søndag 27. februar 2011

To dager- overlevelse...

Det har vært litt av ei helg..


Jeg var veldig i tvil om jeg det var lurt å spise noe annet enn det jeg pleier. Altså nesten ingenting, men matsuget tok fort overhånd så fort Pappa og stemoren min dro på hyttetur.

Hjemme alene. Masse mat i kjøleskapet. Angst? skal jeg? skal jeg ikke? Bør jeg? kan jeg? ja, selvfølgelig.
Jeg endte med å tilbringe 4 timer på kjøkkenet og badet å pine den stakkars kroppen min. Tre ganger i løpet av disse timene mistet jeg følelsen i føtter og bein, og det svartnet sakte for meg. våknet over stolen, og første tanke var å fortsette med det jeg holdte på med før kroppen tok "timeout". Jeg var livredd under hele seansen. Men jeg måtte bare fortsette. Sykdommens klør ville straffe meg enda hardere hvis jeg ikke gjorde det. Jeg gråt gjennom hele seansen, med tanken på at jeg ikke lenger kan kontrollere noe, og tanken på at jeg plutselig kan kollapse. Jeg var livredd. Når det endelig tok slutt og jeg fikk kavet meg bort til sofaen for å få igjen farge, blodsiruklasjon og blodtrykk, kom jeg på at jeg måtte spise noe for å få opp blodsukkeret. Jeg gråt enda mer, og tvingte meg selv til å gå i kjøleskapet å hente et halvt eple som jeg fikk presset ned.
Mens jeg lå på sofaen, innså jeg hvor fortapt jeg er. Hvor stor anoreksien er nå, og at Frida skriker etter hjelp. Jeg var hjemme alene, livredd.

Litt senere på kvelden gikk jeg ned på badet for å fikse meg opp litt for kvelden som skulle tilbringes med min kjære. Speilbildet mitt gjorde meg enda mer redd. Jeg så ut som et lik. Like redd og fortapt, begynte jeg å dekke det matte ansiktet med masse sminke. Fikk kledd opp meg litt med litt farger, og så fikk jeg en telefon fra min kjære redning.
 Redning? JA. Det kan dere lese om her.
Kvelden videre var magisk. helt magisk.

Når natten omsiden kom, var mr. anoreksi ganske aktiv igjen.
Kort fortalt: Jeg kysset kjæresten min god natt, og satt resten av natten i stuen, fordi jeg ikke fortjente søvn.
Anoreksien var klar på sitt: Ingen søvn på Frida i natt. Hun skal sitte i stua fyllt med straffen sin.
Jeg ville så inderlig bare gå å legge med sammen med kjæresten min og sove. Jeg ville bare drite i anoreksien, men hver gang jeg prøvde kom angsten. Så jeg satt hele natten i stua, mens kjæresten min lå å sov.
Skjønner dere hva jeg mener med at jeg er fortapt?
Når klokken nærmet seg ni på morgenkvisten fikk kroppen nok. Den sovnet. Jeg ble vekket av min kjære,smilende over at jeg hadde fått noen timer søvn likevel. Dette var klokken 13.00.
Angsten var påskrudd gjennom hele morgenen, så jeg klarte ikke å være "tilstede" og kommunisere ordentlig med kjæresten min så mye. Frustrerende for oss begge. Jeg ville gjerne vise han hvor glad jeg var for at han var der, og for den fantastiske gaven jeg fikk i går. Men ingen Frida var tilgjengelig.
Når han dro utpå formiddagen, var jeg så utrolig sint på spiseforstyrrelsen at jeg raset rundt som tulling som etterhvert skiftet til angst. Anoreksien fikk sørget for at jeg fikk tømt hele systemet for både resterende mat, vann og "nr-2-varer" med avføringspiller. Jeg var tom. Helt tom for alt.
Tom av Frida, full av anoreksi.
Nå ligger jeg i senga mi. klarer ikke å reise meg i frykt for å falle, drikker litt, noen turer på do.

Jeg ligger å tenker på at Nå er det like før anoreksien har klart det. Jeg er bare anoreksi, og jeg har ikke sjangs til å trosse noe som helst. Jeg bare ligger her, og håper at noen kan snart kan komme å hjelpe meg, før jeg dør. Jeg kan ikke gjøre noe. Det er to dager til innleggelse.
Jeg har ingen kontroll på følelser og handlinger når angsten topper, jeg er maktesløs, kroppen min skriker etter hjelp. Hva som skjer de to neste dagene vet jeg ikke. Jeg skal prøve å trosse, jeg skal overleve.
Siden anoreksien er så sterk, klarer jeg heller ikke å be pappa om å kjøre meg til bup i kveld.
Så de to neste dagene handler om overlevelse.

  • Overleve angststormene uten å rømme i form av piller og selvskading. 
  • Overleve med å trosse, for å  få i meg nok væske og litt grønnsaker. 
  • Overleve med å snakke med pappa når jeg trenger trøst.
  • OVERLEVE!
Jeg har dem alle..
Jeg skjønner ikke hvordan jeg kunne la dette gå så langt. Jeg sitter her med en "bmi" på 13, og skal innlegges om to dager. Jeg visste ikke at det ville gå så langt at anoreksien faktisk har gjort mitt liv til noe som nå handler om liv og død. TO DAGER TIL! 






~Frida~

8 kommentarer:

  1. Hei Frida:)
    Ser du har en fantastisk kjæreste som gir deg mye støtte og kjærlighet. Det er flott og ha noen å "støtte" seg til når det står på som verst. Det er viktig å huske all den kjærligheten du har rundt deg også, selv om det er vanskelig når det er sykdommen og ikke du som bestemmer.

    Jeg har lest en del av innleggene dine i dag. Bladd meg litt tilbake og lest historien, tankene, sett hvem Frida er.

    Jeg så deg opptre på fylkesmønstringa i fjor. Det var en nydelig fremførelse, og det virker som musikk er en stor del av den Friske Frida, tar jeg feil? Tar jeg feil om jeg sier at musikkgleden forsvinner litt når sykdommen herjer som verst?

    Jeg håper at innleggelse blir vellykket for deg. At du finner gledene i hverdagen uten å måtte bekymre deg for bulimi og anoreksi. Jeg håper at det er din tur nå, din tur til å ta føringen i livet og gjøre det DU vil.

    Mange klemmer fra Mari.

    SvarSlett
  2. kjære Mari
    først vil jeg bare si tusen takk for en fantastisk kommentar. Den varmet:)

    Ja, jeg er så heldig som har kjæresten min. Han er grunnen til at jeg tok et valg om å snu. Sammen har vi en fremtidsdrøm som jeg nå kjemper for å nå. Det er målet mitt. Han er helt fantastisk og kjenner meg ut og inn, han tar hensyn og gir meg alt, ham støtter meg og er der for meg hele tiden, og motiverer meg hele veien. han er min reddende engel.

    samtidig har jeg en familie som er lagd av kjærlighet. har jeg ikke hatt dem og all kjærligheten ville jeg ikke klart å kjempe. jeg er utrolig heldig. veien til å bli frisk blir tøff, og jeg vet de vil være der hele tiden for meg.

    fylkesmønstringa ja. ah, det var herlig. både jeg og kjæresten min har et spesielt forhold til musikk. musikk hjelper meg mye og vil alltid være en stor del av livet mitt. jeg og kjæresten min spiller ofte sammen når ting er vanskelig, og da blir ting litt lettere. musikk er magisk.

    jeg tror nok innleggelsen vil hjelpe meg, men det blir en tøff kamp. det blir et rent helvete(undskyld uttrykket). Men jeg må fokusere på målet mitt hele veien.

    Nok en gang, tusen takk for en koselig kommentar, jeg vet ikke om jeg kjenner deg Mari, eller om du kjenner meg?
    Klem til deg vertfall<3

    SvarSlett
  3. Nei, du kjenner meg nok ikke, og jeg kjenner ikke deg, jeg kom helt tilfeldig over bloggen din via en annen blogg, og da jeg så du hadde deltatt på UKM så innså jeg hvor jeg "kjente" deg i fra :)

    Det er et rent helvete, ingen vits i å hvitmale det heller, jeg vet, jeg er der og har vært der siden jeg var 12. Min historie er nok ganske annerledes enn din, jeg har aldri vært innlagt, og har sykdommen i skjul fra min nærmeste familie for nå. Var i behandling fra jeg var 16-18 hos BUP, men har etter det valgt å leve to liv. Et friskt og et sykt. Jeg er 21 år nå - 9 år med sykdom, og det skinner igjennom.

    Så jeg håper, som jeg skrev i forrige kommentar, at det er din tur :) Man vil nok alltid ha litt av sykdommen med seg, men det går an å be sykdommen dra til helvete. Det er vanskelig, men det går :)

    God klem tilbake fra Mari <23

    SvarSlett
  4. Kjære.. dette er ikke din "feil", spiseforstyrrelsen er en mektig mekanisme - som etterhvert er umulig å kontrollere om man først er syk. Ikke bebreid deg selv.
    skulle ønske du fikk hjelp tidligere.. Men nå er det bare 1 dag + denne dagen til. Om det så skal å ligge i sengen til å overleve - så gjør det <3
    Tenker på deg.. La deg til på facebook btw.

    mange varme klemmer <3

    SvarSlett
  5. <3 Ikke glæm at æ e glad i dæ Frida <3 Fortsett å kjæmp!

    Kanskje det hjelpe med nå vann med sitron i?

    SvarSlett
  6. Mari:
    åja, da skjønner jeg:)
    huff, du har levd lenge med sykdommen da skjønner jeg. utrolig bra at du har funnet veien ut nå vertfall. Det fortjener du. <3

    SvarSlett
  7. heltinne:
    takk kjære deg. Jeg prøver å tenke slik, men det er så vanskelig når samvittigheten tar overhånd. Jeg tenker alltid at jeg kunne gjort noe, men det kan jeg jo ikke slik som det er nå.
    1 dag<3
    ja, jeg så det<3
    klem<3

    SvarSlett
  8. celli<3
    takk søta, kjæmpe gla i dæ å:)
    du vet æ ikke gir mæ :P
    hmm..give it a try

    SvarSlett

gode ord dør sist