sperrer?

Tung dag...

Jeg kjemper på. Jeg vil så innmarri klare dette, og det skal jeg også.
Men når spiseforstyrrelsen innvanderer hodet innimellom, er det ikke lett å være like positiv. I dag ble det litt sånn. Jeg er jo så motivert, og jeg vil klare alt, jeg gjør alt jeg kan for å gjennomføre det jeg skal. Tenke positivt og tenke at maten er medisinen min. Når spiseforstyrrelsen setter sine klare sperrer og jeg ikke slipper igjennom for å klare det jeg så gjerne vil, blir jeg bare skuffet, motløs, redd og sint. Jeg begynner å tenke tanker om at jeg aldri vil bli frisk, at kampen er for stor, at jeg aldri vil nå målet mitt. Jeg blir rett og slett livredd. Jeg er livredd.
Heldigvis er det mange personer rundt meg som støtter meg, og jeg fikk snakket ordentlig ut etter mitt lille angstanfall i dag.
Det vil stritte imot, men det er da jeg må bruke munnen og snakke om alt, slik at jeg får hjelp til å komme på riktig spor og tanker igjen.
Jeg vil så gjerne, og jeg vil kjenne på den enorme motivasjonskraften jeg har HELE TIDEN. Men jeg må bare finne meg i at spiseforstyrrelsen prøver å sette sperrer. Jeg hadde vel ikke forventet meg noe annet heller. Jeg er litt sterk/svak.

For meg er det viktig å tenke på alt jeg klarer nå, og ikke tenke på alt jeg ikke klarer. Jeg klarer mye, og kjemper hele tiden. Frida- stemmen ber ofte om hjelp, og da er det heldigvis god hjelp og få.
Jeg gir meg ikke.

<3
~Frida~