lørdag 17. september 2011

luftetanker

dette har vært en tung dag. Jeg har tenkt og tenkt frem og tilbake. Prøvd å funnet en konklusjon på hva jeg vil fremover. Prøvd å veie for og imot hva som er verdt å gjøre, hva jeg greier og gjøre, hva jeg vil gjøre. Jeg vet veldig godt hva jeg burde gjøre. Jeg burde følge opplegget og råd jeg  får fra alle som er glad i meg, alle som skriver kommentarer og har erfaring, alle som vil meg vel og vil at jeg skal bli frisk.
Men sykdommen min prøver alt den kan for å overbevise meg om å ta valg som fører med seg at ting ikke blir forandret eller at ting skal være som nå. At den for alltid skal få styre livet mitt. at jeg skal ta valg som jeg innerst inne vet ikke vil føre meg til det jeg ønsker. nemlig friheten.
Mens jeg sitter her og skriver ser jeg jo at jeg ikke har sagt hva jeg snakker om.
som kanskje noen av dere skjønner, er det Levanger jeg snakker om.
Om jeg skal dra dit eller ikke. Eller jeg skal dit, men jeg vet ikke når. Jeg tørr ikke. Jeg er livredd for følelsene som vil komme, som jeg må jobbe meg gjennom. Jeg er livredd for å bli skuffet og at det ikke vil være verdt det. Jeg vil så inderlig bli frisk, og jeg er livredd for at jeg aldri skal finne styrke og troen på meg selv nok til å komme meg gjennom dette og bli frisk. Jeg må begynne å tro på at FAKTISK JEG har gode muligheter for å bli frisk. Jeg har alt jeg trenger for å få et godt liv. Jeg har et valg. Jeg må velge livet. Det er det veiskillet jeg står i nå, som gjør at følelsene river og sliter så voldsomt og nesten nesten nesten får meg til å gi opp. Som min kjære Lars sier: " du holder på å bryte gjennom isen nå Frida, ikke gi deg". Det er nå jeg må gutse på og kjempe og holde ut.


Angsten og uroen har aldri vært så sterk før, nettopp fordi jeg er i ferd med å ta et viktig valg. Fortsette å være syk, eller hoppe i det og dra til Levanger. Finne troen på at jeg kan få et godt liv slik jeg ønsker.

hovedmålet med dette innlegget er at jeg vil fortelle hvor inderlig glad jeg er for at jeg har min kjæreste Lars. Han fyller selv en tom, syk, deprimert og spiseforstyrret Frida med tro, håp og kjærlighet. Gang på gang. Jeg elsker deg vanvittig høyt kjæreste Lars. En dag skal jeg vise deg det.

Ellers vil jeg takke alle for så støttende, og ikke minst ærlige kommentarer. Det er så utrolig viktig for meg å få friske kommentarer fra friske hoder, som jeg vet vil føre meg videre på friskveien.
~Frida~

9 kommentarer:

  1. En følelse av å være beredt, endelig klar, fulkommen for å ta det siste skrittet. Den følelsen behøver aldri og komme til deg Frida. Men vet du hva? Det har ingen ting å si. Fordi når du hopper ut i det, klar eller ikke, når du bare biter tennene sammen og gjør det alikevel. Da blir du frisk.

    Du har funnet en som de fleste ikke finner. Du er heldig Frida. Enn at det gikk an at du skulle finne Lars? La det være bevis nok for at du fortjener og KLARER dette. Han elsker deg. Og venter på at du skal elske deg selv.

    Du greier dette Frida. levanger? Ja. det er nok rett. Ganske sikkert rett. Hvorfor utsette Frisk? Hvorfor utsette Lars? Hvorfor utsette LIVET? Store spørsmål som surrer i hodet ditt...

    I all grøten- Si til deg selv at du greier dette.

    Fordi det gjør du.

    0cean

    SvarSlett
  2. Frida, det er lov til å holde igjen, men jo lenger du ventrr med prosessen ved Levanger jo vondere vil du ha det i lengre tid. Levanger er verdt et forsøk fort! Du blir ikke tvunget frisk på null komma niks der heller, Det er en prosess som vil ta tid, så du rekker å være spiseforstyrret en stund til ;) hvis det er betryggende i en posess mot å bli frisk. Livet, Lars, familie og venner venter på deg, den friske Frida!!! Du vil bli frisk, våg å satse Frida, NÅ!!

    SvarSlett
  3. Tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten <3

    Signerer de andre, Massemasse klemmer fra Laila H:)<33

    SvarSlett
  4. Signerer Ocean og det de andre skriver.
    Våg levanger nå Frida! Nå har du sjangsen,du kan ikke vite før du har prøvd! Og det er bedre å prøve å vite at du våget, enn å ikke ta sjangsen for så å angre på at du ikke turte.
    U GO GIRL!!!:D

    Dette tør du!
    I know you can do it darling!
    Kom igjen!!!:)

    SvarSlett
  5. Dra til Levanger, Frida, Sykdommen har aldri vaert sterkere eller viktigere en deg. Du maa ta styringen og bestemme deg for at livet er verdt aa leve uten anoreksi.

    glad i deg <3<3<3<3

    SvarSlett
  6. Legger igjen klemmer jeg,vet hvor vanskelig det er når ambivalensen styrer deg.

    <3

    SvarSlett
  7. Når du gang på gang holder på å dø av anoreksi... eller gjør "dumme ting" som du selv kaller det, som gjør at kroppen din blir skadet på noe vis,- da skjønner jeg ikke at det er så mye å lure på jeg....

    SvarSlett
  8. Jeg vet ikke om du ser TV noen gang, men I Hellstrøms nye serie var han sist for å hjelpe ei dame som hadde mista datteren i ei rideulykke for 2 år siden og som etter det hadde meldt seg ut av livet...... Hennes andre datter venta sitt første barn, hun skulle bli mormor for første gang, men greide likevel ikke å omfavne livet. En av tingene Hellstrøm gjorde for å hjelpe henne var å presse henne til å ta et strikkhopp.......hun var livredd der hun sto på kanten og da hun tok et steg og falt tenkte jeg at hun var vanvittig tøff, jeg lurte på om JEG ville ha våget det, får hjertebank bare ved tanken....
    Levanger er tydeligvis DITT strikkhopp, du har et valg; du kan ta et skritt og la deg falle inn i livet, eller du kan stå på kanten og se ned i avgrunnen til du dør.
    Vær glad for at du fremdeles har et valg, men husk at en dag kan du stå der og valget er blitt tatt fra deg, det er for sent å velge livet.....
    Kanskje epilepsien er et tegn på at den dagen kan komme når som helst, du har torturert kroppen din i så mange år at den snart sier stopp.....? Hjernen trenger næring, men det kan godt hende at den blir frisk igjen hvis du begynner å gi den det.
    Det er ei bok som heter "Victoria decides to die" . Den handler om ei jente som prøver å ta sitt eget liv, men ikke lykkes. Hun får beskjed om at hun har skadet hjertet sitt og kommer til å dø, og når hun får vite det begynner hun å ønske å leve.....
    Alle som kjenner deg og følger bloggen din har sett deg stå på plattformen og ikke våget å ta steget ut i livet alt for lenge. Du går tilbake og så lister du deg av og til frem til kanten og kikker utfor, alt vrenger seg i deg og du trekker deg tilbake......
    Det blir ALDRI enklere, ta valget når du fremdeles har det!

    SvarSlett

gode ord dør sist