today

kvinnedagen i dag... Det er vel første året det også gjelder meg. kvinne(over 18år).
Jeg fikk en koselig melding fra min kjære.

ellers har dagen vært en holde-ut-dag. mye følelser, angst og ambivalens.
Men jeg har klart å komme meg gjennom denne dagen også.
fått snakket godt med kontakten min om angsten osv.
fått gått to turer. Den ene turen måtte jeg selvfølgelig gli på glattisen og slå kneet mitt voldsomt, så jeg haltet resten av turen.
Når det nærmet seg kveldsmattid måtte jeg unnskylde meg for all sytingen over hvor vondt jeg hadde i det blåe kneet mitt. akkurat da kom personalet med kveldsmaten min, og sa "ja, du får trøstespise litt da".
hoj, jeg måtte le. eller jeg lo meg halvt i hjel. Galgenhumor er viktig dere!

Ellers fikk jeg snakket godt med en av mine kommende medpasienter om mine bekymringer om veien videre på spesialpost 4. hadde tusen spørsmål som jeg fikk gode svar på, ergo jeg ble mye roligere og tryggere, og vet mer hva jeg har å gå til når jeg skal dra dit på Tirsdag.

Ellers er det litt triste stunder også. trist og trist. Men jeg tar jo farvel etter et år med folk som har hjulpet meg opp fra grava, gjennom tøffe stunder, gjennom motgang og medgang. De jeg ikke treffer, som ikke skal på jobb før jeg drar til post 4 har jeg sagt hade og takk for hjelpen med en god klem.
De har alle troen på meg. nå er det bare jeg som må få ordentlig troen.

I morgen skal jeg som jeg skrev i går på forelesning om spiseforstyrrelser og holde "foredrag" om min historie, så det har jeg brukt litt tid på å forberedt meg til i dag. Det blir spennende. Jeg har som sagt gjort det mange ganger før, men etter dette året har jeg en mye mer reflekterende og spesiell historie å fortelle. Jeg gleder meg.


~Frida~