Just another Sunday

Sitter i vinduet på rommet mitt,ser ut,ut på verden. Det er så varmt og trygt her inne. Der ute er det så kaldt og skummelt skremmende. Jeg vil ikke gå ut. Men jeg er nysgjerrig på hvordan det er å være der ute alene i den store verden som er full av muligheter fra nord til sør og øst til vest, og i fleng,mange fleng. Altså uendelig mange muligheter. Og hvis jeg lager meg en jakke så blir det varmt ute også,så blir jeg kanskje trygg etter hvert. For jeg vil oppleve verden og mulighetene der ute. Jeg sitter å tenker på hvilden frida jeg er når jeg kommer hjem fra Oslo. Kanskje er jeg den frida jeg ønsker å være. Jeg tror det er mulig.frida ut på oppdagelsesferd i verden. Men i dag sitter jeg også i vinduet å ser ut på verden og er trist fordi jeg ikke eksisterer i den verden utenfor vinduet mitt. Jeg lever et "liv" på sykehus fordi jeg er ødelagt både psykisk og fysisk. I min verden blir jeg glad hvis kaliumverdiene har steget opp igjen,eller hvis jeg får besøk så jeg får høre litt sladder,eller hvis en av personalet tar meg med på håndballkamp fordi hun vet hvor stor del av livet mitt som bestod av håndball da jeg var yngre, eller hvis jeg får en fin kommentar på bloggen min,en pakke i posten,hvis jeg blir fornøyd med et bilde jeg har malt. Eller hvis jeg får morsomme snapper. Ja det er mange ting som skaper glede selv i min verden. Så er det godt å kjenne at håpet har en fast plass i hjertet. Håpet om at det en gang skal bli bra. Håpet om at jeg en dag skal fungere der ute,og kanskje stå utenfor vinduet å vinke smilende mens jeg går forbi. Jeg tror det er mulig. Ikke hver dag,men det teller så lenge jeg føler det innimellom. Det er en tung tid nå. Det virker som at av underbevisstheten min og kroppen min er klar for å jobbe med traumer. Ting kommer frem.ting som har skjedd. Ting som har satt sine spor. Det kommer frem,i form av ord,mareritt,flashbacks og hallusinasjoner skapt av frykt. Jeg vil ikke ha det. Jeg vil bare glemme,men det vil ikke kroppen min. Jeg må bare slippe det ut. Klarer ikke å bære det lenger. Det er alt for vondt og det tærer. Så selv om det gjør forferdelig vondt på mange måter,må jeg slippe det ut. Jeg gråter mye. Hver dag. Endelig. Hver tåre gjør meg litt lettere til sinns. Så blir det litt bedre. Plutselig har jeg plass til litt glede noen timer,så kommer stormen igjen. Det er tungt å puste i storm. Det er tungt å holde seg oppreist. Men jeg tørr å falle nå. Bare jeg passer på å falle trygt. Å heldigvis har jeg trygghet rundt meg. Jeg får spørsmål hver dag. "Har du kontroll frida?" "Vil du snakke om noe?" "Har du spist?""vil du finne på noe for å få litt fri fra alt" "er det for mye nå" "takler du dette" "si fra". Svarene er forskjellige hver time. Noen ganger er svarene mine tårer,og det er greit. Andre ganger er det ord,så plutselig et smil. Av og til ingenting. Bare det er kontakt går det bra. Jeg skriver mye. Mye av tankene mine,følelsene mine og handlingene mine bærer mye skam over seg. Det er lettere å skrive enn å snakke. Jeg trenger ikke å skamme meg til den trofaste dagboken min. Jeg tenker på at jeg gleder meg til å skrive ferdig boken min. Jeg vet jeg en dag skal fullføre den. Jeg vil bare være klar på en sånn måte at historien min skal fortelles slik jeg ønsker det. Jeg vil være litt friskere når jeg skal fullføre den. Men jeg skriver masse,og det har jeg gjort hele livet mitt. Så jeg har masse å se tilbake til. Jeg gleder meg virkelig til det prosjektet. Dette innlegget ble litt rotete. Beklager det. Sånn ble det akkurat nå. Ha en fin søndag alle sammen. ~Frida~