torsdag 11. september 2014

livets faser.

ulike faser... Er det noe jeg har skjønt, så er det at vi går gjennom forskjellige faser i livet. selv vi som er syke går gjennom ulike faser. I løpet av min sykdomshistorie har jeg gått gjennom mange faser. både gode faser og dårlige faser. Men jeg skjønner nå at alle fasene har vært viktig. Alle fasene har gitt meg lærdom og erfaring. noen faser har selvfølgelig vært viktigere enn andre eller gitt meg mer enn andre. Andre faser har kanskje gitt de rundt meg mer enn at jeg har fått så mye ut av fasene.
De ni første årene i sykdomshistorien min handlet i bunn og grunn om å overleve, men jeg måtte gå gjennom dette for at jeg skulle komme dit at jeg ville ha en endring. At jeg selv ville gå på friskveien. At jeg bestemte meg for at jeg var sterk nok til å bli frisk, eller at jeg skulle bli sterk nok til det. Så kom den fasen at jeg skulle omsette livendringønsket mitt i virkelighet, og det måtte jeg gjøre hver dag. Dette startet da jeg dro til Levanger. Etter ni år med tvangsbehandling var jeg klar for å selv ta ansvar for å ta vare på meg selv og sørge for tilfriskning selv med god hjelp og støtte. Jeg gikk inn for det. Og det klarte jeg veldig bra. I ettertid forstår jeg at min alvorlige spiseforstyrrelse dekket over andre utfordringer(kall det diagnoser). Så da kom en ny fase etter det. Kanskje den verste. Traumer, angst, ufordøyde følelser og tanker over mange år resulterte i en ny alvorlig tilstand. Ett år med livstruende selvskading i grensepsykotiske episoder. Hvordan kunne vi forstå hva dette var?
nei, ingen forsto, vi var bare fortvilte, fordi vi skjønte alle at dette kom til å ende livet mitt hvis vi ikke fikk riktig hjelp. Om ikke jeg fikk riktig hjelp. Etter lang tid, fikk jeg heldigvis det, og en ny fase begynte. Jeg hadde aldri et dødsønske, og var selv dypt fortvilt både over det som hele tiden skjedde med meg, og fordi ingen forsto meg. Dette var en periode på ca ett år hvor det var mye motløshet, håpløshet, fortvilelse og angst. Jeg var livredd, fordi jeg skjønte ikke hva som skjedde med meg. Jeg forstod ikke hvorfor jeg i ubevisst tilstand kunne gjøre slike ting mot meg selv. Jeg klarte bare ikke å skjønne. Jeg hadde så mange spørsmål, men ingen svar. Dette var en fase.
Men så fikk jeg riktig hjelp, og en ny fase begynte. fasen hvor jeg med hjelp av andre hver dag skulle berge livet mitt. Det ble satt inn strenge sikkerhetstiltak over flere måneder, fordi jeg trengte det.
Jeg fikk tid og ro til å jobbe med dette, og gradvis fikk jeg mer og mer kontroll over denne fæle tilstanden jeg så ofte havnet oppi. Vi klarte det. Vi fikk kontroll, og etterhvert fikk jeg kontroll.
De siste månedene har det vært en kamp hver dag, men jeg har klart det. Jeg har overlevd, og det var det eneste målet mitt og andres en lang stund.
Men minnene fra tiden før, sitter støpt på cellenivå. Det forsvinner ikke. Angsten for at det skal komme tilbake forsvinner ikke.
Hvis man sammenlikner meg med for tre måneder siden og nå, vil man se at jeg har blitt et menneske.
Jeg har verdier, friske tanker, Jeg beviser at jeg mestrer ting for min egen skyld, jeg kjemper hver dag for å ta gode valg. Jeg har lært meg nye ventiler for å få ut følelsene mine når de oppstår. Jeg straffer meg ikke over å kjenne på følelser lenger. Jeg godtar dem. Jeg kjenner meg veldig trygg på meg selv og kjenner at jeg er sjefen og klarer å ta vare på meg selv. Den største forskjellen er at jeg har blitt venn med meg selv. Jeg er glad i Frida, og klarer å være snill med meg selv. Jeg prøver å gi kroppen min mat og drikke hver dag, jeg pleier kroppen min, jeg gjør ting jeg liker, jeg trives.
En annen stor forskjell som jeg merker mest av alt er at jeg har kontakt med følelsenen mine. De siste dagene har det vært mye gråting. Jeg er veldig sårbar merker jeg. tårene kommer fort, og jeg kan hulke og gråte meg helt tom. Og det er fantastisk godt. Jeg elsker å gråte, det er så godt etterpå. følelsene kommer ut, uansett hvilken følelse det er. Så kjenner jeg glede, engasjamang, spenning, verdier og lykke også.

Det er så mye som er vanskelig, men samtidig så mye godt også.
Faser. Jeg må bare tenke at alt er faser, for da vet jeg at de både kommer og går over.

~Frida~

1 kommentar:

gode ord dør sist