Ja jeg vant i lotto- det kan dere også- dont give up

Nå er det slutt på å bruke bloggen min som konfliktområder.  Dette er en personlig blogg som jeg har hatt siden jeg var sytten år. Dere har fått fulgt meg kamp etter kamp. Jeg vet at dette bare gjelder noen få. Men jeg vet ikke hvordan jeg ellers skal nå ut til dere anonyme som skriver masse vonde ting og starter usaklige diskusjoner og konflikter.
Jeg skriver det igjen som jeg gjorde på forrige innlegg at jeg beklager hvis jeg har gjort noen vondt. Vi har en konflikt som er mellom meg og noen andre (nevner ikke navn,for det synes jeg r slemt og umodent gjort. Pluss at dere dette gjelder vet hvem dere er).
Jeg har aldri vært en person som liker å krangle med folk. Jeg har aldri fått hørt noe annet en at en av mine største egenskaper e at jeg bryr meg om andre(ikke for å skryte på meg noe, Mn jeg føler jeg må få lov å forsvare meg litt etter alt som har foregått i bloggverdenen i det siste).

Jeg kan ikke si noe på andres vegne. Mn fra meg vil jeg si at jeg ikke ønsker noen noe vondt. Jeg føler ting eksploderte etter at jeg delte den gledelige nyheten om at jeg hadde fått plass på Blakstad.  Jeg må informere om at denne behandlingen har vært tema i over ett år nå. Mn for ett år siden var ikke jeg noen kandidat for bet-behandling. Mn iløpet av det siste året,spesielt de siste månedene har jeg og mine behandlere jobbet hardt. Jeg har kommet meg i live ut av ett helvete uten like, og i sommer har jeg omtrent gjort bare normale ting. Fra å ligge i reimer og være på skjæret avdeling har jeg gjort masse positive ting som har gjort meg mye mye bedre,og jeg har gjort mange fremskritt. Så før sommeren bestemte vi oss for å prøve. Vi skrev en lang henvisning som beskrev meg som person og sykdomshistorie min, behandlingsrespons og masse skjema. Vi visste jo at Blakstad egentlig ikke tar imot gjestepasienter. Altså pasienter utenfor egen region. Det er svært sjeldent at det skjer at de gjør det likevel. Mn ut fra henvisningen, samtaler, skjemaer og telefoner fikk vi en gledens nyhet i midten av sommeren. De mente at ut ifra deres vurderinger av meg som person, min historie,mine diagnoser og behandlingsrespons gikk min henvisning gjennom fordi de mener at de kan hjelpe meg. Dette er ut fra tidligere erfaringer av pasienter som ligner på mitt tilfelle og hvordan jeg er som person og hvordan utviklingen min har vært. Ja,jeg er utrolig heldig og dette er et mirakel i manges øyner. Hvertfall i mine øyner. For dette gav meg et nytt håp. Men jeg er ikke bare heldig. Jeg har ikke bare glidd gjennom pga flaks. For selv om dette er som å vinne i lotto har jeg også jobbet knallhardt for dette. Og etter jeg har fått dette positive svaret har det gjort en del ting med meg. For det første er det siste jeg ønsker at jeg skal ramle i gamle feller ved å bli for syk psykisk eller fysisk. Det har skjedd før. Mn jeg har jobbet hardt i sommer. Jeg har holdt spiseforstyrrelsen i sjakk og bygd opp kroppen min med god næring og sakte men sikkert gått opp i vekt og fått gode rutiner på måltider. Jeg har også prøvd meg masse på det friske liv ved å deltatt på masse ting som har gidd meg masse gode følelser,mestring og motivasjon. Alt fra masse festivaler, vært med venner,møtt og blitt kjent med masse nye folk,vært mye hjemme i sommerparadiset i mammas hjem i lensvika sammen med familien min. Jeg har trent opp kroppen min. Jeg har festet. Jeg har vært mye i leiligheten,jeg har vært bokstavelig talt manisk i frisørstolen med masse nye farger og hårfrisyrer.  Faktisk så mye at jeg sitter igjen med piggkort går nå. Hehe. Typisk meg.
Sommeren i år har vært den beste siden jeg gikk på videregående. Det har vært masse eksponering. Mn det har bare gjort meg me motivert på bet-behandlingen som venter meg,nettopp fordi at jeg ser at jeg mestrer og klarer det jeg vil og bestemmer meg for. Jeg har gått i elleve år å vært livredd for å kjenne på følelser,så Blakstad blir min livs største kamp. Men jeg gleder meg til å vokse enda mer som person og utvikle meg og bli sterkere. Jeg gleder meg ikke minst til å kunne helt ærlig si med hånden på hjertet si at jeg blir friskere,jeg blir friskere..jeg klarer dette. Jeg kommer til å bli frisk.
Dette er en enorm sjanse og jeg tar den med alt jeg har.
Så ja,jeg er heldig. Mn helt ærlig synes jeg at jeg fortjener dette. Hadde det vært opp til meg ville jeg selvfølgelig gidd denne muligheten til alle som sliter som meg. Alle fortjener å kjenne det håpet jeg kjenner på nå. Og selv om jeg har fått tilbudet,betyr det ikke at ingen andre fra midtnorge kommer til å få samme tilbud. Jeg sier bare ikke gi opp. Ikke slutt å prøve eller kjempe. Det var nesten så vi ikke gadd å prøve å sende henvisningen engang. Mn så skjedde det utrolige..ikke gi dere. Dere kan vinne i lotto der også.
Håper ikke jeg blir misforstått denne gangen og at heller disse ordene kan gi noen der ute litt håp. Norge er et rikt land og det er et hav av muligheter der ute.

Never never ever ever give UP!
Ha en fortsatt fin kveld. Klem til dere alle
~Frida~

Fall

Jeg har tenkt mye på fremtiden. Jeg har så mye bra foran meg. Livet står for mine føtter. Ja,mye må mestres fremover,Mn jeg prøver å fokusere på gevinsten etterpå. Jeg er så takknemlig for sjansen jeg har fått på Blakstad. Jeg prøver og har prøvd å forberedt meg så mye som mulig i sommer. Samler motivasjon, bygger opp kroppen til normalvekt, nedtrapping av alle medisiner, flytte mer og mer ting fra dpsn til leiligheten. Jeg må nok de§verre flytte igjen rundt nyttår,Mn det er faktisk til en leilighet med enda høyere standard enn jeg har nå. Kan det bli bedre? Som sagt. Jeg er heldig og takknemlig.
hver kveld skriver jeg i dagboka mi et par punkter. I kveld vil jeg dele de med dere.
"Hva har vært bra med dagen i dag"?
- hadde en fin samtale med en sykepleier, har farget håret, mamma var på besøk, snakket med VerdeNS beste thinamarita. Sov lenge. Har kost meg med måltidene i dag. Til og med godteri og brus under nattpatruljen.
"Hva gikk ikke bra i dag "?
- er nokså så sliten etter mye som har foregått den siste tiden. Mye skjer innen mange områder. Både innen økonomi,behandlingen min,medisinendringer, konflikter med venner, mye styr inn og ut fra sykehus, mye følelser og tanker og reaksjoner. Er vanvittig sliten. Prøver å motivere meg selv med hvor heldig jeg er som fortsatt har alle muligheter,Mn fortsatt så mange lidelser. Da hjelper det meg å tenke på alle som har det verre enn meg. De som kanskje skal dø av en dødssykdom. De som mister sine nærmeste. De som har en kropp som ikke fungerer. Så tenker jeg på de som ikke får den hjelpen de fortjener. Alle burde blitt behandlet likt. JA, jeg vet at jeg har ingenting jeg skulle ha sagt, men jeg har vært heldig. Jeg vil si til de som ikke har fått ønsket hjelp fortsetter å kjempe. Det blir verdt det tilslutt. Men jeg er heldig. Og noen er rett og slett bare heldigere enn andre. Jeg trodde jeg hadde brukt opp flaksen min. Mn hver gang det skjer noe som får meg til å ta et skritt videre tenker jeg automatisk at det er et mirakel. Behandlerne mine oppmunter meg med å si at den jobben jeg spesielt har gjort de siste månedene har gidd store resultater som viser at når jeg er en resursser person som bruker resursene mine hver dag fremfor å bruke destruktive,har mye større mulighet til å bli frisk. Jeg tenker at alle er ressurssterke på sin egen måte. Alle har sine sider og noe de mestrer bra. Det erfare at for noen har de ikke blitt kjent med sine egne sider. For andre er det vanskelige å bruke dem. Kanskje noen til og med ønsker å være noe de ikke er. Kontakten min på dpsn sier alltid til meg når jeg er frustrert over at jeg ikke har mestret noe "du har en syk side frida, men du har jo så utrolig mange friske også. Det er bare opp til deg hvilken side du vil være på til enhver tid"
Da er vi inne på valg. Jeg er dødsdårlig på å ta valg. Men jeg har vært dårligere og er blitt mye flinkere. Jeg måtte hele tiden være bevisst på valgene mine. Først da kunne jeg få hjelp til å ta de riktige valgene. Det er alltid opp til meg. Av og til vil jeg ta den enkleste veien ut,mens andre ganger ber jeg om hjelp og gjør bevisste valg som fører meg i riktig retning. Ta gode valg ved å bruke sunne konstruktive verktøy. Dette har tatt lang tid å lære seg og jeg sliter enormt enda. Mn jeg vet at dette er noe jeg skal jobbe med hver dag på Blakstad.  De skal hjelpe meg å finne nye verktøy som jeg kan bære med meg inn i et friskere liv.

" Hva kan jeg gjøre bedre i morgen?
- fortsette...på.... veien..holde.. ut.

Så vil jeg bare skrive noen få ord.
mange skjønner nok hVa detre gjelder. Jeg beklager hvis jeg på noen måte har vært stygg mot noen. Jeg mente ikke å såre noen. Jeg har bedt vedkommende som var en av de om unnskyldning.  Dessverre ble ikke dette motatt. Men til dere andre vil jeg også si unnskyld. Det kommer opp mye følelser i slike konflikter.  Og ja. Jeg er fly forbanna. Men jeg skal prøve å være voksen og har nå bedt om unnskyldning og at jeg beklager oppførselen min. Det er ingen unnskyldning,Mn jeg har mye som foregår i livet mitt akkurat nå. Følelsesreguleringen er ikke helt på topp og hjernen min er sliten. Mn når man står frem med fullt navn når man kommenterer må man vel regne med å få igjen. Hehe. Uansett skal ikke jeg si noe mer om dette enn beklager.

Så vil jeg fortsette på dagbokinnlegget .

-hva er jeg takknemlig for?
* familien min som alltid er der og støtter meg. Elsker dem. Dere e  r utrolige.
*gode venner som er der og gjerne finner på ting.utrolig støtte fra dem. Selv om jeg kunne ønske vi møttes oftere. Sånn er det når vi e spredd rundt omkring på planeten jorda.
- mamma og pappa fortjener et eget punkt her. Jeg kunne ikke hatt bedre og sterkere og mer støttende foreldre.
- jeg er takknemlig for det jeg har fått oppleve i mitt liv. Går ann å gjøre mye gøy selv om man er syk.
- bet-behandlinga jeg skal inn i.
- behandlingsteamet rundt meg. De har vært fantastiske i alle de år.
- for verdens beste tantebarn aurora og Alfred.
- for all støtte-for alle muligheter
-




?7k

Sooooommer

Gud,som jeg koser meg om dagene. Det er en etterlengtet sen sommer som har ankommet Trøndelag. . ja,om ikke hele landet. En ting å si! HEEERLIG!  JEG ELSKER SOMMER,VARME ,BADING OG SOL.
det er da man kjenner det er godt å være til. Det er befriende og gir masse gode følelser. Håper vi får  bevare denne sensommeren lenge. Det fortjener vi jo. Så nyt sommeren folkens. Dette er livet
~Frida~

Kjære drea

I dag vil jeg skrive noen ord om min kjære drea. Hun endte sin reise på orkdal Dps  for denne gang,og er så vanvittig tøff og sulten på livet at hun starter på utdanning innen foto. Ikke at hun trenger det. For hun har og er begavet med gave innen foto. Jeg har fått æren mange ganger å vær modell foran dreas kamera. Jeg ønsker henne alle lykke til i tiden fremover. Jeg VET hun vil lykkes.

Så vil jeg gjerne beskrive litt hva drea har vært for meg denne tiden. Vi møttes før sommeren i år. Vi klikkes sammen med en gang. Her har vi en match,som senere skulle vise å finne på de utroligste ting sammen. Vi har løftet hverandre på en imponerende måte. Hun har motivert meg og støttet meg mot spiseforstyrrelsen. Og vi har sammen bokstavelig talt utelukket alle sykdom for å heller ha det gøy og gjøre normale ting. Vi har ledd i mange timer iløpet av denne sommeren.

Drea,jenta mi. Du er en vanvittig vakker person som jeg beundrer masse. Jeg vet du kan få til alt du bestemmer deg for. Jeg har sett din styrke. Drea,jeg er din største støttespiller,du vet jeg alltid alltid vil være der for deg.

Evig glad i deg,stolt av deg. Du er best.!!
~Frida~

Jeg fikser det

I dag er heldigvis ting bedre. Opp og ned. Det må jeg regne med.
Jeg tror folk misforstår meg litt når det gjelder min motivasjon til Blakstad.  Jeg kommer til å gi alt. Det er forskjell på å ha dårlig motivasjon og det å grue seg. Jeg er supermotivert på å få en endring,men jeg gruer meg,SELVFØLGELIG. jeg skal jo inn i min livs kamp. Men jeg har troen. Jeg bryr meg ikke om dere anonyme som ikke har troen,for jeg har troen og jeg takker dere alle som støtter meg.

Jobben min fremover er å holde ting stabilt fremover,og det skal jeg faen meg fikse.
~Frida~

Elvevannet i kroppen- survive the pain

I dag har vært en tøff dag. Jeg kjemper meg gjennom dagene med de verktøyene jeg har. Jeg vil helt ærlig si at jeg for tiden ikke har så mange konstruktive verktøy å bruke. Jeg føler meg liten og svak mot alle de store følelsesstormene som herjer på innsiden. Jeg prøver å identifisere hva det er. Det er umulig. Alt er en stor ball som kastes rundt i kroppen min i et smertefullt tempo. Jeg klarer ikke å fange det. Hva er det som herjer denne gang? Kroppen klarer ikke.. Jeg går ut i anfall gang på gang...
jeg merker jeg er sliten. Store spørsmål står i hodet mitt. Kommer jeg til å overleve? Kommer jeg meg hel til Blakstad? Hvordan blir behandlingen der? Kommer jeg noensinne til å  bli frisk?

Så mange spørsmål,så få svar. Jeg må bare finne måter å overleve på til jeg kommer til Blakstad. Jeg har tro på at de kan hjelpe meg. Jeg trenger nye verktøy. De vil hjelpe meg med det. Jeg må bare overleve nå...

Just breathe. YES IT HURT!  Butikker Just breathe
~Frida~

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse

Jeg har egentlig aldri klart å forklare helt hva diagnosen min er og hvordan den er. Min gode venninne sandra forklarer derimot veldig godt hva emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse er.
SandragundersenEmosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse

Jeg synes det er vanskelig å skrive hvordan denne diagnosen utarter seg. Det er så sterkt. Derfor legger jeg ved linken.

Takk sandra.
~Frida~

Idas daans

Sitter her med tårene i fanget. De har bare fosset ut. Grunnen er ikke fordi jeg er trist. Jeg har bare lest favorittbøker min "Idas dans" igjen. Det er den sterkeste beretningen jeg har lest om kampen mot kreften. Unge ida kjemper en lang og smertefull kamp sammen med sin sterke mor som er forfatter av boken.  Idakjemper tappert og gjennom mor Gunnhild sine sterke ord lar hun oss følge kampen.
Det er så sterkt. Det er så urettferdig. Men samtidig er denne boken full av kjærlighet,sorg,gleder,øyeblikk,mestring og mirakler. Det gjør at man selv setter ting i perspektiv. Man innser hvor heldig man egentlig er og at man skjønner hvor verdifull hver en dag i livet kan være. Etter å ha tørket tårer i dagesvis gjennom denne boken har jeg endelig fått perspektiv opp en del ting.
Vi mennesker tar ofte ting for gitt,selv om vi aldri har noen sikkerhet om vi møter morgendagen.
Jeg har lest Idas dans mange ganger før. Jeg vet hva den boken gjør med meg. Jeg blir plutselig heldig,takknemlig og utrolig livsglad. For livet er uforutsigbart. Jeg vet hva både fysisk og psykisk smerte er. Men jeg er heldig. Jeg kan finne veien ut. Noe jeg er evig takknemlig  for...
anbefaler alle denne boken.
~Frida~

Ang forrige innlegg og en liten oppdatering.

Heisann...lenge siden sist.
jeg beklager hvis jeg har gjort meg misforstått på noen måte på forrige blogginnlegg,for det har jeg tydeligvis.
Jeg har ingen behov for å legge ut verken navn eller noe info ang kommentarfeltet,for jeg er rimelig klar over hvem som har "herjet" og fått utlevert "sitt" der. Heldigvis er jeg ikke alene om å skjønne det og har mange som støtter meg.
Jeg vet ikke hva dere ønsker av meg. Dere står frem som anonyme,og er såpass dryge at jeg orker ikke engang å svare på noe av det. Men for alle del har dere rett til å mene det dere vil, men for guds skyld skjønner jeg ikke greia med å angripe som anonym med store ord bak et tastatur.
punktum.....

Jeg er ferdig med det. Ellers vil jeg si at jeg er rimelig fornøyd med sommeren jeg har hatt.. masse tid i friskt liv akkurat som planlagt. Festivaler her og der,kvalitetstid med venner og familie hjemme i lensvika og leiligheten min. Jeg har tatt mange viktige skritt i sommer,og selv om mye av det har slitt meg ut litt, og at jeg har trengt noen timeouter,har jeg fått til vanvittig mye mer enn jeg har gjort før. Jeg prøver å tenke positivt. Tiden fremover blir viktig. Jeg prøver å forberede meg mest mulig både psykisk og fysisk mot bet-behandlingen. Det er viktig at jeg både er psykisk og fysisk sterk samtidig som jeg er motivert og full av krutt.. jeg har bestemt meg. Jeg skal over,under,opp,fram og gjennom. Jeg har alt å vinne og jeg skal gripe den fantastiske muligheten jeg er så heldig å ha fått så godt jeg bare klarer. Jeg vet at det blir verdt det. Og jeg vet at gevinsten er stor. Så jeg slår til alt jeg har. Både før,etter og selvfølgelig under.

Ellers skal jeg prøve å nyte resten av sommerdager.  Håper dere også gjør det..
vi sees/snakkes.
~Frida~

Til alle mine venner

Det er mange ting jeg er takknemlig for i disse dager. Jeg ser for eksempel hvor mange som heier på meg og ekte venner. I de siste ukene har jeg vært mye mer sosial. Det er både utfordrende og givende. Mest givende heldigvis. Det med venner har vært en vanskelig greie i og med at jeg periodevis har vært veldig syk. Likevel har jeg prøvd så hardt jeg kan å være "normal". Mine venner har dessverre fått oppleve en del dramatiske hendelser eks på fest. Psykogene anfall og epileptiske anfall,ambulanse osv. Det jeg kan si til mine venner  er at jeg er lei meg for alle byrder jeg har påført dem. Hadde jeg kunne gjort det om igjen,, ville jeg endret mye. For slike ting er ikke artig å være med på. Jeg unner ingen det. Så det jeg har gjort i ettertid er å gi mine venner positive opplevelser på eks fest og i situasjoner jeg ikke har gjort en god nok jobb tidligere. Til alle mine venner har min største baktanker alltid vært at de skulle stole på meg igjen. Så mange ganger at de er trygge på meg. Så mange ganger at de stoler på meg og ikke lenger føler ansvar for meg. For i dag er jeg i stand til å ta vare på meg selv.
Jeg vil bare takke alle mine venner,drevet hvem dere er,at takk for tålmodigheten.  Jeg er evig takknemlig for at dere fortsatt er der for meg. På tross av forferdelige vanskelige opplevelser. Jeg er så glad i dere alle sammen.

~Frida~

Kjære sondre

Kjære sondre
i går var det fire år siden du så brått og brutalt ble revet fra oss. Du var en person som alle var så inderlig glad i. Du var engasjert i mye og jobbet og sto på,uansett. Du hadde mange venner. Du er veldig savnet kjære venn. Det finnes ikke ord som kan få oss til å få trøst eller forstå hvorfor du måtte oppleve dette. Det er bare tragisk og trist. Uansett vil jeg ikke gå inn på det,for i går hedret vi deg. Du,din fantastiske unike person. Savner deg veldig mye. På vegne av familie og venner håper jeg du har det godt der du er nå. Du var en fantastisk person og hadde et godt liv. Det er vel det som trøster mest. Hvil i fred,sov godt og god tur videre sondre
~Frida~

Stay strong

Musikk er min lidenskap.
Musikk er min største følelsesknapp.
Musikk er min største regulator.
den kan gjøre meg trist,glad,lykkelig,sørgende,fortvilt osv.
Akkurat nå for tiden hører jeg mye trist musikk som setter i gang emosjonelle mine. Jeg vil gråte. Jeg vil brøle. Jeg vil slå...
jeg er SÅ LEI AV DETTE LIVET...
mat, vekt,cm,kalorier og kontroll. Det er et helvete. Jeg vet at det ikke finnes noen enkel vei ut av dette. Jeg vet at behandlingen jeg skal gjennom på Blakstad kommer til å koste meg mye. Det kommer til å kreve alt av fokus,vilje, styrke og mot.
Det blir tøft, men jeg prøver å tenke at mange andre klarer det,så hvorfor skal ikke jeg klare det?
Jeg skal klare det
.stat strong..
~Frida~

Noe step of the time

Uro
tvang
handling...
et evig mønster i bulimi eller anoreksi. Jeg lengter sårt etter frihet. Jeg vil ikke være med på dette lenger. Alt gjør vondt hele tiden. Hvis jeg bare fant veien ut...
jeg har prøvd i elleve år nå,men det begynner å gå opp for meg at det er et umulig prosjekt å klare alene. Jeg trenger profesjonell hjelp til å overkomme denne sykdommen. En helhetlig behandling som passer perfekt,eller som jeg passer perfekt til.
I forrige uke fikk jeg vite at jeg har fått et behandlingstilbud på Blakstad utenfor Oslo.  Det var en gledens nyhet for meg og alle rundt meg. Jeg vil bare komme igang. Jobben fremover blir å holde ting i sjakk.
Ikke la sykdommen ta over. Jeg må ikke la sykdommen ta over rattet bare fordi jeg vet jeg får riktig hjelp. Det er der fella har ligget før. Så nå blir det noen tøffe måneder. Men jeg har som mål å fortsette med å ha en fin sommer,og ta tak i ting før det går for langt.
Jeg skal fikse dette. Jeg skal mestre det og vinne denne kampen til slutt..en dag i gangen.
~Frida~

Darkness around me.

Tilbake til virkeligheten 

tilbake til kampen

kroppen og hodet mitt klarte ikke mer.

psykotisk...

reimer...

berge mitt liv...

Frida må overleve...

Frida ble borte...

borte i en verden hvor alt handler om å flykte fra smerten. Kroppen og sjela blir desperat.. 

vil ikke mer,klarer ikke mer...

blir holdt i live...krisen tar slutt snart. 

Trenger bare å hvile nå. Frida må ta kontroll igjen. Frida må kjempe. Frida MÅ VINNE denne kampen. 

For selv om alt gjør vondt,så finnes det håp i hjerter hennes. Fordi frida vil leve. 

Så la reimene stramme og ligge på noen dager nå, til frida blir sterk igjen..

til smerten blir mindre og gleden blir større..

for livet venter,så lenge jeg ikke velger døden. 

Men frida vil leve. 

Live by freedom 

Det ble en ukes tid på Østmarka.  Ble rimelig utslitt og sliten,så jeg mistet meg selv i alt kaoset. Heldigvis ble jeg fanget opp før noe gikk galt.  Jeg fikk gjenfortalt alt som har skjedd, og husker ingenting. Skikkelig ekkelt. Kanskje det er best at jeg ikke husker. Uansett kom jeg opp igjen denne gangen også,og er tilbake til orkdal igjen  nå. Nå er det bare å fortsette i retning frisk. Her jobbes det for å opprettholde og holde ting i sjakk. 

Og innimellom smiler jeg ekte smil og lever. Det er så utrolig deilig å kunne gjøre det igjen. Jeg har ikke levd på elleve år. Halve livet mitt har jeg vært syk. Det er så mye jeg vil endre på. Men det kan jeg ikke. Bare å akseptere det og tilgi meg selv er en tøff jobb. Jeg kan gjøre noe med livet mitt i dag. Akkurat nå. Og det vil jeg. For jeg har valgt livet. Egentlig handler det ikke om liv og død til vanlig nå. Det handler om å unngå å falle i de mørke hullene på veien, eller sørge for at dette lys, eller unngå mørke smug. Det handler om å aldri slutte å klatre. For hvis man tror på at det blir verdt det,blir det verdt det.

~Frida~

Verdens beste nyhet- kampen om livet mitt

I dag fikk jeg verdens beste nyheter. Etter mange år med sykdom,et liv i helvete,fikk jeg i dag vite at jeg har fått plass på et spesielt behandlingssted i drammen som heter Blakstad. Det er noe som heter basal eksponeringsterapi og er for pasienter som har vært lenge i psykiatrien uten å få spesielt bedring. Jeg har jo slitt mange år nå med spiseforstyrrelser og alvorlig selvskading i psykotisk eller dissosiativ tilstand. Vanskelig å sammenfatte sammenhengen i problematikken min uten å kjenne til historien min,, men alt jeg vet er at på Blakstad kan de hjelpe meg med underliggende problemer og eksponering. Det vil forhåpentligvis løse mange ting. Jeg har jo vært overlykkelig i hele dag. Det var verdens beste følelse å ringe min kjære mor som har stått i kampen min med meg i elleve år,og fortelle at jeg har fått plass på en behandling som virkelig kan hjelpe meg. Hun fortalte meg at hun aldri har vært så glad og letter i hele sitt liv. Et helvete er i ferd med å bli et liv.

Samtidig vil jeg skrive noen ord til mine medmennesker som også har slitt og dessverre også sliter som ikke får hjelpen de fortjener. Alle fortjener hjelp. Til de vil jeg si at dere ikke må gi opp. Det er verdt å kjempe. For en dag får dere også hjelp.
Jeg har vært i systemet lenge og har fått fantastisk hjelp fra utrolig mange parter. Østmarka,bup og mine fantastiske behandlere og miljøarbeidere og selvfølgelig en super fastlege har gjort alt for å hjelpe meg til at jeg har kommet dit jeg er i dag. Jeg kan ikke få  takket dem nok.

Så nå er det noen måneder venteliste,før jeg drar for å ta min livs kamp mot sykdommen. Jeg har bestemt meg. Min historie skal få en lykkelig slutt. Jeg skal få det livet jeg alltid har drømt om,men som sykdommen har frarøvet meg. Jeg skal vinne denne kampen. Det blir beintøfft,men jeg skal bruke månedene i forveien til å forberede meg. Det begynner og bli et liv.

Igjen vil jeg si til alle andre der ute som sliter. IKKE GI OPP! kjemp for dere selv og ikke gi opp kampen. http://www.psykologtidsskriftet.no/?seks_id=139382&a=2
~Frida~

Jentekveld og kvalitetstid

I kveld har jeg, mamma og Aurora jentekveld i leiligheten min. Utrolig herlig å få så koselig kvalitetstid med dem. Vi har kost oss med is og middag på restaurant, hatt spa med pedikyr og manikyr, gått en kveldstur. Nå sitter vi alle tre i sofaen med pledd,godis og brus og koser oss max.
Trenger å få positive opplevelser fra leiligheten min,og det har jeg definitivt fått ikveld. Utrolig godt og herlig.
Snart skal jeg og lille legge oss i verdens beste prinsesseseng og se film og kose oss.
Ha en fortsatt fin kveld.
i morgen drar jeg på Hitra på ågekonsert.
Gleder meg.

,

~Frida~

Kjære drea

I dag drar verdens beste jente hjem fra dpsn. Kjære Drea.
du har gjort veien min utrolig mye enklere å gå. Vi har backen hverandre opp. Jeg tenker tilbake,og sitter igjen med så mange fantastiske minner. Du er en utrolig flott jente med masse gode evner,egenskaper og ressurser. Jeg er så stolt over alt du har fått til på disse månedene. Kommer til å savne deg veldig mye. Gla i deg jenta ni.  Og masse lykke til videre på veien din. Heier på deg.

Frida~

Kjære alle ofre

kjære alle ofre
kjære alle rammede
kjære alle pårørende
kjære alle fightere
kjære alle der ute....
som trenger å høre dette.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal få sagt alt jeg ønsker å si til alle der ute som jeg ønsker å formidle noe til. Jeg tror at de som disse ordene er ment til, vet det når de leser dette.
Det er så utrolig mange der ute som sliter, dessverre. Det er så mange som føler seg fanget i ett eller annet, og ikke klarer å få det livet de ønsker seg. Det er så mange som føler seg annerledes eller for lite verdt. Det er så mange som føler at livet bare går imot seg. Det er så mange som føler seg ensom og alene og bærer mye tungt. Det er så mange som skammer seg og så mange som bærer avsky mot seg selv. ikke fordi de har noe grunn til det. Det er en grunn til det, men den er en helt annen enn de selv føler. Det er dessverre slik at i dagens samfunn og i dag er det så mange faktorer som skal klaffe 100% hvis man skal klare å gå gjennom livet uten motgang. Så hvem i svarte gjør det? hvem går gjennom hele livet uten motgang? og hva er motgang? Alle har motgang i livet ! selvfølgelig i forskjellig grad, det er det jo ingen tvil om. Men det som er sannheten er at en liten ting kan utløse så store byrder for et menneske. og en liten ting kan være en stor ting for noen. Vi er så forskjellige. Det er så mye dritt i verden. Det er en ting. Men samtidig er vi satt sammen sånn vi mennesker at vi har en tendens til å skape oss de merkeligste tanker og utfordringer for oss selv. både pga samfunnet, egne krav, andres krav, sosiale krav, forventninger osv.

jeg har snakket med så mange som sliter... og jeg synes det er så viktig å si til alle sammen at dere er verdt noe, dere er viktige og unike. Dere er spesielle. Dere er elsket. Dere har valg, og har forutsetninger til å bli friske hvis dere vil(i de fleste tilfeller).
Jeg vil bare si at dere er ikke alene. Og at dere ikke må gi opp selv om livet føles dritt..

For meg har livet vært et helvete i 11 år nå. Men jeg kan ikke gi opp. Jeg må bare tenke at jeg må fortsette å holde meg i live til jeg er der at jeg har fått det livet jeg ønsker meg. Jeg må fortsette å kjempe. Og jeg må ha noe å kjempe mot. Jeg må ha realistiske mål. Det er jo dit jeg skal komme. Selv om jeg har vært nær ved å gi opp mange ganger,har jeg holdt fast håpet mitt og drømmene mine, og sagt til meg selv at "dette fikser jeg denne gangen også".
Jeg er egentlig et veldig livsglad menneske. Jeg har mange friske sider også.  Det er de sidene jeg må holde fast i å forsterke.
så jeg tror det er håp.

Men jeg vil formidle til alle der ute at dere ikke er alene. Dere trenger ikke å bære smerten alene,uansett hva dere bærer på.
Livet kan være vondt i perioder,men det betyr ikke at det skal være slik foralltid.
Så fortsett å kjempe og håpe og aldri aldri gi opp..

~Frida~

premierefest for filmen tung jakke

Jeg har totalt glemt å skrive hvordan premierefesten for filmen tung jakke var. Jeg,mamma og mormor kjørte til Oslo på torsdag og sjekket innpå et fantastisk hotell.jeg nøyt hvert sekund av hotelltilværelsen hvertfall. Er det ikke det man skal gjøre da? McDonald's var nærmeste nabo til hotellet,så det ble noen runder dit også. Det har kommet en ny mcflurry med twix nå..himmelsk.
uansett,på fredag våknet vi til seriøst den beste hotellfrokostn jeg har opplevd,og etter det føyk vi med t-banen til Oslo sentrum. En dag med sightseeing og cafebesøk senere sto vi klare foran den røde løperen. Jeg fikk treff noen av de andre som deltok i filmen. Herlige,unike og spesielle mennesker,historier og ansikt og skjebner i ett og samme rom sitter å ser et verk som en fantastisk dame og regissør har laget. Vi satt vel å gråt alle sammen. Det var så utrolig sterkt både for oss og pårørende. Jeg vil bare si at jeg synes vi er modige,for denne filmen skal møte en verden med mye stigma mot psykiske lidelser. Jeg er sikker på at den er til stor  hjelp til få bort tabuet. Jeg må få takke regissøren for å ha blitt plukket ut til dette prosjektet og at jeg fikk delta. Jeg har opplevd mye på denne reisen. Jeg håper også du klapper deg selv på skuldra for jobben du har gjort liv iren.
Takk

~Frida~

til alle unge jenter der ute. er dette lykke?

Hvor glamorøst er det egentlig? Hvem ønsker å leve livet sitt på den måten jeg gjør? Er det verdt det,bare for å være tynnest? Jeg kan love dere unge jenter der ute at det er alt annet enn lykke å ha en spiseforstyrrelse.
man taper alt. Det å bruke hvert sekund på å tenke på mat som kroppen skriker etter. Det å måtte avlyse hyggelige jentekvelder med venner fordi mat er en del av programmet. Det å lyve dine nærmeste eller alle rett oppi trynet etter du har spist,for å finne en unnskyld til å snike seg på do for å kaste opp. Det å få visakortet avvist fordi pengene hele tiden tar slutt,for ja,tusenlapper flyver rett i dassen bokstavelig talt. Det å være så utmattet at du besvimer etter å ha overspist og kastet opp i timesvis. Det å sitte på do hele dagen etter å ha inntatt masse avføringstabletter fordi du følte deg skitten. Det å være så lav i vekt at hjernen din er hjernevasket nok til å tro at mat er gift og er farlig. Det å være så underernært at du må legges i reimer å tvangsforing med sonde. Det å være innlagt i årevis. Det å gå glipp av viktige ting fordi du er for opptatt med å tilfredsstille sykdommen. Det å måtte gi opp ting du elsket å gjøre. Det at sykdommen alltid kommer først.
Jeg kunne skrevet flere ting,men her er hvertfall noen sannheter om hvordan det er å ha en spiseforstyrrelse. Det jeg har nevnt her er hvordan det er å ha en spiseforstyrrelse. Veien til å bli frisk er en helt annen sak.. veien tilbake er noe som tar år. Veien tilbake handler om å avsløre sykdommens løgner og eksponere seg,kaste seg ut i ting som skaper et angsthelvete utenkte like. Det handler om å stikke hull på den syke bobla man har vært i i årevis, og forholde seg til virkeligheten istedet.  Veien tilbake handler om gi slipp.

Både på gamle destruktive mønster og det å tilgi seg selv for at man har tatt så mange dårlige valg i så lang tid. Det handler om å stå i sterke følelser uten å bruke sykdommens verktøy for å takle dem. Det handler om bli trygg på seg selv og bli selvstendig uten sykdommen. Det handler om å Bli hel.
jeg ble motivert til å skrive dette innlegget fordi jeg fant flere sider på nett der unge jenter oppsøker syke mennesker og ønsker seg en spiseforstyrrelse. Vel jeg har bare en ting å si til dere. Da oppsøker dere et helvete.
~Frida~

til sykdommen

Jeg har lyst å gi slipp. Jeg vil ikke leve med deg på nakken lenger. Jeg vil gå rakrygget uten at du gjør veien min så tung å gå. Jeg vil leve livet mitt uten deg. Jeg vil være fri...
du er så sterk, men en dag skal jeg knekke deg, begrave deg og gi slipp..
~Frida~

mening?

Jeg hater sykdommen min. Jeg er drittlei av den. Noen ganger føler jeg at alt jeg er, er sykdom. Fordi alt jeg gjør er sykt. Det føles vertfall slik. Jeg vet jo at jeg er et menneske med mange friske sider også,men det hjelper ikke når sykdommen har et fast grep rundt hele deg slik at føler deg totalt fanget. Dagene mine går ut på å planlegge,handle og gjennomføre og dermed tilfredsstille sykdommen. Sannheten er at jeg har slitt med denne sykdommen så mange år at jeg ikke husker hvordan det er å leve uten. Jeg husker små glimt fra barndommen min. Men jeg husker alt fra da jeg begynte å bli syk. Elleve år gammel. Jeg husker alle gangene jeg har stått på den jævlig viktige vekta og følt at jeg har beseiret alt hver gang vekta har stoppet på tredvetalle, eller tjuetalLett. Hvorfor følte jeg det? At jo mindre jeg veide,jo bedre og mer verdifull følte jeg meg. Tallet på vekta bestemmer alt. Og der er jeg enda i dag. Elleve år etter.
I alle disse årene har jeg følt at Frida har vært fanget langt der inne, mens sykdommen har regjert alt og vært sjefen. Hva har jeg gjort for å fortjene å være slave i egen kropp? Hva har jeg gjort for å ikke fortjene å leve mitt eget liv. Mens jeg har vært fanget i alle disse årene,har verden gått videre. Så jeg sitter å lurer på hvordan jeg noensinne skal klare å bli frisk,bli hel,bli en del av samfunnet,bli meg selv. For det føles som en reise, et skritt, en bøyg som er helt umulig. Men så lurer jeg også på hvorfor jeg fortsatt er her? Hvorfor er jeg i live hvis jeg bare er dømt til å lide, til å tape hver eneste kamp jeg går inn i. Hvorfor lever jeg? Hvis man er kjent med historien ville man tenkt mirakel på mirakel, for det er et mirakel at jeg lever etter alt jeg har vært gjennom. Det må være en mening med at jeg lever. Det er det eneste som holder meg i live akkurat nå. At det er en mening. Hva er meningen med livet mitt? Jeg leter fortsatt etter svar. Jeg leter fortsatt etter meningen. Intil videre får jeg bare fortsette å eksistere,holde ut og ikke minst håpe..
~Frida~

forandring fryder?

Sitter i nybiler til mamma på vei til Oslo på premierefest av dokumentarfilmen. Sitter å tenker. Jeg tenker på forandringer i alle retninger. Hvor mye som er forandret siden jeg var et barn,eller bare for fem eller ett år siden. både jeg og verden er i konstant forandring. Jeg tenker på hvor skummelt det egentlig er. Både med tanke på å miste noe man aldri får igjen, og det å møte fremtiden. Ingenting er enkelt lenger. Alt er komplisert og det er tøft å leve livet. Sånn er det for alle. Og vi har alle ulike måter å takle det på.
Jeg sitter her etter elleve år i sykehus og er fortsatt like fanget i spiseforstyrrelsen.  Ja,mye er forandret. Men JEG er IKKE sjefen i mitt liv. Og det er trist.
å ha en spiseforstyrrelse tar all energi,tid,penger Osv. Jeg har mistet så mange venner..,opplevelser,skole,øyeblikk,fordi jeg har vært fastlåst i spiseforstyrrelsen min.
Jeg snakker om forandringer. Jeg håper inderlig at jeg og alle andre som trenger hjelpen vi trenger,får det. For selv om livene våre ikke er tatt,lever vi fortsatt ikke. Vi bare går på en syk autopilot.

Jeg har kommet langt på alle disse årene. Og jeg takker kroppen min for at jeg fortsatt har den. Den har kjempet mang en kamp.

I dag håper jeg ekstra sterkt på at jeg klarer dette, så jeg kan begynne å leve.
~Frida~

opptur og rød løper.

Hei og hopp.
Her går det fortsatt litt opp og ned,men heldigvis går det mest opp nå. Takket være fantastiske Drea er dagene her mye mer innholdsrike og morsomme. Vi backer hverandre opp og har det kjempeartig sammen. Finner på alt mulig. Hun har også blogg forresten. Drea karlsen.no

Som sagt går det litt opp og ned,men heldigvis er jeg på riktig vei igjen. Jeg sliter veldig med spiseforstyrrelsen for tiden. Det er jammen ikke lett å holde den i sjakk. Jeg må si jeg føler meg rimelig fanget i den nå. Men samtidig kjenner jeg at på andre områder har jeg aldri vært så sterk psykisk som nå. Ja,alt er vanskelig,men jeg står i ting på en helt annen måte nå enn før. Jeg søker mer etter råd og veiledning slik at jeg klarer å ta de riktige valgene,selv om det er en kamp selvfølgelig. Når det kommer til den alvorlige selvskadingsbiten som jeg har slitt så fælt med de siste to årene , har jeg aldri hatt så mye kontroll som nå. Det føles herlig. Jeg går ikke rundt med en konstant angst for at jeg kommer til å forsvinne inn i psykoseorganisert selvskading.
Det betyr at det forhåpentligvis kommer til å bli mer kontuitert behandling her på dpsn også,siden jeg ikke farter mellom dps , sykehuset og Østmarka hele tiden. Det føles vertfall slik at jeg kommer til å mestre å være her nå. Og blir det krise,SKAL JEG klare å be om innleggelse på Østmarka for stabilisering igjen.
Tankene mine ligger på mere positive ting nå. Jeg gleder meg over at det snart er sommer,selv om dem er litt forsinket. Jeg har en fantastisk venninne som jeg kan finne på alt mulig med. Vi har det så gøy sammen. Det er så godt å flire og ha latterkrampe, shoppe,trene, tulle og fJase. Jeg kjenner ordentlig glede noen ganger. Og det er så godt.
Me like.

Når det kommer til videre behandling driver vi å undersøker andre behandlingsmuligheter for meg i landet. Alle er enige om at spiseforstyrrelsen bunner i de fleste problemene mine,og hvis jeg skal bli frisk, trenger jeg å få behandling for spiseforstyrrelsen. En gang for alle.
i mellomtiden prøver jeg så godt jeg kan å kjempe mot monsteret.

Jeg må også nevne at jeg snart skal til Oslo på premierefest. Jeg har nemlig vært med i en dokumentarfilm om psykiske lidelser hvor målet er å få bort tabuet. Kjempeartig.  Filmen kommer nok på tv om en stund også. Regissøren er en fantastisk dame. Må bare si at hun har gjort en fantastisk jobb med dette viktige prosjektet. Vi gleder oss alle til å se filmen på premierefesten. Jeg må vertfall ut å kjøpe fin kjole,for det blir rød løper.

Ha en fin dag alle sammen.

~Frida~

up and go

Det går litt bedre med meg nå. Men jeg må si det var noen tøffe dager i leiligheten som fikk meg til å ramle rimelig hart i bakken. Fem dager uten søvn og mat i kroppen gjør jo at man blir mye svakere. Det er vondt å se at jeg klarte meg så dårlig.
Men samtidig var jo utgangspunktet ganske dårlig og da, så da blir det litt knall og fall.
Men samtidig har jeg lært mye på de dagene jeg var hjemme Og det har gjort noe med meg.
Det å stå helt alene med ansvar for meg selv helt plutselig, blir tøft. Og det ble tøft. Men samtidig klarte jeg å overleve. Det var det som var det viktigste. Den største følelsen jeg fikk når jeg kom tilbake hit til dpsn var takknemlighet. Jeg lærte hvor vanskelig det var å kjempe på egen hånd. Så jeg tenker jeg er heldig som har det hjelpeapparatet rundt meg. De er så tålmodige og flinke alle sammen.
Så jeg er takknemlig, og selv om jeg bærer preg av noen skritt tilbake er det lenge siden jeg har vært der jeg er i dag på mange måter. Så håpet er tent.
~Frida~

fighting for what

Hei
jeg har vært uten Internett lenge nå,pluss at macen min har vært på reprasjon.

Jeg er hjemme nå. Helt alene,uten noe hjelp fra noen. Det har skjedd mye i det siste. Jeg vet ikke hvorfor,men jeg gikk på en smell igjen. 16.mai dro jeg på fest,noe jeg aldri skulle ha gjort. Jeg var alt for ustabil Til at det skulle gå bra. Selvfølgelig gikk det ikke bra. Det hele endte ganske dramatisk og har gjort at jeg har vært på Østmarka siden da. MEN,jeg endte opp på dem avdelingen hvor jeg ble reimer fast 24/7 i fire måneder i fjor. Etter ei uke med superstreng regler og personal og behandler som ikke vet noe om meg og historieen min,ble det krasj hver dag. Så på lørdag klarte jeg ikke mer. Jeg måtte skrive meg ut.
Det gikk jo overaskende lett. En samtale med vakthavende lege,og jeg var fri. Så der sto jeg da. Ett tonn bagasje skulle bæres av en underernært, nyopperert og svak kroppp og jeg skulle komme meg hjem. Jeg klarte det,så vidt.
jeg dro fordi jeg visste at jeg skulle klare to døgn alene fordi jeg ble forsikret å få komme tilbake på dpsn på mandag. Jeg kom meg gjennom helga i håp om å får plass i dag. Da jeg ringte i dag var det ingen plass til meg. Så her er jeg. Ei psykisk ustabil jente som har vært innlagt i flere år,skal klare meg selv.
Greit nok det. Jeg klarer det sikkert en stund,før jeg går på veggen igjen.
fordi å leve i min kropp med mitt hode innebærer timesvis med overspising og oppkast,fordi jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med følelsene mine. Jeg har ikke snakket med noen jeg stoler på på over to uker. Jeg vet at for mange Vil det høres rart ut. Men når man har vært innlagt så lenge og blitt så avhengig av å ha folk rundt meg,er det vanskelig å vite hva jeg skal gjøre nå. Hva hvis angsten tar overhånd og jeg begynner å dissosiere,hva hvis jeg får panikk,hva hvis jeg besvimer fordi jeg er så utmattet og ikke har noe næring i kroppen? Jeg kjenner jeg har kommet til et punkt hvor jeg må ta et valg om hva jeg vil. Fordi hvis jeg vil leve må jeg begynne å kjempe alt jeg har til jeg blir sterkere igjen.
Det er bare at jeg er så lei av å kjempe. Sliten,lei og utmattet. Jeg lurer på når jeg skal få til å gå et skritt fram.. sannheten er vel at jeg har tatt og tar mange skritt frem, men så faller jeg mange skritt tilbake igjen. Og da er jeg like langt.
Jeg skulle bare ønske jeg var frisK i en dag. Bare å få sett hvordan det var. For å ha følt meg fri.

Jeg føler meg som et offer for sykdommen min. Den styrer hele livet mitt.. jeg har selvfølgelig andre sider i meg selv. Men jeg makter ikke..
dette innlegget er nok veldig preget av en blanding av vonde følelser og en dårlig dag.



~Frida~

crawl

Hei igjen alle sammen.
og gratulerer med dagen som var,altså 17.mai. Gratulerer til alle russ. Håper alle fikk tidenes feiring.

For min del ble ikke 17.mai -feiringen som planlagt,men starten på 16.maikvelden var herlig. Endelig kunne jeg være normal,selv om jeg ikke har peiling på hva normal er. Hvem i alle dager på denne jorda kan kalle seg normal? Hehe
Vel,for meg betyr normal frisk nok til å leve livet sitt og ta ansvar for livet sitt ut i fra hva som forventes av en ift alder,religion,funksjonsnivå og fysisk og psykisk helse. Jeg kan jo gå dypere også,Mn jeg tror de fleste er enige med meg i dette. Den største forskjellen på frisk og syk ift min og mange andres problematikk,er at man må kunne håndtere tanker og følelser med metoder som er sunne og ikke destruktive, skadelig, saboterende eller at det går utover både den psykiske og fysiske helsa.

I WANNA BE NORMAL!!!

Det var det jeg hadde fått for meg jeg skulle klare,pluss at det var evigheter siden jeg hadde vært på fest.  Så av skuldrene børstet bort alt av klokskap,samvittighet,fornuft, ansvar og tanker om mulige konsekvenser mtp tidligere erfaringer med en miks av alkohol, dårlig form, undervekt, kaldt vær, medisiner osv. Med det utgangpunktet tok jeg et veldig dårlig valg,selv om alt gikk bra på kvelden,fikk det hele konsekvenser for meg samme natt. Nok om det. Jeg har lært. Nå er det bare å begynne på nytt igjen da.

Når det gjelder hvordan det går ellers,er jeg fornøyd med innsatsen min i det siste. Jeg er Mer og mer i leiligheten min,har til og med hatt overnattingsperm to ganger på en uke. Da hadde jeg vært så lenge i leiligheten at det faktisk føltes rart å komme tilbake til dpsn.
Når jeg er hjemme (ah,så herlig å kunne kalle noe hjemme), nyter jeg hvert sekund der. Noen ganger kan jeg bare ligge i den fine stua mi på den deilige sofaen min og tenke over hvor langt jeg har kommet. For elleve år siden flyttet spiseforstyrrelsen inn i meg og Frida ut. i alle år etter det har jeg stått med en fot i grava og vært sykdommens slave.
når jeg ligger på sofaen tenker jeg på alt sykdommen har fått meg til å gjøre med kroppen min. Men likevel ligger jeg der da. Glad og fornøyd og  evig takknemlig. Jeg hadde aldri i verden kommet dit jeg er i dag,uten alle som har hjulpet meg. Dere vet hvem dere er. Spå og si alle har fått en plass i hjertet mitt,Mn det er noen som har vært ekstra spesielle for meg og min tilfriskningsprosses. De som har båret håpet for meg,de som har stått vedsiden av meg å gått veien med meg,de som har pushet meg når jeg ikke har hatt tro på meg selv,fordi de har hatt klokketro på meg. De som har behandlet meg som Frida hele veien og behandlet meg med respekt. De som har vært ærlige og visst meg virkeligheten. Og ikke minst de som ikke har gitt meg opp.

~Frida~