Det er utrolig lenge siden sist. mer som noen uker.
I morgen er det mandag og jeg har bestemt meg for å veie meg. Jeg tørr liksom ikke, men jeg må.
Jeg er redd for hva den vil vise.
FORDI:
har jeg gått opp i vekt:
- blir anoreksien fly forbanna og straffer meg med monsterstraff som angst, vonde tanker, løgnaktige speil osv.
- har jeg bulimihelga gidd meg lengre tid hjemme
- trigger det anoreksien, og den blir sterkere
har jeg gått ned i vekt:
- trigges anorektikeren frem og gir meg et klapp på skuldra og gir et seiersrop for meg.
- kommer jeg til å bli lagt inn snart
- kommer mamma til å fly i taket av reddsel
uansett hva jeg veier i morgen, er jeg likegyldig. Jeg bare fortsetter å følge ordre fra anoreksien i sterk frykt for angst, destruktive tanker og handlinger, og den roen jeg har inni meg når jeg vet at den ikke plager meg når jeg følger ordre.
Fordi: jeg orker ikke noe annet, jeg er så utmattet og sliten, at jeg bare er, jeg bare gjør, jeg bare styres.
Men hvis jeg i den minste grad prøver å trosse anoreksien, får jeg straff... så jeg orker ikke lenger.
Men jeg skal gjøre mitt beste når jeg orker. For jeg vet jo at mirakler kan skje, slik som i helga.
Alt kan skje.
Jeg bare håper at noen kommer å tar kontrollen fra spiseforstyrrelsen, for jeg makter ikke. Jeg har ikke sjangs i havet.
Likevel, jeg vil være hjemme i to uker til, fordi hver minste ting jeg klarer å trosse i mot, gir meg så utrolig mye. jeg klarer å kjempe litt enda. Men om to uker, trenger jeg en innleggelse. Og jeg vet at det må skje.
La oss håpe at Frida fortsatt er tilstede i denne herjede kroppen, og takker JA!
hvis anoreksien har overtatt, skal jeg likevel innlegges, men veien blir lengre, alt blir tyngre.
Jeg er her enda, og jeg skal gjøre alt jeg kan for å ikke forsvinne og gi fra meg de siste bitene av friskeFrida til anoreksien... Fordi Frida vil så inderlig bli frisk.
Kjære venner,
TRO
HÅP
KJÆRLIGHET
god natt <3
~Frida~
<3
SvarSlett