lørdag 12. mai 2012

hvordan går det egentlig?

"hvordan går det egentlig med deg?" er et spørsmål jeg ofte får for tiden.
problemet er at jeg ikke vet hva jeg skal svare. Jeg vil gjerne si at det går bedre, men noen ganger stemmer ikke det heller. Det går sånn opp og ned hele tiden, men jeg kjemper videre. Jeg har gode dager og jeg har dårlige, og noen helt forferdelige dager.
Det jeg kan si er at i bunn og grunn går det fremover og jeg er på riktig behandlingsplass. jeg har vært syk siden jeg var elleve år, og for første gang nå føler jeg at jeg har et håp. Jeg har faktisk fremgang.
Det som har vært et gjennombrudd for meg er at noen fikk inn i hodet mitt at jeg har valg.
jeg kan ikke gjøre noe med at de destruktive, negative og anorektiske tankene kommer, men jeg kan velge om jeg vil involvere meg i dem, fortsette å tenke i samme mønster og derretter handle ut i fra den ballen som bare startet med en tanke. når tanken først kommer, det er da jeg må sette inn støtet og prøve å tenke meg inn på friskere spor, bryte av, og tenke at jeg kan velge å tenke annerledes.
Det er lett å glemme når jeg forviller meg inn i anorektiske bobler hele tiden, og flykter. jeg har flyktet så mange ganger. men så er det bare jeg som sitter med makten. Jeg er jo under tvangsbehandling så klart, men det er jeg som sitter med nøkkelen til et bedre liv, og veien til døren på den andre siden er lang og tøff. Noen ganger føles det umulig. andre ganger bare gleder jeg meg over at det skal bli slik en dag.

Det at jeg endelig har funnet plassen å bli frisk på er bra, men det er utrolig tøft hele tiden. Det er en arbeidsdag hele tiden, og jeg tar ikke helg som alle andre for å si det sånn. man må jobbe døgnet rundt.
jeg jobber mest med tankene mine. helt siden jeg var liten og opp gjennom årene har jeg fått vrangforestillinger om det meste, og det å endre tankene om ting som for meg er helt reelt og forholde meg til virkeligheten er vanskelig. Jeg har ikke sjangse til å klare alt det enda. Et eksempel er at jeg ikke kan ligge etter jeg har spist, for jeg er skitten. Jeg kan ikke hvile så lenge jeg er skitten. Det er noe jeg daglig prøver å bryte tankemønsteret på og eksponere meg på. Det er vanskelig, for da kommer angsten.
Men så må jeg bare stole på de andre rundt meg som har jobbet med dette i mange år, at angsten avtar og vrangforestillingen blir mindre og mindre jo mer jeg eksponerer meg for det.

Det er en tøff kamp. Det har vært mange tøffe år. Det har tatt mye tid og energi og vært mye dramatikk og følelser både hos meg og mine nærmeste. Jeg vet ikke hvor jeg har vært i dag hvis jeg fks ikke hadde hatt mamma og pappa og søsteren min. De har stått på for meg i alle de år. Så har jeg min kjære Lars da. Han er et underverk i seg selv. hans styrke er utrolig. han har sett kjæresten sin i de fleste tilstander og likevel holdt fast på drømmen vår. Det er så utrolig godt å vise han og familien min at jeg er i ferd med å bli Frida igjen.
Jeg kan vel si at jeg kom hit og følte meg som en spiseforstyrrelse, men nå har jeg utviklet meg på så mange måter og funnet tilbake til meg selv mye mer, og spiseforstyrrelsen er bare en del av meg. Den tar enda veldig stor plass, men målet er ikke lenger å opprettholde den, det er å bli hel. bli FRIDA.

Så hvordan går det egentlig nå for tiden?
Vel, jeg sliter med å få i meg frokost,lunsj og middag, så det har blitt en del sondemat i det siste. Jeg føler meg veldig trist og lei fordi jeg ikke mestrer. tankekaoset herjer inni meg og jeg lengter bare etter litt frihet og fri fra alt dette. Jeg prøver å si til meg selv at dette bare er en fase. Jeg skal klare å unngå å flykte selv om ting er vanskelig. Jeg prøver å fokusere på de tingene jeg faktisk klarer. Jeg klarer å spise fem-måltidet og kveldsmaten, og jeg vil klare å spise de andre måltidene etterhvert også.
Jeg sliter med å ha riktig fokus. Jeg lurer meg selv på mange måter. Jeg innvolverer meg i feil tanker.
Men likevel, jeg skal ikke flykte, jeg skal bruke verktøyene i verktøykassen min og folk rundt meg til å komme meg opp av denne dalen, og komme i gang igjen. Det skal jeg. Men det er vanskelig. Jeg er veldig lav i vekt nå, og det gjør ikke akkurat det hele noe lettere. Men opp av dette hullet skal jeg.
jeg har jo så mye fint som venter på meg. sommer, festival, ferie, masse positivt å jobbe for.

eneste veien dit er gjennom.
~Frida~

12 kommentarer:

  1. Du e sterk Frida ! Finn styrken din, å bruk den !

    SvarSlett
  2. Godt å høre at det i hvert fall får litt bedre. Lurte på om du kunne beskrive mer konkret hva disse tvangstankene og tvangshandlingene går ut på.

    SvarSlett
  3. Er det noen ting du gjør Frida,så er det å mestre.Du jobber knallhardt for å endre tankemønstret ditt.Du holder ut,selv om du,som alle andre,ikke alltid gjør det som fornuftsmesig er de riktige valgene.Etter hvert lærer du hva som er riktig for deg,og hva som ikke er det.Personalet er der jo for å minne deg på og hjelpe deg å ta de riktige valgene.Når man innimellom ikke tar riktig valg,må man prøve å tilgi seg selv,selv om det er kjempevanskelig.Det som er gjort er gjort.Selv prøver jeg å lære meg å gi litt mer faan i det som er gjort.Selv om ønsket om å være perfekt og gjøre ting bedre enn perfekt,så er jeg ikke det.Ingen er det.Absolutt ingen.Det er vel ønsket om å være mer enn bra nok som er en stor del av anoreksien,for å kompensere for å føle seg som en person som ikke er bra nok og som ikke har kontroll.
    Du mestrer mellommåltidet og kveldsmaten,og du mestrer å ikke trene,og flere andre ting.
    Mange bryr seg om deg,er glad i deg og ønsker deg kun det beste.Etter hvert vil du selv få til det selv,og det.
    Masse gode tanker og ønsker:) <3<3<3
    Vi sees:)

    SvarSlett
  4. For Gud skyld, IKKE skriv mer detaljert om hva tvangstankene og tvangshandlingene er.....(slik anonym over her spurte om) Ingen form for anklage mot deg når jeg skriver det sånn, men det kan trigge folk som ikke bør få de (samme) ideene.
    Ønsker deg alt godt!

    SvarSlett
    Svar
    1. Enig med deg, Anonym (2). Ikke forklar Tvangstankene! Ikke fordi noen kan få samme ideer (det krever mer enn det), men fordi det er emosjonelt sterkt, og er unødvendig ting å gjøre. Ikke det at ingen bryr seg, men jeg tror det er for privat og sterkt for oss uprofesjonelle å takle

      Slett
    2. Og fordi det finnes Copy-cats.....

      Slett
    3. Hva mener du med copy-cats?At noen starter en blogg med fokus på å komme seg ut av spiseforstyrrelsen som er basert på løgn?
      Bare lurte.....

      Slett
    4. At noen kopierer "oppskriftene" som står her i denne bloggen, ganske enkelt. Ingen kritikk av Frida som person i det.

      Slett
    5. Du har absolutt et poeng der.
      Har lest enkelte spørsmålsrunder i andre blogger,der jenter på 14-16 år skriver at de vil ha anoreksi,og spør hva man skal gjøre for å få det.Det er helt sykt.
      Som om de tror at det bare kan bestilles.
      Trist......:(

      Slett
    6. You nailed it! Og div måter å selvskade på etc. Så fjernt og unødvendig. And so, so sad.

      Slett
  5. Slik ja, nå forstår jeg. Beklager...

    SvarSlett
    Svar
    1. Trenger ikke beklage da :-)

      Slett

gode ord dør sist