onsdag 2. februar 2011

En TAKK fra innerst inne i hjertet..

Jeg har noe på hjertet. Noe godt.

Det å legge ut om følelser, skam, tanker, nedturer, oppturer og mye om ting som foregår inni mitt mystiske hode, er vanskelig.
Jeg må få det ut, så jeg prøver å formulere kampen min med ord og bilder her på bloggen.
Det er veldig mye som kommer ut, nettopp fordi hele hodet mitt fungerer mer eller mindre som en sprettball.
Noen dager er jeg full av glede, håp og motivasjon, andre dager er jeg takknemlig for alt jeg har, andre dager er jeg så deprimert og tom at jeg skriver svart, andre dager er jeg bare lei.
Kampen er mot og med spiseforstyrrelsen hele veien. Ambivalens, dissossiasjon, angst, sprettballtanker, men alltid litt håp. Derfor ser bloggen min ut som hodet mitt. Sprettballblogg(hehe).

Uansett, poenget mitt var at jeg skulle formidle det gode jeg har på hjertet.
Når jeg velger å legge mitt sprettballhode på nett og lage en sprettballblogg, er jeg helt målløs, glad, og rørt over hvor mange støttende mail og tilbakemeldinger jeg får.
Tilbakemeldingene deres er for meg, BEKREFTELSER! Bekreftelse på at jeg og det jeg skriver betyr noe.
For det klarer jeg ikke å se selv. Men når disse vakre forståelsesfulle menneskene skriver så gode ord til MEG som jeg har fått i det siste, sitter jeg å griner av en enorm glede fordi jeg blir forstått.
I mange år har jeg prøvd å prøvd å formidle følelsene mine, mest hos leger og psykologer, men de har bare handlet ut i fra det jeg har fortalt. Her på bloggen min møter jeg FORSTÅELSE, og jeg får BEKREFTELSER på hva jeg er.
For i dag, gikk det nemlig opp for meg, at jeg er sterk.
Jeg er sterk som har klart å overleve disse årene mot dette monsteret som jeg liker å kalle spiseforstyrrelsen.
Jeg er sterk som enda ikke har gitt opp, og jeg er sterk fordi jeg klarer å se håp i de mørkeste stunder.
Jeg er sterk som overlever dagene, og jeg er sterk fordi jeg vil lære meg å leve dem.

Grunnen til at jeg har vært så sterk gjennom alle disse årene, er fordi jeg har hatt et helt utrolig trygt nettverk med en mor som aldri har gitt opp, en far som aldri gir seg, venner som har dradd med ut av spiseforstyrrelsen og tatt meg med på morsomme kvelder og fått meg i lykkerus, og ikke minst min aller kjæreste beste kjæreste. Med våre drømmer og med vår kjærlighet, er vi sterke.

Så i dette innlegget vil jeg bare få frem at alle gode ord, all kjærlighet, all bekreftelse, alle råd etc.. som jeg får fra dere på bloggen, og fra familie,venner og ikke minst min kjære, betyr så mye at det rører noe i meg.
I meg, ikke spiseforstyrrelsen. I MEG! Kan dere tenke hvor godt det føles?
Jeg griner:)

Takk kjære forståelsesfulle, vakre, unike,verdigfulle mennesker.

9 kommentarer:

  1. å ja du ER sterk!! den sterkeste jeg vet om faktisk!:) Du er et forbilde for meg og en stor inspirasjon!! <3 jeg VET at du vill bli fri for du er sterkere en den stygge sykdommen!

    SvarSlett
  2. Tnåh, takk kjære vænnen min<3
    Du e så nydelig, å æ har lyst å kast derre dritten du har inni dæ i søppla, fordi du fortjene å leve så gæli no.
    Du må ikke la den ødelegg livet ditt, be om hjelp når Bitcha rope. Du vil bli frisk og fri en dag heidi. Men du må bestem dæ for at du vil det.
    Håper for dæ søta mi<3

    SvarSlett
  3. Alle trenger støttespillere, men svært få er så genuint gode i kraft av seg selv og gir dermed hele tiden mer tilbake til de som får kontakt, som deg-

    Fornybarenergi er du!

    <3 fantastisk jente på alle måter, dialekt snakker du til og med- det er så flott!!

    <3<3<3

    SvarSlett
  4. TAkk søte:)
    Du er så god.
    Og dem formuleringen av store ord i en setning i en god mening du får til, er fortsatt imponerende.

    hehehe, æ e trønder vetthu.

    SvarSlett
  5. For et fint innlegg :D Det er mange som er glad i deg vettu og vil deg bare det beste :) <3

    SvarSlett
  6. det er helt utrolig av deg at du klarer å takke ANDRE, i din situasjon og det du er gjennom. du må takke deg selv for at du er den du er, sterk, modig, omtenksom og at du gir så mye til andre selv hvor mye du selv har det vondt.
    det er nesten litt rart, for du skjønner, jeg er ikke typen som griner av å lese noe egentlig, men når jeg leser bloggen din og alle de støttene kommentarene... ja da klarer jeg ikke å holde tilbake tårene. jeg griner når jeg tenker hvor utrolig vondt du har hatt/har det, og alt du må gjennom hele tiden. det er nesten utrolig at du klarer å formidle det på en så bra måte som du gjør <3 jeg håper så inderlig at det blir din tur til å vise verden at du kan klare dette med hodet holdt opp av stolthet. tenk deg det, jeg blir helt målløs av å lese, og ordene mine kan ikke strekke til for å forklare hvor mange tanker og følelser som dukker opp i hodet mitt. det er ikke vanlige tanker, men noe helt unikt!
    Lea, kjære deg.. det er vi som skal takke deg for alt du gir oss, ikke omvendt. nå ser jeg ikke pc sjermen lengre av alle tårene, men likevel, herregud for et flott menneske du er!! <3

    SvarSlett
  7. Du er så god du - og så vakker! Får så vondt av å vite at du har slitt med sf siden du var så ung. Det er helt utrolig at en slik sykdom kan ramme et så lite pikebarn.

    Som noen andre har sagt: Takken hører ikke bare til oss, men også til deg!

    TAKK FOR ALT DU DELER ♥

    SvarSlett
  8. Tnåh, tusen takk så gode dere er<3
    Dere aner ikke hva disse tilbakemeldingene setter igang inni meg, men jeg skal love dere det er positivt. Håper jeg fikk beskrevet det godt nok i dette innlegget <3

    ÅH, jeg er så glad jeg har dere <3

    SvarSlett

gode ord dør sist