onsdag 10. august 2011

samme skjebne trigger

Det finnes tusener der ute som sliter med det samme som meg. Det finnes tusen anoreksitroll i uskyldige sjeler som herjer. Det finnes tusener som sliter. Det er bare slik det er. Det er ingenting jeg kan gjøre med det. Grunnen til at jeg tar opp dette er at det har kommet inn ei jente med samme skjebne som meg, og en ting er sikkert. Ingenting trigger mer enn å se en tynn og anoreksiherjet kropp. Jeg får lyst å hive meg rundt og kaste opp, trene, slite meg ut, svette, lekke blod, selvskade etc. Jeg ser den skjøre kroppen, og tenker bare på hvor mye jeg ønsker å tilbake. Samtidig tenker jeg på hvor hinsides mye jeg ikke ønsker å tilbake dit. Jeg vet hvilket helvete det kan være. Spesielt når man får behandling og anoreksitrollet blir utfordret. Men Det jeg ser er ei skjør jente som behandlerne bare lar få gjøre som hun vil. Jeg ser at de lar anoreksien vokse seg sterk. Selv må jeg gjennom et helvete hver bidige dag og må få 2700 kcal daglig.
Hun får ha kontroll, hun får føle seg ren, hun slipper å kjempe. Som dere hører meg beskrive dette skjønner dere hvor mye det trigger. Anoreksien vil ut og frem så mye mye mer nå.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg skulle ønske jeg var sterk nok til å tenke at det ikke er verdt å bry seg om, men jeg kan ikke noe for det. Det trigger så voldsomt.
Jeg husker hvordan jeg følte meg når jeg var i samme situasjon. En kontrollfølelse, en herlig ro, en fred i hodet, en renhetsfølelse, mestring... Jeg følte meg... jeg klarer ikke å beskrive det. Jeg finner ikke ro.
Jeg finner heller ingen friske tanker når slike ting dukker opp. jeg skulle ønske jeg var sterkere.
~Frida~

4 kommentarer:

  1. Egenfokus er det viktigste, Frida! Fokuser på deg selv. Når man er innlagt, vil det alltid komme nye mennesker inn og du kan ikke la de ødelegge det du prøver å bygge opp. De nye menneskene vil nesten alltid være litt dårligere, men trøst deg med at de blir bedre de også. En anorektisk tilværelse er ingenting å trakte etter.

    SvarSlett
  2. Stå på, kjære deg! jeg har selv hatt anoreksi,vært innlagt, men kommet ut av det nå. Er en lang kamp, men kjemper du, blir du frisk. kjenner meg veldig igjen i tankene dine.. og særlig igjen med tankene om at anoreksien vil ut frem når man ser andre som får la anoreksien slippe fri..Man blir misunnelig, det skjønner jeg. Jeg ble det selv da en som var enda sykere enn meg kom inn. Etter at jeg var skrevet ut fikk jeg vite at hun døde. Du har kjempet en lang kamp allerede og du er kommet mange skritt lenger enn de som kommer inn etter deg.
    Du er utrolig flink til å uttrykke deg, la alle behandlere få vite hvordan du har det. Man bærer på så utrolig mange hemmeligheter. Kjæresten din må være verdens fineste:-)

    SvarSlett
  3. Jeg vil tro at hun også ser på deg tynnere og sykere enn det hun selv mener om seg selv... Dere er kanskje hverandres triggere? Prøv og bli kjent med henne så vil triggingen gå litt vekk når relasjoner bygges. Erfaringer, tanker og følelser kan deles. Dere kan bruke hverandres styrker og svakheter til å hjelpe hverandre. Det er mitt råd hvertfall. Hun forstår garantert dine tanker om trigging, for sånn har hun det sikkert også... Bli kjent er mitt råd :) ;) lykke til!!!

    SvarSlett
  4. Uff, jeg kjenner meg så uendelig, forferdelig, grusomt godt igjen i dette innlegget. Jeg havnet selv i samme klasse med ei som led med anoreksi i 10.klasse. Ei som så mye sykere ut enn meg, og var sykere fysisk, men dette gjorde til at ingen andre så _meg_.

    Det har vært uendelig tøft å gå i samme klasse med henne, samme skoleavslutninger, og til og med ha felles venner så det ble felleslunsj også. Dette førte til et sterkt tilbakefall for meg, fordi jeg ikke klarte å tenke klart når hun var der. Nå begynner jeg på videregående - der hun også skal gå - og det bli en kamp, men hold fokuset på deg selv. Jeg vet hvor uendelig vanskelig det er, men jeg ser jo både på henne, og har merket det på min egen kropp, at det ikke finnes noe glamorøst over å være syk. Så stå på Frida, føler med deg, men kjemp på!<3

    SvarSlett

gode ord dør sist