mandag 17. januar 2011

Hvil i fred, lille venn

Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive, for jeg vet ikke hva jeg føler.
Jeg er bare trist, redd og sjokkert.
Mange har skrevet et innlegg på grunn av det forferdelige og utenkelige som har skjedd. En ung, vakker og fanget skjebne har endt. En jente på 17 år, som hadde hele livet foran seg, tapte kampen mot det monsteret jeg og mange andre lever med hver dag. Det er ufattelig, det er sjokkerende og det har fått opp øynene mine, og mange andres. Likevel klarer jeg ikke helt å forstå hvordan det går an, fordi det er ikke akseptabelt eller greit at dette skulle skje. Det skal ikke skje!  Aldri! 

Men det skjedde, dessverre. Min dypeste og innerste medfølelse går til familien og vennene til denne jenta. Jeg klarer ikke å forestille meg hvordan de har det nå, for det er ubegripelig smertefullt å tenke på.
Det som har skjedd er smertefullt og trist, men kanskje.. jeg håper at alle andre som kriger og kjemper mot dette monsteret hver dag, klarer å forstå at dette er konsekvensen. Den verste konsekvensen på denne evige dansen i spiseforstyrrelsens klør. Dette er en hendelse som bekrefter det vi alle frykter, nemlig at man kan tape kampen mot monsteret. De fleste tenker ” det skjer ikke meg”, men sjokkerende og trist må dessverre si at.. Jo, det har skjedd, og det kan skje.

Jeg skal ikke si så mye mer. Jeg har sagt nok, men jeg må igjen skrive at mine tanker og medfølelse går til jentas nærmeste, og jenta. 

Jeg håper? Inderlig at hun har fått fred, selv om det ikke er greit, som Denne jenta beskriver veldig godt. 

Jeg benytter anledningen til å tenne et lys, for denne krigeren, som nå sover trygt. 


~Lea Amalie~

2 kommentarer:

  1. Det er helt forferdelig grusomt og ufattelig urettferdig. Dessverre har livet sldi vært rettferdig. Hun ser ned på oss og støtter oss i vår kamp til livet <3

    SvarSlett
  2. Du har så rett,dessverre:/
    ja<3

    SvarSlett

gode ord dør sist