Til alle mine venner

Det er mange ting jeg er takknemlig for i disse dager. Jeg ser for eksempel hvor mange som heier på meg og ekte venner. I de siste ukene har jeg vært mye mer sosial. Det er både utfordrende og givende. Mest givende heldigvis. Det med venner har vært en vanskelig greie i og med at jeg periodevis har vært veldig syk. Likevel har jeg prøvd så hardt jeg kan å være "normal". Mine venner har dessverre fått oppleve en del dramatiske hendelser eks på fest. Psykogene anfall og epileptiske anfall,ambulanse osv. Det jeg kan si til mine venner  er at jeg er lei meg for alle byrder jeg har påført dem. Hadde jeg kunne gjort det om igjen,, ville jeg endret mye. For slike ting er ikke artig å være med på. Jeg unner ingen det. Så det jeg har gjort i ettertid er å gi mine venner positive opplevelser på eks fest og i situasjoner jeg ikke har gjort en god nok jobb tidligere. Til alle mine venner har min største baktanker alltid vært at de skulle stole på meg igjen. Så mange ganger at de er trygge på meg. Så mange ganger at de stoler på meg og ikke lenger føler ansvar for meg. For i dag er jeg i stand til å ta vare på meg selv.
Jeg vil bare takke alle mine venner,drevet hvem dere er,at takk for tålmodigheten.  Jeg er evig takknemlig for at dere fortsatt er der for meg. På tross av forferdelige vanskelige opplevelser. Jeg er så glad i dere alle sammen.

~Frida~

Kjære sondre

Kjære sondre
i går var det fire år siden du så brått og brutalt ble revet fra oss. Du var en person som alle var så inderlig glad i. Du var engasjert i mye og jobbet og sto på,uansett. Du hadde mange venner. Du er veldig savnet kjære venn. Det finnes ikke ord som kan få oss til å få trøst eller forstå hvorfor du måtte oppleve dette. Det er bare tragisk og trist. Uansett vil jeg ikke gå inn på det,for i går hedret vi deg. Du,din fantastiske unike person. Savner deg veldig mye. På vegne av familie og venner håper jeg du har det godt der du er nå. Du var en fantastisk person og hadde et godt liv. Det er vel det som trøster mest. Hvil i fred,sov godt og god tur videre sondre
~Frida~

Stay strong

Musikk er min lidenskap.
Musikk er min største følelsesknapp.
Musikk er min største regulator.
den kan gjøre meg trist,glad,lykkelig,sørgende,fortvilt osv.
Akkurat nå for tiden hører jeg mye trist musikk som setter i gang emosjonelle mine. Jeg vil gråte. Jeg vil brøle. Jeg vil slå...
jeg er SÅ LEI AV DETTE LIVET...
mat, vekt,cm,kalorier og kontroll. Det er et helvete. Jeg vet at det ikke finnes noen enkel vei ut av dette. Jeg vet at behandlingen jeg skal gjennom på Blakstad kommer til å koste meg mye. Det kommer til å kreve alt av fokus,vilje, styrke og mot.
Det blir tøft, men jeg prøver å tenke at mange andre klarer det,så hvorfor skal ikke jeg klare det?
Jeg skal klare det
.stat strong..
~Frida~

Noe step of the time

Uro
tvang
handling...
et evig mønster i bulimi eller anoreksi. Jeg lengter sårt etter frihet. Jeg vil ikke være med på dette lenger. Alt gjør vondt hele tiden. Hvis jeg bare fant veien ut...
jeg har prøvd i elleve år nå,men det begynner å gå opp for meg at det er et umulig prosjekt å klare alene. Jeg trenger profesjonell hjelp til å overkomme denne sykdommen. En helhetlig behandling som passer perfekt,eller som jeg passer perfekt til.
I forrige uke fikk jeg vite at jeg har fått et behandlingstilbud på Blakstad utenfor Oslo.  Det var en gledens nyhet for meg og alle rundt meg. Jeg vil bare komme igang. Jobben fremover blir å holde ting i sjakk.
Ikke la sykdommen ta over. Jeg må ikke la sykdommen ta over rattet bare fordi jeg vet jeg får riktig hjelp. Det er der fella har ligget før. Så nå blir det noen tøffe måneder. Men jeg har som mål å fortsette med å ha en fin sommer,og ta tak i ting før det går for langt.
Jeg skal fikse dette. Jeg skal mestre det og vinne denne kampen til slutt..en dag i gangen.
~Frida~

Darkness around me.

Tilbake til virkeligheten 

tilbake til kampen

kroppen og hodet mitt klarte ikke mer.

psykotisk...

reimer...

berge mitt liv...

Frida må overleve...

Frida ble borte...

borte i en verden hvor alt handler om å flykte fra smerten. Kroppen og sjela blir desperat.. 

vil ikke mer,klarer ikke mer...

blir holdt i live...krisen tar slutt snart. 

Trenger bare å hvile nå. Frida må ta kontroll igjen. Frida må kjempe. Frida MÅ VINNE denne kampen. 

For selv om alt gjør vondt,så finnes det håp i hjerter hennes. Fordi frida vil leve. 

Så la reimene stramme og ligge på noen dager nå, til frida blir sterk igjen..

til smerten blir mindre og gleden blir større..

for livet venter,så lenge jeg ikke velger døden. 

Men frida vil leve. 

Live by freedom 

Det ble en ukes tid på Østmarka.  Ble rimelig utslitt og sliten,så jeg mistet meg selv i alt kaoset. Heldigvis ble jeg fanget opp før noe gikk galt.  Jeg fikk gjenfortalt alt som har skjedd, og husker ingenting. Skikkelig ekkelt. Kanskje det er best at jeg ikke husker. Uansett kom jeg opp igjen denne gangen også,og er tilbake til orkdal igjen  nå. Nå er det bare å fortsette i retning frisk. Her jobbes det for å opprettholde og holde ting i sjakk. 

Og innimellom smiler jeg ekte smil og lever. Det er så utrolig deilig å kunne gjøre det igjen. Jeg har ikke levd på elleve år. Halve livet mitt har jeg vært syk. Det er så mye jeg vil endre på. Men det kan jeg ikke. Bare å akseptere det og tilgi meg selv er en tøff jobb. Jeg kan gjøre noe med livet mitt i dag. Akkurat nå. Og det vil jeg. For jeg har valgt livet. Egentlig handler det ikke om liv og død til vanlig nå. Det handler om å unngå å falle i de mørke hullene på veien, eller sørge for at dette lys, eller unngå mørke smug. Det handler om å aldri slutte å klatre. For hvis man tror på at det blir verdt det,blir det verdt det.

~Frida~

Verdens beste nyhet- kampen om livet mitt

I dag fikk jeg verdens beste nyheter. Etter mange år med sykdom,et liv i helvete,fikk jeg i dag vite at jeg har fått plass på et spesielt behandlingssted i drammen som heter Blakstad. Det er noe som heter basal eksponeringsterapi og er for pasienter som har vært lenge i psykiatrien uten å få spesielt bedring. Jeg har jo slitt mange år nå med spiseforstyrrelser og alvorlig selvskading i psykotisk eller dissosiativ tilstand. Vanskelig å sammenfatte sammenhengen i problematikken min uten å kjenne til historien min,, men alt jeg vet er at på Blakstad kan de hjelpe meg med underliggende problemer og eksponering. Det vil forhåpentligvis løse mange ting. Jeg har jo vært overlykkelig i hele dag. Det var verdens beste følelse å ringe min kjære mor som har stått i kampen min med meg i elleve år,og fortelle at jeg har fått plass på en behandling som virkelig kan hjelpe meg. Hun fortalte meg at hun aldri har vært så glad og letter i hele sitt liv. Et helvete er i ferd med å bli et liv.

Samtidig vil jeg skrive noen ord til mine medmennesker som også har slitt og dessverre også sliter som ikke får hjelpen de fortjener. Alle fortjener hjelp. Til de vil jeg si at dere ikke må gi opp. Det er verdt å kjempe. For en dag får dere også hjelp.
Jeg har vært i systemet lenge og har fått fantastisk hjelp fra utrolig mange parter. Østmarka,bup og mine fantastiske behandlere og miljøarbeidere og selvfølgelig en super fastlege har gjort alt for å hjelpe meg til at jeg har kommet dit jeg er i dag. Jeg kan ikke få  takket dem nok.

Så nå er det noen måneder venteliste,før jeg drar for å ta min livs kamp mot sykdommen. Jeg har bestemt meg. Min historie skal få en lykkelig slutt. Jeg skal få det livet jeg alltid har drømt om,men som sykdommen har frarøvet meg. Jeg skal vinne denne kampen. Det blir beintøfft,men jeg skal bruke månedene i forveien til å forberede meg. Det begynner og bli et liv.

Igjen vil jeg si til alle andre der ute som sliter. IKKE GI OPP! kjemp for dere selv og ikke gi opp kampen. http://www.psykologtidsskriftet.no/?seks_id=139382&a=2
~Frida~

Jentekveld og kvalitetstid

I kveld har jeg, mamma og Aurora jentekveld i leiligheten min. Utrolig herlig å få så koselig kvalitetstid med dem. Vi har kost oss med is og middag på restaurant, hatt spa med pedikyr og manikyr, gått en kveldstur. Nå sitter vi alle tre i sofaen med pledd,godis og brus og koser oss max.
Trenger å få positive opplevelser fra leiligheten min,og det har jeg definitivt fått ikveld. Utrolig godt og herlig.
Snart skal jeg og lille legge oss i verdens beste prinsesseseng og se film og kose oss.
Ha en fortsatt fin kveld.
i morgen drar jeg på Hitra på ågekonsert.
Gleder meg.

,

~Frida~

Kjære drea

I dag drar verdens beste jente hjem fra dpsn. Kjære Drea.
du har gjort veien min utrolig mye enklere å gå. Vi har backen hverandre opp. Jeg tenker tilbake,og sitter igjen med så mange fantastiske minner. Du er en utrolig flott jente med masse gode evner,egenskaper og ressurser. Jeg er så stolt over alt du har fått til på disse månedene. Kommer til å savne deg veldig mye. Gla i deg jenta ni.  Og masse lykke til videre på veien din. Heier på deg.

Frida~

Kjære alle ofre

kjære alle ofre
kjære alle rammede
kjære alle pårørende
kjære alle fightere
kjære alle der ute....
som trenger å høre dette.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal få sagt alt jeg ønsker å si til alle der ute som jeg ønsker å formidle noe til. Jeg tror at de som disse ordene er ment til, vet det når de leser dette.
Det er så utrolig mange der ute som sliter, dessverre. Det er så mange som føler seg fanget i ett eller annet, og ikke klarer å få det livet de ønsker seg. Det er så mange som føler seg annerledes eller for lite verdt. Det er så mange som føler at livet bare går imot seg. Det er så mange som føler seg ensom og alene og bærer mye tungt. Det er så mange som skammer seg og så mange som bærer avsky mot seg selv. ikke fordi de har noe grunn til det. Det er en grunn til det, men den er en helt annen enn de selv føler. Det er dessverre slik at i dagens samfunn og i dag er det så mange faktorer som skal klaffe 100% hvis man skal klare å gå gjennom livet uten motgang. Så hvem i svarte gjør det? hvem går gjennom hele livet uten motgang? og hva er motgang? Alle har motgang i livet ! selvfølgelig i forskjellig grad, det er det jo ingen tvil om. Men det som er sannheten er at en liten ting kan utløse så store byrder for et menneske. og en liten ting kan være en stor ting for noen. Vi er så forskjellige. Det er så mye dritt i verden. Det er en ting. Men samtidig er vi satt sammen sånn vi mennesker at vi har en tendens til å skape oss de merkeligste tanker og utfordringer for oss selv. både pga samfunnet, egne krav, andres krav, sosiale krav, forventninger osv.

jeg har snakket med så mange som sliter... og jeg synes det er så viktig å si til alle sammen at dere er verdt noe, dere er viktige og unike. Dere er spesielle. Dere er elsket. Dere har valg, og har forutsetninger til å bli friske hvis dere vil(i de fleste tilfeller).
Jeg vil bare si at dere er ikke alene. Og at dere ikke må gi opp selv om livet føles dritt..

For meg har livet vært et helvete i 11 år nå. Men jeg kan ikke gi opp. Jeg må bare tenke at jeg må fortsette å holde meg i live til jeg er der at jeg har fått det livet jeg ønsker meg. Jeg må fortsette å kjempe. Og jeg må ha noe å kjempe mot. Jeg må ha realistiske mål. Det er jo dit jeg skal komme. Selv om jeg har vært nær ved å gi opp mange ganger,har jeg holdt fast håpet mitt og drømmene mine, og sagt til meg selv at "dette fikser jeg denne gangen også".
Jeg er egentlig et veldig livsglad menneske. Jeg har mange friske sider også.  Det er de sidene jeg må holde fast i å forsterke.
så jeg tror det er håp.

Men jeg vil formidle til alle der ute at dere ikke er alene. Dere trenger ikke å bære smerten alene,uansett hva dere bærer på.
Livet kan være vondt i perioder,men det betyr ikke at det skal være slik foralltid.
Så fortsett å kjempe og håpe og aldri aldri gi opp..

~Frida~

premierefest for filmen tung jakke

Jeg har totalt glemt å skrive hvordan premierefesten for filmen tung jakke var. Jeg,mamma og mormor kjørte til Oslo på torsdag og sjekket innpå et fantastisk hotell.jeg nøyt hvert sekund av hotelltilværelsen hvertfall. Er det ikke det man skal gjøre da? McDonald's var nærmeste nabo til hotellet,så det ble noen runder dit også. Det har kommet en ny mcflurry med twix nå..himmelsk.
uansett,på fredag våknet vi til seriøst den beste hotellfrokostn jeg har opplevd,og etter det føyk vi med t-banen til Oslo sentrum. En dag med sightseeing og cafebesøk senere sto vi klare foran den røde løperen. Jeg fikk treff noen av de andre som deltok i filmen. Herlige,unike og spesielle mennesker,historier og ansikt og skjebner i ett og samme rom sitter å ser et verk som en fantastisk dame og regissør har laget. Vi satt vel å gråt alle sammen. Det var så utrolig sterkt både for oss og pårørende. Jeg vil bare si at jeg synes vi er modige,for denne filmen skal møte en verden med mye stigma mot psykiske lidelser. Jeg er sikker på at den er til stor  hjelp til få bort tabuet. Jeg må få takke regissøren for å ha blitt plukket ut til dette prosjektet og at jeg fikk delta. Jeg har opplevd mye på denne reisen. Jeg håper også du klapper deg selv på skuldra for jobben du har gjort liv iren.
Takk

~Frida~

til alle unge jenter der ute. er dette lykke?

Hvor glamorøst er det egentlig? Hvem ønsker å leve livet sitt på den måten jeg gjør? Er det verdt det,bare for å være tynnest? Jeg kan love dere unge jenter der ute at det er alt annet enn lykke å ha en spiseforstyrrelse.
man taper alt. Det å bruke hvert sekund på å tenke på mat som kroppen skriker etter. Det å måtte avlyse hyggelige jentekvelder med venner fordi mat er en del av programmet. Det å lyve dine nærmeste eller alle rett oppi trynet etter du har spist,for å finne en unnskyld til å snike seg på do for å kaste opp. Det å få visakortet avvist fordi pengene hele tiden tar slutt,for ja,tusenlapper flyver rett i dassen bokstavelig talt. Det å være så utmattet at du besvimer etter å ha overspist og kastet opp i timesvis. Det å sitte på do hele dagen etter å ha inntatt masse avføringstabletter fordi du følte deg skitten. Det å være så lav i vekt at hjernen din er hjernevasket nok til å tro at mat er gift og er farlig. Det å være så underernært at du må legges i reimer å tvangsforing med sonde. Det å være innlagt i årevis. Det å gå glipp av viktige ting fordi du er for opptatt med å tilfredsstille sykdommen. Det å måtte gi opp ting du elsket å gjøre. Det at sykdommen alltid kommer først.
Jeg kunne skrevet flere ting,men her er hvertfall noen sannheter om hvordan det er å ha en spiseforstyrrelse. Det jeg har nevnt her er hvordan det er å ha en spiseforstyrrelse. Veien til å bli frisk er en helt annen sak.. veien tilbake er noe som tar år. Veien tilbake handler om å avsløre sykdommens løgner og eksponere seg,kaste seg ut i ting som skaper et angsthelvete utenkte like. Det handler om å stikke hull på den syke bobla man har vært i i årevis, og forholde seg til virkeligheten istedet.  Veien tilbake handler om gi slipp.

Både på gamle destruktive mønster og det å tilgi seg selv for at man har tatt så mange dårlige valg i så lang tid. Det handler om å stå i sterke følelser uten å bruke sykdommens verktøy for å takle dem. Det handler om bli trygg på seg selv og bli selvstendig uten sykdommen. Det handler om å Bli hel.
jeg ble motivert til å skrive dette innlegget fordi jeg fant flere sider på nett der unge jenter oppsøker syke mennesker og ønsker seg en spiseforstyrrelse. Vel jeg har bare en ting å si til dere. Da oppsøker dere et helvete.
~Frida~

til sykdommen

Jeg har lyst å gi slipp. Jeg vil ikke leve med deg på nakken lenger. Jeg vil gå rakrygget uten at du gjør veien min så tung å gå. Jeg vil leve livet mitt uten deg. Jeg vil være fri...
du er så sterk, men en dag skal jeg knekke deg, begrave deg og gi slipp..
~Frida~

mening?

Jeg hater sykdommen min. Jeg er drittlei av den. Noen ganger føler jeg at alt jeg er, er sykdom. Fordi alt jeg gjør er sykt. Det føles vertfall slik. Jeg vet jo at jeg er et menneske med mange friske sider også,men det hjelper ikke når sykdommen har et fast grep rundt hele deg slik at føler deg totalt fanget. Dagene mine går ut på å planlegge,handle og gjennomføre og dermed tilfredsstille sykdommen. Sannheten er at jeg har slitt med denne sykdommen så mange år at jeg ikke husker hvordan det er å leve uten. Jeg husker små glimt fra barndommen min. Men jeg husker alt fra da jeg begynte å bli syk. Elleve år gammel. Jeg husker alle gangene jeg har stått på den jævlig viktige vekta og følt at jeg har beseiret alt hver gang vekta har stoppet på tredvetalle, eller tjuetalLett. Hvorfor følte jeg det? At jo mindre jeg veide,jo bedre og mer verdifull følte jeg meg. Tallet på vekta bestemmer alt. Og der er jeg enda i dag. Elleve år etter.
I alle disse årene har jeg følt at Frida har vært fanget langt der inne, mens sykdommen har regjert alt og vært sjefen. Hva har jeg gjort for å fortjene å være slave i egen kropp? Hva har jeg gjort for å ikke fortjene å leve mitt eget liv. Mens jeg har vært fanget i alle disse årene,har verden gått videre. Så jeg sitter å lurer på hvordan jeg noensinne skal klare å bli frisk,bli hel,bli en del av samfunnet,bli meg selv. For det føles som en reise, et skritt, en bøyg som er helt umulig. Men så lurer jeg også på hvorfor jeg fortsatt er her? Hvorfor er jeg i live hvis jeg bare er dømt til å lide, til å tape hver eneste kamp jeg går inn i. Hvorfor lever jeg? Hvis man er kjent med historien ville man tenkt mirakel på mirakel, for det er et mirakel at jeg lever etter alt jeg har vært gjennom. Det må være en mening med at jeg lever. Det er det eneste som holder meg i live akkurat nå. At det er en mening. Hva er meningen med livet mitt? Jeg leter fortsatt etter svar. Jeg leter fortsatt etter meningen. Intil videre får jeg bare fortsette å eksistere,holde ut og ikke minst håpe..
~Frida~

forandring fryder?

Sitter i nybiler til mamma på vei til Oslo på premierefest av dokumentarfilmen. Sitter å tenker. Jeg tenker på forandringer i alle retninger. Hvor mye som er forandret siden jeg var et barn,eller bare for fem eller ett år siden. både jeg og verden er i konstant forandring. Jeg tenker på hvor skummelt det egentlig er. Både med tanke på å miste noe man aldri får igjen, og det å møte fremtiden. Ingenting er enkelt lenger. Alt er komplisert og det er tøft å leve livet. Sånn er det for alle. Og vi har alle ulike måter å takle det på.
Jeg sitter her etter elleve år i sykehus og er fortsatt like fanget i spiseforstyrrelsen.  Ja,mye er forandret. Men JEG er IKKE sjefen i mitt liv. Og det er trist.
å ha en spiseforstyrrelse tar all energi,tid,penger Osv. Jeg har mistet så mange venner..,opplevelser,skole,øyeblikk,fordi jeg har vært fastlåst i spiseforstyrrelsen min.
Jeg snakker om forandringer. Jeg håper inderlig at jeg og alle andre som trenger hjelpen vi trenger,får det. For selv om livene våre ikke er tatt,lever vi fortsatt ikke. Vi bare går på en syk autopilot.

Jeg har kommet langt på alle disse årene. Og jeg takker kroppen min for at jeg fortsatt har den. Den har kjempet mang en kamp.

I dag håper jeg ekstra sterkt på at jeg klarer dette, så jeg kan begynne å leve.
~Frida~

opptur og rød løper.

Hei og hopp.
Her går det fortsatt litt opp og ned,men heldigvis går det mest opp nå. Takket være fantastiske Drea er dagene her mye mer innholdsrike og morsomme. Vi backer hverandre opp og har det kjempeartig sammen. Finner på alt mulig. Hun har også blogg forresten. Drea karlsen.no

Som sagt går det litt opp og ned,men heldigvis er jeg på riktig vei igjen. Jeg sliter veldig med spiseforstyrrelsen for tiden. Det er jammen ikke lett å holde den i sjakk. Jeg må si jeg føler meg rimelig fanget i den nå. Men samtidig kjenner jeg at på andre områder har jeg aldri vært så sterk psykisk som nå. Ja,alt er vanskelig,men jeg står i ting på en helt annen måte nå enn før. Jeg søker mer etter råd og veiledning slik at jeg klarer å ta de riktige valgene,selv om det er en kamp selvfølgelig. Når det kommer til den alvorlige selvskadingsbiten som jeg har slitt så fælt med de siste to årene , har jeg aldri hatt så mye kontroll som nå. Det føles herlig. Jeg går ikke rundt med en konstant angst for at jeg kommer til å forsvinne inn i psykoseorganisert selvskading.
Det betyr at det forhåpentligvis kommer til å bli mer kontuitert behandling her på dpsn også,siden jeg ikke farter mellom dps , sykehuset og Østmarka hele tiden. Det føles vertfall slik at jeg kommer til å mestre å være her nå. Og blir det krise,SKAL JEG klare å be om innleggelse på Østmarka for stabilisering igjen.
Tankene mine ligger på mere positive ting nå. Jeg gleder meg over at det snart er sommer,selv om dem er litt forsinket. Jeg har en fantastisk venninne som jeg kan finne på alt mulig med. Vi har det så gøy sammen. Det er så godt å flire og ha latterkrampe, shoppe,trene, tulle og fJase. Jeg kjenner ordentlig glede noen ganger. Og det er så godt.
Me like.

Når det kommer til videre behandling driver vi å undersøker andre behandlingsmuligheter for meg i landet. Alle er enige om at spiseforstyrrelsen bunner i de fleste problemene mine,og hvis jeg skal bli frisk, trenger jeg å få behandling for spiseforstyrrelsen. En gang for alle.
i mellomtiden prøver jeg så godt jeg kan å kjempe mot monsteret.

Jeg må også nevne at jeg snart skal til Oslo på premierefest. Jeg har nemlig vært med i en dokumentarfilm om psykiske lidelser hvor målet er å få bort tabuet. Kjempeartig.  Filmen kommer nok på tv om en stund også. Regissøren er en fantastisk dame. Må bare si at hun har gjort en fantastisk jobb med dette viktige prosjektet. Vi gleder oss alle til å se filmen på premierefesten. Jeg må vertfall ut å kjøpe fin kjole,for det blir rød løper.

Ha en fin dag alle sammen.

~Frida~

up and go

Det går litt bedre med meg nå. Men jeg må si det var noen tøffe dager i leiligheten som fikk meg til å ramle rimelig hart i bakken. Fem dager uten søvn og mat i kroppen gjør jo at man blir mye svakere. Det er vondt å se at jeg klarte meg så dårlig.
Men samtidig var jo utgangspunktet ganske dårlig og da, så da blir det litt knall og fall.
Men samtidig har jeg lært mye på de dagene jeg var hjemme Og det har gjort noe med meg.
Det å stå helt alene med ansvar for meg selv helt plutselig, blir tøft. Og det ble tøft. Men samtidig klarte jeg å overleve. Det var det som var det viktigste. Den største følelsen jeg fikk når jeg kom tilbake hit til dpsn var takknemlighet. Jeg lærte hvor vanskelig det var å kjempe på egen hånd. Så jeg tenker jeg er heldig som har det hjelpeapparatet rundt meg. De er så tålmodige og flinke alle sammen.
Så jeg er takknemlig, og selv om jeg bærer preg av noen skritt tilbake er det lenge siden jeg har vært der jeg er i dag på mange måter. Så håpet er tent.
~Frida~

fighting for what

Hei
jeg har vært uten Internett lenge nå,pluss at macen min har vært på reprasjon.

Jeg er hjemme nå. Helt alene,uten noe hjelp fra noen. Det har skjedd mye i det siste. Jeg vet ikke hvorfor,men jeg gikk på en smell igjen. 16.mai dro jeg på fest,noe jeg aldri skulle ha gjort. Jeg var alt for ustabil Til at det skulle gå bra. Selvfølgelig gikk det ikke bra. Det hele endte ganske dramatisk og har gjort at jeg har vært på Østmarka siden da. MEN,jeg endte opp på dem avdelingen hvor jeg ble reimer fast 24/7 i fire måneder i fjor. Etter ei uke med superstreng regler og personal og behandler som ikke vet noe om meg og historieen min,ble det krasj hver dag. Så på lørdag klarte jeg ikke mer. Jeg måtte skrive meg ut.
Det gikk jo overaskende lett. En samtale med vakthavende lege,og jeg var fri. Så der sto jeg da. Ett tonn bagasje skulle bæres av en underernært, nyopperert og svak kroppp og jeg skulle komme meg hjem. Jeg klarte det,så vidt.
jeg dro fordi jeg visste at jeg skulle klare to døgn alene fordi jeg ble forsikret å få komme tilbake på dpsn på mandag. Jeg kom meg gjennom helga i håp om å får plass i dag. Da jeg ringte i dag var det ingen plass til meg. Så her er jeg. Ei psykisk ustabil jente som har vært innlagt i flere år,skal klare meg selv.
Greit nok det. Jeg klarer det sikkert en stund,før jeg går på veggen igjen.
fordi å leve i min kropp med mitt hode innebærer timesvis med overspising og oppkast,fordi jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med følelsene mine. Jeg har ikke snakket med noen jeg stoler på på over to uker. Jeg vet at for mange Vil det høres rart ut. Men når man har vært innlagt så lenge og blitt så avhengig av å ha folk rundt meg,er det vanskelig å vite hva jeg skal gjøre nå. Hva hvis angsten tar overhånd og jeg begynner å dissosiere,hva hvis jeg får panikk,hva hvis jeg besvimer fordi jeg er så utmattet og ikke har noe næring i kroppen? Jeg kjenner jeg har kommet til et punkt hvor jeg må ta et valg om hva jeg vil. Fordi hvis jeg vil leve må jeg begynne å kjempe alt jeg har til jeg blir sterkere igjen.
Det er bare at jeg er så lei av å kjempe. Sliten,lei og utmattet. Jeg lurer på når jeg skal få til å gå et skritt fram.. sannheten er vel at jeg har tatt og tar mange skritt frem, men så faller jeg mange skritt tilbake igjen. Og da er jeg like langt.
Jeg skulle bare ønske jeg var frisK i en dag. Bare å få sett hvordan det var. For å ha følt meg fri.

Jeg føler meg som et offer for sykdommen min. Den styrer hele livet mitt.. jeg har selvfølgelig andre sider i meg selv. Men jeg makter ikke..
dette innlegget er nok veldig preget av en blanding av vonde følelser og en dårlig dag.



~Frida~

crawl

Hei igjen alle sammen.
og gratulerer med dagen som var,altså 17.mai. Gratulerer til alle russ. Håper alle fikk tidenes feiring.

For min del ble ikke 17.mai -feiringen som planlagt,men starten på 16.maikvelden var herlig. Endelig kunne jeg være normal,selv om jeg ikke har peiling på hva normal er. Hvem i alle dager på denne jorda kan kalle seg normal? Hehe
Vel,for meg betyr normal frisk nok til å leve livet sitt og ta ansvar for livet sitt ut i fra hva som forventes av en ift alder,religion,funksjonsnivå og fysisk og psykisk helse. Jeg kan jo gå dypere også,Mn jeg tror de fleste er enige med meg i dette. Den største forskjellen på frisk og syk ift min og mange andres problematikk,er at man må kunne håndtere tanker og følelser med metoder som er sunne og ikke destruktive, skadelig, saboterende eller at det går utover både den psykiske og fysiske helsa.

I WANNA BE NORMAL!!!

Det var det jeg hadde fått for meg jeg skulle klare,pluss at det var evigheter siden jeg hadde vært på fest.  Så av skuldrene børstet bort alt av klokskap,samvittighet,fornuft, ansvar og tanker om mulige konsekvenser mtp tidligere erfaringer med en miks av alkohol, dårlig form, undervekt, kaldt vær, medisiner osv. Med det utgangpunktet tok jeg et veldig dårlig valg,selv om alt gikk bra på kvelden,fikk det hele konsekvenser for meg samme natt. Nok om det. Jeg har lært. Nå er det bare å begynne på nytt igjen da.

Når det gjelder hvordan det går ellers,er jeg fornøyd med innsatsen min i det siste. Jeg er Mer og mer i leiligheten min,har til og med hatt overnattingsperm to ganger på en uke. Da hadde jeg vært så lenge i leiligheten at det faktisk føltes rart å komme tilbake til dpsn.
Når jeg er hjemme (ah,så herlig å kunne kalle noe hjemme), nyter jeg hvert sekund der. Noen ganger kan jeg bare ligge i den fine stua mi på den deilige sofaen min og tenke over hvor langt jeg har kommet. For elleve år siden flyttet spiseforstyrrelsen inn i meg og Frida ut. i alle år etter det har jeg stått med en fot i grava og vært sykdommens slave.
når jeg ligger på sofaen tenker jeg på alt sykdommen har fått meg til å gjøre med kroppen min. Men likevel ligger jeg der da. Glad og fornøyd og  evig takknemlig. Jeg hadde aldri i verden kommet dit jeg er i dag,uten alle som har hjulpet meg. Dere vet hvem dere er. Spå og si alle har fått en plass i hjertet mitt,Mn det er noen som har vært ekstra spesielle for meg og min tilfriskningsprosses. De som har båret håpet for meg,de som har stått vedsiden av meg å gått veien med meg,de som har pushet meg når jeg ikke har hatt tro på meg selv,fordi de har hatt klokketro på meg. De som har behandlet meg som Frida hele veien og behandlet meg med respekt. De som har vært ærlige og visst meg virkeligheten. Og ikke minst de som ikke har gitt meg opp.

~Frida~

det er i motbakke det går fremover

Jeg er sliten. Har hatt noen flotte dager nå. I går var jeg hjemme med hele familien. Jeg fikk endelig vært den tanten jeg ønsker å være for aurora og Alfred.  De fortjener det,og det er godt for meg å føle at jeg mestrer den rollen også. Fordi det betyr mye for både meg og dem. Så i går hadde vi en koselig søndag sammen,akkurat som søndager skal være.

Jeg merker at formen min svinger veldig. Det er mange viktige ting som har kommet frem den siste tiden,og selv om det er en lettelse å få delt ting som har vært en tung byrde for meg I mange år,så er det mange følelser som rører seg inni meg nå. Så gjelder det å ikke falle tilbake i gamle mønster. For det er så lett å bruke gamle mestringsstrategier som ikke er bra. Jeg tar meg selv i å gjøre nettopp dette noen ganger. Da blir jeg litt motløs. Men jeg prøver å ha fokus på alt jeg får til og alt som faktisk går bra nå. Jeg har jo kommet så langt,så jeg er livredd for å falle tilbake. Jeg har brukt så mye tid og energi på å bygge opp alt jeg er og får til  nå,så jeg har mye å miste.
Jeg har mistet så mye, jeg vil ikke miste mer nå. Jeg vil så inderlig få til livet mitt. Så jeg prøver å fortelle meg selv at jeg er sterk,at jeg skal klare dette, at jeg har håp og tro og får til det jeg bestemmer meg for.
De gode dagene vil komme igjen trøster jeg meg med når det stormer som verst. Jeg kommer til å få det til.
Selv på en dårlig dag får jeg til mye. Klapp på skuldra for det.

~Frida~

veien er også målet- denne dagen nailet jeg.

Føler jeg må skrive litt i dag. de siste månedene har vært så utrolig tøffe og jeg har gitt opp mange ganger. jeg har levd i en verden hvor sykdom og stemmer har styrt meg 100%. Håpløshet,depresjon og oppgitthet og masse angst som har fått meg til å bare ville dø.
Men etter at jeg kom tilbake fra Østmarka til dpsn forrige uke,har jeg hatt en helt spesiell drive,motivasjon til å stå i mot den jævlig sykdommen.  Jeg har kjempet med nebb og klør og gitt alt jeg har,kastet meg ut i nye utfordringer og stått i et følelseskaos uten like. Men i de siste dagene har jeg gått gjennom en prosess. En prosess der jeg har erfart at jeg mestrer det jeg bestemmer meg for å klare,at jeg overlever helvetestimene med hele spekteret med følelser som svinger,at jeg har klart å krype ut av den syke bobla mi og bare vært Frida og gjort ting jeg har villet gjøre og som har gitt  meg noe. Jeg ser at jeg klarer ting jeg aldri trodde  jeg skulle klare. Jeg tror jeg er i ferd med å bli sjefen i mitt liv. Og det er en fantastisk følelse. Jeg kan være Frida.  Det er fint å være  Frida.  Jeg kan kjenne glede og til og med klappe meg på skuldrene når jeg mestrer ting. Jeg har egentlig bare prøvd å løst problemene mine på nye sunne måter,og i tillegg bare gitt meg selv pauser til å bare ha det bra og gjøre ting som gir meg noe. Jeg observerer at jeg selv tar ansvar for mitt eget liv ved å ta gode valg,søke hjelp og støtte og henter meg inn rett før jeg faller i feller jeg alltid har falt i før.
I dag har jeg klart så mye og hatt den beste dagen på evigheter. Jeg har tatt gode valg,fått gjort unna ting jeg i evigheter har ungått,hatt energi,vært sosial og helt 100% på plass i meg selv og dermed opplevd glede og mestring. Så har jeg koset meg og gjort ting jeg hadde lyst til å gjøre.  Jeg kjenner at depresjonen er i ferd med å forlate kroppen min og jeg føler at jeg klarer å befri meg selv fra tvangstanker og tvangshandlinger, uvaner og dårlige valg. Det føles bare så godt å føle at jeg selv klarer å leve litt igjen. Det er ikke  mye som skal til for meg for at jeg skal føle meg litt fri for en gangs skyld. Små ting som gjør hele forskjellen. Og det handler om at jeg hele tiden er bevisst på et helt nytt plan.
Det har vært så mye motgang. Dag etter dag,måned etter måned. År etter år. Endelig klarer jeg å se litt fremover,og samtidig glede meg over nuet. Hvis jeg vil,kan jeg få akkurat det livet jeg vil. Men da må jeg fortsette å ta gode valg,gi meg selv fri,være sjef, leve i nuet og ta ansvar og ta vare på meg selv.
I dag har jeg endelig klart å se på verden rundt meg og ikke kjent på alle sårene i sjelen min Som opprettholder sykdommen min. Og hver gang det har dukket opp negative følelser og tanker og motgang har jeg fått utløp for det ved å snakke. Det føles som å stikke hull på en ballong som har vært sprengfull av negativitet og sykdom, og bare akseptert at den har vært der,og etterhvert som ballongen har blitt mindre,har jeg fått plass til så mye bra og positivt inni meg istedet.
Jeg håper for guds skyld at jeg får flere slike dager fremover og at jeg klarer å holde stø kurs på riktig vei. Veien er også målet.
Takk for at dere følger meg og støtter meg. Endelig er det håp og tro i hjertet mitt igjen. Jeg må bare fylle livet mitt med det Frida vil ha i livet sitt. For det er mitt liv. Sykdommen har tatt fra meg nok. Mer enn nok. Nå er det på tide å ta tilbake livet sitt.
Ha en fortsatt fin helg allesammen.
Klem fra  meg.
~Frida~

det er ikke mer synd på deg enn andre

Har hatt noen tøffe dager nå,men nok en gang ser jeg at jeg tåler det og klarer å stå i det,samtidig som jeg blir sterkere og utvikler meg.

Det er mye som har skjedd de siste månedene. Mange medisiner som har sløvet meg ned er nå borte,så jeg er mer våken og klar i hodet. Det føles både litt godt og vondt. Det betyr at jeg må stå i masse følelser. Tungt er det,spesielt nå som mange sår i sjelen fra fortiden er lagt på bordet og vi driver å jobber med.

Jeg er veldig deprimert for tiden, tror det har noe å gjøre med at jeg er sliten og lei og samtidig står i utforminger hele dagen. Men jeg prøver å gjøre små ting hver dag for å prøve å krype ut av bobla mi. Det hjelper vertfall ikke å være der inne helt alene Og ensom. Så jeg må ut i verden å prøve meg litt nå.

Spiseforstyrrelsen har blitt litt verre igjen. Vanskelig å spise uten å kaste opp. Vanskelig å ha mat i magen uten å trene. Utmattet.

Ellers er det vanskelig å stå i følelsene uten å gå i gamle mønster og destruktive metoder.

Men jeg prøver hardt på alle plan nå. Holder meg selv gående og gir ikke opp. Så hjelper det veldig å ha flotte medpasienter. Man blir jo knyttet til hverandre når man camperer sammen over tid. Man møter mange skjebner.

Jeg skal snart begynne å lese en bok jeg fikk anbefalt av en medpasienter som handler oM ansvar og bevistgjøring. "Det er ikke mer synd på deg enn på andre".
Det er visstnok en bok som skal sette igang noen tankeprosesser.


~Frida~

i did it again. 22 år og på riktig vei.

Hei alle sammen

Beklager at jeg ikke har gitt livstegn på en stund nå. Men i dag på selveste bursdagen min måtte jeg bare skrive noen ord. Jeg har nok en gang på tross av noen beintøffe måneder klart å fylle år igjen. Denne gang blir jeg 22 år. Det er så rart. Jeg har levd i en egen verden med sykdommer i elleve år nå. Jeg er ikke bitter. Jeg er glad for at jeg fortsatt lever,og det har jeg utrolig mange å takke for. Jeg har lært og erfart så vanvittig mye,og det er en gave. Fordi det har gitt meg et helt nytt perspektiv på livet nå som jeg endelig sakte men sikkert holder på å klatre meg ut av bobla mi,og ut i den virkelige verden.
Jeg sliter fortsatt med mange ting,men med hjelp av et utrolig støtteapparat klarer jeg ting nå jeg aldri trodde jeg skulle klare. Jeg har kommet så utrolig langt,og selv om noen dager er helt håpløse,og jeg møter utfordringer som nesten tar alt av meg,så ser jeg at jeg klarer det. Jeg klarer alt jeg vil klare. Jeg kan nå de målene jeg vil klare. Målene og drømmene mine som noengang er det eneste som får meg til å ikke gi opp. Den største utfordringen er å stå i følelser,eksponere meg for nye ting og situasjoner og stå på egne bein med ansvar for mitt eget liv. Men jeg ser at med hjelp kommer jeg meg igjennom fjell etter fjell. Noen ganger må jeg ha en timeout på Østmarka. . men det er en del av det at jeg selv tar ansvar for mitt eget liv. Mens når jeg er her på Orkdal Dps og litt i leiligheten og tar en dag i gangen tror jeg at jeg er i ferd med å begynne å leve litt,istedet for å overleve og holde ut.  Det er en stor forskjell. Det er veldig viktig at jeg kjenner ekstra godt etter når jeg har gode timer,dager eller øyeblikk,for det er de som driver meg fremover,sammen med mestring og drømmer.
Jeg prøver hardt å være Frida. . ikke sykdommen,for jeg er Frida med en sykdom. Jeg har så mange andre sider,og det er dem jeg prøver å styrke nå.
Det er en kamp hver dag med opp og nedturer, og jeg har mange dystre og triste rom inni meg jeg kan gå inn i. Jeg prøver å skape nye rom å være i,og for hver dag som går erfarer jeg,lærer,utvikler meg og kjenner at det går bra. Jeg tillater meg å ha det bra.
Nedturer og helt jævlige øyeblikk kommer, men jeg gir meg ikke. Jeg vil så inderlig opp og fram,og etterhvert kjenne at jeg Frida lever livet mitt og er sjef i eget liv.
Veien er lang,men jeg vil gå den.
Jeg velger livsveien.
Der er det så mye vakkert,godt og fantastisk. Den veien vil gi Frida det jeg vil ha. Den andre veien er en evig runddans i helvete. Jeg velger livsveien.
~Frida~

bilder fra min casa

Hei. Fikk spørsmål om jeg ville legge ut noen bilder fra leiligheten min. Klart jeg kan.

,

Her bor jeg.
~Frida~

btw

Jeg skal bli flinkere til å skrive Fremover. Skriver for det meste i dagboka,og noe av det kan jeg jo dele med dere.
ha en fin dag dere.
~Frida~

hang i there

Hei
beklager at det er lite blogging for tiden. Det er mye som skjer. Ting er litt ustabilt. Jeg prøver å holde meg på beina psykisk og fysisk. Inni meg er det bare kaos,men heldigvis får jeg god hjelp til å få til de tingene jeg skal og som planlagt. vi jobber veldig ut mot leiligheten min. Er der så godt som hver dag. Det er en herlig følelse. Jeg føler at jeg ønsker å være i hjemmet mitt. Det er jo absolutt ingen selvfølge ift min situasjon. Jeg synes det er så godt å være der. Har ikke vært der så mye alene enda,men jeg elsker å være der. Gleder meg til å fortsette jobbingen med å bo mer og mer leiligheten, selv om det er både Skummelt og spennende.  Jeg er redd,for ting er skrekkelig ustabilt enda. Hver dag er et sjansespill. Men jeg prøver å samarbeide så godt jeg kan med teamet mitt,så tar jeg en dag i gangen. Jeg må det. Mer enn det klarer jeg ikke. Jeg prøver å se fremover på alt det positive som venter meg,men det er mange ting i livet mitt enda som drar meg ned i grøfta flere ganger om dagen,som jeg må jobbe meg opp fra. Utfordringen er svingningene. Så vi jobber med å finne et opplegg som kan fungere for meg ift varsling  når jeg trenger hjelp,hvem som skal hjelpe meg med hva osv. Mye skal på plass. Som sagt skjer det mye. Samtidig er det den helvetes krigen inni meg som sliter meg ut mer og mer. Angst,dissosiering,anfall....
Jobbingen her blir forebygging,og det krever at jeg må jobbe sammen med teamet mitt hver dag. Hver time. Det er ikke aktuelt å dø på en slik måte. Jeg må kjempe. Jeg må tro på meg selv. Jeg må klappe meg på skuldra når jeg tar gode valg og får til ting. Jeg må være snill med meg selv og kroppen min. Hvis ikke visner jeg. Blomsrerpiken visner,og hvis jeg fortsetter å velge sykdommen er det ikke sikkert det er så mange igjen som klarer å få meg til blomstre igjen.
Det er mange viktige valg som skal taes hver dag. Det handler om at kroppen min tåler mye mindre i dag enn for ti år siden. Jeg må kanskje tenke hvordan vil jeg ha behandlet en venn av meg som var i samme situasjon? Jeg må bli venn med meg selv.
Når jeg tenker på alt jeg må jobbe med psykisk,før jeg kan erklære meg frisK,gjør meg litt oppgitt. Det har lenge vært planlagt at jeg skal gjennom forskjellige behandlinger,Mn det har alltid skjedd et eller annet som har stoppet prosessen. Jeg står fast,fordi jeg er så ustabil.  Jeg føler meg som en tikkende bombe. Som lades opp helt til noe plutselig tøtsjer borti meg og alt smeller. Alt raser og jeg må begynne på nytt. Ift spiseforstyrrelsen sliter jeg med enda. En evig runddans. Men jeg skal ut av den.
Jeg kjemper for livet. Det blir verdt det.
~Frida~

tøff helg - men en ny og bedre uke i vente

Pjoh.. ei tøff helg her. Sliter veldig mye somatisk for tida. Mye styr med magen, som jeg har slitt med hele livet. Begynner å bli utrolig lei av alt styret rundt problemene med magen. smerter, tømming, hit og dit, tid og energi, og ikke minst livskvalitet. Jeg vil ikke si så mye mer om hva det er, men det er veldig slitsomt å ha det sånn. håper det blir bedre etterhvert, men har en anelse om at det bare blir verre og verre. legene vet ikke helt hva de skal gjøre for å hjelpe meg med magen heller.
Det å gå fem uker uten å gå på do, blir det mye styr av. Ikke engang de hardeste hestkurene funker ppå den vrange magen min. Så i helga ble det litt for hardt med det meste,da vi prøve alt på en gang, men i dag er alt mye bedre igjen, heldigvis. :)
Nå er det en ny uke, med nye muligheter. Jeg har vært på et stabiliseringsopphold her på østmarka i 3 uker nå, og kjenner at nå er jeg mye bedre form og klar for å tilbake til orkdal. tilbake til behandling, terapi, leiligheten min osv. Det blir utrolig godt å komme tilbake hjem i leiligheten og dpsn.
Selv om det er greit å være her når jeg trenger det, men nå er jeg klar for neste steg igjen. Jeg skal bruke de neste dagene på å få den somatiske biten litt mer på plass nå, så blir dette bra :)

ønsker dere en fin uke alle sammen :)
~Frida~

kveldstanker

Jeg er litt trist i dag. Tenker mye. Tenker på hvor lang tid dette har tatt. hvor mange år jeg har kastet bort. de rundt meg sier at jeg kan dø når som helst pga skadene i magen, men jeg føler meg allerede død. I forrige uke fikk jeg en kraftig infeksjon. hadde nesten 41 i feber og var veldig dårlig. Da trodde jeg at jeg skulle dø. Det er det legene sier. Det skal bare en infeksjon til, før den stakkars kroppen min gir opp. Men nå prøver jeg å gjøre alt som står i min makt for å unngå infeksjoner og at magen skal gro, selv om det vil ta månedsvis.

Stemmene plager meg mye for tida. Spesielt nå som jeg spiser bra. Jeg føler meg som en feit gris, og det er det stemmene forteller meg også. Det er vanskelig å være tilstede i virkeligheten, for alt gjør så vondt. Men jeg prøver å bare ta en dag i gangen og leve her og nå. Men så er jo det så vondt, så det frister å bare sove bort dagene. Jeg pleier å bli slik når jeg har vært "innelåst" et par uker. Det er jo ikke naturlig for oss mennesker å bli holdt inne i et låst rom. Men nå føler jeg at timeouten min begynner å ende og jeg kan dra tilbake til Orkdal, så det er det som skal skje neste uke. Gleder meg veldig til å komme hjem til orkdal igjen. Rart å kalle orkdal for hjem, men det er jo der jeg bor nå. gleder meg til å være i leiligheten igjen, møte folk.. føler meg så ensom og deppa her inne.
Jeg gleder meg bare til å gå ut når jeg føler for det. Jeg har ikke vært ute på to uker. Men i morgen skal jeg heldigvis få lov å dra en tur på butikken :)

nå er det natta her... :)
~Frida~

hold mitt hjerte

en live- opptreden fra børge pedersen. Noe av det vakreste jeg har hørt

~Frida~

mine to skatter

ville bare skrive et innlegg om mine to skatter som jeg er så glad i. Jeg snakker om tantebarna mine.
Jeg husker den dagen jeg kom hjem på perm og jeg fikk den fantastiske beskjeden om at jeg skulle bli tante. tårene triller, for jeg ble så glad. Endelig skulle jeg få være noe for noen. Jeg skulle få være tante til lille Aurora, som fikk en litt tøff start på livet.

Men som ble til ei fantastisk lita frøken frisk som en fisk og høyt elsket av alle. Full av liv! 

Jenta mi <3 

så god du er, og så glad jeg er i deg. Hver gang vi treffes springer du mot meg og hopper opp i armene mine. hver gang banker hjertet mitt når du sier "jeg er glad i deg tante" eller "love you". 

Du minner meg sånn om meg selv. Så bekymringsløs og lykkelig. 

Da jeg bar deg opp til dåpen bestemte jeg meg for at jeg skulle bli verdens beste tante for deg. Det løfte skal jeg oppfylle, selv om jeg ikke har gjort det enda. Det er vondt at jeg får se deg så sjeldent, men så utrolig godt hver gang jeg møter deg og gliset ditt.

 Seks år senere, kom lille Alfred til verden. en stor og god plugg som har blitt til verdens søteste sjarmis. han har alltid et smil på lur når han får oppmerksomheten.

mitt første møte med lille alfred

 Jeg er så glade i dere mine skatter. Mitt største ønske er å være en god tante for dere <3

~Frida~