Just another Sunday

Sitter i vinduet på rommet mitt,ser ut,ut på verden. Det er så varmt og trygt her inne. Der ute er det så kaldt og skummelt skremmende. Jeg vil ikke gå ut. Men jeg er nysgjerrig på hvordan det er å være der ute alene i den store verden som er full av muligheter fra nord til sør og øst til vest, og i fleng,mange fleng. Altså uendelig mange muligheter. Og hvis jeg lager meg en jakke så blir det varmt ute også,så blir jeg kanskje trygg etter hvert. For jeg vil oppleve verden og mulighetene der ute. Jeg sitter å tenker på hvilden frida jeg er når jeg kommer hjem fra Oslo. Kanskje er jeg den frida jeg ønsker å være. Jeg tror det er mulig.frida ut på oppdagelsesferd i verden. Men i dag sitter jeg også i vinduet å ser ut på verden og er trist fordi jeg ikke eksisterer i den verden utenfor vinduet mitt. Jeg lever et "liv" på sykehus fordi jeg er ødelagt både psykisk og fysisk. I min verden blir jeg glad hvis kaliumverdiene har steget opp igjen,eller hvis jeg får besøk så jeg får høre litt sladder,eller hvis en av personalet tar meg med på håndballkamp fordi hun vet hvor stor del av livet mitt som bestod av håndball da jeg var yngre, eller hvis jeg får en fin kommentar på bloggen min,en pakke i posten,hvis jeg blir fornøyd med et bilde jeg har malt. Eller hvis jeg får morsomme snapper. Ja det er mange ting som skaper glede selv i min verden. Så er det godt å kjenne at håpet har en fast plass i hjertet. Håpet om at det en gang skal bli bra. Håpet om at jeg en dag skal fungere der ute,og kanskje stå utenfor vinduet å vinke smilende mens jeg går forbi. Jeg tror det er mulig. Ikke hver dag,men det teller så lenge jeg føler det innimellom. Det er en tung tid nå. Det virker som at av underbevisstheten min og kroppen min er klar for å jobbe med traumer. Ting kommer frem.ting som har skjedd. Ting som har satt sine spor. Det kommer frem,i form av ord,mareritt,flashbacks og hallusinasjoner skapt av frykt. Jeg vil ikke ha det. Jeg vil bare glemme,men det vil ikke kroppen min. Jeg må bare slippe det ut. Klarer ikke å bære det lenger. Det er alt for vondt og det tærer. Så selv om det gjør forferdelig vondt på mange måter,må jeg slippe det ut. Jeg gråter mye. Hver dag. Endelig. Hver tåre gjør meg litt lettere til sinns. Så blir det litt bedre. Plutselig har jeg plass til litt glede noen timer,så kommer stormen igjen. Det er tungt å puste i storm. Det er tungt å holde seg oppreist. Men jeg tørr å falle nå. Bare jeg passer på å falle trygt. Å heldigvis har jeg trygghet rundt meg. Jeg får spørsmål hver dag. "Har du kontroll frida?" "Vil du snakke om noe?" "Har du spist?""vil du finne på noe for å få litt fri fra alt" "er det for mye nå" "takler du dette" "si fra". Svarene er forskjellige hver time. Noen ganger er svarene mine tårer,og det er greit. Andre ganger er det ord,så plutselig et smil. Av og til ingenting. Bare det er kontakt går det bra. Jeg skriver mye. Mye av tankene mine,følelsene mine og handlingene mine bærer mye skam over seg. Det er lettere å skrive enn å snakke. Jeg trenger ikke å skamme meg til den trofaste dagboken min. Jeg tenker på at jeg gleder meg til å skrive ferdig boken min. Jeg vet jeg en dag skal fullføre den. Jeg vil bare være klar på en sånn måte at historien min skal fortelles slik jeg ønsker det. Jeg vil være litt friskere når jeg skal fullføre den. Men jeg skriver masse,og det har jeg gjort hele livet mitt. Så jeg har masse å se tilbake til. Jeg gleder meg virkelig til det prosjektet. Dette innlegget ble litt rotete. Beklager det. Sånn ble det akkurat nå. Ha en fin søndag alle sammen. ~Frida~

Sprettball i en stormende hverdag.

Hei. På tide å skrive litt igjen.på tide å granske hodet litt å prøve å identifisere innholdet,sortere og ventiler,altså skrive. Hvis jeg skal finne et ord som beskriver meg selv akkurat nå så må det bli berg-og-dalbane(r!). Det er en utrolig utfordrende tilstand. Det er riktignok utrolig tungt og slitsomt når formen går opp og ned som en sprettball,men det kommer også konsekvenser når det blir sånn. Selv om jeg prøver alt jeg kan å la tanker og følelser være tanker og følelser,og ikke handle på dem. Av og til overasket jeg meg selv og mestrer noe jeg trodde var umulig. Og andre ganger bruker jeg gamle mestringsstratergier. Det er vel da det blir konsekvenser. Men selv om jeg kaver i en storm midt i havet,og prøver alt jeg kan for å holde hodet over vannet,selv om det føles som at det er tusen tornetråder som drar meg ned.jeg kaver,men jeg klarer det sånn akkurat,fordi jeg ser land. Jeg ser det der fremme og jeg vet at når jeg en dag kommer dit kan jeg stå på bakken med hevet hode og se tilbake på stormen, se tilbake på den evige kampen som jeg klarte å kjempe meg ut av, så skal jeg snu ryggen til fortiden og gå rakrygget og sterk mot fremtiden,bærende på en ryggsekk full av erfaringer,minner,styrke,nye verktøy,selvtillit og nye mål. Det er dit jeg vil og skal. Så uansett hvilke stormer som venter meg skal jeg kjempe for å holde hodet over vannet og ha målet i fokus,mens jeg svømmer mot det. Når vi snakker om målet,så kan jeg jo også dele at jeg lenge har ventet på plass på vestre viken med bet-behandlingen. Det var sagt at jeg skulle reise dit å starte mitt livs største kamp i januar. På forrige videomøte med bet-gjengen fikk vi en dato. Det var litt skuffende. Jeg har lenge kjempet og holdt ut og holdt meg i live,med. Håp om at tiden snart er inne. Januar. Målet ble litt lenger unna. Den nye datoen er nå 12.april. jeg får fortsette å svømme. Jeg skal fortsatt dit. Jeg føler meg fortsatt like heldig som har fått en slik sjanse. Jeg skal ta den og omfavne den med alt jeg har. I min sprettballhverdag hender det at jeg har noen øyeblikk der jeg nyter stillheten og tørr å drømme litt om fremtiden. Det er jo helt opp til meg hvordan den blir,og vi vet alle at Dreams Come true.! Det er godt å drømme,hvertfall de gangene når man kjenner fra hjertet at man har tro på dem. Men sånne ting går jo også opp og ned. Med når man har sine øyeblikk hvor håpet strides frem,er det en slags frihetsfølelse som fyller hver eneste celle i kroppen. Det er gode øyeblikk. Det er mange følelser å håndtere for tiden. Mer enn før,siden jeg driver å trapper ned og har trappet ned på mange medisiner som i årevis har lagt litt lokk på ekte følelser. Nå føler jeg dem alle sammen. Og jeg lar dem komme ut. Jeg tror jeg har grått mer den siste måneden enn i hele mitt liv. Det er godt å gråte. Jeg gråter med god samvittighet. Hver dag. For hver tåre som renner ned mitt kinn,føler jeg at alt det tunge slipper taket sakte,akkurat som det skal. Så blir jeg sint innimellom. Ikke bare litt. Da fyker sinnet mitt i både vegger og tak,puter og av og til i form av ord til et velutdannet og erfaren ansikt. Så ler vi av det etterpå. En ting er sikkert. DET MÅ UT! Det skal ut! Og ut kommer det,mer og mer i sunne uttrykk. Så hvis du spør meg hvordan jeg har det nå,får du et stikk motsatt eller et helt annet svar om en time. Så sånn går no dagene. Jeg spretter opp og ned som en sprettball som prøver å unngå å sprette i farlige hull. Selv om jeg bommer av og til finner jeg alltid en eller annen måte å klarte opp av hullene,så fortsetter jeg å sprette... sprett sprett. Jeg må si jeg ser frem til å gå over til surfing eller flying. Jeg ser frem til å fly inn i en ny tilværelse. Jeg tror og håper at det en dag blir realiteten. Det er det jeg holder meg fast i,i det store stormende havet jeg befinner meg i. Så kommer jeg dit jeg velger å navigere til. Vi velger selv hvem vi vil være og hvor vi vil være,og hva vi velger å kjempe mot. Jeg har navigert livet i ruta mi. ~Frida~

Kjære jente 13år, mitt hjerte blør for at du ikke ble plukket opp og tatt vare på slik som du trengte

Hei alle sammen,og riktig godt nyttår. i dag skal jeg ikke skrive om meg, men om noe som berører meg svært mye,og som jeg vet berører et helt land også,så jeg skal prøve å være forsiktig og få ut dette riktig. Husk at dette er bare fra mitt hode,så jeg sier ikke at det er sånn.vi har alle tanker og meninger til saken. Her er mine ord. Jeg tenker på saken om den 13.år gamle jenta som ble mobba så forferdelig mye av barn som nå blir kalt barnemordere. Jeg tenker på mora til jenta som mest sansynligvis har kjempet for barnet sitt mot systemet over år. Hun gir opp kampen med systemet,og har bestemt seg for å selv gjøre alt hun kan for å kjempe med barnet sitt for å få i henne mat. Av erfaring er det ikke en mors jobb å tvangsfore sitt barn. Det er helsevesenet sin jobb. For å kjempe Mot en så syk jente som ikke har inntatt næring på lenge,og mest sansynligvis er hjernevasket.alt som sto i hodet på jenta var "jeg skal slanke meg jeg.jeg skal slanke meg så mye at jeg dør.da vil det være mobberne sin skyld." Men hvordan er det i dag da. Jenta døde og moren som kjempet for henne har skylden? Er mobbebarna barnemordere? jeg, av egen erfaring forstår jeg dette sånn som at det er helsevesenet som har sviktet. Det skal ikke være sånn. Min mor kjempet sånn for meg også. Mamma fikk bare høre "det er bare barneproblemer som går over.hun er for ung til å ha anoreksi.hun er ikke syk nok til å legges in på sykehuset.hun er jo bare 11år" Mamman min kjempet for meg også,slik som alle mammaer ville gjort. Slik som moren til den 13år gamle Jenta. Men hun sultet til døde. Hvis ikke mamma hadde kjempet og jeg hadde fått hjelp,slik som jeg gjorde. (Slik som moren til jenta gjorde men ikke fikk hjelp),så hadde. Jeg nok ikke vært her i dag jeg Heller. Dette handler ikke om meg,men om en vakker jente som ble så mobbet at hun valgte å slanke seg til døde. Og moren kjempet for henne. Men ingen andre. Helseapparatet sviktet. Nå sørger moren over å ha mistet sin datter i et anoreksi helvete kommet av at hun ble mobbet i hjel. Hun sørger. I tillegg blir hun beskyldt for å ha drept sin egen datter. Hvor mye tåler et menneske? jeg sitter vertfall her med en stor klump i halsen å tårer i øynene. Jeg er sint på systemet. De klarte ikke å redde henne. De gjorde ingen ting. Jeg tenker at hvis jeg fikk hjelp da jeg var elleve år og var kjempesyk,så kunne jeg kanskje vært frisk for mange år siden. Neida,det ska gå så langt at de nesten griper inn på ditt siste åndedrag. Hva har samfunnet å lære av denne jenta. Hva har samfunnet lære av meg og alle i samme situasjon. For det skal ikke være sånn. Det blir det samme som at en får kreft,så får man ikke hjelp før kreften er spredd over helekroppen. Da er det vanskelig å bli frisk igjen. Tenn et lys for denne jenta som nå er en engel.la oss håpe hun har fått fred nå. Og et lys for moren som sørger. Og et for håpet om at verden skal forstå og gjøre noe med systemet,helsevesen og mobbere. Kjære moren til jenta. Hvis du leser dette. Du har mange mødre i ryggen. Vi forstår deg. Ikke gi opp. Det ville ikke din datter ønsket. Fortell hennes historie og del den med verden. ~Frida~

God jul, god jul, god jul

Hei og hopp!
Nå nærmer jula seg,IGJEN!
jeg synes ikke det e lenge siden det var jul forrige gang. Dette året har gått utrolig fort.
Det har vært et veldig innholdsrikt år for min del. Både positive ting og negative ting.
Jeg hadde en utrolig flott sommer. Høsten har vært utrolig tøff igjen. Men alt i alt er jeg fornøyd med året. Jeg har lært utrolig mye. Selv når man opplever mye motgang, lærer man. Det er kanskje da man lærer mest. Jeg føler faktisk at jeg ser enden på visa ang den alvorlige selvskadingen. Det sier seg selv egentlig. Hvis jeg fortsetter er det enden på visa for meg. Hvis jeg fortsetter å kjempe som jeg gjør nå, og kommer meg til Oslo i januar,tror jeg og håper jeg at det er enden på visa for sykdommen. Jeg liker å ligge i senga mi om kvelden ,sette på musikk som får følelsene til å strømme og fosse som en vakker elv inni meg. Da ligger jeg å tenker på hvordan jeg vil at livet mitt skal være om noen måneder.hva resultatet blir er opp til meg. Det ligger i mine hender, og jeg skal få eksperthjelp til å klare dette. Jeg har mer tro og håp nå, så jeg tørr å ligge å drømme og tenke på hva jeg vil fylle livet mitt med. Snart er det ingenting som holder meg tilbake. Snart trykker jeg på GO-knappen og begynner et annet liv. Jeg kan hvis jeg vil. Og jeg vil.
nå er jeg i full gang med å få julestemning. Jeg satser på en fin jul med mye innhold. Jeg trenger det før jeg reiser til Oslo.  Håper på å være så mye som mulig hjemme sammen med familie og venner.  Kanskje ta en fest eller to. Det hører med i jula. Jula er egentlig en vanskelig tid. Det er da alt liksom skal være så utrolig bra og man skal være glad hele tiden. Jeg har jo gått i mange jule tider nå å stresset meg i hjel pga at hvor enn jeg vender snuten min er det masse mat.jula handler mye om mat,og mat har vært min fiende i mange år. Jeg har så lyst å få en fin jul i år. Det hadde vært så deilig å kjenne den julefølelsen fylle kroppen istedet for stress og angst. Men jeg gir det en sjanse. Jeg er jo glad i jula og.
Ønsker alle en riktig god jul.
~Frida~

Ten facts or things right now.

 1. Jeg er evig takknemlig for alle som støtter meg og hjelper meg hver dag, slik at jeg har best mulig utgangspunkt når jeg kommer til Oslo.  Krigen før er utrolig viktig. Takk familien min. Alle venner, mine medpasienter her på dpsn(en fantastisk god gjeng),alle som jobber på dpsn (spesielt teamet mitt), alle som jobber på Østmarka.
Det er jo enkelte jeg vil takke med navn,men dere. Vet hvem dere er. Mamma og pappa vil jeg spesielt takke. De har mange ganger måttet kjempe for meg og med meg. Alltid er de der for meg. Uten alle dere... hadde ikke jeg levd i dag. Det er like mye deres fortjeneste som min egen.

2. Jeg fikk parykken min i posten i dag. Jeg er så fornøyd. Siden jeg hadde den uheldige hårkrisen for en stund siden, og for tiden ser ut som et rocketroll,var det kjempegøy å se meg selv med langt rødlig hår. Håper jeg tørr å bruke den. Er gaaanske lei av å gå med lue. Dessuten kan jeg ikke. Gå med lue og kjole i jula liksom..ehm..å vertfall ikke uten lue. Nå har jeg en fantastisk parykk.

3. Jeg shopper masse på ebay for tiden. Det er så billig der og jeg finner meg masse rart der jeg. Dette går jo litt utover mamma selvfølgelig, for alle pakkene sendes til min gamle hjemmeadresse i lensvika. Hihi. En liten applaus til mamma for den.

4. Jeg har gått med 2 forskjellige sokker i dag, fordi jeg var så trøtt når jeg sto opp i morges. Og for at det er en ensom sokk i samlinga mi og. Må jo få lov å være sokk den også. Ikke sant?

5. I dag har jeg vært ute, og jeg har vært sosial på fellesstua i hele dag. Fra å ha logget i senga i 3 måneder. Så nå er jeg sliten. Dette er eksponering for meg nå, for jeg har slitt veldig med sosialangst og angst for å være ute offentlig. Tror nok det har en del med stomien å gjøre. Vanskelig å føle seg trygg og stole på at den er tett.

6. Jeg får besøk av verdens fineste drea i morgen. Cant wait. Love you drea.

7. Jeg har funnet en ny snuste som heter epok lime. Det er en snus som er min nye favoritt. Den er også hvit så det er ikke skadelig for tennene. Narvesen er eneste plassen jeg har funnet den på hittil. Jeg snuser en boks om dagen.

8. Jeg gleder Meg veldig til jul. Jeg må begynne å tenke på julegaver snart. Jeg elsker å gi gaver. Og å få og seff. Hihi. Så gleder jeg meg veldig til å være sammen med familien min og bo i barndomshjemmet mitt. Så blir det vel litt festing også. Lenge siden sist. Det blir gøy.
Så gleder jeg meg noe sinnsykt til å spise kolakaker. Det er det beste jeg vet.

9. Når jeg skulle på sykehuset for å ta blodprøve i dag, hadde jeg en lang og veldig interessant samtale med blodprøve dama.  Det har aldri skjedd før. Vanligvis er det hei,stikk,au.sug,plaster,ferdig. Men det var veldig koselig at hun tok seg tid til å snakke så mye med meg.

10. Jeg er normalvektig nå. Har en bmi på 21. Jeg skjønner at det er en tilvenningsak å være normalvektig, men pga sykdommen min føler jeg meg for øyeblikket som en stor bombibjørn.


Det var ten things fra meg i kveld.
Nå er det serien bones som står på planen,så sovner jeg sikkert etterhvert.
god natta People.
~Frida~

Adventsoppdatering

Hei og hopp.
en liten oppdatering igjen fra meg.
føler ting går veldig bra. Og det er utrolig godt. Vi driver å jobber med å få på plass alt som skal være på plass til jeg kommer hjem fra Oslo.  Det er meningen at jeg skal rett tilbake til leiligheten når jeg kommer derfra, og da må alt være på plass.
Jeg har også snakket med lederen på bet-behandlingen i Oslo over videosamtaler.  Siden jeg bor så langt borte tok vi forvernsamtale på video. Jeg var veldig spent på samtalen, men det gikk veldig bra. Jeg fikk masse informasjon om opplegget.
Alt høres veldig bra ut og jeg fikk enda mer tro på opplegget etterpå. Vi snakket også litt om pasientgrupper som har vært der,som idag er friske. De har fått det livet de kjempet for og er i dag frie fra lidelsene som i årevis har herjet. Det gir utrolig mye håp å høre slike historier. Alle har sjansen til å få en lykkelig slutt. Også jeg. Den eneste måten er å kjempe og ikke gi opp. Jeg er supermotivert nå. Jeg har skikkelig trua. Det er godt å kjenne på når håløsheten har regjert så lenge. Jeg fikk også beskjed om at de kunne ta imot meg først på nyåret. De driver med flytting for øyeblikket, så da fikk jeg forklaringen på at ting har tatt litt tid. Hehe. Men jeg synes egentlig det er greit. Da får jeg feire hele jula hjemme med familien min. Gleder meg veldig til jula. Jeg er utrolig glad i jula, selv om den byr på en del utfordringer.
Jeg begynner også å venne meg på den store omveltningen med stomi. Det handler mye om å trene på å akseptere det, trene på å håndtere utstyret og finne gode løsninger på ting så jeg blir så trygg som mulig. Det å stole på utstyret er også en treningskamp, men det går bedre og bedre.
Så egentlig har jeg det ganske bra,etter forholdene. Jeg gleder meg veldig til å komme igang med ting i Oslo.
Men først er det jula som venter.
god advent folkens.
~Frida~

Jeg nekter å dø

Det var utrolig godt å komme tilbake til dpsn i gjen. Har vært her siden i går og alt har gått veldig bra. Det var veldig godt å treffe igjen teamet mitt og resten av gjengen på dpsn. Etter alt jeg har vært gjennom siden forrige gang jeg så dem, var det godt å komme tilbake. Jeg er mye på rommet mitt. Jeg er sinnsykt sliten. Kroppen min er sliten og hodet også.
Men jeg føler at jeg har en helt annen kontroll på selvskadingen nå, alt jeg har vært gjennom har virkelig vært en vekker. Den har fått meg til å innse at kroppen min er utrolig sjør og svekket og skadet etter et halvt liv med selvtorturering mot min egen kropp. Den har fått meg til å innse at hvis jeg skader meg igjen må jeg forlate kroppen min, forlate familien min som jeg elsker over alt på jord, forlate vennene mine som fortsatt etter elleve år står der og venter på meg. Alle vil at det som er igjen av en utherjet frida skal begynne å leve livet sitt, finne seg selv,  bli sterk, og følge drømmene mine. Og vet dere. Det vil jeg også. Mer enn noe annet.
Jeg nekter å dø nå. Jeg vil ha livet mitt og jeg vet jeg klarer å få det. Så jeg blir her på dpsn og eventuelt Østmarka av og til, til jeg reiser til Oslo for min livs største kamp. Denne gangen skal jeg vinne. Og jeg vet jeg får det til. Fordi jeg har bestemt meg. Jeg vil leve.
Jeg ligger mye å tenker. Bør jeg være bitter. Jeg har en haug med konsekvenser på kroppen min og i kroppen min etter et halvt liv med krig,  hvor krigen har foregått både inni og utenpå meg selv.
Per i dag bør jeg tenke at jeg er heldig som ikke er død. Ja jeg har nok klart å ødelagt hele buken og nå trenger stomi resten av livet. Men til å ha vært gjennom 57 operasjoner i magen, og med tanke på skadene, er det et mirakel at jeg er i live.
Og jeg har nå en enorm sjanse til å ta tilbake livet mitt eller skape et nytt liv når jeg er i Oslo og etter. Jeg nekter å dø.
Jeg gleder meg til jula. Håper jeg er hjemme i jula. Håper å treffe venner og kjente. Det blir bra.
Det var noen ord fra meg i natten.
Hug!♡♡♡~

En jentes mareritt- når håret faller av

Vil dele en litt arti historie med dere.
Dette er veldig typisk meg altså.
Jeg er jo en person som er veldig nysgjerrig på absolutt alt og skal prøve absolutt alt. Helst veldig impulsivt.
dette har blant annet gått utover håret mitt oppgjennom årene. Hehe
i sommer hadde jeg ganske rødt hår. Men var tilfeldigvis på butikken og fikk øye på blå hårfarge. Helt impulsivt tenke jeg at det hadde jo vært moro å prøvd.  Blått hår er jo råkul.  Så jeg slengte den oppi handlekurven. Resultatet av blå hårfarge oppå rødt hår ble brunt. Veldig skuffa.
men det tok vel en dag eller to før jeg kikket litt på frisyrer på nettet,og fant en som Jeg kunne få til med det lille jeg hadde av hår på hodet. Og denne gang skulle håret også blekes. Jeg satte i gang. Det tok fem Blekinge til. I prosessen var jeg både gul og oransje før det endelig ble blondt.

Håret mitt var rimelig slitt etter disse rundene med farging og bleking. En ukes tid senere ville jeg ha krøller igjen,så jeg dro til frisøren for å ta permanent.
Når vi var ferdige med å ta av alle rullene skulle jeg style håret. Det var da sjokket kom. Hver gang jeg dro hendene gjennom håret fikk jeg en håndfull hår med av håret. Det var bare å dra av håret. FOR ET MARERITT! Frisøren stod der med store øyner og følte seg skyldig. Jeg forsikret henne om at det ikke var hennes feil. Dette hadde jeg klart helt selv. Det var bare en ting å gjøre. Jeg måtte save av håret mitt.. piggkort ble det visst. Hooj. Er ikke dette en jentes verste mareritt.
Så det er grunnen til at jeg har gått med lue en god stund nå.hehe.
anyway. Mens jeg venter på at mitt hår skal bli langt igjen tenkte jeg å se på nettet om jeg fant en fin parykk.  Jeg er så sinnsykt lei av å gå med lue. Jeg kan jo heller ikke. Gå. Med lue i jula fks. Lue og finkjole passer liksom ikke helt sammen. Så nå har jeg bestilt meg parykk. Håper egentlig det snart blir moderne med parykk. Det er jo Så utrolig mye tøft, og finner du de rette nettsidene, er det billig også.
Jeg skal vertfall teste det.
Ville bare dele historien med dere. Hehe. Ha en fin dag.
~Frida~

Update

"Det kunne vært verre". Jeg prøver å trøste meg med det. Jeg begynner å venne meg til de nye utfordringene. Det er enda mye å akseptere. Jeg tenker mye på enkelte ting som aldri vil bli det samme igjen siden jeg nå må gå med en pose på magen. Jeg tenker at jeg kommer til å føle meg enda mer annerledes. Men samtidig vet jeg at det er mange der ute som lever normale liv selv om de har stomi. Det handler vel mye om at man må akseptere at det nå er en del av livet. Samtidig er det nok bare jeg som vet at stomien er der og at jeg vet at det kan bli lekkasjer, og at det ikke nødvendigvis vises at jeg har stomi utenpå klærne. Jeg kan fortsatt gå med kjole. Jeg må kanskje bare velge en kjole som ikke er så tettsittende. Jeg kan fortsatt dra ut å gjøre alt jeg har lyst til. Jeg må bare ta forhåndsregler og ta med meg utstyr. Ja, alt vil bli annerledes. Men ingenting vil forsvinne. Det vil bare bli annerledes.
Nå er jeg på Østmarka igjen. Vi fant en levelig løsning på sykehuset. Jeg har lært meg å skifte stomi selv nå, så jeg er ikke avhengig av å være på sykehuset hele tiden nå. Vi ble enige om at jeg skulle prøve dette nå, og hvis det ble problemer er det bare å dra tilbake til sykehuset og finne en løsning igjen.
På mandag skal. Jeg endelig tilbake til orkdal igjen. Endelig. Nærmere leiligheten min, venner og familie.
Jeg er veldig slapp og sliten enda. Mye av næringa forsvinner i stomien siden det kommer fra tynntarmen. Det er litt mere å passe på. Jeg må blant annet ta blodprøver annenhver dag for å passe på elektrolytter.

Det er litt å venne seg til. Men som sagt, det kunne vært mye verre.  Konekvensene av hva kroppen min har vært gjennom kunne vært mye verre. Så jeg er glad for det utgangspunktet jeg har nå. Jeg skal fortsatt til Oslo og vi jobber fortsatt mot det. Jeg har til og med kjøpt meg ny koffert. Jeg trenger en stor koffert siden jeg trenger å ha meg me en del. Pluss at det er lettere  å reise me en koffert enn å drasse med en tung bag på når man skal reise med fly. Det blir sikkert litt reising. Men det er jo bare gøy. Jeg elsker å ta fly.
venter fortsatt på dato til dere som lurer på det. Må nok fortsatt smøre meg med tålmodighet. Jeg er fornøyd bare med å vite at jeg har fått plass og kommet inn. Det er få plasser og sikkert mange henvisninger. Jeg er utrolig heldig. Jeg ser veldig frem til å komme gang.
Ellers har jeg det bare bra. God helg folkens.

~Frida~

Hver dag er en kamp - som vil bli verdt det

Ligger fortsatt på sykehuset. Sliter veldig med å finne noe som kan fungere for meg. Siden jeg også har ett hull i tynntarmen og at det som kommer derfra er veldig tyntflytende og etsende, er det vanskelig å få noe som helst til å gro og finne løsninger til å få dette tett. Det er daglige lekkasjer. Vi prøver nye ting hele tiden og jeg får god hjelp av både kirurgene, sykepleierne og stomisykepleierne. Men det å gå med den konstante frykten for lekkasjer tærer voldsomt på meg. Det er ikke akkurat så morsomt når det begynner å lekke fra magen. Det har skapt en så stor angst i meg at det er en kjempeutfordring bare det å reise meg fra senga. Men for å teste ut løsningene vi finner. Må jeg opp fra sengen å teste ut. Som sagt tærer det noe enormt på syken. Jeg merker at jeg blir deprimert av hele greia. Jeg kunne bare ønske at jeg kunne skru tilbake tiden og endre på ting. Men jeg vet at det ikke er en mulighet. Jeg kan bare påvirke dagen i dag og fremtiden. Det skal jeg. Dette har virkelig satt en støkk i meg å fått meg til å skjønne konsekvensene av den verdenen jeg har levd i. Da mener jeg at alt jeg har gjort som har vært destruktivt og har fått meg til å gå i disse negative og farlige mønstrene og hva det har endt med. Jeg vet jo at jeg må stole på kirurgene når de sier at vi skal få dette til til slutt, men det er utrolig vanskelig når alt styret med stomi, lekasjer og smerter og sår pågår. Dette er noe som vil ta lang tid og det må jeg bare akseptere. Så får jeg være så sterk som jeg bare kan nå og ta en dag i gangen.
Jeg skulle så inderlig ønske at jeg kunne få alt dette Til å forsvinne og at livet mitt hadde vært annerledes, men jeg vet at det kommer til å bli bedre. Jeg har fått min livs mulighet på Blakstad snart, og selv om det vil være min livs største kamp, vil det forandre livet mitt. Så en dag vil all denne elendigheten vøre verdt det. Jeg vet det bare. Jeg skal få det til. Jeg har fortsatt håp.

~Frida~

Komplikasjoner i kø

Halloen.
Kroppen min har vært gjennom mye de siste årene. Det virker som at alle konsekvensene av det kommer i kø nå. Jeg sliter vanvittig med å få stabilisert kroppen etter all den alvorlige selvskadingen. Jeg  drar inn og ut av sykehuset hele tiden nå. Det er ikke lenger et alternativ å operere for å reparere skadene i magen, så kirurgene prøver alt mulig annet. I en tre ukers tid har jeg brukt noe som kalles vakuumpumpe.  Siden buken min ikke kan lukkes, må den gro innen ifra. Så denne vakuumpumpen skal hjelpe på denne prosessen. Men på fredag kom nok en komplikasjon. Det kommer bare fler og fler hull på tarmen. Så nå må jeg ha både stomi og vakuumpumpe.  Infeksjonsfaren er stor og det er utrolig vanskelig å få dette tett og få det til å fungere. Jeg krysser alt jeg har for at vi finner en løsning som kan fungere for meg før jeg drar til Oslo.  Det nærmer seg også. Typisk at alle ettervirkningene av selvskadingen skulle komme nå. Jeg føler egentlig at ting er ganske håpløst nå,siden ingenting ser ut til å fungere for å få stabilisert magen min. Jeg kjenner mye på at jeg er veldig lei meg for hvor langt dette har gått. Det er jo fantastisk at jeg snart skal i en utrolig bra behandling for de tingene jeg sliter meg, men samtidig er skadene alvorlige og varige. Så nå må jeg finne en måte å holde ut dette og akseptere hvordan ting er nå og håpe på at ting blir bedre.
Så selv om jeg står midt oppi masse elendighet nå, kan jeg ikke gi opp. Keep on fighting. Alt jeg kan gjøre nå er å tavare på det som er bra og jobbe fremover, selv om mye går imot meg nå. Som alltid setter jeg utrolig stor pris på støtten deres folkens. Dere er og forblir fantastiske. Takk.
~Frida~

Jeg står støtt - kampen nærmer seg

Hei verden.
lite liv på bloggen for tiden, men det er liv i meg altså. Akkurat nå er jeg i Trondheim på Østmarka. Har vært her en stund nå. Ting har vært litt vanskelig, men det begynner og bli bedre nå. Jeg og behandlingsteamet mitt arbeider for fullt at jeg skal være best mulig rustet både psykisk og fysisk til jeg snart reiser til Oslo for. Bet-behandlinga.
I mange år har jeg gått i vonde sirkler som har endt dårlig. Så mange ganger at det såkalte dårlige endepunkt har blitt til pri1 å unngå. Det er det vi alle jobber for å unngå nå. Jeg jobber aktivt med ting etter å ha stoppet opp litt på veien min nå. Jeg jobber aktivt med masse nå,og det er mange baller i lufta. Ting kan fort skli ut, så vi prøver å gjøre ting så trygt som mulig. Vi jobber med å identifisere alt som skjer med meg nå og har skjedd. Utrolig nok står jeg støtt. Selv om alt kriger og herjer inni meg. Men det går bra. Det gjør faktisk det. Jeg er forbanna bestemt for å stå der jeg er nå. Jeg har limt meg fast på stien min. Jeg nekter å falle. Det er nå det gjelder. Mer enn noensinne. Og selv om det er masse som prøver å felle meg,vet jeg hva jeg vil nå. Viljestyrke blir endelig brukt riktig. Endelig får jeg det til. Men dette er nytt og ukjent, og det er i det nye og ukjente jeg kommer til å befinne meg fremover. Jeg prøver å møte det,men selvfølgelig med hjelpen der når jeg trenger det. Dette føles bra.  Veldig bra,skummelt og rart. Men det er greit. Nå handler alt om at jeg skal komme meg til Blakstad trygt.
Jeg kjenner at jeg har et hull inni meg med masse angst, spenning,rastløshet og nysgjerrighet. Så har jeg et annet hull ini meg som jeg driver å fyller på med viljestyrke,mot,krefter, drømmer og mål og mestring, pluss håp og tro. Det er det hullet som skal brukes fremover og hvertfall når jeg kommer til Blakstad.  Når jeg kommer dit skal jeg lære meg å forankre alle løse tråder, alle følelser, alle hendelser i livet mitt inn i en kropp. Min kropp. Og det aller viktigste. Jeg skal lære å beskytte den kroppen og leve i den og med den uansett hva som møter meg i livet. Jeg skal bli hel.
Det nærmer seg, jeg kjenner det på hele kroppen. Men jeg skal være klar. Jeg skal gjennomføre og overleve,slik at jeg kan begynne å leve.
Behandlerne mine fortalte meg klart og tydelig at Blakstad hadde valgt meg på grunn av ressursene mine og meg. De ressursene skal nemlig brukes.
Jeg er så takknemlig for sjansen. Kan ikke beskrives med ord hvor heldig jeg er. Og sjansen skal jeg ta, selv om det betyr krig med store bokstaver. For jeg ser på dette som min eneste sjanse. Jeg er veldig heldig som har så mange som støtter meg nå. Det betyr mye. Det betyr alt.
Snart skal monsteret knekkes. Jeg skal være klar. Intel videre står jeg støtt.
Takk for all støtte.
~Frida~

Respekt, likeverd, medbestemmelse og helhet

Det er mye mangel på kunnskap om psykiatri i somatiske sykehus. Dette er et stort problem for mange. Det finnes sjokkerende historier om fks hvordan selvskadere blir behandlet. I enkelte tilfeller er det så sjokkerende at du vil ikke tro meg.
Jeg tenker på den plakaten som sier noe om hva som er viktig i møte med pasienter.
Likeverd, medbestemmelse,respekt og helhet.
Vi er alle mennesker, uansett hvilken diagnose som står på papiret. Av min erfaring vil jeg si noe om disse fire store ordene som visstnok betyr så mye.
Respekt er vel det jeg som sliter med selvskadingen har fått lite av, og jeg vet jeg ikke er alene om det. Jeg har mange ganger følt meg som ei filledukke som har blitt fikset og sydd igjen. Om det gjør vondt spiller ingen rolle. Doktoren må bare sy igjen fordi det er jobben hans. Doktoren spør ikke hvordan jeg har det, om det er noe som kan hjelpe meg eller om det er noe jeg trenger. Jeg har også blitt sydd uten bedøvelse. Legen tenker nok at siden jeg gjorde denne skaden må jeg da tåle å bli sydd igjen.
en gang skjedde noe som jeg aldri glemmer. Jeg kom inn på sykehuset etter en veldig alvorlig selvskading. Det krevde en operasjon.  Kirurgen(som hadde operert meg før) tror jeg fikk nok. Han kjeftet meg full og skjelte meg ut foran hele akuttmottaket. Derretter ble jeg trillet innpå et rom sammen med en drøss med sykepleiere. Jeg hadde masse smerter og jeg trodde ikke mine egne ører når han i sinne sa han skulle operere meg der og da uten narkose og smertelindring. Sykepleierne holdte meg nede mens legen gjorde jobben. Dette er et traume jeg ikke unner min verste fiende. Før han gikk ut av rommet smilte han og sa "sånn, nå tenker jeg du aldri gjør dette igjen". Dette var altså en lærepenge. Ingen fortjener å bli behandlet slik.
Når det kommer til likeverd føler man seg ikke akkurat verdifull når man blir behandlet sånn.
Dette skjer dessverre hele tiden. Psykiatriske pasienter blir forhåndsdømt og satt i en bås hvor vi ikke fortjener å være. Vi er helt vanlige mennesker vi og og vi er like forskjellige som alle andre selv om vi er psykisk syk.
vi fortjener å bli behandlet akkurat like bra som alle andre.
Helsevesenet må lære seg å se helheten hos oss også. Det er en grunn til at ting er som de er, akkurat som hos somatiske pasienter.
Helsevesenet har mye å lære om psykisk helse. For alle har en.
~Frida~

Dont drown in darkness - swim!!

Ingen er perfekte. Ingen klarer det perfekte. Jeg må vel innse at dette også gjelder meg og mine prestasjoner i min kamp. Jeg har brukt det siste døgnet på å grave meg ned bokstavelig talt. Søvnløs i mine egne tankevirvler mest fylt av destruktive tanker, en enorm skuffelse av meg selv og selvhat. Det er rart hvor langt ned man kan komme når disse fæle tankevirvlene starter å kvernet.  Jeg har slitt med spiseforstyrrelser i over elleve år nå. Dvs anoreksi og bulimi. Det er som å være fanget i helvete. Håpløst å komme ut av. Man går bare i samme sirkel og føler håpløsheten tar mer og mer over. Men som jeg har skrevet tidligere har jeg for første gang på alle disse årene klart å befri meg selv fra dette helvete. Det har ikke vært lett. Oppskriften skrev jeg tidligere. Jeg klarte å holde dette gående i en og halv måned. Men det jeg fryktet mest skjedde dessverre. Jeg gav etter for sykdommen. Jeg flyktet i et bulimisk øyeblikk. Det er dette som har kostet meg et døgn med en enorm redsel for å bli fanget i helvetet igjen, skuffelsen over å ha tapt et slag. Nederlaget. Jeg lovde meg selv. Aldri mer. Det at jeg brøt det løftet for meg selv knuste meg. Det var ikke verdt det. Følelsen av rusen i øyeblikket sykdommen regjerer er et null iforhold til å hver kveld legge hodet på puta å smile fordi jeg har vunnet en dag. En dag hvor jeg bestemte. En dag hvor jeg var sterkest. Hver dag borte fra bulimien gav meg en enorm følelse av mestring,frihet og håp. Uansett om det skjedde igjen, innser jeg nå etter å ha gravd meg selv litt opp igjen at jeg må tilgi meg selv for dette og fortsette der jeg slapp. Jeg vet jo at jeg klarer det når jeg vil nok og når jeg vet hva jeg vil fylle dagene mine med og hva jeg ikke vil fylle dem med.
Jeg må vel regne med at dette kan skje innimellom, og at det er de dagene jeg mestrer som teller. Det er de dagene som gir livet mitt mening og som betyr mest.
Det er fantastiske folk rundt meg som har hjulpet meg ut av mitt mørke hode, og jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal la verden rase sammen pga denne hendelsen. Jeg gjør jo så godt jeg kan og jeg lærer hver dag. Som sagt kan jeg ikke forvente perfeksjon. Jeg må gi slipp på den lille jenta i meg som alltid var flink pike og som stadig søkte perfeksjon. Alle gjør feil. Man lærer av feil,hvis man vil. Kanskje faller jeg ikke i samme felle neste gang. Kanskje skal jeg heller klappe meg selv på skuldra for at jeg klarte en så lang periode uten den fengslende bulimien.
Im moving on...
~
Frida~

Friheten- bort fra bulimi

 Jeg har fått endel spørsmål om jeg kunne skrive litt om hvordan jeg plutselig fikk bulimien under kontroll. Det kan jeg selvfølgelig prøve på, i håp om at det kan hjelpe andre også.

Jeg har slitt med spiseforstyrrelser halve livet. Jeg kan skrive litt hvordan mitt forhold til mat har vært og hvordan det er i dag. Tidligere hadde jeg et veldig forvrengt forhold til mat. Jeg var livredd for absolutt alt som inneholdt kalorier. Absolutt alt. Uansett om det var snakk om 20 kalorier eller 500 kalorier hadde jeg alltid en ubeskrivelig angst hver gang det var mat i magen min. Det gav meg en følelse av at jeg var skitten. Den følelsen var lammende fordi jeg hadde så mye angst knyttet til den følelsen. Mat i magen skapte skittenhetsfølelsen som igjen fremprovosere traumer fra min barndom.
Hvis jeg hadde mat i magen kunne jeg trene i timesvis for å få kaloriene bort til forsvinne. Følelsene til å forsvinne.
Plutselig oppdaget jeg at jeg kunne kaste opp maten. Følelsen av å kunne kontrollere disse følelsene maten i magen fikk frem,gav meg en følelse av ro i kroppen. Jeg kunne kontrollere å få skittenhetsfølelsen ut av kroppen min. Hver gang jeg kastet opp ble jeg ren igjen. Dette ble en besettelse og avhengighet. Jeg hadde mange forvrengte tanker rundt mat og kroppen min.
Jeg hadde og har blant annet en følelse om at enten gjøres noe 0% eller 100%. Ift trening trente jeg enten ingenting eller hele tiden. Ift mat spiste jeg enten ingenting eller alt,og lot bulimien herje.
Jeg hadde så forvrengt forhold til mat.
Jeg prøvde i mange år å finne ut hvordan jeg kunne få et mer normalt forhold til mat,hvordan jeg skulle få bulimien under kontroll eller hvordan jeg skulle få endret tvangstanker. Det var alltid alt eller ingenting,alt annet skapte uutholdelige angstanfall. Så jeg ungikk å gjøre noe annet enn å forholde meg jeg tvangstankene.
Jeg prøvde så hardt. Men angsten og "bivirkningene" av å eksponere meg ift mat skapte så mye ubehagelige følelser. Jeg klarte det aldri. Jeg klarte ikke å stå i følelsene.
Så hva skjedde?

I dag har jeg kommet til et punkt at jeg ikke kan kaste opp. Pluss at kroppen min er så svak og svekket. Dette handler om at jeg har den alvorlige selvskadingen min. Jeg hadde ikke noe valg. Magen min tåler ikke belastningene av oppkast. Etter over 50 operasjoner tåler den ingenting. Jeg skal ikke gå nærmere inn på det. Det viktige her er at jeg måtte slutte å kaste opp for å unngå fatale konsekvenser. I tillegg trengte kroppen mye proteiner for å gro sammen etter hver operasjon.
Så jeg begynte å spise små måltid flere ganger om dagen. Det var helt forferdelig mentalt. Men for hvert måltid sier jeg til meg selv. "Kroppen min trenger dette og bruker det for å overleve". Jeg måtte gjøre dette. Jeg hadde ikke noe valg. De små måltidene var vanskelig i starten, men nå er jeg mye mer trygg. Eksponering. Det er slik det fungerer. Etter en årevis med  kamper mot maten, ble jeg ettervern trygg nok til og akseptere den. Det å spise små måltider i løpet av dagen gjorde at trangen til å overspise forsvant mer og mer. Kroppen får det den trenger nå. I tillegg tillater jeg meg godteri i løpet av en dag også.
Jeg måtte finne noe som funket for meg. Så selv om det er et sterkt ubehag mange ganger om dagen av å ha mat i magen og akseptere at kroppen min har systemet fullt av det jeg er mest redd for i hele verden, så vet jeg at kroppen min trenger meg. Jeg må avsløre løgntankene sykdommen kommer med.
det å slippe bulimien er helt fantastisk. Det er en befrielse jeg ikke kan forklare. Det å spise og mestre maten er også en befrielse.
Jeg skrev dette innlegget i håp om å hjelpe andre. Hvordan unngå bulimi?
Min situasjon med at jeg ikke hadde noe valg,er kanskje noe som er litt spesielt. Det er ikke mange som står i akkurat samme situasjon. Men hos alle dere andre dreier det seg mye om det samme likevel. Det handler om at dere skylder kroppen deres dette og ikke minst dere selv. Denne følelsen av å bli fri fra denne avhengigheten av mat som egentlig handler om å kontrollere følelser,er noe jeg unner alle. Jeg tenker at det er en fin måte å starte på slik som jeg gjorde det. Små måltider og motiverende tanker,pluss at kroppen trenger det.
Masse lykke til alle fightere der ute.
~Frida~

Det svartmalte bilde er fargerikt igjen.

Jeg skulle fikse den dårlige dagen jeg hadde i går, så jeg bodde i hodet mitt hvor tankevirvler og svartmalte maleri,i hele ettermiddagen. Jeg mistet meg selv på veien. Så jeg prøvde i timesvis å finne meg selv igjen. Alt som foregikk inni meg i går førte til dissosiering. Men jeg ene og alene kom meg ut av det. Og magen min er urørt. Den er hel. Er ikke dette mestring så vet ikke jeg. Happyhappy!!
~Frida~

Tankevirvler og svartmalt maleri.

Alle har gode og dårlige dager. Det er en del av livet. I dag er en dårlig dag. Jeg vet at ting svinger og at det kommer til å gjøre det lenge enda. Men når jeg har slike dager som i dag, er det som et vakkert rosemaleri fylt med mestring,energi,livslyst,glede og mot, det blir et svartmalt bilde som er fylt av angst, depresjon og tristhet, slitenhet, håpløshet pluss en stor virvel fylt av store spørsmål om jeg kommer til å dø snart, vil jeg klare dette, vil jeg leve eller dø, hvem lever jeg for, blir jeg frisk noengang, hvorfor ditt? Hvorfor datt? Hvorfor alt?
tankevirvler skaper følelser.  Uro,angst,redsel, frykt og tristhet.
den vanskeligste tanken er at uansett hvor mye andre prøver å hjelpe meg, motivere meg, pushe meg, bake meg opp og støtte på meg, så forsvinner aldri den uendelige ensomheten i mitt eget hjerte. Jeg er alene inni kroppen min. Og der er det krig. Ingen utenfor meg kan føle og oppleve det helvete som foregår og har foregått. Heldigvis blir ikke ensomheten så stor når jeg siler av meg all smerten og forteller om krigen inni meg. Men når tankevirvler går i full fart og bildet er svartmalt vil jeg egentlig bare være i mitt eget hode og prøve å besvare de store spørsmålene. Men dette er et farlig spill. Spillet heter livet mitt. Og det er livet mitt som står om spill. Det er bare at jeg har spilt dette spillet i mange år nå. Jeg er så sliten og lei. Hva gjør man da? Man bruker verktøy til å håndtere kaoset,slik at ting blir til å holde ut og til og med bra.  Det er jo derfor jeg skal til Blakstad.  Det er det jeg skal lære meg der. Jeg skal tilegne meg nye verktøy, så jeg kan slutte å flykte fra min egen kropp. Både bevisst og ubevisst.
Holde ut,holde ut,holde ut.... puuuust.

Jeg må fikse dette. Hold ut!
~Frida~

Herlig lørdag

I dag har vært en flott og herlig lørdag.
For det første fikk jeg sove leeenge. Helt til jeg våknet og ikke gadd å ligge i sengen lenger. Noen timer senere ble jeg hentet av mamma og stefaren min. Vi dro på det nye enorme kjøpesenteret der jeg bor. Vi koste oss med kaffe og cola zero (som jeg er totalt hekta og avhengig av). Jeg fikk en ny frysyre som jeg ble fornøyd med. Fikk kjøpt litt godis på den store godteri butikken der de har alt mulig slags digg. Jeg elsker jo alt innenfor kategorien godteri. Jeg tillot meg litt siden det er lørdag. Det er lov. Hehe.
Etterpå var vi i leiligheten min. Jeg fikk byttet sommer garderobe om til høst og vinter garderoben siden sommeren definitivt er over. Så koste vi oss med reprise av norske talenter i leiligheten.
Synes dommerpanelet er helt fantastiske. Jeg er jo fan av alle fire. Linn skåber er jo verdens morsomste og herligste syns jo jeg da. Det blir litt morsommere å se på når hun slenger en kommentar i ny og ne. Hah. Digger den. Dama.
etter å ha sagt hade til dem var det laget pizza og salat på dpsn som vi koste oss med. Etterfulgt av stjernekamp. Heia Celine! !
Nå skal jeg kose meg med godis en min og se pirates of the caribien.
Herlig dag!
Fortsatt god helg!!
~Frida~

Det humper og går

Hei igjen.
Da er jeg endelig på plass på orkanger der jeg hører hjemme. Altså det er der ( dpsn og leiligheten) jeg skal være frem til Blakstad. Det er godt å komme tilbake. Jeg har vært veldig ærlig denne gangen hva jeg trenger og hva jeg synes blir viktig fremover. Det viktigste er at jeg klarer å stoppe opp og avverge med en gang jeg føler jeg er på vei mot en ny krise. Så jeg gjør alt jeg kan for å for eksempel IKKE falle tilbake i de destruktive mønstrene mine med den utmattende bulimien som sugerør alt av energi,tid,penger og rasjonelle tanker. Jeg vet at når spiseforstyrrelsen pågår og herjer over tid, ender det alltid med at jeg går inn i en tilstand hvor alt av rasjonelle tanker,fornuft,smerteterskel,kontroll og at jeg til slutt skader meg alvorlig. Jeg har klart å holde spiseforstyrrelsen i sjakk i en måned nå. Noe jeg synes er befriende på alle mulige måter, og det er jeg stolt av.
Jeg føler mestring for hver dag jeg kan legge hodet på puten om kvelden uten å ha tapt kampen eller falle i bulimifella. Hver dag er en seier for meg. Jeg har ikke klart å holde meg og ha kontroll mer enn toppen en uke,så en måned er grunn til å heise flagget for meg. Jeg ser nå hvor viktig det er at jeg passer på den stakkars kroppen min. Den har gidd meg mange sjanser.  Og kroppen min er bare min og det eneste jeg har som gjør at jeg kan være på denne jorda. Nå gleder jeg meg veldig til å komme i gang på Blakstad.  Det blir godt å komme til et sted hvor jeg,frida kan starte med blanke ark og at jeg vil få den hjelpen som kan gjøre meg frisk. Jobben er min,det er jeg fullt og helt klar over. Men jeg har et opplegg og mennesker som vil hjelpe meg å lykkes.
Jeg kan ikke beskrive hvor mye jeg gleder meg til å føle at jeg daglig blir friskere og friskere. Det er vanskelig å holde motivasjonen oppe hele tiden. Men med en gang jeg tenker på hva jeg vil med livet mitt er jeg sterkest. Da vekkes fighteren i meg.
Det blir en spennende tid fremover. Selvsagt er jeg livredd også. Men det er naturlig etter hva jeg og kroppen min har vært gjennom og hva jeg skal igjennom.

Jeg har vært her i noen dager nå,og det er godt å være i gang igjen. Det skjer ting hver dag og jeg prøver å være med på så mye som mulig. Samtidig må jeg lytte til kroppen og hvile innimellom. Kroppen er redusert og jeg sliter fysisk med en del ting. Men noe av det vil gå seg til. Heldigvis.
Det er godt å ha noe å gjøre. På onsdag var vi på tur ved sjøen. Vi lagde bålkaffe og grillet pølser og koste oss. Herlig og komme seg ut i naturen. Jeg var grillsjefen. Hehe.

I morgen kommer mamma på besøk. Da blir det litt farting. Godt å komme seg ut litt. Så skal jeg selvfølgelig i leiligheten. Det gleder jeg meg veldig til. 

Så da vet dere at det humper og går,som alltid. 

Ønsker dere en fin helg! 

Chao! 

~Frida~

Dette må ta slutt. Dette må ta slutt....

Etter en måneds tid i Trondheim,både på st.Olav og Østmarka,fikk jeg endelig dra tilbake til dpsn og min vakre leilighet på orkanger igjen. Herlig og befriende å være tilbake for å si det sånn...
hadde en veldig fin innkomstsamtale med legen i dag, og vi fikk tatt opp mange viktige tema som blir viktig frem mot Blakstad nå.
Det blir bla viktig å fortsette den gode trenden ift mat. Jeg har ikke kastet opp på en måned nå og har bulimien under full kontroll. Det er så fantastisk herlig å slippe alt styret bulimi skaper. Alt stresset,all skammen,all energien,pengene og tiden som blir spylt ned i dass. Jeg føler jeg har befridd meg selv fra et fengsel som jeg har bodd i i evigheter. Bulimien er jo også en av de store tiggerne som fører til den alvorlige selvskadingen også.
for det er det neste viktige. Selvskadingen må ta slutt. Jeg har fått klar beskjed fra kirurgene at de ikke kan hjelpe meg mer. Neste gang blir jeg pasient for livet og kommer mest sannsynlig til å dø av en alvorlig infeksjon.  Så vi har avtalt at jeg skal SI FRA ved første tegn til at jeg kjenner at jeg begynner å gå i feil retning.

Kroppen har fått hard medfart etter denne runden. Det ble mange operasjoner for at det til slutt skulle gå bra og at jeg også denne gang overlevde. Jeg ble veldig skremt av denne runden også. Det har vært et smertehelvete uten like. Jeg har grått ustanselig i mange dager. Mest fordi jeg hadde smerter som jeg ikke unner min verste fiende. Jeg fikk ikke puste fordi jeg hadde så sterke smerter. De kunne gi så mye smertelindring som mulig.ingenting hjalp. Til slutt fikk jeg heldigvis epidural og fikk bedøve halve kroppen. Endelig kunne jeg tørke de siste smertetårene og hvile.
Men gråten stanset ikke. Jeg gråt i timesvis og spurte meg selv "HVORFOR GJØR JEG DETTE MOT MEG SELV? hvorfor? Hvorfor må jeg ligge her å lide hele tiden? Hvorfor? Hvorfor? Hvorfor? Kommer jeg noensinne til å bli frisk,eller dør jeg snart? Hvorfor?"

Så kom jeg levende ut av det. Jeg er heldig.
Men denne runden har kostet meg mye. Kroppen er svak,og magen er skjørere enn noensinne. Kroppen min trenger meg nå. Og jeg trenger den resten av livet.
Dette må ta slutt. Hvis ikke blir alt slutt.

Så jeg må gi alt nå. Jeg må kjempe med nebb og klør. La det koste hva det koste vil. Jeg skal overleve, jeg skal på Blakstad. Jeg skal vinne livet mitt tilbake. Det er det jeg vil. Og jeg får til det jeg bestemmer meg for. Så dette må ta slutt.

Jeg må si tusen takk til alle som støtter meg. Dere vet hvem dere er. Det betyr utrolig mye for meg å ha dere i ryggen som støtte. Det setter jeg inderlig pris på. Dere er fantastiske. Takk.
~Frida~

Bumpy road

I dag er en stor dag. En stor dag for alle sjokoladeelskere. Det er den internasjonale sjokoladedagen.
så for å feire den må man selvsagt spise masse sjokolade. Noe jeg allerede startet med fra morgenen av i dag. Begynner å bli litt nok nå. Jeg måtte le litt før middag i dag.
"Friiiiiida,det er middag. Noe du liker veldig godt.
"Åh er det sodd til middag?":
" ja,jeg regner med du skal ha en stor tallerken?"
"Ehmm...Egentlig er jeg ganske mett."
"Mett?det er jo timesvis siden frokost"
" ja,Mn jeg er mett på sjokolade"
" "frida da"

" hallo,jeg støtter bare den internasjonale sjokoladedagen,og ja,du kan sette av en middagsposjon så skal jeg gjemme resten av sjokoladen så jeg ikke finner den. Da blir jeg jo så glad når jeg finner den i kveld."
"Du altså"
.........

Ellers er jeg på Østmarka nå. For en stund siden skjedde det uheldige igjen. Jeg har jo blitt advart lenge av kirurgene "neste gang går det ikke ann å lukke det" "du kommer tilmålte dø av alle infeksjonene" " tarmen din er så godt som død,du vil være avhengi av medisiner resten av livet." "Det er bare et tidsspørsmål før du treffer og skader indre organer eller pulsårer i magen." " du har allerede skapt et stort problem for deg.magemusklene er delt helt i to,så det er kun den oppåvermusklaturen i ryggen som holder deg oppreist nå. Det betyr at du kommer til å slite mye med ryggen,og dermed med å gå,så du må sikkert i perioder bruke rullestol for å avlaste ryggen." "Snart kan vi ikke hjelpe deg lenger,nå får vi håpe at du får plass på Blakstad fort,så du får hjelp med den psykoseorganiserte selvskadingen.kroppen din tåler ikke en runde til."
Mye å tenke på, mye å håndtere,mye å integrere i hjernen min. Så hva kan jeg gjøre så jeg ikke tar livet av meg uten at jeg vet det. Ganske kinkig utfordring.
jeg må nok bryte mønstrene mine tidlig slik at det ikke går så langt at jeg forsvinner igjen.Jeg må ta det kirurgene sier på alvor?
jeg må klare å overleve til Blakstad.  Jeg vet de kan hjelpe meg der. Jeg gleder meg til å komme til en ny plass med nye folk og nytt opplegg. Det kommer til å bli tøft. Mn det skal jeg håndtere.
~Frida~

Ja jeg vant i lotto- det kan dere også- dont give up

Nå er det slutt på å bruke bloggen min som konfliktområder.  Dette er en personlig blogg som jeg har hatt siden jeg var sytten år. Dere har fått fulgt meg kamp etter kamp. Jeg vet at dette bare gjelder noen få. Men jeg vet ikke hvordan jeg ellers skal nå ut til dere anonyme som skriver masse vonde ting og starter usaklige diskusjoner og konflikter.
Jeg skriver det igjen som jeg gjorde på forrige innlegg at jeg beklager hvis jeg har gjort noen vondt. Vi har en konflikt som er mellom meg og noen andre (nevner ikke navn,for det synes jeg r slemt og umodent gjort. Pluss at dere dette gjelder vet hvem dere er).
Jeg har aldri vært en person som liker å krangle med folk. Jeg har aldri fått hørt noe annet en at en av mine største egenskaper e at jeg bryr meg om andre(ikke for å skryte på meg noe, Mn jeg føler jeg må få lov å forsvare meg litt etter alt som har foregått i bloggverdenen i det siste).

Jeg kan ikke si noe på andres vegne. Mn fra meg vil jeg si at jeg ikke ønsker noen noe vondt. Jeg føler ting eksploderte etter at jeg delte den gledelige nyheten om at jeg hadde fått plass på Blakstad.  Jeg må informere om at denne behandlingen har vært tema i over ett år nå. Mn for ett år siden var ikke jeg noen kandidat for bet-behandling. Mn iløpet av det siste året,spesielt de siste månedene har jeg og mine behandlere jobbet hardt. Jeg har kommet meg i live ut av ett helvete uten like, og i sommer har jeg omtrent gjort bare normale ting. Fra å ligge i reimer og være på skjæret avdeling har jeg gjort masse positive ting som har gjort meg mye mye bedre,og jeg har gjort mange fremskritt. Så før sommeren bestemte vi oss for å prøve. Vi skrev en lang henvisning som beskrev meg som person og sykdomshistorie min, behandlingsrespons og masse skjema. Vi visste jo at Blakstad egentlig ikke tar imot gjestepasienter. Altså pasienter utenfor egen region. Det er svært sjeldent at det skjer at de gjør det likevel. Mn ut fra henvisningen, samtaler, skjemaer og telefoner fikk vi en gledens nyhet i midten av sommeren. De mente at ut ifra deres vurderinger av meg som person, min historie,mine diagnoser og behandlingsrespons gikk min henvisning gjennom fordi de mener at de kan hjelpe meg. Dette er ut fra tidligere erfaringer av pasienter som ligner på mitt tilfelle og hvordan jeg er som person og hvordan utviklingen min har vært. Ja,jeg er utrolig heldig og dette er et mirakel i manges øyner. Hvertfall i mine øyner. For dette gav meg et nytt håp. Men jeg er ikke bare heldig. Jeg har ikke bare glidd gjennom pga flaks. For selv om dette er som å vinne i lotto har jeg også jobbet knallhardt for dette. Og etter jeg har fått dette positive svaret har det gjort en del ting med meg. For det første er det siste jeg ønsker at jeg skal ramle i gamle feller ved å bli for syk psykisk eller fysisk. Det har skjedd før. Mn jeg har jobbet hardt i sommer. Jeg har holdt spiseforstyrrelsen i sjakk og bygd opp kroppen min med god næring og sakte men sikkert gått opp i vekt og fått gode rutiner på måltider. Jeg har også prøvd meg masse på det friske liv ved å deltatt på masse ting som har gidd meg masse gode følelser,mestring og motivasjon. Alt fra masse festivaler, vært med venner,møtt og blitt kjent med masse nye folk,vært mye hjemme i sommerparadiset i mammas hjem i lensvika sammen med familien min. Jeg har trent opp kroppen min. Jeg har festet. Jeg har vært mye i leiligheten,jeg har vært bokstavelig talt manisk i frisørstolen med masse nye farger og hårfrisyrer.  Faktisk så mye at jeg sitter igjen med piggkort går nå. Hehe. Typisk meg.
Sommeren i år har vært den beste siden jeg gikk på videregående. Det har vært masse eksponering. Mn det har bare gjort meg me motivert på bet-behandlingen som venter meg,nettopp fordi at jeg ser at jeg mestrer og klarer det jeg vil og bestemmer meg for. Jeg har gått i elleve år å vært livredd for å kjenne på følelser,så Blakstad blir min livs største kamp. Men jeg gleder meg til å vokse enda mer som person og utvikle meg og bli sterkere. Jeg gleder meg ikke minst til å kunne helt ærlig si med hånden på hjertet si at jeg blir friskere,jeg blir friskere..jeg klarer dette. Jeg kommer til å bli frisk.
Dette er en enorm sjanse og jeg tar den med alt jeg har.
Så ja,jeg er heldig. Mn helt ærlig synes jeg at jeg fortjener dette. Hadde det vært opp til meg ville jeg selvfølgelig gidd denne muligheten til alle som sliter som meg. Alle fortjener å kjenne det håpet jeg kjenner på nå. Og selv om jeg har fått tilbudet,betyr det ikke at ingen andre fra midtnorge kommer til å få samme tilbud. Jeg sier bare ikke gi opp. Ikke slutt å prøve eller kjempe. Det var nesten så vi ikke gadd å prøve å sende henvisningen engang. Mn så skjedde det utrolige..ikke gi dere. Dere kan vinne i lotto der også.
Håper ikke jeg blir misforstått denne gangen og at heller disse ordene kan gi noen der ute litt håp. Norge er et rikt land og det er et hav av muligheter der ute.

Never never ever ever give UP!
Ha en fortsatt fin kveld. Klem til dere alle
~Frida~

Fall

Jeg har tenkt mye på fremtiden. Jeg har så mye bra foran meg. Livet står for mine føtter. Ja,mye må mestres fremover,Mn jeg prøver å fokusere på gevinsten etterpå. Jeg er så takknemlig for sjansen jeg har fått på Blakstad. Jeg prøver og har prøvd å forberedt meg så mye som mulig i sommer. Samler motivasjon, bygger opp kroppen til normalvekt, nedtrapping av alle medisiner, flytte mer og mer ting fra dpsn til leiligheten. Jeg må nok de§verre flytte igjen rundt nyttår,Mn det er faktisk til en leilighet med enda høyere standard enn jeg har nå. Kan det bli bedre? Som sagt. Jeg er heldig og takknemlig.
hver kveld skriver jeg i dagboka mi et par punkter. I kveld vil jeg dele de med dere.
"Hva har vært bra med dagen i dag"?
- hadde en fin samtale med en sykepleier, har farget håret, mamma var på besøk, snakket med VerdeNS beste thinamarita. Sov lenge. Har kost meg med måltidene i dag. Til og med godteri og brus under nattpatruljen.
"Hva gikk ikke bra i dag "?
- er nokså så sliten etter mye som har foregått den siste tiden. Mye skjer innen mange områder. Både innen økonomi,behandlingen min,medisinendringer, konflikter med venner, mye styr inn og ut fra sykehus, mye følelser og tanker og reaksjoner. Er vanvittig sliten. Prøver å motivere meg selv med hvor heldig jeg er som fortsatt har alle muligheter,Mn fortsatt så mange lidelser. Da hjelper det meg å tenke på alle som har det verre enn meg. De som kanskje skal dø av en dødssykdom. De som mister sine nærmeste. De som har en kropp som ikke fungerer. Så tenker jeg på de som ikke får den hjelpen de fortjener. Alle burde blitt behandlet likt. JA, jeg vet at jeg har ingenting jeg skulle ha sagt, men jeg har vært heldig. Jeg vil si til de som ikke har fått ønsket hjelp fortsetter å kjempe. Det blir verdt det tilslutt. Men jeg er heldig. Og noen er rett og slett bare heldigere enn andre. Jeg trodde jeg hadde brukt opp flaksen min. Mn hver gang det skjer noe som får meg til å ta et skritt videre tenker jeg automatisk at det er et mirakel. Behandlerne mine oppmunter meg med å si at den jobben jeg spesielt har gjort de siste månedene har gidd store resultater som viser at når jeg er en resursser person som bruker resursene mine hver dag fremfor å bruke destruktive,har mye større mulighet til å bli frisk. Jeg tenker at alle er ressurssterke på sin egen måte. Alle har sine sider og noe de mestrer bra. Det erfare at for noen har de ikke blitt kjent med sine egne sider. For andre er det vanskelige å bruke dem. Kanskje noen til og med ønsker å være noe de ikke er. Kontakten min på dpsn sier alltid til meg når jeg er frustrert over at jeg ikke har mestret noe "du har en syk side frida, men du har jo så utrolig mange friske også. Det er bare opp til deg hvilken side du vil være på til enhver tid"
Da er vi inne på valg. Jeg er dødsdårlig på å ta valg. Men jeg har vært dårligere og er blitt mye flinkere. Jeg måtte hele tiden være bevisst på valgene mine. Først da kunne jeg få hjelp til å ta de riktige valgene. Det er alltid opp til meg. Av og til vil jeg ta den enkleste veien ut,mens andre ganger ber jeg om hjelp og gjør bevisste valg som fører meg i riktig retning. Ta gode valg ved å bruke sunne konstruktive verktøy. Dette har tatt lang tid å lære seg og jeg sliter enormt enda. Mn jeg vet at dette er noe jeg skal jobbe med hver dag på Blakstad.  De skal hjelpe meg å finne nye verktøy som jeg kan bære med meg inn i et friskere liv.

" Hva kan jeg gjøre bedre i morgen?
- fortsette...på.... veien..holde.. ut.

Så vil jeg bare skrive noen få ord.
mange skjønner nok hVa detre gjelder. Jeg beklager hvis jeg på noen måte har vært stygg mot noen. Jeg mente ikke å såre noen. Jeg har bedt vedkommende som var en av de om unnskyldning.  Dessverre ble ikke dette motatt. Men til dere andre vil jeg også si unnskyld. Det kommer opp mye følelser i slike konflikter.  Og ja. Jeg er fly forbanna. Men jeg skal prøve å være voksen og har nå bedt om unnskyldning og at jeg beklager oppførselen min. Det er ingen unnskyldning,Mn jeg har mye som foregår i livet mitt akkurat nå. Følelsesreguleringen er ikke helt på topp og hjernen min er sliten. Mn når man står frem med fullt navn når man kommenterer må man vel regne med å få igjen. Hehe. Uansett skal ikke jeg si noe mer om dette enn beklager.

Så vil jeg fortsette på dagbokinnlegget .

-hva er jeg takknemlig for?
* familien min som alltid er der og støtter meg. Elsker dem. Dere e  r utrolige.
*gode venner som er der og gjerne finner på ting.utrolig støtte fra dem. Selv om jeg kunne ønske vi møttes oftere. Sånn er det når vi e spredd rundt omkring på planeten jorda.
- mamma og pappa fortjener et eget punkt her. Jeg kunne ikke hatt bedre og sterkere og mer støttende foreldre.
- jeg er takknemlig for det jeg har fått oppleve i mitt liv. Går ann å gjøre mye gøy selv om man er syk.
- bet-behandlinga jeg skal inn i.
- behandlingsteamet rundt meg. De har vært fantastiske i alle de år.
- for verdens beste tantebarn aurora og Alfred.
- for all støtte-for alle muligheter
-




?7k

Sooooommer

Gud,som jeg koser meg om dagene. Det er en etterlengtet sen sommer som har ankommet Trøndelag. . ja,om ikke hele landet. En ting å si! HEEERLIG!  JEG ELSKER SOMMER,VARME ,BADING OG SOL.
det er da man kjenner det er godt å være til. Det er befriende og gir masse gode følelser. Håper vi får  bevare denne sensommeren lenge. Det fortjener vi jo. Så nyt sommeren folkens. Dette er livet
~Frida~

Kjære drea

I dag vil jeg skrive noen ord om min kjære drea. Hun endte sin reise på orkdal Dps  for denne gang,og er så vanvittig tøff og sulten på livet at hun starter på utdanning innen foto. Ikke at hun trenger det. For hun har og er begavet med gave innen foto. Jeg har fått æren mange ganger å vær modell foran dreas kamera. Jeg ønsker henne alle lykke til i tiden fremover. Jeg VET hun vil lykkes.

Så vil jeg gjerne beskrive litt hva drea har vært for meg denne tiden. Vi møttes før sommeren i år. Vi klikkes sammen med en gang. Her har vi en match,som senere skulle vise å finne på de utroligste ting sammen. Vi har løftet hverandre på en imponerende måte. Hun har motivert meg og støttet meg mot spiseforstyrrelsen. Og vi har sammen bokstavelig talt utelukket alle sykdom for å heller ha det gøy og gjøre normale ting. Vi har ledd i mange timer iløpet av denne sommeren.

Drea,jenta mi. Du er en vanvittig vakker person som jeg beundrer masse. Jeg vet du kan få til alt du bestemmer deg for. Jeg har sett din styrke. Drea,jeg er din største støttespiller,du vet jeg alltid alltid vil være der for deg.

Evig glad i deg,stolt av deg. Du er best.!!
~Frida~

Jeg fikser det

I dag er heldigvis ting bedre. Opp og ned. Det må jeg regne med.
Jeg tror folk misforstår meg litt når det gjelder min motivasjon til Blakstad.  Jeg kommer til å gi alt. Det er forskjell på å ha dårlig motivasjon og det å grue seg. Jeg er supermotivert på å få en endring,men jeg gruer meg,SELVFØLGELIG. jeg skal jo inn i min livs kamp. Men jeg har troen. Jeg bryr meg ikke om dere anonyme som ikke har troen,for jeg har troen og jeg takker dere alle som støtter meg.

Jobben min fremover er å holde ting stabilt fremover,og det skal jeg faen meg fikse.
~Frida~

Elvevannet i kroppen- survive the pain

I dag har vært en tøff dag. Jeg kjemper meg gjennom dagene med de verktøyene jeg har. Jeg vil helt ærlig si at jeg for tiden ikke har så mange konstruktive verktøy å bruke. Jeg føler meg liten og svak mot alle de store følelsesstormene som herjer på innsiden. Jeg prøver å identifisere hva det er. Det er umulig. Alt er en stor ball som kastes rundt i kroppen min i et smertefullt tempo. Jeg klarer ikke å fange det. Hva er det som herjer denne gang? Kroppen klarer ikke.. Jeg går ut i anfall gang på gang...
jeg merker jeg er sliten. Store spørsmål står i hodet mitt. Kommer jeg til å overleve? Kommer jeg meg hel til Blakstad? Hvordan blir behandlingen der? Kommer jeg noensinne til å  bli frisk?

Så mange spørsmål,så få svar. Jeg må bare finne måter å overleve på til jeg kommer til Blakstad. Jeg har tro på at de kan hjelpe meg. Jeg trenger nye verktøy. De vil hjelpe meg med det. Jeg må bare overleve nå...

Just breathe. YES IT HURT!  Butikker Just breathe
~Frida~

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse

Jeg har egentlig aldri klart å forklare helt hva diagnosen min er og hvordan den er. Min gode venninne sandra forklarer derimot veldig godt hva emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse er.
SandragundersenEmosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse

Jeg synes det er vanskelig å skrive hvordan denne diagnosen utarter seg. Det er så sterkt. Derfor legger jeg ved linken.

Takk sandra.
~Frida~

Idas daans

Sitter her med tårene i fanget. De har bare fosset ut. Grunnen er ikke fordi jeg er trist. Jeg har bare lest favorittbøker min "Idas dans" igjen. Det er den sterkeste beretningen jeg har lest om kampen mot kreften. Unge ida kjemper en lang og smertefull kamp sammen med sin sterke mor som er forfatter av boken.  Idakjemper tappert og gjennom mor Gunnhild sine sterke ord lar hun oss følge kampen.
Det er så sterkt. Det er så urettferdig. Men samtidig er denne boken full av kjærlighet,sorg,gleder,øyeblikk,mestring og mirakler. Det gjør at man selv setter ting i perspektiv. Man innser hvor heldig man egentlig er og at man skjønner hvor verdifull hver en dag i livet kan være. Etter å ha tørket tårer i dagesvis gjennom denne boken har jeg endelig fått perspektiv opp en del ting.
Vi mennesker tar ofte ting for gitt,selv om vi aldri har noen sikkerhet om vi møter morgendagen.
Jeg har lest Idas dans mange ganger før. Jeg vet hva den boken gjør med meg. Jeg blir plutselig heldig,takknemlig og utrolig livsglad. For livet er uforutsigbart. Jeg vet hva både fysisk og psykisk smerte er. Men jeg er heldig. Jeg kan finne veien ut. Noe jeg er evig takknemlig  for...
anbefaler alle denne boken.
~Frida~

Ang forrige innlegg og en liten oppdatering.

Heisann...lenge siden sist.
jeg beklager hvis jeg har gjort meg misforstått på noen måte på forrige blogginnlegg,for det har jeg tydeligvis.
Jeg har ingen behov for å legge ut verken navn eller noe info ang kommentarfeltet,for jeg er rimelig klar over hvem som har "herjet" og fått utlevert "sitt" der. Heldigvis er jeg ikke alene om å skjønne det og har mange som støtter meg.
Jeg vet ikke hva dere ønsker av meg. Dere står frem som anonyme,og er såpass dryge at jeg orker ikke engang å svare på noe av det. Men for alle del har dere rett til å mene det dere vil, men for guds skyld skjønner jeg ikke greia med å angripe som anonym med store ord bak et tastatur.
punktum.....

Jeg er ferdig med det. Ellers vil jeg si at jeg er rimelig fornøyd med sommeren jeg har hatt.. masse tid i friskt liv akkurat som planlagt. Festivaler her og der,kvalitetstid med venner og familie hjemme i lensvika og leiligheten min. Jeg har tatt mange viktige skritt i sommer,og selv om mye av det har slitt meg ut litt, og at jeg har trengt noen timeouter,har jeg fått til vanvittig mye mer enn jeg har gjort før. Jeg prøver å tenke positivt. Tiden fremover blir viktig. Jeg prøver å forberede meg mest mulig både psykisk og fysisk mot bet-behandlingen. Det er viktig at jeg både er psykisk og fysisk sterk samtidig som jeg er motivert og full av krutt.. jeg har bestemt meg. Jeg skal over,under,opp,fram og gjennom. Jeg har alt å vinne og jeg skal gripe den fantastiske muligheten jeg er så heldig å ha fått så godt jeg bare klarer. Jeg vet at det blir verdt det. Og jeg vet at gevinsten er stor. Så jeg slår til alt jeg har. Både før,etter og selvfølgelig under.

Ellers skal jeg prøve å nyte resten av sommerdager.  Håper dere også gjør det..
vi sees/snakkes.
~Frida~

Til alle mine venner

Det er mange ting jeg er takknemlig for i disse dager. Jeg ser for eksempel hvor mange som heier på meg og ekte venner. I de siste ukene har jeg vært mye mer sosial. Det er både utfordrende og givende. Mest givende heldigvis. Det med venner har vært en vanskelig greie i og med at jeg periodevis har vært veldig syk. Likevel har jeg prøvd så hardt jeg kan å være "normal". Mine venner har dessverre fått oppleve en del dramatiske hendelser eks på fest. Psykogene anfall og epileptiske anfall,ambulanse osv. Det jeg kan si til mine venner  er at jeg er lei meg for alle byrder jeg har påført dem. Hadde jeg kunne gjort det om igjen,, ville jeg endret mye. For slike ting er ikke artig å være med på. Jeg unner ingen det. Så det jeg har gjort i ettertid er å gi mine venner positive opplevelser på eks fest og i situasjoner jeg ikke har gjort en god nok jobb tidligere. Til alle mine venner har min største baktanker alltid vært at de skulle stole på meg igjen. Så mange ganger at de er trygge på meg. Så mange ganger at de stoler på meg og ikke lenger føler ansvar for meg. For i dag er jeg i stand til å ta vare på meg selv.
Jeg vil bare takke alle mine venner,drevet hvem dere er,at takk for tålmodigheten.  Jeg er evig takknemlig for at dere fortsatt er der for meg. På tross av forferdelige vanskelige opplevelser. Jeg er så glad i dere alle sammen.

~Frida~

Kjære sondre

Kjære sondre
i går var det fire år siden du så brått og brutalt ble revet fra oss. Du var en person som alle var så inderlig glad i. Du var engasjert i mye og jobbet og sto på,uansett. Du hadde mange venner. Du er veldig savnet kjære venn. Det finnes ikke ord som kan få oss til å få trøst eller forstå hvorfor du måtte oppleve dette. Det er bare tragisk og trist. Uansett vil jeg ikke gå inn på det,for i går hedret vi deg. Du,din fantastiske unike person. Savner deg veldig mye. På vegne av familie og venner håper jeg du har det godt der du er nå. Du var en fantastisk person og hadde et godt liv. Det er vel det som trøster mest. Hvil i fred,sov godt og god tur videre sondre
~Frida~

Stay strong

Musikk er min lidenskap.
Musikk er min største følelsesknapp.
Musikk er min største regulator.
den kan gjøre meg trist,glad,lykkelig,sørgende,fortvilt osv.
Akkurat nå for tiden hører jeg mye trist musikk som setter i gang emosjonelle mine. Jeg vil gråte. Jeg vil brøle. Jeg vil slå...
jeg er SÅ LEI AV DETTE LIVET...
mat, vekt,cm,kalorier og kontroll. Det er et helvete. Jeg vet at det ikke finnes noen enkel vei ut av dette. Jeg vet at behandlingen jeg skal gjennom på Blakstad kommer til å koste meg mye. Det kommer til å kreve alt av fokus,vilje, styrke og mot.
Det blir tøft, men jeg prøver å tenke at mange andre klarer det,så hvorfor skal ikke jeg klare det?
Jeg skal klare det
.stat strong..
~Frida~