vanskeligheter

nok en gang, det er herlig å være hjemme.Det er herlig å stå opp og vite at jeg kan gjøre akkurat hva jeg vil, når jeg vil. Det er herlig å gjøre akkurat det jeg har lyst til. Men, det jeg har lyst til er ikke så enkelt å gjøre, når jeg fortsatt er fanget i anorektiske tanker og mønstre. Det er ikke lett å ta friske valg når anoreksitrollet brøler og beordrer hele tiden. Jeg har en konstant kamp inni meg om det å begynne å spise igjen. Jeg vil spise, fordi jeg vil være hjemme og klare dette og ha energi, men anoreksien brøler og overbeviser meg med giften sin hele tiden som igjen fører til at jeg kun gjør anorektiske valg. Ergo ikke spise. Det er til å meg vanskelig å drikke. Anoreksien vil ha meg til å være helt ren, men et sted må jeg klare å sette ned foten. Jeg drikker. planen min er å fortsette å drikke, og etterhvert ta et valg. jeg må velge å gå inn i kampen igjen å kjempe. Jeg må begynne å spise. jeg må ta ansvar. Hvis jeg vil leve og være hjemme, må jeg ta til meg næring. Jeg har hele tiden valg, men jeg innbiller meg eller blir overbevist om at jeg ikke har det. når jeg først har bestemt meg for noe eller lagt en plan, må jeg liksom gjennomføre den. Jeg klarer ikke å bryte og snu. Kanskje har jeg aldri prøvd hardt nok heller. Hva er det som gjør at jeg ikke tørr? Hva er det verste som kan skje om jeg spiser litt og bryter denne onde sirkelen?
Jeg ender bare med å gå rundt og rundt og rundt i en anorektisk verden. Er det det livet jeg virkelig ønsker? Nei, jeg vil bli sterk. jeg vil ut å reise. Jeg vil begynne på skolen igjen. Jeg vil tilbringe tid med Lars og oppleve ting med han. Jeg vil kjenne kraft og energi i kroppen min. Jeg vil leve.
Da må jeg, DA MÅ FRIDA ta ansvar nå og bryte anoreksisirkelen, så jeg slipper å havne tilbake til der jeg var. tvangsforing og sonde og tvang. -NEI, nå har jeg muligheten til å klare dette! Nå har jeg muligheten til å velge livet. Jeg har det i meg og rundt meg til å klare det. Jeg må bare tørre å hoppe i det, før jeg faller utfor stupet igjen.
~Frida~

fredag hjemme

Det var utrolig herlig å stå opp i dag. hjemme liksom. Det er utrolig lenge siden sist for å si det sånn. jeg koste meg i sofaen med pledd, Te og frokost-tv før jeg begynte på prosjekt-pakk ut.
Tro meg, det var et stort prosjekt og jeg er enda ikke ferdig. Jeg er ferdig med alle klær og toalettsaker, men mangler fortsatt å få på plass alle ting, bøker og blader. Kjenner jeg blir litt stresset av å ikke ha kommet i orden å sånn, men jeg får vel bare gi det noen dager. Jeg har tross alt ikke vært hjemme så lenge enda. Planen for resten av dagen er besøk av søstersen og lille Aurora. Det er over en måned siden jeg traff dem sist, så det blir fint. Ellers skal jeg bare slappe av. Er veldig sliten og slapp siden jeg ikke har fått i meg så mye næring. Men det har jeg tenkt å gjøre noe med. Jeg vil fortsette å være hjemme og begynne å leve igjen, og da vet jeg hva jeg må gjøre. Mat er medisin fortsatt. I dag har jeg satt meg opp en kostplan som jeg skal prøve å komme igang med etterhvert. Det kommer til å bli vanskelig, og sikkert ta noen dager, men jeg skal nok få det til. Målet er å klare å være hjemme.
~Frida~

home sweet home

home sweet home <3
etter nesten 7 måneder på A4 østmarka er jeg endelig hjemme. Det føles veldig rart, men godt.
det har vært litt av en kamp jeg har vært gjennom. Det har vært et rent helvete. Det har vært forferdelig vondt og vanskelig, men jeg har kommet meg gjennom det. Jeg lever, tross alt. Jeg satt og snakket med miljøkontaktene mine om all galskapen anoreksien har fått meg til å gjøre, som vi kan le av i dag.
Det har vært alt fra de mest kompliserte omkoblinger av sonden, jeg kjøpte meg en isbitmaskin og knasket isbiter 24/7, jeg knasket sukketter, jeg tok 1000 armhevinger enkelte netter osv osv... Der og da var det blodig alvor, men i dag kan jeg le av det. huff, så utrolig mange frustrerte innlegg jeg har skrevet på denne bloggen. jeg har som mål å fylle innlegg og bloggen med litt andre ting fremover, rett og slett fordi dagene mine kommer til å bli helt annerledes og forandret.

Det er utrolig rart å sitte her i sofakroken hjemme, tenke at en epoke er over, en reise er endt, en dør er lukket. kjente og vante rutiner og en begrenset verden har blitt forandret til den virkelige realistiske normale verdenen. Det vil nok ta litt tid å venne seg til. her hjemme er det ikke vaktskifte, medisintid,nattevakter som svinser rundt, pasienter, leger og sykepleiere. Her må jeg stå på egne bein. her må jeg selv ta ansvar. her har jeg selv valg til å ta valg. her bestemmer jeg alt selv. Det er både godt og utfordrende, fordi hvem kommer til å velge? Det er nå jeg må være sterk og ta de riktige valgene. Det å ikke la anoreksien styre hverdagene mine blir en hard utfordring. Det å kjempe for å få mest mulig normale normer og rutiner og ikke minst få i meg næring. planen min VAR å absolutt ikke spise noen ting, men på bilturen hjem gikk det opp for meg at jeg faktisk kan velge livet. Jeg, FRIDA kan velge å ta ansvar for egen helse, spise medisin/mat og næring og gjøre friske ting.
jeg må velge livet - bit for bit. Det kommer til å ta noen dager tenker jeg, før jeg klarer å finne styrke nok til å klare å finne meg en matplan som fungerer for meg, men jeg skal klare det. Det er mplet mitt. finne en balanse i matinntak og aktivitet, slik at jeg holder vekten og samtidig kan gjøre ting jeg har lyst til.

Jeg må bare si det igjen. Det er vanvittig godt å være hjemme. Det blir rart å sove i egen seng og stå opp i morgen tidlig til en helt ny hverdag. Det vil nok ta tid å venne seg til, men jeg skal nok klare det.

Ellers vil jeg benytte annledningen til å takke alle på Østmarka for all støtte og hjelp jeg har fått. De har fulgt meg i mine kamper, kriger, opp og nedturer. De har vist meg at det umulige er mulig. De har vist meg at jeg er sterk. De har hjulpet meg til å kjempe meg gjennom ting, fullført ting og stått i ting som har vært forferdelig vanskelig for meg. Det var mange tårer og en trist avskjed på østmarka i kveld for å si det sånn. Jeg fikk mange gode farvelklemmer og mange doser med "du klarer dette" og "lykke til".
Jeg fikk en god følelse av det, og tenkte "dette skal jeg jammen klare".
Tusen takk for all hjelp og støtte kjære personalet på A4.
takk for at dere har fulgt meg på veien min.

Jeg vil også takke alle som har fulgt bloggen min og støttet meg gjennom den tøffe tiden. dere har vært gode støttespillere i kampen min. Jeg er evig takknemlig for det. Jeg håper dere vil følge meg videre også.

klem fra meg
~Frida~

utskrivelse

Det har vært en tøff dag med mange tanker og følelser. Jeg har tatt farvel med fantastiske mennesker som har fulgt meg i min tøffe kamp gjennom snart 7 måneder. Det har vært trist. Ingen ville det skulle ende på denne måten. Alle hadde ønsket at jeg kom meg bedre rustet ut av dette. alle hadde ønsket at jeg hadde tatt andre valg som hadde vært tryggere for meg. JEG hadde ønsket at jeg hadde tatt andre valg.
men så er det dessverre en gang slik at gjort er gjort, spist er spist- eller rettere sagt ikke spist er ikke spist, og får disse konsekvensene. utskrivelse.

Jeg er livredd. livredd for hva som kommer til å skje de nærmeste dagene. livredd for å ta feil valg, livredd for anoreksien som dessverre er så sterk. Jeg har dessverre en følelse av at dette ikke kommer til å gå så veldig bra. Jeg tror anoreksien kommer til å blomstre seg større og større, til jeg trenger hjelp igjen.
Levanger er en mulighet. Jeg tar den muligheten og håper jeg er sterk nok til å reise meg og gjennomføre opplegget.

Jeg vet en ting vertfall. Jeg vil leve.
~Frida~

blomsten min som har fulgt meg i 7 måneder blomstrer igjen. kanskje blomstrer den fordi den vil jeg skal blomstre? helt random at jeg nevner den, men det er omtrent det eneste jeg har ligget i senga mi å tenkt på i dag. hvordan skal jeg blomstre? hvordan blomstrer blomsten min? fordi jeg gir den næring selvfølgelig. hvorfor kan jeg ikke bare gi meg selv næring også? Så enkelt og så vanskelig er det.

Veggene på rom 126 er hvite og tomme. rommet er pakket ned. Alle motivasjonsbilder og plakater ligger i esker og poser sammen med alle andre tingene mine. Alt er klart til hjemreise i morgen, men jeg føler likevel at dette ikke er riktig. Jeg er ikke klar. Ikke sterk nok. Jeg er livredd for å falle. Jeg kommer til å falle. jeg kan ikke falle. Jeg har jo lovt å reise meg igjen.

Jeg blir så trist. en del av meg har gidd opp kampen, men siden det gjør så vondt, må det være noe som ikke har gidd opp. fall
~Frida~

dagbokinnlegg

dagbokinnlegg 27.september kl. 18.30

jeg gråter. jeg gråter av tanken på at jeg har tapt. Jeg gråter fordi jeg er livredd. livredd for å miste alle rundt meg. livredd for å miste meg selv. tenk på alle drømmene mine. skal jeg gi slipp på dem for anoreksien? skal jeg legge livet mitt i en jævla sykdoms hender? jeg kommer til å dø. Frida kommer til å forsvinne. er det det jeg virkelig vil? hvorfor kan jeg ikke bare ta imot hjelp? Jeg har så utrolig mange som heier på Frida og vil hjelpe Frida til å bli sterk, slik at Frida kan få det livet hun har kjempet og kjempet for, og så sterkt har ønsket. jeg skal jo ut å reise, bli sykepleier, få barn og stifte familie med lars, leve livet mitt sammen med Lars. For å oppnå det må jeg ta et valg. Jeg må velge livet, og da må jeg begynne å spise igjen. skal jeg la med styre av en sykdom som kun vil føre meg til døden? skal jeg det? er det det jeg vil? vil FRIDA dø? nei. Frida vil leve og være fri. Det er så utrolig mange som vil hjelpe meg. hvorfor kan jeg ikke bare la dem hjelpe meg? hvor er Frida-styrken? tenk på Lars, mamma, Aurora, livet. hvordan kan jeg velge bort det? hvordan kan jeg svikte meg selv på den måten?


jeg er et vrak. jeg har ikke spist annet enn tyggis og kaffe siden fredag. jeg har latt anoreksien herje med meg. jeg har vært svak og blir svakere og svakere. Jeg prøver hardt å ta de riktige valgene. Jeg prøver å komme meg på riktig spor igjen. Jeg prøver å være sterk, men er så svak. Jeg må ta et valg.

jeg har vertfall en god nyhet. Jeg har bestemt meg for å gi prøveuken på Levanger en sjanse. Kanskje skjer det mirakler.

Takk for all støtte og kommentarer i kampen min. Jeg setter stor pris på det.
~Frida~

sannheten

hva skal jeg si? det har vært en tung dag. Jeg har vært veldig fortvilt og grått mye. Jeg har klart å delt tanker med personalet og fått masse støtte og gode klemmer. tidligere i dag følte jeg meg som en kreftpasient som nettopp hadde fått vite at alt håp er ute, at ingenting kan gjøres, at det neste som venter er døden. Jeg er livredd. Jeg er livredd for å miste livet. Jeg er livredd for å bli en anorektisk og bulimisk slave igjen. Jeg er livredd for å ikke klare det. Jeg har tenkt og tenkt i hele dag. Hva kan jeg gjøre?
Kan jeg klare det? Når jeg tenker meg om ser jeg hvor vanvittig galskap alt er. Jeg vet jo at jeg aldri kommmer til å klare å kjempe meg ut av anoreksiens klør helt alene. Kampen min blir å få i meg nok kalorier til å holde vekten stabil og samtidig fungere greit nok i hverdagen. Mamma spør meg om hvorfor jeg velger det nest beste for meg. Hvorfor drar jeg ikke til Levanger og hvorfor spiser jeg ikke og blir her? Det eneste svaret jeg har er at jeg er feig og redd. jeg er livredd for å kjenne på følelser og angst. Jeg er livredd for endringer. Jeg er for feig til å utfordre anoreksitrollet osv. Det gjør vondt å tenke på, for hvis jeg hadde vært sterk nok til å stå i kampen, kjempe kampen videre og stå i følelsene hadde jeg jo sansynligvis blitt friskere. Men som sagt, jeg er for feig og redd. Jeg tror ikke jeg skjønner helt alvoret. når jeg kom inn til østmarka for snart 7 måneder siden var jeg omtrent død. Jeg har enda ikke skjønt alvoret. Jeg er fanget i en verden hvor alt er forvrengt og så komplisert. Jeg er rett og slett hjernevasket av anoreksi og vrangforestillinger. Og jeg vet det selv også. Det er det som gjør så vondt.når jeg tenker på livet jeg kunne ha hatt, og sammenligner det med det livet jeg har, blir jeg utrolig lei meg. Jeg bruker nå all tid og energi på å prøve å finne ut hva jeg vil, hva jeg kan klare, hva jeg må gjøre, hvordan jeg kan få ting til å funke, hva som motiverer meg og hvor jeg skal være.
Det er ikke lett når anorektiske stemmer brøler høyt, hjelpere som forteller meg hva som er lurt, en samvittighet som er vond på vegne av alle som er glad i meg og mine egne tanker og ønsker for tiden fremover. Det er vondt og vanskelig.

Jeg prøver å ta de riktige valgene. Jeg prøver virkelig, men det er så utrolig vanskelig. Jeg har alt ansvar selv nå. dere tenker kanskje "hvordan kan man gi så mye ansvar til en så syk jente?"
Jeg tenker det samme. svaret er at på et eller annet tidspunkt må jeg selv prøve å ta ansvar for eget liv. det har blitt brukt vanvittig mye tvang i lang tid nå, og det finnes egentlig ikke noe annnet alternativ hvis jeg skal komme meg videre. Jeg må selv ta ansvar. Jeg må selv velge. jeg må selv velge hva jeg vil gjøre nå. og det å ha så mye ansvar er jammen ikke lett med anorektiske stemmer som brøler konstant. Nå lever jeg på tyggis, kaffe og lightbrus og nikotin. Det er ikke bra. Jeg må sette ned foten. hvis jeg ikke spiser innen onsdag, blir jeg utskrevet.
~Frida~

en dårlig nyhet

dagbokinnlegg mandag 26.desember kl. 08.30
vekt: 42,3 kg ( var 46,5 kg forrige mandag)


Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre nå. Vekten raser avgårde nedover. ingenting går fridas friske vei
anoreksien styrer meg 100% nå.  


kl. 10.00 
en veis ende er snart nådd. i dag ble tvangsparagrafen opphevet og jeg er på frivillig behandling frem til onsdag, siden jeg ikke følger opplegget. Jeg føler jeg har tapt kampen. Jeg kommer aldri til å klare å stå imot anoreksien hjemme. Den kommer til å blomstre seg større og større og jeg kommer til å bli mindre og mindre. Jeg er trist. Det er naturlig å tenke at jeg har tapt. hva med å faktisk tenke at det kan gå bra? hva med å legge en plan, slik at jeg ikke mister all kontroll og rett og slett forsvinner? jeg kan jo selv ta alle valg nå. jeg kan jo selv velge livet. jeg kan velge å trosse spiseforstyrrelsen slik at jeg kan være hjemme. hvis jeg fortsetter som nå, kommer vekten til å rase nedover og jeg kommer til å bli så oppgitt til slutt at jeg tar et nytt paracetintox. det tåler ikke kroppen min. Jeg spør meg selv "hva vil jeg med dette?" hvorfor skal jeg velge å høre på anoreksien når jeg kan velge å gjøre akkurat som jeg selv vil. jeg vkan velge å opprettholde vekten slik at jeg etterhvert kan begynne på skolen igjen, begynne å leve igjen.Men anoreksien velger. uheldigvis og dessverre. Jeg kan velge å være her og begynne å følge opplegget og bli sterkere. Men jeg er for feig og redd. 

jeg er livredd og vet ikke hva jeg skal gjøre. Skal jeg velge anoreksien fremfor livet? hvordan er det mulig å i det hele tatt vurdere det? Hvordan kan jeg svikte alle rundt meg og meg selv på denne måten?
Jeg blir så oppgitt over alt. Jeg vil jo bare leve. Da må jeg spise. Jeg må bare spise.
SPIS MAT FOR FAEN! åh...

~Frida~

dagen i dag

hvordan har dagen til Frida vært i dag?
Den har vært utfordrende på mange måter, bra på mange måter, tung på mange måter osv.
Den startet med veiing. vekten viste at anoreksitrollet har fått bestemt mye i de siste dagene. Jeg hadde to valg når jeg stod på vekten. tenke sykt eller friskt. Jeg kunne velge å tenke "JESS! her går det riktig vei! eller jeg kunne tenke "nei, nei,nei, nå må det virkelig jobbes her!" Den første vant dessverre og resulterte i en meget mager frokost. Med lite næring til hjernen blir det ikke bedre med anoreksitankene heller. jo, mindre mat, dess mer mat til anoreksitrollet, og det vet jeg veldig godt av erfaring. Det har ikke gått noe særlig med maten i dag. Jeg har ikke klart å overstyre anoreksistemmene og ta kontroll, men jeg har gjort en avtale med personalet at jeg skal prøve litt næringsdrikker å sånn i morgen for å komme i gang igjen.
Det er skummelt, men det må uansett gjøres på ett eller annet tidspunkt. Vil jeg gi den nye friheten min til anoreksitrollet? NEI, jeg vil fortsette å gjøre friske ting, og samtidig spise nok. Det er det som er den riktige veien å gå nå. Jeg må bare si til meg selv "VEKTEN SKAL VÆRE STABIL".
Satser på en bedre dag matmessig i morgen.

Ellers har jeg vært på kino i dag sammen med mamma, stefaren min og Lars. Vi så king curling. Huhei, for en fantastisk morsom film. Jeg kunne ikke unngå å la latteren fylle meg flere ganger. Jeg kunne heller ikke unngå å få latterkrampe av min kjære mor som satt ved siden av meg og holdte på å le seg ihjel. Det var godt å se henne le sånn igjen. Det fylte Fridahjerte med litt glede. Det er lenge siden jeg har gjor noe friskt sammen med henne, så det var godt. Jeg gleder meg virkelig til å gjøre masse friske ting fremover.

Det er godt med litt friskt innputt i all kjempingen som foregår daglig og konstant. Det blir fort lagt alt fokus på syke ting. For å kunne jobbe med det syke, må jeg få inn friske ting istede, som kan være med på å motivere meg. Jeg sliter som sagt med å få i meg mat. I dag ble jeg oppslukt av anoreksitanker fordi anoreksistemmene overbeviste meg. Jeg føler meg maktesløs og at al er umulig når jeg ikke klarer å stå imot de anorektiske impulsene og handlingene. Jeg har alltid følt at jeg må få til ting perfekt, ellers er det ikke verdt noe. Hvis det ikke er 100%, er det null verdt. Altså alt eller ingenting. Svart/hvitt. Det er noe jeg virkelig må jobbe med. Alt trenger IKKE å være perfekt, og det går ann å gjøre ting midt imellom. Det er bra nok med et middels resultat. sånn må jeg tenke med maten også. Litt mat er bedre enn ingen mat. Jeg trenger ikke å spise alt eller ingenting. Jeg trenger ikke å trene alt eller ingenting. Det er mulig å finne en mellomting. Det er noe jeg må jobbe med fremover. Det er noe som må læres. I morgen er en ny mulighet til å begynne, og jeg har mye hjelp og støtte rundt meg. alle heier på Frida. Frida skal ut og frem!
~Frida~

utdate

åi åi åi... hvor skal jeg begynne.
Først vil jeg bare takke for alle kommentarene på mitt forrige innlegg.
De betyr mye for meg, virkelig.

Så, hvordan går det egentlig med Frida om dagen? jo, det går på et vis. Det er en del forandringer som har skjedd. På Mandag nådde jeg som sagt BMI 17, noe som igjen resulterte i at alle tvangsmidler ble opphevet. Ergo slutt på sondemating ved tvang hvis jeg ikke spiste. Dette var jo som musikk i anorektiske ører. Jeg sluttet å spise på dagen med andre ord. I tillegg var jeg megauheldig og hadde mange epilepsianfall hvor jeg fallt å slo hodet mitt kraftig flere ganger, så onsdag var jeg på sykehuset for en rekke undersøkelser hele dagen. Jeg fikk svar på en del spørsmål om epilepsi også. Det er greit.
Det hele endte med en økning av epilepsimedisin, som heldigvis har hjulpet. Det er slitsomt å ha så mange anfall hele tiden. Men jeg er i bedre form nå.
Torsdag var det ny veiing, som selvfølgelig viste at vekta var gått ned et par kilo siden mandag.
Anoreksien kjempet og kjempet i mot, men jeg klarte å samle nok friske tanker og vett til å kommme fram til en plan jeg skulle legge frem på behandlingsmøte.
Resultatet fra behandlingsmøtet var at jeg skulle få opprettholde den vekten jeg er på nå, fordi jeg føler det er en vekt jeg kan akseptere og klare å holde. Jeg er fornøyd med kroppen min nå.
Det ble derretter laget en slags avtale/kontrakt som jeg skulle følge.
Denne kontrakten har virkelig hjulpet meg når jeg har stått i vanskelige valg. Da har jeg retningslnjer å forholde meg til.
Jeg velger å dele den med dere.

kontrakt/avtale 22.09.11
-være på Akuttpost 4 fremdeles
- være mellom 44-45 kg
- følge kostplanen og alle måltider
- prøve å holde meg unna bulimiske tendenser
- være åpen, ærlig og skape et samarbeid med personalet/behandlingsteamet 24t/7
- IKKE kaste opp!
- fortelle personalet hvordan jeg har det, og be om hjelp når jeg trenger det.
- veiinger mandag, torsdag og lørdag
- jobbe med tanker og følelser med personalet og psykologen min
- null selvskading - be om hjelp!
- null paracetintox(viktig)
- kjøp bare mat som inngår i kostplanen.
- si fra hvis jeg har hatt en bulimisprekk, har tanker om en bulimisprekk eller har lyst på.
- ha en konkret avtale om gjøremål og tid ved utgang
- utgang ved avtale
- dagsplan for å unngå tvangsritualer og tvangstanker
- 1 times oppfølgning i sengen etter hvert måltid
- Jeg skal ta ansvar for å få i meg nok mat for å opprettholde vekten selv.

avtalen er herved signert.

Den største utfordringen har vært å fått i meg nok mat. Jeg tviler på at jeg har klart å opprettholdt vekten. Det er nok noe jeg virkelig må jobbe meg. En annen ting er følelsene jeg har når jeg spiser. Jeg føler meg skitten og fæl etter jeg har spist. Det er noe jeg ønsker å jobbe med fremover. Jeg har vært veldig flink til å be om hjelp til å sortere friske og syke tanker, jeg har bedt om at badedrøren min skal bli låst for å unngå oppkast, jeg har virkelig jobbet med meg selv. Det har vært og er vanvittig hardt når anoreksitrollet brøler og beordrer konstant. Men jeg har gang på gang prøvd å satt ned foten. Det er vanskelig og jeg er i tvil om jeg kommer til å klare dette. Jeg har alt ansvar selv nå, og nissen er fortsatt med. Den roper og brøler og overbeviser meg med løgnene sine. Men på et eller annet tidspunkt må dette skje. Jeg må prøve å ta ansvar for å gjøre de riktige friske valgene.

Ellers har det vært utrolig herlig å få fri utgang igjen. Det er utfordrende å få forbi godterihylla, paraceten, ikke trene, bare gjøre friske valg. Men jeg har klart det, og det har vært herlig.

Jeg har følt meg som Frida mens jeg har vært ute. Jeg har fått kjent litt på livet igjen. Det er så mange ting jeg har så lyst å gjøre nå. Deperesjonen har sluppet taket, jeg har begynt å pynte meg igjen, fått mer ut av dagene,

I dag har alt gått veldig bra, untatt maten. Jeg tørr liksom ikke å satse. Jeg tørr liksom ikke å spise nok og utsette meg for angsten som kommer etterpå. Samtidig vet jeg hva jeg må, men det er noe annet å gjøre det. Jeg velger mellom livet og døden. For hver bit jeg klarer å ta velger jeg livet.
Ellers har jeg vært ut sammen med Lars i dag. Det var så utrolig deilig og herlig å gjøre friske ting sammen med han igjen. Bare han og jeg. bare oss. ingen sykdom. Vi dro på en liten shoppingrunde og derretter til hybelen hans og sang og spilte litt. Det var herlig å synge igjen.
Jeg kjenner at Frida er på vei tilbake, men jeg kjenner også at anoreksien er veldig sterk. @Dette er vanskelige greier. Det er en kamp. Jeg må bare tenke at jeg må brette opp armene, holde min del av avtalen og kjempe for livet mitt. Det er faktisk det jeg må gjøre. Kjempe meg tilbake til livet. Frodi jeg fortjener å leve nå.
Det var også møte med Levanger i dag. Jeg fikk stilt en del spørsmål og fikk svar på alt jeg lurte på. Vi ble enige om at jeg ikke var helt klar for et opplegg der enda, så jeg skal fortsette å stå på venteliste der. Det er godt å vite at det kommer flere tog dit enn det som går 10. oktober.

Nå kjenner jeg at jeg gleder meg til morgendagen. Da skal jeg på kino med mamma, stefaren min g Lars. Det er herlig å få gjøre friske ting igjen.
~Frida~

en helhetlig åpenhetserklæring fra Frida

7.april ble jeg innlagt her på østmarka. Jeg var så faretruende lav i vekt at jeg var døden nær. Jeg var på kanten av stupet i full fart mot døden. Skulle det bety slutten for meg? for mine drømmer og planer for livet mitt? skulle anoreksitrollet endelig få det som det ville? Skulle det få overtaket på meg og vinne?
Vel, med nok en englevakt gikk det bra den gangen også. Jeg overlevde så vidt. Jeg fikk en ny sjanse.
Jeg fikk en ny sjanse til å leve. Veien tilbake til livet har vært et rent helvete. Det har vært dager hvor jeg har villet gi opp, dager hvor jeg har gidd opp, dager hvor jeg har grått meg gjennom vonde følelser, dager hvor jeg har kjempet med nebb og klør mot anoreksitrollet som har herjet i meg, dager som jeg bare vil glemme. Uten tvil, det har vært et helvete. Behandlerne hadde målet i sikte og siktet. Anoreksitrrollet hadde sitt mål i sikte og siktet. Det har vært en evig kamp hvor jeg har blitt slitt mellom, hor jeg har lidd en forferdelig skjebne, hvor jeg har kjempet og kjempet, hvor jeg har måttet klamre meg fast i troen, håpet og kjærligheten og tvingt meg selv til å tro på det. De dagene hvor jeg ikke har trodd på det, har heldigvis mine kjære båret det for meg.
Som sagt. Det ble satt et mål. Bmi 17. Det har vært en uendelig lidende kamp, og for noen dager siden sto jeg på vekten, som viste at målet var nådd. Jeg hadde nådd Bmi 17. Det magiske tallet som skulle føre meg videre i livet. Det magiske tallet som betyr frihet og ansvar. Det magiske tallet som skulle nåes før jeg skulle videre til Levanger. Levanger som jeg og min familie har ventet på i mange år nå.
Det skjærer inni meg når jeg tenker på det. hvordan kan jeg la anoreksitrollet overtale meg til å velge det bort? Hvordan kan jeg tillate meg selv i å velge et spiseforstyrret liv overfor et friskt liv? hvordan kan jeg svikte meg selv på den måten? hvordan kan jeg svikte alle som har kjempet sammen med meg ved å snu rett før målstreken?
hvorfor skal det være slik? hvorfor skal det være så vanskelig å velge riktig når alt ligger tilrette for veien videre? Det er opp til meg. Alt er opp til meg nå. Alle valg ligger i mine hender.
Hvorfor klarer jeg ikke å ta de riktige? Jeg som har kjempet og kjempet for å komme dit jeg er i dag, hvorfor skal jeg feige ut nå? hvorfor skal jeg la denne sjansen, dette toget, denne muligheten gå forbi meg? hvorfor velger jeg feil vei?

Jeg føler meg svak. Jeg føler jeg svikter alle. Jeg føler meg ødelagt og forvirret. Jeg føler at jeg aldri kan repareres og bli hel. Jeg har ikke troen på meg selv lenger. Jeg er redd. Hva er jeg redd for?
Jeg er redd for mange ting. Jeg er redd for å kjenne på følelsene som jeg i årevis har taklet gjennom spiseforstyrrelsen. Jeg er redd for å ikke klare det. Jeg er redd for å ta sjansen, og mislykkes og vite at jeg har tapt. Jeg er livredd for å tape denne kampen, derfor tørr jeg ikke å gå inn i den.
Jeg er redd for å aldri ha muligheten der. muligheten til å bli fri. Hvorfor klarer jeg ikke å utnytte muligheten til å bli fri når den ligger der? Fordi jeg er redd for å mislykkes. Fordi jeg er redd at alt ikke skal være verdt det. Fordi jeg er redd for forandringer. Fordi jeg er redd for at jeg ikke skal klare å realisere drømmen min. I mange år har Levanger vært vår redning. Fridas redningsplass for å bli frisk. Vi har ventet på denne muligheten så utrolig lenge. NÅ er muligheten min for å bli frisk kommet.
Hvordan kan jeg i det hele tatt tenke tanken på å ikke gripe den? hvordan kan jeg svikte meg selv på den måten? Som sagt, jeg føler meg svak, fortapt og fæl som gjør dette mot meg selv og mine kjære.
Det verste er at jeg ikke engang tørr å gi det en sjanse, fordi jeg har mistet helt troen på at jeg kan klare dette. Nå ligger muligheten min til å realisere det jeg i det helvete jeg har gått gjennom har ligget å drømt om. Nå har jeg sjansen min. Nå har jeg muligheten til å oppnå friheten jeg så sterkt har ønsket meg. Hva er det som gjør at jeg ikke tørr? Jeg spør meg selv hele tiden. Jeg tenker, veier for og mot, kjemper mot følelsene, lar anoreksitrollet overbevise meg, Jeg lytter ikke til råd og veiledning fra alle som åpenbart vet bedre enn meg og vet hva som er riktig å gjøre. Jeg velger å heller stole på spiseforstyrrelsen og velge meg tilbake til det trygge gamle mønsteret som jeg vet fungerer for å holde følelser i sjakk. Hvorfor skal jeg være redd for følelsene? Hva er det som gjør at jeg ikke tørr å møte dem.
Jeg vet ikke om jeg gjør riktig i å være så åpen som jeg er nå, men kanskje det hjelper meg å skrive om det. Grunnen til at jeg føler meg så ødelagt, grunnen til at jeg føler meg skitten når jeg spiser og ren når jeg ikke spiser er sammensatt. Det handler om ting som skjedde i barndommen min som har utviklet seg til denne kompliserte vrangforestillingen jeg har til mat, kropp, vekt og meg selv.
I årevis har jeg vært livredd for å kjenne på følelser, fordi jeg er livredd for å kjenne på den smerten som jeg dengang opplevde. Jeg tørr ikke.

Jeg vet jeg babler i vei om frihet, lykke, drømmer og håp. Jeg vet dere tenker at "hun vil ikke".
Helt ærlig nå, det er ingenting jeg heller vil enn å føle meg ren, hel og fri(sk). Det er ingenting jeg heller vil enn å føle at jeg er i stand til å ta vare på meg selv og ta ansvar for mitt eget liv. Det er ingenting jeg heller vil enn å slippe å føle meg ødelagt, skitten og uren. Det er ingenting jeg heller vil enn å la spiseforstyrrelsen herje med meg på denne måten. Det er ingenting jeg heller vil enn å slippe å være så utrolig redd for alt. slippe å være så forvirret over meg selv, følelser, mat, tanker og fremtid.

Fordi jeg er så redd, velger jeg alltid å flykte fremfor å møte kampene. Jeg velger å bruke de trygge metodene fremfor å jobbe med å finne nye metoder for å takle og organisere følelser om alle ting.
Jeg velger å opprettholde spiseforstyrrelsen for å slippe å møte følelsene. Det føles trygt og det er trygt og det eneste jeg kan. Alt annet er jeg redd for. Mest av alt er jeg redd for å gå inn i kampen og mislykkes og vite at jeg aldri mer har muligheten til å bli hel, reparert, frisk og fri.
Jeg er så redd for å ikke klare det, at jeg velger å opprettholde det trygge, og ha tanken om at jeg har muligheten for å bli fri, istede for å kjempe for å bli fri. Dette er sammensatt, komplisert og vanskelig å forstå for dere. Det skjønner jeg. Men for å vise min, Fridas takknemlighet for alle gode ord, alle kommentarer, all støtte, all tro og håp velger jeg å være såppas åpen med dere nå. Slik at dere kan forstå hvorfor dette er så vanskelig for meg. Jeg vil dere skal vite at Frida leser alle ord, alle kommentarer dere skriver til meg og er evig takknemlig for dem.

Dette innlegget blir utrolig vanskelig å publisere, men jeg gjør det likevel. Jeg velger å dele helheten med dere, fordi jeg setter enormt pris på alt dere gjør for meg og jeg vil dere skal forstå.

Takk. evig takk
~Frida~

fuck it all

Jeg er så sint og forbanna at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Forvirringen tar overhånd. Jeg har aldri vært så usikker og redd før i hele mitt liv. Jeg vil gråte, rase av meg, flykte og rømme.
Jeg tørr ikke noe, jeg er feigere enn feigest, Jeg er en taper.
Jeg føler meg svak og forferdelig som svikter alle dere, alle som er glad i meg, alle som har tro på meg og meg selv. Jeg er en feig jævel. Jeg er svak og feiger ut nå. Jeg vet det så inderlig godt. Alt dere skriver til meg er sant. Jeg vet jeg velger feil og jeg vet at anoreksien kommer til å styre meg og jeg vet at jeg flykter fra følelsene mine nå. Men akkurat nå er jeg så forvirret, redd og sint at jeg klarer ikke å ta noen friske valg. Jeg klarer ikke noen ting. Jeg klarer ikke en gang å spise nå. Jeg bare stresser rundt og har konstant epilepsianfall pga alt stresset.

Jeg gråter, jeg raser sammen, jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre.
~Frida~

fri

Bmi 17 er nådd

... målet jeg har kjempet i snart 6 måneder for å nå, er nå endelig nådd.
Hvordan føles det? Jeg er forvirret, redd, glad, lykkelig, ivrig etc.
Jeg er glad for at det hele er over. Jeg er der jeg skal være sånn vektmessig. Hodet mitt forteller meg mange ting. både friske og syke ting. Sykdommen forteller meg at jeg må dra hjem, sulte meg og gå ned i vekt. Den forteller meg at jeg er skitten og fæl og ødelagt. Den forteller meg at jeg er svak.
Frida-stemmen i meg er stolt over at jeg har klart det. Fem måneder med blod, svette og tårer(bokstavlig talt) er over. Jeg har klart det. Samtidig er jeg livredd for hva som vil skje videre. Vil jeg falle tilbake? vil sykdommen ta overhånd igjen?

Frida-gnisten i meg er tilbake og jeg har aldri i hele mitt liv hatt så lyst til å leve og oppleve ting som nå. Jeg har så lyst til så mange ting. Jeg vil reise, jeg vil på spa, jeg vil begynne på skolen igjen, Jeg vil bli kjent med meg selv, jeg vil shoppe, jeg vil leve... Jeg vil så inderlig bare leve nå.
Jeg orker ikke å begynne på et nytt kapittel innenfor spiseforstyrrelsen. Jeg kjenner at jeg kan få det livet jeg ønsker meg, selv om jeg ikke drar til Levanger. Jeg kjenner at jeg kan få alt jeg ønsker meg, så lenge jeg kjenner at jeg kan få dette til selv.
Jeg vet jeg skuffer mange. Jeg vet alle har lyst å filleriste meg og få vett inn i hodet på meg. Men nok er nok. Jeg har hatt nok smerte. Jeg vil begynne å kjenne glede nå. Jeg vil begynne å leve igjen.
Alt jeg må klare er å få i meg mat, holde vekten, holde spiseforstyrrelsen i kontroll, så kan jeg gjøre hva jeg vil her i livet.

tvangen oppheves når som helst, og jeg er fri til å gjøre hva jeg vil. Jeg kan velge å dra hjem og starte livet. Tro på meg eller ikke, jeg skal gjøre alt jeg kan for å få det til denne gangen, for tilbake hit vil jeg ikke. Jeg vil leve nå. Unner dere meg ikke det? Jeg unner meg selv å leve nå.
Sonden er kastet. Jeg er fri.

~Frida~

veiskille

Tankene sirkulerer så voldsomt for tiden. Jeg føler jeg leter og leter etter svar som skal føre meg til enkleste løsningen. Den tryggeste løsningen. Jeg leter etter bekreftelser for å dra hjem. Jeg leter etter bekreftelser på å velge den tryggeste veien. Noe annet føles for vondt og vanskelig. Hvem leter jeg hos? Jeg leter hos mamma, hos Lars, hos de som jobber her, og ikke minst hos sykdommen min. De eneste svarene jeg vil finne finner jeg hos sykdommen min, og det er den jeg klamrer meg fast i nå. Alt annet støter jeg ifra meg. Alle råd og gode argumenter for å fortsette kampen i riktig retning kommer inn i det ene øret og ut det andre, for akkurat nå er jeg så full av følelser og tanker at jeg klarer ikke annet enn å klamre meg fast i det som er trygt. Jeg kan ikke noe annet. Jeg vet hva som er riktig å gjøre for at jeg skal få det livet jeg ønsker. Jeg vet hva jeg bør gjøre for å oppnå mine mål, men jeg vet ikke om jeg klarer det akkurat nå. Jeg vet at alle har lyst å riste i meg og si at "Man blir aldri klar", jeg vet at alle vil filleriste i meg og rope til meg at jeg MÅ dra til Levanger fordi det er den eneste måten jeg kan bli frisk. Vil jeg ikke bli frisk da? Jo, jeg vil bli frisk. Men jeg er nødt til å finne troen i meg selv. Jeg vet at alle andre har troen på meg, men troen på meg selv har jeg ikke funnet enda. Jeg merker at jeg hele tiden gjør ting og kjemper for alle andre. Som en god behandler og venn sa til meg i kveld. " Drit i alle andre, tenk på deg selv for en gangs skyld. Tenk på hvordan du vil at DITT LIV skal være fremover, og ta valg ut i fra det. Ikke tenk på alle andres liv. Tenk på ditt eget". Etter en meget god og støttende samtale fra en dame som jeg setter enormt pris på, og som jeg vet en gang kommer til og bli en fantastisk psykolog, og som virkelig er en av dem som har motivert meg, hjulpet meg og støttet meg mest, har tankene blitt litt klarere. Jeg vet hva jeg må gjøre. Jeg må tenke kun på meg selv nå. Hvordan vil jeg at livet mitt skal være fremover? hva må jeg gjøre for å oppnå det?
Det som hjelper meg minst akkurat nå er å få enda mer press enn jeg har. Jeg føler meg enormt presset til å gjøre noe andre vil for meg. Alle vil at jeg skal dra til Levanger nå som jeg har sjansen. Alle roper til meg at det er sykdommen som vil at jeg skal dra hjem nå. Alle roper til meg at Levanger er eneste mulighet. Alle sier at det er det eneste riktige.
Hva med hva jeg vil? Hva med hva jeg trenger? Hva med mine følelser, kamper og tanker?
Jeg trenger tid til å tenke på hva jeg egentlig vil fremover og med livet mitt. Jeg trenger tid til å ta valg. Jeg trenger å ta riktige valg og feile valg. Jeg trenger å falle og reise meg. Jeg trenger å gå veien til å bli frisk SELV, velge SELV, med hjelp og råd fra andre når jeg føler jeg trenger det.
Misforstå meg rett, jeg setter enormt pris på alle råd og kommentarer fra dere. De hjelper meg når jeg veier for og imot og skal ta valg. Jeg må ta valg hele tiden. Jeg kjemper og kjemper mot anoreksien og med anoreksien. Hele tiden må jeg ta valg. Jeg står foran et veiskille som føles så stort og vanskelgig at det skal ingen verdens ting for å bekke meg i feil retning. Dette er noe av det vanskeligste jeg har vært gjennom, og Jeg vet at jeg må gjøre det SELV. Det er det som er så vanskelig. Jeg må gjøre dette selv.
~Frida~

luftetanker

dette har vært en tung dag. Jeg har tenkt og tenkt frem og tilbake. Prøvd å funnet en konklusjon på hva jeg vil fremover. Prøvd å veie for og imot hva som er verdt å gjøre, hva jeg greier og gjøre, hva jeg vil gjøre. Jeg vet veldig godt hva jeg burde gjøre. Jeg burde følge opplegget og råd jeg  får fra alle som er glad i meg, alle som skriver kommentarer og har erfaring, alle som vil meg vel og vil at jeg skal bli frisk.
Men sykdommen min prøver alt den kan for å overbevise meg om å ta valg som fører med seg at ting ikke blir forandret eller at ting skal være som nå. At den for alltid skal få styre livet mitt. at jeg skal ta valg som jeg innerst inne vet ikke vil føre meg til det jeg ønsker. nemlig friheten.
Mens jeg sitter her og skriver ser jeg jo at jeg ikke har sagt hva jeg snakker om.
som kanskje noen av dere skjønner, er det Levanger jeg snakker om.
Om jeg skal dra dit eller ikke. Eller jeg skal dit, men jeg vet ikke når. Jeg tørr ikke. Jeg er livredd for følelsene som vil komme, som jeg må jobbe meg gjennom. Jeg er livredd for å bli skuffet og at det ikke vil være verdt det. Jeg vil så inderlig bli frisk, og jeg er livredd for at jeg aldri skal finne styrke og troen på meg selv nok til å komme meg gjennom dette og bli frisk. Jeg må begynne å tro på at FAKTISK JEG har gode muligheter for å bli frisk. Jeg har alt jeg trenger for å få et godt liv. Jeg har et valg. Jeg må velge livet. Det er det veiskillet jeg står i nå, som gjør at følelsene river og sliter så voldsomt og nesten nesten nesten får meg til å gi opp. Som min kjære Lars sier: " du holder på å bryte gjennom isen nå Frida, ikke gi deg". Det er nå jeg må gutse på og kjempe og holde ut.


Angsten og uroen har aldri vært så sterk før, nettopp fordi jeg er i ferd med å ta et viktig valg. Fortsette å være syk, eller hoppe i det og dra til Levanger. Finne troen på at jeg kan få et godt liv slik jeg ønsker.

hovedmålet med dette innlegget er at jeg vil fortelle hvor inderlig glad jeg er for at jeg har min kjæreste Lars. Han fyller selv en tom, syk, deprimert og spiseforstyrret Frida med tro, håp og kjærlighet. Gang på gang. Jeg elsker deg vanvittig høyt kjæreste Lars. En dag skal jeg vise deg det.

Ellers vil jeg takke alle for så støttende, og ikke minst ærlige kommentarer. Det er så utrolig viktig for meg å få friske kommentarer fra friske hoder, som jeg vet vil føre meg videre på friskveien.
~Frida~

smerten

hva skal jeg skrive om når humøret er så dårlig at jeg nesten gråter bare av å være? hva skal jeg stå opp til om morgenen når smerten er så vond at jeg bare vil bort? hva skal jeg kjempe med når jeg føler meg likegyldig og lei?

en forferdelig deperesjon har fallt som tungt uvær over meg. jeg kjenner at all verdens glede har druknet i sorg og fortvilelse. ingenting når inn til meg nå. jeg vil hyle og gråte, fordi kroppen er full av tårer, men ingenting vil ut. alt samles seg opp inni meg og bare ligger og gnager og gnager, slik at en intens smerte og uro herjer. hva skal jeg gjøre når alt føles så tungt? jeg vet ikke hva jeg vil eller hva jeg skal gjøre lenger. jeg har mest lyst å gi opp alt og bare få slippe å være til mer, men hva er det å gi opp da?
skal jeg gi slipp på alt håp, alle drømmer og alle jeg elsker? skal jeg gi opp nå? det frister, men det er ikke det jeg vil. jeg vil bare bli fri. jeg vil bli glad igjen. jeg vil slippe å ha det så vondt som nå.
jeg har aldri hatt det så tungt som nå. kanskje er det fordi jeg tvinges til å kjenne på følelser som jeg tidligere har fått utløp for gjennom spiseforstyrrelsen.

alt jeg gjør om dagen er å ligge i sengen. kjenne at jeg er redd for alt. redd for maten, redd for å se meg selv i speilet, redd for å få epilepsianfall, redd for tankene og angsten..ja, rett og slett redd for alt.
hvis noe som helst i verden kunne gjort meg litt glad nå, ville jeg tatt imot det med åpne armer. hvis noe kunne fått meg til å føle meg litt fri, ville jeg svevd. gud, gi meg styrke.
~Frida~

håpløsheten

hvordan er det mulig å ha det så håpløst og vondt at man bare ønsker seg bort? hvorfor skal det være slik at tankene er så kaotiske og destruktive at man ikke finner friske tegn igjen? Hvorfor skal alt føles så vondt, og hvorfor kan jeg ikke bare få ha det bra? Hvorfor skal jeg stå i en kamp hver bidige dag og håpe på at det snart skal komme et lysglimt til meg?

Det er slik det er. Hver dag er en pine. Hver dag er så vond at jeg ønsker meg bort. Hver dag må jeg kjmpe meg gjennom alle destruktive tanker, for å så overleve. Jeg skulle ønske tankene mine hadde vært i fokus mot å bli frisk, men akkurat nå er alle tanker anorektiske og destruktive. Alt handler om følelser, mat,vekt og kropp.

Det er så urettferdig at jeg må ha det så vondt. Når jeg leser den setninger føler jeg meg som en egoistisk liten dritt, som bare tenker på meg selv. Hva med alle rundt meg. Jeg tenker på alle som står meg nær, og som også må gå gjennom dette. Tenk på smerten de må bære.

Uff, det er ikke så mye positivt å komme med dessverre. Jeg kjenner at håpet om å bli frisk er i ferd med å dø ut, og troen på meg selv er så godt som borte. Jeg finner ikke styrke til å kjempe lengre. Jeg finner ikke meg selv i all sykdom. Dagene føles så tunge at jeg barre vil sove de bort, timene forsvinner i vilt tankekaos og jeg er bare trist og lei. Jeg vil så gjerne gråte, men tårene kommer ikke. Jeg vil så gjerne ha gode tanker, men de sorte tankene fyller meg. Jeg vil så gjerne finne glede, men tristheten er så stor. Jeg finner ikke glede i noen ting akkurat nå. Det er tungt å ha det slik. Jeg vil bare bort fra smerten. Den konstante smerten som hele tiden ligger å gnager og pirrer. Alt virker så håpløst og jeg er uten tro og håp. Heldigvis er jeg omringet av kjærlighet og folk som bærer det for meg akkurat nå.
~Frida~

livsglede

Jeg har alltid vært ei livsglad jente som sprudler av glede. Min tante pleide å si at når jeg kom inn i rommet, ble rommet fyllt av liv og glede. Hvor har det blitt av den jenta? Hvor er Frida og hvor er livsgleden nå? Den må nok finnes der inne et sted. Slikt forsvinner ikke bare, men kan bli borte en stund, fordi noe annet er større og sterkere. Slik er det nok i forhold til spiseforstyrrelsen min.
Den er så stor og tar så stor plass at det blir lite plass til noe annet. Anoreksien tar fra meg alt i livet mitt som gjør det verdt å leve. Anoreksiens mål er å utrette Frida en gang for alle.

Jeg er veldig forvirret. tilstanden min er veldig alvorlig, men jeg klarer liksom ikke å se alvoret.
For meg er mat en måte å håndtere følelser på, Når jeg ikke spiser får jeg en tomhetsfølelse og kontrollfølese som fyller alle smerter jeg har, og det blir godt. Jeg slipper å lide. slik ser jeg det vertfall.

Min mor pleide å si at jeg har de vakreste grønne øyner i verden, som er fyllt av tro, håp og kjærlighet. Jeg får håpe de begynner å skinne igjen snart.
~Frida~

skinn som sola

ah, så godt det var å sette seg foran pc-en og lese så mange fine kommentarer.
Det å finne meg selv, er noe jeg selv må utforske og lete etter, så det skal være hovedfokuset mitt fremover. Frida, og hvem er hun?
Jeg kan vel starte med å si at Frida sliter veldig med anorektiske tanker for tiden. Frida,jeg tenker at det har mye sammenheng med at det har vært lite næring i det siste. Mindre næring, mer mat for anoreksien.
så sliter jeg endel med tankene mine. Jeg har en skikkelig dårlig periode nå, som påvirker det meste.
Jeg dras inn og ut gjennom anoreksien, og har mistet troen på at det går ann å bli frisk.
Men så vet jeg også at det kommer til å bli bedre, fordi det kan ikke bli verre.
jeg kan ikke bare gi opp nå, og hva er det å gi opp? Hvem vinner da? Skal  jeg overgi livet mitt til anreksien og forsvinne fra livet? Jeg som så lenge har kjempet for å få det tilbake, og jeg som har så mye jeg vil oppleve og leve for.

Jeg skrev en gang en sang da jeg var 13 år. Den heter skinn som sola, og har så mye håp i seg. Er det verrdt å gi opp nå?
Teksten er slik:

Skinn som sola

langt langt inni mæ, finnes det et håp
bak vonde tanka og triste daga
finnes en sang æ har laga.
når våren e over og sommern e her, og sola den skinn
vil sola lys å brinn, sånn at æ å kan skinn. 


æ vil skinn som sola
æ vil start på nytt
æ vil fly som fuglen og løsne på alt som e knytt
æ vil bestig det høyeste fjellet
æ vil bestig fremmede land,
æ vil få alt på avstand
æ love, æ gjør alt æ kan


Langt langt inni dæ
finnes det et håp
bak vonde tanka og triste daga,finnes en sang du har laga
når høsten e over og vintern e her, og sola den skinn
vil sola lys og brinn, sånn at du å kan skinn


Du vil skinn som sola
du vil start på nytt
du vil fly som fuggeln, og løsne på det som e knytt
du vil bestig det høyeste fjellet
du vil bestig fremmede land
du vil få alt på avstand
du love, du gjør alt du kan.


Vi vil bestig det høyeste fjellet
vi vil besøk fremmede land
vi vil få alt på avstand
vi love, vi gjør alt vi kan. 

her finner dere en gammel verson av sangen

En ting er sikkert. Frida elsker å synge. Det er en stor del av meg å synge. Når jeg synger føler jeg meg friere enn fuglen. Jeg føler meg levende.


~Frida~

anorektisk identitet

Jeg tenkte å ta opp et tema. Ikke hva som helst, men om blogging. Hva bloggen gjør for meg, og det i både positivt og negativt forstand. Det positive er at det hjelper meg veldig å skrive og formulere følelser og tanker gjennom ord, og samtidig få støtte, hjelp og positivt fokus, motivasjon og forståelse fra dere.

Det som blir dumt når jeg hele tiden blogger og skriver om hvordan jeg har det og hvordan spiseforstyrrelsen herjer med meg, forsterker jeg de følelsene ekstra mye. Man skaper seg en slags spiseforstyrret identitet, hvor det er lite fokus på mine friske egenskaper, ressurser og personlighet.
Dermed forsinker jeg mitt ønske om å finne meg selv, når jeg hele tiden bruker en anorektisk identitet.
Derfor kommer jeg til å prøve å få inn litt mer om meg selv som persom inn i bloggen også fremover.
flere som har tenkt på dette?
~Frida~

update

hei alle sammen. først vil jeg bare si tusen takk for så fine svar på de forrige innleggene mine og så god støtte.
Så beklager jeg at jeg ikke har skrevet på noen dager. Jeg har hatt en veldig tung periode og har det veldig tøft  for tiden. *Mye har skjedd og mye må skje. Jeg er forvirret og redd og anoreksien kjemper hardt for å få styre meg og mine handlinger.
Jeg vet ikke hvor mye jeg skal utdype i hva som har skjedd de siste dagene. Jeg tror det er lurt å ha fokus på fremtiden nå. Men jeg vil dere skal vite at alt går litt bedre nå, og at jeg blir godt passet på her jeg er. Fokuset den neste uken er å komme igang med ernæring igjen, noe jeg sliter enormt med pga angst og uro, gå opp i vekt igjen, stabilisere humør og psyke.
Jeg er veldig langt nede igjen nå. Men det betyr ikke at jeg ikke kan reise meg igjen. Selv om det er et enormt tankekaos og impulshandlinger som ikke er bra for meg, får jeg god hjelp til å  fokusere på at ting SKAL stabiliseres. Dvs med eller uten mitt samtykke. Jeg klarer ikke å ta valg akkurat nå. Men jeg vet at når jeg får mer næring til hjernen, og kommer inn i en god rutine igjen, blir det bedre.
Jeg har det vanvittig tøft nå, men jeg skal komme meg igjennom det.

I tillegg har jeg fått vite at jeg har epilepsi, noe som skremmer meg. Anfallene jeg har opplevd har skremt meg skikkelig og gjort meg konstant redd for å få anfall. Det er så ubehagelig å forsvinne fra seg selv og miste all kontroll over kroppen.
Er det noen som har erfaring med epilepsi?
hvis noen har noen spørsmål er det bare å spørre i vet:)
~Frida~

thougts

alene... Jeg føler meg alene. Jeg er riktignok ikke alene. Jeg har derimot mange som kjemper med meg og gir meg støtte. Det jeg føler meg alene i er tankene mine. Det er et evig tankekaos som gjør meg så utrolig forvirret. Jeg føler meg så alene i alle tankene. Alle skumle tanker som jeg ikke vil ha. Alle destruktive tanker som jeg ikke vil ha. Alt jeg vil ha er Frida-styrken min, slik at jeg kan komme meg ut av dette. Jeg tenker meg tilbake på alt som har skjedd de siste månedene. Jeg var nesten død når jeg kom hit. Jeg husker hvor forferdelig jeg hadde det og hvor styrt jeg var av anoreksien hele tiden. Noen ting har jo blitt mye bedre, mens andre ting er de samme. Derfor er jeg redd det skal være slik foralltid.
Jeg er riktignok kommet langt på friskveien min, det er det ingen tvil om, men jeg sliter fortsatt veldig med tankegangen min, angsten, gjøre forandringer, tanker og følelser. Dette er jo noe jeg vil få hjelp til når jeg kommer til Levanger. Der er de eksperter på ALT som har med spiseforstyrrelser. Det som er dumt er at jeg sliter med så mye annet i tillegg. Jeg tenker ofte; Enn om det hadde funtes en mirakelkur.
Enn om jeg kunne tatt en pille, og blitt frisk, slik man blir frisk av andre sykdommer. Enn om det hadde funtes en medisin mot Tankekaos, spiseforstyrrelser, destruktive tanker, deperesjon og PTSL.

Jeg satt å tenkte på det i dag. Hvor langt jeg har kommet. Da jeg kom hit var jeg 33 kg og døende, var avhengig av kontunuerlig sondedrypp, intravinøs væske og fastvakt. Det har gått fem pinefulle måneder i dag, og jeg er over 10 kg tyngre. 10 kg Frida. Jeg er friskere, men jeg har en lang vei igjen. Vektoppgangen er noe av det tøffeste såklart, men jeg har litt av en jobb igjen. Nå begynner jeg å nærme meg der jeg var da jeg søkte meg inn på Levanger i fjor. Da var jeg klar for å bli frisk.
Nå spør jeg meg selv: vil jeg bli frisk? Er jeg klar for å bli frisk nå? Både ja og nei, fordi jeg vet ikke hva frisk er, og jeg har ikke funnet troen på at jeg kan bli helt frisk enda. Jeg er helt ærlig nå. Jeg tviler på at jeg en dag vil få et helt normalt forhold til mat,kropp og vekt. Jeg tviler på at jeg blir helt frisk. Går det ann å bli helt frisk fra spiseforstyrrelser. Jeg vet ikke. Jeg vet bare at så lenge man mater anoreksitrollet eller bulimitrollet vil det forbli værende. Hvis man tviholder på friske rutiner, vaner og tanker så er det nok mulig å få det livet jeg ønsker.

Veien videre går til Levanger. Det er opp til meg når egentlig. Hvis alt går etter planen får jeg sansynligvis plass der i slutten av måneden her.
~Frida~

mestringsfølelse

Jeg må bare skrive om en ting. En ting som er positivt. Jeg har funnet styrken min igjen. Saken er den at jeg har vel egentlig ikke funnet den ordentlig før nå. Jeg har bare innsett at den eneste som kan ta vare på meg på denne punktet, i denne fasen, nå(!) er JEG. Hvis jeg vil til Levanger, hvis jeg vil bli frisk, hvis jeg vil bli fri, må jeg ta ansvar nå. Styrken får jeg av å drømme. Jeg drømmer meg bort i et friskt liv, og bruker styrken til å stå imot sykdommen. Det å stå imot sykdommen vil ikke alltid si at jeg er sterk alene, men at jeg ber om hjelp. For alene mot sykdommen er tungt og vanskelig. Styrken til å be om hjelp har jeg endelig funnet. Senest i går klarte jeg å be om hjelp til å beholde maten. Senest i går spiste jeg middag for første gang. Jeg klarte det. Mestringsfølelsen er større enn anoreksifølelsene, hvertfall når jeg får bekreftelser og hjelp fra de ansatte her. Maten må ligge i magen for at jeg skal nå målet mitt, og bli frisk.
For første gang kjenner jeg på det at jeg kommer til å klare dette, og følelsen er herlig.
~Frida~

kjempe for livet.

Friskt fokus, hvor er du?
Jeg sliter enormt med å finne riktig fokus og motivassjon i meg selv i dag. Spiseforstyrrelsen herjer i meg og prøver alt den kan for å finne boplass og ta plass i tankene mine. Jeg sliter med å finne meg selv i alle syke tanker. Uansett hvor mye jeg selv ønsker å ha riktig fokus, holde på maten, tenke friskt osv, klarer jeg riktignok ikke å finne styrken i meg selv til å stå imot anoreksiens impulsive tanker og handlinger.
Jeg vil, men jeg er så forvirret og fortvilt at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, hvilke tanker jeg skal lytte til og handle ut i fra, hvordan jeg skal gjennomføre dagene mine etc.

Jeg tenker på hva jeg egentlig MÅ gjøre fremover for å bli frisk. Jeg må først og fremst jobbe med fokuset mitt, tankene mine, handlingene mine og de impulsive behovene. Jeg må tenke over hva jeg vil bruke livet mitt til. Hva vil jeg egentlig gjøre med livet mitt og hva må jeg jobbe med fremover for å få det livet jeg ønsker? Jeg må først og fremst jobbe med tankene mine i forhold til mat. Jeg må spise for å gi kroppen næring, ikke for å fks kaste opp. Jeg må ville gi kroppen min næring, jeg må ville gå opp i vekt for å komme til Levanger og bli frisk. Det er nå jeg må slutte å tenke at jeg må utsette, og begynne å kjempe for alvor istede. Det er nå jeg virkelig må finne styrken i meg selv og kjempe for å få det liivet jeg ønsker så sterkt. Jeg kan ikke la spiseforstyrrelsen styre meg lengre. Jeg kan ikke lytte til spiseforstyrrelsens tanker. Jeg må kjenne etter hva jeg virkelig vil og hvorfor det er verdt å kjempe.
Målet mitt er jo å bli frisk, så hvorfor utsetter jeg kampen hele tiden?
Nei, nå er det på tide å brette opp armene og kjempe for livet.
Men jeg må ville det. Jeg må ønske å kjempe for å bli frisk.
Kom igjen. Jeg vet at jeg innerst inne har gutsen og viljen. Jeg må bare finne den og bruke den riktig nå. ..
~Frida~

sannes blogg

Jeg legger ut dette innlegget på vegne av ei venninde.
Ei sterk jente som har vært gjennom så mye, ei sterk jente som jeg beundrer.
Ei sterk jente som jeg vet en dag kommer til å blomstre.
Livets utfordringer som tenåring beskriver Sanne i sin blogg.
Jeg fant interessen for bloggen hennes, gjennom et innlegg der hun åpner seg totalt og forteller om sitt forhold til seg selv. Det er tøft og modig gjort, og krever mye når man står i et miljø hvor det er forventninger til deg og man har forventninger til seg selv i tillegg.

Les bloggen!

Jeg vil du skal vite at jeg alltid vil være her for deg sanne.
http://unmistakable.blogg.no/
~Frida~

HVA ER JEG REDD FOR?

Jeg føler meg så tom, men samtidig så full av følelser.
Jeg føler at jeg har så lyst å gi alt av meg selv og kjempe som aldri før, men jeg merker jeg er redd.
Det er så rart med det. Jeg er redd. Forunderlig nok vet jeg ikke hva jeg er redd for. Kanskje jeg kan skrive meg frem til svaret. Kanskje det kan hjelpe meg til å finne ut av hva jeg er så utrolig redd for. Jeg sier jeg er redd, men hva er det jeg er så redd for?

- Er jeg redd for sykdommen?
ja, jeg er redd for hva den kan overbevise meg om, og få meg til å gjøre. Jeg hater alle de falske følelsene og overbevisningene som dukker opp i hodet mitt. Jeg hater løgnene og lureriet. Jeg hater angsten for noe så fantastisk som MAT. Jeg hater når sykdommen gir meg nifst forferdelig smertelige følelser som får meg til å flykte. Det er det jeg er redd for. Når sykdommen gir meg så vonde følelser og håpløshet at jeg flykter i de anorektiske og destruktive fellene. Sykdommen er en trussel i seg selv. Jeg er redd for hva den kan få meg til å gjøre.

- Er jeg redd for å bli frisk?
Jeg vet ikke. Hva er frisk? hvordan er det å være frisk? Jeg var vel 10-11 år gammel da det begynte å spire sykdomssymptomer i meg, så jeg vet ikke hvordan og husker ikke hvordan det er å være frisk.
Jeg tror ikke jeg er redd for å bli frisk, men jeg kjenner i meg selv at jeg ikke helt klarer å la meg selv TRO på at jeg en dag vil bli frisk. Så jeg vil vel heller si at jeg er redd for å IKKE bli frisk.
Tvilen på at jeg ikke blir frisk gjør meg redd.

- Vil jeg bli frisk?
Ja, mer enn noe annet. Jeg drømmer om et liv i frihet med min kjære. Jeg drømmer om et liv hvor jeg selv kan føle meg fri til å gjøre hva som enn faller meg inn, hva enn jeg vil gjøre, hva enn jeg måtte ønske. Jeg vil utrette store ting bare ved å gi av meg selv, for tro meg, jeg VIL så inderlig gi alt jeg føler jeg har å gi til så mange. Erfaringer, omsorg, bekreftelser, forståelse og livserfaring. Jeg har så mye jeg vil gi. Ikke bare til folk, men til mine kjære. Jeg har i mange år fått så mye fantastisk omsorg, forståelse,håp,drømmer,tro,kjærlighet og mye mer av min familie og mine venner. Til dem har jeg så mye jeg vil gi tilbake, Og jeg vet at alt de ønsker å få av meg er at jeg blir frisk.
En annen ting, som er et kapittel i seg selv er all kjærligheten jeg vil gi til Lars. Vi har skapt noe magisk sammen. Skjebnen førte oss sammen, og tro,håp og kjærlighet har holdt oss sammen gjennom alle disse mørke dalene. Vi står fortsatt støtt sammen med tro, håp og kjærlighet i behold. Sammen har vi en drøm som en dag skal bli sann. Jeg har så mye å gi. Jeg vil bli frisk. Jeg vil gi Lars jenta si tilbake, slik at drømmen vår vil bli virkelighet.

Hva er jeg redd for å miste?
- Denne djevelske sykdommen har ikke bare herjet med meg. Den har herjet med mine kjære også. Mine kjære har måttet se jenta si kjempe seg gjennom daler og nedoverbakker og oppoverbakker, stup,mørke og innimellom lysglimt. De har måttet se meg lide. Som min kjære mor en gang sa. "Din smerte, er min smerte". Jeg er så utrolig lei for alt de har måttet gå gjennom pga sykdommen min. Jeg blir så sint når jeg tenker på det. Så vet jeg også at de tenker det samme for min skyld. At de er sinte for alt jeg har måttet vært gjennom. Men av person, er min største egenskap omsorg og empati. Jeg ser ikke min egen smerte, jeg ser deres. Jeg vet at familien min fortsatt kommer til å støtte meg, men jeg er alltid redd for at de skal gi meg opp, fordi uten dem har jeg tapt. Jeg er evig glad for alt familie og venner har gitt meg disse tunge årene.
Dere tenker kanskje "hva med Lars? er hun ikke redd for å miste han?"
Svaret er enkelt. Vår kjærlighet er størst, sterkest, lidenskapelig sterk og evig. Den kan ikke mistes. Det vet og kjenner både han og jeg, og jeg kommer ALDRI til å gi slipp på det vi har sammen, overfor en djevelsk sykdom. LARS er sterkere enn sykdommen.

Er jeg redd for døden?
Jeg har sett døden i øynene flere ganger. Noen ganger etter et sterkt ønske om å nå døden, andre ganger i flukt fra døden. En ting er sikkert, av alt jeg har vært gjennom lever jeg. Jeg har hatt englevakt, jeg har hatt utrolig flaks, jeg har vært utrolig heldig, og døden har aldri tatt meg. Jeg har overlevd. Nå gjelder det å tørre å gi slipp på sykdommen som stadig trekker meg til døden, og begynne å leve.
Jeg vil LEVE.

Det er rart. For noen av dere tenker sikkert at "hun skriver bra, hun beskriver følelsene sine bra, hun planlegger ting, men gjennomfører ikke, hun tørr ikke, hun vil ikke nok." etc.
Kanskje har dere rett. Hun/jeg er redd. Og som jeg skrev på toppen. Kanskje jeg endelig har funnet ut hva jeg er redd for. Jeg fikk vertfall noe ut av dette innlegget.
~Frida~

ansvar...klar? hmm..

Ansvar.. svaret er ansvar. Svaret eller spørsmålet? Svaret på denne mandagens utfordring/endring er Ansvar! Spørsmålet er "hvor mye klarer jeg å ta akkurat nå".
Jeg brukte hele søndag på å forberede et nøye anorektisk innlegg som skulle siteres ut av min munn på møtet i dag. Innlegget innebar fullstendig ansvar for alt, og om hvordan jeg skulle klare det. Jeg klarte til å med å overbevise meg selv om det. Dosen med ansvar jeg fikk, ut i fra vektnedgang og en passelig bra gjennomført helg var utgang etter avtale både kveld og dag, åpent bad og 1 times oppfølging etter hvert måltid. Når jeg tenker meg om var det ikke jeg som bad om dette, det var ikke Frida som snakket under møtet i dag. Fordi Frida sliter noe enormt akkurat nå.. Frida klarer ikke å takle anoreksiens seirende dans gjennom oppkast, overspising, trening og luring.
Hva skjedde med sammarbeid Frida?
Kom igjen, kom frem igjen. Jeg hadde jo gutsen i boks. Jeg skulle klare dette! jeg var sterkere enn anoreksien! KOM IGJENN!

Kontakten min, som leser meg som en åpen bok spurte meg på en sånn måte at hun åpenlyst visste svaret. "er du klar for dette da Frida? ". Svaret mitt etter dagens erfaring er NEI!
Jeg skal ikke legge ut hva jeg eller Anoreksien har bedrevet med i dag, men jeg kan si såppas at det ikke er friskt.

Det kommer til å bli vanskelig de neste dagene og ukene. Det var de klar på da jeg var på møte på levanger. Den neste tiden kommer anoreksien til å være knallhard, og kjempe hardt. Den kommer til å overbevise meg, lure meg, gi meg syke tanker, syke impulser... ALT for å vinne denne kampen.
Derfor vil følelsene og ambivalensen være utrolig sterk den neste tiden.
Dette med dagens møte var nok den første runden med lureri og overbevising.

Dette opplegget skal være en prøverunde frem til torsdag. Så får vi se da.
Det er nå jeg må brette opp armene, selv om jeg aller helst vil legge meg ned på gulvet og overgi meg helt.
~Frida~

amen

Først, tusen hjertelig takk for så mye støtte og synspunkt og meninger. Dere hjelper meg på rette tanker.

Jeg vil starte med å si at min mor, som har bestemt seg for at jeg skal bli frisk og som nå er knall hard og pusher meg i riktige retninger, både gjennom krangel, gråt og trøsting, samtaler osv. Hun er direkte og ærlig, spør meg om spørsmål som får meg til å tenke.

"Sykdommen drepte deg nesten, og den har herjet i deg i 7 år, skal  ALT VÆRE FORGJEVES?"
"Tror DU virkelig at du kan klare å kjempe mot det monsteret helt alene?"
"Hva med alle oss rundt deg, hvor lenge tror du at vi klarer dette lenger?"
"Hvor lenge tror du at du vil bruke mer av livet ditt på dette? "

Så kommer dette:

" du har så mye kvaliteter, ressurser og egenskaper, og alt du trenger for å få et godt liv, som du fortjener. Det er gevinsten. Nå har du et helt behandlingsapparat som venter på deg og er klar for å hjelpe deg. Det er nå du har din sjanse til å bli frisk. Det er nå du må brette opp armene dine å kjempe, Frida. For hvis du ikke tar sjansen du har fått på Levanger, kommer du til å fortsette å leve i mørket."

Det får meg til å tenke på drømmene mine. Alt jeg virkelig vil her i livet. Alt jeg skal oppnå. Alt jeg skal gjøre sammen med Lars. Alt vi skal gjøre ut av et liv sammen.

Jeg gråter, fordi jeg nå har innsett at jeg må gjennom et helvete for å komme dit. Jeg ønsker ikke å leve i mørket. Jeg gjør ikke det. Men jeg må ærlig innrømme at sykdommen prøver hele tiden å overbevise meg at det mørket som " de friske" snakker om er bedre enn å dra til Levanger. Drar jeg til Levanger finner jeg lyset, livet, Frida... Jeg finner meg selv, og der har de de verktøyene jeg trenger for å nettopp bli frisk. Jeg prøver å si det til meg selv. DET GÅR ANN Å BLI FRISK! Jeg har begynt å tro på det litt. Men jeg merket at når jeg var på møtet på levanger i forrige uke, økte motivasjonen min betraktelig.
Kanskje vil det skje når jeg kommer dit igjen. Jeg er usikker.
 MEN, alikevel kjære venner, krigere, medmennesker, familie.
JEG DRAR TIL LEVANGER!

Amen

ps: Jeg hadde blitt evig takknemlig for tilbakemeldinger og støtte fra dere på dette innlegget.
~Frida~

forvirret

Jeg er forvirret, vet ikke helt hva jeg skal gjøre fremover. Jeg har mine egne synspunkt på saken, sykdommen har sine, og det er ikke lett å skille mellom dem.
I tillegg er jeg så heldig å få deres synspunkt og meninger rundt hva jeg skal og bør gjøre fremover. Det hjelper å få noen tanker og litt forståelse fra dere.
Alle rundt meg har sine synspunkt.
Alle synspunkt og meninger gjør meg utrolig forvirret. Jeg er kjempe ambivalent i forhold til hva jeg skal gjøre fremover. Om jeg skal skrive meg ut fra østmarka og være hjemme en stund før Levanger, om jeg skal dra direkte til Levanger fra østmarka, om jeg skal på levanger i det hele tatt?

Mamma spurte meg om jeg ville være narkoman for resten av livet. Det å være spiseforstyrret er som å være narkoman. Kontroll rundt vekt,mat og trening er rusen. Jeg har en fin mulighet til å bli frisk, men da må jeg selv tro på at jeg kan bli frisk.

hva skal jeg velge å gjøre?
~Frida~

tanker rundt fremtiden

hvordan skal livet være?
jeg sitter å ser på gamle bilder, nye bilder av vennene mine, og tenker over hva livet egentlig er.
Er det jeg har et liv? Er mitt liv et liv jeg vil ha?
Er det å bli påpasset at jeg spiser, påpasset at jeg ikke kaster opp og trener, påpasset at jeg ikke gjør noe dumt, er det et liv? Det å ha en kropp som bare makter å ligge i en seng. er det et liv?
Er det et liv å være stærkt preget av spiseforstyrrelsen og styrt av den? Er det et liv å ikke være i stand til å ta vare på seg selv?
Svaret er nei. Det er ikke et liv jeg vil ha vertfall.

Jeg vil være fri. fri til å gjøre hva jeg vil, fri til å tenke friskt og gjøre friske ting, fri til å bestemme og ta valg. jeg vil gjøre morsomme ting, jeg vil leve hver dag, jeg vil ikke bry meg om hvordan kroppen min er og hva vekta mi er. Det betyr ingenting. Jeg vil kunne ta ansvar for meg selv og mitt liv. Jeg vil være med venner, og ikke minst min kjæreste lars. Jeg vil gi av meg selv. Jeg vil være fri.

Jeg har blitt friskere, det er det ingen tvil om. Jeg har fått friskere tanker. jeg har mer kontroll. jeg er friskere og sterkere enn spiseforstyrrelsen. Jeg har virkelig tro på at jeg kan klare dette.
Jeg har begynt å tenkt over en del ting. Siden jeg så inderlig har lyst å leve NÅ, lurer jeg på om jeg egentlig trenger et opphold på Levanger. Jeg har egentlig heller lyst å gå dit poliklinisk, og samtidlig være i et friskt miljø. Det er noe med hvor mye oppmerksomhet jeg skal gi til spiseforstyrrelsen lengre.
Kanskje jeg bare skal gi F, og begynne å leve. Få poliklinisk hjelp av en ernæringsfysiolog til å spise riktig, få poliklinisk hjelp til å håndtere tanker og slikt.
Jeg har blitt mer og mer usikker på om jeg egentlig trenger å være innlagt. jeg vil ha mer hjelp og oppfølging, men jeg vil bo hjemme og få hjelp poliklinisk istede.
Dette er bare tanker. Jeg har bare så innmarri lyst til å begynne å leve nå.
~Frida~

jeg vil leve- NÅ helst.

Jeg sitter i sofaen her på østmarka. Rundt meg sitter personal, pasienter og mine medkrigere.
jeg sitter å tenker på alt jeg går glipp av. Jeg tenker på alt som foregår der ute i verden, som jeg ikke får delta i. Alle har begynt på skolen igjen nå. Jeg skulle gjort hva som helst for å få begynt på skolen slik som alle andre. Jeg skulle gjort hva som helst for å bare vært frisk nå. Jeg har så utrolig lyst å bare leve igjen nå. Jeg har så innmarri lyst å oppleve ting, gjøre alt jeg savner, være med venner og familie... Jeg vil leve NÅ. Så har vi dette med tålmodighet, ambivalent motivasjon og fokus. Dette er en vanskelig krig jeg kjemper. Det å hele tiden skal holde skuta på rett kjøl, ha rett fokus, tenke positivt og være tålmodig og akseptere endringene, og oppi alt kjempe mot verdens styggeste og fæleste anoreksimonster.

Det blir vanskelig nå fremover. Det kan både jeg og legen min bekrefte. Nå begynner jeg å kjenne på følelser og tankene begynner å bli klarere. Det er konstant aktivitet i hodet og kroppen. En uro begynner og ligger å pirrer hele dagen. Jeg kjenner at anoreksien kjemper hardt for å fortsatt få bo inni meg. Jeg må kjempe for å holde meg på riktig vei. Det er lett å bli påvirket av monstersykdommen og velge en avstikkervei som gjør det vanskelig for meg å komme på riktig vei igjen.
Sykdommen prøver hele tiden å overbevise meg om slike avstikkerveier.
Sykdom eller ikke, det er fortsatt mine tanker, og hvordan motstå sine egne tanker?
For min del, prøver jeg å spørre meg selv om store spørsmål.
Hvorfor kjemper jeg? hva får jeg igjen for å kjempe? hva er det å kjempe?
Hva trenger jeg for å bli frisk? vil jeg bli frisk? hva er frisk?
hva motiverer meg? hvordan holde meg motivert?
er det friske eller syke tanker? hva skjer hvis jeg adlyder tankene?

slike spørmål hjelper meg til å tenke gjennom og reflektere over ting.
En ting er sikkert. Denne kampen er tøff, men jeg skal komme meg ut seirende.
~Frida~

tilfriskning

Frida sikrer seg tilfriskning.
Nå skal ting bli bra. jeg var helt ærlig på møtet i dag. Jeg fortalte om mine anorektiske handlinger som har ført til vektnedgang, og jeg skal nå få hjelp til å hindre at det fortsetter.
Tynne rugbrødskiver skal byttes ut i ferdigskjærte brødskiver, jeg skal få ekstra oppfølging på kveldstid når jeg pleier å kaste opp. I stede skal jeg gå tur rett etter oppfølging. permisjonen i helgen skal også gå bra. alt er lagt til rette for at tilfriskning skal skje nå. Jeg er lettet, men også redd, fordi jeg vet det blir tøft fremover nå. jeg skal få mer og mer ansvar selv, frem til jeg skal til Levanger.
~Frida~

ny restart

når jeg ser på veggene rundt meg, ser jeg tro.når jeg kjenner inni meg,ser jeg håp. Når jeg ser heiagjengen min rundt meg, ser jeg kjærlighet.
Tro, håp og kjærlighet.
Det er styrke det. Det er grunn til å si at jeg er sterkest. I dag var jeg sterkest. I dag viste jeg min styrke. I dag tok jeg et valg som var sterkt. I dag vant jeg.

Dette valget jeg tok, har ligget å pirret i meg i flere dager nå. Jeg har vært veldig ambivalent i forhold til det. Det at jeg har vært ambivalent i forhold til det, viser bare at jeg er friskere nå enn før, for tidligere har ikke det vært noe spørsmål engang. Valget jeg tok viser at jeg vil bli frisk. At jeg har valgt riktig vei.
I dag leverte jeg inn tabletter. Tabletter som jeg tidligere ville brukt for å få en slags restart, en begynne på nytt, en ny start. Vel, nå begynner jeg på nytt uten å ta tabletter først.
Spiseforstyrrelsen vræler og brøler om at valget jeg tok var feil, men innerst inn vet jeg at det var riktig.
hvorfor skal FRIDA ta tabletter? no reason.
~Frida~

møte på levanger

hvordan gikk det på møtet med levanger i dag lurer du nok på?

Det gikk veldig bra. en veldig ambivalent Frida satt i en bil på vei til Levanger i dag. Sanset og tenkte over hva hun ventet. Spent og utrolig urolig for hva de kom til og si, og hva som kom ut av møtet.

Det viste seg å gå veldig bra. De var fortsatt villige til å ta imot meg. Spørsmålet er når og med hvilket utgangspunkt. Det første er at jeg må nå BMI 17, det andre er at jeg må takle et frivillig behandlingsopplegg. Dvs at jeg må være på frivillig paragraf her på østmarka og vise at det går bra en stund før jeg skal på Levanger. En annen ting er motivasjon. Jeg føler at jeg fikk frem alt jeg skulle, og alt gikk veldig bra. En litt mer motivert Frida satt i bilen fra Levanger i dag.

Men jeg merker godt hvor utrolig sterk sykdommen er nå. Den er redd nå. Jeg skal bli frisk nå, og den er livredd og stikker klørne enda hardere nå for å sikre seg boplass i meg. Jeg er så ambivalent som aldri før. Jeg tror jeg er redd. Jeg er kjempe motivert for å bli frisk, men jeg er livredd for ssykdommen akkurat nå. Den er skummel og kan få meg til å gjøre hva som helst.
Jeg prøver å be om hjelp fra personalet, og bekreftelser på hva som er friske tanker og ikke nå. Jeg trenger det.
~Frida~

skuta på rett kjøl

Det er rart hvor redd jeg er for sykdommen min. Jeg er livredd den og tørr ikke annet enn å adlyde noen ganger. Jeg er redd for endringer og hvordan det påvirker sykdommen min. Jeg er redd for hva den kan få meg til å gjøre. Jeg er redd sykdommen min. Når jeg tenker på alt jeg har vært gjennom de siste 6 årene er det kanskje ikke rart at jeg er redd. Men å adlyde sykdommen, vil si det samme som å mate sykdommen. Den blir sterkere. Hva med å bruke styrken min til å for en gangs skyld ikke adlyde, Ikke mate sykdommen, vise at jeg er sterkest. Jeg tenker høyt, hvordan? hvordan ikke adlyde denne gang. Hvordan takle forandringer uten å adlyde anoreksien denne gang? Forandringer skjer snart. Jeg skal overflyttes til Levanger etterhvert. Hvordan finne styrke til å takle de forandringer? For de er mange. Der vil jeg få alt ansvar selv. Der må jeg selv være sterk, og selv be om hjelp til å være sterk. Jeg er redd. Men kanskje går alt mye bedre enn jeg tror. Det gjør som regel det. Alt føles så stort og fælt og forferdelig vondt når det ligger å pirrer og gnager på innsiden. Slipper jeg det ut til noen jeg føler meg trygg på, blir det plutselig lite og håndterbart. Det kan bli bedre. Det vil bli bedre. Jeg vet jo at folk blir frisk på Levanger. Jeg må bare tørre å tro på at jeg også kan komme dit at jeg er frisk.
Jeg må tørre å gi slipp på det som i 6 år har styrt meg. Nå må jeg ta styringen og peile skuta på rett kjøl.
Det er opp til Frida å bestemme nå. Nå er jeg sterk nok til å velge. Utfordringen er å velge riktig.
Jeg veier for og imot. Jeg er veldig ambivalent. Men jeg vet at jeg tilslutt vil ende opp på Levanger. Jeg vet at jeg en dag kommer til å bli frisk.
Men redd er jeg. Hver dag er jeg redd for sykdommen. Men jeg prøver å være sterk.
~Frida~

ambivalent helvete

tankene sirkulerer. skal /skal ikke? vil/vil ikke? må/må ikke? frisk/syk
Ambivalent er ordet.

Jeg tenker så mye at hodet er i ferd med å eksplodere. Jeg lurer fælt på hva jeg skal gjøre fremover, hvilken vei jeg skal velge. Rett frem i oppåverbakke, eller parkere litt først. Jeg er vanvittig sliten, så jeg vet ikke om jeg orker å peise på i oppoverbakken enda. Jeg vet ikke om jeg har de rette verktøyene som trengs. Jeg vet ikke om jeg vil. Jeg snakker om Levanger.

Jeg gråter nå. Fordi jeg er så fortvilt, fordi jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vet hvorfor jeg føler meg som nå. Jeg har jo opplevd det før. Det følelseskaoset man får før man skal ta et valg. Jeg har vært der før.
Det er vanvittig tøft. Jeg vet ikke hvilken vei jeg skal gå. Jeg kunne ønske noen kunne valgt for meg. Fordi jeg er for sliten til å velge. Jeg vil bare velge å hvile meg. jeg vil bare velge å slippe å kjempe mer.
Jeg vil bare være fri.

Tankene sirkulerer konstant. Jeg er fortvilt og ambivalent. Anoreksien herjer og jeg herjes med.
Det er ikke lett å ta valget i en slik situasjon. Men hvilke alternativer har jeg?
~Frida~

Frida vil gjemme seg...

ah...det er herlig med mer frihet. I dag fikk jeg innvilget 1 times utgang alene pr. vakt. altså to timer ute alene. Jeg har benyttet meg av begge i dag.
Første turen gikk jeg langs city lade, og tilbake
Andre turen brukte jeg på å ta solarium.
det var vel to kontruktive ting å bruke fri utgang på vel?
Ellers har måltidene gått ganske bra.
var litt vanskelig å spise når jeg ikke får lage maten selv, slik jeg gjør når jeg er hjemme.

tankene sirkulerer mye for tiden. skal jeg til Levanger med en gang? skal jeg hjem en tur for fysisk og psykisk kjenne hvordan jeg absolutt ikke vil ha det, og erfare at jeg trenger mer hjelp? jeg kjenner på den følelsen når jeg er hjemme i helgene. noen ganger når jeg lar sykdommen styre meg, kjenner jeg på den følelsen. Jeg vil ikke være syk, jeg vil bli frisk. Men akkurat nå kjenner jeg ingensteder annet enn i hodet at jeg er syk. Jeg mener tankene. Det fysiske kommer sakte men sikkert på plass nå, uten at jeg har fått noe som helst hjelp til å akseptere vektoppgangen. Jeg har bare gått opp i vekt.
Jeg sliter noe enormt med å akseptere og godta at kroppen min er som den er akkurat nå.
Det påvirker alt. humør, følelser, tanker osv.
Jeg husker at når jeg var sykelig tynn, ønsket jeg at det skulle funtes en pille som gjorde at man gikk opp i vekt. det med å ha maten i magen var for tungt. Nå er jeg der. jeg har gått opp i vekt. Jeg har bestiget fjellet. Jeg er nesten i mål. Men jeg har aldri i hele mitt liv følt meg så avskylig og fæl. Jeg klarer ikke å leve med det. Det at jeg faktisk må opp enda mer i vekt, er en av grunnene til at jeg ikke vil til levanger med en gang. Jeg tror at hvis jeg drar hjem, kommer sykdommen til å bli så sterk, både bulimien og anoreksien, at jeg kjenner igjen den følelsen som sist gav meg motivasjon. NEMLIG ENDRING! jeg må ønske endring. Det trenger jeg for å få mest mulig ut av opplegget på levanger også. Jeg må ønske en endring. Nå har jeg vært her på østmarka så lenge at jeg har mistet all livsglede, all motivasjon, alt håp om å bli frisk. Jeg har bare gått opp i vekt, men føler meg som et skall. Det er ingen frida som onsker å komme ut. Frida vil bare gjemme seg.
jeg er forvirret og redd, for jeg vet ikke hva som skal skje fremover. jeg vet ingen verdens ting.
På onsdag skal jeg på møte med Levanger. Da vil jeg nok få vite mer, tenker jeg.
~Frida~

møtereferat

vekten viste i dag at ting går riktig vei. jeg nærmer med stadig bmi 17.
dvs at jeg må få litt mer ansvar etterhvert, så på møtet i dag ble det bestemt at jeg får utgang etter avtale, en halvtimes mindre oppfølging(altså oppfølging i 1 1/5 time).
jeg ble kjempe glad for at jeg får utgang uten følge. følte meg litt fri. mn det blir en utfordring. anoreksitrollet vil nok melde seg, mn jeg har bestemt meg for å bruke utgangen konstruktivt AMEN!

ellers er vi klar for møte på levanger på onsdag. det blir spennende.

~Frida~

bilder fra permisjonen 21-22.august

 klar for hjemreise :D

 på lørdag dro jeg og lars på kino, etterfulgt av et besøk på stedet han skal bo mens han studerer. Utsikten kan man vertfall ikke klage på.

 klar for båttur !

 testing av spenst...

 jeg tapte :-/

 pappa kan gå på vannet...

 DET KAN jEG OG!

~Frida~