelser, angst, fysisk smerte og avvisning. når smerten kommer, klarer ikke kroppen min å forholde seg til den, og flykter fortere enn fy... dissosiering... det er dette jeg går rundt å er livredd for. tenk  om jeg dissosierer og skader meg selv igjen. det er det verste som kan skje. Nå har jeg jobbet så hardt i lang tid. jeg har opparbeidet tillitt til mange folk, jeg har mange ting på riktig kjør nå, jeg er fornøyd med kroppen min. kan ikke ødelegge den enda mer. jeg må bare kjempe for alt jeg har nå.. stå på og vær beinhard med meg selv.
fordi jeg vet jo hva jeg vil... i hjerte mitt finner jeg alle svar....

ha en fin uke <2
~Frida~

velkommen Frida - til orkdal DPS- og etterhvert til livet

hei jeg heter Frida Johnsen, vanlig pasient på orkdal DPS. Det føles herlig å skrive det denne gangen. jeg har akkurat lagt meg etter en veldig tøff kveld, men får ikke sove, så jeg tenkte å skrive litt til dere om hvordan den første uka mi på det forhåpentligvis suksussfulle behandlingsoppholdet har vært.
Jeg dro fra akuttpost 4 tidlig onsdags morgen i forrige uke. for meg var det kjempetøft. jeg hadde øynene fulle av tårer både fordi at jeg skulle forlate en fantastisk gjeng som har hjulpet meg så vanvittig mye. De har gått gjennom ting sammen med meg slik at jeg har blitt en trygg, friskere og bedre person. jeg har blitt den personen jeg er i dag. så hvem er jeg i dag? og hvem møter DPSn?
når jeg ankommer orkdal dps er jeg verken psykotisk, full av bandasjer eller fjern. Det kommer ei energisk smilende frisk og sunn frøken i høye hæler og pent sminket. håret har visst blitt rødt siden forrige gang, og mye lengre, pluss masse krøller. Jenta har mistet veldig mange kilo, men ser fortsatt ut som en frisk ungdom. både i kroppen, fargene, klærne og sminken. tanken streifet meg, trenger jeg egentlig et opphold her da? jo, jeg gjør nok det. jeg sliter fortsatt jeg også, men jeg har kommet mye mye lengre enn da jeg dro herfra for snart fem måneder siden. og det er den jenta som har brukt sommeren på å ta tilbake livet sitt DPSn møter.
et liv som nesten har gått tapt utallige mange ganger pga psykoseorganisert selvskading. google it! jeg vet heller ikke hva det er. jeg vet bare at det er sånn det er å være meg.
Jeg er som en vanlig 21 gammel jente. shopper, sminker meg, leker med klær og stil, leser anatomi, fysiologi og sykdomslære mesteparten av tiden jeg sitter iløpet av dagen, jobber hardt for å henge med... jobber veldig hardt... spiser så mye hun klarer og kjemper seg gjennom angststormene som kommer.. for de kommer på kveldene. Det er da man kan stille spørsmålstegn. Det er da jeg går fra denne friske jenta jeg  har beskrevet til å være helt ødelagt av angst, angsten får meg til å bli fjern, for det er så vondt, den får meg til å dissosisere fordi situasjonen blir for vond å være i. Den får kroppen og hjernen min til å flykte inn i psykogene anfall som får kroppen min til å spenne alle musklene i hele kroppen mens kroppen står i full bue. pust pust, det går over. For angst er ikke farlig. men likevel må jeg ha noen til å passe på meg når det er slik. For hvis ingen er der, forsvinner frida, og sykdommen og stemmene tar over, og det er da det skjer psykoseorganisert selvskading... det blir vel rettere å si at da skjedde psykoseorganisert selvskading, for i sommer har jeg lært meg teknikker som skal hjelpe meg til å ta kontrollen tilbake. Så jeg gjør det, selv om det er noe av det verste jeg noensinne har opplevd. Det er så vondt og ubehagelig, men thou, ikke farlig.

sånn er det noen kvelder nå også, mens noen kvelder har jeg det bra, veldig bra, og dagene går kjempebra. så jeg må bare fortsette å kjempe, jobbe mot målene mine og ta en time av gangen.
Jeg gjør så godt jeg kan, fordi jeg har et inderlig ønske om å få til dette. jeg har lyst å bli frisk.

De første dagene her var jeg veldig utrygg og redd. Jeg klarte liksom ikke å falle til ro, det var så mange tanker, følelser, undringer og spørsmål, mye uro...hva gjorde jeg med alt dette? jeg puttet det i do. Det var trygt. JEg bruker spiseforstyrrelsen litt mer nå for å klare å forholde meg til ting.
 men jeg skjønte fort at det ikke gikk å holde på sånn. så jeg gjorde store grep. fra å kaste opp totalt 40 ganger i døgnet til bare 2. det har jeg gjort de tre siste dagene. så har jeg begynt å lese skole igjen, jeg er på stua og er sosial, jeg blir med på aktivtiteter, jeg er med i alle grupper og undervisning og i samtaler. jeg snakker mer med personalet. For jeg trenger hjelp.
De to siste dagene har vært tøffe på kvelden. jeg tenker at det er fordi jeg eksponerer meg ift spiseforstyrrelsen. Det skaper noe i helvete til angst som fører til mye uro inni meg og alt jeg forklarte tidligere i innlegget.

Så akkurat nå ligger jeg her og klarer ikke å sove, fordi jeg er så lei meg for noe som skjedde i dag.
psykoseorganisert selvskading. jeg har ikke skadet meg, selvskadet på armene mine på flere år, så hele senkvelden ble tilbringt på akutten, vi ventet på legen som skulle sy igjen kuttet. jeg klarer ikke å tilgi meg selv. armene mine har jo blitt så fine, heldigvis ble det sydd fint, så det kommer ikke til å bli et stort arr, men likevel. det skjedde, og jeg hadde null kontroll i den situasjonen. da var jeg langt borte.... angsten herjet inni meg, så der ville jeg ikke være. psykoseprganisert selvskading, men selvfølgelig mye mindre farlig selvskading enn det som har vært før. men likevel... jeg er veldig veldig lei meg....

så nå tror jeg at jeg skal avslutte dette veldig på kanten ærlige innlegget, og prøve å sove, for i morgen kommer en ny dag, jeg gleder meg faktisk til i morgen. håper noe løsner.
bare spør hvis dere lurer på noe, men hvis det gjelder for personlige ting, kommer jeg til å svare i egen melding.

god natt, krysser fingrene for en bedre dag i morgen.
~Frida~

Takk A4 - nytt skritt nå

Da har jeg kommet til min siste kveld på Østmarka. Utrolig rart å skulle dra fra denne plassen som har vært mitt hjem siden tidlig i mai. Da jeg kom hit var jeg veldig syk, og jeg kunne ikke ane hvilke utfordringer som ventet meg. Men for min egen skyld beviste jeg at det umulige var mulig. Jeg har gått gjennom mange kriger og gått seirende ut. Jeg har kjempet hardt, og hver gang har det vært verdt det. utrolig mye mestring på en slik reise. Utrolig mange sterke øyeblikk.
Denne gangen har jeg fått hjelp til å få kontakt med meg selv, og det for første gang på ti år.
Jeg var livredd for alt som kaltes følelser. Så ble jeg gradvis venn med følelsene, og i dag er de naturlige for meg. Jeg aksepterer dem, og jeg er glad for at jeg har dem. Et liv uten er veldig kjedelig, i motsetning til de sterke øyeblikkene jeg har fått kjent på hva følelser er. sterke og svake. store og små. De har alle vært viktige for meg, og fått meg til å føle meg levende på en helt ny måte.
Jeg føler meg menneskelig. Det er normalt å hulkgråte av og til, og etterpå sitte igjen med en følelse av at man er utslitt og TOM... Sånn er det til meg også nå, og det er så deilig. Det er godt å være vitne til at jeg også får normale reaksjoner på ulike situasjoner. Mine automatiske handlinger eller tanker er ikke lenger destruktive. Ja, de er der, men jeg velger sunne ventiler for å få ut følelsene mine. Jeg klarer det nå.
Jeg har fått til et kjempebra samarbeid med personalet og behandlerne denne gangen, og det har ført til at jeg har blitt kjempemye friskere. Jeg har nådd mange mål. De har nådd mange mål. Jeg har aldri vært så frisk som jeg er i dag. Så jeg vil takke alle de fantastiske menneskene som jobber på akuttpost 4 på østmarka. Takk for at dere har vært så tålmodige med meg og aldri gitt opp. Det er noe jeg er ekstremt takknemlig for. Jeg hadde ikke levd i dag uten.
Det skal være et videre samarbeid med østmarka hvis jeg trenger det, for det er meningen at jeg skal bli frisk denne gangen, uten å falle tilbake. Aldri mer tilbake. Og hvis jeg tar noen skritt tilbake igjen, skal jeg tilgi meg selv, stable meg opp på beina og begynne å gå videre igjen. Jeg har valgt livet. Jeg vil leve.
I morgen drar jeg til Orkdal DPS. En ny epoke venter. nye utfordringer og nye inntrykk og omgivelser. Det blir så bra. Jeg er veldig veldig spent, så ønsk meg lykke til.

~Frida~

livets faser.

ulike faser... Er det noe jeg har skjønt, så er det at vi går gjennom forskjellige faser i livet. selv vi som er syke går gjennom ulike faser. I løpet av min sykdomshistorie har jeg gått gjennom mange faser. både gode faser og dårlige faser. Men jeg skjønner nå at alle fasene har vært viktig. Alle fasene har gitt meg lærdom og erfaring. noen faser har selvfølgelig vært viktigere enn andre eller gitt meg mer enn andre. Andre faser har kanskje gitt de rundt meg mer enn at jeg har fått så mye ut av fasene.
De ni første årene i sykdomshistorien min handlet i bunn og grunn om å overleve, men jeg måtte gå gjennom dette for at jeg skulle komme dit at jeg ville ha en endring. At jeg selv ville gå på friskveien. At jeg bestemte meg for at jeg var sterk nok til å bli frisk, eller at jeg skulle bli sterk nok til det. Så kom den fasen at jeg skulle omsette livendringønsket mitt i virkelighet, og det måtte jeg gjøre hver dag. Dette startet da jeg dro til Levanger. Etter ni år med tvangsbehandling var jeg klar for å selv ta ansvar for å ta vare på meg selv og sørge for tilfriskning selv med god hjelp og støtte. Jeg gikk inn for det. Og det klarte jeg veldig bra. I ettertid forstår jeg at min alvorlige spiseforstyrrelse dekket over andre utfordringer(kall det diagnoser). Så da kom en ny fase etter det. Kanskje den verste. Traumer, angst, ufordøyde følelser og tanker over mange år resulterte i en ny alvorlig tilstand. Ett år med livstruende selvskading i grensepsykotiske episoder. Hvordan kunne vi forstå hva dette var?
nei, ingen forsto, vi var bare fortvilte, fordi vi skjønte alle at dette kom til å ende livet mitt hvis vi ikke fikk riktig hjelp. Om ikke jeg fikk riktig hjelp. Etter lang tid, fikk jeg heldigvis det, og en ny fase begynte. Jeg hadde aldri et dødsønske, og var selv dypt fortvilt både over det som hele tiden skjedde med meg, og fordi ingen forsto meg. Dette var en periode på ca ett år hvor det var mye motløshet, håpløshet, fortvilelse og angst. Jeg var livredd, fordi jeg skjønte ikke hva som skjedde med meg. Jeg forstod ikke hvorfor jeg i ubevisst tilstand kunne gjøre slike ting mot meg selv. Jeg klarte bare ikke å skjønne. Jeg hadde så mange spørsmål, men ingen svar. Dette var en fase.
Men så fikk jeg riktig hjelp, og en ny fase begynte. fasen hvor jeg med hjelp av andre hver dag skulle berge livet mitt. Det ble satt inn strenge sikkerhetstiltak over flere måneder, fordi jeg trengte det.
Jeg fikk tid og ro til å jobbe med dette, og gradvis fikk jeg mer og mer kontroll over denne fæle tilstanden jeg så ofte havnet oppi. Vi klarte det. Vi fikk kontroll, og etterhvert fikk jeg kontroll.
De siste månedene har det vært en kamp hver dag, men jeg har klart det. Jeg har overlevd, og det var det eneste målet mitt og andres en lang stund.
Men minnene fra tiden før, sitter støpt på cellenivå. Det forsvinner ikke. Angsten for at det skal komme tilbake forsvinner ikke.
Hvis man sammenlikner meg med for tre måneder siden og nå, vil man se at jeg har blitt et menneske.
Jeg har verdier, friske tanker, Jeg beviser at jeg mestrer ting for min egen skyld, jeg kjemper hver dag for å ta gode valg. Jeg har lært meg nye ventiler for å få ut følelsene mine når de oppstår. Jeg straffer meg ikke over å kjenne på følelser lenger. Jeg godtar dem. Jeg kjenner meg veldig trygg på meg selv og kjenner at jeg er sjefen og klarer å ta vare på meg selv. Den største forskjellen er at jeg har blitt venn med meg selv. Jeg er glad i Frida, og klarer å være snill med meg selv. Jeg prøver å gi kroppen min mat og drikke hver dag, jeg pleier kroppen min, jeg gjør ting jeg liker, jeg trives.
En annen stor forskjell som jeg merker mest av alt er at jeg har kontakt med følelsenen mine. De siste dagene har det vært mye gråting. Jeg er veldig sårbar merker jeg. tårene kommer fort, og jeg kan hulke og gråte meg helt tom. Og det er fantastisk godt. Jeg elsker å gråte, det er så godt etterpå. følelsene kommer ut, uansett hvilken følelse det er. Så kjenner jeg glede, engasjamang, spenning, verdier og lykke også.

Det er så mye som er vanskelig, men samtidig så mye godt også.
Faser. Jeg må bare tenke at alt er faser, for da vet jeg at de både kommer og går over.

~Frida~

kjære Frida - et brev til meg selv

Kjenner du inni hjertet ditt hvor du egentlig vil? Hvilken vei du vil gå? Kjenner du hva du egentlig har lyst å fylle livet ditt med? Kjenner du hva du Frida dras mot hver dag, når du klarer å overse sykdommens djevelske røst? Du kjenner det, og du vet det. Du vet at du vil velge livet. Men det er vanskelig for deg. Det ser alle. Alle ser at du sliter, fordi tårene du egentlig skulle grått i lang lang tid har blitt til sår på kroppen din. Kroppen din forteller historien din. Men hva har du å si om historien din? Hva har du å si om hvordan du har det? Hva kjenner du på? Du kjenner på motløshet fordi du aldri klarer å gjøre så godt du kan. Du har så lyst å gjøre så godt du kan og bevise at du klarer ting, men du faller i fellene til sykdommen, fordi fellene er så store og så mange. Det er umulig å se alle hullene i veien. Sykdomsrøsten forteller deg løgner. Har du ikke gjennomskuet dem nå Frida? Jeg tror nok du har det, men du er redd nå. Selv om du har tusen hender rundt deg og vet du kan falle trygt i sårbarhetens verden, så er det utrygt. Selv om du står som et midtpunkt i en stor folkemengde, så er du alene om å ta det store tunge skrittet. Selv om du er omringet av trygghet og forutsigbarhet, så er det som å finne nålen i høystaken å finne frem til kraften i deg selv til å rekke ut hånda for å nå en hjelpende hånd som kun ønsker å trekke deg ut av det kraftige uværet du daglig snubler inn i. Hendene er der Frida. Hva kjenner du på? Hva er det inni deg som er så forferdelig vondt? Hva er det som bor inni deg som vil deg så vondt? Hva er det inni deg som gjør at du ødelegger kroppen din, livet ditt, veien din? Du mister deg selv kjære deg. Selv om det gjør vondt, selv om du ikke vet hva som skjer, selv om du er redd, kjære deg, du må ta tak i hendene og krumme den andre hånda og gi slipp på djevelen inni deg. Frida, du ble født frisk og sunn. Du løp rundt smilende og energisk som alle barn. Du telte, du leste, du klatret, du svømte, du levde, du levde Frida… Så skjedde det ting i livet ditt som du ikke var skyld i. Hvorfor tar du på den all verdens synd? Hvorfor bærer så skylden. Det var ikke din skyld. Det er ikke du som skal bære den. Det er ikke du som gjorde noe galt. Har noen noen gang beskrevet deg som noe ondt? Ingen har noe vondt å si om deg Frida, for alt du noen gang har vært og stått for er godt. Du er bare god, og det har du alltid vært. Gi slipp på skylden. Plasser den der den hører hjemme. Gi deg over og pust inn frihet. Hev hodet og rett opp ryggen. Det er ingenting som skal få presse deg ned lenger. Det er ingenting som skal hindre deg i å gå. Det som hindrer deg i å fly gjennom dagene i frihet fra sykdommens lenker skal forsvinne. Fordi du fortjener frihet og fred nå Frida. Du fortjener å leve som alle andre. Du fortjener å oppleve et liv med innhold som gjør at du synes det er godt å leve. Du fortjener å kjenne på hvordan livets egentlige virkelighet er. Du fortjener å kjenne det bruse i blodet gjennom hele kroppen når noe er spennende. Kjenne at når det butter i mot oppløses tristheten i hjertet og renner ut i tusen tårer, helt til det er tomt og du kjenner lettelsen. Kjenne godhet i hjertet og at det er iver i hele kroppen fordi du er glad. Kjenne fortvilelse som kan føles som verdens største urettferdighet, løse seg ved å plassere følelsen der den hører hjemme. Det er så mange følelser man kan kjenne på. Det er følelsene som gjør at du kjenner at du lever. Du er redd følelsene ikke sant? Det har du vært i mange år nå. Djevelrøsten fortalte deg at du var svak hvis du viste følelsene dine. Djevelstemmen fortalte deg at du aldri skulle vise deg svak. Det gjør deg ikke svak å slippe tårene ut, eller være sint på noen. Gi slipp på trangen til å straffe deg selv når sinnet kommer. Det er ikke noe du skal bære skyld og skam over. Det er naturlig. Det er så mye naturlig som du nekter deg Frida. Du er et menneske du også. Du må tillate deg å kjenne på og slippe ut følelser. Du må være snill med kroppen din og gi den næring og drikke. Du må aldri harme kroppen din. Den psykiske smerten din, sårene dine på innsiden kan leges på andre måter. Måter som skal gjøre deg frisk. Du vet dette. Du vet hva som er riktig, men likevel så føles det så unaturlig for deg å gjøre det riktige når du er midt oppi de vanskelige situasjonene. Men det er det som er medisinen din, kuren din, resepten din for friheten og fred. Det å ta gode valg, for alle vet du kan. Du har mestret før.

Du føler deg fremmed i din egen kropp, fordi den er vanskelig å akseptere. Den er dekket av striper som forteller at det ikke er du som har levd livet ditt de siste årene. Den forteller at du kun har vært fanget i din egen kropp, mens en djevelsk sykdom har herjet fritt mens kroppen din har balansert på line mellom liv og død mange hundre ganger.

Hvorfor gjorde du ingenting? Du lot deg bare rive med? Hvorfor setter du ikke ned foten, når du ikke står for de samme verdiene som demonen inni deg. Dere ønsker to forskjellige liv. Dere er totalt forskjellige. Fordi du egentlig kjemper en kamp mot deg selv, for du og sykdommen bor i samme kropp. Du har vært og er fanget. Det er en forferdelig kamp å leve i hver dag. Men det som er så vanskelig og fælt, er at du som sagt er den som må ta neste skritt, du må løfte foten å gå videre, du må riste av deg det syke som kommer som et stort nett over deg og fanger deg, du må stå på dine to føtter og ikke falle, du må ta valget, du må velge vei, du må stå for og ta konsekvensene av valgene også. Som sagt har du tusen hender rundt deg, så mobiliser krefter til å løft hånda di og ta imot kraft til å kjempe imot alt som hindrer deg i å leve ditt eget liv.

Ingenting sier at du ikke skal leve godt og være fri. For sykdommen er ingenting. Det er ingen person. Det er krefter som bor inni deg som ikke hører til deg.

Kjære Frida, sett deg selv fri. Det er på tide nå. Slipp opp alle spenninger og løp mot livet. Strekk deg mot lyset og vend ryggen til mørket. Det er ingenting du trenger å hente der for å gå videre på den riktige veien. Alle vet og du vet hvilken vei du vil gå. Du vet hva som er riktige valg for deg å ta nå. Så gå for gull. Du fortjener gullet, livet, friheten, gleden, lykken og lyset. Så forbered deg på at bakken du går i nå fører deg fremover på veien, selv om det er tungt. Det er i motbakke det går fremover. Og på bakken din kommer du til å finne nydelige skatter som skaper GODE FØLELSER!

Gi livet en sjanse. Gi deg selv en sjanse. Gi deg selv livet!

~Frida~

du vet

sola skinner når den står opp i horisonten langt borte

om du ser det, kjenner det, føler det, vet man aldri i alt det sorte

men den er der om du skimter og ser

og den kan få deg til å glinse og vise alt du er

vil du være usynlig eller vil du skinne

føle deg sterk og at du kan vinne

når hjertet ditt vil se verden, men øynene er lukket

det er da du føler at håpet er slukket

når du kjenner at du har et mørkt sug der inne

og alt du kan føle er sorg og sinne

hva er meningen med livet når du bare faller

du klarer ikke å se at livet kaller

Du er syk, svak og svekket

du har lyst å nå toppen av fjellet og stå på dine to føtter

strekke hendene i været å kjenne frihet av dine friske røtter

men det å gi slipp på det som både fikk deg til å dø og leve

føles helt umulig og får deg kun til å sveve

du lever i lufta uten bakkekontakt

og du puster så sakte og svakt

plutselig ser du sola langt der borte

men hendene og føttene dine er festet i det sorte

du strekker deg etter lyset som glimter

av og til kjenner du håpet skimter

du vet at livet venter

og at du lengter

men å gi slipp føles som et uoppnåelig fjell som bare vokser foran øyene dine

samtidig går du på line

mellom livet og dødens vei

alt ligger i hendene på deg

hva velger du oppi stormen du kjemper deg ut av

for livet har muligheter stort som et hav.

du må bare ta imot sola som kan vise vei

og stole på at du vet hva som er best for deg

Du vet at du vil blomstre deg vakker og pen

du vet at du aldri vil la flammen slukke

Du vet at du aldri vil føle deg svakere enn sterkest

selv om du faller, så vil du reise deg gang på gang

selv om veien opp er bratt og lang

aldri vil du gi opp ditt eget liv

for du vet at du og livet er så verdigfullt at du aldri vil dø en annen død enn ved naturens gang

du vet at du vil bli gammel og vite at du har vært lykkelig

du vet at du vant kampen over mørket

det vet at ved enden av livet vil det siste du gjør før du drar ditt siste åndedrag, er å smile.

pga av lykken over å ha klart det

pga av lykken over å ha levd ditt eget liv.

~Frida~

noen skritt tilbake

livet er tøft for meg akkurat nå. Jeg fikk et tilbakefall på fredag. Det toppet seg litt for meg, og det endte alvorlig. Jeg tror at de store forandringene som jeg har fremfor meg og har stått i den siste tiden har stresset meg veldig, og jeg har ikke helt vært så flink til å snakke nok om det. Jeg har oversett følelsene og kaoset og gått litt på autopilot. Jeg har vært dårlig til å takle det med de nye mestringsstatergiene jeg har lært, og brukt spiseforstyrrelsen mer. Men som jeg har sagt før har ikke spiseforstyrrelsen samme funksjon for meg som før. Så det hopet seg opp og jeg gikk på en skikkelig smell. Mange skritt tilbake, nederlag tap smerte... Det føles så uvirkelig. NEI NEI NEI! Det skulle ikke skje igjen. Jeg har kommet over det. Jeg er over den forbanna dissosieringen og konsekvensene av det. Men det skjedde, som et resultat av at jeg ikke har gjort jobben min hver dag og tatt vare på meg selv.
Men det skjedde, og jeg er i live, så jeg må bare tilgi meg selv for det og gå videre. Jeg lå i sykehussenga i en uke og bare hulket som et lite barn full av gråt fordi jeg var sikker på at livet mitt var ødelagt. At jeg hadde tapt kampen. At jeg var alene. At jeg ikke skulle bli frisk. Alt var over...
Men så må jeg prøve å finne ut hvordan jeg kan klare å komme meg over dette uten at jeg skal gi opp. For det kan jeg ikke gjøre. Fordi jeg har ikke ødelagt alt. Jeg har hatt et tilbakefall, og det må jeg bare akseptere. Jeg kan ikke gjøre noe med det nå. Jeg kan bare tenke ut hvordan jeg vil forholde meg til det. Jeg har tenkt mye på det. Og har kommet frem til at ja, jeg tok noen skritt tilbake, ja, det var en smertefull opplevelse både fysisk og psykisk, men nei, jeg har ikke tapt. Jeg må bare bruke noen dager på å reise meg igjen og gå videre på friskveien min. Jeg har fått beskjed om at jeg har full støtte i ryggen både av østmarka, skole og dpsn, så alt går etter planen likevel, bare ikke etter planlagt tid.
Mye av stresset ligger rundt skole. hovedredselsen min er å mislykkes. Jeg er livredd for å mislykkes. Jeg har så lyst å klare det. JEg har så lyst å mestre å ha en normal hverdag med skole, venner og trening. psykologen min og behandleren min her på østmarka mener at jeg må bare kjøre det samme opplegget som i fjor med skole i starten, så kan jeg bruke litt tid på å tilpasse meg dpsn og alt som skjer der, og ordne med skoleoppgaver og sende inn prøver og innleveringer, så kan jeg begynne på skolen når jeg er klar. Om det er om to uker, en måned eller seks månender. Jeg fikk melding fra skolen om at vi kom til å finne en løsning på det praktiske og at jeg kommer til å klare skolen også i år som målet mitt er. Men ønsket mitt om å fungere normalt og ha en normal hverdag er så sterkt. Jeg vil være en normal elev og være med på det sosiale. Men jeg får vel bare gi det litt tid. Det skal gå bra uansett. Jeg må bare være tålmodig, realistisk og sterk og ha håp og tro på meg selv.
Det skal gå bra. Jeg skal klare det

~Frida~

back to life - back to breathe in freedom

mye skjer for tida. Jeg er i en viktig fase i livet mitt nå. Mange ville kanskje si viktig fase i behandlingen, men i mitt tilfelle hvor halve livet mitt har vært veldig sykt, velger jeg å kalle det livet. For en realitet som kanskje har vært litt fjern for meg,er at jeg faktisk forholder meg til livet mitt.
Og kanskje nå, mye bedre enn jeg noensinne har gjort. Jeg har hatt en knallhard jobb med meg selv det siste året. Og det siste halvåret har jeg deltatt i min recovery på en helt annen måte enn de siste ti årene. Det er nok derfor jeg har blitt vesentlig mye friskere også, fordi jeg har fått hjelp som har vært veldig bra for meg og riktig for meg, som jeg også har klart å tatt imot. I perioder har det vært påtvingt livsreddende hjelp, men de siste månedene har vi klart å skapt et samarbeid, og det har skjedd underverker med meg. jeg har gått skritt for skritt, og jeg har opplevd veldig sterke øyeblikk og opplevelser. i starten handlet det om å overleve, men i det siste har det handlet om å takle utfordringene livet gir meg. For jeg har gradvis eksponert meg for livet og alt som skjer i livet. Og jeg har sett at jeg har taklet det, og jeg ser også at det har forandret seg mye og skjedd store forandringer på mange områder. Den største endringen ligger i at jeg tørr å kjenne på følelsene mine, jeg tillater dem å komme, jeg aksepterer dem, jeg kommer meg gjennom dem, og det har jeg lært meg å gjøre på normale måter. Det har vært en kamp akkurat dette, for det har vært forferdelig fordi jeg har vært så redd. Jeg har aldri kjent på følelser. Jeg har aldri tillatt dem å komme. Slik som det er nå er jeg ikke så opptatt av hva som skjer inni meg hele tiden, og må hele dagen mottarbeide følelsene mine på allskens destruktive måter. Nå gjør jeg masse forskjellig gjennom dagen slik som vanlig folk, og når følelsene kommer, så lar jeg det komme. Og noen dager blir det panikk og angstanfall og psykogene anfall, men det er bedre enn noen slags form for destruktivitet. Tankene mine har endret seg veldig. Det var ei som jobber her som sa til meg "jeg tror ikke du har så mange syke tanker lenger Frida, men adferden din kan henge igjen, fordi du er vant til å gjøre det på sånne måter". Det er på mange måter sant. Tankene mine er mye mindre syke, og har jeg en dårlig dag forholder jeg meg til tankene mine på helt andre måter. frustrasjon og sinne eller tristhet er en måte å forholde seg til følelsene på det og. Jeg sliter litt med at jeg er sint på meg selv for at jeg har mye angst, fordi jeg synes det ikke er grunn til at jeg skal gå å ha angst for ting, men det er egentlig bra det da. Jeg ser at det ikke skal være slik. Men jeg står i angsten og jeg ber om hjelp til det når jeg trenger det.
mentaliseringsevnen min har bedret seg til det positive også. Før kunne reaksjonene mine og tolkningene mine av mitt indre og det som skjedde rundt meg være veldig negativ og alltid det samme. Nå er spekteret mine for å se andre mulige grunner for at ting skjer eller hender er mye bredere, og det øker jo mulighetene for at det ikke er så mye negative tanker og tankekjør i løpet av dagen også. Det skaper også mindre kaos i hodet fordi jeg går ikke å er forvirret og destruktiv hele tiden. Jeg tenker over en ting også godtar jeg det, så går jeg videre. En annen forskjell er at jeg heller ikke lenger tar på meg all verdens skyld. impulsiviteten er lavere også.
Men jeg svinger i humøret enda, men ikke så mye som før.
Det jeg kanskje sliter mest med akkurat nå er veldig mye angst,, og det er slitsomt, men jeg takler det på et vis, og jeg vet det blir bedre.
Jeg merker også at jeg sliter litt mer ift spiseforstyrrelsen nå. Den tar litt kontroll noen ganger, men jeg er bevisst på det vertfall og prøver å motarbeide den og ta gode valg ift mat og drikke og trening. Noen dager er det lettere enn andre. Men jeg ser veldig tydlig at formen min generelt er veldig avhengig av hvor mye næring jeg får i meg. Så jeg må bare jobbe med det.

Det skjer som sagt mange forandringer i livet mitt, både inni meg og utenfor meg. Jeg skal for eksempel begynne på skolen om 10 DAGER!! Det blir tøft det. Stå opp tidlig, spise frokost og komme meg på skolen og være der hele dagen sammen med mange andre og lære. Det krever næring og riktig fokus det. Men jeg skal klare det, og trenger jeg noen justeringer underveis, så går det bra.

Vi holder også på med en gradvis overflytting til Orkdal DPS nå. Har vært der på dagsbesøk + et døgn denne uken. Neste uke blir det enda mer, og hittil har det gått kjempe bra. Jeg kjenner at jeg er klar for neste steg. Vi holder på å forme hvordan opplegget skal være der, men det tar jo litt tid å venne seg til slike ting. Ting var veldig annerledes når jeg var der sist, så det blir veldig annerledes denne gangen, og det kjenner jeg er helt greit.

Jeg har heller ikke fastvakt lenger. Jeg har hatt fastvakt et år, men er nå en fri fugl.. hehe, neida, jo, men nå er jeg klar for mer ansvar og klarer å ta vare på meg selv og be om hjelp når jeg trenger det, så det går bra. Det er kjempeskummelt, kjempegodt, kjemperart, kjempeuvant og befriende, alt på en gang, så det tar jo tid for meg å venne meg til dette jeg og. men det er på tide, og jeg er klar for det.

Det blir veldig mye fremover. En spennende tid. Målet er veien også. Dette er livet mitt, så jeg prøver å gjøre det beste ut av hver dag nå også, selv om jeg er "syk" enda. Forklar meg definisjonen på syk sier jeg bare. Alle har jo utfordringer. Men jeg kan si at jeg er mye friskere og mye i livet mitt er mye mindre sykt nå enn tidligere.
~Frida~

back to life

I dag har jeg vært på Dpsn på besøk. Det gikk kjempegreit egentlig.  fikk masse hyggelige klemmer og smil. Jeg sov ingenting i går natt. Var så spent og redd. Jeg var redd for hvordan de ville behandle meg med tanke på hvordan forrige opphold brått ble avsluttet. Jeg var redd for at de skulle tro at jeg var sykere fordi jeg har gått ned masse i vekt. Jeg var redd for å ikke bli akseptert. Men jeg fikk masse positive følelser og inntrykk av besøket, og allerede i morgen skal jeg tilbake og overnatte en natt der. Så når jeg drar dit i morgen er det bare å få på turklær, for da er det turdag. jøss, her blir det andre boller.
Jeg tror ikke jeg får sove så mye i natt heller. jeg tenker og kverner hele tiden. Nå avsluttes et kapittel. Et kapittel som kanskje var et av de viktigste i hele min recovery. Jeg har fått så utrolig mye god hjelp og blitt kjent med fantastiske mennesker,, både innlagte og ansatte. vi er mennesker alle sammen. Jeg har lært så my. mye har rørt meg. I dag fortalte jeg litt om min sykdomshistorie, og verdens kosligste dame begynte å gråte. hun sa "sorry at jeg griner, men jeg blir bare så emosjonell og rørt over hvilken kamp du har gått gjennom, så står du her nå sammen med oss og smiler og stråler". da sa jeg til henne.
vet du hva jeg nettoopp har lært? "jeg har lært at man skal tillate følelsene å komme, og nå triller de ned kinnene dine, og det er veldig rørende for meg" "jeg har aldri møtt noen som har vært gjnnom så mye, og overlevd så mye, og likevel har fullført skole og at du i tillegg er så reflektert som du er.
Jeg tok til meg komplemangene. Jeg får ofte høre det. At jeg er reflektert. det tror jeg på. Men det tror jeg kommer at kampen jeg daglig går igjennom i hodet mitt, hvor jeg veier for og mot, tenker konsekvenser, tenker moralsk, normalt, osv. i tillegg har jeg lært meg selv å kjenne veldig, og jeg elsker å bare ligge og filosofere og reflektere. Det ender som regel opp med en eller annen handling. man får plutselig en god ide,e ller enda bedre en tanke om å ta et godt valg.
Jeg har vært tre måneder på intensivavd nå. Jeg befant meg i psykotisk tilstand, og hadde daglige dissosieringsanfall og psykogene anfall. Det var mye reiming. Men så ble jeg litt tryggere og klarte å begynne å snakke litt. og dette ble min nye medisin. Det var mye gørr som skulle snakkes ut. både fortid, nåtid og fremtid. Det var en tung periode, og alt var så strengt.
Men når medisinene begynte å funke litt ble sammarbeidet bedre. så gikk vi små skritt frem på en glovarm vei som gjorde vondt for hvert skritt. vi fant ut av så utrolig mye. når akuttfasen var over, og det berømte operasjonssåret på magen hadde grodd, kunne jeg begynne å trene, og dette var mine thing... treningen gav meg mestring og energi og glede. mens maten har det egentlig gått dårlig med i det siste. så jeg må ta et valg..vil jeg videre, må jeg spise nok mat. hvertfall med tanke på at skolen starter om to uker.
menneskene på A4 østmarka har vært fantastiske, tålmodige, smarte, hjelpende og omsorgsfulle, og jeg er veldig takknemlig for at jeg fikk så god hjelp.
kapitlet avsluttes.
et nytt begynner...
orkdal dps-->skole-->trening-->sosialisering-->vitmemål-->sommerferie(syden)-->sykepleien


i helga skal jeg fortesten være modell.. bestevenninda mi er fotograf og vi har et lite prosjekt. forteller mer om det senere og legger ut restultatet...
wish me luck tomorrow
~Frida~

østersundtur

På tirsdag kl.06.00 stod jeg opp. Denne dagen skulle bli annerledes. Denne dagen var min første dag hvor jeg skulle prøve meg som helt frisk. Alt ansvar var mitt eget, og det er ganske stort for meg som har hatt kontinuerlig observasjon ett år nå. Men jeg så ikke på dette som en utfordring. Jeg så på dette som en gave, en gulrot som jeg skulle få fordi jeg fortjente det, fordi jeg har jobbet hardt i det siste, fordi jeg ville, fordi jeg var frisk nok til det, fordi jeg trengte det. To dager i østersund med familien  min med full fart var virkelig tingen. Jeg prøvde hele veien å være bevisst på valgene mine. jeg hadde også bestemt meg at dette ikke skulle bli en tur hvor sykdommen tjente noe på det. Dette var rett og slett en friskere Frida på ferie. Jeg lærte og erfarte mye. jeg har slitt en del med maten i det siste, men når jeg kom dit og skulle være med på alle aktivitetene, skjønte jeg fort at jeg måtte gi kroppen bensin. Både for å ha energi til å gjennomføre alt, ha energi til å være Frida og utstråling og henge med, og for å ha litt ekstra å gå på. Så det kom  jeg fort inn i. Det var arti å være frisk og vise det. Jeg var der tilstede hele veien og fikk kost meg skikkelig. sammen med familien min. Det gir motivasjon. Det gjør det lettere å se for seg at det skal bli slik. Slik er normalen. Slike inntrykk er dagligdags påfyll både gjennom det sosiale, mestring, opplevelser, rutiner og følelser.
Så denne turen ble trening og kos og en smak på det friske livet som venter meg.
Jeg ser hvor heldig jeg er som har familien min. <3
~Frida~

Livet går bare opp opp opp!

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Jeg har så lyst å fortelle alt som går så utrolig bra for tida nå. Jeg mestrer utfordringene livet gir meg, og endelig utfordringene sykdommen gir meg også. Jeg er en annen person i dag enn for bare uker siden, og spesielt siden jeg kom hit. Det er bare at det er så utrolig spennende og godt å kjenne på alt det gode livet gir meg når jeg kjemper for det. Man må jobbe for å få det bra, og det gjennomfører jeg nå. Den største forskjellen fra før og nå er at tankene mine og refleksjonene mine handler om friske ting og fokuset mitt alltid har en konstruktiv og positiv hensikt. Fokuset mitt eks rundt trening er å bygge en frisk og sunn kropp med muskler som jeg kan klare å bli glad i, samtidig gir trening meg en viktig følelse av å være tilstede i kroppen min. Det gir meg også mestring, mens andre dager må jeg presse meg for å gjennomføre, og sånn er det jo med mange ting i livet. Det går opp og ned.
Jeg har ikke bodd hjemme og gjort normale ting på mange år, og nå gjør jeg det hver dag. Friske ting altså. Jeg øver meg på å fylle livet mitt med friske ting som gir meg glede, slik at jeg skal klare å ta med meg det hjemme, og få det til der også.
Fokuset mitt er å vinne denne kampen. Og helt ærlig vil jeg si at jeg balanserer rundt 75% frisk nå.
Jeg er også mye mer stabil når det kommer til følelsessvingninger, og jeg takler og forholdet meg til følelser på en helt annen måte. Jeg straffer ikke meg selv for å være sint eller lei meg. Jeg ser ikke på det å være sint som en svakhet lenger. Jeg ser på det som en naturlig reaksjon på ting som skjer iløpet av en dag. Og det finnes ikke bare sinne og glede. Jeg kan være lei meg, skuffet, frustrert, lykkelig, usikker, redd osv. Dette har jeg ikke blitt helt vant til enda, men jeg kommer dit. Det vet jeg.
Målet er å bli frisk. Men hva er egentlig frisk? når kan jeg si "jeg er frisk"? Jeg mener at jeg kan si det når jeg klarer å skille mellom følelser og mat, og ikke bruker mat som et verktøy for å takle følelser. Det samme gjelder det med å kontrollere livet med vekt, kropp, mat eller destruktive handlinger. Når man takler å forholde seg til følelser på normale måter uten at det er destruktivt på noen måte. Når man kjenner at man er trygg på egne reaksjoner og følelser og selvbilde. Når man vet hva man skal gjøre i vanskelige situasjoner. Når ikke impulsivitet styrer eller man går på autopilot. Det er mange ting som må på plass før man er frisk, og mange har så sammensatt sykdomsbilde, så det tar tid. Men jeg tror at den dagen jeg er frisk, så kjenner jeg det i hjertet.

Det som har vært viktig for meg i min recovery denne gangen har vært å gjøre friske ting hver dag. Jeg skirver daglige "dagplaner" hvor det står hva jeg skal gjøre, når jeg skal spise, når jeg skal trene, når jeg skal være alene osv. Nå er vi i en nedtrappingsperiode på observasjoner, og Jeg skal få mer og mer ansvar selv. Det er hard jobbing, og det krever fokus som er rett, bra form, sammarbeid, ærlighet og motivasjon. Noen dager er bedre enn andre, men sånn er det. Det går fremover. Jeg merker jeg blir veldig redd og lei meg om jeg går et skritt tilbake, men jeg ser jo at jeg går alltid to skritt frem etterpå.
Det er å bli frisk som er fokuset mitt nå.

I dag kom pappa og hentet meg på motorsykkel og vi kjørte hjem. Jeg var hjemme for første gang på et halvt år, og det var en veldig god følelse. Sist jeg var hjemme ble jeg hentet i zeaking. sist jeg bodde hjemme var jeg en annen person. I dag gikk frida inn i hjemmet sitt og bare smilte. Dette er mitt hjem. Jeg fikk se det nye huset til pappa for første gang. Og det beste, vi dro på besøk til søsteren min og tantebarnene mine. Det var så herlig å se dem igjen. Alt har bare vært friskt, og gitt meg så mange gode følelser, og det er så bra. JEg kjenner at jeg skal få til dette. Ingenting er umulig. Jeg skal klare dette. Jeg kjenner at jeg ønskerr å ha livet mer enn noe annet. JEg vil klare å mestre nedturene for å så nyyte oppturer etterpå. Jeg vil være tilstede. JEg vil leve, ikke eksistere. JEg vil være den versonen av meg selv jeg holder på å bli. Jeg vil være friske frida, og gi slipp på syke frida. Jeg vil bli frisk.
~Frida~