huff, i dag har det vært en tøff dag. Eller det har vært en ok dag, med billedterapi og mye sosialt å sånt, men jeg hadde samtale med behandlingsteamet i dag. De var veldig fornøyde med hva jeg hadde fått til så lagt denne uken, med tanke på hvordan ting var for to dager siden. Jeg har klart å begynt å spise, og de krever at jeg spiser til hvert måltid. Men så har vi dette med vekten da. Hvis jeg har gått ned i vekt på tirsdag blir det nok sonde igjen. hvis jeg er stabil, er det ikke så lang tid det er forsvarlig at jeg er på den vekten jeg er nå, så da må det også sonde til. Jeg fikk skrekken. Jeg fikk panikk.. Ikke sonden igjen!
Jeg ville skrive meg ut, jeg ville klare dette på egen hånd(ja, jeg vet det høres galskap ut), for jeg vil ikke tilbake til akuttpost. Jeg vil være her, men uansett hvor jeg er i verden kommer jeg ikke utenfor det å gå opp i vekt. Her får jeg ta det så sakte og rolig som jeg selv ønsker det, og har mye større frihet.
Og jeg er jo i gang. Jeg klarer bare ikke å forestille meg selv 10 kg tyngre enn jeg er nå. Jeg har jo vært det en gang, og jeg hadde det jo bra, men likevel. Det er så vanvittig vanskelig. Legen forslo at vi skulle ta en uke i gangen. Jeg gråt. Jeg ville ikke. "vi skal være her sammen med deg", sa hun. Ingen kan være her for meg 24/7 uten at jeg må kjenne på den skittenhetsfølelsen av å gå opp i vekt. Det ligger SÅ UTROLIG mye følelser bak de kiloene. Men jeg fikk altså bekreftet i dag at jeg kommer ikke til å bli utskrevet herfra før de har tatt en helhetsvurdering av helsetilstanden min. BMI, almenntilstand, psykisk form osv.
Det er jo ikke snakk om utskrivelse nå. Men det var min første reaksjon når sonden ble truet opp i ansiktet mitt.
Så hva skjer fremover nå Frida? Nå må jeg velge vei... anoreksien drar meg i flere retninger, men jeg prøver så hardt jeg kan å se over det destruktive og se etter andre veier.
At jeg bare kan koble av hodet litt i starten og følge planen, holde ut angsten og gå sakte men sikkert opp i vekt enten om jeg liker det eller ikke. Akseptere det. Jeg må tydeligvis det. Akseptere at jeg nok en gang er et anorektisk vrak som trenger hjelp. Spørsmålet er om jeg klarer å hjelpe meg selv nå.
Kanskje trenger jeg en puff med å få i gang næringsinntaket skikkelig. Det gjør vondt uansett.
Men det er i den anorektiske delen det gjør vondt. Hva hvis jeg konsentrerer meg med å følge opplegget og går sakte men sikkert opp i vekt. Det blir bedre. Det sier jo de andre jentene. De sier det blir bedre. Kanskje jeg bare må legge meg flat å gi fra meg kontrollen, høre på andre, stole på andre.
Det sykdommen fortelller meg fører meg tydligvis ingen vei.
Jeg prøver så godt jeg kan å fokusere på målene mine, og jobbe hele tiden, men det er så vanskelig når jeg er så ambivalent, anoreksien så sterk og jeg så svak. Jeg vet hva jeg har å gjøre, spørsmålet er hvor lenge jeg utsetter det? og hvor lenge de lar meg utsette det!
Men heldigvis i all mørket, er de flinke til å minne meg på hva jeg har klart denne uken.
Jeg har klart å bli kjent med mange nye personer og sosialisert meg, blitt med på alle grupper, deltatt i måltider i starten, og begynt og spise og drikke igjen.
~Frida~
Frida Olivia ●●♡●● my truth er er personlig blogg om mitt liv, min kamp og min reise.
Enten du tror det eller ei: Det er starten på noe fantastisk, livet ditt.
SvarSlettMen du må begynne et sted. Når du har truffet bunnen, og i tillegg gravd deg ennå dypere ned, så tar det tid å komme seg opp og ut på andre siden av grøfta. Litt og litt, MED tilbakesteg(som er helt uunngåelig, og egentlig er det greit å akseptere det først som sist hvis ikke vil de knekke deg).
Du er igang, du har begynt å klatre. Og du klarer det, det stoler jeg på.
<3
Her klatres d ikke,d går nedover.Akseptere tilbakesteg?Selv om d kan ta livet av Frida?Stoler ikke på noe av d som skrives her,før d motsatte er bevist.Dette er ikke starten på livet,men på veien nærmere graven.
SvarSlettJeg mener hva jeg sier og sier hva jeg mener. Om du er uenig er det ditt problem, og det angår ikke Frida. Tøft av alle dere anonyme å aldri skrive navn og stå for det dere sier forresten.
SlettÅ men er en ting,men her holder det ikke.Du må vite hva du snakker om.Det er faktisk et valg mellom å leve eller å dø!!!!!
SlettOg hvem er du?Det er folk som ikke vet hvem de er.Ikke at jeg egentlig orker å bry meg,men å skrive med pseudonym,du sier jo imot deg selv!!!
Så lenge Frida vet hvem jeg er spiller vel ikke det noen rolle? Det at DU ikke vet hvem jeg er har ingenting med saken å gjøre. Når du skriver som anonym derimot kan du ikke skilles fra de andre anonyme. Jeg tør å stå for det jeg mener, og jeg vet hva jeg snakker om. Det er ikke vi som kommenterer her sin jobb å verken bestemme over den som blogger, eller å bare gjøre jobben vanskeligere ved å kun skrive negative kommentarer. Vi har ikke noe ansvar. Det er det Frida og de rundt Frida som har.
SlettUansett hvem de ulike anonyme er,vil jeg nok tro at mye av det som skrives er uttrykk for stor frustrasjo.Alle vil jo at dette skal få en positiv utgang.
SlettPoenget er vel at det skal gå i positiv retning,og ut i fra mange av kommentarene som blir skrevet her på bloggen,er det en vesentlig forskjell på trakasserende kommentarer og på kommentarer der målet er å prøve å se ting som de er.Som du sier så er det ikke leserne som har ansvar for den såkalte "behandlingen",men å prøve å skrive ting som kan være nok til å innse sannheten.
Tror jeg kan si for de fleste som leser bloggen,at vi vil bare at ting skal gå bra.Når det etter et år med innleggelse ikke skjer noen ting,uansett hvor mye man heier og oppmuntrer,er det vel ikke så rart at folk blir frustrerte.
Poenget er som sagt,at jeg kunne gjort gjort mye for at Frida skal bli frisk,og når det kommer negative utsagn,skyldes det at man blir lei seg og oppgitt.
Anita, jeg må bare få rose deg fordi du er så konstruktiv i dine kommentarer. Du "stabiliserer" og viser respekt, det er nydelig gjort.
SlettDet eneste jeg ikke viser respekt for er anoreksien.Hadde alle vist respekt for den,hadde alle med anoreksi vært døde.
SlettMen det som ikke hjelper er å påstå att det nå ikke går famover,for det gjör det vel tydlig om man ser på hvordan de seneste ukene har värt?!?! man skal ikke ta hensyn til anorexin,men til at Frida finns i en anorektisk kropp-og tar man d ikke i ett lagom tempo,så kommer bakslag å komme sombrev på posten! Heja Frida mi-du veit veien-fortsett å gå på den vennen:*
SlettHar det gått framover med mat og spising?Nei.De seneste ukene har det ikke fungert med måltidene,vekta går ned og det blir trussel om sondeforing.Når man er så syk at det går utover den fysiske helsen,da snakker jeg om liv eller død,har man ikke tiden på sin side.Det blir kjempetøft uansett.Alt av matinntak vil være kjempevanskelig i begynnelsen,selv om man feks.spiser bare 10% av det man skal.Hvis man over lang tid skal øke matinntaket,vil angsten være uutholdelig over lengre tid enn det som er nødvendig.Litta angst vil det jo stort sett være uansettAlt kommer an på hvordan den somatiske formen er.Det man skal handle ut ifra,er hva som er til det beste for pasienten,både på kort og lang sikt.Når man er alvorlig syk av anoreksi,vet man ofte ikke hva som er til det beste for seg selv.
Slettdet jeg mente var at med tanke på att matinntaket (og drikke antar jeg) har värt farlig lågt seneste ukene og vekt tapet,så er det at Frida begynte å spise igjen for noen dager siden klart framsteg.
SlettDu MÅ akseptere vektoppgang Frida. Hvis ikke nytter det ikke.....Hvor fort vektoppgangen skal komme må andre vurdere. Men at vektoppgangen må være reell og stabil i livet ditt også senere må du ta innover deg som et faktum. Ikke flykt fra det. Ta imot hjelp fra teamet der du er, så får du hjelp og. :)
SvarSlettDu skrev en motivasjonsplakat for noen dager siden og du har skrevet flere av de før, men d virker ikke som du tror på de selv . Leserne tror heller ikke på de for dette er ikke første gang du har slutte å spise, og d blir garantert ikke siste. Og all verdens motivasjonsord du får på blogg eller sms vil ikke hjelpe deg når du ikke vil hjelpe deg selv. Du skyver ansvaret over på andre og det er egentlig urettferdig av deg å gjøre. Syns du er utrolig heldig som fortsatt har en heiagjeng rundt deg, du tar mer enn du gir og det er forståelig m tanke på sykdommen, men du kan ikke gjemme deg bak den stort lenger nå.
SvarSlettEnig!
SlettDu vil ikke spise, og du vil ikke ha sonde...
SvarSlettMan skulle tro du var der du er fordi du VILLE spise, ikke for å bare sloss mot behandlingsopplegget og ende opp med tvang gang på gang...
flammefugl og anita, takk <3 jeg vet dere forstår
SvarSlettTakk Frida.Vil deg bare alt godt,men det er anoreksitankene jeg vil at skal dra til h.....
SlettBryr meg om deg:)
Stor klem<3
Hei Frida!
SvarSlettJeg har fulgt bloggen din lenge, følt og ment mye - men aldri skrevet noe til deg. Nå gjør jeg det, og jeg skal være ærlig med deg hvorfor: jeg gjør det fordi jeg er redd for at du kommer til å dø før jeg får sendt deg en hilsen. Jeg kjenner konsekvensene av anoreksien og tvangen - og skittenhetsfølelsen. Det er begrenset hva menneskehjertet og våre organer tåler av undervekt... Alternativet til kaloriene er døden. Døden føles kanskje befriende når man sitter i et anoreksi-helvete, men jeg vet jo at det ikke er det du ønsker. Du ønsker deg et friskt liv. Noe du så inderlig fortjener. Jeg kjenner til spesialpost 4 - der finnes det mange dyktige hjelperhender. Lær deg hvordan du kan takle den skitne følelsen på fornuftige måter. Bruk tid - men ikke så lang tid at anoreksien tar deg med til nederste bunn igjen. Jeg håper og ønsker for deg at du gjenvinner kontroll sakte men sikkert - og at kiloene renner på. Skummelt ja, men nødvendig! Håper du fortsetter å oppdatere bloggen med dine oppturer og nedturer. God klem til deg...
du må velge...
SvarSlettdu må face maten.
du har et fantastisk tilbud rundt deg på øm! de ønsker virkelig å kjempe sammen med deg!
frida må velge livet!
dere anonyme .... tror dere ikke frida har mer enn nok å tenke på allerede?! tror hun vet alt det dere skriver. har dere ikke noe positivt å si , ikke si noe!!!!
SvarSlettSTÅ PÅ FRIDA! spark anoreksien bak. flere har kommet seg ut av den og noen rett før det var for sent. jeg var en av dem, og bloggen din var en viktig grunn ..... du virker som et sterkt menneske som bryr seg og vil, men ikke tør. du må bare tørre å satse og VIRKELIG utfordre anoreksien og bulimien, og tvangen, og angsten! ta det mens du ennå har sjangsen, selv om ikke noen vil at du skal komme bort igjen så tenk ; vil JEG dø? vil JEG havne tilbake til anoreksien? tenk litt på deg selv innimellom og ikke bare gled andre, du kommer ikke lengre da. dårlig eksempel, men hvis du skal slutte og røyke, du får det ikke til før du VIRKELIG bestemmer deg, setter ned foten og sier: nei nå! er det nok!
og bevis for deg selv at ikke er en robot styrt av en teit sykdom som du KAN få kontroll over, bare du får igjen styrken som du igjen får av næring!
foresten; prøvd hypnose? evt rideterapi? eller andre dyr? det har faktisk stor virkning, men du må tro på det og. det jeg sier her nå; ha TRO! ikke bare heng deg fast i et håp om å bli frisk, men tro på deg selv å si ; jeg BLIR frisk! å ta et tygg av gangen, be om hjelp, skriv en lapp om at du vil ha hjelp, hva som helst! bare bli frisk! tror på deg...
beklager langt innlegg ... hilsen Mona s. Jensen (nei kjenner deg ikke, men lest bloggen leenge)
Det er en ting å vite hva folk skriver her inne,men det er noe helt annet å forstår det eller å få til å gjørenoe med det.
SlettMed all positiviteten din,kan du forklare hva positivt som har skjedd?Ofte skal det mye til for å virkelig få til å forstå hvordan ting er og hva som kan hende.Da kan det være riktig å få høre fra andre,og å bli mint på hva som er realiteten.
Uansett hvem det er som har anoreksi,så er det et enormt tankekaos og mye å tenke på,og derfor skiller ikke Frida seg ut.Uansett om man er innlagt eller ikke,har en BMI på 14 eller 20,så har man minst like mye å tenke på.
Det er ikke nødvendigvis vekten som bestemmer hvor syke en person med anoreksi er,men tankene og følelsene.
Og forresten,tror ikke det hjelper Frida at du skriver at hun må VIRKELIG tørre og bestemme seg for å få en endring."Tror du ikke hun har nok å tenke på fra før?"