Hva gir deg rett i å dømme meg og bruke makten din til å behandle meg derretter?

På kvelden samme dag som jeg kom tilbake fra sykehuset hadde jeg en slags "åpenbaring". Jeg fikk en ny følelse. Følelsen kjentes ut som en blanding av sinne, sorg og fortvilelse. Og det var en spesiell opplevelse, fordi det fylte hele kroppen min og sjela mi. Jeg tenkte for meg på hvordan det egentlig føles å ha det livet jeg har og har hatt,hva jeg har opplevd og hvor dårlig jeg har blitt behandlet enkelte steder. Jeg tenkte på hvor mange ganger jeg har måttet bli liggende i mitt største mareritt. Det å ligge i et smertehelvete ute av stand til å røre meg og kjenne at smerten fyller kroppen min så mye og er så overveldende at hvert eneste pust blir tortur. Samtidig må jeg puste. Så når jeg ligger der hjelpesløs og alene er alt jeg klarer å tenke på for å overleve er hvordan jeg skal komme meg gjennom neste åndedrag. Der ligger jeg alene, der ligger jeg hjelpesløs, der ligger jeg dømt av helsepersonell. For verdiløs til å bli hjulpet. Jeg ser det i øynene på de store mektige karene som kalles kirurger-jeg ser og jeg opplever at jeg blir behandlet ut i fra deres fordomer og holdninger til selvskadere. De ser en dum person som har gjort dette mot seg selv. De ser en uviktig pasient som overhodet ikke fortjener deres fulle oppmerksomhet, deres respekt, deres omsorg og empati. Deres tid og krefter. I deres øyne trenger jeg en lærepenge som de føler de skal gi meg mens jeg ligger i mitt verste mareritt. De ser ikke den fortvilte jenta som nettopp har våknet i sitt største mareritt. De ser ikke nederlaget og selvforaktet over at hun nok en gang har tapt en kamp. De ser ikke at jenta lider av smerter. De ser ikke at jenta er i krise, kastet til havs i en stor storm der hun holder på å drukne. De ser ikke at jenta er livredd og utrygg. De ser ikke at jenta må bære på så forferdelig mye smerte,og at du gjør den smerten større istedenfor å hjelpe. De ser ikke at de behandler en uskyldig jente etter deres personlige dom. Jeg tenkte på at den personen enkelte ser meg som,er forferdelig urettferdig og fortvilende. Fordi det er som å være fanget i en bås andre har satt meg i, som jeg ikke fortjener å være. Jeg er ikke den personen. Jeg er et menneske like verdifull som alle andre, men med utfordringer fordi jeg har en historie med meg som sitter i kroppen min, sjela mi og hjertet mitt som former handlingene mine, MEN IKKE HVEM JEG ER SOM PERSON. så hva er det som gjør at "dere"(kirurger etc) tror dere har rett i å dømme meg, og behandle meg derretter? Jeg er i ferd med å bli en sterkere person, og jeg glemmer ikke hva jeg har blitt utsatt for,selv om de tror at jeg er en dum,uvitende og surrete psykiatrisk pasient. Når jeg blir sterk nok og får en sterk nok stemme skal jeg formidle hva som skjer bak veggene på norske sykehus. Jeg kommer ikke til å glemme. Jeg kommer til å stå opp for meg selv og alle andre som opplever det samme. En dag... ~Frida~

HMMM $--De mange hmm-ene

Hmmmm. ~Frida~

Fra det ene H til det vanlige H

da var det ene helvete over. Over til mitt daglige helvete. Begynner å bli god til disse helvete nå,men det hadde vært godt å sveve litt i skyene også iblant. Ikke bare blodslit,såre tårer og tornadoer lissom. Jeg gleder meg til noe godt. Uansett hva der er. Bare det ikke er vondt Nå skal jeg ta en lang dusj,vaske av meg all shitn. Skifte på senga og sove. I morgen er en ny dag. På igjen igjen. I morgen skal jeg overaske disse østlendingene at lensvik jordbær ER OG BLIR bedre enn lierbæra. Vi har hatt en lang diskusjon om dette. I morgen sitter jeg med beviset. Takket være pappa. Som kommer på besøk i morgen. Det blir koselig. Gleder jeg veldig til å smake på et stort og saftig lensvik jordbær 🍓 ~Frida~

Hvorfor skal jeg lide, når jeg ikke har gjort noe galt engang -selvskader 23år

Det er så utfordrende å være flere svingende sinnslidelse,i en kropp. Min kropp. I det ene øyeblikket er jeg høy på glede og kan ha en fin samtale med noen og føle at jeg har det tålelig greit. Plutselig møter jeg på en trigger. En trigger jeg ikke vet hva er eller hvor den er.deretter kommer de kraftige flashbackene den ene etter den andre. Det føles så virkelig. Der og da skjønner jeg ikke at de ikke er virkelige.jeg sitter igjen med sterke vonde bøller og smerte i hele kroppen. Akkurat som da det skjedde. Jeg går frem og tilbake i tid. Til uluke aldere der det hadde skjedd noe traumatisk.jeg er helt oppslukt i fysisk smerte og psykisk smerte. Akkurat som da det skjedde på ordentlig. Jeg skulle ønske jeg kunne forklart mer om hva jeg har opplevd,og det skal jeg gjøre en dag når jeg skriver bok. Men ikke her. Det er ikke trygt. Jeg må føle meg trygg først. Uansett etter disse sterke følelsene kommer er det som store dominobrikker der ting eskalerer veldig raskt. Jeg vil si at på dette tidspunktet mister jeg min fornuft. Nå er hodet mitt fylt med rare tanker,rare og skremmende antagelser.skumle stemmer. Jeg er desperat og veldig impulsiv. Her styres jeg av den heftige smerten og alt som skjer. Jeg sitter ikke på rumpa. Jeg går med hansker og skjerf over munnen fordi jeg føler meg så skitten og er overbevist om at hvis jeg ikke bruker disse tingene vil skittenhetsfølelsene smitte overden på andre. Akkurat på samme måte som et virus. Jeg er desperat på jakt etter en løsning og er overbevist om at roten til alt sitter i magen min. Da er jeg så desperat at det finnes ikke fornuft eller logikk. Da er det sånn for meg. Forvirring ut av en annen verden, smerte fysisk og psykisk som gjør meg desperat. Desperat etter en løsning. På onsdag druknet jeg i disse tingene. Og skedet meg alvorlig igjen. Akkurat nå ligger jeg her alene i nok et smertehelvete. Legene forstår ikke. De klarer ikke å sette sammen bitene av historien min og at jeg har måttet tatt store doser smertestillende . Smerten har økt og blitt mer og mer kroniske for hver gang dette har skjedd. De gidder ikke engang å sette seg inn i situasjonen min ift medisiner. Det at pga av at jeg har så sterke smerter til vanlig etter snart 70 mageoperasjoner.har jeg måttet stått på sterke smertestillende over tid. En hver velge burde vite at jeg iløpet av den tiden har utviklet toleranse for sånne medisiner. Det er jo slike medisiner som brukes nå. Mn jeg får langt fra nok pga den toleransen. Noe som betyr at jeg må ligge her hjelpesløs I mitt største mareritt. Et uutholdelig smertehelvete der jeg ikke klarer å røre meg,knapt puste . Men jeg må bare ligge her.fordi jeg er ikke viktig. Jeg er en selvskader. Jeg skulle ønoke jeg klarte å dele historien bak/årsaken. Kanskje ville de forstått da. Poenget er at jeg må ligge her i dette smertehelvete og være hjelpesløs, fordi jeg er ikke verdt å hjelpe tydeligvis. Men jeg skjønner ikke hvorfor slike mennesker som liksom skal hjelpe pasienter, Mn I stede lar pasienten ligge å lide i så sterke smerter at det blir et traume i seg selv, hvorfor jobber de i helsevesenet? ? ? Det skrytes sånn av helsevesenet. Hva med oss som blir behandlet respektløst, uempatisk, uetisk og (det eneste ordet jeg føler passer i mitt tilfelle og av erfaring): TORTUR. Hva ville du gjort hvis du er redd for å si fra og sette grenser, er livredd for mennesker med makt pga hva slike mennesker har gjort før i lignende situasjoner.hvis du hadde så sterke uutholdelige smerter at du ikke aner hvordan du skal holde ut en time engang. I tillegg har du problemer med puste fordi det er så vondt. Du sliter noe voldsomt psykisk. Du er i krise.du er alene. Hva ville du gjort? Jeg har rettigheter som alle andre, men hva rolle spiller det når jeg blir skviset ned i en bås, dømt. Forhåndsbedømt. Hjelpesløs og lidende. Jeg snakker nok for mange andre også dessverre. Selvskadere blir behandlet som om man er en vrang dritt unge. ., er i krise og lider nok çģNår man egentlig har dype sår i sjela. . Hvertfall når jeg ikke har gjort noe galt. Hva har jeg gjort for å fortjene å lide sånn? ~Frida~

Å surfe med smerten

Jeg har opplevd en del traumatiske ting iløpet av mitt liv. Det spiller ingen rolle hva i denne sammenhengen. Poenget er at det var traumatisk. Jeg kunne ikke beskytte meg da disse tingene skjedde.så For å overleve i etterkant, hadde jeg behov å beskytte meg etterpå. Beskyttelsen min ble sult. I flere år beskyttet jefg med fra de vonde følelsene, bildene og smerten. Akkurat som om at jeg var i fare. Selv om jeg ikke var det. I mitt hode var jeg i fare. Disse tingene jeg gjorde for å beskytte meg ble et problem i seg selv. Pluss at jeg etterhvert fikk behov for å beskytte meg mer og mer. I dag jobber jeg med å slippe opp beskyttelsen og kjenne på smerten og ubehaget jeg har beskyttet meg mot. Det å være beskyttet på den måten jeg har beskyttet meg er ikke et liv som jeg ønsker å leve. Det er et liv på flukt,får å overleve. Det å gå inn i de følelene, og inn i de dype sårene i sjelen er smertefullt. Det er ingen enkel vei å gå. Men jeg vil lære meg å surfe på smerten min,ikke drukne i den. Det kreves trening å surfe. På samme måte kreves det trening å akseptere smerten. Jeg hat brukt flere år på å beskytte meg og kjempe imot. Jeg kommer alltid til å ha smerten min. Så hvorfor ikke lære meg å surfe på den. På den måten kan jeg få plass til andre ting i livet mitt også. for å b~Frida~

Et liv med smerte

Eh..ja. hehe. Hmmprf... Alltid vanskelig å starte. Vanskelig å ta plass.
Den miserable stemmen i hodet som alltid kvekker frem noe negativt. Typ "aahh, så teit du er. Vil du at alle skal lese dette dumme innlegget. Ingen bryr seg. Det er ingen vits".

Jeg er så lei av den stemmen. Jeg tenker på hvor mye jeg har ungått å være med på fordi den stemmen alltid har psyke meg ned.

Mn nå som jeg går på denne nye veien min, der jeg prøver å bryte mønster og gjøre ting annerledes, vil jeg også konfrontere den stemmen.
Det er rart.. jeg har alltid tenkt at når jeg blir frisk så blir alt sååå bra. Det er kanskje den tanken som har holdt meg i live alle disse årene.
Her i bet jobber vi med et annet perspektiv. Vi jobber mot et liv der vi kan akseptere at smerten og ubehaget er der, og likevel være villig til å gjøre de tingene i hverdagen som gjør livet meningsfullt. Smerten og de indre sårene vil ikke forsvinne. Og det å flykte fra det funker heller ikke. Det har jeg prøvd i snart 12 år.
Da gjenstår å lære å kjenne disse følelsene og smerten. Invitere det inn i livet, og legge våpenhvile.

I dag har jeg startet på en nedtrapping plan.  Jeg  har brukt veldig mye sterke medisiner pga at jeg har mye kroniske smerter som konsekvens av all selvskadingen.
Jeg har stått på dem lenge. Men nå skal jeg prøve å trappe ned. Jeg har mange følelser rundt dette. Det er et sårbart tema dette med smerte. I smerte ligger det mange traumer for meg.   Dette kommer til å bli helt vanvittig tøft . Men  jeg tror ikke jeg kan leve med meg selv  hvis jeg vet at jeg ikke prøvde å trappe ned.   
Så ut i havet igjen.
Wish me luck🏋

Et viktig bet-spørsmål

Dette har vært den tøffeste uken i mitt liv. Og det er da vi sier "bra jobba" til hverandre. Livet er et helvete og når man aksepterer smerten og mestrer et helvete er jo det bra.

Mange ganger om dagen stiller jeg meg selv et spørsmål.
Jeg har mange negative tanker som plager meg gjennom dagen. Jeg gjør også mange ting gjennom dagen som er unnvikelser. Jeg har også mange positive tanker som jeg har lyst å gjøre , men som jeg ikke tørr enda. Men uansett er det tanker som fører meg frem på veien min. Så gjør jeg flere ting som fører meg frem på veien min.
Jeg kaster opp, og da kommer tanken "dette kommer jeg aldri ut .jeg er svak."
Jeg har sterke tanker til å dø,men jeg setter likegyldigheten på hylla, og står opp og er til stede i hele programmet gjennom dagen, fordi jeg vil gi livet en sjanse hvis jeg skal fortsette å leve.
Jeg har tanker om at mat gjør meg skitten. Men jeg spiser litt likevel,fordi det er viktig for meg nå når jeg er i bet at jeg har energi.

Det var noen eksempler.

Spørsmålet jeg stiller meg er "er jeg villig til å ha de negative tankene, og samtidig gjøre de tingene som fører meg frem,fordi VERDIER.

Jeg stiller meg det samme spørsmålet flere ganger om dagen men jeg bytter ut tanker med eks "ingenting jeg gjør er bra nok". Så bytter jeg ut de ting jeg gjør med "er tilstede i alt av program". Så bytter jeg ut verdi med "fordi jeg vil bli frisk".

Da blir spørsmålet: er jeg villig til å ha tanken om at ingenting jeg gjør er bra nok,og fortsatt være tilstede i alt av program,fordi jeg vil bli frisk.

Et annet eks. Jeg føler på veldig mye skam. Veldig mye. Derfor har jeg et stort behov for å forklare grundig hvis jeg deler noe jeg skammer meg over.

Da stiller jeg meg spørsmålet:
Er jeg villig til å ha tanken om at jeg må forklare så h×n ikke dømmer meg,Mn forstår, og samtidig la være å forklare, fordi jeg vil  kjenne skammen i kroppen min og jobbe med den.

Jeg stiller disse spørsmålene og mange til gjennom en dag. Det er jo sånn at negative  tanker kan få oss til å unnvike. Men hvis man er villig til å la en tanke være en tanke og akseptere at den er der, og gjøre de tingene som er nødvendig for å oppnå verdier eller mål.

Jeg vil anbefale andre å stille seg dette spørsmålet. Kanskje klarer du å bli mer bevisst,og kanskje klarer du å gjøre ting du har hatt lyst å fått til fordi de er viktige for deg.

Er du villig til å la tanken være der, og likevel gjøre det nødvendige for å oppnå dine verdier eller mål eller hva som helst?

Tygg litt på dette folkens😊dette er BET-matriale. Fremtiden vil bli fullt av det.

God helg

Følelsestornadotsunamijordskjelv

~ Fytty helvete! For en helvetes bra bet-dag, altså en jævla brutal følelsesoversvømt tornado dag. Skjønner du hva jeg mener? Hihi Har du noen gang vært så lei deg og full av gråt at det er ustanselig og pågår i timesvis? Har du noengang vært så full av angst at du har besvimte? Tre ganger på rad? Har du noengang vært så full av følelser at du stresser deg gjennom noe,så søler du eller noe,så var det nok til å sette i gang et par timers gråtimg. Har du noengang hatt så vondt i magen,at du tror at noen faktisk knivstukket deg? Har du vært så så fortvilt,at du har fått latterkrampe? Har du vært så utmattet etter en dag,at du ikke klarer å gå selv engang. Bet:"det er sånn jobben føles frida. I dag har du hatt en helt super arbeidsdag.det kjenner du vel nå." Ja det kjenner jeg. I dag har jeg hatt alle følelsene på følelsene verste dag. Det har vært som å forholdt seg til 14 maniske skrikeunger med adhd og med klør og tenner. Men det føles godt å ha overlevd dette å. Jeg har jo en tendens til å overleve alt. Hehe.måtte bare!😁 I dag er det ett år siden jeg fikk vite at jeg hadde fått plass på bet. Jeg husker den gleden jeg fikk i hjertet mitt. Hvertfall når jeg skulle gi min kjære mor beskjed om det store mirakler. Endelig! De sa det var tøkt. Tøft skulle jeg klare. De ante ikke. I starten var det som å bli kasta på sjøen hver dag. Etter det ble det bare verre og verre. Men i det følelseskaoset jeg har sirkulert i i dag finner man ut på slutten av dagen at jeg overlever. Det var ikke farlig. Men det er eneste måten å bli kvitt en fobi,, eller lære seg leve med en fobi. Man kan bli fortalt det tusen ganger.men det hjelper ikke. Man må selv erfare at det ikke er farlig. Pjo. Nå må jeg stoppe.. er så SLITEN 😥 Frida~

det klør på innsiden

alle følelsene som herjer på innsiden,som skaper en forferdelig uro i hele kroppen, det føles som det klør på innsiden. det å la være å gjøre ting som tilfredstiller den kløen er vanskelig. det å bare la den være der. jeg kjenner smerten i alle celler i hele kroppen. det føles som at det er en oversvømelse av følelser. det går ikke ann å holde det inne. så kommmer det ut. kraftig gråt,sinne,frustrasjn,desperasjon,angst...alt på en gang. jeg drukner... det føles umulig å puste undeer vann, men det er det jeg gjør. jeg puster under vann. ~Frida~

God helse er fravær av smerte og ubehag? - er det virkelig det? Er ikke det å føle ubehag og smerte en del av det å være menneske?

Vi mennesker er opplært og tilvent til å unngå smerte og ubehag. Hvis vi ser på verdens helseorganisasjon sin definishen som sier "helse er er en tilstand av fullstendig fysisk,mentalt og sosialt velvære og fravær av smerte og ubehag". Og det er jo det som er målet til helsevesenet og samfunnet i dag også. Har vi smerter,får vi en resept på smertestillende og velger å ta ta en pille for å unngå smerten for å slippe ubehag. Er man deprimert eller har angst,tar vi en medisin for å slippe å forholde oss til det ubehaget av kaoset av følelser. Hvis vi tenker generelt,så gjør vi mennesker det som skal til for å slippe å kjenne på ubehag og smerte. Jeg kan gi et eksempel. Da jeg var 12 år og var innlagt på barneklinikken. Jeg måtte få sonde mat fordi jeg ikke klarte å spise selv. Grunnen til at jeg sultet meg var at sulten gjorde at jeg slapp å kjenne på følelser. Det var flukten min. Da noen andre tok over kontrollen å gav meg mat imot min vilje,kom jo følelsene jeg hadde prøvd å unngå frem. Jeg hadde mitt første angstanfall. Det var en sykepleier der som hadde sett dette før og sa til meg " dette er forferdelig tøft,vondt og vanskelig å kjenne på,men det er ikke farlig". Dagen etter ble jeg satt opp på sobril av legen. Jeg skulle da ikke ha angst eller kjenne på så vonde følelser. Det gav mening. Men det legen egentlig gjorde var at han farlig gjorde følelsene mine og laget en ny flukt,en ny unnvikelse. Jeg kunne jo to en sobril hvis ubehaget kom. Og det er jo det vi mennesker gjør hele tiden. Vi unnvike fra ubehag. Dessverre uten å tenke oss om engang. Uten å tenke hvilke negative konsekvenser det kan få. Vi tenker bare kortsiktig lindring. Hva med den langsiktige konsekvensen? Slik som helsevesenet og samfunnet fungerer,gjør det noe med forholdet vårt og bildet vårt på smerte og ubehag. Vi er jo mennesker. Det er meningen at vi skal føle ubehag og vonde følelser på lik linje som gode opplevelser og følelser. Her i bet går vi imot alt dette. I stede for å lindre,fremprovosereR vi smerte og følelser. Vi lærer oss å akseptere følelsene og smerten vår istedenfor å flykte eller lindre den. Vi lærer at vi har et valg. Vi lærer oss at følelser og smerte ikke er farlige. Vi lærer å legge merke til hva vi gjør for å ikke være til stede og hva vi gjør for å flykte og unnvike,så bryter vi mønstre og lærer å forholde oss,akseptere følelser og smerte. Vi kan ha destruktive mønstre som vi har viklet oss inn i fordi tanken om at tanker og følelser er farlige er så sterke. Det å bryte mønstre og stå i smerte og følelseskaoset er ingen lett jobb. Det er rett og slett brutalt. Men det er ikke farlig. Vi mennesker er opplært til å beskytte oss fra ubehag. Men trenger vi egentlig det? Er ikke smerte og følelser en del av det å være menneske? Hva gjør du for å unnvike fra ubehag? Hva skjer hvis du lar vær? ~Frida~

Bet er brutalt

EKSTREMT BRUTALT! Det er de ordene som både er norske ord,og som er de eneste ordene jeg vet om som kan passe som beskrivelse av hvordan det føles å jobbe,eksponere seg og følelsene og den smerten som man velger å kjenne på under eksponeringen,og sånn generelt bare det å være i bet. Vi jobber jo hele tiden med å velge å forholde oss til følelser, prøve å kjenne etter hva som skjer i kroppen,for mange er det ukjent med følelser. Andre er livredd følelser.men alt vi gjør,alt vi føler, tenker,etc, iløpet av en dag er rett og slett ekstremt brutalt. Men,DET FUNKER JO!!🤗 og det tror jeg er det som gjør at jeg velger å stå opp om morgenen inn i en ny arbeidsdag,at jeg kjenner at det funker og at det skjer store ting inni meg. Jeg kjenner at jeg føler meg sterk noen ganger. Jeg vet at i vanskelige situasjoner flykter jeg sjelden nå. I samme situasjoner ville jeg før flyktet tvert,hvis jeg ikke allerede hadde ungått situasjonen da. Livet på evig flukt er ensomt,slitsomt,håpløst og skam fullt. Et eksempel kan være de selvmordstanker jeg har nå. Selv om de er der velger jeg å legge dem i lomma,mens jeg drar på shopping eller går tur eller snakker med noen. Jeg aviser ikke tankene. Jeg aksepterer dem. Så er det bare en tanke. Tanker og følelser er ikke farlige. Ikke før man velger å gjøre en handling ut av tanken.. Jeg vil bare si at det er så utrolig godt og rørende for meg å se at jeg har en så stor heiagjeng som sender meg så fine meldinger fulle av motivasjon,håp,kjærlighet,styrke og ærlighet. Takk til alle dere der ute som støkter meg nå. Jeg trenger dere . Mm ~Frida~

Å være frisk er som å kjøre på den store motorveien

I dag da jeg og pappa var på harrytur til sverige (doh..hvor ellers drar man på harrytur?)..ja..poenget var.. da vi kjørte laaaangt langs E6, slo det meg. Det å være frisk er litt som å kjøre på den store motorveien. Det er masse biler rundt deg. det er masse regler man må følge, både for å skape et slags samspill sammen med de andre bilene, man må ta hensyn, man må følge reglene bare for å få lov til og utføre å kjøre på den veien. Stopper du, eller kjører av veien føler man seg dum, annerledes eller en følelse av skam. Man føler kanskje at andre ser og peker.dømmer. eller synes synd på deg. Sånn totalt er det et veldig stort ansvar å kjøre på motorveien. For oss som ikke kjører på motorveien, som kjører andre veier eller kanskje bare står stille,kanskje aldri kjørt bil i det hele tatt. Eller kanskje kjører bare mørke tuneller etc, så er det innmarri vanskelig å i det hele tatt tenke tanken eller forestille seg at man skal komme dit at man både skal tørre, vite hvordan man skal kjøre, ta ansvar, følge med, følge regler å alt det innebærer å kjøre den veien. For å si det sånn, så er det en "lang vei". Hvis man en dag vil kjøre på motorveien må man først og fremst sitte i førersetet, man må lære å kjøre, man må fylle på riktig drivstoff, man må våge å prøve etterhvert. Prøve å kjøre på motorveien selv om man er livredd og aldri har gjort det før. Etterhvert går det lettere,men å føle seg trygg er vanskelig,for det er så mye å følge med på. Det er så mye ansvar. Etter mye prøving og feiling vet man hvordan det funker å kjøre på motorveien. Og kanskje en dag føles det greit. Man ønsker å holde seg på motorveien til tross for hvor vanskelig det er. Trangen etter å kjøre snarveier dukker opp. Iblant kjører man snarveier av gammel vane. Kanskje krasjer man. Så er det på igjen. Ut på motorveien å prøve igjen. Det er ikke enkelt å være frisk. Dette ble kanskje en litt rart, men i hode mitt gir det mening. ~Frida~

En fot i livet, en fot i døden-hvilken vei?

Jeg sliter med å finne ord som kan beskrive hva jeg føler og hvordan jeg føler meg.jeg tror ikke det finnes et ord på hva en bet pasient føler de verste fasene. Jeg har aldri vært så langt nede i tankene og følelsene mine som nå. Jeg er livredd,fordi jeg har aldri beveget meg innpå et sånt terreng der jeg tenker og føler at det eneste riktige er å dø, og alt jeg gjør er å planlegge min egen død,skrive avskjedsbrev,lage en avskjedsvideo til alle jeg er glad i og to ekstra til mine elskede to tantebarn til de blir eldre. Videoen skal være det siste de husker av meg.

Selv om ikke jeg føler meg som en person (de siste 11 årene), så ser de rundt meg som en person. En person som har det forferdelig vondt både i kropp og sinn,men som likevel sørger for at alle andre rundt seg har det bra. En person det bor så mange talenter,så mange egenskaper,så mange ressurser,som de savner. De savner den 11 år gamle sprudlende,omsorgsfulle,talentfulle,snille,vakre jenta si.de vil gjøre alt som står i deres makt for å hjelpe henne,og den 23 år gamle henne.de savner henne også.de vil hjelpe henne men det er ikke noe de kan gjøre,de kan bare bække henne opp,støtter henne og prøve å bevisstgjøre kjærligheten de har for henne (familien).og si at de ønsker å ha henne med videre.

Jeg gråt i to hele dager. Jeg tror jeg gråt fordi jeg hadde satt fri defølelsene som heter sorg.tap.lengsel etter håp.lenser etter å få sagt hade til alle sammen. Grunnen til at jeg nå vil dø er fordi jeg har liten tro på meg selv. Jeg tenker at jeg har så sterke smerter i magen på grunn at jeg må trappe ned disse medisinene som jeg har brukt lenge, siden disse psykose- organiserte selvskadingen startet, har jeg stått på opiater. Det er sterke smerter det er snakk om. Smerter der du må ligge i en seng,med to store puter under knærne og et lett pledd,helt urørlig mange timer om dagen. Rører jeg på meg vil de i nabohuset høre skriket mitt.da er det vanskelig å velge å ikke ta smertestillende.hvordan blir det når alle medisinene er borte. Hvilken kropp må jeg leve med? Så er det at den jobben vi gjør her hver dag på bet som setter i gang så enormt sterke følelser. Man blir omringet av smerte på alle plan. Nå står selvmordsdøra på vidt gap,og min ene fot står på dørstokken.hvilken vei ser jeg? Akkurat nå ser jeg begge veier. Mn selv om jeg står med en fot i graven,så føler jeg at jeg må velge å forholde meg detaljert til både nåtid og fremtid. Det er en utfordring. Men jeg gjør det for meg selv med tanke på at jeg kanskje velger å leve. At jeg da ikke har sagt ja til masse rart jeg egentlig ikke vil si ja til.som jeg har gjort hele livet mitt. Fordi jeg ikke klarer å si nei. Nå har jeg vertfall beskyttet meg fra akkurat det ,sånn at ikke livet mitt blir uutholdelig å leve. Jeg lever for andre. Har aldri gjort. Jeg føler jeg gjør det nå og. For ei uke siden hadde jeg i to måneder levd for meg selv. Men nå er det eneste som holder meg i live ansiktet til lille alfred som er så skjønn. Fine vakre talentfulle aurora som jeg elsker over alt på jord..min sterke mamma som jeg også elsker inderlig høyt.hva skulle jeg gjort uten henne.hva gjør hun uten meg? Det smerter i mitt hjerte bare ved å tenke tanken. Min fantastiske pappa som jeg også elsker veldig veldig høyt.pappa ser muligheter ved alt. Det hadde nok for han,ved min bortgang blitt uutholdelig tøft. Men pappa har mange andre han elsker heldigvis og kommer til å leve på det etterhvert. Mamma også det samme etterhvert. Min kjære søster. Som nå har blitt en venninne også. Du har hatt det tøft disse årene også. Du har måttet klart deg mye selv siden mamma har vært mye med meg på sykehus. Jeg(sykdommen min) tok mamma vekk fra deg på dager når du trengte henne mest. Jeg håper du tilgir meg. Selv om ikke jeg klarer å tilgi meg selv for det. Alle vennene mine. Jeg håper de husker den livsglade jenta jeg en gang var,som nå er et vrak-ødelagt-knust i tusen biter-ensom-full av uutholdelig smerte både fysisk og fysisk. Mn som glimter til av og til og savner vennegjengen sin og lengter etter en hæla'i taket fest hele natta der vi føler oss mer levende enn noensinne. Jeg savner dere.

Valget er mitt. Det vet jeg. Det gjør det ikke enklere. Her på bet får jeg fortalt "valget er ditt. Vi kan ikke tvinge deg til å leve." Det er mitt valg. Nå trenger jeg noe fra dere? Hvorfor skal jeg fortsette? Hvis dere får problemer med kommentarer.skriv heller ved linken på facebook eller som being på facebook

Jeg ligger her å føler

Ligger her i sengen min på lier. Får ikke sove. Ligger bare å kjenner på følelser som farer gjennom kroppen min. Med en gang de kommer blir jeg redd. Som et lite barn der det kommer et stort skummelt monster. Men så ser jeg det for meg. Jeg ser for meg at kroppen min er en elv. Jeg, psykisk, er i elven.Det er sterke strømmer som drar meg frem og tilbake. Jeg ser for meg at av og(følelser og tanker) til kommer det en grein eller et blad flytende ned den elven. Jeg prøver å tenke at jeg skal prøve å ikke rive i stykker det som kommer av frykt. Jeg tenker at jeg skal være modig og nysgjerrigå la det som kommer renne nedover hele elven. Det er vanskelig. For når de kommer i full fart mot meg ser jeg et stort monster. Men jeg prøver å si til meg selv at det ikke er farlig. Det er trygt. Det er vanskelig å tro at det ikke er farlig, men jeg prøver. Denne elven vil renne resten av mitt liv, og hvis jeg vil ha et godt liv må jeg la disse tingene flyte. Jeg vet jo aldri om det er gode ting som kommer. Livet er nå en gang slik at vi mennesker føler. Og jeg er et menneske. Jeg må tillate meg selv å være et menneske. Et sårbart menneske, et trist menneske, et glad menneske. Til og med et sint menneske. Jeg er jo bare et menneske. Så her ligger jeg og føler. Lar følelsene ta plass i kroppen min. Jeg kjenner smerte i magen, glede i hjertet, stress over situasjonen, irritabelhet over at jeg ikke får sove.redd fordi jeg føler... Jeg velger å ligge her å føle. Jeg vet akkurat hvordan jeg kan få følelsene til å forsvinne. Men jeg velger å føle. Fordi jeg vil bli fri(sk). ~Frida~

Ekte smil og ekte følelser

Det er godt å legge seg om kvelden med et ekte smil. Et friskt smil. Mitt smil. En god blanding av gode følelser. Glede,kjærlighet,mestring. Den gode følelsen av at jeg har levd i dag. Jeg har levd. Ikke overlevd. Det er stor forskjell. I helga har jeg lært at det er et stort spekter av følelser som farer gjennom kroppen iløpet av en dag. Det er bare at nå som jeg tørr å føle på følelser,vil jeg si at følelsene får meg til å føle meg levende. I helga har jeg tatt med meg verktøyene mine hjem, og brukt dem. For selv om følelser,både gode og vonde,skremmer fortsatt vettet av meg. Men det er godt å føle seg levende. Det har vært et langt ensomt liv der jeg har stengt av følelsene mine. Jeg vil si at et følelsesløst liv er ensomt. Forferdelig trist og ensomt. Jeg er så glad for at jeg har valgt å ta livet mitt tilbake fullt og helt. Det er en tøff og rett og slett jævlig smertefull jobb. Men jeg vil føle. Jeg vil føle både smerte og glede. Jeg har skyhøye store skumle vegger rundt meg på veien foran meg som skal rase ned. For den eneste som holder meg fanget i det ensomme forferdelige nitriste smertefulle hullet av en tilværelse jeg har befunnet meg,er meg selv. Og jeg er den eneste som kan sette meg selv fri. Jeg kan legge meg på puta mi i kveld med det smilet jeg snakket om. For i helga har jeg vunnet mange seire. Og det beste av alt. JEG FØLER DET! i morgen starter jeg på igjen. Jeg skal klare dette. Jeg må klare dette. Jeg kan velge dette. Og det gjør jeg. ~Frida~

Bet behandlinga+ homecoming

"Livet er vondt og jævlig,og kommer til å fortsette å være det, så da kan du like gjerne lære deg å forholde deg til det". Det er en replikk vi får høre ganske ofte her i bet. Jeg har vært her litt over to måneder nå. Jeg har kommet langt. Jeg har brukt hele livet mitt til å flykte fra følelsene mine. Nå har jeg brukt disse to månedene på å gjøre det motsatte. I tidligere behandling har personalet sprunget i hælene på meg,mens her i bet springer vi etter ansatte. Her har vi ansvar for eget liv. Det har vært utrolig vanskrlig å forholde seg til. Men nå er jeg vant til det. Men så vondt, så jævlig,så slitsomt og uutholdelig hver eneste dag er. Og vanligvis ville jeg blitt nedmedisinert for å få bort alle smertene og ubehaget. Her er det motsatt. Her trappes høye medisinlister ned til null og vi får frem alt som er av smerte og vonde følelser. Vi kan flykte hvis vi vil. Ingen stopper oss. Men vi blir hele tiden bevisstgjort på at vi har et valg. Vi kan velge å la være å flykte og bare la smerten og følelsene være der. Ikke gjøre noe med det. Akseptere at de er der. Livet kommer alltid til å være smertefullt. Vil vi fortsette å flykte er det ingen her som hindrer en i det. Ordet valg,er noe vi hører 1000 ganger på en dag. Men vi har valg. Jeg trodde ikke at jeg hadde valg da kom hit. Jeg har følt at jeg ikke har hatt valg hele livet mitt. Her lærer vi å se sannheten. Her lærer vi å si at det var jeg som tok alle de elendige skamfulle jævlige valgene jeg har tatt. Valg som har fått store konsekvenser som har såret både meg og andre. Valg som smerter mitt hjerte så enormt at jeg skammer meg voldsomt. Det gjør så vondt å tenke på at jeg tok de valgene. Ja jeg var syk. Men jeg gjorde de valgene. Men jeg kan ikke forandre fortid. Jeg kan bare velge annerledes i dag. Jeg kan påvirke dagen i dag. Det er vanskelig å ta valg. Hvertfall når det er så sterke krefter. Det å velge å gå imot sykdommen min,tvangstanker skaper en enorm angst. Det er helt sinnsykt tøffe tak å ta. Det gjør vondt i hele kroppen,hodet koker og jeg må kjenne på smerte hele dagen. Jeg har brukt hele livet mitt på å flykte. Dvs at jeg aldri har forholdt meg til følelser. Dvs at jeg har så mye fortrengte følelser inni meg at nå som jeg beveger meg inn i det,føles det som jeg går rundt som en tikkende bombe. Det er veldig komplisert. Mn jeg begynner å skjønne sammenhenger om hvorfor jeg ikke har lært å forholde meg til følelser. Hvorfor jeg har vært på evig flukt. Jeg har opplevd flere ganger i livet mitt at det straffer seg og er farlig å vise følelser,ytre behov,si fra,sette grenser,ta plass. Pluss at alle disse årene der sykdommen har tatt så Stor plass har gjort at jeg oppretthold den angsten for å ta plass og vise følelser. Det har også gjort at jeg mangler vanlig utvikling som andre på min alder har. I dag føler jeg meg ikke som en person. Har ikke noe selv-følelse. Det prøver jeg å gjøre noe med her på bet. Alle de tøffe takene vi må ta her på bet,er noe av det mest vonde og vanskeligste jeg har gjort. Jeg vil jo at det skal bli en varig endring,så da er det vondt å gi slipp på mange ting. Man blir så utmattet av å gjøre den jobben vi gjør hver dag. Jeg har aldri vært så sliten. Det føles som jeg skal stupe når som helst. Men likevel må jeg holde meg oppe. Alt gjør så vondt. Trangen etter å flykte og få ro er sterk. Men hver gang jeg flykter går jeg et skritt tilbake. Jeg må uansett gjennom dette. Jeg bestemte meg før jeg kom inn her. Uansett hvor vondt å jævlig,skal jeg gjennom. Jeg vil leve livet mitt. Jeg vil ta livet mitt tilbake. Nå er jeg på perm hjemme i lensvika. Det er godt med en liten pause. Trenger å hente litt motivasjon og styrke. Jeg prøver å være her og nå. Utrolig deilig å være sammen med familien. Hvertfall mine to sjarmtroll av tanteunger. Jeg skal prøve å kose meg så mye jeg kan. Det er godt å være hjemme. Jeg føler meg trygg. ~Frida~

Alle ballen i lufta

10 baller i lufta,hundre baller i lufta.. alle baller i lufta. Men jeg trenger bare en i gangen. Jeg har kommet litt dit at jeg har så mange baller i lufta (mye å tenke på og gjøre.) At det gjør at jeg mister totalt oversikt, kontroll og blir forvirret,sliten og mindre motivasjon. Alt svinger veldig. I en sånn behandling der man har alt an svar selv så blir det vanskelig å følge et program når jeg i ene øyeblikket har hallusinasjoner og er paranoid,ligger under dyna full av angst,spiser og spyr,er så fjern at jeg tilbringer mer tig i uvirkeligheten enn virkeligheten. To timer senere er jeg sosial,hyperaktive. ,energisk og lateglad. Jeg føler at ting går for sakte. Nå vet jeg at behandlingen er sånn at man bruker mye tid på å bli trygg,bli kjent med og forberede eksponeringen. Og når man gjør det tror jeg ikke man føler tid og sted. En sånn type eksponering er den mest krevende måten å jobbe med seg selv på. Her er det altså snakk om indre eksponering. Mange tenker ytre eksponering om eksponering. Det er vanskelig å forstå alt i bet. Går liksom ikke an å forklare. Må prøves. Jeg skal prøve å skrive litt oftere. Beklager for et rotete innlegg ~Frida~

Masken

Når jeg smiler og ler er det ofte fordi jeg egentlig føler meg redd,har vondt eller har andre vonde følelser som gjør det lettere å heller smile å le. Ofte smiler jeg når jeg heller egentlig skulle ha grått. Det har jeg gjort hele livet. Fordi jeg ikke har klart å stole på at verden tåler følelsene mine. For å utad virke ok. For å lure meg selv på et vis,tror jeg. Jeg har lenge lurt på hva som skjer hvis jeg tar av den masken og viser at jeg er sårbar. Jeg har alltid trodd at jeg må prestere og smile. Så lenge at den masken setter seg fast. Jeg har oppdaget flere ting under denne behandlingen. På alle de reisene bak masken og inn i mitt indre sitter et barn. Et barn som tror at så lenge man smiler vil alt gå bra. Et barn som harføler at hun har ingen rett til å ta plass i denne verden. Et barn som skåner alle fra alt som finnes på innsiden. Et barn som aldri en eneste gang har sagt imot,satt eget behov foran andres,sagt sin mening eller sette ned foten eller en grense hvis noen går for langt. Et barn som er så full av smerte,men som aldri slipper ut. Psykisk gnager de på sjela hele tiden. Fysisk har hun så vondt at hun vil brøle høyt,men hun kan jo ikke brøle. Så ingenting kommer ut. Og hva skjer hvis det kommer ut? Vil alt renne ut som en foss? Vil hun eksplodere? Vil de hun har kjær fortsatt ville ønske å være nær? Vil det noengang stoppe? Jeg prøver å la det barnet komme frem på mine daglige reiser til innsiden. Jeg må si at det er helt forferdelig hver gang. Det er som å slå på en maskin som har vært avslått. En kraftig maskin der de voldsomme følelsene farer gjennom kroppen, samtidig som kroppen setter i gang en haug med beskyttelse som kommer etter hverandre. Det er som å svømme i full storm på åpent hav mens du konstant blir dradd under vann. Men så må man kjempe imot. Det er sinnsykt slitsomt og du tror at du aldri vil finne land igjen. Det er en utrolig slitsom og krevende reise. Noen ganger er jeg så sliten at jeg jeg ikke vet opp ned på noe,noen ganger så vondt at jeg ikke klarer å være i denne verden. Jeg prøver å ta av den masken også. Men da går jeg konstant på jakt etter en ny beskyttelse. Denne totale reisen på innsiden er vanvittig tung og lang. Og noen ganger er det vanskelig å huske målet oppi alt. Jeg bare kjemper fordi jeg xvil kjempe. Jeg bare gleder meg til den dagen der jeg kan sette barnet i meg og meg selv fri. Mange kjemper for frihet,på forskjellige måter. Jeg er en av dem ~Frida~n

Tilbake på veien

Vel vel. Så ble det en liten tryn på veien. Men jeg har ikke annet valg enn å hoppe inn på veien igjen og fortsette. Det er det eneste riktige å gjøre. En del av meg har lyst å gi opp fordi jeg kommer ikke til å klare dette. Mens en større og viktigere del sier at jeg kan ikke gi opp. Jeg skal få det til. Jeg hadde bestemt meg på forhånd at uansett hvor tøft og vanskelig og kronglete disse månedene på bet blir,så skal jeg komme meg igjennom og ut på en annen vei i livet. Jeg er ferdig med å være den syke svake frida uten mål og mening. Jeg vet at den frida som alltid hadde mål,hadde verdier og ressurser er der inne,venter på å slippes fri,fra en jævlig og rett og slett forferdelig tilværelse. Jeg er den eneste som kan sette meg fri. Med hardt arbeid og god hjelp og et behandlingsopplegg som er riktig skal min historie også ende godt. Jeg ser for meg alt. Det har jeg jo gjort før og. Men da har det vært en uoppnåelig drøm. Nå er det en realistisk drøm. Fordi bet åpnet en ny dør for meg og fikk meg til å forstå at jeg faktisk kan velge å kjempe for den drømmen. Jeg kan gjøre den virkelig. Det er ikke lett. For mange ting må forandre seg. Og de forandringene jeg må gjøre i meg selv er noe av det tøffeste og mest krevende jeg har gjort i hele mitt liv. Men jeg skylder meg selv å gi denne sjansen alt jeg har. Og enda litt til. Etter en lang og tung kamp som nå har vart halve mitt liv,har jeg kommet til et punkt der jeg og kroppen min må ut av dette. Jeg klarer ikke å være i denne forferdelige runddansen med smerte, nedturer, mislykkethet og mørke. Jeg vil ha det godt,ha det bra både med meg selv og i livet,jeg vil ha mål å strekke meg etter og en hverdag som er meningsfylt med venner,familie,livskvalitet,utdanning og gode følelser også. Jeg fortjener det. Men det er ikke nok å ville det. Jeg må kjempe for det og ta valgene som fører meg dit. Jeg er selvfølgelig redd for å mislykkes, men jeg kan ikke la meg hindre av angsten min lengre. I morgen reiser jeg tilbake til Lier og fortsetter det jeg startet på. Jeg gruer meg,for jeg skammer meg og føler meg redd og engstelig for å gå inn døren på bet igjen etter en slik nedtur. Det er alltid vanskelig å komme tilbake til behandlingen på grunn av den skammen jeg bærer. Jeg vet at jeg ikke har noe å skamme meg over. Men sånn er det bare nå. Den skamfølelsen er noe jeg må jobbe med. Det er slitsomt å bære skammen. Den veier så tungt at hodet henger ned,istedenfor å være rakrygget og trygg i seg selv. Jeg gleder meg til jeg klarer å slippe den skammen. Ønsk meg lykke til. Satser på en god natts søvn inatt. Så er det bare å komme seg tilbake på veien igjen. ~Frida~

En selvskadere mareritt

Jeg sliter med selvskading,men selvskading er ikke meg. Den definerer ikke hvem jeg er som person. Når jeg kommer inn på akuttmottaket og har skadet magen min er både jeg og kroppen min i krise. Jeg har det vondt både fysisk og psykisk. Jeg er veldig fortvilt og lei meg og alt jeg tenker er at jeg vil komme meg til helvetes bort fra den uutholdelige smertefulle traumatiske situasjonen. Men jeg er der og jeg kan ikke bare reise meg å gå. Jeg har en skade,som trenger rask behandling. Jeg må inn på operasjon. Jeg er en person med en skade som trenger behandling. Hvorfor er det annerledes om den skaden ikke hadde en psykisk årsak,men en fysisk årsak? Hvorfor skal stemplet som de som jobber i somatisk satte på meg, avgjøre hvordan jeg skal bli behandlet? Om jeg fortjener å bli behandlet med respekt? Om de skal ta hensyn. Om de skal snakke ordentlig til meg og være hyggelige. Hvorfor trenger de å få tilfredstillende sitt behov for å takle dette når det egentlig er mitt behov som skal være i sentrum. For jeg trenger å bli tatt vare på. Jeg trenger å føle meg trygg,ikke truet og livredd. Jeg trenger ikke at de står over meg med sine hender dekket med makt. For jeg ligger der hjelpesløs. Og selv om jeg er en person på lik linje som alle andre,blir jeg satt i bås, jeg blir i den hjelpesløs tilværelsen minst en uke. Hvis jeg skal oppsummere kort hvordan den uka er etter mye erfaring. Tramatisk, uutholdelig smertehelvete. Dissosiering fordi situasjonen er så ille at jeg må flykte inn i en annen verden. Angst hver gang for hva de vil gjøre denne gangen. Jeg har lært at de har ingen grenser. Mitt behov spiller ingen rolle. Tortur. Jeg blir overasket hvis jeg opplever at noen er hyggelige eller gir meg omsorg på et eller annet vis. Så jeg feire det av. Klarer ikke å stole på noen innenfor sykehusets vegger. Så lenge jeg er her er jeg truet,akkurat som å være innesperret i et rom der en overgriper kommer og går. Hva skal jeg gjøre? Det er ingenting jeg kan gjøre. Jeg klarer ikke å komme meg opp av sengen fordi jeg har så utrolig mye smerter etter operasjonen. Pluss at makten ligger i hendene på kirurgene. Jeg sammenligner det med at jeg har blitt bortført av slemme grønne romvesener som ikke har følelser. De vil oppnå ett eller annet og de gjør det som trengs for å oppnå det. Når de er ferdige med meg blir jeg sendt tilbake til jorda igjen. Full av traumer av det de gjorde,måten de gjorde det. De tenker at det spiller ingen rolle om jeg sier til noen hva de gjorde med meg,for hvem vil tro på en psykiatrisk pasient? Hvorfor er jeg annerledes i kirurgene øyne fordi jeg selvskader? Grunnen til at jeg selvskadere er vondt nok i seg selv, Mn jeg må i tillegg bi straffet. Kjefter man på en kreftpasient når de kommer inn med tilbakefall fordi de tar opp verdifull tid og plass og penger? Nekter man ordentlig smertelindring til en som nettopp har blitt hjerteoperert? Hvorfor skal årsaken til skaden ha alt å si til hvordan man skal bli behandlet? Det har egentlig ikke kirurgene noe med. Det er ikke jobben deres å fikse meg mentalt med ekstreme metoder som man kanskje brukte under krigen eller for hundre år siden. Vi er i 2016. Jeg prøver å tenke at det er ikke meg det er noe galt med sånn sett. Men når det er sånn hver bidige gang,så dukker spørsmålene opp. Fortjener jeg dette? Kanskje gjør jeg det. Kanskje det skal være sånn. Kanskje jeg ikke fortjener bedre. Jeg skjemmes over hvordan selvskadere blir behandlet i somatiske sykehus. Vi er mennesker på lik linje med alle andre. Vi har rett på ordentlig respektfull omsorgsfull profesjonell behandling. Sånn sett er det ikke noe forskjell på meg og kong Harald. ~Frida~

Maktesløs ergo hjelpesløs

Jeg kan jo velge å tenke at For å kunne se regnbuen,må jeg akseptere regnet. Da får jeg lyst til å brøle ut i sinne: "DA HAR DET VÆRT EN JÆVLIG LANG OG KRAFTIG REGNSKUR SPØR DU MEG". Jeg er lei av regn og vertfall å akseptere regnet. Jeg vet jo at der fremme,litt lengre fram på veien jeg går nå vil jeg kunne få se regnbuen. Ja kanskje til og med sola. Jeg vil se sola. Ikke alt går plettfritt. Ikke i livet,ikke i verden,og heller ikke i bet. Det var kanskje for mye å håpe på at jeg ikke skulle tryne i grøfta en eneste gang. Jeg håpet på det. Så mye at jeg trodde på det. Men så havnet jeg her da. I en situasjon jeg snart har vært i sytti gang før. Bare på et nytt sykehus. Det gjør vondere i hjertet enn i magen denne gangen. Så jeg er veldig lei meg nå. Men jeg må bare se frem. Jeg har gått noen skritt fremover nå,og om noen dager er jeg tilbake på den veien igjen. Litt mørbanka,men tilbake. Jeg har lenge tenkt å skrive et innlegg på hvordan man blir behandlet når man kommer inn på somatisk sykehus. Dere skjønner at i kirurgene og legenes hode er ikke selvskadere eller psykiatriske pasienter mennesker som fortjener å bli behandlet med respekt. Vi er ikke gode nok mennesker til at vi fortjener å bli tatt vare på. Vi kan gjerne bli skjelt ut. Vi kan gjerne bli behandlet som ei labrotte. Vi kan gjerne bli nektet smertelindring eller bedøvelse selv om du skal sy igjen et kutt eller om du skal operere i magen eller beinstrukturen. Bedøvelse eller smertelindring lærer de jo ingenting av tenker de. De overlever. Ja. En menneskekroppen kan tåle mye. Men hva med menneskets hjerne? Hva med traumatisering,torturering og psykiske konsekvenser av hvordan vi blir behandlet. Er vi ikke likeverdige mennesker uansett om vi er psykisk syk. Mange vil kanskje tenke at jeg setter dette på spissen nå. Jeg kan ikke bestemme hva dere skal tro. Men dette er realiteten. Jeg kan si det,for selv har jeg opplevd å befunnet meg i et verst tenkelige smertehelvete etter buk operasjoner, blitt helt tatt forgitt og blitt behandlet respektløst, blitt skjelt ut..lista er lang...nesten sytti ganger nå. Jeg begynner å tro at det skal være sånn fordi jeg ikke fortjener bedre. At jeg som selvskadere er mindre verd enn andre mennesker. Selvfølgelig tror jeg det når jeg har pplevd det hver eneste gang jeg har vært i denne hjelpesløs situasjonen. Legestittelen har mye makt. Det oser makt. Jeg,selvskaderen.. maktesløs ergo hjelpesløs. ~Frida~

Sette seg selv fri

Har gledet meg i to uker til denne langhelga, for egentlig skulle jeg endelig hjem på perm en tur. Men når man er 60-70 mil hjemmefra,og har en del fysiske utfordringer er det dessverre ikke bare bare å planlegge. Jeg har ikke kommet så langt at det er bare å sette seg på et fly heller,enda. Jeg trøster meg med at det blir snart. Snart er jeg der at jeg kan reise alene,å da blir alt mye lettere. Så da blir det både pinse og 17.mai her. Heldigvis har jeg fått tilbud av fantastiske medpasienter til å feire 17.mai i drammen. Gleder meg veldig til å se noe helt annet enn veggene her inne. 17.maitog, is og masse liv blir det utrolignok i år også. Siden jeg kom hit i april er garderoben min mersom litt feil kan du si. Ulljakka, strømpebukser og tjukke gensere. Hehe. Veldig dårlig planlagt. Jeg kunne gitt mye for litt lettere klær nå,for her er det VARMT. Det er ikke bare bare å komme seg på et kjøpesenter uten bil heller. Det går jo selvfølgelig busser,men jeg er ikke så kjent her enda. Og heller ikke så sprek enda. Men så fort jeg får muligheten,gleder jeg meg til en liten shoppingrunde. Jeg har vært her på lier (bet) i en måned nå. Utrolig å tenke på at det faktisk har gått en hel måned allerede. Det har skjedd mye på kort tid. Jeg kjenner det går veldig opp og ned,og akkurat nå er jeg egentlig veldig ned. Dagene er tøffe og tunge. Men jeg gjør jobben min hver dag likevel. Det er mange vanskelige valg å ta iløpet av en dag. I starten i oppholdet gikk det egentlig litt lettere ift at jeg klarte å bryte en del mønster,uten at jeg hadde det så vanskelig følelsesmessig. Nå har jeg mye mer kontakt med følelsene mine,og da blir jo alt litt vanskeligere og tyngre. Alt med følelser er i min verden forferdelig vanskelig. Men eksponering hver dag gjør at man verfall får kjent på mange følelser. De som jobber her i bet har mange fine metaforer som beskriver hvordan det føles å eksponere seg på denne måten. En metafor som jeg føler stemmer veldig er at jeg står på et skyhøyt stupbrett,uvitende om hva som skjer hvis jeg kaster meg utfor. Alle kan forelesning meg at det er vann i bassenget under stupebrettet. Men for å føle meg trygg eller tro på at det er trygt må jeg faktisk erfare selv at det er vann i bassenget. Det betyr at jeg må kaste meg utfor selv om jeg ikke vet om vannet er der eller ikke. Jeg føler jo at det ikke er der når jeg står der oppe. Jeg tenker at jeg kommer til å dø,eller at det er farlig. Det finnes bare en måte å finne det ut på. Sånn føles det å eksponere seg,bryte mønster,gå inn i et terreng i seg selv der alt er ukjent,smertelig vond og ubehagelig og skummelt skremmende. Samtidig vet jeg at det er eneste veien å gå hvis jeg skal bli frisk. Det er utrolig slitsomt å jobbe med seg selv på den måten hver dag. Jeg vil så inderlig,men det hjelper ikke hvor mye eller hva jeg vil,jeg må faktisk handle. Utføre,gjennomgå,eksponere og derretter erfare og lære. Det finnes alltid den fristende trangen til å ta en enkeltløsning å flykte,ved å bruke kjente mønster jeg har gjort før,men så handler det jo omgå stå imot og stå i ubehaget ved å bare være. Være tilstede i dette skremmende vonde og ubehagelige nuet i kroppen min. Jeg gleder meg sånn til den dagen jeg kjenner at jeg er i mål,til jeg endelig kjenner meg fri. Fri fra denne sykdommen. Fri til å leve. Fri til å være frida. Fri til å realisere drømmene mine. Og realiteten er at JEG er den eneste personen i verden som kan sette meg fri. Bare synd at det tok meg halve livet mitt å forstå det.

Stå imot den enkeltløsning døra som gnager i nakken hele tiden er ikke lett. ~Frida~

Tikk takk

I dag er jeg en tikkende bombe. Hver gang jeg prøver å gå nærmere innsiden for å prøve å lete etter svar. Men det er en enorm tjukk og høy mur. Så her sitter jeg å kjemper med tårer som presser på,mens jeg prøver presse ned. Når skal jeg klare å slippe taket helt. Det er tungt. Akkurat nå sitter jeg å lurer på om det er en bunn,samtidig vet jeg at det dlir tøffere for mer. Det finnes bare ett alternativ som jeg ser det. Der er å gjennomføre bet ~Frida~

Se ut, og ikke inn

Prøver å se ut,og ikke inn. En liten pause fra mitt sinn. Verden venter på meg. Jeg vil finne en vei. se ut,og ikke inn. Til i morgen. Til neste trinn. ~Frida~

Helg i Lier

Juhu. Endelig fredag og helg. Det er vel en normal følelse å ha etter en arbeidsuke. Jeg må si at det er en utrolig god følelse å ha. Vertfall når man kan ta helg med god samvittighet. Jeg tilbringer helga mi på Lier. Kan ikke klage på det,for her er det skikkelig varmt og masse sol. Det hjelper på det også for å si det sånn. Hvertfall når jeg til forskjell fra før kan kjenne glede over en sånn ting som sol og varme. Det er lenge siden sist. Neste helg er det jo noen helligdager,så jeg tenkte å ta langhelg og perm hjem til Trøndelag. Det blir godt kjenner jeg. Det er godt å kjenne at permisjon er noe jeg gleder meg til. Jeg er jo mer på plass i meg selv. Mere frida. Det betyr at jeg er mer tilstede og har mer kontakt med følelsene mine, så da setter man mer pris på ting merker jeg. Sånne ting som at jeg får tilbringe en langhelg med familien min, at det er sol,besøk,en fin samtale etc. Eller alle de små viktige tingene blir plutselig noe som gir meg gode følelser. Jeg sier ikke at jeg er frisk, for jeg har såvidt begynt. Det er bare godt å kjenne at jeg er mer tilstede i livet mitt å knytter følelser til ting. Både på godt og vondt. Men det å kjenne på følelser gjør jo at jeg føler meg mer levende. Håper dere og får en fin helg. Jeg skal benytte helgen til å hvile og hente ny energi til en ny uke, kanskje gå en tur i sola, spise is og se på serier. Gleder meg. Go helg folkens ~Frida~

Update fra bet

Nå har jeg jammen vært her i tre uker allerede. Det er godt å tenke på at jeg endelig bruker dagene på å gjøre alt jeg kan for å bli frisk. Mamma hadde rett. Jeg hadde Det i meg. Jeg trodde aldri det skulle gå. Men det går. Jeg kjemper med alt jeg har,og litt mer. Men det er verdt det,for jeg vet at jeg nå endelig går på riktig vei. Jeg vet at jeg kommer til å bli frisk. Det er tunge tak,hver eneste dag,flere ganger om dagen. Men som sagt er det verdt det. Jeg legger meg hver kveld med god samvittighet. Det er godt. Jeg kan vel si det sånn at det har skjedd mer på tre uker enn på tre år. Bet-behandlinga er beintøff og intensivt som faen,men det funker.her blir behandlingsresistente pasienter friske. Det er ganske utrolig. Det er rørende å høre solskinnshistoriene. Det er sterk å høre friske pasienter fortelle at de også var gitt opp,de også tilbringe halve livet sitt på psyk. De og hadde ingen håp. Men så tok de opp kampen i bet, ingen lett kamp,men lever i dag friske liv. Det gir håp å høre. Jeg tenker vertfall etter tre tøffe uker her at jeg også skal klare det samme. Det er det eneste jeg vil. Enten er det livet eller døden. Det er uaktuelt å leve slik jeg har gjort. Det klarer jeg ikke. Det klarer ikke kroppen min heller. Jeg håper jeg etterhvert klarer å lukke den bakdøra (døden) helt igjen. De sier at det vil være best for meg med tanke på at det innimellom vil være så tøft at den døra må være lukket. Det sier seg vel sjøl. Jeg har lært vanvittig mye på disse ukene. Jeg gleder meg veldig til jeg kommer gjennom. Det er ganske tøft å være i denne behandlingen. Jeg gleder meg til jeg har kommet meg gjennom dette og har det mye bedre. Jeg vet det vil bli verdt det. ~Frida~

Jeg vandrer frem

Det er ganske utrolig å etter en elleve års kamp med håpløshet, smerte og destruktive endeløse sirkler og en dans mellom liv og død, plutselig kjenne at ting snur. Plutselig kjenne håp. Plutselig kjenne glede. Selv om hver dag er en kamp her på bet og det vi jobber med er utrolig tøft og tungt og ikke minst krevende, så er det lettere når man kjenner ordentlig håp og har trua. Når man kjenner at man gjør det fordi man faktisk er sikker på at man skal bli frisk. Jeg kan helt ærlig si at jeg føler meg sikker. Vi er mange i bet som har fått ordet behandlingsresistent. Men den jobben vi gjør hver dag beviser det motsatte. Det skjer ikke mirakler. Det er bare at vi får riktig behandling. I den vanlige psykiatrien handler det mye om å dempe symptomer og dempe følelser. I bet er det motsatt. Her får vi frem alt,uansett hvor vondt det er. Vi lærer oss å kjenne,stå i,akseptere og forholde oss til følelser uten å unnvike eller flykte. Så må vi jo være i det og ærfare at det ikke er farlig. V må stå på timeteren å hoppe utfor selv om vi ikke aner om det er vann i bassenget. Vi må selv finne ut at det er vann i bassenget. Det er en metafor vi bruker mye. Vi må selv finne ut med eksponering hver dag at det går an å komme gjennom ting. At det finnes en bunn. At det finnes en utgang. Sånn at man slutter å flykte. Jeg er så godt humør fordi jeg kjenner at det er så godt å mestre ting, kjenne at alt endelig går fremover, ha troen, føle meg mer tilstede i meg selv. Jeg føler en slags frihet. Det er alt det som gjør at jeg står opp hver opp morgenen og følger opplegget, fordi jeg ser at det funker. Slitsomt og krevende ja, men definitivt verdt det. ~Frida~

En liten beskjed til informasjon

Mange lurer sikkert på hvorfor jeg skriver om sånne ting som dette jeg tenkte å si i dag,er så viktig å begynne starte et blogginnlegg om Kl. 03 på natta. Sannheten er at dette er noe som har gått plaget meg (og mange andre også vil jeg tro),Mn så kommer en jo til et viss punkt til slutt. Jeg skriver vanligvis på Macen min når jeg skriver innlegg. Jeg brukte alltid god tid og tok mer bilder med i innleggene. I dag har jeg ingen Mac og jeg har heller rett og slett ikke råd til en ny. Så jeg er har nå da en mobil som jeg må bruke når jeg blogger. I tillegg er den vanvittig vrang og lever sitt eget liv. Det er grunnen til at innleggene mine blir veldig rotete med små feil med ord og punktum/store bokstaver. Det er utrolig irriterende. Og jeg vet det er utrolig irriterende å lese for dere også. Så nå vet dere hverfall det er som det er. Fortsatt god natt ~Frida~

Unnvikelsenes kraft

Unnvikelse er et ord vi i bet er godt kjent med. Unnvikelse er det vi mennesker gjør for å flykte fra følelsene våre. Det vi gjør for å skifte fokus bort fra det som skjer i kroppen. Det man gjør for å flykte. Det kan være utrolig mange ting en Unnvikelse kan være. Vanligvis går dette automatisk til slutt fordi det er så innøvd å alltid flykte fra følelser. En Unnvikelse kan være alt fra å sette på seg et smil,fikle med et eller annet med hendene, skifte samtaletema, ikke ha blikkontakt,sitte på en bestemt måte. Eller det kan være mer alvorlige ting som å sulte seg,kaste opp og være fanget i et negativt spisemønster. Det kan være selvskading (det er mange måter å skade seg selv på). Dissosiering. Det vi prøver å lære her i bet er at vi har et valg. Vi kan velge å la være å flykte eller unnvike. Men først må man jo bli klar over hva man gjør i forskjellige situasjoner for å unnvike. Akkurat det er vanskelig fordi det går automatisk. Man er nesten ikke klar over hva man gjør. Det er første skritt. Tenk deg om. Hva gjør du i forskjellige situasjoner for å unngå å kjenne på vanskelige ting? For å finne ut av det må vi jo da ut i det utrygge terrenget å eksponere seg for situasjoner der man vet man unnviker. Så må man legge merke til hva som skjer i kroppen,kjenne følelsene, og deretter tenke over hva man automatisk gjør for å slippe ubehaget. Dette er jo en ganske stor jobb. Derfor deler vi det opp og jobber med litt hver dag. Vi kaller det fokus.hver dag har vi to fokussamtaler der vi finner ut hvaman vil jobbe med. I dag. Så går man igjennom erfaringene på slutten av arbeidsdagen. Dette er noe vi jobber med hver dag hele tiden. I tillegg har vi samtaler der vi skal eksponere oss veldig og jobbe intensivt med følelser. Det er utrolig krevende. Etter en arbeidsdag her på bet kjenner man at man har jobbet. Jeg for min del er helt utslitt. Hvis jeg får mulighet til å legge meg nedpå noen minutter hvis vi har en liten pause,gjør jeg fort det. Sove,hvile,eksponere,erfare,stå i,utforske. Håper dette ikke ble helt uforståelig. ~Frida~

Bet Eksponeringstime 1

Jeg har jo skrevet litt om at jeg er forvirret. Jeg har gått rundt å ikke helt skjønt hva bet er. Det blir klarere og klarere for hver dag hva bet er. Helheten av det vi bet-pasienter gjør heletiden nå (altså jobben vår),har jeg virkelig trua på. Hvis ikke hadde jeg pakket tingene mine å reist. Såpass hardt er det faktisk. Jeg hadde min første bet-eksponering i dag. Det var en veldig spesiell opplevelse. Det å jobbe med seg. Selv på den måten som jeg gjorde i dag var noe av det mest krevende jeg har gjort. Det å sitte der å føle,identifisere,ikke flykte,kjenne at hele kroppen min vil beskytte meg fra følelsene,det å fortsatt mestre å være tilstede å stå i den stormen, det å kjenne alt rase på innsiden å være vitne til alle disse automatiske unnvikelsene,det å komme gjennom, det å være sterk og svak på de riktige tingene. Det å være frida - med følelser gjennom år,naken og sårbar,ærlig. Jeg var så sliten etterpå. Aldri vært så sliten. Men jeg lever. Jeg kom gjennom. Jeg skal klare dette. Jeg vil at min historie skal bli en historie jeg er sjef over nok til å gi den en god slutt. Jeg vil ikke leve det livet jeg har levd. Jaget av fortiden-på flukt fra nåtiden og redd for fremtiden. Jeg vil være fri og bare leve. ~Frida~

High and low- men så slapp jeg taket, som veide ett tonn

Det har vært en lang,krevende og veldig lærerik dag i dag. Jeg har lært så mye. Da mener jeg ikke fakta. Jeg mener om hvordan følelser er, hvordan som skjer i kroppen når man eksponerer seg,det å være bevisst på hva som foregår hele tiden og hele tiden tillate å la følelsene være der inne uten å gjøre ting som å flykte. Jeg lærer mer om meg selv, hvordan jeg skal klare dette, nye sider ved meg selv jeg ikke visste jeg hadde eller at sider jeg har hatt før kommer tilbake. Jeg kjenner så absolutt at jeg er helt på riktig plass. Jeg hadde samtale i dag hvor vi snakket litt om eksponeringen. Jeg har jo ikke kommet ordentlig i gang med det enda. Jeg er veldig redd og engstelig når jeg tenker på hvordan det vil bli. Men samtidig har jeg fått en ny side av meg selv som er nysgjerrig og vil prøve..men som fortsatt er litt forsiktig. Jeg er kjempenysgjerrig på hva som skjer når jeg eksponerer meg, hvordan det vil føles,hva og hvordan jeg føler meg etterpå. Så den siden liker jeg. I slutten av samtalen sa X:hvis jeg gir deg en invitasjon til en eksponering uten at du vet hva det var,ville du tatt den? ...njaaasjeeeeeeneheheeeeja ååååååh kanskje. Uansett så har jeg harr mange fine opplevelser i dag. Både i meg selv med mestring og sant og det å bli kjent med alle her å. Jeg må si det en gang til . Jeg er på rett plass jeg skal bli frisk. Godnight ~Frida~

En perm ut i livet

Det blir vanskelig å vite hvordan jeg skal starte dette innlegget,for jeg har så utrolig mye jeg vil fortelle. Jeg har altså vært på bet I en uke nå. De første dagene var beintøffe. Jeg hadde ikke sovet på evigheter pluss at det var full pakke fra 8 til 17 på kvelden,og jeg gikk mer eller mindre rundt som en zombie og skjønte ingenting. Jeg var redd,fortvilt, utrygg og veldig utmattet. Dette var helt annerledes enn noe jeg har vært borti før. Jeg gikk fra å være ny operert,sengeliggende i reimer med fastvakt til å fly til Oslo og begynne rett på med beintøff behandling fulle dager. Jeg skjønte ingenting hvorfor personalet var som de var,hvorfor jeg måtte gjøre alt som sto på timeplanen osv. Så gikk dagene og jeg forsto litt mer. Her handler det ikke om å få prestere noe for noen. Her skal man bli sterk i seg selv og bli i stand til å hjelpe seg selv når når ting blir vanskelig. Det er ikke viktig å prate om ting eller unngå en spesiell adferd. Man skal selv ta tak i ting med veiledning og ta gode valg for seg selv og FØLE PÅ ALT. Ha det inni kroppen,identifisere det,føle på det, så skal man selv finne ut at det ikke er farlig å kjenne på følelser. For jeg blir ikke frisk av å spy eller sulte bort følelsene. Det hjelper heller ikke å løpe å huke tak i noen å trygler dem om hjelp. Her skal man STÅ I ALT. Her skal man eksponere seg,lære seg metoder og hvordan man forholder seg til følelser uten å unnvike. Målet er jo at jeg skal bli selvstendig, og da må jeg lære dette. Selv om det er noe jeg er mest redd for i hele verden. Jeg har så vidt startet på en reise som kommer til å bli tøffere og tøffere. Men jeg føler nå at jeg har kommet på riktig plass og at dette er riktig for meg,det så jeg og de rundt meg veldig godt på permisjonen jeg hadde fra onsdag til søndag. For jeg skulle til Røros på tannbehandling,og da kunne jeg likegodt prøve meg på en perm også. Jeg tenkte ikke noe særlig over hvordan det ville gå å være hjemme så lenge. Jeg har vært toppen borte en natt tidligere. Men jeg var så utmattet på onsdag at jEg hadde sikkert blitt med på hva som helst bare jeg fikk hvile. Så reiste vi hjemover til Trøndelag. Først til Røros og fikse tennene mine i narkose. Akkurat det med røros vil jeg skrive et eget innlegg om,for det er det verdt. Tennene mine ble vertfall veldig fine. Etter elleve år med spiseforstyrrelser er tennene mine rimelig ødelagte. Jeg har gått i månedsvis med en intens tannpine i alle tennene. Det var helt fantastisk å våkne fra narkosen å kjenne at smerten var borte. Jeg kan ikke beskrive hvordan det er å gå med en så jævlig tannpine over så lang tid,Mn man blir jo gal til slutt. Da jeg smilte til meg selv i speilet og fikk se tennene mine gjorde meg veldig rørt. Jeg kjente at det var en stor brikke som falt på plass der jeg satt å smilte uten den skammen jeg har hatt over tennene jeg hadde. Nå kan jeg smile igjen. De som har dårlige tenner selv kan skjønne hva jeg mener. De vet hvor dårlig selvbilde man får av å ha dårlige tenner,skammen og det å aldri kunne smile. Jeg er så takknemlig for mine nye tenner. Det er vertfall en stor motivasjonsfaktor å få en ny sjanse med nye tenner. Så kjørte vi videre hjem til lensvika. Det var veldig rart å kjøre forbi dpsn. Da jeg kom hjem var jeg lei meg,trist og fortvilt og redd. Jeg hadde problemer med magen i tillegg. De var jo så flink til å hjelpe meg med magen på dpsn. Nå var jeg alene. Jeg følte også en slags sorg over at jeg hadde vært på dpsn i 5 år,blitt så godt kjent med den fine gjengen,de var jo familien min og vi ble jo glad i dem og motsatt. Plutselig var de borte for meg. Jeg fikk ikke en gang sagt hade. Jeg fikk ikke en gang sagt takk for alt de har gjort. De kjempet sånn for meg. De gav meg trygghet. De så meg falle og reise meg gang på gang uten å gi meg opp. De hjalp meg i de verste situasjonene. De reddet livet mitt så mange ganger. De tok så godt vare på meg. De skapte grunnlaget til at jeg nå kan gå videre på veien min Til å bli frisk. Jeg kan aldri takke dem nok for det. Sorgen over at dere ikke er i livet mitt lenger vil være der,fordi jeg vil savne dem når jeg her på Lier skal inn i noen helvetes til kamper. Jeg kommer til bli sint,trist,fortvilt,redd,forvirret,ensom. Jeg kommer til å ligge å gulvet hulkende å trygle om å få dø fordi alt gjør så vondt. Da kommer jeg til å savne de omsorgsfulle fine sjelene som jobber på orkdal dps. For jeg kommer til å sitte med dette helvetet inni meg helt alene. Med veiledning fra bet selvsagt. Ja..kom litt ut av sporet. Da jeg var hjemme skjønte jeg ikke hvordan jeg skulle få ut følelsene mine. Jeg hadde et sterkt behov for å gråte,men jeg måtte skåne familien min. Det ble så ille at jeg sluttet å snakke og måtte kommunisere gjennom skriving til mamma. "Full av følelser. Får ikke til åbsnakke. Vet ikke hva jeg skal gjøre." Fredag dro vi til orkanger for å få unna en del praktiske ting. Alt med å ordne opp i praktiske ting er et enormt tiltak for meg. Men i løpet av den dagen fikk jeg jammen gjort mye. Tårene kom forresten både på tur til orkanger og på vei hjem igjen. Så da ble ting litt lettere. Senere dro vi oppi ytterlia der søsteren og familien hennes bor. Det var utrolig koselig. Lille aurora kommer alltid løpende mot meg og hopper i armene mine. Jeg har savnet henne og hun har savnet meg. Nå skulle vi være sammen. Så kom lille Alfred løpende bak og roper "dotor",som da betyr traktor. Den lille karen er litt av en sjarm når han står midt på stuegulvet å danser og virker på ropa si. Så god gutt må du lete lenge etter,for han deler ut gratis klemmer og kyss i fleng. Jeg elsker de to små rumpetrollene mine. Mens jeg er der kjenner jeg forandringen. Jeg har energi for jeg har mat i magen og jeg er hundre prosent tilstede der sammen med dem. Jeg merker mer og mer at jeg er i ferd med å bli en person. Jeg tar meg i å finne nye sider ved meg selv hele tiden. "Nemmen,så trivelig å bli kjent med seg selv" Aurora fikk til og meg meg med inn i fjøset å se på noen nydelige små kalver. På vei hjem luktet det kushit av både meg og mamma. Og til min store fortvilelse kunne jeg jo ikke lukte kushit når jeg går rundt i gangene på Lier. Det funderte jeg på hele veien hjem til mamma. "Vreng av deg frida, sa mamma" ja,å vaske klærne var en god ide. Jøss så enkelt det er å leve tenkte jeg. Haha.. Så hadde vi en fin kveld videre vi. Pratet i løst og fast som vi pleier. Mamma understreker at hun har sett frida jenta si mange ganger denne permen. Neste dag fikk jeg sove til jeg våknet. Det var utrolig godt. Det er lenge siden jeg har følt meg uthvilt. Etter en liten fridaspesial frokost kom aurora på besøk og ble hele dagen. Vi koste oss masse. Vi tegnet og fargelegger,vi snakket mye. Aurora lurer jo på mye,Mn hun har tillit til meg å spør når hun lurer på noe..Da er det min jobb å gi henne de riktige svarene. Pappa stakk innom en tur så jeg fikk hilse på han også. Mormor også. Så koselig å være til stede sammen med den fantastiske familien jeg har. Jeg tok tidlig kveld,og pakket sakene mine sammen igjen. Jeg sa god natt til mamman min som jeg er så glad i og takknemlig for å ha. Hun er der for meg hele tiden og hjelper meg på så mange måter. Hun er så sterk og kunnskapsrik. Hun er perfekt og jeg er så glad i henne og alt hun gjør for meg. Når jeg la hodet på puta tenkte jeg på alt jeg hadde fått oppleve denne permisjon ene når jeg var helt tilstede også. Jeg kjente en følelse av mestring. I dag kjørte vi tilbake til Lier. Vi hadde en fin tur hit og vi. Jeg og mamma hadde mange gode samtaler på den lange turen. Det jeg tok til meg mest var at hun var så glad for å få være sammen med den fridaen hun kjenner. Å da kjente jeg at det var godt å være den fridaen. Og det skal bli mer og mer frida i meg fremover. Nå ligger jeg utslitt med hodet på puta og tenker på hvor mye bra jeg har i livet mitt,hvor langt jeg har kommet. Jeg tørr faktisk å si at jeg gleder meg til å bli frisk. Før har jeg ikke hatt troen,men nå har jeg troen. Jeg vet jeg kommer til å bli frisk. Jeg kjenner at dette er rett,og jeg er villig til å gjøre alt som skal til for å nå det målet. Det er alt jeg ønsker. Å bli frisk. Jeg er ferdig med å være syk. I morgen er jeg i gang igjen med bet. Ny dag,nye muligheter. ~Frida~

"Jeg skal bare"......Å neida!

Jeg begynner å forstå litt mer av hva jeg har startet på her. Dette kommer nok til å bli et av de tøffeste månedene i mitt liv. Jeg har jo bare fått en forsmak enda. Men jo mer utfordringer jeg ser der fremme,jo mer kraft og mot kjenner jeg kroppen min fylles med. Jeg vet ikke hvor det kommer fra. Jeg vet bare at dette er min sjanse til å bli frisk,koste hva det koste vil, jeg har bestemt meg. Jeg vil ikke "leve" livet mitt som jeg har gjort lenger. Jeg kjenner at jeg er så inni granskauen lei av å alltid bli hindret av sykdommen i absolutt alt. Den har tatt ifra meg så mye. Ting jeg aldri får tilbake. Ting som utvikling i barndoms-og ungdomsårene,skolegang,spesielle ting som har skjedd,jeg har mistet dyrebare venner,dyrebar tid,opplevelser som alle andre har hatt. I stedet har jeg sittet i fengsel i min egen kropp mens sykdommen min har herjet rundt,såret,løyet,lurt,manipulert, mens jeg har sittet i fosterstilling med tunge skuldre bæret av skam,skyld,sorg,dårlig samvittighet,lengsel og fortvilelse. Det er som en demon tar over kroppen min. Jeg vil ikke tillate det lenger. Jeg har bestemt meg for å gjøre alt jeg kan for å ta tilbake livet mitt. Jeg skal gjøre alt jeg kan for å finne meg sel,bli hel,heles og bli den frida jeg ønsker å være. Beklager hvis jeg blir litt høy på pæra. Jeg jobber beinhardt hver dag med å prøve å øke selvbildet mitt og få mer positive tanker om meg selv. Det er veldig annerledes her på bet enn alle andre plasser jeg har vært. Det er mange som kommer til bet som er vant til å ha trygge rammer i en institusjon med en hverdag full av psykisk og fysisk støtte og hjelp,mye omsorg og pleie. Man blir fratatt ansvar og blir gradvis mindre og mindre selvstendig. Stadig mer og mer behov for et økende behov for hjelp. Her er det ikke i nærheten av det. Det var litt sjokk å komme hit. Her er det ingen som kommer å sjekker om deg. Her har du fult og helt ansvar for deg selv og ditt liv. Det er ditt ansvar å holde deg oppegående ved å få nok mat,hvile,søvn,fysak,trening, medisiner. Det er ene og alene ditt ansvar å møte opp til alt som skjer hver dag og følge ukeplaner. Det er ditt ansvar å finne ut hva slags fokusområde/problemstillinger man velger for denne dagen. Man får to fokussamtaler iløpet av dagen. Men man må selv klare kampen med eksponering og ta vanskelige valg. Ja....alt er ditt ansvar. I tillegg er det ikke noe hotell. Her må man jobbe. Hver bidige dag. Personalet er trent opp til å behandle bet pasienter på en spesiell måte. Det er beintøft. Mn det funker. Folk blir friske her. Uansett hvor syke de var og har vært. Hvis de velger å gå veien blir man frisk. Så enkelt og så vanskelig.... Men jeg har bestemt meg jeg. Jeg skal gjennom dette. Jeg skal klare det. Det er mitt liv. Jeg vil ikke miste mer av det. Jeg vet at livet kan være bra. Ikke lett,men ikke en lidelse. Livet skal være bra også. Jeg vil ha det livet jeg alltid har ønsket meg,og jeg tror at hvis jeg kjemper hardt nok,så får jeg det. ~Frida~

My frist weekend

Søndag kveld. Det har vært utrolig godt med helg. Har vært så utmattet og sliten etter første uka her. Det er krevende fra å gå fra å gjøre ingenting til plutselig en full arbeidsdag fra 8 til 17. Nå kjenner jeg at jeg er spent på en ny uke. Jeg er fortsatt redd og utrygg. Selv om jeg har blitt mer kjent med både folket her og plassen og rutinene. Jeg tror at utrygghet en gjør at følelsene sitter litt fast inni meg. Det er ikke noe godt å kjenne på. Sånn sett følet jeg meg ensom,redd og alene. Alt er nytt,utrygt og uvant. Jeg regner med dette blir bedre etterhvert. Jeg bare gleder meg sånn til jeg kan føle meg sterkere i meg selv på flere områder. Nå føler jeg meg liksom så svak i alle rollene jeg har og i alt jeg er. Jeg vet ikke hvem jeg er. Jeg har lyst å finne det ut. Jeg lengter etter å være noen. Jeg klarer ikke å være den syke frida lenger. Jeg kjenner at jeg bare klarer det ikke. Det er sikkert mange grunner til det. Selv om jeg føler meg liten og redd,kjenner jeg fighteren der inne. Jeg bare vet ikke helt hvilke verktøy jeg skal bruke enda. Jeg regner med at jeg snart finner et verktøy så jeg kan håndtere disen ukjente følelsene jeg har brukt et halvt liv på å fortrenge fordi jeg er redd dem. Jeg kjenner meg selv såpass godt at jeg vet at perfeksjonisten og den stae og utålmodige frida kommer frem litt nå og blir litt stressa og streng,på jakt etter å forstå ting. Jepp, jeg må vel prøve å være litt raus med meg selv nå,og prøve å akseptere at dette tar tid. Så prøver jeg å tenke at i morgen er EN ny dag,og ikke en ny uke. Det blir for overveldende med en uke. En dag i gangen er nok. Så må jeg jo skrive litt om at jeg har brukt helgen litt på å bli litt kjent her og se den fantastiske plassen jeg er på. Vi har vært et par runder på liertoppen kjøpesenter. I dag hadde vi en fantastisk tur til drammen(som er et kvarter unna der jeg er). Vi kjørte først til et sted som heter spiralen. Det er et utsiktspunkt der man ser hele byen. For å komme dit må man kjøre i sirkel i en lang tunnel helt til toppen. Det var så utrolig vakkert der at jeg ble nesten rørt. Jeg har ikke sett så mye og opplevd så mye de siste årene,så for meg var det en utrolig opplevelse. Etterpå dro vi til sentrum og spiste middag. En ting er sikkert. Drammen er en fantastisk vakker by. Jeg likte den veldig godt. Her kommer jeg til å trives. Jeg er veldig heldig som har mamman min og stefaren min her i starten. ~Frida~