tirsdag 17. april 2012

livet eller anoreksien?

I dag har det vært en dårlig dag. og det å vite at jeg har hatt en dårlig dag gjør den bare enda dårligere.
Jeg har holdt planen og klart meg så bra så lenge nå, og da er det ekstra vondt å falle litt tilbake. Jeg blir så redd, begynner å tenke i tusen negative sirkler og psyker meg selv ned og kommer helt på bærtur.
Det går så fort. Det er helt utrolig hvordan man kan psyke seg ned med syke og negative tanker.

I går satt jeg spiste uten å tenke så alt for mye over det. stolt over å ha klart økning av kostliste og alt.
I kveld fikk jeg anfall i forkant, jukset unna et måltid, trente og kastet opp etter et og er månedsvis tilbake i tankegang. Det som utløste det var en tanke. Tanken begynte når jeg gikk inn til middagsmåltidet. glasset med næringsdrikk var noen mm mer enn i går. Noe som førte til at jeg ikke klarte å beholde måltidet, som igjen førte til at hjernen fikk for lite næring. Det skal ikke mye til når man har så lite å gå på. Så begynte jeg da, å bevege meg inn i min destruktive anoreksiboble med bare kaos og helt urealistiske tanker som jeg har jobbet meg bort fra egentlig.
Så sitter jeg her nå da, og undres på hvilken vei jeg skal ta? skal jeg flykte? skal jeg fortsette denne destruktive runddansen? skal jeg åpne mitt lengtede hjerte å fortelle alt og be om hjelp?
Jeg vet hva jeg burde gjøre. Jeg vet hva jeg tidligere ville gjort. Jeg vet hva av erfaring hva som er best og hva som blir konsekvenser av destruktive handlinger. Jeg vet alt dette. Men alikevel er det så utrolig vanskelig å gjøre det riktige, fordi denne dagen har vært anoreksi-god. Jeg har sluppet å kjent på følelser. eller har jeg egentlig det? NEI! denne dagen har vært smertefull fordi jeg har fallt tilbake ett skritt. Jeg har kjent på nederlag istede for mestring. Jeg har lurt meg selv, og jeg vet det. Jeg har hatt angst for ting som jeg har jobbet meg opp i fra for lenge siden. Det som gjør vondest er å vite at jeg ikke er en dag nærmere å bli frisk. Jeg har gitt denne dagen til anoreksien.

Så blir spørsmålet. Vil jeg at dagen i morgen skal bli likedan? vil jeg gi enda en dag til anoreksien? vil jeg ikke heller legge meg i morgenkveld og vite at jeg er en dag nærmere friheten jeg lengter sånn etter. vil jeg ikke heller vinne dagen, eie dagen, være Frida, være sjefen. Vil jeg ikke heller være en del av ei fantastisk gruppe som jobber mot et og samme mål, Å bli frisk fra spiseforstyrrelsen? Vil jeg ikke heller bruke energien min til å bygge opp den anorektiske kroppen min, istede for å ligge på badegulvet å ta pushups og hoppe spensthopp? Vil jeg ikke heller jobbe, enn å utsette?

Jeg har utsatt nok, jeg har ungått følelser nok, jeg har flyktet nok. Jeg er på et sted hvor det er tusen hender å ta tak i. Jeg er et menneske som på lik linje med alle andre kan VELGE hvilke tanker jeg vil innvolvere meg i og hvilke handlinger jeg skal gjøre. Jeg kan velge allerede nå å vinne dagen i morgen. Jeg kan allerede nå starte en positiv tankeprosess og psyke meg opp, istede for å grave meg ned i destruktivitet og bli værende i anoreksibobla.

Målet! hva er målet mitt? hva vil jeg med livet mitt? hvorfor er jeg her? Jeg er her for å bekjempe en sykdom som har tatt 7 år av livet mitt. For å vinne over den. Da må jeg kjempe. Så enkelt, og så vanskelig er det rett og slett.

hvem er jeg? Jeg er Frida, jeg er sjefen i mitt liv. Jeg er hovedpersonen. Det er en sykdom som jeg har som forgifter tankene mine. Jeg kan velge å tenke realistisk. Jeg er ikke alene. Jeg kan tenke meg inn på friske veier. Det har jeg gjort tusen ganger før.

Dette har vært en rævva dag. Jeg vant ikke denne dagen, og det gjør meg motløs og livredd. Jeg har hatt så mange gode dager og kjent mestring, kjent fremgang, og det har gjort så godt i hjertet. hva oppnår jeg egentlig ved å adlyde anoreksien?
MAT ER MEDISINEN MIN NÅ!
jeg kunne skrevet en bok om alle andre tanker anoreksien serverer meg om mat, men realiteten er at maten er medisinen min akkurat nå. Ja, jeg går opp i vekt. Men det må jeg, fordi jeg er syk. kroppen svikter hvis jeg ikke går opp i vekt. Det er realiteten. Ja, det er skummelt og uvant å gå opp i vekt, ha mat i magen, ha litt energi osv. Men det er det som skal til. Det er det som skal til for at jeg skal kunne få oppfyllt drømmene og planene mine. Det er det som skal til for at jeg skal få livet mitt og det livet jeg ønsker meg.

Så hva blir det til. JEG VELGER. Velger jeg livet eller anoreksien?
~Frida~

9 kommentarer:

  1. Mat er medisin og ærlighet varer lengst!
    *støtteklemmer* dette klarer du!

    SvarSlett
  2. Husk at det lir mot sommer no Frida, hvis du e sterk og gjennomføre no belønne det sæ seinar! Tenk på at hvis du bare bli sterkar kan du vær med på Kibnebfestivalen og andre herlige sommerbegivenheta :-) Heie på dæ!!

    SvarSlett
  3. Nederlag er veien mot seier!Du har falt ned et trappetrinn,men da er det bare å reise seg opp igjen å si til seg selv"ikke faan om anoreksitankene skal få meg lengre ned".Så vil du sakte men sikket klatre oppover igjen.Du kommer til å falle igjen,men for hver gang faller du litt mindre ned,og det er lettere å komme seg opp igjen.
    Skjønner veldig godt tanken på om du skal velge livet eller anoreksien.Anoreksien er "trygg",mens livet er nytt og litt utrygt.Men livet er veien å gå for å nå de målene du har,selv om det er kjempetøft å komme dit.
    Fortell personalet om hva du endte med opp å gjøre i dag.Det er best.Da ser de at de kan stole på deg,og hvis du ikke er ærlig,så kan ikke de hjelpe deg.
    Og til slutt:VELG LIVET!!!!!!!!!

    Klemmer og LOL:)

    SvarSlett
  4. Du har jo sagt mange ganger at du ikke vil dø, og da vet du jo hva du skal velge! Kjemp for alt du har.

    SvarSlett
  5. Spørsmålet er ikke livet eller anoreksien. Spørsmålet er livet eller døden.

    SvarSlett
  6. Du kan jo leve MED anoreksien, dog, ikke veldig lenge.

    SvarSlett
  7. Men kjære all verden Frida. Du har faktisk ikke noe valg!!!

    SvarSlett
  8. Du har gjort en så flott innsats en tid nå. Ikke la deg trekke ned av at sykdommen slåss med deg om herredømmet. Det er jo det som er poenget, at DU skal lære hvordan di kan fortsette å ha herredømmet over DEN! Be om hjelp når du kjenner at du ikke greier ting selv. Det er derfor personalet er der. De har trolig sett alt. Og hørt alt. Det finnes nøkler du kan bruke, som hjelper deg videre når du står fast. Synes det er naturlig du får en deppereaksjon, men det er da ikke allverden heller da. Du skal reise deg igjen og fortsette å kjempe. Tenk på hvor naturlig du har spist den siste tiden. Du gjorde det da. Og du kan gjøre det igjen. :)) Klem

    SvarSlett
  9. Ikke fall i fellen og tro at du er for "syk" til å hente deg inn igjen. Det vil være fraskrivelse av ansvar og er ikke rettferdig verken ovenfor deg selv eller behandlingsopplegget, og ikke minst dine medpasienter som helt sikkert kjemper med nebb og klør mot de samme demonene. Klarer de, klarer du.

    SvarSlett

gode ord dør sist