ah...det er herlig med mer frihet. I dag fikk jeg innvilget 1 times utgang alene pr. vakt. altså to timer ute alene. Jeg har benyttet meg av begge i dag.
Første turen gikk jeg langs city lade, og tilbake
Andre turen brukte jeg på å ta solarium.
det var vel to kontruktive ting å bruke fri utgang på vel?
Ellers har måltidene gått ganske bra.
var litt vanskelig å spise når jeg ikke får lage maten selv, slik jeg gjør når jeg er hjemme.
tankene sirkulerer mye for tiden. skal jeg til Levanger med en gang? skal jeg hjem en tur for fysisk og psykisk kjenne hvordan jeg absolutt ikke vil ha det, og erfare at jeg trenger mer hjelp? jeg kjenner på den følelsen når jeg er hjemme i helgene. noen ganger når jeg lar sykdommen styre meg, kjenner jeg på den følelsen. Jeg vil ikke være syk, jeg vil bli frisk. Men akkurat nå kjenner jeg ingensteder annet enn i hodet at jeg er syk. Jeg mener tankene. Det fysiske kommer sakte men sikkert på plass nå, uten at jeg har fått noe som helst hjelp til å akseptere vektoppgangen. Jeg har bare gått opp i vekt.
Jeg sliter noe enormt med å akseptere og godta at kroppen min er som den er akkurat nå.
Det påvirker alt. humør, følelser, tanker osv.
Jeg husker at når jeg var sykelig tynn, ønsket jeg at det skulle funtes en pille som gjorde at man gikk opp i vekt. det med å ha maten i magen var for tungt. Nå er jeg der. jeg har gått opp i vekt. Jeg har bestiget fjellet. Jeg er nesten i mål. Men jeg har aldri i hele mitt liv følt meg så avskylig og fæl. Jeg klarer ikke å leve med det. Det at jeg faktisk må opp enda mer i vekt, er en av grunnene til at jeg ikke vil til levanger med en gang. Jeg tror at hvis jeg drar hjem, kommer sykdommen til å bli så sterk, både bulimien og anoreksien, at jeg kjenner igjen den følelsen som sist gav meg motivasjon. NEMLIG ENDRING! jeg må ønske endring. Det trenger jeg for å få mest mulig ut av opplegget på levanger også. Jeg må ønske en endring. Nå har jeg vært her på østmarka så lenge at jeg har mistet all livsglede, all motivasjon, alt håp om å bli frisk. Jeg har bare gått opp i vekt, men føler meg som et skall. Det er ingen frida som onsker å komme ut. Frida vil bare gjemme seg.
jeg er forvirret og redd, for jeg vet ikke hva som skal skje fremover. jeg vet ingen verdens ting.
På onsdag skal jeg på møte med Levanger. Da vil jeg nok få vite mer, tenker jeg.
~Frida~
Frida Olivia ●●♡●● my truth er er personlig blogg om mitt liv, min kamp og min reise.
Hvis du kan ta en dag av gangen så kanskje tilvenningen til det nye deg går lettere ?? Det er ingen tvil om at du ser 100.000.000 ganger penere ut nå, enn du gjorde da du var enda tynnere. Det du selv ser i speilet, er ikke det samme som andre ser... Når du synes du er sååå fin når du er døds-tynn (bokstavelig talt), så synes andre det ser fullstendig sinnsvakt ut. OG ABSOLUTT IKKE FINT! Slik jeg tolker deg i det du skriver, tror jeg ikke du kan klare overgangen til å være hjemme riktig enda. Det blir når det kan, og du er sterk nok til det, sånn må det være. Jeg tror heller ikke du er brutt ned av å være på Østmarka. Anoreksien har vel fått kjørt seg. Men DU er ikke brutt ned. Tvert i mot!!! Så ikke hopp av toget nå.....
SvarSlettRegner med at opplegget på Levanger er annerledes enn på Østmarka,så det er kanskje verdt å gjøre et forsøk,for man blir egentlig aldri helt klar for å bli frisk,man må liksom bare hoppe ut i det...Håper møtet går bra,og at du kanskje klarer å få litt motivasjon.
SvarSlettStå på Frida :)
<3