onsdag 17. februar 2016

Håpet -det er alt jeg har

Ligger her å hører på musikk. Musikken lokker frem følelsene. Det er godt å slippe til tårene nå. Det er godt å gråte. Føles som det er tusen tårer som vil ut. Da slipper jeg dem ut. Tiden går fort nå,og jeg teller dager til bet-behandlingen. Jeg er lei. Vil bare ha endring nå. Lengter etter den styrken,håpet,gleden og livsmot. Alt det jeg vet jeg kan hente i Oslo om to månede. Det håper jeg. Jeg er hvertfall klar for kamp. 11 år er nok. Nå er det nok. Jeg har vært syk halve livet mitt. Nå er det på tide å ta tilbake livet mitt om kjempe mot sykdommens skarpe farlige klør. Jeg vil knuse dem. Orker ikke å være med på dette lenger. Det føles oppbrukt. Jeg klarer ikke å finne noen mening med livet mitt nå. Jeg ser bare en mening med det livet jeg kan få. Og jeg vet jeg kan få det hvis jeg bare vil det nok og kjemper og følger behandlingen jeg snart kaster meg inn i. Som sagt. Det er nok nå. Orker ikke mer. Det er ikke verdt å leve det livet jeg har. Orker ikke å leve uten håp,mot og livsglede. Enda viktigere friskt innhold som jeg ønsker i livet mitt. Og jeg vet det er mulig. Jeg ser andre blir friske. Hvorfor skal ikke jeg bli frisk da? Det eneste jeg på sikt ønsker å bruke sykdommen min til er som motivasjon til å holde meg borte fra den,og hjelpe andre til å gjøre det samme. Jeg har en lang vei igjen. Jeg er tom for alt av krefter og guts. Men jeg har et voksende håp som jeg kjenner gir meg krefter,kontroll og guts når jeg velger å bruke det og når jeg tror på meg selv. Jeg må bare klamre meg fast i håpet... ~Frida~

2 kommentarer:

  1. Ikke gi opp Fridamor.

    Det blir bedre!!

    Er du på sykehuset nå? Hva har skjedd? Må du på Østmarka etterpå igjen?

    Masse klemmer. Husk for at BET behandlingen skal fungere må du overleve for å komme dit. <3

    SvarSlett
  2. Hvordan går det med deg Frida?

    Håper på en oppdatering fra deg snart.

    Klemmer <3

    SvarSlett

gode ord dør sist