utfordringer

Jeg sliter. Følelser herjer inni meg mer enn noensinne. Jeg vil bare flykte fra alt akkurat nå, men jeg må bare holde ut. Jeg klarer ikke å holde ut for min egen skyld nå. selvforaktet er for stort for meg. Jeg klarer ikke å se at jeg er verdigfull eller verdig på noen måte nå som jeg er normalvektig. Jeg klarer ikke å få de friske tankene frem hele tiden. Det har vært spesielt vanskelig i helga. Jeg har vært alene med tankene mine og hatt mange valg som måtte bli tatt. Det har vært mye mer vanskelig enn jeg trodde. Det er ikke bare å gjøre ting når man har sterke følelser knyttet til det. Det er en evig hard og tøff kamp. Sykdommen vil ikke gi meg fri. Jeg får aldri ha fred i hodet mitt. Prøver alt jeg har å bruke andre mestringsstrategier som jeg har fått tips om, men av og til må jeg ty til gamle vaner. Det gjør vondt å tape. Fordi mestringen er så stor når jeg mestrer, er tapet ekstra stort når jeg taper mot sykdommen.
Jeg prøver å tenke at det ville vært rart om jeg skulle klare alt med en gang, men så er jeg perfeksjonist også da. Jeg må kanskje senke listen litt til meg selv, men samtidig være veldig streng og strikt ift spiseforstyrrelsen. Jeg kan ikke tillate å la den meske seg igjen. Den tid er over. Jeg er ferdig med bulimien. Den er ikke velkommen i livet mitt lenger. Det verste er å se hva bulimien min eller anoreksien min kan gjøre med familien min. De trigger nok utrolig mye inni mine kjære, og det gjør vondt å se på, i de siuasjonene jeg er fanget i mitt eget tvangsritual av spiseforstyrrelser, og bare må gjennomføre. Så står jeg der å føler meg som verdens verste person som faktisk velger sykdommen fremfor familien min som har gjort alt for meg. Det gjør så vondt. Jeg føler meg hjelpesløs, og det vet jeg de også gjør. Men jeg kan jo heller ikke ta dette til meg, for jeg vet jo at det er sykdommen som gjør dette. Samtidig vet jeg også at jeg har et valg, selv om jeg føler meg tvunget. Jeg føler meg fanget i dette helvetet, hvor jeg vet at jeg utsetter familien min for smerte. Det er en forferdelig følelse.
Men så prøver jeg så godt jeg kan å hente meg inn igjen når jeg faller i fellene til spiseforstyrrelsen. Men det er vanskelig, fordi det er så nytt for meg. Jeg er vant til å adlyde sykdommen og følge dens vei. Når det stormer inni meg nå, kobler jeg automatisk inn sykdommens mestringsstrategier for å unngå smerte eller vonde følelser. Det er rart. kroppen og hodet reagerer automatisk fordi den er så vant til det. Selv om jeg ikke vil liksom, uansett hvor vondt det gjør, så gjør jeg det fordi jeg føler jeg må. Det er som et akutt behov som må dekkes. Jeg klarer ikke å eksistere uten å handle på følelsene mine. Det føles umulig. For at jeg noensinne skal klare å unngå eller beherske angsten eller følelsene, må jeg eksponere meg. Dvs at jeg må utsette meg selv for situasjoner hvor jeg MÅ kjenne på angst eller vonde følelser. Etterhvert vil angstnivået/stressnivået gå ned og jeg vil bli tryggere og sterkere i meg selv. Men igjen handler det om å finne strategier hvor jeg kan stå i følelsene mine, uten å knekke eller ty til gamle mønstre.
Dette med å komme hjem og klare meg selv var virkelig mye vanskeligere enn jeg trodde. Jeg har hatt utfordringer jeg ikke ante ville komme. Det har vært veldig vanskelig å forholde seg til det å skulle spise normalt(ikke for lite og ikke for mye), og jeg har slitt med å kutte ut all småspising av godteri. Alt er jo tilgjengelig nå, så hvorfor ikke spise alt jeg kommer over, samtidig skal det beholdes, så jeg må tenke meg godt om. Dette har altså gått galt noen ganger iløpet av første uken hjemme. Bulimi har også vært et lite problem, men jeg har klart å begrense det litt. Jeg prøver å finne tanker jeg kan tenke når det frister å overspise og kaste opp. Jeg har jo begynt å trene på 3T nå, så jeg prøver å tenke at treningen ikke er noe vits når jeg spiser godteri hele tiden. Ellers trener jeg 3-5 ganger i uken, og passer på å hvile meg mellom. Snart skal jeg begynne på skolen også, så jeg prøver å lese litt til skolestart og oppdatere meg litt. Jeg merker jeg klarer å konsentrere meg lettere med noen ekstra kilo på kroppen. Hjernen fungerer nok bedre også nå. Ellers går jeg til psykolog poliklinisk. Det er mange ting å jobbe med enda, og jeg er langt fra i mål. Det er mange sår på innsiden som enda ikke har grodd. Jeg har gjemt mange av sårene også, så nå har de kommet frem igjen, og må behandles. Sårene verker og gjør vondt.

Jeg merker jeg egentlig bare skriver om de negative tingene her nå. Jeg har jo også mange positive ting i livet mitt selvfølgelig, og det er jeg veldig takknemlig for.  Familie, venner, trening, skole, behandlingsapparat, heiagjeng, delvis frisk kropp etc. så har jeg verdens beste kjæreste som går medisinstudiet i Praha. Jeg er så stolt over han og er sikker på at han klarer det.
~Frida~