For en kropp, og for et hodet som styrer den. Men..

Huff, for en kropp jeg lever i, Og for et hodet som styrer den.

Pga søvnmangel de i det siste, har jeg en tendens til å sove lengeee utpå dagen de dagene jeg ikke er på skolen.
I dag våknet jeg kl.11.30, forberedte meg på å løfte skrotten min opp av senga og videre ned trappa og til badet. Jeg kjente pulsen i dunke i hele kroppen, og ørene smelte for. På vei opp trappa og til rommet mitt, var det egentlig planen å innom kjøkkenet for å finne ett eller annet å pakke innpå, for å få opp funksjonsnivået og energinivået litt, men i frykt for å stå oppreist lenge for å så besvime foran pappa, fortsatte jeg videre opp trappa. Jeg blekket på senga, og sov videre til halv 3.
Våknet av skuffelsen på tanken av at jeg burde ha spist noe tidligere, for nå blir det enda verre å stå opp, gå ned trappa, lage salat, gå opp trappa, spise den osv, uten å besvime.

Det gikk bra. Jeg er litt i bedre form, og godt er det. Men huff, jeg er veldig utrygg kjenner jeg. Formen er relativt dårlig for tida, og glemmer jeg å spise av en eller annen grunn, skjer slikt som i dag. Jeg håper nesten på at behandleren min gjør noen tiltak snart, fordi jeg klarer liksom ikke å be om det selv.
hvorfor? Fordi det er det samme som å hoppe over 7 fjell når man er 1 cm høy. Fordi det er det samme som å på et eller annet vis ignorere en monstersykdom, å be om hjelp. Detaljene rundt den saken, er komplisert.
Uansett, jeg har ikke kontroll. Det er det nemlig noe annet som har.

Ellers driver jeg å utarbeider en plan for helga, som vanlig. Avhengig av å ha kontroll på den biten også.

Sett bort fra sykdom, ser jeg at snøen gradvis holder på å forsvinne der ute, og det gir meg en herlig følelse.
ENDELIG! Jeg elsker vår. Våren gir meg en følelse av lettelse. En kald, lang og deprimerende vinter blir erstattet med lyse dager, farger, og gode følelser. Enig?

Ellers vil jeg igjen takke dere skjønne lesere for så gode tilbakemeldinger på innleggene mine. 

De betyr alt for meg<3