dette har vært en tøff og kronglete uke. Jeg har fallt dypt igjen, og lot anoreksien styre. Jeg fallt inn i rusen av tomhet og renhet, og handlet ut i fra tanker som jeg surret meg helt bort i. Det positive er at jeg lot behandlerne og personalet følge meg. Jeg har vært ærlig. Men går man for lenge i rusen, blir man fanget.
fanget av anoreksien. det begrepet bruker jeg når jeg er fanget i et anorektisk rot og sirkler som jeg ikke klarer å komme meg ut av. Det eneste verktøyet jeg har da er å flykte. Det er snakk om å gjøre endringer. Det å selv ta ansvar for å gjøre endringer er noe jeg aldri har gjort. Jeg vil kalle meg selv for en person som er har en spiseforstyrret grunnmur og som formes etter miljøet og de følelsene og situasjonene jeg befinner meg i, og som har ulike mestringsstrategier for å handle. Slik har det alltid vært for meg. I stor eller liten grad.
Jeg lærte meg tidlig å ta avstand fra følelser og heller gå på autopilot.
Så det å ta valg og handle riktig er vanskelig, fordi jeg har bare en mestringsstratergi hvis jeg føler meg fanget.
Det som gjorde at jeg følte meg fanget denne gang var at ernæringsstatusen min var såppas alvorlig at de måtte "hjelpe" meg, ved å gi sondemat. jeg var fanget i ett oppkast - og treningsmønster. Og blir det for lite næring, blir anoreksien sterkere også.
på torsdag fikk jeg "trusselen"(som jeg så på det da) om sonde hvis jeg ikke begynte å spise måltidene igjen. samme dag flyktet jeg. ikke på samme måte som før, men jeg flyktet. på grunn av trigging vil av tidligere erfaring vil jeg ikke skrive noe om hva det var.
hovedsaken er at jeg er tilbake nå, har lært av det, er reflektert og bevisst på hvorfor jeg flykter og har nå fokus på ernæringsstatusen min igjen. Jeg er i et veiskille.
Uansett, så er det bra for meg å være i slike veiskiller, men ikke når kroppen balanserer på knivblader. Men det er noe med det å lære seg å ta ansvar og valg.
Ellers kan jeg formidle at behandlerne ser stor fremgang i meg. Jeg deler ting og er veldig åpen og ærlig, jeg er mye mer reflektert, jeg har jobbet meg ordentlig inn i gruppen, jeg deltar veldig aktivt og får masse positive tilbakemeldinger på billedterapien.
og som jeg sa til behandleren min også, jeg føler nå at spiseforstyrrelsen er en del av meg, og ikke meg, slik den har vært i sju år.
Jeg går på en kronglete vei, men skrittene jeg tar er mot målet, selv om det er litt frem og litt tilbake.
~Frida~
Frida Olivia ●●♡●● my truth er er personlig blogg om mitt liv, min kamp og min reise.
Av og til feiler man litt,av og til går man fullstendig på trynet,av og til flykter,som kan medføre at man dør eller lever videre.Så brutalt er det.Men når de anoreksitankene får for stor makt,er all fornuft borte.
SvarSlettAnoreksien og deg er ikke to separate "personer",selv om det føles sånn,men anoreksien er en stor del av deg.Du er et menneske,du er Frida.Sånn er det for alle med anoreksi.Man ser ofte på anoreksien som en separat del av seg og seg selv er ofte udefinert,fordi man ofte ikke vet helt hvem man er.Men syke og friske tanker er så viklet inn i hverandre,at det ofte kan være vanskelig å skille fra hverandre.Hadde mennesket og anoreksien vært to ulike deler kunne man jo bare lagt inn anoreksien på sykehus.Hadde vært en jævlig grei løsning.Men desverre er det ikke sånn.......
Trodde jo selv at anoreksien og jeg var to ulike deler,men etter hvert som jeg har blitt friskere og at hjernen fungerer optimalt,ser jeg jo det at jeg og anoreksien er meg.Føles litt rart og forvirrende til tider,men sånn er det bare.
Det er bra du er inne på rett spor igjem Frida,og så utrolig bra at du tok kontakt med personalet.Neste gang du får lyst til å flykte å gjøre ting du angrer på i ettertid,så gjør ALT du kan for å ta kontakt med dem før det går for langt.Men du er på vei inn på riktig spor igjen,og prøv å si til deg selv når du har fullført et måltid,ikke tvangstrent eller unngått å spydd,at du har gjort en bra jobb og at du er et skritt nærmere målet.Ha kortsiktige mål og mål som er oppnåelige til å begynne med.Til syvende og sist har du hele verden foran deg:)
Klem og LOL,Anita<3
Ha tro på deg selv i dette. Og ha tro på at du kan vinne :) Du gjør fremskritt, på en annen måte enn før. Veldig positivt at du kontakter personalet og ber om hjelp. Et tilbakeslag er ikke det samme som å tape alt det positive du har bygget opp. Gå på igjen. Det virker som du har en helt annen vilje til å jobbe for målet ditt nå, enn du hadde før. Kjempepositivt. Ha en riktig fin søndag! Klem
SvarSlettGevinsten er livet. Med kjæresten din, familien din, vennene dine, det nye livet som bare venter på å spire. Det er verdt mer en en spiseforstyrrelse. Bare tru på at det å gi slipp, det å la seg selv falle ned i det som skremmer mest i hele verden, vil bli verdt det. Det vil bli annerledes. det VIL BLI BRA. Nå, tro på det.
SvarSlett0cean
Godt du selv ser fremgang oppi alt! All ros til deg for å være ærlig med behandlere, det vinner du på.
SvarSlettSkjønner godt du "velger" å flykte, det er jo det du har "lært" og vet om. Men at du er såpass klar over hva som skjer og hvorfor tyder på at du allerede har kommet et stykke på vei. Mange som sliter med å se det i årevis.
Jeg kjenner deg ikke, men kan likevel si med trygghet at jeg er stolt av deg, for jaggu jobber du godt!!