tirsdag 9. juli 2013

tanker

Jeg er så enormt lei meg for å ikke ha klart å fullføre behandlingen på Levanger. Nå sitter jeg her da, helt alene, på Akkuttpost 4 på Østmarka hvor jeg tilbringte 1 1/2 år pga alvorlig undervekt og sykdom. Det er egentlig rart å være her. Jeg er jo utrolig mye friskere nå enn sist jeg var her. Men jeg merker at sykdommen/anoreksien sitter litt i veggene her også. Det er fryktelig vanskelig å spise mat og drikke næringsrik drikke. Men jeg gjør det likevel. Jeg vet jeg trenger det, og jeg må bare tenke at jeg har kommet lengre enn å fortsette å høre på sykdommen. Jeg har vært syk lenge nok. Jeg har vært syk i ni år for faen.!
I forhold til all tiden jeg har "mistet" som syk, kjenner jeg at jeg bærer en stor sorg inni meg. Det gjør forferdelig vondt å tenke på at jeg har latt en idiotisk sykdom ta så stor del i livet mitt og stjele all tid, all glede, alt livsmot, all energi og guts, ja hele Frida egentlig. Det smerter inni meg. Og det som også gjør vondt er å vite at det gjør så vondt inni flere hjerter enn mitt eget. Jeg har mange som er glade i meg i livet mitt, og det gjør også vondt for dem. Til dere som har fulgt bloggen min en stund kan dere kanskje tenke dere hvor vondt det må være for min mor. Et stakkars mammahjerte som har opplevd å nesten miste datteren sin gang på gang. Eller min kjære som har måttet sett meg så syk og nær døden og oppleve å måtte bryte gjennom en tykk isvegg av sykdom for å kunne nå inn til kjæresten sin. De fortjener et bedre liv, og jeg fortjener å få et bedre liv. Jeg har faktisk lært det. Jeg fortjener å leve livet mitt. Nå sitter jeg på en akuttpost å gjør alt annet enn å leve livet mitt. Det er realiteten her. Og det gjør vondt å tenke på.
Sist jeg satt her, satt jeg bare å drømte om hvordan livet mitt skulle bli. Det har jeg gjort lenge. Men i de siste  6 månedene har jeg faktisk gjort alt jeg kan for å jobbe mot å realisere drømmene mine. Jeg har tatt mange utrolig viktige skritt for å komme meg nærmere livet igjen. Men det har vært vanskelig, for jeg har en djevelsk idiotisk sykdom som har styrt livet mitt i ni år, og jeg har måttet trosset dens løgner og stå imot dens fristelser. Det er noe av det vanskeligste jeg har gjort i hele mitt liv, for det har faktisk føltes helt unaturlig for meg å gjøre det. Tenk å måtte forandre alle sannheter man har fulgt siden jeg var 10-11 år. Det har vært som å ta 10 års skolegang på 3 måneder.Men jeg har da alikevel fått til noe. Jeg har funnet utrolig mange nye verktøy på den tid, og det er gull verdt. Jeg må bare velge å bruke dem aktivt nå. Jeg kan ikke la all kjempingen på Levanger være forgjeves. Jeg kan faktisk velge om jeg vil gi meg over og gå tilbake til sykdommen nå, eller jeg kan velge å fortsette på veien min som jeg allerede har tatt viktige skritt på. Jeg må velge å være ærlig mot meg selv nå, og fortsette å ta riktige valg. Det er så viktig. For da jeg bestemte meg for å ta opp kampen mot min spiseforstyrrelse på Levanger, bestemte jeg meg faktisk for å velge den bort og velge livet istede for. Det er sannheten. Det er sannheten jeg må velge hver dag fremover nå. Det er så viktig.

Jeg lærte veldig mye om tilitt og ærlighet på Levanger. Til andre, men også meg selv. Jeg må nå velge å stole på Frida, for Frida hun vil velge riktige valg. Frida er meg. Jeg er Frida, og det er viktig å huske på. For JEG vet hva som er riktige valg og ikke. Dermed må jeg ta riktige valg, og stole på valgene jeg tar. Jeg må stole på meg selv.
~Frida~

16 kommentarer:

  1. Fortiden får du ikke gjort noe med, bare fremtiden:-) Lykke til:-)

    klæm

    SvarSlett
  2. Hei! Synd det ikke gikk videre på Levanger, men som du sier; du har mange nye verktøy i kampen mot spiseforstyrrelsen! Aldri glem det du lærte der :) Men klarer du å fortsette med spiselisten fra Levanger nå?
    -J-

    SvarSlett
  3. Jeg savner deg allerede! Du lyste virkelig opp en dårlig dag, Frida! Du må love meg å gjøre alt du kan for at den jenta som har begynt å titte frem vokser!! Ønsker deg alt godt i livet !!!!! Lover å holde kontakt, ok? <3

    -L på naborommet ;-)

    SvarSlett
  4. Du klarer dette, Frida. Du er sterkere enn en okse, så fortsett å stå på. Klem <3

    SvarSlett
  5. Er alle dører til Levanger stengt nå?
    Eller kan du søke deg tilbake dit og få komme inn i behandling igjen?

    Skjønner ett eller annet har skjedd som kanskje var spesielt. Men veldig synd at du ikke fortsatte jobben med behandlingsopplegget ditt der. Du er nødt til å følge spillereglene på slike steder. Ingen vei går utenom. BARE GJENNOM. Lykke til der på Østmarka også!

    SvarSlett
  6. Men gjør det da, velg livet! Jeg føler at jeg leser det samme om og om igjen her. Stå i det når det stormer som verst, ikke gi etter. Jeg har også vært veldig syk, men en ting jeg har lært er at det nytter ikke å følge sykdommen for å bli frisk. Så lenge du velger å følge drittstemmene, mister du bare enda mer tid av livet. Prøv å gi faen i hva sykdommen forteller deg, drit i den! Bare prøv - du har ingenting å tape. Anoreksien kan du alltids gå tilbake til når du har prøvd den andre siden. Men våg å stå i den friske delen av deg over tid. Ikke 1 time, ikke 1 dag eller 1 måned. LENGRE. Det tar år å bli frisk, men HOLD UT. Du har ingenting å tape dem månedene/årene det måtte ta. Anoreksien har du allerede prøvd - og den funket jo ikke. Du har det ikke bra med den.

    SvarSlett
  7. Du må prøve å se fremover nå Frida. Du kan ikke gjøre noe med fortiden. Men det du kan gjøre noe med er hvordan fremtiden din skal formes. Ikke se deg bak, så fram!

    Masse lykke til!

    SvarSlett
    Svar
    1. Helt enig Line.
      Det er desverre lettere sagt enn gjort:(
      Det er en forferdelig tøff jobb.Det kan jeg skrive under på.
      Du har greid det da du var på Levanger og på Orkdal DPS tidligere.Du har styrken i deg til å greie det.Det er vanskelig å gjøre jobben for sin egen del,gjør det heller da for min del<3Bruk det du lærte på Levanger.Bruk de verktøyene nå!

      Mange klemmer<3:)

      Slett
  8. Så da er det altså sykdommen du har valgt. Trist.

    SvarSlett
  9. Vel..... Lever hun?

    SvarSlett
  10. Enten - eller
    Frisk - syk
    Lykkes - mislykkes
    Et være eller ikke være
    Ikke glem deg selv i denne kampen.Du har gode hjelpere som vil ditt beste, som også vil du skal vinne - du en kriger - med et mål - lykkes, bli frisk. Men om du bare kriger for å vinne en kamp, setter du livet også på vent. Livet må leves selv om man er syk, livet leves i nuet også når man er syk. I gode og vonde dager må man huske at også dette er livet, ellers får livet ingen mening - å krige får ingen mening. Kanskje du skal ligge listen litt lavere, prøve å omgås dem du er glad i, gi dagene positivitet og aktivitet. Gi kroppen din mer ro, stresse mindre om at du MÅ bli frisk. Aksepter at du er alvorlig syk og at det vil ta tid å bli frisk. At årene går og alt du gjør er å krige for å vinne. Bruk redskaper og erfaringer du er gitt, prøv å gi kroppen din den næring den trenger og ta imot omsorg fra andre og deg selv. Prøv å finn helheten mellom hode og kroppen din. Ikke la dem krige mot hverandre, hver en diplomat mellom dem. I vonde dager - husk at du gjør så godt du kan - mer kan ingen forlange av deg. Ikke hver redd for å mislykkes. Ta vare på dagen, grip den, lev den og elsk når du kjenner det i hjerte. Jeg tror du forstår mye, livet er en hard skole for deg. Du vet hva du må gjøre for å overleve, men ingen spør deg om du er sliten. Det er det jeg mener - om at du kanskje må legge listen lavere, at livet ikke bare blir et enten - eller - frisk - syk. Mange har en kronisk sykdom de lever med, og de har gode dager også. Noen blir helt friske andre må lære seg å leve med den, gjøre dagene så gode som mulig. Hva er en frisk kropp til nytte om du fortsatt gråter inne deg. Om denne bloggen gir deg trøst og mening er det fint at du bruker den som et verktøy. Om den opprettholder en identitet som spiseforstyret så kanskje du skal endre innholdet i den eller slette den. Det er du som er viktig i ditt liv, ikke noe annet. Ønsker deg alt vel og gode tanker fremover.

    SvarSlett
  11. kjære Frida <3 håper at du har det bra. sjekker bloggen flere ganger om dagen, håper at neste innlegg vil vise at du har det bra. Men om ikke er det også lov. Jeg håper snart på å få et lite livstegn enten ting er slik eller slik, for tenker veldig masse på deg. Stor klem

    SvarSlett
  12. Kjære Frida :)

    Kom over bloggen din ved en tilfeldighet og har fulgt den hele veien.
    Bloggen din beskriver så godt hvilke kraft en spisefortyrrelse kan ha..
    Det er så sårt..
    Likevel er det så godt å se håpet du har med deg. - Og ikke minst de dagene hvor du deler gleder som gir deg påfyll.
    Sunt påfyll.
    Håper du får mer gledelig påfyll nå i sommer, som vil gi deg mersmak på det som finnes utenfor spiseforstyrrelses-boblen..
    Skulle så virkelig ønske at du snart kunne få en bedre livssituasjon enn den du har levd i så altfor lenge..
    Du viser en så enorm styrke, for du gir deg ikke.
    Det er som et vondt endeløst mareritt å bære en spisefortyrrelse på ryggen hele tiden..
    Men du kan klare å få ryggen fri, Frida !!!
    Du er sterkere enn du selv tror ..
    Og- Som du selv sier, har du fått enda flere verktøy med deg på veien.
    Bruk dem for alt det er verdt :) !!!!
    Heier på deg, flotte jente ! :)

    Hilsen fra sandra

    SvarSlett
  13. Frida, kjære Frida <3 kan du gi et livstegn ? Tenker på deg <3

    SvarSlett
  14. Hei, jeg vet at Frida lever, men hun kjemper en hard kamp fortsatt mot sykdommen. Hun har normalvekt og klarer å bruke trange, fine sommerklær. Hun blir veldig glad for å høre fra dere her, og det går an å søke henne opp på facebook.

    SvarSlett
  15. Vet ikke hva jeg skal si...
    Er kjempeglad over at du er bedre!
    Klemmer fra Stine (En du ikke kjenner)

    <3

    SvarSlett

gode ord dør sist