Det nye ukjente blir kjent

Jeg kommer med en liten statusoppdatering. Det meste er ganske tøft for tiden. Akkurat nå er jeg på Østmarka. Denne gang på en ny avdeling. Jeg pleier alltid å være på den samme akuttpostn. Men denne gangen ble det en annen akuttpost. De første dagene var jeg livredd. Jeg kjente ikke en sjel her. De kjente ikke meg. Av fysiske grunner var jeg sengeliggende og hadde veldig mye smerter og var i dårlig forfatning både psykisk og fysisk i tillegg. Det ble mye... Jeg tenkte : hvordan skal jeg klare dette. De vet jo ingenting om meg. Jeg må fortelle alt til hver eneste person som skal hjelpe meg. Jeg er et vrak. Klarer nesten ikke å snakke. Klarer nesten ikke å være tilstede en gang. Hvordan skal de få til å hjelpe meg når de ikke kjenner meg. Jeg måtte dele,selv om jeg var livredd. Men jeg skjønte at jeg måtte snakke som jeg pleier å gjøre,så blir de jo kjent med meg. Og jeg blir kjent med dem. Selv om jeg lå med halve ansiktet under dyna og var livredd,så klarte jeg etterhvert å skjønne at alle som satt i den svarte skinnsiden time etter time ville hjelpe meg,som de hjelper alle. Jeg var forvirret og redd, observasjon, stemmene i hodet tok all oppmerksomheten min. Men så kom jeg meg etterhvert ut av bobla mi og hadde samtaler med de som jobbet her. Noen var enklere å snakke med enn andre. De snakket mitt språk og møtte meg der jeg var. Så klarte jeg innimellom å klatre litt opp fra kjelleren. Det var vanskelig å avlede meg med noe, siden det eneste som var tilgjengelig var et se&hør og en utrygg følelse og en gjeng mennesker jeg ikke kjente. Men så slapp jeg noen inn innimellom, og jeg følte meg litt tryggere. Litt mer for hver dag som gikk. Jeg turte etterhvert å si hva jeg trengte. Det ble litt bedre. Så ble det mye bedre etter noen dager. Etter forholdene klarte jeg meg bra, og utrygg heten slapp litt taket. Disse menneskene viste seg å være flinke,omsorgsfulle og hyggelige. Så ble jeg litt mer frida igjen likevel. Og det gikk bra. Bra nok. Nedturer,oppturer...dag etter dag. Kryssord og samtaler,hvile...kriser og et helvete med smerter... søvn.. TV! Så gikk det en stund. Nå har jeg fått nytt rom på åpen avdeling. Jeg går meg vill. Både på dette ukjente stedet og i bobla mi. Men de er her for meg og hjelper meg. Nå er jeg ikke så redd lenger. Nå er jeg på en måte glad for at jeg fikk prøve meg på et nytt ukjent sted med ukjente folk og en utrygghet. Det har vært veldig god trening for meg. Om seks uker reiser jeg til Oslo. Timesvis,milevis hjemmefra..inn i noe nytt,skummelt, utrygt og skremmende. Dette har vært en fin trening før jeg reiser dit. Jeg ser jo at det går bra. Jeg ser jo at tiden går og jeg blir kjent og trygg etterhvert. Det gikk jo bra da jeg reiste til Levanger også. Det har jo gått bra hver gang jeg har kommet til noe nytt og ukjent. Den eneste måten å møte det på er å bli kjent og gi det tid. Jeg har en jobb å gjøre hver dag uansett hvor jeg er. Så dette har vært en fin treningsarena for å se det sånn. Jeg er glad jeg fikk utfordringen. De neste seks uken er superviktige. Jeg prøver å ikke tenke så mye over det. Jeg gjør som jeg pleier likevel. Så godt jeg kan. ~Frida~