onsdag 14. mars 2012

dag 1 på spesialpost 4 - en overveldene tøff dag


min første dag på post 4, var rimelig tøff. jeg møtte opp kl.10 med alt mitt pikk pakk som har samlet seg opp etter 1 år. Jeg trengte bærehjelp for å si det sånn. først hadde jeg samtale med behandlerne mine. vi gikk gjennom diverse ting som kontrakt, regler, opplegget og laget kostliste. Jeg er veldig fornøyd med kostlisten. Den er ikke så langt  fra det jeg er vant til å spise på A4. litt mer, inkl. et middagsmåltid, som jeg kommer til å streve veldig med. Men her fokuseres det vertfall mer på hva man klarer, og ikke på det kan ikke klarer. Det kan man klare etterhvert som man føler seg klar for det. 
jeg var livredd når jeg kom, og hadde angst i hele går. Jeg SKULLE delta på alt sammen, og det ble veldig mye for meg. alt er så nytt og helt annerledes fra akuttpost 4. absolutt alt er nytt, og jeg føler meg utrygg. litt mer trygg i dag enn i går, og det er jo bra. selv om jeg føler jeg skulle fått til alt på en gang, må jeg bare ta tiden til hjelp og jobbe hardt for å finne trygghet så fort som mulig, slik at jeg får kommet i gang litt... Det er godt å vite og kjenne at jeg kan ta den tiden jeg trenger, og at jeg har så flinke folk rundt meg hele tiden. 
det skal nok bli bra etterhvert. når jeg finner meg litt til rette og blir trygg.

her er et dagboknotat fra i går. Det var en rimelig tøff dag. angsten herjet gjennom hele dagen. 

dagboknote fra dag 1 på spesialpost 4:
13.03.12 kl. 16

da har jeg innstallert meg på spesialpost 4. Angsten er enorm. Jeg føler meg fortapt. Jeg hadde vel ikke forventet noe annet heller da. Det jobber utrolige mennesker her. Men perfeksjonist som jeg er prøver jeg å få til alt, og da får jeg ikke til noe. Jeg kan virkelig få hjelp her. jeg kjenner anoreksien fylle meg og ensomheten er stor. jeg kjenner at dette kommer til å bli en veldig tøff kamp.
jeg skulle sånn ønske jeg var hjemme. jeg savner å være trygg. Det er så vondt og slitsomt å gå og være utrygg hele tiden. De kan gi meg trygghet her. De kan gi meg livet, jeg må bare velge å ta imot. Jeg må velge livet over spiseforstyrrelsen.
Det er et fantastisk opplegg her, men jeg klarer ikke å bryte gjennom anoreksien. Den er så sterk. Jeg vet jo at for hvert måltid jeg hopper over, kommer jeg til å bli sterkere og aoreksien sterkere. hvis jeg vil oppleve de tingene jeg så inderlig vil gjøre fremover og nå de målene jeg har satt meg, må jeg bryte inn og følge planen. det vil bli verdt det. 
Nå er jeg ferdig med Akuttpost 4. Det kapittelet er over. Det gjør vondt. Jeg har så mange vonde minner derfra. Men jeg har undertrykt alle følelser over alt det vonde og gjemt de i følelsesboksen inni meg. nå gjør de vondt. nå kjenner jeg følelsene.
Jeg var der i ett år. smerte, motgang og helvete hver dag. tvangstankene og angsten var så stor. jeg kjempet mot angsten og følelsene. anoreksien var så sterk. jeg var så svak. de tok fra meg kontrollen, og for Frida var det godt og trygt, men også vondt. angsten og straffen fra anoreksien gikk kun utover meg.
Jeg flyktet ofte fra alt. alt som var farlig gav meg en flyktende rus. intox, selskading og rømming. anoreksien ble fornøyd, men jeg følte meg bare ensom, utrolig redd og fortapt. men det var det eneste som gav meg fred innimellom. Fri fra å være en anorektisk autopilot, fri fra angsten og følelsene. 
slik gikk det, opp og ned, i en kamp mellom anoreksiFrida og behandlerne. tvangsforing, reimer og fastvakt. Men da var det vertfall ikke min skyld. da var det ikke jeg som ignorerte de anorektiske brølene. da var det personalet som tok fra anoreksien kontrollen. det gjorde vondt, men det var trygt også. de hadde kontrollen over anoreksien. jeg kontrollerte angsten for kaloriene med tvangshandlinger.
jeg turte aldri å utfordre og trosse anoreksien, for da måtte jeg kjenne på følelsen av å være skitten og angsten. trening, oppkast og tvangshandlingene gjorde meg ren igjen. slik hadde jeg kontroll.
nå sitter jeg på post 4, og alle strenge rammer, all tvangsmidler er borte. nå er det bare meg. Jeg skal kjempe mot spiseforstyrrelsen. jeg skal spise frivillig og kjenne på skittenhetsfølelsene og angten. jeg skal ta ansvar og kontroll over anoreksien. Det føles umulig.
Men det er nå jeg har sjansen. Det er nå  jeg har muligheten til å ta imot hjelp til å takle det, finne verktøy til å bekjempe spiseforstyrrelsen, slik at jeg kan få livet mitt, og ikke anoreksien. Det er NÅ, jeg er på post 4 nå, og hjelpen er rundt meg hele tiden. Jeg må bare tørre å utfordre og trosse anoreksien, og deretter ta tak i hendene. 
Jeg vil så inderlig leve. Det er livet mitt jeg kjemper for. 
Et liv uten anoreksi, angst og tvang. et liv hvor jeg kan realisere drømmene miine. et liv hvor jeg kan gjøre hva jeg vil. et liv hvor jeg er fri. et liv hvor jeg bestemmer. Men da må jeg ta ansvaret for det livet NÅ, og kjempe FOR DET, med god hjelp. 
hvor mange flere dager av livet mitt skal jeg la anoreksien ta? den har tatt 7 år. Tenk på alt jeg har mistet. hva har jeg fått? INGENTING! 7 år med et spiseforstyrret helvete. er det verdt å gi det mer tid?
Det eneste jeg får ut av det er å utsette kampen, utsette følelsene og angsten fordi jeg er redd for dem. jeg må uansett gjennom hvis jeg vil ut av dette, og nå ligger alt til rette for meg. hjelpen kan jeg få nå. Jeg må slutte å utsette. Det er nå kampen har begynt.
kl. 17.30
jeg kom meg til stuen til slutt. Det føles som jeg er kastet ut på åpent hav, uten å ha håndfeste i noe. Jeg holder på å drukne i angst. Det er så mye nytt å forholde seg til og jeg føler meg så utrygg. Jeg har lovet meg selv å vinne tilbake livet mitt, så jeg må bare gi meg selv tid og tålmodighet. jeg må finne håndfeste og føle meg trygg før jeg kan begynne å jobbe. Det vil ta tid.
Det er første dagen min her, og jeg kan ikke klare alt med en gang, perfeksjonisten som jeg er. det er umulig. jeg må ta ett skritt av gangen. jeg kan ikke gape over alt. Det er bra at jeg i det hele tatt er her. Jeg må være her. hjemme er ikke et alternativ for meg enda.
angsten sitter i hele kroppen. den er overveldende. jeg har aldri følt det slik før. Jeg fikk et anfall under middagen i dag. stresset og angsten oog alt ble for mye. nå tørr jeg ikke å utfordre, i frykt for flere anfall.
Jeg er så redd. Jeg vil bare være frisk og slippe dette helvetet. nå står det et knekkebrød foran meg. når jeg ser på det, kjenner jeg angsten med en gang. hvorfor kan jeg ikke tvinge meg selv? jeg kan jo prøve å late som det er tvang.
Jeg sliter med å være tilstede her og nå. Jeg vil bare bort. Jeg klarer ikke å være tilstede. Men jeg prøver så hardt jeg kan. Fra intensiven til åpen avdeling med masse folk er stor forandring. akkurat nå har jeg nok med å bare være her. men på et tidspunkt må jeg bare tvinge meg selv, men jeg må bli trygg først Jeg kan ikke mestre alt, men jeg må kjempe for å ikke la anoreksien ta over. Dette er min sjanse.
kl. 20.30
jeg føler meg fortapt. jeg fikk et nytt anfall under kveldsmaten. Jeg hater dette. Jeg føler meg så utrygg. Jeg prøver å distraere meg. Jeg klarte å være en stund på aktivitetsrommer å lage noen kreative ting. Det hjelper å være der. Jeg merket at jeg klarte å slappe av og kose meg litt. Det var utrolig godt. Det har vært utrolig mye i dag. masse inntrykk og mye nytt. Jeg har vært stesser og hatt konstant angst i hele dag. Jeg bruker sinnsykt mye energi på det. Jeg har heller ikke tatt noe sobril. når jeg tenker meg om er det ikke rart jeg har hatt anfall i dag. Det blir rett og slett for mye. 
kl.00.00
Dette tror jeg har vært en av de verste dagene i mitt liv. angsten har kjørt meg helt ut. Men jeg har klart å kjent på den uten å flykte på destruktive måter. Det kan jeg være fornøyd med, og jeg har jo deltatt på alt, slik som målet var.
Nei, jeg har ikke klart alt, mem er det å forvente når man kommer fra intensiven? jeg klarte å komme hit i dag, jeg klarte å delta i tig, jeg holdte ut angsten, og jeg har vært sosial. på kvelden etter at jeg hadde fått medisin, klarte jeg å slappe av litt og delta sosialt. jeg ble litt kjent mes de andre. det er lettere npr de er noen få, og ikke mat inn i bildet. når jeg sitter i matsalen med alle folkene rundt meg blir det dobbel angst. jeg håper morgendagendagen blir bedre. nå er jeg utslitt


det var absolutt ikke lett å være meg i går. absolutt ikke. Men nå har jeg nettopp hatt samtale med behandleren min, og vi har laget et liten plan for hvordan jeg skal komme i gang. Det er godt å kjenne at jeg har  en plan. føler meg litt tryggere nå. Jeg skal bruke dagen i dag og i morgen på å jobbe for å bli trygg og kjent med opplegget, og innen tre dager er jeg sikker på at jeg kommer til å bli det. på fredag skal jeg begynne å spise igjen. Da skal jeg bryte gjennom. Det har jeg bestemt meg for nå, og da blir det slik.
her er forresten noen bilder:
 her er et bilde jeg laget i billedterapien i dag. temaet var vårtegn.
for meg betyr vår muligheter. fargene kommer gradvis frem igjen etter en lang vinter. farger er muligheter. personen på bildet er meg. Jeg prøver å komme ut av den mørke sirkelen og gripe mulighetene. jeg strekker meg etter fargene. samtidig er det noe som holder meg tilbake. Det finnes flere mulige veier å gå for meg nå. både lyse og mørke. Men jeg vet hva jeg vil, derfor strekker jeg med i ambivalens og angst likevel etter fargene. jeg kan slippe mørket nå. det er lysere tider kommende.


 her er rommet mitt. :)
never give up. Det er nå min mulighet er her. en mulighet jeg lenge har ventet på.
~Frida~

9 kommentarer:

  1. Du er så tøff, lille venn!

    SvarSlett
  2. (Egentlig er rommet ditt litt fint! :P Iallefall bedre enn det på akuttposten)

    Du er sterk, hver dag. Enten du avleder med tvang eller ikke, så er styrken din alltid der, du må bare bruke den. Jeg har troen på at tiden din på post 4 blir bra for deg, at du bli bedre kjent med deg selv og hvor følelsene dine kommer fra. Når du møter følelsene dine og snakker om dem vil de ikke være like farlige etter en stund, men det tar selvsagt tid. Jeg lærte mye av å møte smerten og å fortelle om det jeg skammet meg over, for da ble ingenting like skummelt lengre. Jeg har langt igjen, men jeg har det mye bedre enn jeg hadde det FØR jeg begynte å fortelle og føle. Det høres merkelig ut, men det er sant.

    Du har fått en fantastisk mulighet, og du bør bruke den for alt den er verdt! Som du sier er det NÅ det gjelder. (Det er nesten så jeg er litt misunnelig på akkurat den muligheten du har fått, for jeg tror de har et veldig bra opplegg der du er. Jeg er ikke misunnelig på smerten og angsten altså, men muligheten til å jobbe med den)

    Jeg er veldig glad i deg, og jeg ser frem til å besøke deg når du har funnet deg litt til rette :)

    Stor huthut-klem <3

    SvarSlett
    Svar
    1. tusen takk, det synes jeg også. Jeg skal mase litt i morgen om å få et skrivebord inn her, men ellers er det topp. egen vask på rommet og greier. :)

      Det blir vel slik etterhvert, når jeg tørr å møte følelsene. Jeg må ta tiden til hjelp og bli trygg.

      ja, det er helt utrolig her. medpasientene og personalet er fantastiske. alle jobber mot samme mål. Det er noe helt annet enn på A4.
      Det tar tid å venne seg til alt, men det blir vel.

      jeg er glad i deg og, og gleder meg på besøk:)

      honk honk klem tilbake

      Slett
  3. Du er verkelig ei sterk jente, Frida!

    Jeg bare lurte på noen ting. Om du vil svare på det eller ikke er opp til deg.
    Hva slags anfall er det du får? Kanskje du kan forklare litt nærmere hva som skjer når du får det?

    Lykke til! Jeg heier på deg<3

    SvarSlett
    Svar
    1. takk for det:)

      epilepsi og psykogene anfall.
      Jeg husker ikke noe av anfallene, men de utarter seg slik at jeg begynner å få rykninger i kroppen og skjelvinger(forvarsel), så faller jeg bort og hele kroppen rister og jeg har kramper samtidig som jeg spenner alle musklene i kroppen og ligger som oftest i bue med ryggen vendt bakover. stress og angst fremprovoserer anfallene. alt som er i "ubalanse" påvirker.

      takk igjen:)

      Slett
  4. Dette går rette veien, Frida. Angsten får ikke lamme deg. Du er sterkere enn de fleste, selv om d kanskje ikke kjennes sånn ut nå. Vi på utsiden følger med og heier på deg. Masse lykke til, kjære, skjønne Frida <3

    SvarSlett
  5. Det tar allti litt tid før man greier å finne roen når man er på et nytt sted,men det kommer sakte men sikkert.Det er jo mange nye ting å forholde seg til.Og angst er et kapittel for seg selv.Et helvete,der man er sikker på at man skal dø,men heldigvis overlever man alltid.
    Men det er også mange av tingene du skriver her(igår og i dag)som gjør meg trist,frustrert og jævlig forbannet.Men det er anoreksien som i hovedsak snakker,og ikke den friske Frida.Du skriver at det gjør det bare verre å utsett ting,men det er jo akkurat det som skjer nå!Hva er logikken i å vente til fredag med å begynne å spise,for å føle seg tryggere?Det vil jo gjøre ting bare verre,og angsten kommer ikke til å bli bedre.Anoreksien er jo bare glad for det,for den vil helst ikke slippe taket i deg.Den klamrer seg fast til deg,og den er livredd.Det er faktisk så enkelt og så vanskelig å starte NÅ!!!Angsten kommer sannsynligvis til å være ekstremt høyt på fredag,når du skal begynne å spise.Hva hadde de gjort på intensiven om du ikke skulle spist på 3 dager?Sannsynligvis tvangsforing igjen.
    Dette er anoreksiens skyld.Men det som er det mest sjokkerende av alt,er at personalet på "spesialpost"4,går med på at du ikke skal spise på 3 dager.Da kan man virkelig snakke om å IKKE ha kompetanse,og det gjør også til at anoreksien får noen ekstra dager til å blomstre på.Det virker ikke som de vet hva de driver med,og slik "behandlingen"er der nå er kritikkverdig.Jeg er sjokkert over at en psykiatrisk avdeling,som sier at de har spesialkompetanse på å behandle spiseforstyrrelser,kan være så inkompetente at de kan gjøre det på denne måten.Det vil gjøre behandlingen vanskeligere.Man kan ikke behandle anoreksi med silkehansker.Vet hva jeg snakker om.Nidaros dps er jo faktisk like talentløse,om ikke verre.
    Noe av det som også er vanskelig er jo også det å gå fra tvang til frivillig behandling,for nå vil jo selvsagt anoreksien at du skal dra hjem,slik at den får blomstre igjen.Det skal den faaan ikke få.
    Den skal IKKE vinne over deg,Frida,for du vil greie å bli sterkere enn den,og det skal du.Les målene dine mange ganger hver dag.Jeg har funnet ut at det er en fordel med angsten,og det er at den er et tegn på at man motarbeider det syke,og at det har effekt.
    Håper noen av personalet på post 4 leser bloggen din,så de kanskje kan vokne opp ifh.til hvordan man behandler anoreksi,men de har sikkert ikke hjerne nok til å forstå.
    Systemet på post 4 er bare helt sykt,og kompetanse:fraværende!!!!!!!!!!!!

    Uansett så kommer du til å greie dette,og det er alfa og omega at du har en så fantastisk flott familie,venner og kjæreste til å støtte deg.
    Følger spent med videre.Stå på:)

    You go girl!

    Klemmer<3

    SvarSlett

gode ord dør sist