onsdag 7. mars 2012

tenketanker om post 4, update, planer og diverse Frida-news

Dagene her på Akuttpost 4 nærmer seg slutten. Jeg gjør ikke annet enn å surre rundt som en annen ambivalent, stressa, redd, usikker, tvangspreget tulling. Men på tross av de forutsetningene da, så klarer jeg å holde meg på matta. Jeg følger planen som jeg skal. Jeg bruker de rundt meg til å holde ut denne fasen. Jeg snakker med personalet om alt ubehag, tanker, angst, redsler for veien videre, sykdommen generelt. Jeg er dessverre avhengig av å gjøre tvangshandlinger for å få slippe den intense uroen som gjør meg ustabil(jeg unngår følelser med andre ord). Jeg får besøk av mamma, pappa og Lars som tar meg med ut i den friske verdenen og fyller meg med frisk, normale inntrykk. De gjør underverker, og gir meg masse motivasjon og håp. Resten av tiden går med på å spise måltider, oppfølging og soving. Den lille tiden som kalles dødtid fyller jeg med å se TV. så har jeg kastet med på alle Harry Potter- filmene da.
Det er mange følelser i tusen retninger, jeg må holde fokus.

Det er så mange ting jeg er redd for, for jeg har så mange veier jeg kan gå nå. Og har jeg først begynt på en vei, fortsetter jeg. For da kommer angsten for å gjøre forandringer igjen inn. Derfor gjelder det å komme inn på riktig vei når jeg kommer på post 4 på Tirsdag. Jeg har en fornemmelse om at jeg kommer til å sitte på rommet mitt og grine av angst og redsel og føle meg totalt alene i verden den første dagen.
Dette er noe jeg kommer til å si, før jeg går inn døra. Det kommer nok til å ta noen dagen å komme seg inn i opplegget, rutinene og bli trygg og kjent med folk.
Utfordringen min blir å gjøre forandringer hver dag til det bedre. For jeg vet første dagen kommer til å bli tøff. De første dagene kommer jeg til å være utrygg, redd, full av angst, og bare ha lyst til å dra hjem igjen. Slik var det de første dagene på Levanger også. Jeg klarte nesten ikke å komme meg gjennom de første timene før jeg strigråt å ville hjem.
Men denne gangen SKAL det bli annerledes. Jeg har mål jeg skal oppnå og klare. Jeg SKAL være på spesialpost 4. Dermed basta. Jeg henger meg selv på en tvangsparagraf der hvis det må til.

Jeg har skriver dagbok hver dag, noe som hjelper meg veldig. Det er godt å få alle vonde tanker, alle syke tanker, alle vonde følelser, all angst skriftlig ned i en bok, og lukke den. Jeg har skrevet dagbok alle årene jeg har vært syk. I dag mens jeg ryddet litt i saker og ting, kom jeg over dagboken fra ett år siden, og dagboken fra sist utskrivelse. Jeg beskrev de samme følelsene og hadde de samme symptomene, og jeg valgte feil vei, Så nå er det å være OBS på å velge riktige valg og veier.

Hvordan? Jeg har blant annet utstyrt meg med en helt ny dagbok hvor jeg har skrevet ned mange punkter om hvorfor jeg skal være på spesialpost 4, og hva jeg oppnår med det. Jeg har også skrevet en side om ting jeg gleder meg til i fremtiden, som er realistiske at jeg kan oppleve hvis jeg velger riktig vei.
Så har jeg en side om langsiktige mål, en side om forslag til hvordan jeg skal komme meg gjennom den første uken. Og en side om HVORFOR jeg skal VELGE livet overfor SPISEFORSTYRRELSEN.

Jeg har også tenkt å skrive en side om hva spiseforstyrrelsen er for meg, og hva den har gjort og gjør for meg, hva den betyr for meg, og hvorfor jeg trenger den. Så kan jeg lese gjennom og reflektere over hvor "friskt" det jeg har skrevet egentlig er, og om det er noe jeg vil ha i livet mitt, fremfor alle de andre tingene jeg heller vil ha i livet mitt.

Jeg prøver hardt, på så mange måter. Jeg klarer ikke å slappe av et sekund. Jeg er så redd, ambivalent og føler meg så alene. Og når jeg får snakket om det med personalet, blir jeg heldigvis påmint at jeg ikke er alene, og at jeg slettes ikke skal gjøre denne jobben alene. Jeg skal inn i et behandlingsopplegg hvor de har topp kompetanse for både spiseforstyrrelser, angst og tvang. De skal hjelpe meg.
Jeg klarer å roe meg litt på den tanken, før det kommer en ny krisetanke, og sånn går dagene og timene her for  tiden. Det er mye som skjer, hver dag, og egentlig bør jeg være fornøyd med at jeg klarer å være så stabil og følge opplegget her med alt som foregår i topplokket. Jeg klarer meg. Jeg kommer meg gjennom det. Dag for dag. time for time. Måltid for måltid. tanke for tanke. angst for angst.

Jeg vil så inderlig unngå å mislykkes denne gangen. Det er en tanke jeg også må jobbe med. Det er lov å ha en dårlig dag, et dårlig måltid uten å mestre. Det er ikke slutten eller verdens undergang da, for jeg har hele tiden muligheter til å mestre neste gang. Den tanken må jeg bare forankre i meg.
Jeg føler at hele verden, alt, jeg og alt jeg har jobbet med, raser sammen om jeg tar ett skritt tilbake.
Slik er ikke virkeligheten. Det må jeg virkelig skjønne.

Nå har jeg vel egentlig bare skrevet om alt kaoset og rotet som foregår i hodet mitt.
Men det er mange bra ting som skjer også.
Jeg gleder meg til å komme til post 4 også. Det blir godt å få litt mer frihet og et eget rom hvor jeg kan ha alle tingene mine. ( de siste 5 månedene har de vært innlåst). Det blir godt å få være sammen med "friskere" pasienter som jobber mot samme mål, og som generelt er på et helt annet nivå enn her inne på en akkuttpost. Ingen psykoser og lignende. altså litt mer normale omgivelser enn jeg har vært det siste året med andre ord. Det blir godt, og vil gjøre meg godt. Som jeg beskrev i et tidligere innlegg, så er det fort at det syke blir vanlig. Så gleder jeg meg veldig til å få FORSTÅELSE og bli HØRT av folk som har kompetanse, og av medpasienter. Jeg kan ikke telle på tusen fingrer hvor mange ganger jeg har vært fortvilt over å ikke ha blitt forstått og hørt. Det gjør at jeg føler meg så utrygg og sint.

Så har jeg fått mange fine turer med familien min i det siste. Mamma og Lars tar meg med ut på livet, og lar meg leve i noen timer, og ingenting er så godt som det når man ikke har kunnet gjort det på så lang tid. Jeg blir GLAD, HYPER, og får motivasjon til å velge livet.
I mitt tilfelle blir det å velge livet- bit for bit. måltid for måltid. trossing for trossing. Til å kjempe.

På Fredag skal jeg forresten igjen være med min tidligere behandler på en undervisning om spiseforstyrrelser foran legestudenter. Dette har jeg vært med på mange ganger tidligere.
Jeg synes det er kjempe godt og givende og fortelle min historie og erfaringer og tips og veiledinger fra en frisk side til kommende leger som skal hjelpe mennesker som uheldigvis kommer i samme situasjon som meg. Det er godt å kunne bidra til å hjelpe. Dessuten synes jeg det er kjempemoro å fortelle om mine erfaringer. Mye galskap som jeg i dag kan le av. Jeg gleder meg. Det er ett år siden sist jeg var med, så jeg har mye mer kunnskap, mye mer innsikt og refleksjoner rundt min historie også, så det blir spennende.

Ellers vil jeg bare si takk for tilbakemeldinger på innleggene mine, De betyr mye for meg. Jeg vet det er mange som er innom å titter og leser, og jeg ville satt STOR pris på en liten hilsen eller kommentar fra dere lesere. Om det så er så lite som et "hei", så betyr det så mye for meg.

Så vil jeg takke mamma for at hun tok meg med ut på luftetur i dag. Det var kjempegodt i dag også.

Klem til alle dere fra meg, og takk for at dere følger meg på veien min.

ellers noen kjedebilder fra meg:


~Frida~

12 kommentarer:

  1. Legger igjen ett :)

    SvarSlett
  2. Hei Frida. Leser bloggen din nesten hver dag, å kjenner hvor mye jeg håper at du blir frisk snart. Rart og lese om ei så smart og oppegående og flott jente, som har en uvanlig evne til og skrive godt og dele sin historie uten og legge skjul på noe, og samtidig tenke på at din virkelighet er en helt annen enn min. Rart og lese at du vet hva som e galt i teorien, men at det er så vanskelig og komme seg ut av et sånnt helvetet. Du er jo ei fascinerende jente med mange ting som andre kunne drømme om...utseende som en engel, fantastiske venner som savner deg, og ikke minst en kjæreste som virker og være deg for deg uansett, men samtidig en sykdom som ingen fortjener, særlig ikke du. Ønsker deg masse lykke til framover og håper jeg får se deg i lensvika som frisk Frida med tiden. Klem fra Edel...mektig imponert over kamplysten din. :)

    SvarSlett
  3. Ønsker deg masse lykke til,Frida.Dette går veien.Du greier det.
    Mine erfaringer med spesialpost 4,er derimot at de ikke har topp kompetanse.Det er flere ting som for meg virker helt uforståelig og som tyder på at det er mangler på kompetanse.I know,I've been there.

    Klem:)

    SvarSlett
  4. Dette innlegget kom veldig godt med akkurat nå... Trenger all motivasjon i verden her. Så, tusen takk!! <3 Leser alle nye innlegg du poster på Face, forresten. Hva kan jeg si, du inspirerer. Veldig.

    SvarSlett
  5. Fine Frida, lykke til på post 4 :)

    SvarSlett
  6. Og jeg er fryktelig stolt av deg!

    SvarSlett
  7. Som du kjemper! Lykke til, fine du :-)<3

    SvarSlett
  8. Jeg ønsker deg masse lykke til! Har virkelig troa på deg!! :)

    SvarSlett
  9. Æ har trua på dæ, Frida! Du e stærk, å vesst du fortsette sånn vil d bli likar å likar for kvar dag. Lykke til videre, æ ska fortsatt følg med dæ ;-)

    SvarSlett
  10. Lykke te på spesialposten Frida! Ønske dæ alt godt <3

    SvarSlett

gode ord dør sist