onsdag 7. mai 2014

konklusjon: dette skal jeg faen meg fikse


jeg er redd , jeg vil ikke, det er så uutholdelig denne angsten, la meg slippe

pulsen øker, hjertet slår fortere og fortere, hardere og hardere, i takt med at jeg puster fortere og fortere, jeg stivner, så begynner føtter og hender å skjelve kraftig, snart skjelver hele kroppen, snart går den i bakken. det svartner og plutselig ligger jeg i full spenning i bue på gulvet, øynene mine ruller bakover, jeg fåår ikke puste, kroppen rister, lenge, hold ut! puuuuust, det var over... pust... pust...
ånææi, enda en runde, kroppen tortureres der den ligger på gulvet..anfall etter anfall...
1 1/2 time holder det på.
hvorfor?
fordi jeg var redd. jeg var redd enorme middagen jeg spiste i dag, som jeg mener var ren skitt, lå i magen min hele dagen. den ligger der enda også. så jeg spiste den jævla kyllingen og woken fordi det var avtalen. jeg skulle spise opp, og det gjorde jeg. i full gråt pakket jeg bit for bit inn i munnen, og det viktigste, svelget. mange ganger gjorde jeg det. til det var tomt på fatet. under hele fridakrigen ttenkte jeg "maten er ikke skitt, du blir ikke skitten. mat er medisin, og jeg fortjener den, den er også god. og det er det du opplevde som elleveåring du blander skittenheten til. jeg må ikke knytte den hendelsen til maten"
sykdommen satt samtidig på min høyre skulder og fortalte meg "FRIDA, nå våger ikke å i det hele tatt prøve å spise det der, det bader i fett, det er mye mer kaloreier enn vi ble enige om, du blir stor. ræva du sitter på eser ut under deg. Frida, NÅ ER DU SKITTEN, og det er din skyld"

anfallene er stor påkjenning på kroppen, og de kommer hver dag. jeg vil jo ikke ha dem, og siden det er angsten som utløser dem, hadde det  jo lønt seg å holde seg unna mat?

men jeg er ikke så dum. jeg skulle ønske jeg fikk snakket med sykdommen en gang. da skulle jeg først sagt DRA DEG TIL HELVETE UT AV LIVET MITT! mn det er ikke så enkelt. så jeg skulle prøvd med å finne en passende mengde mat som han kanskje kunne godta, og vurdert om det var nok mat til FRIDA. noe som heller ikke hadde gått. kanskje jeg skal banke livshitn ut av sykdommen, men det er litt dumt, den bor i meg, og da blir overskrifra Anorektiker banket seg selv - ny type selvskading?

vel vel, hold on be strong... pust, dette skal jeg faen meg fikse!
~Frida~

5 kommentarer:

  1. Hei Frida.
    Du må stå på, dette må du klare :-)
    Klem Bente.

    SvarSlett
  2. Jeg har lest bloggen din lenge, LENGE!
    ...men aldri kommentert.

    Jeg VET du kommer til å klare dette, du klarer deg.

    Du er sterk, RÅSTERK. Å sånn jeg har oppfattet deg gjennom bloggen er du ett fantastisk menneske.

    Du har komt deg kjempelangt, å igjen du kommer til å klare dette!!
    Sykdommen skal ikke vinne, FRIDA skal vinne, om du så må kjempe med nebb og klør!

    Keep om fighting,
    mange klemmer fra Hanne Mari <3

    (www.hmnaastad.blogg.no)

    SvarSlett
    Svar
    1. hei. så koselig at du leser bloggen min, og selvfølgelig kommenterer. da blir jeg glad :)

      tusen takk, så snill du er. jeg skal prøve å ta til meg de gode ordene dine.

      og ja, du har nok rett. jeg skal nok klare å vinne denne kampen. Det er det som er målet vettu. Det skal bli både sykepleier, kone og mor av meg altså.

      masse lykke til til deg og, jeg skal besøke bloggen din når jeg får tid. <3 klem

      Slett
  3. Hei ♡

    Jeg lurte på om jeg kunne spørre om hvordan personalet forholder seg til anfallene? (Har hatt et par anfall selv..)

    SvarSlett
    Svar
    1. hei og takk for kommentaren :)
      personalet er blitt flinke til å forholde seg til anfallene nå, siden jeg har opperert så mange ganger i magen, og det har vanskelig for å gro, så passer de vel på at jeg ikke strekker på operasjonssårene. de er som regel to-tre stykk når jeg har anfall, og da holder de meg nede på et vis, slik at jeg ikke får til å gå opp i bru. de fleste holder hendene med trykk fra kroppsvekten sin over brystkassen min og holder meg nede, mens den andre holder føttene. så er det jo viktig å passe på hodet og nakken.
      men det som kanskje er utfordrende er at jeg mange ganger får flere anfall rett etter hverandre, det er derfor vi holder på så lenge. men de bruker ikke stesolid(muskelavslappende medisin) lenger, siden anfallene ikke varer så lenge i gangen og går over av seg selv etterhvert.
      hååper du fikk noen svar nå :)

      Slett

gode ord dør sist