dradd ut av det "firkantede livet" som barn..

 Mange lurer på hva det gjør med en person å bli dradd ut fra normale omgivelser, sosiale forhold, friske aktiviteter, skole, og utvikling, og bli plassert bak låste dører på barnepsykiatrisk avdeling når man er 12 år? Jeg lurte på det en stund jeg også, og jeg finner gradvis svar.

Som de aller fleste av dere har lest, tok mitt liv en vending da jeg var 11-12 år gammel. Da de andre barna begynte å komme i puberteten, mobbet hverandre fordi de var usikre på seg selv, lekte, jaget på det motsatte kjønn, var fri og bekymringsløse og utviklet seg i normale omgivelser og miljø, ble jeg dradd inn i et helt annet miljø. Et miljø der alt handlet om å behandle det syke for å komme tilbake i den friske utviklingen igjen. Et miljø der jeg daglig tilbringte tid med uskyldige barn og ungdom som var blitt psykisk syke og ødelagte av alt fra mobbing, omsorgssvikt, mishandling, overgrep, dårlig selvbilde eller andre faktorer. Jeg så mennesker som lidde av smerte som de ikke visste hvordan de skulle takle, Jeg så mennesker hadde det så vondt at de var syke. Jeg ble en av dem, jeg var en av dem. Jeg fant løsning i mine problemer i anoreksien, og var fastlåst i det.

Jeg var så fanget av en djevelsk sykdom at det ikke fantes noe friskt igjen i meg. Og menneskene rundt meg var like mye offer som meg. Jeg har sett hva mobbing, omsorgsvikt og overgrep ++ kan gjøre med et menneske. Tro meg, det er ikke godt.
Så hva gjør det med en uskyldig jente på 12 år å bli dradd ut fra friskt miljø, og inn i dette miljøet?
Det gjør henne sykere, Det får henne til å oppdage nye metoder for å få utløp for sine vonde følelser.
Selvskading fks. Mine armer er fulle av vonde følelser gjemt i mange arr.

Siden jeg var innelåst fra jeg var 12 år til 15 år, gikk jeg glipp av den viktigste biten av en normal utvikling. Den tiden hvor folk påvirkes av hverandre både positivt og negativt, faller og reiser seg, og til slutt finner seg selv. Noen faller ut av dette miljøet, fordi det er en beintøff tid.
Mobbing, kritisering, seksualitet og forvirring og ikke minst pubertet. Offrene for disse tingene fikk jeg ofte se, men de kom seg tilbake.

Jeg fikk aldri oppleve denne tiden der den viktigste utviklingen skjer. Derfor har jeg gått glipp av mye, mistet mye, og jeg mangler mye.

Men hva sitter jeg igjen med?
Jeg sitter igjen med veldig mye erfaring.
- hvor viktig det er å respektere andre for hva de er og hva de mener, og vise omsorg.
- hvor viktig det er å sette pris på hva man har, og de positive tingene i livet.
- hvor viktig det er å være trygg med seg selv og andre.
- hvor viktig det er å føle tilhørighet, og vite at man er elsket.
- hvor viktig det er å ha drømmer og håp.
- hvor viktig det er å være ærlig med seg selv og akseptere.
- hvor verdigfulle alle mennesker er, fordi vi er forskjellige og unike på vår egen måte.

Ja, dette sitter jeg igjen med, men jeg vet fortsatt ikke hvem jeg er. Jeg bare vet hva som er viktig i livet, og at jeg vil bli en person som virkelig bruker den erfaringen jeg har fått og formidle det til andre.
Mange vil si at jeg har mistet mye, og det har jeg. Men tenk på hva jeg sitter igjen med. Jeg sitter igjen med erfaringer som folk flest ikke får i løpet av livet. Og det er jeg veldig takknemlig for.
Jeg skal bruke historien min til noe, noe stort. Noe som betyr noe for meg.
Et budskap.

Den normale utviklingen jeg har mistet, er selve oppskriften på de flestes liv. Men jeg holder på å finne min egen oppskrift, og jeg vet den fører til noe godt. Den fører til meg selv og drømmene mine.
Så tenk over neste gang du bruker ord som betyr anerledes, fordi det trenger slett ikke å være negativt.
Verden kan være firkantet, men man kan selv velge. Vi har alle rett til å velge.